Nærmere bestemt; Er arbeidsløse og trygdesøkere arbeidssky, eller er passer denne beregnende stigmatiseringen bra som et nøye kalkulert påskudd for å rane disse menneskene for penger og frata dem grunnlovsfestede rettigheter av de som sitter med makten?
I så tilfelle – Hvorfor?
Svaret gir seg selv, fordi vanskeligstilte grupper verken har stemmerett eller rekkevidde i det offentlige rom, og overkjøres med største vilkårlighet i mange av sine henvendelser. Det er LETT å overkjøre disse. Dette koster ikke makttoppene en flik av anstrengelse i det hele tatt. Forakten som følger, kan de glatt heve seg over, da de ikke behøver å føle denne nært inn på kroppen. De har det de behøver for å opprettholde en komfortabel tilværelse, og de vil aldri være nødt til og frykte for sin fremtid.
Jeg mener at “svakere stilte”, “svake grupper” blir like gale og “ufarlig / umyndiggjørende” benevninger når disse ofte fremsettes av de av oss som innehar “retten til å definere språket”.
Hvis noen politikere og makttopper hadde hatt det minste snev av skamfølelse over alle lover de bryter og den sosialkriminalitet de er med på å fremme når de daglig og indirekte ved unnlatelse av inngripen, er med på å la kommunene rane det rettmessige livsopphold fra de som ingenting har å stille opp mot dette med, så var det ikke mer enn rettferdig at de burde ha omtalt de rammede som “rettsløse” slik at dette de bedriver ble synlig og kunne ha blitt tatt tak i!
Det er svært underlig at de talerør som får lov til å slippe til i det brede lag av media uttrykker seg på denne måten. Kunnskapsløst og nedlatende. Personlig tror jeg at dette er et virkemiddel som fremsettes bevisst, for både å stigmatisere, og frata de sterkeste blant oss muligheter for å hevde seg.
Dette ville kunne ha blitt et stort problem for eliten, da markante meninger om urettene i samfunnet som holdes i hevd for å frata mennesker de økonomiske rettighetene de har krav på for å klare å reise seg og skape grunnlag for en trygg og sikker fremtid, ville ha måttet blitt krevd og bli tatt på alvor og endelig hørt!
Nei, “svak” i den ene eller andre meningen er ikke med på annet enn å stakkarsliggjøre mennesker og sette disse tålmodig kjempende på det nederste trinnet på samfunnsstigen – det være seg individer eller grupper, og levner dem ingen annen kreditt enn akkurat det denne stigmatiserende benevningen er ment å fungere som;
En ufarliggjøring av egne unnlatelser, og projisering av dette over på “allmuen” – hvilket ser ut til å være ment å fungere som en “tilforlatelig” usynliggjøring av de brudd på vår Grunnlov og FNs internasjonale konvensjoner om menneskerettighetene, som egentlig tar plass.
“Fravær av påkrevd og lovfestet handling fra Nav, kommunene og den sittende regjering overfor vanskeligstilte grupper”;
2005; “Vi krever ikke annet enn at den norske regjeringen skal følge FNs internasjonale konvensjoner om menneskerettighetene” -
”På fremsiden av Henrik Wergelands bok om Grunnloven finner vi bildet og teksten under. Det viser hvor fundamental Norges Grunnlov ersom Lov og som ”vaktbikkje” når nye lover skal prøves mot Grunnloven”.
- Norge må anerkjenne og gjennomføre retten for enhver til å ha en tilfredsstillende levestandard for seg selv og sin familie, herunder tilfredsstillende med mat, klær og bolig. Og folk skal ha muligheten til å forbedre sin egen livssituasjon.
Dette er løst fra artikkel 11 i den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Vi finner samme garantier i grunnlovens paragraff 110c. Hvis regjeringen skriver under på betingelsene i denne artikkelen og følger vår egen grunnlov – og gjør noe med situasjonen, da er vi godt på vei, sier Bjønnulv Evenrud (…)”.
3. I det nye statsbudsjettet skal det tas høyde for at alle sikres et verdig liv. SIFO-normen for livsopphold må innføres senest 1. desember, og utbetalingene til de trengende skal ikke gjøres avhengig av kommuneøkonomien i den enkelte kommunen. Dette vil for eksempel bety en økning i satsene for enslige med over 2000 kroner pr måned – fra kr. 4300 til kr. 6500 (…)”.
(Jeg vil minne om at dagens satser for enslige i 2009 kun er på kr 5300! Denne artikkelen er skrevet i 2005)!!!
“(…) Den norske Tilskuer” holdt en saklig akademisk tone, og nedlot seg aldri til personlige angrep eller sladder. Derfor ble den også regnet som sin samtids betydeligste norske presseorgan. Men den vant liten utbredelse og i 1821 tok den avskjed med sine lesere. Med verdige ord ønsker den at Norge aldri må savne menn som har evner og mot til i rette tid tolke publikums tarv med alvor og sindighet”.
http://www.ub.uib.no/avdeling/spes/godbit99/tilskuer.htm
– “Kravene våre betyr at den kommende rødgrønne regjeringen er villig til å bruke de nødvendige midlene for å gjenreise Kommune-Norge, og for å rette på de skjevhetene som systemet har i dag. Dessuten trengs det midler og ikke minst en vilje til å møte de fattige med verdighet og respekt i alle situasjoner. Velferdssystemet trenger en ny og sunn holdning til alle svake grupper.
Alt for mange opplever hver eneste dag at statens representanter på sosialkontorer og andre offentlige kontorer gjør hva som helst for å hindre at folk får det de har rett og krav på (…)”.
http://www.nytid.no/arkiv/artikler/20050928/behandle_de_fattige_med_verdighet/
“Velferdsalliansen har nå i ti år arbeidet med løsninger for å bekjempe fattigdom og sosial ekskludering i Norge. Forskning og erfaring viser at det er blant sosialhjelpsmottakere og trygdede vi finner hovedandelen av fattige i dette landet. Nivået på sosialhjelpen og nivået på kvalifiseringsstønaden er derfor flaskehalsen i kampen mot fattigdom. For lavt inntektsnivå gjør at all energi går med til å overleve, og det gjør det vanskelig å mobilisere overskudd til å komme seg videre i livet.
Den rødgrønne regjeringens prisjustering av de veiledende sosialhjelpssatsene inneværende år med 2,5 % betyr at forskjellene mellom de som står innenfor og de som står utenfor arbeidslivet økes ytterligere. Økningen i 2007 på 5% over prisstigningen blir spist opp i løpet av regjeringsperioden og kompenserer ikke for mange års stillestående satser. Dette fører til at store forskjeller har utviklet seg mellom flertallet i befolkningen og sosialhjelpsmottakerne.
Vi støtter Regjeringens vurdering av at sosialhjelp skal være en kortvarig ytelse, og at det er et riktig mål at alle arbeidsløse arbeidsføre hjelpes til lønnet arbeid. De som ikke er arbeidsføre må innvilges trygd som gir et trygt og godt liv. Problemet er alle de som faller mellom disse to stolene. Mennesker som er arbeidsuføre uten å ha fått sin arbeidsuførhet diagnostisert eller sin diagnose godkjent av NAV. Det er disse som er de fattigste i Norge.
Staten forlater dem i en tilstand av hjelpesløshet. Dette fører med seg lidelser og skader som det koster myndigheten enormt mye mer å reparere enn det de kunne ha forebygget med å gi et adekvat livsopphold (…)”.
Kvalifiseringsstønaden i dag er så lav at den ikke løfter deltakerne ut av fattigdommen. Bare dersom inntekten økes fra 2G til 3G (folketrygdens grunnbeløp) vil de langsiktige skadevirkningene av kvalifiseringsprogrammet kunne unngås for de som klarer å stå opp om morran og gjennomføre de vilkår som deltakelse i arbeidslivet krever.
Velferdsalliansen mener at regjeringen i den inneværende perioden har en unik mulighet til å hjelpe alle sine borgere ut av den politikerskapte fattigdommen. Den fattigdommen som politikerne selv har skapt ved sine restriktive holdninger overfor de fattige og den penge- og viljemangel som preger dagens stats- og kommunebudsjetter.
NAV-reformen kunne ha betydd en vesentlig reduksjon av fattigdommen i Norge. Vi ønsker at regjeringen styrker kvalifiseringsprogrammet og fastsetter rettighetsfestede minstesatser for sosialhjelp på minimum SIFOs nivå i neste års budsjett. La hele befolkningen få kjenne at vi lever i et rikt land, de fattige har krav på sin del av velstandsøkningen.
Problemet i dag er ikke de ulike satsene fra kommunen til kommune, men at ingen norske kommuner er i nærheten av å yte det som alle mennesker i Norge har krav på. Det er innlysende at både Sosialloven, Grunnloven og Menneskerettighetene gir alle som ikke kan skaffe seg utkomme av eget arbeid rett til offentlig pengestøtte for å leve et anstendig liv som fullverdige deltakere i samfunnet.
I Norge har staten gjennom Statens Institutt for Forbruksforskning i mange år gjennom sine standardbudsjettutredninger vist hva minimumsnivået for å leve et enkelt, men anstendig liv koster. Ingen partier eller politikere i Norge bør være i tvil om at dette nivået ligger på nærmere 8 000 kroner i måneden når husleie og strøm er betalt.
Siden det harde tredvetallet har det i Norge oppstått en ukultur innen de kommunale og statlige myndigheter som skal gjennomføre livsoppholdsretten i Norge.
I dag er det ingen norske kommuner som utbetaler de fattige sitt rettsmessige livsopphold, de fleste kommunene beholder rundt halvparten av de fattiges penger for seg selv.
Det er innlysende at dette fører med seg en unødvendig stor fattigdom i Norge skapt av politikerne i Regjeringen og i Kommunene. Det er politikerne i Arbeids- og sosialkomiteen i Stortinget som må stoppe denne sosialkriminaliteten og vedta at alle i Norge som er avhengige av offentlig pengestøtte skal ha et livsopphold som tilsvarer dette SIFO-nivået (…)”.
http://www.velferdsalliansen.no/index.php?mod=plink&id=14255
Jeg setter det som her fremkommer, i direkte forbindelse med de rigide tolkningene av OCEDs rapporter som utvises overfor mennesker som av ulike grunner står uten arbeid;
“(…) OECD har ingen overnasjonal myndighet som EU og har heller ingen midler til utlån som Det internsjonale pengefond eller Verdensbanken. Organisasjonens styrke ligger i dens analytiske arbeid og dens “overtalelsesevne” (peer pressure) i forhold til å bevege medlemslandene mot felles tilnærminger til og retningslinjer for sin nasjonale politikk i en gjensidig avhengig verden. OECD bidrar også til arbeidet som blir gjort på områder i andre og mer spesialiserte organisasjoner (…)”.
Under “Offentlig administrasjon og godt styresett”
kommer blant annet dette frem;
“Good, effective public governance helps to strengthen democracy and human rights, promote economic prosperity and social cohesion, reduce poverty, enhance environmental protection and the sustainable use of natural resources, and deepen confidence in government and public administration (…)”.
- Det stikk motsatte har tatt plass hva Nav angår, vedrørende de katastrofale konsekvensene de følgende “gode råd” utløste (Ebba Wergeland);
“(…) Slik snakker arbeidslinjas tilhengere når de skal drøfte hvilke tiltak som virker best for å få arbeidsløse i arbeid:
«Konklusjonen fra OECD er at effekten av aktivitetskrav som beslaglegger fritid gjennom blant annet krav til søkeadferd, innkalling til konsultasjon med arbeidsmarkedsmyndighetene
Jeg tror det finnes en yrkesetikk som forteller de fleste NAV-ansatte at dette er en nedverdigende behandling av folk som ikke har gjort annet galt enn å bli arbeidsløse. Men tenkemåten slår igjennom i planer, dokumenter og offentlige uttalelser (…)”.
http://marxisme.no/index.php/2009/nr-1-2009/32-nr-1-2009/426-ebba-wergeland.html
“(…) Den nye sosialpolitikkens talemåter er ikke tilfeldig valgt. Hvis du spør mannen om når han slo kona sist, tar du for gitt at han driver med den slags. Hvis du sier at vi skal gjøre arbeid til folks førstevalg, tar du det for gitt at trygdesøkere vanligvis ikke har arbeid som førstevalg. Da er det rimelig at trygdekutt må til for at de skal «velge» arbeid framfor trygd.
Når vi får høre at trygdene må reduseres fordi «det skal lønne seg å arbeide», må vi jo tro at det til nå har lønt seg bedre å gå på trygd enn å arbeide. Igjen får vi forståelse for at trygdene må kuttes. Hver gang noen gjentar slike fraser, følger det underliggende budskapet med om at de fleste trygdesøkere er arbeidssky. Til slutt blir det en del av det vi tar for gitt.
Ordbruken er et ledd i kampen om virkelighetsoppfatningen. I land med demokratisk styresett er kapitalen avhengig av å framstille sine interesser som flertallets interesser. Når alle tror at trygdeordningene våre misbrukes og at sykefraværet er et samfunnsproblem, er de i neste omgang klare til å stemme for nedskjæringer og kutt. Kapitalen er alltid tjent med å få samfunnet til å tro at kapitalens problemer er samfunnets problemer (…)”.
Det er klart at denne “retten til og definere språket” beleilig anvendes når “legitime” grunner for å underslå nesten halvparten av pengene som burde ha vært utbetalt til folket etter det pålagte SIFO-nivået, presenteres.
Men de “flotte ordene” er ikke annet enn et bedragersk skalkeskjul for urederlige aktører som rett og slett har annet fore på agendaen enn å gi “massene” de penger som de har krav på for å kunne opprettholde et akseptabelt livsgrunnlag. Dette må nå tas tak i og gjøres noe med, og jeg slutter meg til Velferdsalliansen i deres betegnelse av unnlatelsene, som “Sosialkriminalitet”!;
“For lavt inntektsnivå gjør at all energi går med til å overleve, og det gjør det vanskelig å mobilisere overskudd til å komme seg videre i livet”.
Dette vet de ansvarlige aktører, og den sosialkriminalitet som pågår, er planlagt og villet.
Her kan leses om andre regler som kommunene bryter bevisst, i forhold til andre mennesker som er kommet i en vanskelig situasjon. Barnevernet svikter, og unge mennesker dør.
“(…) Da vi bevilget penger til kommunene, forutsatte vi at de ville prioritere barnevern. Men det har ikke skjedd, sier Gunn Karin Gjul i dagens Adresseavisen (…)”;
http://www.facebook.com/home.php#/note.php?note_id=72338260792&ref=mf
Publisert 14.07.06 06:22
“(…) SV-er måtte gi opp sosialstøtte-forsøk
I et intervju med TV 2 Nettavisen torsdag fortalte stortingsrepresentant Karin Andersen (SV) at hun selv hadde prøvd å leve på sosialstøtte, og at det ikke var mulig å leve for 4270 kroner etter at husleie og strøm er betalt.
Mørkved er skuffet over at den rødgrønne regjeringen ved tre anledninger har latt være å øke sosialsatsene.
- De sviktet først i statsbudsjettet, så i revidert og så i trygdeoppgjøret. Det som er gjort så langt er veldig beskjedent, sier Mørkved (…)”.
http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/politikk/article684760.ece
“Topp-politiker sultet på sosialhjelp”;
13.07.06 06:15
“(…) Veldig usunn mat
Andersen erfarte også at det er så å si umulig for personer med dårlig råd å leve sunt.
- Jeg måtte knipe inn på sunn mat, som ofte er dyrere enn usunn mat. Det er jo ikke anbefalelsesverdig å leve på grøt og medisterkaker. Fem frukt eller grønnsaker om dagen, som helsemyndighetene anbefaler, fikk jeg heller ikke råd til, sier hun (…)”.
Nå maner Andersen dessuten SV-ere landet over til å holde kommunene i ørene når det gjelder kampen mot fattigdom. Hun mener nemlig at kommunene sitter med mye av nøkkelen for å bekjempe fattigdommen.
- Kommunene har ansvaret for mange av de virkemidlene vi har. Det er de som bestemmer størrelsen på sosialhjelpen, og det er de som skal skaffe bolig til folk i en vanskelig situasjon, sier hun.
- Kommunene fikk 7,2 milliarder kroner mer i å rutte med da nasjonalbudsjettet ble justert i mai. Burde ikke dette allerede fått fart i sosialhjelpen i kommunene?
- Jo, jeg vet at mange kommuner er i stand til det, samtidig som noen kommuner har dårlig råd. Men vi må velge det som er viktigst. Sosialhjelpen kommer sjeldent på dagsorden fordi de folkevalgte ikke møter noe folkekrav om økt sosialhjelp.
- Høyresiden vil si at du nå syr puter under armene på folk. Vil ikke økte satser for sosialhjelp føre til at færre sosialhjelpbrukere satser på å komme ut i jobb?
- Nei, Konsekvensene av fattigdom er det motsatte av det vi ønsker, det at folk skal gjøre noe med sin egen situasjon. Du klarer ikke å være parat for arbeidslivet hvis du blir sosialt isolert. Folk må få lov til å bli tatt på alvor”.
http://www.nettavisen.no/innenriks/politikk/article683448.ece
Taler; Karin Andersen (SV) [11:46:47]:”(…) Men det er dessverre for store forskjeller både på kvaliteten på bistanden en får, og det en får til å leve av hvis en er avhengig av sosialhjelp, avhengig av hvor en bor. Det er ikke fordi mat og klær, aviser og TV-lisens varierer i pris landet over.
Det er dessverre stor forskjell på de holdningene en blir møtt med også, om det er respekt og verdighet og nødvendig bistand, der forvaltningen sjøl gjør jobben med å koordinere seg, eller om det er avvisende og nedverdigende holdninger og en sjøl må finne fram til rettighetene sine og slåss for dem mot systemet.
Derfor er Regjeringens beslutning om å innføre statlig kontroll og reell klageadgang knyttet til sosialhjelpen meget viktig både prinsipielt, fordi det betyr slutt på den uforklarlige unntakstilstanden det har vært på dette området, og fordi det er nødvendig for at folk skal få reell rettssikkerhet, også de som trenger velferdsordningene mest for å overleve.
At sosialhjelpsmottakere ikke har hatt samme adgang til å klage på vedtak, og at staten ikke har ført tilsyn på dette kjerneområdet for sosial utjevning, har ført til rettstap for brukerne og bidratt til forskjeller i kommunal praksis.
Så jeg er veldig glad for det som skjer nå med dette spørsmålet, og også for at vi skal vurdere om det er behov for en normering. Sosialhjelpen skal ikke være en langtidsytelse, men den er det for mange.
Kvalifiseringsprogrammet vil forhåpentligvis rette på noe av dette, men det tar tid. Og kvalifiseringsprogrammet har standardiserte ytelser. I mellomtida må altså mange leve på en sosialhjelp som ikke strekker til, der ulikhetene er veldig store mellom kommunene, og der man ikke kan se at de er basert på en vurdering av hva det faktisk koster å leve et verdig liv.
Den rapporten som det er tatt utgangspunkt i i dag, fra Foreningen Fattignorge, Fagforbundet og Jussbuss, bekrefter jo bare hva tidligere rapporter f.eks. fra Helse- og sosialdirektoratet, Telemarksforskning, SIFO og SSB har vist før.
Flere kommuner enn før følger den veiledende satsen, men hva de inkluderer i satsen, varierer mye, og det er stort avvik fra de anbefalinger staten har gitt om hvilke utgifter som skal inngå i normen, og hvilke som kan utløse tillegg. Om de gjør det, vet vi lite om, for det kommer jo av den individuelle vurderingen, som mange har sagt.
Slike systematiske forskjeller kan imidlertid ikke begrunnes. Så de forskjellene vi ser nå, kan ikke begrunnes i den individuelle vurderingen som sosialtjenesteloven krever. Det er geografiske forskjeller. Det er forskjeller mellom kommunene og ikke mellom enkeltmenneskers behov”.
Arkivert under: Nyheter&Debatt, Politikk, Samfunn, maktmisbruk, manipulering, offentlige kontor, sosialkriminalitet, ukultur, vilkårlighet | Tagget: ignorering, NAV, overgrep, sosialkriminalitet, tvang, ukultur, underslag, vilkårlighet
Veldig bra, nydelige illustrasjoner. Jeg setter link til dette på min blogg.
skyggen.wordpress.com
Så koselig å høre! Tusen takk!
DD