Dette er en artikkel som kommer på trykk i magasinet Virkelig nr. 6 2009.
Yngvar Aagaard med innspill og klipp fra Jeanine Horntvedt.
Jeg vil gjerne dele noen tanker om norsk narkotikapolitikk. Er det mulig å tenke «ut av boksen» og se om dette kan bidra til å skape endringer?
Hva koster vår narkotika politikk?
Menneskelig sett:
Norge ligger på topp når det gjelder overdosedødsfall. Jeg hører stadig om narkomane som ikke får behandling, verken for narkomani eller andre sykdommer. Ordbruken definerer virkelighetsoppfatningen, og her settes stigma en gang for alle, når narkomane kun blir definert som kriminelle uten at årsakssammenhenger blir tydeliggjort og belyst med den rekkevidde som behøves.
Menneskesynet som derfor legges til grunn for denne gruppen, minner om de holdninger vi en gang hadde overfor de spedalske. Den samme holdningen kommer til syne når det gjelder helsevesenet, med sine mange unnlatelser av adekvat bistand.
Pårørende lider, og står alt for ofte alene i kampen for å berge sine kjære. Narkotika er dyrt og nødvendig for en narkoman. Noen stjeler fra andre borgere og dette er jo synd for dem som rammes. Ofte er egenandelen på forsikringen større en verdien av det stjålne og mange gidder ikke anmelde tyverier. Ikke har politiet tid heller, i sin streben etter å jage narkomane. Noen finansierer sitt eget forbruk med å selge til andre. Her ligger det en motivasjon til spredning og å bygge opp en kundekrets. Kanskje en ungdom som har hatt en krangel hjemme drikker seg full, og opplever å få heroin for første gang i fylla av en hjelpsom langer som må selge 5 gram for å dekke sitt dagsforbruk?
Hva koster egentlig narkotikapolitikken Norge i dag? Burde det tenkes mer helhetlig og utarbeides en grundig analyse av årsak og virkninger? En skremmende stor del av forbrytelsene her i landet er relatert til nettopp narkotika. Vil det gå den veien at vi om ikke alt for lenge vil oppleve lignende forhold her som i USA?
Løsninger
Tenk om vi hadde flyttet denne disponeringen av penger over til psykisk helse, forebygging av misbruk, og skapt et varmere og mer inkluderende samfunn. Kanskje halvparten av kostnadene med å holde narkotika ulovlig kunne vært rettet mot de som har falt eller står i fare for å falle utenfor.
Avkriminalisering har virket positivt i Portugal og Holland så vidt meg bekjent, og løsningen er å omprioritere de ressurser vi til en hver tid har til rådighet. Flere eldre, erfarne politimenn kunne hjulpet mange av de som sliter.
For at vi skulle kunne lykkes med dette, måtte ressursene ha blitt omdisponert i stor stil.
I Mexico sliter de fælt med narkokarteller og kriger. De mener et av hovedproblemene er det høye prisnivået på narkotika. Fjern profitten til haiene ved legalisering. Dermed vil også motivasjonen for spredning av stoffene falle bort.
Kanskje vi i stedet burde fokusere på hvorfor vi skader oss selv med alkohol, narkotika eller på andre måter. Det ligger vel mye problemer i bunnen hos den enkelte, ivaretakelse og samhold er begreper som kommer mer og mer i bakgrunnen i et samfunn som systematisk bygger ned menneskeverdet i sitt fokus på lønnsomhet for kyniske markedskrefter helt ute av kontroll.
Et eksempel satt ”på spissen” men dog reelt;
Store erstatninger for overgrep mot barnehjemsbarn er utbetalt;
Hvorfor ønsker tilsynelatende så mange barn og unge å dø eller skade seg selv? Vil det være på sin plass å resonnere med at dette kan skyldes maktesløshet overfor de brudd som tar plass vedrørende deres rettigheter?
Eksemplene på dette er mange, og kan se slik ut; Først bryter samfunnet barneverns konvensjon og menneskerettigheter og fratar et barn rettferdig rettergang i forbindelse med omplassering. Så blir barnet seksuelt misbrukt på en barnevernsinstitusjon og flykter i rus. Deretter blir barnet straffet ytterligere gjennom kriminalisering, og stigmatisert som kriminell og narkoman. Til slutt, om barnet ikke er med og topper overdose statistikken, nektes barnet (som da vil være voksen narkoman), helse tilbud.
Flere årsakssammenhenger kan kanskje forklares ut fra det følgende:
Fafo-rapporten ”Barnefattigdom i Norge – omfang, utvikling og geografisk variasjon” som ble lagt fram i dag på oppdrag av Framfylkingen og Redd Barna, viser at 27 000 flere barn har blitt regnet som fattige etter EUs målestokk i løpet av de siste seks årene. De legger frem at økningen nå er på hele 47 %, og har vært progredierende gjennom skiftende regjeringer; Et år med Stoltenberg I, fire år med Bondevik og ett år med den rødgrønne Stoltenberg II-regjeringen.
”Barnefattigdommen øker”
http://bit.ly/hSUtlW
Har vi et velfungerende hjelpeapparat? :
Jeanines Blogg; ”Når offentlig sektor misbruker makt”, avdekker i flere innlegg en rekke årsaker som ligger til grunn for uakseptable samfunnsforhold og som ser ut til stadig å være eskalerende, fordi ytringer som dette ofte knebles i det offentlige rom og blir ikke tatt opp i TV-debatter. Sosialkriminaliteten som foregår bak lukkede dører er uttalt men allikevel godt skjult, der den florerer i ulike etater og hjelpeapparat som i utgangspunktet er ment å yte hjelp og bistand. Ingen kvalitessikring og intet sikkerhetsnett er providert brukere av slike tjenester;
Fordeler vi oljerikdommen på en tilbørlig måte?;
«Politikere i Norge, gir blanke søren i de 530.000 mennesker som lever under EU sin fattigdomsgrense», er en av de store debattene som blant annet avdekker uverdige forhold blant flere rettsløse og vanskeligstilte grupper i samfunnet, og som tar for seg flere årsaker som kan ligge til grunn for at flere mennesker havner utenfor «fellesskapet». Her presenteres også gode tiltak og løsninger. Debatten er ikke omtalt i riksdekkende medier, men har allikevel vekket enorm interesse der den i løpet av snaue halvannet år har oppnådd langt over 420.000 treff;
Tenk om vi kunne brukt alle de ressursene vi i dag bruker på å jage og stigmatisere syke mennesker og på en håpløs kamp mot smugling og omsetting av ulovlige stoffer, til i stedet å erkjenne årsakene som ligger bak misbruket, og starte med en sterkt påkrevd forebygging i et arbeide for gode løsninger slik at fokuset ble endret mot det å legge til rette for et varmere og mer inkluderende samfunn. Mennesker skal kunne kreve å bli sett på som ressurser og ikke som utgiftsposter. En radikal holdningsendring er altså sterkt påkrevd.
Et reelt regnskap over ny tenkning rundt langsiktige og bærekraftige løsninger måtte ha blitt satt opp, i stedet for å stilltiende godta den destruktive triksingen med tallmagi som stadig tar plass.
Pengene ville kunne ha bidratt til å skape økt trygghet, omsorg og forutsigbarhet. Forebygging av destruktive mønstre i samfunnsstrukturene er vårt eneste håp for å kunne skape en bedre fremtid i et samfunn som inkluderer og ivaretar alle, og som ikke tillater at flere av oss faller utenfor.
Det er på høy tid og tenke ut av boksen, når etablerte tiltak i mange tilfeller ikke evner å bidra med forsvarlig og påkrevd hjelp.
Norge må nå også begynne å rette seg etter de garantier som er innrømmet borgerne gjennom betingelsene i artikkel 11 i den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter samt grunnlovens paragraf 110c, om å anerkjenne og gjennomføre retten for enhver til å ha en tilfredsstillende levestandard for seg selv og sin familie, herunder tilfredsstillende med mat, klær og bolig. Og folk skal ha muligheten til og klare å forbedre sin egen livssituasjon.
Det har de mange ganger ikke i dag, under de rådende forhold.
—
Yngvar Aagaard.
– Den norske narkotikapolitikken er en skandale
Her tilføyes det som ikke rakk med i artikkelen;
I dag 03.09.2009 settes det ned 179 hvite kors foran Stortinget for å markere antallet overdosedødsfall i Norge i 2008. Korsene skal påminne om de 12.000 sprøytenarkomane i Norge som har det ille, og som har behov for flere akuttavrusningsplasser, et større og mer mangfoldig behandlingstilbud og et langt bedre ettervern.
Vi får håpe at dette sterke virkemiddelet klarer å trenge gjennom tiltaksløsheten bak politikeres festtaler og fagre løfter som enda ikke har blitt innfridd.
Til slutt vil jeg på det sterkeste anbefale alle mennesker, både de som sliter og de som sitter med makten til å ta en titt på denne videoen fra Fattigdomshøringen 2009. En klok tale fra en modig dame;
«The little girl who stopped Norway for 10 minutes with this speech against poverty in Norway. In the panel stands three ministers and five party leaders. On the stand: Johanna Engen, Fattighuset. Event: Fattigdomshøringen 2009.Yongstorget, Oslo 28. august».
Jeanines Blogg. Når offentlig sektor misbruker makt. 
Ikke for å være frekk, men jeg hadde faktisk ALDRI ventet å høre noen fra KrF ta til orde for legalisering av narkotika…Godt å se hvor feil man kan ta av folk da 🙂
Det er også fint å se at stadig flere, uavhengig av partitilhørighet begynner å innse det enkelte har innsett i 40 år allerede…At et forbud mot narkotika all den tid det er en etterspørsel etter det kun er en gigantisk gavepakke til mafia…Trodde da faktisk at stortingspolitikere kjente til elementære markedslover, men nei…
Det er også svært interessant det spørsmålet du reiser om HVORFOR vi ruser oss såpass mye…Alle ruser seg på et eller annet vis…Dop, alkohol, basehopping, jesus, bilracing…osv…Alle urbefolkninger har også tradisjon for dette, men på et helt annet nivå der det som regel brukes i rituelle sammenhenger…Når men daglig føler et behov for en såpass sterk virkelighetsflukt tør jeg påstå at man ikke har det særlig bra i livet sitt…Ikke så rart kanskje? Jo rikere vi har blitt i dette landet, jo mer egoistiske og sytende har vi blitt…Derfor har vi nå et FrP som er alldeles for stort politikken tatt i betraktning…Alt dette er symptomer på et voksende problem, og jeg tror et begrep som ikke-monetære verdier er i fred med å bli konvertert til kroner og øre også…
Hehehe, fullt så vel var det nok ikke 🙂
Denne artikkelen har jeg bare fått forespørsel om å redigere og komme med innspill til. En hver har rett til å hevde sine synspunkter, og utover dette, har jeg bare skrevet om temaet en gang på Facebook men klarer ikke for mitt bare liv å finne det igjen. Saken gjaldt en eller to artikler hvor spørsmålet var om de tyngste brukerne skulle kunne få utdelt heroin. Akkurat det stilte jeg meg bak, på bakgrunn av opplysninger jeg fant at talte til fordel for en slik praksis. Mitt spesialfelt vil allikevel dreie seg om kommunikasjon og informasjon, da jeg er udannet bachelor i Kultur- og samfunnsfag. Derfor vil nettopp spørsmål rundt HVORFOR uakseptable tilstander i samfunnet er som de er uten at synbare endringer tar plass, det være seg rusproblematikk, fattigdom m.m, være blant det som jeg ser nøyere på og utreder.
Skjønner…Men støtter du en fortsatt kriminalisering av mennesker med rusproblemer? Da tenker jeg på andre stoffer enn heroin og alkohol…Forøvrig må jeg jo si at det neppe er mange andre områder man kan føre en totalt feilslått politikk på i 40 år uten annen justering enn mer av det samme (som ikke funker), og tatt i betraktning at jeg personlig har røyka cannabis i over 20 år uten at jeg har opplevd annet enn positive virkninger, samt kjenner bortimot 200 andre i landet som har gått samme løypa…I tillegg har jeg i disse 20 år også lest det meste av forskning og litteratur om cannabis, så om jeg ikke har noen formell utdannelse på subjektet, anser jeg meg likevel for å være en autoritet på området. Av alle de jeg kjenner har en enste person utviklet schizofreni, noe han sannsynligvis ville utviklet før eller senere likevel da han hadde sterke schizoide personlighetstrekk lenge før han smakte hasj…For alt jeg vet utsatte hasjen utbruddet…I tillegg til at jeg anser min kropp for å være min eiendom som jeg gjør med som jeg vil…Det er ikke jens stoltenberg eller stortinget som bestemmer over min kropp, det er meg…Likevel skal jeg altså kriminaliseres(noe som definitivt gjør noe med en) for å velge et langt lettere rusmiddel enn alkohol…Synes du dette er en grei situasjon? Tar man med i betraktningen at nederland har færre cannabisbrukere pr. innbygger enn norge, kan man jo virkelig sette spørsmålstegn ved lovgivningen vel? For ikke åsnakke om alle politi- og tollressurser som brukes opp på dette tullet. I tillegg har jeg vanskelig for å se for meg at en ansatt på f.eks. apoteket skulle finne på å tilby meg amfetamin eller heroin når jeg skal kjøpe røykingsen min, og de vil også ha aldersrestriksjoner på salg, noe mafiaen ikke har…Jeg kan i det hele tatt ikke se at en total legalisering skulle ha noen større negative effekter på samfunnet sett i forhold til dagens situasjon…Når politiet og mafia er enig om et lovverk er det muligens også grunn til å stille spørsmål om det?
Gode betraktninger.
Jeg kan ikke uttale meg om dette ut fra det lille jeg har satt meg inn i rundt narkotikapolitikk, mer enn at det som hittil i mange år har vært gjort er utilstrekkelig. De det gjelder blir ikke hørt på av «de som vet best» men som allikevel aldri har vært i dyp krise på denne måten, og dette bør nå endres ved likeverdig dialog. På bakgrunn av denne, må en grundig vurdering rundt omdisponering av ressurser gjøres. Politikerne kan hvis de vil, men da må de ta lærdom av de det gjelder og ikke av rådgivere og byråkrater. Det er lett og kunne konkludere med, når ingen endringer til det bedre har tatt plass hva dette store problemet angår. Tvert i mot.
Nå burde jeg vel ha vært «politisk korrekt» og skrevet «utfordringer» i stedet for problemer, men nå har det seg en gang slik at jeg er saftig lei av alle «de positivt ladede uttrykk» som blir tredd ned over oss i «det offentlige rom» og som media så snedig med manipulativ kløkt fremmer. Problemene blir ikke mindre for det, og jeg lengter tilbake til den tiden man kalte en spade for en spade. Disse «utfordringene» har man nå hatt i såpass mange år, at jeg om ikke annet, ser på dette som et stort PROBLEM som må gripes fatt i og løses på en eller annen måte.
Hver gang jeg hører en eller annen politiker på tv vrenge ut av seg «utfordringer» over ting som har stått i stampe i årevis og aldri blitt gjort det skapte grann med over flere regjeringsskifter, ja så skifter jeg konsekvent kanal!
Jeg takker så mye for denne kommentaren sendt meg i dag fra Kvinne_07 som hun spurte om jeg kunne sette inn her, og for de viktige observasjoner som her fremkommer.
Man får håpe at denne vinklingen snart vil kunne få lov til å bli synliggjort i medier som har rekkevidde langt utover debattfora og blogger.
Tiden bør være kommet for å fokusere på nettopp andre tilnærminger vedrørende spørsmål rundt HVORFOR uakseptable tilstander i samfunnet er som de er uten at synbare endringer tar plass, enn ved konsekvent å fremheve uttallige rapporter fra forskere, rådgivere «eksperter» og tenketanker der mye retorikk blir fremlagt på bred spalteplass, men som allikevel glimrer med sitt fravær av å bidra med gode og reelle løsninger for de mange av oss som av ulike grunner er fattige og / eller har behov for ulike former for bistand av hjelpeapparatet.
I enkelte rapporter både skjules og undergraves hjerteskjærende realiteter og bedrives tallmagi, noe som i sin tur fungerer som ren ”legitimering” rundt unnlatelse av hjelp, og som er med på og bidra til å trenere og rent ut reversere prosessen med å skape et inkluderende og velfungerende samfunn som ivaretar menneskeverdet.
«Først vil jeg si, det er bra at du engasjerer deg slik som du gjør.
Det er også bra, at du linker til artikler i Aftenposten debatt, som synliggjør selve grasrota i meningsytringer, mellom folk.
Og, siden du linker til tråden min ” Politikere i Norge, gir blanke søren i de 530.000 mennesker som lever under EU sin fattigdomsgrense, vil jeg også tilføre, at det er trist, er at denne tråden overhodet eksisterer. Den burde ikke ha vært nødvendig i verdens såkalte ”beste” og ”rikeste land”.
Dernest, er det viktigste å endre holdninger hos mennesker, for det kan synes som vi i vår nyrikdom har glemt å bry oss særlig mye om, urett som ikke rammer oss selv.
Jo, fjernere den virkeligheten som beskrives er fra våre hverdags liv, jo vanskeligere syntes det å være å ta den inn over oss. Da er vegen til verdighetskultur, dessverre ofte alt for lett.
For å få bukt med fattigdom, rusproblematikk med mer, tror jeg at det som trengs aller først er en holdningsending. Fattigdom er komplekst og sammensatt område, som krever økt innsats på alle nivå skal den kunne løses. All sosial politikk dreier seg om omfordeling av goder og byrder, og en annen fordeling enn ren markedsløsninger ville gi.
For å få til et felles løft i forhold til fattigdom i Norge, tror jeg felles forståelse i forhold til menneskeverd er viktig. Ellers er det så alt for lett, og igjen dele opp i verdig, og ikke verdig trengende grupper
Dette på tvers av Departement, på tvers av fordelingsansvaret stat/fylke/kommune, og på tvers av politiske skillelinjer.
Men, det virker som om politikere og folk flest, søker å sette mennesker som ofte er avhengige av offentlige tjenester opp mot hverandre, i en slags verdighetskultur, hvor selve arbeidslinja sin iboende verdighetskultur, syntes å overskygge enhver fornuft.
Vi vet, også at fattigdom og helse er uløselig knyttet opp mot hverandre, slik at folk på Oslo øst faktisk dør hele 12 år før folk i Oslo vest.
Ansvarsforskyvning, og sprik i interessegrupper gjør ikke denne samhandlingen som er ytterst nødvendig for å løse utfordringen med å fjerne fattigdom i Norge enklere.
Tvert om, syntes det som om man i beste Orwellske begrep bedriver ”nytale retorikk” over lav sko, for å så tvil om begreper, tåkelegge fattigdommen i Norge sine mange ansikter, og skyve ansvaret over på det enkelte individ alene.
Hanne Sophie Greve har uttalt ”Graden av sivilisasjon i et samfunn speiler seg i evnen til å inkludere alle. Et sivilisert samfunn må organisere seg for å ivareta hensyn som ikke ordner seg selv. Et slikt samfunn må treffe sine verdivalg i favør av det enkelte menneskes iboende verdi og verdighet.”
Individualisering og stigmatiseringsforsøk av vanskelig stilte er motsatt av verdighet. Og dele mennesker opp i ikke verdige, og verdig mennesker, er ikke forsøk på å bygge opp om det enkelte menneskes ukrenkelige verdi.
Vi er alle født forskjellige, vi føler, tenker og handler forskjellig.
Dette ut fra hvem vi er, fra hvilket miljø vi kommer fra. Forutsetninger i mennesker liv, er ikke de samme.
Forutsetninger i forhold til helse, økonomi, mentale ressurser, kreative ressurser, er ofte noe vi også arver, både genetisk, men ikke minst gjennom det miljøet vi vokser opp i. Dette er noe vi alle vet. Likevel later velferdssamfunnet som om, så ikke er tilfellet.
Maslows behovspyramide er en god modell for og synlig å gjøre de behov som må være til stede for at et menneske skal hans påstand er at behovene må oppfylles nedenifra i pyramiden.
Man må altså ha dekket behovene for mat, vann, varme osv. før man kan gå i gang med at dekke behovet for fysisk og sosial sikkerhet. På det øverste nivået har man krefter til å få dekket behovene for å virkeliggjøre sine mål, å realisere medfødte eller senere ervervede evner, å oppnå opphevelser som kjennes som høydepunkter eller åpenbaringer. De som har fått dekket behovene på de fire forgående nivåer er mennesker med skapende arbeid som søker utfordringer og har trang for å utvikle og bruke sine evner.
Mennesker kan derfor ikke settes i stand til å yte før grunnleggende behov er dekket. Det er derfor pur dårskap, for ikke å si dumskap, at når man tror man kan få mennesker til å yte mer, ved å skape usikkerhet rundt grunnleggende behov som økonomisk trygghet til tak over hodet, mat på bordet, retten til sosial deltakelse med mer.
Om man fratar store grupper muligheten til å føle seg akseptert som borger i samfunnet, ved å stigmatisere en gruppe mennesker som snyltere på andre skattebetaleres penger, som en belastning for storsamfunnet så vil de fattigste av oss altså evne og yte mer?
Dette er i så fall totalt motsatt av den argumentasjon, hvor mennesker ellers i samfunnet nettopp argumenterer med lønnsforhøyelser, frynsegoder, skattefordeler, opsjoner med mye mer av belønning slik at de skal evne og yte mer. Ovenfor fattige skal man altså bruke pisk, men ovenfor dem som allerede har, alt i bunnen som muliggjør selvrealisering, så skal man bruke gulrot?
Hvordan noen kan tro, at mennesker uansett, ikke har de samme grunnleggende behov, som Maslow sin behovspyramide synliggjør, er meg totalt ubergripelig.
Hva skjer med nyrike Norge?
Er vi i ferd med å miste vår sivilisasjon?
Dessverre, kan det syntes som om pendelen svinger tilbake til tanker som Eilert Sundt satte ord på i 1846, tror jeg det var: «Om det voksende fattigonde»..
Sitat:» at roden til denne vækst stikker i den slette aand hos de fattige klasser, så mange lægger seg paa fattigvæsenet uden skam og sky, og altsaa antallet av dem som forsørges, voxer utilbøligt.» Sitatslutt
Samt Matteus effekten syntes å råde: ”For den som har den skal gis, og den som ikke har, fra ham skal det endog tas det han har. Og kast den unyttige tjener utenfor, der skal det være gråt og tenners gnissel”.
Så, takk Jeanine, for din utrettelige kamp, for dem som sitter nederst ved bordet, i ”verdens beste”, og ”verdens rikeste land”».
Med vennlig hilsen Kvinne_07.
Stor takk tilbake, for klokt, engasjert og pågående arbeid med å sette fokus på urett og fattigdom i samfunnet. Jeg setter inn link til tråden du startet en gang til her, og håper at så mange som mulig ønsker å lese denne og komme med sine synspunkter i debatten;
http://debatt.aftenposten.no/item.php?GroupID=8&ThreadID=233635
Hvem av oss skal få lov til å formidle virkeligheten bak “virkeligheten”?
http://bit.ly/2dW62P
Vår nye ytringsfrihet (Om bl.a Aftenpostens sletting av tusenvis av åndsverk som var blitt nedtegnet over flere år)
http://bit.ly/z4BYPe