Jeanines Blogg. Når offentlig sektor misbruker makt.

Nav og myndighetsmisbruk

Laksen Fisk og Vilt, Bjølsen – Kverulantsatan og fliretryne


 

ABIGJEy

«Vi ønsker ikke å selge deg noenting»!

Jeg frekventerte overnevnte etablissement i dag torsdag 11.02.2016 for første gang, for å kjøpe en eske sild i dill til en nydelig eldre dame jeg kjenner som ikke klarer å komme seg ut mer for å skaffe til veie denne favoritten som hun har gått og kjøpt her i mange år. Mat generelt smaker henne ikke mer og hun har snart bursdag, så jeg tenkte at silda var en god idè.

Mens jeg står litt i bakgrunnen, ser jeg en mann bak disken som står og glaner rett ut i lufta og ikke ser ut til å ha noen verdens ting å gjøre, mens den andre mannen og damen som arbeidet der var opptatt med kunder.

Så jeg spør etter hvert om han er ledig – «Ja».

Jeg sier hva jeg skal ha, og spør hva spannet koster.

«65 kroner.»

Så jeg legger 100 kr. på disken.

Mannen kommer tilbake og legger en tikrone samt fire kronestykker på disken, og putter spannet i en pose.

Summen han la der var jo ikke riktig – noe jeg oppfattet umiddelbart, og tok 10-kronen opp for å studerte den nærmere fordi jeg ser litt dårlig, siden jeg trodde at akkurat denne kunne være en 20-krone. 

Men det var det altså ikke.

(Her hadde altså mannen i utgangspunktet snytt meg for 21 kroner, hvis jeg bare hadde tatt spannet og gått).

Jeg lot det ligge foreløpig, og sa at jeg vil ta med et spann til.

Han fant det frem, og jeg la en ekstra 50-lapp på disken.

Mannen: «Da skal du ha en femmer tilbake av meg»

Nei, sier jeg. 65 + 65 = 130 kroner, jeg skal ha tilbake 6 kroner på 150,-, her ligger en tier og fire kroner.

Men da begir mannen seg ut i en lengre utredning, og skal absolutt ta utgangspunkt i den FØRSTE hundrelappen jeg hadde lagt på disken og «forklare» ut fra denne hvorfor jeg nå bare skal ha 5 kroner tilbake oppå de 14 kronene som ligger der. (Det var altså ingen «poseavgift» han tok med her, for da måtte jo figuren kort og godt ha sagt – «posten koster en krone»!)

Vi jabber omatt rundt og forbi, men han står steilt på sitt, og repeterer med hakk i plata hele leksen fra starten av med hundrelappen jeg først hadde gitt ham og femmeren som han mente at jeg da skulle ha tilbake, enda jeg står og viser ham Over and Over Again ved å skyve hver penge mot ham at han har gitt meg en tier og 4 kroner tilbake på 150 kroner når varene kostet 130,-.

Han ignorerer totalt mitt ønske om å ta oppgjøret så kort og smertefritt som mulig – at jeg skal ha 6 kroner TIL tilbake istedet for 5! For  10 + 4 (som lå der)+ 6 = 20!

Men han påstår at 5 kr. i tillegg til de 14 som allerede ligger der vil være rett sum, legger 5 kr. der, og jeg klarer overhodet ikke å trenge gjennom tåka.

Til slutt henvender jeg meg til den kvinnelige ansatte som nå ikke hadde noe å gjøre og står ved siden av ham, og sier:

«Er ikke 65,- + 65,-  130 kroner? Er det ikke logisk at jeg skal ha tilbake 20 kroner da – og ikk 19»?

Men kjærringen ignorerer meg totalt, snur hodet demonstrativt vekk med et flir og er overhodet ikke interessert i å bistå meg i logisk tenkning eller på noe som helst vis.

Heller ikke den andre (og laveste) mannen av de to mennene gidder skjære igjennom.

Jeg sier så: «Vet du hva, vi glemmer HELT den 100-lappen jeg gav deg først, du har fått 150 kroner til sammen av meg, to esker sild koster til sammen 130 kroner, så jeg kan heller få tilbake en 20-krone av deg.

Men nå ber mannen meg «ta det litt med ro» – bokstavelig talt – jeg SKAL høre på ham!:

Han starter omstendelig for 4. gang på scratch igjen med 100- lappen jeg først betalte ham, og da svarer jeg lettere irritert:

«OK, men vet du hva – da dr*ter jeg i den ene krona, og så tar jeg bare eskene og de (til sammen) 19 kronene (femmeren har kommet på bordet) , og går.»

Det er da jeg får det helt store sjokket:

Mannen sier: «Da gjør vi bare sånn»:

Han tar ut eskene med sild av posen, og setter dem tilbake i glassdisken igjen.

Så går han til kassaapparatet tar ut de 150 kronene jeg har gitt ham, og legger på disken foran meg.

Jeg tenker nå ærlig og oppriktig at han må være alvorlig psykisk utviklingshemmet selv om dette ikke synes på ham, og at han er i behov av å ta hele prosessen fra starten av for å klare å følge mitt resonnement, og sier behjelpelig:

«Javel, takk. Så tar du frem de to eskene med sild til 130 kroner, der ligger det 150 kroner, og så får jeg tilbake en 20 kroning av deg».

Men ojjjjj så feil man kan ta!

Han erklærer:

«Jeg ønsker ikke å handle med deg, du er ikke ønsket her. Jeg tror at du forøker å lure meg. Du får ikke kjøpe noe her mer»!

Jeg blir så sjokkert at jeg nesten går rett i bakken, og forteller han rasende akkurat hva jeg synes om behandlingen.

Men uansett hvordan jeg legger det frem, tar han kun og gjentar seg selv fem ganger lik som en papegøye:

«Farvel»! – «Farvel»! – «Farvel»!- «Farvel»! – «Farvel»!

Kjærringen står og holder på å flire seg ihjel, når jeg kikker tilbake etter å ha gått ut av døra.

Hun er selvsagt nr. 2 fra venstre – «Irene». Sjefskverulanten står helt til høyre på bildet. «Morten», og han er Irenes sønn. Det var altså langt viktigere for henne å holde med sønnen og stå å hånflire av kunden, enn å ivareta denne på grunn av hans idioti. Den unge mannen til venstre var ikke der når dette skjedde. De er en familiebedrift, og «Family stick together»!:

AKVERUL

Østkantfolk: Familien Syreng
http://ostkantliv.no/sagene/ostkantfolk-familien-syreng/

Jeg har nå tipset avisa som skrev om denne familiebedriften i mars 2009 i artikkelen jeg har linket til over, så får vi se hva som skjer.:

red@ostkantliv.no

ABAUD

«Om oss»:

«Kvalitet og service er nøkkelordene som får kunder fra hele Oslo og omegn til å komme tilbake.»

http://www.laksen.no/2.html

Et ungt par med barnevogn som akurat hadde gått ut av butikken, følte seg tydeligvis kallet til å bidra i konflikten nå som den var over.

Ikke ved å konstatere The Bleeding Obvious, at mobben i butikken hadde tråkket over alle akseptable grenser for kundebehandling og normal folkeskikk, men ved å servere meg det følgende:

«Du er ikke særlig lydhør»!

Dermed konstaterte jeg at størstedelen av befolkningen her til lands må gå på stoff, (jeg mente div. former for lykkepiller som gjør at mange går rundt i «koma» eller bomullståke) – og gikk til en annen fiskebutikk for å kjøpe det jeg trengte.

Kverulantsatan og fliretryne kan stikke fisken sin langt opp et sted den ellers ikke hører hjemme!

Jeg setter selvsagt ikke mine ben der mer, og dette er noe av det mest bizarre jeg som kunde gjennom snart 54 år har opplevd.

Forbrukerrådet mottok klage fra meg 15.02.2016, og posten vil oppdateres med deres tilsvar.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den februar 11, 2016 av i Nyheter, samfunn med stikkord , , , , , , , .
Follow Jeanines Blogg. Når offentlig sektor misbruker makt. on WordPress.com

Poster

februar 2016
M T W T F S S
« Dec   Mar »
1234567
891011121314
15161718192021
22232425262728
29  

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

Bli med 934 andre følgere

%d bloggers like this: