Jeanines Blogg. Når offentlig sektor misbruker makt.

Nav og myndighetsmisbruk

Arbeids- og velferdsdirektoratet – Arbeidsevnevurderinger i NAV – Sluttrapport


ABADIALOG
 Lagret materiale fra 13.mai 2010
  • Arbeids- og velferdsdirektoratet
    – Arbeidsevnevurderinger i NAV – Sluttrapport
    Det som har preget de eksisterende arbeidsmetoder/verktøy i Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten er at de ofte omhandler forhold knyttet til individet, og bidrar til å kartlegge/fokusere på barrierer hos den enkelte.
    I liten grad ivaretar de et dynamisk og relasjonelt individ- og omgivelsesperspektiv knyttet opp mot brukers mål.
    I arbeidet har vi også vurdert den danske Arbejdsevnemetoden og den svenske SASSAM-modellen.
    Dette er systematiske verktøy for arbeidsevnevurderinger som blant annet nedtoner det tradisjonelle medisinske forståelsen av arbeidsevne, disse metodene har blitt gitt en sterkere posisjon i forvaltningen av ytelser og tjenester.
    Arbeidsevneprosedyren som anbefales i denne rapporten bygger i mange henseender på både den danske og den svenske modellen.
    Samtidig har det vært behov for å ytterligere forsterke det relasjonelle perspektivet i modellen, samt å tilpasse kartleggings- og seleksjonsmetodikk til den vedtatte oppfølgingsstrategien og til det store mangfoldet av brukere, tjenesteytere og enheter, og til mangfoldet av virkemidler og ytelser som ligger innenfor NAV»….
    Ressursprofil
    En systematisk kartlegging og framstilling av brukerens ressurser og barrierer.
    Ressursprofilen skal sikre at alle nødvendige faktaopplysninger og vurderinger blir veid opp mot hverandre. Profilen skal således gi en helhetlig og treffsikker beskrivelse av brukerens muligheter sett opp mot brukerens mål.
    Behovsvurdering
    En første seleksjon av brukerne, hvor formålet er å identifisere brukere som kan ha behov for en grundigere arbeidsevnevurdering for å fastslå om arbeidsevnen er nedsatt.
    Kartlegging
    Innhente en oversikt over brukers situasjon, brukers muligheter og hindringer i forhold til presentert bestilling/omforent mål. Kartleggingen omfatter både faktaopplysinger og vurderinger av enkeltforhold.
    Arbeidsprosess
    Med arbeidsprosesser forstås de kjeder av tjenester og samhandlingsmønstre rettet mot brukerne som fører fra en førstehenvendelse og bestilling til et endelig mål for brukeren – arbeid eller deltakelse.
    Arbeidsprosessene skal sikre at brukeren gis en trygghet i egen sak; for framdrift, forutsigbarhet og medvirkning i egen sak.
    En arbeidsprosess kan bestå av en eller flere delprosesser som kan utføres en eller flere ganger.
    Metode
    Den systematiske framgangsmåte som beskriver hvordan en veileder arbeider for å avdekke og imøtekomme en brukers behov.
    En definert metode skal bidra til å forenkle arbeidet og til å gjøre bistanden mer forutsigbar for brukerne.
    Verktøy
    En vitenskaplig utviklet metode som har psykometriske kvaliteter, validitet og reliabilitet. Verktøy vil normalt være mer detaljert beskrevet enn generelle metoder og stille større krav til at den definerte framgangsmåten følges.
    Skjønn
    De konkrete avveininger en veileder må foreta for å komme fram til en beslutning som møter brukerens individuelle behov innenfor de rammer og målsettinger som til enhver tid er gjeldende.
  • Brukermedvirkning
    Brukermedvirkning (på individnivå) innebærer å involvere brukerne og gi dem innflytelse på beslutningsprosesser og utforming av tjenestetilbud i saker der de selv er berørt.
    Brukermedvirkningen blir først reell når endringer skjer ut fra de tilbakemeldinger brukeren gir, og forutsetter at brukeren betraktes av hjelpeapparatet som en kompetent og myndig deltaker i egen prosess.

    Kicking out

    Myndiggjøring
    Myndiggjøring handler om å bli møtt som et fullverdig og likeverdig menneske.
    Opplevelsen av å ha myndighet over eget liv har med selvfølelse og egenverd å gjøre, og er en modningsprosess hvor både omsorg og anerkjennelse er viktige elementer.
    Man kan ikke vektlegge myndiggjøring uten at tillitt, anerkjennelse og respekt inngår i relasjonen og oppfølgingen med bruker.
    Rammer for arbeidsevnevurderinger i NAV
    Bruksområder for arbeidsevnevurderinger
    (…) 6. Bidra til en aktiv brukermedvirkning og til myndiggjøring av brukeren.
    Det er et sentralt prinsipp at beslutninger som berører det tjenestetilbud og de rettigheter som gjelder brukeren så langt det er mulig skal bygge på brukerens egne ønsker og behov.
    Arbeidsevnevurderingene er det sentrale virkemidlet for å etablere en felles forståelse for brukerens situasjon.
  • ”Utvalget ser flere fordeler med å flytte oppmerksomheten fra begrensninger på grunn av sykdom til de mulighetene som finnes til tross for sykdommen.
    Spesielt er dette viktig tidlig i sykdomsforløpet, blant annet ved utprøving av arbeidsevne. Vurderingen av om vilkårene for uføreytelse er oppfylt eller ikke må baseres på en grundig vurdering av søkers arbeids- og inntektsevne.
    Utvalget mener arbeidsevnevurdering er et hensiktsmessig verktøy for Arbeids- og velferdsetaten i arbeidet med å identifisere relevante tiltak for å hjelpe personer med langvarige problemer på arbeidsmarkedet tilbake til arbeid.
    Forvaltningen må videreutvikle de metodene og verktøyene som allerede finnes, og må kunne bruke disse på en god måte.
    Dette er også avgjørende for å kunne vurdere om arbeids- og inntektsevnen er nedsatt i et slikt omfang at det kvalifiserer til en uføreytelse.
    Videre sies det: ”Aktørene i de ulike fasene av prosessen fra arbeid til uførestønad må ha klart definerte roller og et klart avgrenset ansvar.
    Fastlegenes hovedoppgaver skal være å stille diagnoser, behandle pasientene og gjøre enkle funksjonsvurderinger tidlig i sykepengeforløpet.
    Hovedansvaret for den systematiske arbeidsevnevurderingen må ligge i Arbeids- og velferdsetaten, som også skal behandle og avgjøre søknader om uføreytelse.”
    Organisatorisk fleksibilitet og effektivitet:
    Et enhetlig begrepsapparat og enhetlige arbeidsmåter vil også kunne være en forutsetning for at ulike medarbeidere eller instanser innen systemet kan ”overta stafettpinnen” når det kreves at flere bør involveres, og være en forutsetning for meningsfull kommunikasjon innad i NAV-forvaltningen og med eksterne samarbeidspartnere.
    ANAVBOSS
    Rettssikkerhet og gjennomsiktighet:
    Skal arbeidsevne/funksjonsvurderinger i stadig større grad legges til grunn for avgjørelser som gir tilgang til tiltak eller ulike former for inntektssikring – slik AVI-meldinga legger opp til – så krever ikke minst hensynene til likebehandling og rettssikkerhet et enhetlig, transparent og etterprøvbart opplegg for håndtering av disse oppgavene.
    I forbindelse med AVI-meldinga og oppfølgingen av denne er det annonsert en rekke tiltak, oppgaver og prosesser som stiller store krav til et mer standardisert regime for metodisk tilnærming, begrepsapparat og verktøysammensetning:
    Ny midlertidig inntektssikring i folketrygden
    Ny kvalifiseringsstønad i kommunal regi
    Nye avklaringstiltak for spesifiserte nye målgrupper – noe som ikke minst gir utfordringer ifht. meningsfull kommunikasjon med eksterne tiltaksarrangører om kartlegging og avklaring av den enkelte»
  • Rettssikkerhet forutsetter videre at det er forsvarlig kvalitet på de tjenester som ytes.
    Dette krever at de som utfører arbeidsevnevurderinger har nødvendig kompetanse; dvs. de kunnskaper, ferdigheter og holdninger som kan sikre at tjenesten ytes i samsvar med brukernes forventninger, og de kvalitetskrav NAV selv stiller.
    En standardisering av metoder og prosedyrer vil også kunne bidra til å sikre at arbeidsevnevurderinger gjennomføres systematisk, og i henhold til gitte kvalitetsmål.
    Det vises eksempelvis til Nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i Sosial- og helsetjenesten (2005 – 2015) ”…og bedre skal det bli!” der kvalitet defineres som tjenester som
    * Er virkningsfulle
    * Er trygge og sikre
    * Involverer brukere og gir dem innflytelse
    * Er samordnet og preget av kontinuitet
    * Utnytter ressursene på en god måte
    * Er tilgjengelige og rettferdig fordelt
    7. Skjønnsutøvelse
    Brukere som møter barrierer for å kunne ta del i arbeidslivet eller en aktiv og meningsfylt tilværelse har behov for virkemidler som er målrettede og som setter disse i stand til å nå sine mål.
    Virkemidler som skal øke den enkeltes muligheter for arbeid eller deltakelse har to hoveddimensjoner; å kompensere for en redusert arbeidsevne, og å øke mulighetene til å benytte sin arbeidsevne.
    Virkemidlene må bygge på den enkeltes ressurser med utgangspunkt i kompetanse, interesser og ønsker, og samtidig ta hensyn til de barrierer den enkelte står overfor, enten det er av helsemessig, kulturell, sosial eller demografisk karakter.
    Virkemidlene må videre være rettet inn slik at de også tar hensyn til krav og forventninger som ligger i arbeidsmarkedet, på arbeidsplassen, i nærmiljøet eller i utdanningsmarkedet.
    Dette innebærer at den bistand som tilbys den enkelte søker så langt det er mulig må være skreddersydd den enkeltes behov – dette forutsetter bruk av skjønn.
    Skjønn kan knyttes til:
    * Når fastlagte standarder/regler skal anvendes
    * Når en i særlige tilfeller har frihet til å avvike fra slike standarder, og
    * Når det må tas beslutninger på områder som verken kan eller bør forhåndsbestemmes i klare og entydige standarder / regler (Baldwin og Hawkins 1984)
  • I både Danmark og Sverige er det utviklet og implementert standardiserte kartleggings- og vurderingsmetoder for arbeidsevne.
    Vi har to av disse som særlig interessante fordi dette er metoder som har blitt gitt en sentral rolle i forvaltningen og som særlig har bidratt til å nedtone et ensidig fokus på det medisinske aspektet i arbeidsevnen.
    Metodene har også et tydelig brukerfokus, de åpner for lokalt skjønn og de sikrer en systematisk og entydig dokumentasjon av vurderingene (…)

    ABAHORTA

    2. SASSAM
    Försäkringskassan i Sverige har utviklet en metode som kalles SASSAM (Strukturerad Arbeidsmetodik för Sjukfallsutredning och SAMordnad rehabilitering).
    SASSAM er utviklet spesielt med tanke på rehabiliteringskartlegging, det vil si arbeidsrettet utredning, bedømming og planlegging.
    Arbeidsmetoden innbærer at både ressurser og hindre hos individet og omgivelsene skal kartlegges og analyseres.
    Det poengteres at den enkeltes medvirkning i kartleggingen er viktig.
    Hensikten er at SASSAM skal være en støtte for at man sammen med brukeren skal legge en plan for tilbakevending til arbeidslivet, enten med eller uten rehabilitering (…)
     5. Ny modell for arbeidsevnevurderinger i NAV
    Basert på prinsippene i oppfølgingsstrategien foreslås en enhetlig og strukturert prosess for arbeidsevnevurderinger (…)
    Bestilling
    Definisjon: Brukeren presenterer sitt behov og sine forventninger, for at NAV skal kunne iverksette de riktige tjenestene. Gjennom en dialog som fremmer respekt, medvirkning og innflytelse skal bestillingen utformes.
    I denne fasen etableres en felles forståelse for hva brukeren ønsker og hvilke krav og forventninger som stilles fra NAV.
    Det er et mål at man allerede i den initiale fasen bestemmer brukerens hovedmål; Beholde arbeid, skaffe arbeid eller øke deltakelse. Hovedmålet vil være til hjelp for å tilby en mer treffsikker videre bistand, blant annet gjennom at den påfølgende kartleggingen belyser relevante temaer.
    Hovedmålet er imidlertid ikke satt en gang for alle, og kan endres i løpet av prosessen (…)
  • Vi vil i det videre beskrive krav til følgende områder:
    1. Faktainnhenting – kartlegging gjennom dialog med brukeren, gjennom interne systemer og elektroniske grensesnitt
    2. Behovsvurdering – vurdering av om brukeren kan ha en nedsatt arbeidsevne.
    3. Egenvurdering – brukeren vurderer selv sine ressurser og barrierer i forhold til sine mål.
    4. Ekstern kartlegging – kartlegging av enkeltområder fra samarbeidende instanser, leverandører av tjenester m.fl.
    5. Ressursprofil og arbeidsevnevurdering – forholdet mellom ressurser, barrierer og krav vurderes enkeltvis og samlet.
    2. Faktainnhenting
    Kartlegging i NAV innebærer at brukers ressurser, muligheter og hindringer belyses i forhold til bestillingen.
    NAV innhenter og dokumenterer den faktainformasjon om brukers situasjon.
    Dette kan skje gjennom veiledningssamtaler og/eller via selvbetjeningsløsninger.
    Relevante områder for kartlegging kan være; personalia, formell og uformell kompetanse, sosiale og medisinske forhold knyttet til funksjonsevne, helse, personlige egenskaper, nettverk og økonomi/ytelsesopplysninger.
    For å belyse, utdype eller bekrefte forhold som er kommet fram gjennom selvregistrering eller samtale innhenter NAV opplysninger fra lege eller evt. andre instanser.
    Innhentede opplysninger vurderes opp mot brukerens egen situasjonsbeskrivelse og diskuteres med brukeren med henblikk på en felles forståelse av hva NAV kan bistå med.
    Kartleggingen skal danne grunnlag for utforming av et servicetilbud som effektivt imøtekommer brukerens bestilling.
    Omfanget av og innholdet i kartleggingen vil variere ut fra dette (…)
    * For brukere med hovedmål å skaffe arbeid skal kartlegging innrettes og vurderes i forhold til arbeidsmarkedssituasjonen og kravene i arbeidslivet innenfor den bransjen/yrkesretningen vedkommende orienterer seg mot.
    Den enkeltes yrkesønske skal kartlegges.
    * For brukere hvor målet er å øke deltakelsen i dagliglivet skal kartleggingen ha fokus på brukers ressurser og forutsetninger for deltakelse, og omgivelsenes forventninger.

    ABAGAL

    3. Behovsvurdering

    (…) I tillegg til Arbeidsmarkedslovens § 11 innholder også Arbeids- og velferdsforvaltningsloven (NAV-loven) mer generelle bestemmelser om behovsvurdering.
    NAV-lovens § 15 lyder: ”Kontoret skal tidligst mulig avklare brukerens helhetlige behov.
    Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med brukeren”.
    I en framtidig arbeidsevnemodell må det vurderes om behovsvurderinger etter Arbeidsmarkedslovens § 11 skal videreføres, om NAV-lovens § 15 kan erstatte førstenevnte bestemmelse eller om behovsvurderinger primært bør være en intern (ikke lovhjemlet) metode i NAV. Vi ser følgende alternative løsninger:
    1. Individuell serviceerklæring (amatjl § 11) utvides til å gjelde alle brukere med behov for arbeids- eller aktivitetsrettet bistand. Dette innebærer at arbeidsmarkedslovens § 11 utvides og det bør da også vurderes om denne skal flyttes til NAV-loven og erstatte NAV-lovens § 15.
    2. Individuell serviceerklæring (amatjl § 11) beholdes som før for arbeidssøkere, øvrige brukere med behov for arbeids- eller aktivitetsrettet bistand tilbys en forenklet behovsvurdering.
    Denne løsningen krever ingen lovendringer, men vil opprettholde et tydelig skille mellom arbeidssøkere og øvrige bistandsmottakere ved NAV-kontorene (eksempelvis sosialhjelpsmottakere, sykmeldte mfl)
    3. Individuell serviceerklæring (amatjl § 11) avvikles, alle brukere med behov for arbeids- eller aktivitetsrettet bistand tilbys en forenklet behovsvurdering.
    Dette innebærer at Arbeidsmarkedslovens § 11 fjernes, behovsvurderingen kan da enten være en ikke lovhjemlet metodikk, eller være hjemlet i NAV-lovens § 15.
    Som nevnt gir behovsvurderinger som enkeltvedtak pr i dag ikke brukeren noen eksplisitt rett til virkemidler som følger av det fastslåtte behovet.
    Gitt en bredere og mer systematisk tilnærming til arbeidsevnevurderinger kan det synes som om behovsvurderinger som enkeltvedtak ikke lenger vil ha noen praktisk betydning for brukerens rettsikkerhet.
    Vi mener således at alternativ 3 er å foretrekke.
    Dette innebærer at alle brukere med behov for arbeids- eller aktivitetsrettet bistand tilbys en forenklet behovsvurdering hvor hovedmålet er å fastslå om brukeren kan ha en nedsatt arbeidsevne og dermed skal tilbys en arbeidsevnevurdering.
    I motsatt fall kanaliseres brukeren som hovedregel til generelle tjenester og selvbetjente løsninger.
    I forbindelse med det pågående lovprop-arbeidet må det også vurderes om behovsvurderingen skal knyttes til NAV-lovens § 15, da ikke som en rettighet gjennom enkeltvedtak, men som et krav til forvaltningen.
    Vi anbefaler at Arbeids- og velferdsdirektoratet i det videre lovarbeidet mot departementet fremmer forslag om at NAV-lovens § 15 erstatter Arbeidsmarkedslovens § 11 og at ny § 15 kun regulerer forvaltningens plikt til å tilby behovsvurdering overfor brukere med behov for arbeids- eller aktivitetsrettet bistand.
    Gitt dette, utvikles behovsvurderinger som et enkelt vurderingsverktøy for å fastslå om den enkelte brukeren kan ha en nedsatt arbeidsevne eller ei».
  • Dette vil også forutsette høyere grad av kompetanse i veiledning og bred faglig kompetanse.
    Kartleggings- og avklaringsverktøy som skal benyttes overfor til denne gruppen, må være fundamentert på et verdigrunnlag og en forståelse av at det er brukeren som ”må sitte bak rattet” og som har ansvar for ”å tilpasse farten og ta ansvar for kjøretøyets tilstand” – myndiggjøring.
    Kartleggingsverktøyet KIS er et verktøy som er bygget opp på en måte som sikrer aktiv brukerdeltakelse gjennom hele kartleggingsløpet.
    KIS er et egenkartleggingsverktøy som er utformet av ansatte/veiledere/fagpersonell i de kommunale sosialtjenestene.
    Brukere og sentrale samarbeidsparter har gjennom praksis i kommunene gitt innspill til revideringer. Nåværende KIS-verktøy er således et basisverktøy som skal styrke brukerens forutsetninger for å vurdere egen arbeidsevne.
    Kartleggingen berører et bredt spekter av forhold og fakta som sier noe om brukers ressurser, utfordringer og muligheter.
    KIS er imidlertid noe langt mer enn et spørreskjema med ulike tema og svaralternativ. KIS er et dialog- og samhandlingsverktøy rettet mot brukere som trenger en strukturert breddegjennomgang av egen situasjon.
    KIS forutsettes benyttet av brukeren i samhandling med en kompetent veileder som stimulerer, motiverer, strukturerer og bistår med å oppsummere brukers kartlegging.
    ABAKARA
    Evalueringen av KIS (Rambøll, mars 2003) viser blant annet at KIS bidrar til:
    * Å ansvarliggjøre brukeren mer i forhold til sin egen situasjon
    * At brukerne blir mer bevisst sine forutsetninger for å delta i arbeidslivet
    * Særlig å avdekke brukernes faglige kompetanse
    * Å øke egenkartleggingen og myndiggjøringen av brukerne
    * Å skape en positiv ramme for samtale om brukers situasjon og behov
    * En merverdi i den direkte, brukernære innsatsen.
    Det fysiske verktøyet (kartleggingsskjema, IKT-verktøy, informasjonsmateriell, m.v.) vil miste sin funksjon dersom prosessene ikke stimulerer, motiverer og gjør at brukeren selv stiller krav til eget liv.
    Samhandlingen mellom veileder og bruker må gjøre kartleggingen til en døråpner til å se egne ressurser, utfordringer og muligheter.
    Kartleggingsverktøy må heller ikke bli så rigide og byråkratiske at de ikke kan tilpasses den enkelte brukers særegenhet (…)
    Interne støttefunksjoner i NAV
    * NAV ARK (Arbeidsrådgivningskontor)
    * NAV SYA (Senter for yrkesrettet attføring)
    * NAVs hjelpemiddelsentraler
    * NAV Arbeidslivssentre
    * NAV Intro
    * NAV SIKTE
  • «I følge Lov om arbeids og velferdsforvaltningen § 13 skal NAV kontorene som et minimum ivareta kommunens oppgaver etter sosialtjenesteloven kapittel 5.
    Etaten og kommunen kan avtale at også andre av kommunens tjenester skal inngå i kontoret.
    Det ser ut som om svært få kommuner velger den såkalte minimumsløsningen, og at det vil bli variasjon i hvilke kommunale tjenester som legges til kontorene.
    Dette vil innebære at det som er ”NAV-interne” aktører i én kommune, kan være ”NAV-eksterne” i en annen. Det viktige i denne sammenheng er at grensesnittet mellom NAV kontoret og kommunale tjenester utenfor NAV gjøres så sømløst som mulig.
    Brukeren bør forvente god samhandling mellom aktørene, uavhengig av hvilke kommunale tjenester som legges til NAV og organiseringen for øvrig.
    Kunnskapsdepartementets varsling om samarbeid med KS og andre aktører om styrking av grunnopplæring og opplæring i grunnleggende ferdigheter, (St.m 16) kan understøtte en sentral forankring av intensivert samarbeid, og fremme utviklingen av opplæringstiltak innenfor kommunesektorens regi.
    Det kan videre gi grunnlag for, og være hensiktsmessig å koble kommunesektorens opplæringstilbud til NAV-systemet, innenfor rammen av samarbeid mellom kommunesektor og arbeids- og velferdsetaten.
    Dette kan være en hensiktsmessig måte å gjøre tilbud om opplæring i grunnleggende ferdigheter tilgjengelige for NAV-brukere.
    Utbygging av tilbud vil bidra til å imøtekomme forslaget i KD’s stortingsmelding nr 16 (2006/2007) om utvidelse av rett til slik opplæring for voksne» (…)
    En persons individuelle forutsetninger, eksempelvis mangelfull utdanning, sykdom, psykiske problemer, nedsatt syn, manglende utholdenhet osv, vil kunne gjøre det vanskelig å fungere i et arbeidsforhold.
    Men uhelseskapende forhold og barrierer i miljøet kan også sette bremser for et inkluderende arbeidsliv.
    Slike barrierer kan være alt fra oppgaver som ikke matcher personens kunnskapsnivå, tempo i krav til utføring av arbeidsoppgaver, eller bygninger som ikke er tilgjengelige.
    Kunnskap om miljøets forutsetninger er like nødvendige som kunnskap om personens forutsetninger dersom en skal kunne vurdere hvorvidt personen vil være i stand til å mestre oppgavene og møte kravene som stilles.
    Å kartlegge arbeidsmiljøet vil derfor være en integrert del av arbeidsevnevurderingen.
    Viktig i denne sammenheng er også kunnskap om lokalsamfunnet og nærmiljøet, herunder kunnskap om det lokale nærings- og arbeidsliv, organisasjoner og foreninger med mer.
    Omgivelsesforholdene må defineres ut fra den faktiske situasjon brukeren enten er i, eller ønsker å være i.
    Omgivelsenes krav kan 1) defineres ut fra nåsituasjonen og vil da blant annet kunne danne grunnlag for vurderinger av inngangsvilkår for ytelser (jfr vilkåret ”nedsatt inntektsevne).
    De kan 2) belyse brukerens gjennomføringsevne knyttet til tiltak og virkemidler, da er det tiltaksplassens krav og forventninger som definerer omgivelsene, for eksempel skolesituasjonen.
    Dette vil kunne danne grunnlag for å vurdere vilkår knyttet til godkjenning av planer og tiltak. De kan 3) defineres ut fra et framtidig ønsket mål, altså brukerens arbeidsevne gitt at hensiktsmessige tiltak blir gjennomført. Dette vil kunne danne grunnlag for å vurdere målet med bistanden i blant annet en plan».

    AETISK

    6. Implementering av ny modell for arbeidsevnevurderinger i NAV
    1. Juridisk forankring
    «Arbeids- og velferdsdirektoratet har deltatt i arbeidsgrupper i AID under utformingen av Lovproposisjonen som følger opp AVI-meldinga.
    Sentralt i dette er utformingen av ny midlertidig inntektssikring hvor også arbeidsevnevurderingen vil bli gitt en sentral plass i vurderingen av inngangsvilkårene.
    Arbeidsevne vil også være et sentralt vilkår i det nye Kvalifiseringsprogrammet med tilhørende Kvalifiseringsstønad, både Sosial- og helsedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet har gitt innspill til departementet i utformingen av denne ordningen og Sosial- og helsedirektoratet er gitt ansvar for den videre implementeringen av ordningen.
    Arbeids- og velferdsdirektoratet har også gitt innspill til forankringen av arbeidsevnevurderinger som metode og som tjeneste til brukerne.
    Arbeids- og velferdsdirektoratet har anbefalt at arbeidsevnevurderinger omtales som et generelt krav til forvaltningen i Arbeids- og velferdsforvaltningsloven.
    Direktoratet ser det imidlertid ikke som hensiktsmessig at arbeidsevnevurdering som tjeneste underlegges klageadgang ettersom vurderingen uansett prøves opp mot retten til livsoppholdsytelse der dette er aktuelt.
    Det er derimot ønskelig at det utvikles entydige prosedyrekrav til hvordan arbeidsevnevurderingen skal gjennomføres og hvilke kriterier som skal inkluderes i vurderingen.
    Slike prosedyrekrav vil underbygge den allmenne rettsikkerheten og likebehandling geografisk og på tvers av stat og kommune.
    En ny bestemmelse om forvaltningens plikt til å tilby arbeidsevnevurdering bør inngå i en omarbeidet § 15 i Arbeids- og velferdsforvaltningsloven.
    Dagens § 15, annet ledd lyder:
    ”Kontoret skal tidligst mulig avklare brukerens helhetlige behov.
    Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med brukeren.”
    ALTSÅ – TJENESTETILBUDET SKAL SÅ LANGT SOM MULIG UTFORMES I SAMARBEID MED BRUKEREN!
    Arbeids- og velferdsforvaltningslovens § 15 har blitt foreslått endret til:
    ”Kontoret skal tidligst mulig vurdere brukerens helhetlige behov.
    Der det gjennom kartleggingen av brukeren framkommer forhold som kan tilsi at vedkommendes muligheter i arbeidsmarkedet er nedsatt, avklares bistandsbehovet nærmere gjennom en arbeidsevnevurdering.”
  • I Aetat (i dag NAV arbeid) er dette vedtaket operasjonalisert gjennom ”Individuell serviceerklæring” og ordningen ble innført 1.7.2005.
    Vedtaket gir brukeren rett til å få sitt bistandsbehov vurdert, men vedtaket gir ingen rettigheter til virkemidler som kan avhjelpe dette bistandsbehovet.
    Ordningen vurderes å ha liten praktisk betydning for den bistanden som tilbys ettersom denne blant annet ivaretas av handlingsplaner som konkretiserer bistanden til den enkelte.
    Arbeids- og velferdsdirektoratet har i lovprop-arbeidet anbefalt derfor at Arbeidsmarkedslovens § 11 avvikles og at det generelle kravet om å vurdere bistandsbehovet for registrerte arbeidssøkere, ivaretas av Arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 15, nytt annet ledd.
    Lovproposisjonen er pr 01.07 ikke ferdigstilt og det gjenstår fremdeles blant annet vurderinger av hvordan enkeltvedtak gjennom tjenesteløpet til den enkelte kan bidra til å trygge en god rettsikkerhet.
    Hvorvidt enkeltvedtak skal knyttes til behovsvurdering, arbeidsevnevurdering, planer eller kun tilståelsen av ytelser og evt tiltak vil således få betydning for den videre operasjonaliseringen og implementeringen av arbeidsevneområdet».

    ABEBALIK

     2. Metodeutvikling
    «NAV vil møte brukere med svært ulike tjenestebehov. Behovene vil relatere seg til både statlig og kommunal tjenesteyting på arbeids- og velferdsområdet. Elementene/ fasene i NAVs service vil imidlertid være de samme for alle brukere nemlig bestilling, kartlegging, arbeidsevnevurdering, plan, gjennomføring og evaluering.
    Vi skal møte brukernes individuelle behov.
    Grunnleggende NAV–verdier der myndiggjøring, anerkjennelse, tillit og respekt er sentrale bestanddeler vil bidra til gode samhandlingsprosesser.
    Med dette som utgangspunkt er det rimelig at NAV forvaltningen baserer seg på et mangfold av metodiske tilnærminger.
    Ettersom det vil være stor variasjon på kontorstørrelse og innhold av tjenester i NAV kontorene, er det også rimelig at metodene kan tilpasses lokale forhold.
    Brukers egenvurdering er en metodisk tilnærming for å sikre aktiv deltakelse og engasjement hos bruker i hele prosessen fra bestilling fram til gjennomført løp.
    Å legge til rette for brukers egenvurdering forutsetter at NAV-kontoret har fokus på etikk, verdier og relasjonsbygging og at veileder har kompetanse i samtale- og veiledningsmetodikk.
    For å sikre brukers egenvurdering må spørsmålsstillinger i verktøyene være rettet til bruker og innrettes på samtale og dialog.
    Det er viktig å skille mellom standardiserte skjemaer og retningslinjer som sikrer rutiner på den ene siden, og det metodiske verktøyet som den NAV-ansatte velger å ta i bruk i ulike sammenhenger.
    Arbeidsevnevurderinger bygger delvis på informasjon fra ulike profesjonelle instanser og delvis på erfaringer fra ulike samfunnsarenaer.
    Slik sett kan en si at arbeidsevnevurderinger er en sammensatt metodikk som forutsetter kunnskaper og ferdigheter på ulike områder.
    Det er likevel slik at hovedansvaret for den systematiske arbeidsevnevurderingen skal ligge i NAV.
    Det er NAV sitt ansvar å vurdere brukerens evner og muligheter til å møte de krav som stilles i utførelsen av et arbeid eller deltakelse i dagliglivet. En utfordring er derfor å videreutvikle de metoder og verktøy som allerede finnes».

 

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Follow Jeanines Blogg. Når offentlig sektor misbruker makt. on WordPress.com

Poster

oktober 2014
M T W T F S S
« Sep   Nov »
 12345
6789101112
13141516171819
20212223242526
2728293031  

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

Bli med 934 andre følgere

%d bloggers like this: