Jeanines Blogg. Når offentlig sektor misbruker makt.

Nav og myndighetsmisbruk

Har byråkrater makt?


Har byråkratar makt?

abblåst

Kanskje er det heller slik at byråkratiet einskilde stadar utgjer ein så sterk kultur og at dei tilsette byråkratane er så sjølvdrive at dei i stor grad klarer seg utan dei folkevalte?
Arbeidshypotesen i dette nummeret av Samfunnsviteren er:
Kan det være slik at byråkratar faktisk har meir makt enn ein skulle tru – og dermed også er med på å bestemme kursen på kvar AS Noreg skal gå?
Tema: Embetsverkets posisjon og makt
Hvem, hva. hvorfor makt?
Victor Normans kvantesprang
Demokrati i kommune-Norge
Fra Tidsskrift for samfunnsviterne 2 – 2009
Dette nummeret av Samfunnsviteren handler om byråkratiets makt i Norge.
Bare ordene er nok til å vekke følelser, til dels sterke følelser, og politikere av alle farger er opptatt av dette spørsmålet.
Grunnen er åpenbar fordi noens makt på sett og vis forutsetter andres avmakt (…)
Problemet er selvsagt at forutsetningene er vanskelige.
Kan vi være sikre på at byråkratiet, som på sett og vis er et ekspertvelde, ikke er korrupt?
Og kan vi være trygge på at byråkratene er lojale, og ikke dyrker egne interesser, faglige eller mer personlige, i utøvelsen av sin tjeneste?
S. 12: Har byråkratens rolle forandret seg de siste 20 – 30 årene?
Vi har fått flere fullmaktsregler, som gir mer makt.
Dette gir en mer interessant hverdag for byråkraten, men det kan også gå utover hver borgers rettigheter dersom de folkevalgte ikke får gjennom sin politikk.
S. 14: Velvilje som politikkens fiende
Victor Normans kvantesprang
Som statsråd hadde du som mål å effektivisere byråkratiet og å skape en større grad av brukerretting. Hva slags motstand møtte du mot dette programmet innen statsforvaltningen?
Vel, de var enige i disse målene innen forvaltningen, men problemet i staten er for det første at så lenge vi har statsrådsparlamentarisme, vil det enkelte departement være opptatt av sitt eget område og ikke være så interessert i å slippe til andre.
Embetsverket i ett departement får ikke så lett innpass hos embetsverket i et annet. Så selve modellen er viktigere enn holdningene her.
Det andre problemet er at den eneste måten å få til bedre offentlig tjenesteyting er å i større grad delegere økonomisk ansvar og myndighet, men det strider mot den hierarkiske organiseringen vi har, hvor ansvarslinjene går helt til topps.
All tjenesteyting har vokst fram fra sterkt hierarkiske organisasjoner, sier Norman.
Jeg kan nevne et eksempel fra det som var mitt departement: Tjenestene for arbeidssøkere, som den gang lå hos Aetat, skal treffe individuelle behov, og de vurderes best av dem som møter den enkelte arbeidssøker i førstelinjen og kan gjøre skjønnsmessige vurderinger.
Men i en forvaltningsorganisasjon er prinsippet det at folk nede i systemet skal forvalte viljen til dem på toppen.
Det man gjør i førstelinjen blir derfor å jobbe med forvaltning. Problemene er for en stor del de samme i mange land.
Vår situasjon var for eksempel analog med Storbritannias da Gordon Brown kom inn der.
Vi lette etter de samme modellene for å få til økt delegering og brukerretting.

abisme

Da jeg kom inn i regjeringen var Aetat og Trygdekontoret først og fremst utbetalingssentraler.
Jeg synes vi lyktes langt på vei i å gjøre Aetat mer brukerrettet, men det var vanskeligere med de institusjonene som også lå under andre departementer.
Problemet var altså ikke at vi møtte noen systematisk motstand mot den grunnleggende tenkningen vår, men en motstand mot delegering og innblanding.
Finansdepartementet liker ikke delegering. De liker å styre. Delegerer man, kan man ikke styre lenger.
– Hvordan forklarer du denne motstanden?
– Jeg ser to årsaker til embetsverkets motstand mot å gi fra seg makt.
For det første føler embetsfolk et stort samfunnsansvar. De ser det som sin oppgave å passe på at samfunnet fungerer og er på rett kurs.
For det andre er de dyktige og er selv klar over det.
De synes at samfunnsutviklingen er for viktig til at de kan overlate den til politikerne. Derfor setter de sterke premisser, noe som gir lite handlingsrom for de folkevalgte.
Så kan man spørre seg om dette er embetsverkets eller politikerens skyld.
Jeg mener at det er mye det siste.
Mange politikere oppfører seg som om de er gjester i departementet, og da må de jo selvfølgelig også oppføre seg på vertskapets premisser, forklarer eksstatsråden.
– Ser du bare negative sider ved den store makten til embetsverket?
– Nei, det gir stabilitet, men spørsmålet er om det er demokratisk.
Strider det mot grunnprinsippet om at det er folkevalgte politikere som skal styre?
Faren er at politikk bare blir en lek.

ABABEB

Av og til ser vi eksempler på at politikerne driver sitt spill med mindre viktige saker, og at det er viktige samfunnstrekk som de ikke kommer i inngrep med.
La meg nevne et eksempel: I alle virksomheter unntatt én skiller vi mellom forbruk og investering. – Det er bare staten som ikke opererer med et slikt skille.
Finansdepartementet vil holde utgiftene nede, selv om det går på bekostning av samfunnsnyttige investeringer.
De vil ikke at politikerne skal få styre for mye, heller ikke gjennom å investere i for eksempel veier og annen infrastruktur, for de er redde for at hvis de åpner opp for mye, vil det investeres i de gale tingene, for eksempel broer i grisgrendte strøk.
– En virkning av dette har ofte blitt at de få som tør å si at keiseren ikke har klær, får økt oppslutning.
Det er tilfellet med Fremskrittspartiet, og det har også ofte vært slik med SV.
De ansvarlige politikerne klarer ikke å formulere skillet mellom forbruk og investering tydelig nok.
På sett og vis abdiserer de.
Jo vanskeligere de politiske puslespillene er, jo lettere skjer dette.
Mye energi går med på politiske kompromisser.
Jeg synes at de to siste regjeringsperiodene har vært sterkt preget av det, sier Norman.
‎- Hva med ditt eget prosjekt: Å flytte en rekke statlige tilsyn og direktorater ut av Oslo?
– Ja, da bandt jeg meg til masten før embetsverket fikk gjort noe.
Embetsverket er lojalt når man først fatter en klar og nøyaktig beslutning om hva… som skal gjennomføres politisk.
Hvis ikke, oversvømmer de deg med saksopplysninger og detaljer i hensikt å vanne ut prosjektet.

ABKONSUL

Jeg er overbevist om at hvis ikke regjeringen hadde forpliktet seg så klart og tydelig allerede i Soria Moriaerklæringen, ville vi bare hatt 80 prosent barnehagedekning i dag, for det mente embetsmennene var riktig.
På samme måte ville ikke vi ha kunnet flytte ut så mange tilsyn hvis vi ikke hadde gått så klart inn for det som vi gjorde, men kanskje bare et par sentralbord, hevder Norman.
– Forsiktighet ligger i embetsverkets natur.
De fleste statsråder blir etter få uker talsmenn for sitt eget embetsverk.
Min strategi var å gjøre gruppen rundt statsråden til et sterkt forum, som talte med én tunge og konsentrerte seg om å få gjennomslag i noen få, viktige saker.
Av og til overkjørte vi embetsverket, andre ganger overkjørte de oss.
Men det hadde fungert bedre om den politiske ledelsen hadde vært sterkere også på regjeringsnivå.
– Er det en fordel for en statsråd å være en garvet politiker for å kunne hanskes med embetsverket?
– Det tror jeg ikke.
En garvet politiker er garvet på politikk, men i statsråd møter han et embetsverk som han ofte ikke har noen erfaring med og ikke er forberedt på å møte.
Følgen kan bli at han konsentrerer seg mer om det han er flink til; å håndtere andre politikere, Stortinget, interessegrupper og media.
Men man kan ikke få gjennom mange store saker, fordi hver sak du sier at du vil gjennomføre krever så mye energi at du må renonsere på andre, sier Norman.
– Hva med holdningene blant embetsmennene? Ble du møtt med arroganse og omstillingsfiendtlighet?
– Nei, tvert imot. Embetsmennene definerer sin egen rolle slik at de har ansvar for at statsråden ikke blir kritisert i Stortinget.
Her ligger en grunn til motviljen mot å delegere. Hvis de delegerer, kan det oppstå eksplosive situasjoner.
Dermed kan det bli slik at de mest velmenende personer blir politikkens verste fiende.
Denne velviljen er det store problemet, ikke vrangvilje, ubehagelige personer eller maktmennesker. Tvert imot.
Personlig har jeg bare møtt hyggelige mennesker innen embetsverket, forteller Norman.
– Det store problemet er selve systemet, hvor makten er konsentrert på toppen, i stedet for at man slipper til kompetansen som finnes lenger ned i hierarkiet i offentlig sektor.
Instinktene sier at kontrollen må samles på toppen.
– Bidrar økt rettsliggjøring, for eksempel gjennom EØS-avtalen, også til å begrense de folkevalgtes handlingsrom?
– Det vil jeg ikke si. Det er de folkevalgte som rettsliggjør.
Gjennom EØS-avtalen har de bundet seg til masten, og det var en villet politikk.
På kort sikt er de folkevalgte svekket, men det er fullt politisk mulig å si opp avtalen.
Jeg tror derimot at problemet er at det fortsatt er for mye plass til politisk diskresjon.
Det ville vært en fordel om politikken hadde dreid seg mer om hvilke juridiske rettigheter folk skal ha.
Istedenfor gir man uklare løfter om bevilgninger.
Løftene er pent pakket inn, men er likevel formulert slik at det ikke er klart hva man egentlig forplikter seg til.
ABEGGINGGGG
”God helsetjeneste til alle” er et eksempel på et slikt vagt løfte som det er umulig å oppfylle.
Vi lover og lyver og det skaper en populistisk aversjon mot løftebrudd.
Man lover jule- og nyttårsfeiring, men når det nærmer seg jul, blir det ikke helt slik som folk har trodd likevel, og så havner politikerne i diskreditt.
Hvis man hadde gitt juridisk forpliktende løfter, ville man tenke seg om to ganger før man ga dem, og det ville fremtvunget en diskusjon om hva man kan love.
Hvis det viste seg at pengene ikke strakk til, måtte man spurt seg om man ikke måtte gjøre noe med løftene.
S. 17: Embetsverkets rolle
– Om embetsverket har makt eller ikke, er et definisjonsspørsmål. Dersom makt defineres som innflytelse og påvirkning, er svaret ja.
Elisabeth Schwabe-Hansen fra Utenriksdepartementet, Linda Evebø fra Justis- og politidepartementet og Thomas Baardseng i Finansdepartementet.
Påstand: Som ansatt i offentlig forvaltning har en makt.
Elisabeth Schwabe-Hansen: – Slik jeg ser det tror jeg for eksempel de som jobber i NAV føler at de arbeider med saker som i større grad påvirker folks liv og dermed kan oppfattes som å ha mer direkte makt over folks hverdag enn det vi som er ansatt i departementene har (…)
Påstand: Dere jobber innenfor de tre departementene der embetsverket er sterkest, noe som igjen går på bekostning av de folkevalgte.
Thomas Baardseng: Vår rolle er å på en god måte belyse de forslagene som de folkevalgte skal ta stilling til. Det betyr jo at vi er viktige for hvordan de folkevalgte kan utføre sin oppgave.
At vi dermed har en posisjon som går på bekostning av de folkevalgte, er en påstand som det er vanskelig å kjenne seg igjen i.
Påstand: Fagkunnskap gjør at det er lett å dominere og få politikere til å velge de løsningene dere ønsker.
Linda Evebø: – Jeg oppfatter det slik at embetsverket har et klart skille mellom politikk og forvaltning/administrasjon.
Vi utgjør det siste.
Det er til syvende og sist politikerne som må ta avgjørelsene.
Thomas Baardseng: – Jeg opplever at vi har forskjeller mellom ulike departement.
Departementsansatte er både fagsekretariat og sekretariat for politisk ledelse. Imidlertid kan det kanskje være en bevegelse mot at forvaltningen blir i større grad politisert, med det mener jeg at forvaltningen forsøker å ”legge på” politikken.
I noen departement, kanskje særlig våre tre, er fagkompetansen og rollen som faglig rådgivende så godt forankret at denne politiseringen i liten grad skjer.
Påstand: Makt og demokratiutredningen (særlig nummer en) hevder at embetsverkets styrke svekker demokratiet?
Kjenner dere dette igjen fra deres egen hverdag.
Linda Evebø: – Jeg opplever ikke at dette stemmer med forholdene i dag. Vi leverer faglige råd og vurderinger til politisk ledelse.
Elisabeth Schwabe-Hansen: – Mange av de mindre avgjørelsene i departementet forventes å tas på embetsnivå.
Det kan være uenighet mellom fagavdelinger og slik sett kan det oppstå konflikter.
Men de viktige sakene går alltid oppover og må godkjennes hos politisk ledelse.
Ved uenighet må dette framkomme når saken sendes oppover.
Thomas Baardseng: – Jeg opplever at embetsverket er svært lojale og gjennomfører etter retningslinjene politikerne har gitt.
Lojaliteten er sterk til politiske vedtak.
Elisabeth Schwabe-Hansen: – Ja, jeg er enig. Embetsverket har en sterk kultur av lojalitet.
abiloc
Kåre Willoch sa en gang følgende:
”Byråkraters viktigste rolle er å ikke skape uleilighet for statsråden”.
Linda Evebø: – I dette ligger et viktig poeng i det at embetsverket ikke skal sette statsråden i forlegenhet. Med det menes at vi skal gi gode faglige råd basert på korrekt og oppdatert informasjon, slik at statsråden uttaler seg på riktig grunnlag.
Men at det er vår viktigste rolle er jeg ikke enig i.
Thomas Baardseng: – Vi skal serve statsråden så godt som råd er og gi så komplett informasjon som mulig. Vi skal aldri holde noe tilbake. Med feil eller dårlige opplysninger setter vi ministeren i et ufordelaktig lys.
Det er selvsagt viktig, men ikke viktigst.
Dersom Willoch skulle sagt dette i dag, hadde nok også han brukt litt mildere avrunding.
Elisabeth Schwabe-Hansen: – Jeg kan godt kjenne igjen at jeg helst vil at sjefen skal ta seg godt ut. En kunnskapsløs sjef, er pinlig for alle som jobber i et departement.
Da har vi ikke gjort jobben vår.
Linda Evebø: – Jeg tror vi kan oppsummere med at ja, det er viktig det Willoch sier, men at dette ikke nødvendigvis er vår viktigste rolle.
«Påstand: I siste nummer av Universitetsforlagets magasin Stat og Styring lister de opp Norges femti viktigste byråkrater.
Vinneren er regjeringsråd Nina Frisak hos SMK.
Elisabeth Schwabe-Hansen: – Det er vel en opplest og vedtatt sannhet.
Linda Evebø: – Enig. Hun er den mektigste byråkraten.
Thomas Baardseng: – Jepp, enig. Den dama har makt».
Jeg legger til: Regjeringsråd Nina Frisak ved SMK (Statsministerens kontor) e-post: nina.frisak@smk.dep.no
ABegging
S. 20: Demokrati i kommune-Norge
Hvordan fungerer det der ute?
Professor Dag Ingvar Jacobsen
Fungerer demokratiet i kommune-Norge, hvem er de folkevalgte i kommunene og hvordan er rollene mellom forvalterne og de valgte?
Når Jacobsen skal si noe om hvordan kommunene fungerer i dagens Norge skisserer han en forskyvning mellom to ulike demokratiske idealer:
På den ene siden har vi idealet om demokrati som et virkemiddel for å fremme kollektive beslutninger. Dette kalles et samfunnsorientert demokratiideal.
Her legges hovedvekt på fellesskapet og det kollektive. Valgte representanter skal i et slikt perspektiv også innta en lederrolle og være aktive i å skape og bygge et godt fungerende fellesskap.
Den andre siden er et individorientert demokratiideal.
Her legges vekten på liberale verdier, spesielt individets frihet.
Demokratiet skal her være en garanti mot at individer utsettes for maktovergrep, ofte manifestert gjennom lover, rettigheter og minoritetsvern.
Representantenes rolle blir i dette perspektivet noe mer passivt, rettet mot å aggregere individenes ønsker og fatte beslutninger som gir størst mulig individuell nytte.
Har kommunepolitikeren tillit i folket?
– Jeg ville sagt at de ikke nødvendigvis har tillit til den enkelte kommunestyrerepresentant.
Her er det alt for mye personkjemi i bildet.
Hvorvidt den enkelte innbygger stoler på den enkelte kommmunepolitiker, er da kanskje heller ikke det sentrale.
Det vi vet, er at det er svært ofte er mistillit til selve det politiske systemet.
Sagt på en annen måte: Innbyggere kan ha mistillit til enkeltpolitikere, men de har i all hovedsak tillit til systemet. Skal man skifte ut noe, er det personen politiker, ikke det politiske systemet.
Til det siste tror jeg det er få som har noen gode alternativ, understreker Jacobsen.
Om man er konservativ, liberal eller sosialist hjelper lite når du skal lokalisere det nye sykehjemmet.
Slik sett kan partipolitikken i mange tilfeller bli nokså irrelevant på lokalt nivå.
Derfor ser vi også et så utstrakt samarbeid på tvers av partipolitiske skillelinjer.
Det er ikke uvanlig i norske kommuner og finne samarbeid mellom Høyre og Arbeiderpartiet.
Ja, til og med mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, mener professoren.
Fungerer demokratiet?
Rådmannen er en offentlig ansatt i kommuneadministrasjonen som fungerer som leder for administrasjon, og som bindeledd mellom de folkevalgte og embetsverket.
Det er en så viktig posisjon at mange hevder den rokker ved demokratiet fordi personene i disse stillingene ofte har mye makt.
Dette omtales gjerne som rådmannsvelde.
– Nå er nok dette i stor grad et skapt fiendebilde.
Selvfølgelig kan det i enkelte kommuner være et rådmannsvelde, men forskningen tyder på at det er mer balanse mellom politikk og administrasjon enn som så.
Sterke politikere finnes, og de utøver politisk styring så det holder. Det må også sies at mye tyder på at det i all hovedsak er et godt samarbeid mellom politikerne og rådmannen, i alle fall mellom de sentrale politikerne og rådmannen.
Den siste Makt- og demokratiutredningen peker på EØS som et organ som kan være med på å true demokratiet via sine direktiver. Skjer dette også på kommunalt nivå?
– Ja, det er de samme mekanismene som gjør seg gjeldende, men på en mer indirekte måte.
EU forholder seg jo i svært liten grad direkte til lokalt og regionalt nivå.
Beslutninger som fattes for eksempel i EU rettes mot nasjonen Norge, dermed blir internasjonale lover og direktiver ”oversatt” på statlig nivå før de sildrer ned over kommunene.
Dette gjør det vanskelig å skille ut hva som er en nasjonal forordning og hva som skyldes for eksempel EU.
Men at internasjonale organer er blitt stadig viktigere for også norske kommuner i senere år, er uten tvil riktig.
http://bit.ly/ViCtFJ
“En ting er å lage et opplegg for bekjempelse av fattigdom som myndighetene ikke vil/ikke klarer å gjennomføre på grunn av lojalitet til, eller motstand fra, aktører som har interesser i at det ikke blir gjennomført. Da kan vi med Rule og Weiss si at det ikke er kunnskap ”vi” mangler for å løse problemet, men vilje og/eller makt”
“Kunnskap og makt” – Makt- og demokratiutredningens rapportserie, ISSN 1501-3065 Rapport 12, februar 2000, ISBN 82-92028-12-9
http://bit.ly/95tktn
ABEGGE
19.05.2010 – Fattigdomsbekjempelse er kosmetikk
«Politikere sjonglerer med tall for å fremstå som vellykkede fattigdomsbekjempere mener fattigdomsekspert Thomas Pogge.
De fleste politikere prøver egenlig ikke å utslette fattigdom eller skjev fordeling, de bare later som om de gjør det.
Mesteparten av den offisielle kampen mot fattigdom er virkeligheten er kosmetikk, sier professor Thomas Pogge ved Yale University til På Høyden.
Pogge er en av verdens fremste forskere innen fattigdom og er verdenskjent for sine bøker og foredrag om fattigdom og global rettferdighet.
Pogge mener at tall og beregninger justeres hele tiden i offisielle fattigdomsprogram slik at det ser ut som om målene nås.
Han viser for eksempel til FNs mål om å halvere fattigdom innen 2015.
De later som de anstrenger seg hard for å nå målet.
Problemet er at tallene og målene stadig blir utvannet, forteller Pogge.
Han mener at denne typen tiltak mot fattigdom som regel utføres og presenteres på en intelligent måte og er utført med hensikt.
Det er ikke snakk om uskyldige tiltak som har slått feil.
Problemet er at de fleste folkevalgte egentlig ikke arbeider for å redusere fattigdom i utgangspunktet.
De streber etter å se ut som om de er interesserte i å redusere fattigdom»
http://nyheter.uib.no/?modus=vis_nyhet&id=46375
Bildets opphavsrett: Sverre Ole Drønen
Thomas Pogge
Professor
Pogge er professor i filosofi ved Colombia University i New York, og er tidligere elev av den nylig avdøde politiske filosofen John Rawls.
Siden 1992 har Pogge også regelmessig arbeidet ved Universitetet i Oslo og har stilling som professor II.
Han har gitt ti forskerkurs og veiledet et dusin doktorgradsstudenter for Etikkprogrammet og Filosofisk institutt ved UiO.
Tilknyttet:
Universitetet i Oslo
http://www.forskning.no/32/63
abbdat
Aetat og korrupsjon. En ansatt avslører:
I 2002 har iverksettingen av Arena stort sett skapt kaos, fortvilelse, drapstrusler og sykemeldinger.
Datafadesen ble dråpen som fikk alt til å renne over, og som fikk etatens største fagforening, NTL, til å gå til politisk streik 22. mai i år.
Statsråd Victor Norman har uttalt at NTL ikke har noe å klage på fordi foreningen selv har vært med på utviklingen av «Arena».
Han burde ta en prat med sin fetter og gode venn Ted Hanisch om det datasystemet.
Det var han som satte det hele i gang, sier NTL-leder i Aetat Synnøve Kitdal.
http://bit.ly/rZ3Whq
Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere (Forvaltningenes hjemmelagde regler)
http://bit.ly/vZ5qgK
Forvaltningens sannhetsregime
http://bit.ly/wYCOzE
Søkelys på valgflesk
http://bit.ly/NfD2y2
Dommere og etikk
http://bit.ly/r1scJE
Listen over alle bloggposter:
http://bit.ly/hwKs7V

2 comments on “Har byråkrater makt?

  1. Tilbaketråkk: Dommere og etikk | Jeanines Blogg. Når offentlig sektor misbruker makt.

  2. Tilbaketråkk: Nav og Arbeidsministerens konsekvente ignorering av mangeårig åpenlys sosialkriminalitet | Jeanines Blogg. Når offentlig sektor misbruker makt.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den juli 13, 2011 av i Nyheter&Debatt, Politikk, Samfunn med stikkord , , , , , , .
Follow Jeanines Blogg. Når offentlig sektor misbruker makt. on WordPress.com

Poster

juli 2011
M T W T F S S
« May   Sep »
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
25262728293031

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

Bli med 934 andre følgere

%d bloggers like this: