Jeanines Blogg. Når offentlig sektor misbruker makt.

Nav og myndighetsmisbruk

Slik ble Nav-systemet trumfet i gjennom. Navn på de ansvarlige:


En felles etat; – en analyse av prosessen som ledet frem til opprettelse av ny arbeids- og velferdsforvaltning (NAV)”. Skrevet av Professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo Tom Christensen August 2008.
http://bit.ly/gVXlIz
Utdrag: «(…) I møte 12. des. 2001 diskuterte Stortinget Sosialdepartementets budsjett (B. innst. S. nr. 11 (2001-2002) og det ble gjort følgende enstemmige vedtak: Stortinget ber Regjeringen utrede spørsmålet om en felles etat for sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten og legge saken frem for Stortinget på en egnet måte i løpet av 2002;. Dette var det formelle startskuddet for det man kan kalle NAV-prosessen (…)

Regjeringen valgte så å lage en departementsintern utredningsprosess med et sekretariat i Sosialdepartementet ledet av en ekstern forsker.

Denne såkalte SATS-fasen endte med at Regjeringen i en St. melding av 13. des. 2002 (St. meld. nr. 14 (2002-2003) foreslo at det ikke skulle opprettes en felles etat, men to separate statlige etater og et lokalt samarbeid med sosialkontorene.

Dette forslaget ble så i møte av 13. mai 2003 avvist av flertallet i Stortinget og tilbakesendt til Regjeringen for en ytterligere og fortsatt utredning av en etat (Innst. S. nr. 189 (2002-2003)).
Denne gangen valgte Regjeringen å nedsette et offentlig utvalg; Rattsø-utvalget som skulle utrede saken videre. Utvalgets innstilling (NOU 2004: 13) foreslo fortsatt en delt organisatorisk løsning, relativt mye på linje med innholdet i den første utredningen og forslaget, men denne gangen sluttet ikke Regjeringen seg til dette og foreslo isteden en sammenslåing av arbeidsmarkeds og trygdeetatene, og et lokalt partnerskap mellom denne nye forvaltningen og den kommunale sosialetaten.
Dette forslaget ble så vedtatt av Stortinget 31. mai 2005, noe som etablerte både en ny stor etat og en ny stor samarbeidskonstruksjon (…)»…

3. Stortingets tilbakesending

Hvorfor forkastet Stortinget Regjeringens forslag om en delt løsning? Var dette på grunn av at Regjeringen simpelthen ikke leverte på Stortingets bestilling, eller hadde det noe å gjøre med kvaliteten på det arbeidet som ble gjort i denne fasen? (…)”.

6. Stortinget endelige vedtak
Hvorfor aksepterte Stortinget Regjeringens forslag om ny løsning for arbeids- og velferdsforvaltningen, selv om denne ikke var i samsvar med den opprinnelige bestillingen fra Stortinget til Regjeringen? Hva kjennetegnet organisasjonstenkningen i debatten i Stortinget om dette?

1.3. Den teoretiske basis
Et utall studier av reform- og reorganiseringsstudier i sentralforvaltninger i Norge og komparativt viser relativt klart at slike prosesser hovedsakelig er styrt av politiske og administrative ledere (Christensen 1994, Christensen og Lægreid 2001 og 2002, Egeberg 1984 og 1989, Pollitt and Bouckaert 2004). Dette har noe å gjøre med at det er disse aktørene som formell har ansvaret for slike prosesser. Det er ikke slik at alle som har formell tilgang til reformprosesser også vil delta, men gjennomgående vil ledere dominere prosessene og andre typer aktører stå svakere.

Dette omhandler kontrollaspektet ved prosessene.
Hvis ledere ikke selv kan delta direkte i reformprosesser kan de bruke andre styringsmidler som stram styring av de aktørene som handler på vegne av dem, enten ved klare føringer i form av mandat eller andre bindinger (…)”.

Vår hovedforventning vil være at NAV-prosessen er styrt av politiske og administrative ledere og at det er deres organisasjonstenkning som får gjennomslag i prosessen.
Men hierarkisk styring kan både modifiseres eller forsterkes av ulike forhold og kontekster og vi vil fokusere tre slike, gjennom hva Roness (1997) kaller en avskjermingsstrategi: For det første vil vi bruke en forhandlingsvariant av et instrumentelt perspektiv til å analysere hvilke aspekter av uenighet, tautrekking og kompromiss som prosessen inneholder. Slike forhandlingstrekk kan både ses på som negative, ut fra at løsninger i offentlige reformprosesser ofte blir uklare og ikke så lette å bruke, men også positive ved at de kan skape økt legitimitet til reformprosessene (jf. Mosher 1967).
Disse trekkene har noe å gjøre med alternative og konkurrerende autoritetssentra, noe som er aktuelt for eksempel i forholdet mellom Regjeringen og Stortinget (…)”.

Her er tre av de sentrale aktørene bak forslaget til sammenslåingen av de tre etatene:

3.2.2. Stortingets behandling av saken
I B. innst. S. nr. 11(2001–2002) fra Sosialkomiteen ble Regjeringen enstemmig bedt av Stortinget om å «utrede spørsmålet om en felles etat for sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten og legge saken frem for Stortinget på en egnet måte i løpet av 2002», noe som senere ble enstemmig vedtatt, dvs. at regjeringspartienes representanter sto sammen med opposisjonen i anmodningen til sin egen regjering.

Dette var en sak som ble fremmet som en av mange saker under diskusjonen av Sosialdepartementets budsjett, og den fikk heller liten oppmerksomhet i debatten.
I debatten var det faktisk bare to representanter, samt statsråden, som nevnte saken.

Olav Gunnar Ballo fra SV var den som ga saken mest oppmerksomhet.
Han vektla at SV gjennom et landsmøtevedtak hadde tatt til orde for å samordne de tre etatene til en felles offentlig etat, og understreket at dette kunne være en omstilling som hadde stor betydning for den enkelte bruker.

Han la videre vekt på kasteballproblematikken, brukernes kanossagang mellom etatene og behovet for helhetlige løsninger og samordning.

May Britt Vihovde fra Venstre nevnte at hun flere ganger fra Stortingets talestol hadde uttrykt ønske om en sammenslåing av etatene. Hun la vekt på det uheldige i den organisatoriske fragmenteringen.

Statsråd Ingjerd Schou var den tredje som nevnte saken i debatten. Hun uttalte følgende (St. forhandl. 12. des. 2001:933–934):
«Jeg har merket meg at det er en enstemmig sosialkomité som ber Regjeringen utrede spørsmålet om en felles etat for sosialtjenesten, arbeidsmarkedsetaten og trygdeetaten. Dette er et arbeid jeg umiddelbart vil gå i gang med, og med stor entusiasme.
Skal vi få en sosialpolitikk for enkeltmennesket, hvor det er det enkeltes behov for hjelp som er styrende, er vi nødt til å samordne det offentlige tilbudet og gi helhetlige løsninger for den enkelte.
De ulike tjenestene som i dag ytes av sosialkontor, arbeidsmarkedsetat og trygdekontorene, må være samkjørte og koordinerte med utgangspunkt i enkeltmenneskets behov for hjelp. Hjelpeapparatet skal ikke være en labyrint som vi sender brukeren inn i, men en dør og en skranke, og hjelp der man henvender seg» (…)


En annen oppfatning er at Stortinget, i sterkere grad enn Regjeringen og berørte departement, i økende grad frem mot 2001 fikk innspill og bekymrete meldinger fra brukerorganisasjoner og ansatte i de relevante etatene om problemer, herunder om kasteballer.
Dette var noen enkeltrepresentanter og partier aggregerte og formidlet videre.
Disse innspillene var ikke entydige mht. retningen på løsningene som måtte komme, fordi det både var grupperinger som ville statliggjøre den økonomiske sosialhjelpen og som ville ha arbeidsmarkedstiltak sterkere knyttet til kommunene.

Begge disse forklaringene tyder på at initiativet til endringene kom nedenfra, dvs. var mer «bottom-up»-preget.
For det tredje, det var lite som tydet på at ikke skiftende regjeringer og Stortinget var klar over problemene med den fragmenterte arbeids- og velferdsforvaltningen, fordi det over tid flere ganger hadde vært redegjort overfor Stortinget mht. problemene.
Men den var avhengig av politiske initiativ og ikke minst flertall for å gjøre noe.
I Sem-erklæringen (2001) var det ikke presentert eksplisitte organisatoriske tiltak på dette området. Under avsnittet om å bekjempe fattigdomsproblemer var det nevnt en del om tiltak for å få flere i arbeid, og der sto det generelt at samarbeid mellom Aetat, trygdekontor og sosialkontor ville hjelpe flere til arbeid. To partier engasjerte seg spesielt i denne saken, SV og FrP, som var enige om at noe måtte gjøres, men tilsynelatende uenige i løsningene. FrP ønsket statliggjøring av sosialtjenestene, mens SV var mer uklar på dette, men støttet sammenslåing blant annet gjennom et landsmøtevedtak.
Det ble primært Ballo fra SV som tok initiativet om å be Regjeringen utrede en etat, noe som fikk bred tilslutning.


Et viktig moment i saken synes å være at AP gjorde et dårlig valg i 2001 og i økende grad var opptatt av å styrke sin politiske profil på dette området, noe som beredte grunnen for at et flertall på Stortinget ville kunne vedta en organisatorisk reform.


8. mai 2002 kom det en innstilling fra APs Arbeidsgruppe for sosial rettferdighet (Sosialdemokratisk rettferdighet 2002), ledet av Bjarne Håkon Hanssen.
Der ble det foreslått at alle kommuner skulle etablere velferdskontorer, blant annet for å gjøre noe med kasteballproblemet. Det ble foreslått at disse kontorene skulle dannes ved en samlokalisering og samordning av de kommunale sosialkontorene, trygdekontorene og Aetat (…)”.
En fjerde oppfatning av initiativet, som på mange vis kan innbefatte de andre, er at det var mye som tydet på at tiden var moden for en endring, dvs. en reorganisering av arbeids- og velferdsforvaltningen tvang seg frem og var politisk moden. Et problem med en slik forklaring er spørsmålet om hvorfor akkurat da, i den formen og på den måten (…)”.

3.2.3.2. Oppfatninger om problem- og løsningsdefinisjoner
Et neste spørsmål dreier seg om respondentenes oppfatninger av hvilken primær problemoppfatning og løsningsforslag Stortinget hadde og hvor sterkt og hvordan
disse var fundert. En ganske felles oppfatning blant respondentene er at Stortinget utelukkende fokuserte på kasteballproblematikken, at Stortinget nok hadde overdrevne forestillinger om omfanget av dette problemet med fleretatsbrukere, fordi det hadde blitt foret med mange enkelteksempler fra folk i etaten og brukerorganisasjonene, og at det på Stortinget aldri ble uttrykt klart hvor omfattende dette problemet var.
Hovedpremisset var at brukerne hadde sammensatte behov og at flere grupper falt mellom flere stoler. Det var særlig misnøye med samhandlingen mellom trygdeetaten og Aetat, men man mente at heller ikke sosialetaten var god til å samhandle med disse to etatene. En betydelig vekst i sykerelaterte utgifter, vekst i personer utenfor arbeidsstyrken, og økende antall på langtids sosialhjelp skapte økende politisk bekymring.
Noen respondenter påpeker at uten et sterk og økende fokus på arbeidslinjen ville det verken blitt noe reforminitiativ eller noen endelig reform.
For det andre var det en utbredt oppfatning på Stortinget at det måtte bli en etat, men det var mer uklart og vekslende mht. hva dette innebar, for eksempel mht. ansvarsfordelingen mellom stat og kommuner. Stortinget var opptatt av en dør i tilknytning til dette, igjen var det noe uklart hvordan det skulle organiseres rundt eller bak den.
En dør blir av noen oppfattet som et NPM-relatert trekk og inspirert av Statskonsults arbeid med servicekontorer. Bestillingen Stortinget kom med skapte ikke overraskelse i de relevante departementene, men der var man usikker på hva den egentlig innebar. Bestillingen var ikke entydig, noe som avspeilte at det var ulike og til dels uklare oppfatninger både av problemer og løsninger.

Stortinget fokuserte relativt lite på de komplekse, underliggende organisatoriske problemene, men ville ha noe gjort.
Stortinget satte et stort press på Regjeringen gjennom å kreve at et stort utredningsarbeid skulle gjøres i løpet av et år (…)


3.2.4. En analyse av initiativet
For det første kom initiativet i saken fra Stortinget, noe som ikke er vanlig i store forvaltningsreformer.
Samtidig er dette et veldig viktig politikkområde hvor Stortinget over tid lett kan aggregere innspill, synspunkter og bekymringer fra mange, både brukere, ansatte og deres organisasjoner.
Stortinget instruerer Regjeringen om å utrede en etat, noe som binder opp Regjeringen og modifiserer dens hierarkiske styring, dvs. at Regjeringens hierarkiske autoritet til å organisere statlig forvaltning utfordres av Stortinget overordnete makt i den parlamentariske styringskjeden.
Hvor sterkt Stortinget instruerte kan man diskutere. Det er i hvert fall to tolkninger av Stortinget vedtak, nemlig at Regjeringen ble bedt utelukkende å utrede en etat, eller at instruksen gikk ut på å utrede en reform, og hvor en etat var en av modellene man skulle utrede, uten at konklusjonen var gitt på forhånd.
Hvis man sier at Stortinget tenkte i retning av at den første tolkningen, eller at Regjeringen i hvert fall skulle legge mye vekt på denne, og Regjeringen samtidig tenkte i retning av den andre, var det åpenbart duket for en tautrekkings- og forhandlingsprosess, noe det etter hvert tydelig utviklet seg til.
Man kan også spørre hvorfor Stortinget ikke gjorde bestillingen snevrere, for eksempel ba om en utredning og sammenslåing av trygdeetaten og Aetat, siden det var samordningsproblemene mellom disse som sto mye i fokus. Det kunne potensielt ha beredt grunnen for en lettere utredningsprosess, fordi man skjøv stat kommuneproblematikken unna, og man kunne lettere nådd enighet.

Et svar på dette kan være at Stortinget ønsket en bred gjennomgang av problemene; et annet er at det ikke var enighet om et slikt fokus blant partiene på Stortinget.
For det andre er det et interessant trekk ved initiativet fra Sosialkomiteen og vedtaket på Stortinget at det er enstemmig. I tråd med statsråd Normans (2002) Forvaltningspolitiske redegjørelse i Stortinget i januar 2002, hvor han la vekt på brukerorientering og effektivisering, kan man kanskje si at dette var naturlig.
Når regjeringspartiene slutter seg til opposisjonen i saken, kan man spørre hvorfor Regjeringen ikke selv tar initiativet i saken, noe som ville kunnet økt styringspotensialet. Dette også på bakgrunn av at statsråden sier hun er entusiastisk mht. å gå i gang med utredningsarbeidet.
Når først Stortinget tar initiativet i saken er det også interessant at det ikke gjøres på en markert måte. Initiativet er generelt og pakkes inn i en budsjettinnstilling, noe som ikke er helt uvanlig (Roness 1995), og det avføder nesten ikke debatt i Stortinget. Dette gir litt blandete signaler til Regjeringen.

 

BLINDFOLDED GROUP

For det tredje er det typisk for initiativfasen at den har preg av å være nedenfraog- opp, noe som ikke er vanlig i slike store reformprosesser.

Igjen kan det ha noe å gjøre med politikkområdets karakter, dvs. problemene med manglende samordning og helhetlighet for brukerne er noe man erfarer lokalt og formidler oppover. Dette trekket bidrar generelt til potensielt å undergrave den sentrale hierarkiske styringen. Det viste også at Stortinget i sterkere grad enn Regjeringen var en kulturell bærer og formidler av problemer og erfaringer fra de aktuelle sektorene.
For det fjerde er defineringsaspektet i saken mangetydig. En sentral problemdefinisjon synes å være knyttet til kasteballproblematikken, men hvorvidt dette henger sammen med ønske om en allmenn organisatorisk koordinering eller fokus bare på multitjenestebrukerne er ikke klart.
Det er også klare elementer av brukerorientering og ‘en dør’-problematikk i initiativet, som i statsrådens innlegg i Stortinget, men igjen er det ikke klart om hvor vidt dette skal favne mht. tjenester som inkluderes og ut fra hvilke lokale modeller.
I det hele tatt gir ikke vedtaket i Stortinget mye informasjon og føringer i så henseende.

Flertydigheten er også knyttet til at Stortinget ikke sier noe om arbeidsdelingen mellom stat og kommune mht. de tre etatene som berøres av utredningen. Står Regjeringen fritt til å foreslå en økt statliggjøring av sosialtjenestene eller en kommunalisering av arbeid og trygd, eller er dette noe Stortinget holder åpent og skyver foran seg?

Hvis det siste er tilfelle kan man vel si at dette både ga Regjeringen flere frihetsgrader, men samtidig også et vanskelig politisk problem i fanget.
Denne flertydigheten og til dels uklarheten som preget defineringen åpnet for bruk av symboler. Stortinget kunne i sitt initiativ spille på at de forvaltet innsikt i problemene og fremmet saken på bakgrunn av akkumulert kunnskap og rollen som kanal for problemer nedenfra.
Regjeringen hadde mindre symboler å spille på i denne fasen, og de som baserte seg på faglig innsikt i mulige, beste løsninger var de nærmeste.

HURRY


3.3. SAT S-fasen
3.3.1. Sentrale spørsmål
Når det gjelder den påfølgende, såkalte SATS-fasen er det flere spørsmål som er viktige å belyse. For det første, hvorfor valgte Regjeringen og ansvarlige departement å organisere utredningen av dette spørsmålet som et tverrdepartementalt utredningsprosjekt ledet av en ekstern forsker?
Hva kjennetegnet mandatet for utredningen, organiseringen av utredningen og organisasjonstenkningen? Hvorfor valgte man en form med stortingsmelding og ikke andre former? Hvorfor gikk politisk ledelse fra å være tilsynelatende positiv til en sammenslåing til å gi sin tilslutning til en fortsatt delt løsning?

3.3.2. Utredningsform og innhold
Det mest åpenbare svaret på valg av utredningsform var at Regjeringen var i tidsnød og at den derfor valgte den forvaltningsinterne formen og ikke en offentlig utredning, som ville vært det mest nærliggende alternativet.
I tillegg til dette kommer argumentet om at man med den valgte organiseringen ville ha sterk kontroll over prosessen.
På tross av, eller kanskje nettopp på grunn av, at Stortingets vedtak om en etat ikke ga så mange føringer på utredningsarbeidet, laget Regjeringen et mer detaljert mandat for utvalget, hvor målene var skissert som de følgende (Kruuse-Meyer 2005: 52–53):
– Forhindre fattigdom og styrke arbeidslinja i velferdspolitikken ved at flere ledes
mot arbeid, og færre havner på langvarig eller varig stønad.
– Brukerne skal få tjenester av god kvalitet og tilgjengelighet, tilpasset sine spesielle
behov.
– Få en mer effektiv og rasjonell organisering av velferdsforvaltningen og klarere
ansvarsforhold.
– Sikre aktive og kvalifiserte arbeidssøkere og tilgang på arbeidskraft.

ABAHAUGFOT

 

I forhold til de premisser som kom frem i Stortingets forhandlinger om brukere som kasteballer, unødvendig dobbeltarbeid og behov for samordning, valgte Regjeringen også å fokusere på å få flere i arbeid og færre på trygd (…)”.
Det ble videre nedsatt et kontaktutvalg som besto av departementsrådene fra de berørte departementer (ledet av departementsråden fra Sosialdepartementet) (ANNIKEN HAUGLIE bildet), direktørene for fra de berørte etater – Rikstrygdeverket, Sosial- og helsedirektoratet og Aetat – samt direktørene fra KS og Statskonsult.
Utvalget skulle være en administrativ koordineringsgruppe og en arena for informasjonsutveksling (…)
Kontaktutvalget ble i den siste og avgjørende delen av utredningsarbeidet avløst av et statssekretærutvalg, noe som innebar en mer lukket, eksklusiv og politisk prosess.
Fire statssekretærer fra de mest berørte departementene deltok, samt en statssekretær fra Statsministerens kontor. Politisk styring, avklaring og diskusjoner foregikk i utvalget og de sentrale aktørene var statssekretæren i AAD og særlig statssekretæren i Sosialdepartementet.

(Her viser jeg til følgende orientering):

ABAHAUGA

Regjeringen Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Sosialdepartementet

Nyhet 13.12.2002
«Ny statssekretær og ny politisk rådgiver i Sosialdepartementet
Statsministerens kontor har ansatt politisk rådgiver Anniken Hauglie (30) fra Oslo som ny politisk rådgiver i Sosialdepartementet, fra 1. januar 2003.
Hun etterfølger Jan Otto Risebrobakken, som i statsråd i dag er utnevnt til statssekretær i Sosialdepartementet fra samme tidspunkt.
Anniken Hauglie kommer fra stillingen som sosialpolitisk rådgiver i Høyres stortingsgruppe. Hun er opprinnelig fra Ski i Akershus, og er cand.polit. fra Universitetet i Oslo i 2000, med fagene sosiologi, statsvitenskap og livssyn og etikk.»
http://bit.ly/NWh5sn
(Professorens analyse forts): Det er verdt å merke seg at Dagfinn Høybråten, som skulle bli en svært sentral aktør senere i prosessen, etter SATS-fasen, ikke deltok når regjeringen drøftet denne saken, fordi han var inhabil som tidligere og permittert trygdedirektør, og Valgjerd Svarstad Haugland møtte for han.
I mandatet for utredningen het det at berørte etater skulle trekkes inn arbeidet underveies, men også at arbeidstaker- og brukerorganisasjoner ville bli hørt gjennom hele prosessen.
På arbeidstakersiden var det LO-organisasjonene NTL og Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO) som var de mest aktive, mens Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) og Norges Handicapforbund (NHF) var aktive på brukersiden, samt Velferdsalliansen.
På arbeidsgiversiden var NHO engasjert, i tillegg til KS som var tettere integrert i arbeidet, som beskrevet.
Det ble imidlertid aldri noen aktiv involvering av organisasjonene, og det ble avholdt et fåtall møter med dem. Arbeidstakerorganisasjonene endte opp stort sett med å være kritiske til stortingsmeldingen og mente saken burde utsettes. De mente også at deres innflytelse ville vært større hvis saken hadde blitt utredet gjennom ett offentlig utvalg
(Kruuse-Meyer 2005: 59).
Mye indikerer at utredningen var relativt ‘løst koplet’, noe det lett kan bli i et tverr-departementalt prosjekt (Kruuse-Meyer 2005:59).

Sosialdepartementet syntes ikke å ha særlig grep om styringen av prosjektet og fremdriften av sekretariatets arbeid, og det var heller ingen tydelig og enhetlig prosjektledelse. Dette skapte problemer med rapporteringen oppover i hierarkiet, noe som ble forsterket av skifte av departementsråden under arbeidet.

Dette ble så forsøkt rettet opp ved at en av ekspedisjonssjefene i Sosialdepartementet, Tom Rådahl, ble satt på som prosjektleder og ansvarlig for koordinering, fremdrift og gjennomslag for sekretariatets arbeid overfor politisk ledelse, noe som ble lettet ved at han rapporterte direkte til politisk ledelse. Hatland beholdt ansvaret for det faglige innholdet i meldingen.


3.3.4. Noen viktige overveielser mht. prosedyre og tenkning


(…) En viktig diskusjon i sekretariatet var hvorvidt man skulle foreslå en en-etatsløsning eller ikke.
Statsråden hadde i utgangspunktet vært relativt entusiastisk for dette, noe sekretariatet syntes å støtte i utgangspunktet (Kruuse-Meyer 2005: 60).

Stemningen snudde imidlertid etter hvert, med utvidelsen av sekretariatet og en økende heterogenitet i synspunkter, hvor en reorganisering av Aetat etter hvert vant frem som et hovedsynspunkt.
De to mest berørte statsrådene – Schou og Norman – foretok så en politisk avklaring om en delt løsning.
Man hadde motforestillinger om en stor og kompleks organisasjon, men problemet med dette var imidlertid at man måtte finne gode argumenter mot en en-etatsløsning. Tanken om heller å foreslå et eller annet lokalt samarbeid vokste også frem.
Det mest betente spørsmålet sekretariatet arbeidet med var ansvarsfordelingen mellom stat og kommune.
Skulle man beholde eller slå sammen etatene på noen eller alle nivå, og hvordan skulle ansvar fordeles mellom nivå?
En kommunalisering av etatene og tjenestene kunne utløse omfattende lovendringer og være politisk veldig kontroversiell.
Statlig ansvar og standardisering mht. trygd og arbeid hadde lange tradisjoner og var ikke lett å endre.
Et stykke tid ut i utredningen lot Regjeringen spørsmålet om ansvarsfordeling mellom stat og kommune stå åpent, men så ble det politiske premisset lagt at ansvarsfordelingen ikke skulle endres, noe som bandt opp arbeidet med modell-valget.
Det ble etter hvert også politisk klarert at en en-etatsløsning ikke var aktuell og førstevalget ble en fortsatt delt løsning.
Sekretariatet jobbet mye med målene for reformen, og det utkrystalliserte seg to syn på disse; ett fokuserte brukerperspektivet og en dør-problematikken, klart inspirert av en NPM-tankegang (jf. Norman 2002), mens et annet vektla det arbeidspolitiske målet med å få flere i arbeid og færre på trygd (Kruuse-Meyer 2005:63).
Man kan vel si at Regjeringen forsøkte å kople disse synene og lansere SATS-reformen som en moderniseringsreform på arbeids- og velferdsfeltet, men det var politiske spenninger rundt realismen i en slik kopling og ikke minst vektleggingen av de to syn.
3.3.5. Nærmere om valg av organisasjonsmodell
I St. meld. nr. 14 (2002–2003) ble det skissert tre organisasjonsmodeller, og alle innebar en reorganisering av forholdet mellom de eksisterende etater. Det ble også påpekt at man måtte ha en helhetlig reformstrategi, og at velferdsreformene måtte ses i forhold til andre potensielle reformer og prosjekter. Det ble sagt at vurderingen av modellene måtte ses i forhold til utfordringene man sto overfor og målene bak reformen om flere i arbeid og færre på trygd, en mer brukerrettet forvaltning og en mer effektiv velferdsforvaltning.
Seks vurderingskriterier ble utledet: reformen måtte ha klart fokus på arbeid for folk i yrkesaktiv alder, den måtte gi klare politiske og administrative ansvarsforhold, oppgavene innenfor den nye forvaltningen måtte ikke bli for komplekse og ha målkonflikter, man måtte effektivt kunne iverksette lover om økonomiske overføringer, oppgaver som krevde høy grad av samordning måtte legges til samme organ, og valgt modell måtte føre til en reduksjon av samfunnsmessige kostnader.
Den første modellen som ble vurdert i melding var en statlig etat, presentert i to varianter. Den første varianten var den mest omfattende og inneholdt en felles etat gjennom en sammenslåing av trygdeetaten, Aetat og deler av den kommunale sosialtjenesten, da den økonomiske sosialhjelpen, mens nødhjelp og supplerende sosialhjelp skulle forbli et kommunalt ansvar.
Varianten innebar en sterk inter-organisatorisk despesialisering, gjennom både vertikal og horisontalt sammenslåing, og var primært laget etter et formålsprinsipp og endret ansvarsforholdet mellom stat og kommune
(Kruuse-Meyer 2005:67).

Varianten hadde et svakt utviklet klient-prinsipp i spesialiseringen, men siden klientgruppene er så vidt heterogene antydet den en sterk intern horisontal spesialisering i så måte.


Den andre varianten av en felles statlig etat innebar en ren horisontal sammenslåingav trygdeetaten og Aetat, med tilhørende ny ledelse, mål og strategier, og ga en noe svakere despesialisering og ingen endring av ansvarsforhold mellom stat og kommune, men et økt press på samordning mellom nivåene. Meldingen pekte på at en felles statlig etat måtte innebære en reorganisering og samordning av direktoratsfunksjonene, mens eventuelle endringer i departementsstrukturen ikke ble nevnt.

Det er verdt å merke seg at i neste fase av prosessen, under Rattsø-utvalgets arbeid, ble det foretatt en horisontal despesialisering på departementsnivå gjennom sammenslåing og opprettelsen av Arbeids- og sosialdepartementet (ASD).

Ingen av de to variantene av en felles etat ble anbefalt av Regjeringen i meldingen.

Det første alternativet var uaktuelt pga. at Regjeringen ikke ønsket å endre ansvarsforholdet mellom stat og kommune (St. meld. nr. 14 (2002–2003:108)). Det fremkom i statsråd Norman (2002) redegjørelse om Regjeringens moderniseringsprogram at effektivitet ble koplet med delegering og desentralisering, og derfor ville ikke en statliggjøring av velferdsoppgavene være et riktig svar.
Det ble også argumentert med ønskeligheten av at en kommunalt forankret sosialhjelp ville være koplet til tilgrensende lokale oppgaver og avveininger. Det andre alternativet ble ansett å ha den svakheten at det bare var en sammenslåing av to etater, uten spesielt fokus mot å få flere i arbeid, noe som også var en kritikk mot den første varianten.

Det ble argumentert med at en felles statlig etat hadde den svakheten at den ville bli en svært kompleks og stor etat med sprikende mål, problemer med effektiviteten, heterogene brukergrupper og ulike lovverk. En bekymring for at det ville oppstå «etater i etaten», dvs. at gamle organisasjonsmønstre ville bli trukket med videre, ble også uttrykt, noe man mente ville kunne gi styringsproblemer og prioriteringskonflikter.


For bredt kontrollspenn for ledelsen ble også sett på som potensielt negativt.

En felles etat ble sagt å ha det positive ved seg at den innebar en dør for brukerne og at den potensielt kunne minske dobbeltarbeid, altså løse noen koordineringsproblemer, men samtidig kunne kompleksiteten også gi koordineringsproblemer.
Den andre hovedmodellen som ble drøftet innebar en statlig etat for inntektssikringog en kommunal etat for tjenesteyting (St. meld. nr. 14 (2002–2003:109)). Staten var tenkt å skulle ta ansvar for inntektene og andre sosiale overføringer, mens kommunene skulle få ansvar for samtlige arbeidsrettede tiltak og sosiale tjenester, noe som potensielt innebar en styrking av kommunene.
Det ble påpekt at den statlige og kommunale etaten, med hver sin styringslinje, kunne samlokaliseres i førstelinjen.

Den statlige etaten fremsto i forslaget som prosess-spesialisert, ville antakelig ha blitt dominert av økonomer, og klientene ville være de som i liten grad trenger personlig oppfølging, men stort sett mottar offentlige stønader fra en av de tre etatene (Kruuse-Meyer 2005:69).

Forslaget om den kommunale etaten var preget av formål som spesialiseringsprinsipp – oppfølging og serviceytelser til de som mottar offentlig stønad og/eller er utenfor arbeid, og klientell – men da med en meget mangfoldig klientgruppe og en uklar utforming av dette prinsippet.
Regjeringen anbefalte ikke denne modellen.

Det ble påpekt at en deling av ansvaret for inntektssikring og tjenesteyting ville bryte opp den tette koplingen innenfor stønadsordningene mellom rettigheter og plikter, noe som kunne gi lavere effektivitet og vanskeliggjøre en helhetlig oppfølging av brukerne. En prosess-spesialisering ville altså gi problemer med helhetlig tenkning og samordnet hjelp (Kruuse-Meyer 2005:70).
Modellen kunne ikke fremme målet om flere i arbeid og færre på trygd, og ikke målet om en nasjonal arbeids-markedspolitikk, fordi dette ble kommunenes ansvar. Det ble også uttrykt skepsis til om ikke en slik modell ville føre til økte kostnader. Et positivt argument for modellen var at den kunne gjøre det enklere å samordne tjenester rettet mot brukere med komplekse og sammensatte behov (…)”.

Det blir av flere respondenter påpekt at SATS-meldingen primært var arbeidsrettet, men verken mye brukerrettet, hvor sosialhjelpsmottakerne var en viktig del av Stortingets bekymring, eller effektivitetsrettet, hvorav særlig det første kunne være negativt når den skulle sendes tilbake til Stortinget. Det ble også lagt opp til en faglig og administrativ argumentasjon med en etat og to søyler under denne, men også det kunne ble vanskelig å se som et svar på bestillingen fra Stortinget.

3.3.7. En analyse av SATS-fasen i departementet
Arbeidet i departementet i SATS-fasen har som bakgrunn at statsråden i Sosialdepartementet i Stortinget antydet en entusiasme overfor oppgaven med å utrede en velferdsetat, en entusiasme som åpenbart fortok seg etter hvert, og altså endte med at en slik løsning ikke anbefales overfor Stortinget.

Hvorfor denne endringen i politisk ledelse?

En enkel forklaring på dette kan jo være at statsråden ikke egentlig hadde tatt inn over seg hva en en-etatsløsning innebar, og at når det ble klart gjennomtenkt så kjølnet entusiasmen. Dette hang åpenbart sammen med politisk uenighet og tautrekking i forhold til de andre involverte statsråder. Det er også mye som tydet på at statsråden i Sosialdepartementet hadde et bredere og annet fokus enn Stortinget på en slik reform, noe som også hadde betydning. Selv om den administrative behandlingen av saken og arbeidet i prosjektet var preget av en viss famling, ble dette etter hvert mer målrettet etter den politiske avklaringen av at man skulle gå for en tilnærmet status quo-løsning.

Administrativt virker det som det var støtte til en slik løsning, noe som antakelig styrket politisk ledelse i troen på at den var den beste. Fagmiljøene syntes også å støtte en slik løsning, både da og senere med Rattsø-utvalget, så Hatlands rolle kan også ha vært å formidle dette og dermed bidra til en faglig legitimering. Så man kan konkludere med at i deler av denne fasen var politisk ledelse i splid med seg selv, noe som gjennom innebar en modifisering av den hierarkiske styringen og forhandlingstrekk, men at den etter hvert ble konsolidert på en samlet løsning, som også administrativ ledelse støttet (…)”.

Det som er et tankekors i denne fasen er at det i den politiske avklaringsrunden og i den administrativt–faglige utredningen ikke ble lagt mer vekt på Stortingets ønske om en etat. Både sentrale politiske og administrative aktører valgte i relativt stor grad å se dette som en av mange muligheter, og ikke sette det i forgrunnen, noe som kunne ses på som en blanding av overbevisning om at man forvaltet innsikt om den beste modellen og et håp om at Stortinget ville tilpasse seg dette. Dette vitner samtidig om en form for dristig politisk strategi for en mindretallsregjering.
Hvis man ser på hovedmålene bak reformforslaget, kan man kanskje si at arbeidslinjen var relativt mest fremtredende i denne fasen, og ikke brukerhensynene, og hensyn til sentralstyring sto mer sentralt enn omsut for det kommunale selvstyret (…)
3.4. Stortingets behandling av meldingen og tilbakesendingen
3.4.1. Hovedspørsmål
Stortingsmelding fra Regjeringen innebar altså at man hadde utredet to varianter av en en-etatsløsning, men forkastet begge, og så foreslo en organisasjonsløsning som innebar en justert videreføring av den daværende strukturen i velferdsetatene.

Hvorfor valgte så Regjeringen å gjøre dette?

Det mest nærliggende svaret er at den mente at dette var den beste løsningen, selv om man innledningsvis i denne fasen, i hvert fall hva sosialministeren angår, syntes å ha hellet mer til en en-etatsløsning.

Samtidig innebar forslaget at man tok den sjansen at Stortinget ville sende saken tilbake, fordi man ikke hadde fått seg forelagt et forslag om en en-etatsløsning. Det var nettopp det som skjedde.
Hvorfor forkastet så Stortinget Regjeringens forslag om en delt løsning?

Var dette på grunn av at Regjeringen simpelthen ikke leverte på Stortingets bestilling, eller hadde det noe å gjøre med kvaliteten på det arbeidet som ble gjort i denne fasen
?

Ellers var dette knyttet til manglende politisk fotarbeid fra Regjeringens og de aktuelle fagstatsrådenes side?

3.4.2. Sosialkomiteens innstilling
Flertallet i Sosialkomiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, innledet sine merknader med å påpeke at departementet i liten grad hadde imøtekommet Stortingets ønske om å få seg forelagt en utredning om en felles etat (Innst. S. nr. 189 (2002–2003)).

Flertallet presiserte at et forslag om at det fortsatt skulle være tre etater, med en viss justering av arbeidsfordeling mellom arbeid og trygd, innebar at kasteballproblematikken ikke ville bli løst.

Det ble også rettet kritikk mot prosessen og meldingen, fordi brukerorganisasjonene og de ansatte ikke var trukket nok med, at de berørte etatenes syn ikke var berørt, og at det ikke var referert fra den forsøksvirksomheten som foregikk.

Det ble igjen presisert at flertallet ønsket en utredning om en felles etat og et velferdskontor, og man ønsket seg forelagt en utredning av hvorvidt en felles etat burde være statlig eller kommunal.

På denne bakgrunnen foreslo flertallet at saken ble sendt tilbake til Regjeringen.
Sosialkomiteens mindretall, medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, hadde et annet syn. De mente at Regjeringen hadde fulgt opp Stortingets tidligere vedtak om å utrede en etat, og at forslaget fra Regjeringen ville gi en omorganisering med en mer brukervennlig, samordnet og effektiv forvaltning.
De påpekte at Regjeringen ikke anbefalte en felles etat ut fra de kriteriene som var brukt, blant annet ut fra økt kompleksitet. Mindretallet mente også at forslaget fra regjeringen ville gi en form for ‘en dør’ lokalt, uten at man fikk en del av de styringsproblemene og målkonfliktene en felles etat ville innebære. Det ble videre påpekt at flertallet ikke tok stilling til om en felles etat skulle være statlig eller kommunal, men presiserte selv at de var enige med Regjeringen at arbeidsmarkedspolitikken og forvaltning av pensjon og trygd burde forbli statlig.
Mindretallet påpekte også at en tilbakesending av saken ville gi en forsinkelse og ikke gi Regjeringen ytterligere premisser for den videre behandlingen. Det mente at meldingen ga et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag for valg av en organisatorisk modell.

3.4.3. Arbeidet med å få forslaget akseptert
I forkant av og etter at meldingen var avlevert synes det å ha vært relativt liten kontakt mellom Regjeringen og Stortinget om saken (Kruuse-Meyer 2005:77–78).
Den kontakten som var, kom sent og den var hovedsakelig med Høyres gruppe og ikke med Sosialkomiteen, noe som avgjort kan ha vært bidragende til at man ikke fikk støtte for forslaget til omorganisering.

Mer ydmykhet fra Regjeringen i saken ble også etterlyst fra opposisjonen, og det ble antydet at Regjeringen opptrådte som om den var en flertallsregjeringen.
Andre trekk ved denne fasen er at ansvaret for saken i regjeringen var delt mellom statsråd Norman i AAD og statsråd Schou i Sosialdepartementet, sistnevnte som den med mest ansvar for saken.
Begge var fra Høyre og begge hadde liten parlamentarisk erfaring, så institusjonell oppdeling og manglende erfaring er momenter som kan forklare at saken ikke ble mer aktivt fremmet overfor Stortinget.

Statsråd Solberg
i KRD, som hadde lang parlamentarisk erfaring, var engasjert i saken innad i regjeringen og bidro til å motvirke en helstatlig løsning og sikre de kommunale interessene.
Statsministeren engasjerte seg lite i saken.
Det er verdt å merke seg at alle de tre mest relevante statsrådene var fra Høyre, så forankring av saken kunne være preget av det, dvs. den var ikke forankret i de andre regjeringspartiene. Det ble fra regjeringspartienes side sagt at man var åpne for kontakt med Stortinget, men at det ikke kom noen forespørsel derfra. Dessuten la statsråd Schou vekt på at tidsfristen Stortinget satte for arbeidet var veldig knapp.

3.4.4. Debatten i Stortinget om saken
Debatten om saken i Stortinget 13. 05. 2003 viste at det var en markert uenighet mellom regjeringspartiene og opposisjonen mht. mandatet og koplingen til utredning og melding.
Regjeringspartienes oppfatning var at Regjeringen hadde gjort det arbeidet den var bedt om å gjøre. Den hadde utredet fire modeller, hvorav to var varianter av en felles etat, og den mente at en felles etat ble for stor og kompleks og ikke var et godt svar på problemene Stortinget var opptatt av.
Beate Heieren Hundhammer fra Høyre, som frontet saken for Regjeringens største parti, mente opposisjonen var preget av beslutningsvegring i saken, noe som ville føre til forsinkelse av reformen, og mente at ingen kunne fortenke Regjeringen i å anbefale den modellen den mente var best, også mht. å håndtere kasteballsproblematikken.

Hum mente at mye tydet på at opposisjonen ikke visste hva den ville i saken, fordi det ikke ble gitt noen retningslinjer fra flertallet i Sosialkomiteen for det videre arbeidet, for eksempel mht. om det primært skulle være en felles statlig eller kommunal velferdsetat.

Per Steinar Osmundnes fra KrF var i sitt innlegg også inne på at opposisjonen ikke
klarte å bestemme seg for hvilken modell de ønsket, og han understreket at en tilbakesending på det grunnlaget laget økt usikkerhet for etatene og brukerne.

Statsråd Ingjerd Schou
fra Høyre konstaterte i sitt innlegg at opposisjonen syntes å være enig med Regjeringen i målene for en velferdsreform, men at det var uenighet om organisasjonsmodell. Hun mente at Regjeringen hadde gjort en grundig utredningsjobb, ut fra det Stortinget hadde bedt om, men at det ikke hadde vært tid til å utrede stønadssystemet.
Hun la også vekt på at Regjeringen ikke ønsket å endre oppgavefordelingen mellom stat og kommune, men at det var av de vanskelige spørsmålene å avklare.
I replikkordskiftet sa statsråden at hun gjerne ville hatt noen oppklaringer fra Sosialkomiteen mht. arbeidet videre, for hun hadde vanskelig med å se hva opposisjonen ønsket med en ny utredning, for eksempel mht. ønsket om både å få utredet en statlig og en kommunal modell. Hun mente også at resultatet blir best når bestillingen var som klarest, noe hun ikke mente den var fra opposisjonen.

Opposisjonen, som utgjorde flertallet i Sosialkomiteen, mente på sin side at meldingens forslag ikke var en adekvat løsning på kasteballproblemet, og at forslaget ikke var i samsvar med vedtaket som ble gjort i Stortinget i 2001.

Den mente at det ikke var noe uklart ved å utrede spørsmålet om en etat og at Regjeringens manglende oppfølging av dette gjorde at flertallet ikke hadde annet valg enn å sende meldingen tilbake.
Saksordføreren Britt Hildeng fra Arbeiderpartiet la i sitt innlegg vekt på at det hadde vært stor entusiasme i etatene og kommunene etter vedtaket i Stortinget om utredning av en etat, men at Regjeringen hadde skuslet bort denne mulighet og at meldingen ikke ga svar på viktige spørsmål og problemer, og ikke var noe godt beslutningsgrunnlag for en omfattende reform.

Harald Nesvik
fra Fremskrittspartiet var klar på at han mente at Regjeringen ikke hadde gjort jobben den var bedt om å gjøre og at forslaget om lokal organisering ikke innebar stort mer enn de eksisterende servicekontorene. Han sa at FrP gikk inn for et statlig velferdskontor, men ønsket at en etat skulle utredes på et bredt grunnlag.
Olav Gunnar Ballo fra SV mente det var forunderlig i saken at Regjeringen ikke på forhånd hadde sikret seg flertall i saken, og at det var en litt merkelig holdning fra regjeringspartiene at de mente at Stortinget opptrådte utilbørlig overfor Regjeringen i saken. Han mente at Regjeringen måtte ta bestillingen fra Stortinget mer på alvor og lage en mer åpen prosess. Han påpekte også at Regjeringen under en ny utredning også burde jobbe parallelt med lovveien.

Ola D. Gløtvold fra Senterpartiet kritiserte melding fra Regjeringen for å være dårlig og tynn, men sa samtidig at han måtte innrømme at han hadde stor ydmykhet mht. at det var vanskelig å si hvilken modell man burde velge.
Bjarne Håkon Hanssen fra AP understreket i sitt innlegg at stortingsflertallet var uenig i modellen Regjeringen foreslo og mente at en felles etat ikke hadde blitt godt nok utredet. Han understreket at en ny reform måtte innebære en felles førstelinjetjeneste, men at det var et problem knyttet til om den nye etaten skulle være statlig eller kommunal. Han var forundret over at Regjeringen ikke hadde søkt samarbeid og dialog i saken, og mente at etter tilbakesending måtte man ha en bedre dialog.
Etter debatten ble komiteen flertalls forslag om å sende meldingen tilbake vedtattmed 63 mot 39 stemmer.

3.4.5. Respondentenes vurderinger
Respondentene er nær enstemmige i sitt syn på at tilbakesendingen skyldtes for dårlig politisk fotarbeid fra de to berørte statsrådene og deres politiske hjelpere.

Kontaktene kom for sent og var for lite overbevisende, og forslaget var overraskende, noe som provoserte Stortinget. Dette blir forklart med at de berørte statsrådene hadde for liten politisk erfaring, var for lite engasjert i eget forslag, var ikke ydmyke eller følsomme nok overfor Stortinget, og ut fra mer faglige og administrative vurderinger trodde at Stortinget ville innse at den foreslåtte løsningen var god.

Det hjalp heller ikke at ansvaret i saken var delt mellom to statsråder. Når Stortinget hadde bestilt en utredning om en etat og primært fikk et forslag med en tredeling, var det innholdsmessige også provoserende, ikke bare saksbehandlingen.

Flere av respondentene er inne på det faktum at en slik tilbakesending er uvanlig og påførte politisk ledelse et prestisjenederlag.

Det blir også hevdet at Sosialkomiteen egentlig ikke gikk inn i forslaget, men avviste det bryskt fordi man var blitt provosert av Regjeringens handlemåte, noe som også gjør prosessen spesiell.

Når det gjelder kvaliteten på meldingen er det to ulike syn på den.

Det ene synet, som er det mest fremtredende, er at kvaliteten på meldingen var for dårlig, og at tidsfristen på et år var for knapp for en slik stor og komplisert sak.

Prosessen mellom departementene, forankret i Sosialdepartementet, fungerte heller ikke godt, av ulike årsaker. En var at Hatland som leder ikke hadde nok rutine til å forankre prosessen godt nok i politisk ledelse og i de involverte departementene, og at hans fremste pre var at han var en solid fagmann. Man klarte generelt ikke å forberede saken slik at politisk ledelse fikk et godt nok beslutningsgrunnlag. En annen forklaring var at den politiske avklaringen kom for sent, noe som gjorde at arbeidet ble for hektisk mot slutten av prosessen. Da mener flere respondenter at prosessen var styrt bedre gjennom samarbeidet mellom statssekretæren og Raadahl som hadde fått et særlig administrativt ansvar etter hvert.

Innholdsmessig peker flere respondenter på at meldingen var for lite gjennomtenkt. Den var blant annet for mye arbeidsrettet og tok for lite inn over seg trygdeetatens rolle i reformen. Dessuten foreslo den en lokal løsning som av mange ble sett på som ugjennomtenkt, problematisk og uklar.
Noen respondenter er ikke enig med kritikken av kvaliteten på meldingen, fordi de mener at det ble gjort mye godt arbeid faglig-administrativt på så kort tid.
De peker heller på at i det politiske spillet som foregikk mellom Regjeringen og Stortinget kom innholdet i meldingen i bakgrunnen (…) SITAT SLUTT

 

ABELPRA

 

Ble advart mot NAV-reformen
http://www.nrk.no/nyheter/1.6472753
Nav-reformen er fordømt umulig
http://www.nrk.no/nyheter/1.6483476
Nav og lovbrytere – Konsekvenser for hvem?
http://bit.ly/VDVpC5
DUMSKAPENS SYSTEM av Heidi Follett (bildet)
««Vi gjør ikke det som tjener deg. Istedenfor trykker vi på deg en løsning for å nå et måltall. Folk skal i arbeid. Du er saldo inn/saldo ut for oss. I perioder er du bare uavklart, et nummer i rekka. Og jeg har glemt navnet ditt.», skriver Follett i vinnerbidraget.»
http://bit.ly/18t7orR

AHEIDI

Juryens begrunnelse
«Vinnerkronikken er et sterkt rop fra dypet av den norske velferdsstaten. Den gir oss et sjeldent og oppskakende innblikk i systemet som står for brorparten av statens utgifter.

Heidi Follett (31) viser stort mot når hun forteller så usminket om et system med alvorlige sykdomstegn. Endelig tar en som kjenner NAV-systemet fra innsiden bladet fra munnen.
Kronikken er et oppgjør med hele den styringsideologien som ligger til grunn for måltallregimet i offentlig og halvoffentlig sektor, de kvartalvise omorganiseringene og selvgode ledere som er mest opptatt av å ha ryggen fri.
Her har denne filosofien fått alvorlige konsekvenser.
Den ødelegger menneskene som jobber i systemet og bryter ned deres engasjement, ambisjoner og ønske om å gjøre noe godt i verden. Derfor kan de ikke lenger møte brukerne som mennesker.
Det har blitt hverdagslig å grave i folks intimsfære, slurve med personvernet, behandle folk som nummer på en liste.
Er det rart at raseriet enkelte ganger kommer til uttrykk?
Så alvorlig mener Follett at situasjonen er.
Ventileringen i lunsjen, på klienters bekostning, vitner om en gapende kløft mellom systemet og brukerne.
Det er snakk om et maktforhold så skjevt at man må spørre seg hvem systemet er til for.
Skulle det ikke være for menneskene som har bruk for en hjelpende hånd? (…)
Vi har grunn til å uroe oss over det hun sier, og vi forstår at tiden er overmoden for en debatt om det som foregår i møtet mellom staten og dem som trenger samfunnets hjelp.»
Juryen bestod av Thomas Seltzer, Sigrid Sollund, Kyrre Nakkim, Selda Ekiz, Ulf Morten Davidsen og Halvor Tretvoll.
http://bit.ly/12JMG0Q
06.05.2013 Heidi sa opp jobben etter kraftig kritikk av NAV-systemet
«Denne kronikken har fått kjempestore konsekvenser, og jeg har sagt opp jobben min. Det har vært en enorm påkjenning, og jeg er i ferd med å avvikle arbeidsoppgavene mine, og ser frem til å vende blikket fremover, sier Follett til NRK.no uten å ville utdype dette mer (…)
Mye av støtten har kommet fra folk som jobber i bransjen. Sosionomer som Follett, og ansatte på NAV-kontor har takket henne for å ha tatt bladet fra munnen.

Men alle
henvendelsene har kommet direkte til meg, og ikke i det offentlige rom.

Folk tør ikke stå fram som støttespillere.

Og man kan jo spørre seg hvorfor de ikke vil ta en åpen diskusjon, sier hun, og tror det er fryktkulturen og mangelen på rom for å ha selvstendige meninger som stopper folk (…)
http://bit.ly/11hppJu

APIIIIG

 

NAV; “Ingen ønsker å stå fram med navn grunnet frykt for represalier fra ledelsen.”
Lydighetskultur i Nav 2009-8:
Magasinet VelferdAnsatte som sier ifra om tingenes tilstand blir tiet i hjel.
Heller ikke fagforeninger blir hørt.
NAVs lydighetskultur er streng og sprer frustrasjon og avmakt blant ansatte.
Denne ukulturen har en stor del av skylda for at NAV-reformen er i krise, sier NAV-ansatte.
Kritikk ties i hjel:
I samtaler med flere NAV-ansatte, som alle vil være anonyme, får Velferd høre om en lydighetskultur og en topptung ledelse som skaper stor frustrasjon blant de ansatte:
Jeg ble tiet i hjel da jeg forsøkte å ta opp ting. Jeg satt selv i en lederstilling. Men mine ledere svarte rett og slett ikke på mine henvendelser, forteller en tidligere NAV-leder.
Vedkommende forteller om en favoriseringskultur, der medarbeidere rangeres som gode og dårlige.
Det gjør noe med mennesker, de reduseres, det går på selvtilliten løs, sier han. Vedkommende orker ikke lenger en lederjobb, fordi han opplever at han ikke kan ta ansvar for sine ansatte lenger.
Han beskriver bruk av gammeldags ledelsesfilosofi, som bygger på skremselsteknikker i stedet for å tro på det gode i mennesket.
Folk er redde for å prate fordi du blir tatt så hardt.
Denne kulturen er ødeleggende for at NAV kan gjøre en god jobb, sier han.

http://bit.ly/AFuBO

ABUNDE

 

UTDRAG FRA Inger Helene Rambøl Kaspersen
L41 Masteroppgave
Ledelse som muliggjør myndiggjøring?
Om ledelse av ansatte og myndiggjøring av brukere i sosialtjenesten:
(…) Sandvik og Risdal (2007) identifiserer en lang rekke hersketeknikker som kan gjøres bruk av for å kontrollere en situasjon:
Usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, fordømmelse, vold, trusler om vold, objektgjøring, påføring av skyld og skam, autoritetsbruk, avbrytelser, bagatellisering, båssetting, ekskludering, ironisering, bruk av fremmedord, faguttrykk og feil navn, umyndiggjøring, usakliggjøring.
Blikkontakt og kroppsspråk kan også brukes for å sette den andre ut av spill.
Personell kan fanges av en organisasjonskultur som mangler vilje til å stille kritiske spørsmål om egne arbeidsrutiner (Da Silva 2006:232).
Vist lengre utdrag fra i posten: Ondskapen i byråkratiske organisasjoner:
http://bit.ly/edArzz

ablaaw

 

Aetat og korrupsjon. En ansatt avslører:
http://bit.ly/rZ3Whq
17.08.2002: En helvetes jobb
Milliontap, omorganiseringer og rot har ført Aetat inn i en kollektiv depresjon.
Drapstruslene har haglet og ansatte har gått (…)
20. september 2000 avslørte VG at Aetat hadde tatt æren for langt flere jobbformidlinger enn de som faktisk hadde funnet sted.
Aetat hadde bedrevet systematisk juks.
Samtidig ble det avslørt at Ted Hanisch hadde visst om triksekulturen i nesten et år uten å gjøre noe med den.
Den offentlige skandalen var et faktum.
Systemet la opp til juks.
Det var ingen kontroll med innrapporteringene.
Det ble en usunn kultur, sier Erling Mathisen ved Aetat Gamle Christiania.
Den 23. oktober 2000 ryddet Ted Hanisch sitt sjefskontor i Aetat.
Statsråd Jørgen Kosmo nektet å gi den ydmykede direktøren den tiden han selv mente han trengte for å rydde opp i skandalen (…)
http://bit.ly/gwCyGr

ABTEODO

Utdrag fra «Justice1» – Tidligere ansatt i AETAT:
AVVIKLINGEN AV AETAT
“Styringen av Aetat de senere år har dessverre vært en skandale, og det vet jeg da jeg selv er ansatt der.
Det begynte med en direktør som heller ville drive business enn å hjelpe arbeidsledige.
I og med at han hadde partiboka i AP i orden, fikk han lov til å bruke etaten fritt.
Noe av det første han gjorde var å få aksept for å legge ned styret for sitt egen direktorat, slik at han kunne unngå at noen så ham i kortene.
AP-ministeren som satt i departementet over ham mente at det direktøren holdt på med var modernisering, og derfor var et forbilde for andre statsetater.
Denne ministeren var veldig lite aktiv på arbeidsmarkedspolitiken, og lot direktøren som byråkrat faktisk få styre arbeidsmarkedspolitikken i Norge mer eller mindre som en eneveldig keiser.
Denne direktøren benyttet sin innflytelse til å endre sysselsettingsloven i Norge totalt.
Det ble fritt fram for å drive arbeidsformidling og utleie for hvem som helst og innenfor alle sektorer og bransjer, etter forlag fra denne arbeidsdirektøren.
Filosofien videre var at aetat nå først og fremst skulle drive forretning og tjene penger.
Konsekvensen på dette var naturligvis at vi ikke lenger skulle ta så mye hensyn til hvem vi hjalp videre, som antallet.
Det var i realiteten kun arbeidsgivers ønsker som skulle tas hensyn til overhodet.
Slik ble det gjerne at den som kom sist inn, gikk først ut igjen av køen.

Det var antydning til offentlig debatt i mediene rundt noen av disse temaene, bl.a. reagerte sosialtjenesten og trygdekontorene på at aetat drev å bygde murer mot dem.
Det ligger i kortene at sosiale kasus og arbeidssøkere med nedsatt førlighet ikke var så interessante når det først og fremst skulle tilbys betalingstjenester til arbeidsgivere.
Internt i Aetat ble dette truet fram gjennom hjernevasking og total offentlig munnkurv. Ledere som stilte spørsmål ved disse prioriteringene fikk beskjed om å finne seg noe annet å gjøre.
Slik mistet Aetat sine beste ledere, de med ryggrad og bevisste etiske holdninger.
Fagforeningen ble brakt til taushet gjennom utstrakt grad av “knusing” av opposisjon og indirekte korrupsjon ved å hjelpe de “snille” tillitsvalgte til stadig høyere lønn og privilegier, blant annet gjennom lokale lønnsforhandlinger og “frikjøp” av de tillitsvalgtes tid (…)
(…) Det ble tvert imot forlangt at alle kontorer skulle formidle x antall personer til arbeid hver 14.dag.
Det ble avholdt høytidelige konferanser hver 14.dag der det magiske antall ble presentert, og der det kontoret i fylket med flest “formidlinger” fikk tilsendt marsipankake med hilsen fra fylkesarbeidssjefen.
På denne tiden ble andre virksomhetsmål nesten ikke fulgt opp verken kvantitativt eller kvalitativt (…)
På et tidspunkt var aetat sine formelle statistikker oppe i ca 2 millioner formidlinger i året.
Det betyr jo at vi måtte ha formidlet hele arbeidsstyrken til nytt arbeid i løpet av ett år, dersom tallet skulle ha noen reell samfunnsmessig og politisk betydning, og ikke bare være det det var, nettopp ett tall, verken mer eller mindre, ett fullstendig meningsløst tall.
Men dette tallet var magisk, det var en dødssynd ikke å nå “tallet”.
De som ikke nådde “tallet” kunne forsvinne og finne seg et nytt arbeid (…)
http://bit.ly/rZ3Whq

abestista

 

Forvaltningens sannhetsregime
http://bit.ly/wYCOzE
Manipulasjon, nasjonal kvalitetsstandard, svekket rettssikkerhet og krav til saksbehandling
http://bit.ly/rEmrzj
20.02.2009: Nav-ledelsen hører ikke på ansatte

Vi har sagt fra om problemene så mange ganger, men vi har en ledelse som ikke vil høre (…)

Lone Hansen, som lenge har vært kritisk til organiseringen av Nav, tror ikke hun orker å fortsette lenge i jobben.
Jeg ser etter andre jobber, og jeg er ikke alene om det. Den stadige frustrasjonen er den utløsende årsaken til dette. Jeg orker ikke å bruke mer energi på det, det ødelegger både privatlivet og yrkeslivet.»
http://bit.ly/ZOCR4G

 

abeken

 

 

ABETPEO

 

Sosialarbeideres holdninger: ”Vi vet hvordan du har det og det er greit for oss”
http://bit.ly/gEMhQM
Protest mot læringskonferansen “Fortell det til NAV”.
«Da Aftenposten Aften ba leserne om sine Nav- erfaringer kom det en flom av innlegg om hvor dårlig folk følte seg behandlet (…)

Har vi og gjøre med en gjeng inkompetente menneskeforaktende selvgode drittsekker som forvalter andres liv og framtid på si, mens de skravler med kollegene om helgefyll og strikkeoppskrifter?»

http://bit.ly/c598mk
Hvordan står det til på våre sosialkontor?
http://bit.ly/9L4i42
Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere (Forvaltningenes hjemmelagde regler)
http://bit.ly/vZ5qgK
Sosialtjenestens systematiske avvik og Fylkesmannens fravær av konkret inngripen
http://bit.ly/sa6v67
Listen over alle bloggposter:
http://bit.ly/hwKs7V

2 comments on “Slik ble Nav-systemet trumfet i gjennom. Navn på de ansvarlige:

  1. Tilbaketråkk: Sykefraværet, og apekattenes anklager. « Jeanines Blogg. Når offentlig sektor misbruker makt.

  2. Tilbaketråkk: Forespørsel fra formidlingsavdelingen Universitetet i Bergen om mine synspunkter på forskning og folket, tilknyttet evalueringen av Nav-reformen. « Jeanines Blogg. Når offentlig sektor misbruker makt.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den februar 10, 2010 av i Politikk med stikkord .
Follow Jeanines Blogg. Når offentlig sektor misbruker makt. on WordPress.com

Poster

februar 2010
M T W T F S S
« Jan   Mar »
1234567
891011121314
15161718192021
22232425262728

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

Bli med 934 andre følgere

%d bloggers like this: