juli 14, 2011
HÅNDBOK I ATTFØRING FOR OSLO KOMMUNE (År 2000)
3.5 Attføringsutvalg
Det skal opprettes Attføringsutvalg i alle kommunale virksomheter med 50 ansatte eller mer.
I mindre virksomheter kan det alternativt benyttes attføringsombud.
Attføringsutvalget er et underutvalg av Arbeidsmiljøutvalget (AMU) og rapporterer til dette.
Attføringsutvalget skal bestå av inntil 4 personer, med likt antall fra arbeidsgiver og arbeidstaker. I tillegg skal bedriftslegen, eller alternativt en annen fra bedriftshelsetjenesten møte som faglig rådgiver.
Arbeidsgiver forbereder sakene og holder også møtesekretær, denne er ikke medlem av utvalget.
Attføringsutvalget plikter å gjøre seg kjent med de ulike attføringstilbud som tilbys av arbeidsmarkedsmyndighetene og Oslo kommune, og skal også bistå i opplærings-og informasjonsarbeid vedrørende yrkesmessig attføring.
Den yrkeshemmede skal i så god tid som mulig ha beskjed om når hans/hennes sak skal behandles i utvalget, og har rett til å møte, eventuelt med en fullmektig.
Det bør sendes skriftlig melding.
Attføringsutvalgets medlemmer og andre som får innsyn i attføringssaker skal underskrive en særskilt erklæring vedrørende taushetsplikt i forbindelse med deltakelse i utvalget..
Virksomhetens ledelse har det samme ansvar og oppgaver i forhold til attføringsombudet som til attføringsutvalget.
6.2 Attføringsutvalgets rolle
Før et attføringsopplegg iverksettes må det behandles og vedtas i attføringsutvalget.
En attføringssak kan også drøftes i forberedelsesfasen.
Arbeidstaker skal gjøres kjent med at hans/hennes sak skal behandles og har anledning selv å møte gjerne sammen med tillitsvalgt eller helsepersonell.
I attføringsutvalget skal bedriftslegen eller annen fra bedriftshelsetjenesten møte.
Dersom det er mulig er det også svært hensiktsmessig at en representant fra Aetat og/ eller trygdekontor møter i utvalget.
Det er alltid viktig å formalisere et vedtak i attføringsutvalget i form av en attføringsplan.
Denne planen skal inneholde hvilke mål en har med opplegget, innholdet i opplegget, tidsplan, finansiering, oppfølgingsansvar og konsekvenser dersom opplegget blir brutt.
Etter at utvalget har fattet sitt vedtak sendes det til Aetat og eventuelt trygdekontor for endelig godkjenning.
Dette fordi det er disse instanser som godkjenner de økonomiske støtteordninger det er aktuelt å søke om enten det dreier seg om støtte til arbeidsgiver eller ytelser til den yrkeshemmede.
Et attføringsopplegg som skal ha muligheter for å lykkes må utarbeides i samarbeid med den yrkeshemmede. Dette er med på å styrke den enkeltes motivasjon for å gå inn i arbeidsoppgaver han eller hun kan makte.
Det vil ofte være hensiktsmessig å innhente uttalelse fra arbeidstakerens behandlende lege og eventuelt utredninger fra andre instanser innen helsevesenet.
Dette må selvsagt skje i samforstand med den yrkeshemmede og med dennes skriftlige samtykke.
Etter at vedtak er fattet og iverksatt er det vesentlig å ha en god oppfølging med faste oppfølgingsmøter. Det må avklares hvem som har oppfølgingsansvaret for de ulike deler av prosessen.
Det er den nærmeste overordnede hvor den yrkeshemmede til enhver tid befinner seg som har det daglige oppfølgingsansvaret med hensyn til fremmøte, sykefravær, faglig utvikling og generell personalomsorg.
Men det er modervirksomheten som har det formelle arbeidsgiveransvaret.
Trygghet og sikkerhet er nøkkelord i enhver attføringssituasjon. Den yrkeshemmede kommer i en ny situasjon, eventuelt på ny arbeidsplass eller med nye oppgaver. Dette kommer i tillegg til belastningen med sykdommen eller skaden.
I oppfølgingsfasen er det derfor vesentlig at attføringsutvalget og andre involverte parter hele tiden vurderer hensiktsmessigheten av opplegget, vurderer fremgang eller tilbakegang og gir arbeidstakeren muligheter for å vurdere ulike sider ved sin situasjon enten det er av faglig, personlig, medisinsk eller økonomisk art.
Det er viktig at den yrkeshemmede oppfatter attføringsutvalget og andre involverte som støttespillere i sitt forsøk på komme tilbake til en yrkesmessig aktiv tilværelse.
Husk alltid at den ansatte både skriftlig og muntlig skal opplyses om sine rettigheter og plikter.
§ 4 Attføringsutvalg/ attføringsombud
4.1 Det skal opprettes attføringsutvalg i alle kommunale virksomheter.
I virksomheter med under 50 ansatte kan det alternativt benyttes attføringsombud.
Attføringsombudet velges av og blant arbeidstakerne. Attføringsutvalget er et underutvalg av arbeidsmiljøutvalget (AMU).
AMU oppnevner medlemmene i attføringsutvalget etter forslag fra administrasjonen og de ansattes representanter.
Funksjonstiden er den samme som for AMU. AMU skal ha en årlig rapport om attføringsutvalgets/-ombudets arbeid.
Rapporten skal ikke inneholde opplysninger om navn eller andre konkrete personalforhold.
4.2 Attføringsutvalget skal bestå av et likt antall representanter fra arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Antall medlemmer skal ikke overstige 4 og det er disse som har stemmerett.
Arbeidsgiveren er forpliktet til å forberede sakene for utvalget, samt holde møtesekretær. Møtesekretær/saksbehandler skal ikke være medlem av utvalget.
4.3 Bedriftslegen skal møte i utvalget som faglig rådgiver. Der det vurderes som hensiktsmessig, kan en annen fra bedriftshelsetjenesten møte i stedet for bedriftslegen.
4.4 Den yrkeshemmede arbeidstakerskal på forhånd ha beskjed om når hennes/ hans sak behandles i utvalget.
Vedkommende har da rett til å møte.
Den yrkeshemmede kan eventuelt møte med tillitsvalgt eller annen fullmektig, eller la en med skriftlig fullmakt møte i sitt sted.
4.5 Attføringsutvalget/-ombudet skal gjøre seg kjent med de spesielle tilbud som tilbys av arbeidsmarkedsmyndighetene og Oslo kommune i forbindelse med attføring.
Det skal gjøre seg kjent med de muligheter som finnes for tilrettelegging og organisering av arbeidsplassen for den yrkeshemmede, alternativt finne frem til et nytt egnet arbeid i egen virksomhet, eventuelt også innen kommunen forøvrig.
4.6 Attføringsutvalget/-ombudet skal bistå arbeidsgiver i å drive opplærings- og informasjonsarbeid overfor virksomhetens ledere, verneombud og tillitsvalgte vedrørende yrkesrettet attføring.
4.7 Attføringsutvalget/-ombudet er et rådgivende organ. Det skal blant annet gi råd til virksomhetsledelsen vedrørende tilrettelegging, organisering og eventuelt omplassering av yrkeshemmede.
Dette gjelder egne yrkeshemmede, søkere fra andre kommunale virksomheter, eller yrkeshemmede som tilvises fra Byrådsavdeling for service og organisasjonsutvikling.
§5 Taushetsplikt
5.1 Medlemmer av attføringsutvalget og attføringsombud, samt personer som forøvrig behandler eller får innsyn i attføringssaker, har taushetsplikt.
5.2 All skriftlig dokumentasjon skal oppbevares i henhold til gjeldende arkiveringsforskrifter under hensyn til personvernet. Attføringssaker oppbevares for seg.
§ 6 Lønn
6.1 Arbeidstakere som blir yrkeshemmet har ved omplassering til annen stilling, krav på å bibeholde sin stillings lønn dersom vedkommende har vært i stillingen i mer enn 2 år, jf. Fellesbestemmelsenes § 4.
6.2 Mottagende virksomhet i en omplasseringssak har lønns- og arbeidsgiveransvaret for den omplasserte. Ved en prøveomplassering har mottagende virksomhet lønnsansvaret mens arbeidsgiveransvaret ligger hos modervirksomheten.
6.3 Ved arbeidstrening har den virksomhet som har arbeidsgiveransvaret også lønnsansvaret.
6.4 Når lønns-/sykelønnsrettigheter opphører og det gis ytelser etter folketrygdlovens bestemmelser, kan virksomhetslederen etter søknad tilstå arbeidstakeren lønn tilsvarende differansen mellom tidligere stillings lønn og trygdeytelsen. Det forutsettes at vedkommende er under yrkesrettet attføring.
§ 7 Attføringstiltak/prøveomplassering/arbeidstrening
7.1 Attføringstiltak
7.1.1 Yrkeshemmet arbeidstaker skal fortrinnsvis gis mulighet til å fortsette i sitt vanlige arbeid ved tilrettelegging og organisering av arbeidet/arbeidsplassen, j.f. AML § 13 nr. 2.
7.1.2 Arbeidstaker som etter vurdert/ forsøkt tilrettelegging ikke kan forsette i sitt vanlige arbeid, skal vurderes/forsøkes omplassert til annen stilling som vedkommende er kvalifisert for innen egen virksomhet.
7.1.3 Dersom tiltakene etter § 7, pkt. 7.1 og 7.2, ikke kan gjennomføres i egen virksomhet, skal omplassering til annet arbeid som vedkommende er kvalifisert for i annen kommunal virksomhet vurderes/forsøkes.
7.2 Prøveomplassering
Yrkeshemmet arbeidstaker kan prøve-omplasseres for en periode på inntil 7 måneder.
Prøveomplassering skalskje i ledige stillinger/vikariater, og skal brukes for å klarlegge arbeidstakerens helsesituasjon i forhold til den nye arbeidssituasjonen.
Prøveomplassering skal avtalesskriftlig mellom nåværende og ny arbeidsgiverrepresentant og arbeidstaker. Arbeidsgiveren skal i denne tiden arbeide aktivt med eventuelle nødvendige tilpasninger av arbeidsplassen, jf. Aml § 13 nr.2.
Fungerer prøveomplasseringen tilfredsstillende, har vedkommende fortrinnsrett og skal gis tilbud om stillingen, fast eller eventuelt ut
vikarperioden.
Under prøveomplassering til annen virksomhet skal modervirksomheten og mottagende virksomhet samarbeide om oppfølgingen av den omplasserte.
Viser prøveomplasseringen at arbeidstakeren ikke kan fungere i stillingen på grunn avyrkeshemmingen, føres vedkommende tilbake til modervirksomheten.
Modervirksomheten må vurdere den videre behandling av saken i forhold til den yrkeshemmede.
7.3 Aktiv sykemelding/arbeidstrening
Som et ledd i attføringsarbeidet kan også arbeidstrening benyttes. Ved arbeidstrening kan det gjøres bruk av aktiv sykemelding (legens/ trygdekontorets godkjenning av arbeidstrening under sykemelding), midlertidig uførepensjon og/eller stønad til arbeidstreningsplass.
Ved arbeidstrening er det ikke nødvendig at vedkommende går inn i en ledig stillingshjemmel.
Hensikten med arbeidstrening er å gi den yrkeshemmede trening i aktuell type arbeid samt få klarlagt om arbeidstakeren kan utføre denne type arbeids eller ikke.
§ 8 Fortrinnsrett
8.1 En yrkeshemmet som er ansatt i Oslo kommune og selv søker eller tilvises stilling på tilsvarende eller lavere lønnsmessig nivå, skal vurderes særskilt og utenom en eventuell søkermasse.
Saksbehandlingen skal skje uten ugrunnet opphold.
Finnes den yrkeshemmede kvalifisert for stillingen, skal vedkommende tilbys denne.
Hun/han behøver ikke å være best kvalifisert for stillingen.
Hvis ansettelsesmyndigheten ikke finner å kunne ansette den yrkeshemmede arbeidstaker, forelegges saken for virksomhetens attføringsutvalg/- ombud før ansettelsessaken behandles i tråd med Avtale om behandlingsmåten i ansettelsessaker.
8.2 En yrkeshemmet arbeidstaker har ikke fortrinnsrett til stillinger som er avlønnet høyere enn den stilling vedkommende har hatt tidligere med mindre gjennomførte attføringstiltak har endret arbeidstakerens formelle kvalifikasjoner.
Fortrinnsrettsbestemmelsen gjelder ikke stillinger som omfattes av avtale om system for lønns- og arbeidsvilkår for toppledere.
Finnes en yrkeshemmet likt kvalifisert med andre søkere til stilling hvor vedkommende ikke har fortrinnsrett, skal vedkommendes status som yrkeshemmet tillegges vekt.
§ 9 Frigjøring av stillingshjemmel.
Ved innvilgelse av ytelser etter folketrygdlovens bestemmelser og etter pensjonsvedtektene i Oslo kommune, kan vedkommende arbeidstakers stillingshjemmel frigjøres etter 3 år.
Blir vedkommende senere helt eller delvis friskmeldt gjeninntrer arbeidstakerens rett til stilling i virksomheten.
Ved omskolering til annet yrke frigjøres arbeidstakerens stillingshjemmel, men arbeidstakeren opprettholder rett til stilling i virksomheten ved avsluttet omskolering.
§ 10 Sentral registrering m.v.
Dersom den yrkeshemmede ikke kan skaffes passende arbeid i egen virksomhet, kan vedkommende etter attføringsutvalgets/-ombudets anbefaling og virksomhetsleders søknad, søkes registrert i Byrådsavdeling for service og organisasjonsutvikling.
Registreringen skal bare skje for yrkeshemmede arbeidstakere som umiddelbart kan tiltre tilviste stillinger.
Ved registrering har virksomheten ansvar for å oppgi hvilke stillinger arbeidstakeren er kvalifisert for.
Byrådsavdelingen tar stilling til om vilkårene for sentral registrering foreligger og vil i disse tilfeller bistå arbeidsgiver med å formidle
arbeidstakeren til ny stilling.
§ 11 Opphør av attføringstiltak
Dersom arbeidsgiveren har oppfylt sine plikter etter AML §13 nr. 2 og det ikke lenger er mulig for kommunen å iverksette flere tiltak overfor den yrkeshemmede arbeidstakeren, kan arbeidsgiver gå til oppsigelse.
§12 Ikrafttreden og varighet
Dette reglement gjelder fra 01.03.2000 og erstatter retningslinjer for Oslo kommunes attføringsarbeid gitt av byrådet 05.06.1990.
REGLEMENT FOR OSLO KOMMUNES ATTFØRINGSARBEID
Lik dette:
Bli den første til å like denne artikkelen.
Publisert i Nav, Nyheter&Debatt, Politikk, Politikk, Samfunn |
1 Kommentar »
september 16, 2010
Misbruket av myndighet fra Nav Nordstrand sosial begynner å bli såpass hårreissende spesielt og uttalt nå, at jeg ønsker å fremheve hva som tok plass i dag i eget innlegg. Her kan synes som at alle “medarbeidere” ved kontoret har fått beskjed om hvordan de skal “håndtere” meg heretter, for å utsette meg for størst mulig stressbelastning.
Saken ble i dag sent Yrkesetisk råd:
Hvis ledelsen ved dette sosialsenteret til slutt må gå etter de bevis jeg har utlevert på bloggen om deres utenkelige misbruk av myndighet og etter at Byrådet har behandlet mitt krav om flere ansattes avgang, synes agendaen å være at de i mellomtiden har som forsett å holde stressbelastningen ved like overfor meg, med alle tenkelige midler. (Saksgangen vises under her, med siste oppdateringer i første post):
14.09.2010: Tilsvar på Nav Nordstrands “saksfremlegg” til Fylkesmannen ved Avdelingsdirektør Gerd Reisvollsveen OPPDATERT 16.09.2010. Kl. 23:27: http://bit.ly/dyKpip
28.08.2010: Klagen på Nav Nordstrand Sosial til Fylkesmannen: http://bit.ly/asA4eH
31.08.2010: Er etikken fraværende i offentlig forvaltning? Hvem kan bistå når tjenesteutøveren misbruker sin myndighet? http://bit.ly/clMyRg
27.08.2010: Rapport: Nav-saksbehandlere – Nav Nordstrand sosial: http://bit.ly/bMLPNv
25.08.2010: NAV Nordstrand Sosial: Informasjon om grovt maktmisbruk – fortsettelse av serien i 6 deler. http://bit.ly/aD9pT9
Det ligger ingen sjekk i posten i dag heller, som skulle være ny ukebetaling gjeldende fra 15.09.2010 og utover i en uke. Jeg mottok heller ingen utbetaling som forventet og rettidig lørdag 11.09, og har siden da (som diabetiker) levd omtrent uten mat og blitt såpass mye dårligere at jeg frykter for livet mitt. Gangen i “kommunikasjonen” rundt dette, vises i første post linket til over med referat fra tapede samtaler og e-post.
Derfor ringer jeg Nav N.S i dag torsdag 16.09.2010 kl. 14:00 og får snakke med en norsk dame jeg mener at jeg aldri har pratet med tidligere. Jeg ber om å få prate med sosialleder Vildgun Steinhaugen, og vedkommende spør hvem jeg er. Det vil ikke være et sjakktrekk fra meg å etterkomme, så jeg gjentar bare spørsmålet.
Hun setter meg allikevel over og jeg venter en god stund, men damen kommer tilbake og sier at Steinhaugen ikke er å treffe.
Da ber jeg om å få snakke med min saksbehandler Hassan Rivandi.
Hun forteller meg at “han er opptatt akkurat nå, så kan jeg ta imot beskjed hvis du vil det”?
Jeg svarer ja, og spør hvem hun er. Hun svarer at “hun er på sentralbordet her”. Jeg sier “hva er navnet ditt” og hun svarer meg “det trenger du ikke å vite“!
Hun gjentar spørsmålet om hun kan ta imot beskjed.
Jeg svarer ja, nå er klokken 14:05 og det er torsdag 16 september 2010 “så vi har det på opptak”.
Jeg forteller hvem jeg er, at de ansvarlige er gjort kjent med saken, og at jeg heller ikke har mottatt sjekk i dag. Jeg opplyser om at saken nå går fortløpende på bloggen min, og vil sendes Helsetilsynet i dag.
Jeg sier at jeg har sittet uten penger siden lørdag 11.09, og at sosialsenteret påstår at sjekk – ikke den jeg skulle hatt lørdag 11.09 som aldri kom, men ANNEN sjekk som skulle gjelde fra onsdag 15.09, var sendt meg onsdag 8/9, for 8 dager siden men at den heller ikke var kommet frem. Det siste jeg rekker å si (ordrett) er: “Jeg har tatt kontakt per mail og telefon til sosialsenteret både mandag, tirsdag onsdag og nå i dag, men de påstår kun at “posten har somlet den vekk”.
PANG! Der får jeg summetonen rett i øret!
Jeg ringer opp igjen. Det går en god stund før telefonen blir tatt.
Samme dame tar telefonen.
Jeg: Det er Jeanine igjen, du la på røret til meg.
X: Jeg var usikker på om du var ferdig, jeg, så jeg … jeg… asså kan jeg legge igjen en beskjed for deg, eller vil du at jeg skal eeeeh…. mmm… vil du jeg skal legge igjen en beskjed? Det var spørsmålet mitt, men jeg fikk aldri noe svar!
Jeg: Jeg gir jo en forklaring og når jeg er midt inne i den så legger du på!?
Lang stillhet.
Jeg: Hvorfor la du på røret?
X: Jeg oppfattet at du var ferdig, at du IKKE VILLE at jeg skulle legge igjen en beskjed!
Jeg: Men jeg begynte jo å forklare, jeg snakket jo med deg i et minutt før du la på røret?
X: Nei! Jeg oppfattet det ikke sånn! Men vil du at jeg skal legge igjen en beskjed ?!
Jeg: Ja. Kommer du til å legge på til meg nå hvis jeg gjentar beskjeden?
Lang stillhet igjen.
X: Skal jeg gi beskjed om at du har ringt til Hassan Rivandi?
Jeg: Hørte du ingenting av forklaringen jeg begynte på i sted?
X: Jo, jeg hørte hva du sa, men POENGET er: Vil du at jeg skal legge igjen en beskjed ( ?!?!) Jeg får på en måte ikke GJORT noe med det!
Jeg: Og da er din løsning bare å legge på røret?
X: NEI! Jeg OPPFATTET DET som om DU var ferdig med det du skulle si.
Jeg: Og så legger du på røret uten å si “ha det” eller “var det alt” eller noenting.
X: Men – jeg prøver EN GANG TIL: Vil du at jeg skal legge igjen beskjed?
Jeg: Vel – jeg har jo stemmen din på bånd så de kan høre hvem du er. DU kommer til å få sparken, for sånn behandler man IKKE klienter som ringer til sosialkontoret, DET skal du vite!
X: VIL DU AT JEG SKAL LEGGE IGJEN EN BESKJED?!?!?!??!
Jeg: Fikk du med deg hva jeg sa i sted da du la på røret?
X: Jeg fikk med meg hva du sa!
Jeg forteller at hun kan be om at det blir gjort i stand en ny sjekk da jeg har blitt fortalt at sjekken de har sendt ut angivelig “har kommet bort i posten”. De har ikke vist vilje til å sende meg en ny sjekk. Jeg skal ha utbetaling f.o.m lørdag 11.09, og ber Rivandi lese mailer jeg tidligere har sendt ham. Den skal jeg ha på sjekk som jeg skal hente der i morgen fredag 17.09.2010. Den skal altså gjelde fra lørdag som var og utover, siden jeg åpenbart ikke kommer til å få den andre sjekken.
Så må jeg spørre deg: Hvordan kan Hassan Rivandi si at dere har dokumentasjon på at sjekken er sendt derfra sist onsdag? Hvordan dokumenterer dere det?
X: Men sånn som jeg sa til deg i sta, at jeg kan gi beskjed til deg om at Hassan skal ringe, jeg skal gi beskjed til Hassan om at han skal ringe deg. Men jeg kan på en måte ikke svare på disse spørsmålene her, det må du ta med saksbehandleren din.
Jeg: Men du vet vel generelt ? – Er du ikke saksbehandler?
X: Nei jeg er ikke det!
Men vil du at jeg skal gi beskjed, så gjør jeg det. Nå har jeg notert meg hva du har sagt, og jeg skal gi han beskjed om at han skal ringe deg tilbake og ta kontakt med deg. Det er det jeg kan gjøre nå. Jeg kan ikke svare på det spørsmålet du stilte.
Jeg forteller at hun ville bli inbefattet i klage.
X svarer at “hun tror vi er ferdige nå”, og at hun skal gi beskjed om at Hassan skal ringe meg.
OPPDATERTSØNDAG 19.09.2010 Kl. 01:09 (nederst)
Sosiallederen anvender rånetaktikk:
“Jeg kan forstå at du kan OPPLEVE det slik, og jeg tviler ikke på at du OPPLEVER det sånn som du beskriv det”.
“Men VIRKELIGHETEN er IKKE SÅNN SOM DU BESKRIV DEN”!!!
Lik dette:
Bli den første til å like denne artikkelen.
Publisert i maktmisbruk, manipulering, Nyheter&Debatt, offentlige kontor, Politikk, Politikk, Samfunn, sosialkriminalitet, ukultur, vilkårlighet |
Legg igjen en kommentar »
august 31, 2010
Les også postene:
Sosialtjenesten – Om å holde orden i eget hus. Hvordan blir brukeren møtt?
Individuell plan – Ansvar – Utarbeidelsen av planen skal skje gjennom et samarbeid mellom ulike tjenesteytere og etater:
http://bit.ly/9RSuFs
Nav – Henvisning til riktig myndighet og andre bestemmelser
http://bit.ly/hzKFYB
HELSEDIREKTORATET
Individuell plan. Justert og oppdatert mot endringer i gjeldende lovverk, forskrifter og rundskriv pr 01.01.2010:
INNLEGGET VIL BLI OPPDATERT.
Det pågår en hensynsløs ansvarsfraskrivelse i offentlig forvaltning i dag.
Nær sagt ingen som begår overtramp, må stå til rette for grov uforstand i tjenesten. Et overveldende antall uegnede elementer sitter godt beskyttet i sine stillinger med en søplete “Hva kan DU gjøre med det lizm“- mentalitet som vil gjelde som absolutter overfor brukere som har blitt rammet av lovbrudd i ulike former og velger å si fra.
Hvordan kan dette ha seg?
Vi har jo lover som skal beskytte oss når hjelpeapparatet svikter og en blir utsatt for vilkårlighet, tjenesteforsømmelse og bevisst misbruk av myndighet.
Hvorfor kommer ikke disse til anvendelse overfor den jevne borger?
I forbindelse med det overnevnte, fremhever jeg ”Instruks for Regjeringen”:
§ 3. Som departementchefer paaligger det statsraaderne, enhver for sit departements vedkommende, at paase og være ansvarlig for, at enhver til departementet indkommen sak tilbørlig behandles og fremmes til avgjørelse; at Statens og enhver borgers tarv nøie varetages; at offentlige regnskaper i ret tid avlægges, revideres og decideres; at departementernes embeds- og tjenestemænd tilholdes nøie at overholde sine plikter såvel med hensyn til tjenesten som like overfor almenheten.
Men slik er det jo ikke. Dette overholdes ikke i praksis, noe følgende post gir et tydelig innblikk i:
Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 7 – Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere (Forvaltningenes hjemmelagde regler)!
http://bit.ly/vZ5qgK
Når grove overtramp avsløres og påklages så er det fint lite som endres, og samme myndighet som har bedrevet maktmisbruk i stor skala blir sittende og styre i samme bedagelig innavlede “klikk” i årevis.
Det “verste” som kan skje dem er at de får påtale om “avvik” og beskjed fra Helsetilsyn og Fylkesmann om å rette dette opp når tilstrekkelig mange nok liv er ødelagt.
Men dette fungerer også kun som et spill for galleriet, da aktørene i realiteten provideres opprettholdelse av sin uetiske virksomhet på evigvarende grønne enger, og kan jublende etter en liten “karantenetid” kaste seg ut i akkurat samme havet av neglekt og trakassering overfor de borgere de er ment å beskytte, som tidligere: (Les):
Svar til Roar Flåthen
Utdrag:
“Når både NAV og tiltaksarrangør har så sterke økonomiske og resultatmessige insentiver, samtidig med at den som skal attføres står i en svak posisjon uten vern i form av tillitsvalgte osv, foreligger det betydelige muligheter for korrupsjon, overgrep og utnyttelse.
Ikke minst siden eventuelle klager må rettes til det NAV-kontor som har begått feilen.
En attføringsklient som våger å være kritisk løper dermed en vesentlig personlig risiko (…)
Snakk om manglende rettssikkerhet for både brukere og ansatte!“
Innlegget vist til under her, er det første i en serie i 6 deler om myndighetsmisbruket som pågår ved Nordstrand Sosialkontor. Denne bygger på klage og Rapport som jeg sendte fungerende Helse- og Sosialombud Kjersti Halvorsen 04.03.2010 med 19 vedlegg, og som gikk med kopi til en rekke andre makttopper med samme tittel.
Linker til de andre avsnittene, står i posten:
KLAGE – VARSLING-RAPPORT OM UTSTRAKT MAKTMISBRUK OG KAMERADERI I FORVALTNINGEN BYDEL NORDSTRAND
Som vist i postene linket til over, er det bare å “kjøre på” i vante former.
Avviksrapportene ruller og går med jevne mellomrom, og fungerer bare som ord på papiret som aldri vil bli tatt alvorlig av den enkelte (u)ansvarlige mottaker som vet at dette kun er ren plankekjøring som skaper litt ekstra bryderi der og da, og at “internjustisen” kan tre i kraft igjen så fort papirmølla er ferdig “behandlet”.
Det vil bli lenge til neste gang en vil bli kalt inn på teppet uten å bli stilt til ansvar…
Dette kan man slutte ut fra avvikene som bare fortsetter å ta plass.
Med andre ord: Det er velkjent – både for diverse Tilsyn og de som er rammet av vilkårligheten og unnlatelsene, at uegnede aktører sitter sementert i sine stillinger på permanent basis i årtier uansett hvor mange liv de velger og rasere, noe som gjøres mulig fordi udugeligheten så godt som aldri blir rammet av reelle sanksjoner og de lover som blir lenket til senere i denne posten:
TJENESTEFEIL OG MISBRUK AV OFFENTLIG MYNDIGHET – AVSKJED AV EMBETSMANN.
Det er fullstendig ufattelig at de ansatte som tramper på alt man kan forbinde med anstendighet, rettssikkerhet forsvarlig skjønn og som misbruker sin myndighet, skal få lov til og herje med mennesker i stor skala uten at noen griper inn og uten at man har reell mulighet til å klage på aktøren!
Lovverket og de overordnede føringer man er ment å rette seg etter, er en skandale og parodi av dimensjoner.
For de store bevingede ord på papiret som både godt lønnede taleskrivere og blårussjurister utarbeider, omsettes ikke i praksis. Og hva verre er: Når allmennheten endelig orker å klage på de misligheter som tar plass, har det ingen som helst virkning:
Fornyings-, administrasjons- og Kirkedepartementet
Tale/artikkel, 11.02.2010
Av: Fornyings-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aasrud
Fornying for velferd og demokrati
“Generalistkompetanse har betydning som bindeledd mellom ulike profesjoner. Den trengs også når det skal utøves skjønn i komplekse saker. Særlig er det viktig i forbindelse med saker som er omfattet av rettighetslovgivningen.
Kombinasjonen av solid faglig innsikt – og sunt skjønn - er påkrevet for at innbyggerne får det de har rett til. Ja, rettssikkerheten til folk som bor her i landet kan svekkes hvis kompetansen i offentlig sektor ikke er god nok.
Særlig gjelder det der det ikke finnes klare og tydelige regler – og sakene må avgjøres ved bruk av skjønn. Da er det viktig at skjønnet er kvalifisert og forsvarlig, at det er konsistent – og at det sikrer likebehandling”.
Kommuneloven Kapittel 1. § 1.
Lovens formål Formålet med denne lov er å legge forholdene til rette for et funksjonsdyktig kommunalt og fylkeskommunalt folkestyre, Og for en rasjonell og effektiv forvaltning av de kommunale og fylkeskommunale fellesinteresser innenfor rammen av det nasjonale fellesskap og med sikte på en bærekraftig utvikling.
Loven skal også legge til rette for en tillitskapende forvaltning som bygger på en høy etisk standard.
Etiske regler for Oslo Kommune:
(Utdrag): Kommunen har en generell aktiv informasjonsplikt. Kommunens ansatte skal alltid gi korrekte og tilstrekkelige opplysninger til innbyggere (…)
Brudd på de etiske reglene kan i henhold til personalreglementet medføre konsekvenser for arbeidsforholdet (…)
Våre felles verdier er:
Brukerorientering
Redelighet
Engasjement
Respekt
Etiske regler for ansatte i Oslo kommune – utfyllende kommentarer
12 – Personlig ansvar
Hver enkelt ansatt har et personlig ansvar for å følge kommunens etiske regler.
Ingen kan pålegges å utføre ulovlige eller uetiske handlinger, og ingen har lydighetsplikt overfor slike pålegg.
Brudd på etiske regler kan sanksjoneres i henhold til personalreglementet §§ 9, 10 og 11.
Det kan dreie seg om tjenestepåtale (alternativt tjenestelig tilrettevisning), oppsigelse, suspensjon og avskjed.
Etiske retningslinjer for statstjenesten
September -05
Forord
Etisk kvalitet på tjenesteyting og myndighetsutøvelse er en forutsetning for at innbyggerne skal ha tillit til statstjenesten.
Målet med disse generelle etiske retningslinjene er at alle statsansatte skal være seg dette bevisst (…)
Retningslinjene har sitt utspring i allmenngyldige etiske verdier og normer som for eksempel rettferdighet, lojalitet, ærlighet, pålitelighet, sannferdighet og at man skal behandle andre slik man selv ønsker å bli behandlet (…)
En handling eller unnlatelse i tjenesten vil kunne bli bedømt som en tjenesteforsømmelse, og kan føre til tjenestelige reaksjoner.
Handlinger eller unnlatelser i tjenesten kan også være så grove at de fører til påtale og straffereaksjoner.
Klare brudd på lovbestemmelser vil normalt også være brudd på allmennetiske og forvaltningsetiske retningslinjer.
Selv om en tjenestelig handling eller unnlatelse ikke medfører et direkte brudd på lover eller formelle regler, kan de bli tillagt vekt i en personalsak dersom de innebærer et brudd på etiske retningslinjer.
Under forutsetning av at etiske retningslinjer er gjort kjent i virksomheten, og for den enkelte, vil brudd på disse retningslinjene være et moment som kan tillegges vekt, f.eks. i en samlet vurdering av vedkommende statsansattes skikkethet eller ved en intern søknad på ny stilling, hvor det er saklig å stille krav om etterlevelse av virksomhetens etiske retningslinjer (…)
Staten som arbeidsgiver v/Moderniseringsdepartementet har det overordnete ansvaret for de etiske retningslinjene og for at disse blir fulgt.
Topplederne i departementer og underliggende virksomheter har et særlig ansvar for oppfølging.
For det første fordi lederne gjennom ord, handlinger og lederstil har stor innflytelse på kulturen og normene for adferd i organisasjonen.
For det andre fordi topplederne selv kan bli satt i situasjoner hvor valg og beslutninger krever etisk refleksjon og klokskap.
For det tredje fordi det er toppledernes ansvar å sørge for at hele organisasjonen er seg bevisst de etiske kravene som stilles i virksomheten, og at det umiddelbart blir tatt opp i organisasjonen dersom det skjer brudd på lover og regler eller det utvikler seg en uheldig sedvane og kultur.
Den enkelte ansatte plikter å gjøre seg kjent med de bestemmelser og instrukser som til enhver tid gjelder for vedkommendes stilling, og har et personlig ansvar for å følge retningslinjene på beste måte (…)
Ved gjennomføring av forvaltningens oppgaver, og i særdeleshet ved utøvelse av forvaltningsmyndighet, vil det ofte måtte foretas en avveining mellom allmenne samfunnshensyn, ivaretakelse av rettsstatsprinsipper for innbyggerne (for eksempel rettsikkerhet) og den enkelte innbyggers saksinteresser.
Først og fremst må vi huske på at det er innbyggerne statstjenesten er til for.
Javel.
I det overnevnte opplyses: “Staten som arbeidsgiver v/Moderniseringsdepartementet har det overordnete ansvaret for de etiske retningslinjene og for at disse blir fulgt”. Da får man følge opp denne informasjonen og se hvem man kan kontakte, når etiske retningslinjer blir brutt med:
Moderniseringsdepartementet:
Som vist, heter det altså ikke “Moderniseringsdepartementet” lenger:
Politisk leiing
Så – Rigmor Aasrud er vår alles Alma Mater som titusener av brukere skal henvende seg til når det offentlige bryter med alt som kan forbindes med faglig forsvarlighet, lovverk og etiske regler, og så vil alt bli endret til det bedre.
Det fungerer selvfølgelig ikke slik.:
Justis- og politidepartementet:
9.17 TJENESTEFEIL OG MISBRUK AV OFFENTLIG MYNDIGHET – AVSKJED AV EMBETSMANN: Ot.prp. nr. 8 (2007-2008)
Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (skjerpende og formildende omstendigheter (…), og offentlig myndighet)
9.17.2 Gjeldende rett
Straffeloven 1902 § 120 rammer offentlige tjenestemenn som gir et offentlig dokument et uriktig innhold, for eksempel ved å anføre en usannhet i en protokoll.
Skyldkravet er forsett.
Straffen er tap av tjenesten eller fengsel inntil tre år.
Dersom tjenestemannen har handlet i den hensikt å skaffe seg eller andre uberettiget vinning, er straffen fengsel inntil seks år.
Det følger av straffeloven 1902 §123 at en offentlig tjenestemann kan straffes dersom han misbruker sin stilling til å krenke noens rett ved å foreta eller unnlate å utføre en tjenestehandling.
Skyldkravet er forsett.
Overtredelse straffes med bot eller tap av tjenesten eller med fengsel inntil ett år. Dersom tjenestemannen har handlet i den hensikt å skaffe seg eller andre uberettiget vinning, eller han forsettlig har voldt betydelig skade eller rettskrenkelse, er straffen fengsel inntil fem år.
Etter straffeloven 1902 § 124 straffes en offentlig tjenestemann som rettsstridig benytter sin offentlige stilling til å få eller som forsøker å få noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe.
Skyldkravet er forsett.
Straffen er bot eller tap av tjenesten.
Straffeloven 1902 § 125 rammer ulike former for medvirkning.
Bestemmelsen er rettet mot offentlige tjenestemenn som forleder eller tilskynder en underordnet eller en tjenestemann under hans oppsyn til å forbryte seg i tjenesten eller som bistår vedkommende eller vitende lar ham forbryte seg.
Videre rammer § 125 en offentlig tjenestemann som misbruker sin offentlige stilling til å tilskynde en annen offentlig tjenestemann til å forbryte seg i tjenesten eller som bistår vedkommende (…)
Straffeloven 1902 § 324 rammer en offentlig tjenestemann som forsettlig unnlater å utføre sin tjenesteplikt, eller som på annen måte forsettlig overtrer tjenesteplikten. Unnlatelsen er bare straffbar dersom tjenestemannen hadde en rimelig mulighet til å oppfylle plikten.
Videre straffes den som tross advarsel viser uaktsom forsømmelighet eller skjødesløshet ved utførelsen av sine tjenesteplikter. Advarselen må være gitt av en kompetent person, eventuelt kompetent påtalemyndighet.
Tjenesteplikten er de gjøremålene som den ansatte er pålagt i medhold av lov eller instruks. Straffen er bot eller tap av tjenesten. Etter annet ledd gjelder straffebudet alle som omfattes av lov om statens tjenestemenn, dvs. enhver statsansatt.
Paragraf 324 er lite brukt i praksis. Det reageres normalt tjenstlig mot denne typen handlinger, se for eksempel tjenestemannsloven §§ 14 og 15 (…)
(Denne loven følger her): LOV 1983-03-04 nr 03: Lov om statens tjenestemenn m.m.
§14. Ordensstraffer.
1. En embetsmann som ikke er dommer, eller tjenestemann som ikke ved lov er underlagt annen disiplinærmyndighet, kan ilegges ordensstraff for:
a. overtredelse av tjenesteplikter eller unnlatelse av å oppfylle tjenesteplikter,
b. utilbørlig atferd i eller utenfor tjenesten som skader den aktelse eller tillit som er nødvendig for stillingen.
2. Som ordensstraff kan embets- eller tjenestemann ilegges skriftlig irettesettelse, eller tap av ansiennitet fra én måned til to år.
Tjenestemann kan videre som ordensstraff, enten varig eller for en begrenset tid, settes ned i en lavere stilling (…)
§15. Avskjed.
En embets- eller tjenestemann kan avskjediges når vedkommende:
a. har vist grov uforstand i tjenesten eller grovt har krenket sine tjenesteplikter eller trass i skriftlig advarsel eller irettesettelse gjentatt har krenket sine tjenesteplikter,
b. ved utilbørlig atferd i eller utenfor tjenesten viser seg uverdig til sin stilling eller bryter ned den aktelse eller tillit som er nødvendig for stillingen (…)
Forts: 9.17.3 Straffelovkommisjonens forslag
Straffelovkommisjonen foreslår en generell bestemmelse som rammer den som ved utøving av offentlig myndighet forsettlig handler i strid med sin tjenesteplikt, jf. delutredning VII side 311 flg. Bestemmelsen er ment å erstatte straffeloven 1902 § 324. Kommisjonen ser ikke grunn til å videreføre særlige regler som rammer pliktbrudd begått av offentlige tjenestemenn eller pliktbrudd begått av arbeidstakere som omfattes av tjenestemannsloven, men som ikke er offentlige tjenestemenn.
Kommisjonen peker på at straffeloven 1902 § 324 brukes lite i praksis og at overtredelser normalt gjøres opp ved tjenstlige reaksjoner.
Videre er store grupper arbeidstakere trukket ut av bestemmelsens virkefelt etter omgjøring av statlige virksomheter til selvstendige rettssubjekter. Heller ikke kommunalt ansatte som ikke er offentlige tjenestemenn, rammes.
Derimot mener Straffelovkommisjonen at pliktbrudd i tilknytning til utøving av offentlig myndighet fremdeles bør straffsanksjoneres, fordi det er vesentlig at den enkelte har tillit til at myndighet utøves i samsvar med lover og regler, og at myndigheten ikke misbrukes.
Straffelovkommisjonen foreslår at begrepet «offentlig myndighet» som utgangspunkt skal forstås slik det er benyttet i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a. I tillegg til det å treffe vedtak omfatter begrepet annen håndheving av lover og forskrifter og faktiske handlinger under gjennomføringen av vedtak.
Kommisjonen peker på at innholdet i tjenesteplikten normalt vil følge av lov, forskrift, instruks, direktiv, pålegg fra overordnede eller praksis. Det kan også tenkes handlinger som strider mot alminnelige prinsipper for utøvelsen av offentlig myndighet (…)
Straffelovkommisjonen fremholder videre at det må være tilstrekkelig at handlingen er begått i nær tilknytning til utøvelsen av offentlig myndighet.
Det kan ikke kreves at handlingen ble begått under utøvelsen.
Videre bør bestemmelsen omfatte underordnede som legger til rette for andres myndighetsutøving.
Kommisjonen mener at den nærmere avgrensningen av når det foreligger utøving av offentlig myndighet kan overlates til domstolene (…)
Tjenesteplikter kan overtres uaktsomt, for eksempel på grunn av slurv eller forglemmelser. Kommisjonen anser det derfor nødvendig å kriminalisere grovt uaktsomme overtredelser og mener det bør stilles strenge krav til utøvelsen av offentlig myndighet.
I tråd med kommisjonens generelle syn foreslår den at strafferammen skal være den samme som for vanlig overtredelse, det vil si i det lavere sjiktet.
Forslaget innebærer en utvidelse av det strafferettslige ansvaret. Skyldkravet skjerpes i forhold til flere av bestemmelsene i straffeloven 1902. Videre foreslås det at medvirkning skal være straffbar, jf. den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i straffeloven 2005 § 15.
9.17.4 Høringsinstansenes syn
To av høringsinstansene har merknader til bestemmelsene om misbruk av offentlig myndighet – Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Kommunenes Sentralforbund.
Arbeids- og administrasjonsdepartementet uttaler at det i dag ikke finnes arbeidstakere som faller inn under tjenestemannsloven som ikke er offentlige tjenestemenn. Kommisjonen legger det motsatte til grunn på side 311. Videre er Arbeids- og administrasjonsdepartementet enig i kommisjonens forståelse av begrepet «offentlige myndighet», men mener at rekkevidden av begrepet om mulig bør fastlegges nærmere. Departementet støtter forslaget til straffebud mot grovt uaktsomme overtredelser.
Kommunenes Sentralforbund mener at det virker unaturlig å omtale folkevalgte som offentlige tjenestemenn, og mener at språkbruken bør endres på dette punktet.
Videre går KS inn for at fradømmelse av verv bør opprettholdes som straffalternativ.
9.17.5 Departementets vurdering
Departementet slutter seg langt på vei til Straffelovkommisjonens forslag til straffebud mot misbruk av offentlig myndighet.
I likhet med kommisjonen mener departementet at det er hensiktsmessig å fastsette generelle bestemmelser som rammer alle former for forgåelser ved utøving av offentlig myndighet.
Flertallet av bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 11 og kapittel 33 – om ulike typer klanderverdige handlinger begått av offentlige tjenestemenn – anvendes sjelden i praksis.
Den gjeldende lovreguleringen er fragmentarisk og lite oversiktlig, og innbyr til tvil om bestemmelsenes anvendelsesområde.
Videre risikerer man at ikke alle former for misbruk av offentlig myndighet rammes (…)
Etter departementets oppfatning er det grunn til fortsatt å kunne bruke straff mot forgåelser ved utøving av offentlig myndighet, jf. forslaget til §§ 171 – 173.
Offentlig myndighet utøves på en rekke områder og har stor betydning for den enkelte.
I tillegg kommer at den private part ofte har en straffsanksjonert plikt til å følge forvaltningens vedtak.
Det er derfor viktig å opprettholde allmennhetens tillit til at offentlig myndighet utøves i tråd med regelverket.
Misbruk av offentlig myndighet kan få betydelige skadevirkninger og ramme enkeltpersoner hardt.
På denne bakgrunn har departementet kommet til at forgåelser ved utøving av offentlig myndighet bør straffesanksjoneres.
Departementet ser derimot ikke grunn til å utforme særskilte straffebud for handlinger som blir begått av offentlige tjenestemenn, men som ikke har tilknytning til vedkommendes myndighetsutøving. Dersom det er tale om en ellers straffbar handling, er det tilstrekkelig at den rammes av de alminnelige straffebestemmelsene på området.
For eksempel kan en offentlig tjenestemann som i dag legger skjul på sannheten i en protokoll, straffes etter straffeloven 1902 § 120.
Departementet antar at det er tilstrekkelig at vedkommende for fremtiden kan straffes for dokumentfalsk eller regnskapsovertredelse – dersom protokollføringen ikke er ledd i myndighetsutøving. Tjenestemannens stilling og omstendighetene for øvrig kan eventuelt tillegges vekt i skjerpende retning ved straffutmålingen eller tale for at overtredelsen skal anses for å være grov.
Dersom det er tale om en klanderverdig handling som ikke ellers er straffbar, mener departementet at det ikke er nødvendig å reagere med straff bare fordi gjerningspersonen er offentlig tjenestemann. I slike tilfeller vil det være tilstrekkelig at arbeidsgiveren kan reagere tjenstlig (…)
I tillegg kommer at det ikke bør være avgjørende for bruken av straff hvorvidt en oppgave løses av offentlig sektor eller av privat sektor. En rekke statlige etater er omgjort til selvstendige rettssubjekter, og det offentlige benytter seg på flere områder av private tjenesteytere.
Dersom det er tilfeldig om en oppgave utføres av en offentlig tjenestemann eller privat aktør, taler det mot bare å straffe handlinger begått av en offentlig tjenestemann. Også av denne grunn er det hensiktsmessig å begrense straffansvaret til handlinger begått i forbindelse med utøvelse av offentlig myndighet.
Ethvert bagatellmessig brudd på tjenesteplikten bør ikke straffsanksjoneres. Det kan tenkes en rekke mindre alvorlige pliktbrudd – som for eksempel å glemme å legitimere seg eller å unnlate å sende ut varsel etter forvaltningsloven – som ikke bør føre til straffansvar.
Det samme gjelder hvis en tjenestemann avslår dokumentinnsyn etter offentleglova.
Det kan likevel stille seg annerledes hvis det er tale om en systematisk innsynsnektelse som savner grunnlag i en rimelig tvil om forståelsen av bestemmelsen.
Det må være tilstrekkelig å reagere tjenstlig mot de minst alvorlige pliktbruddene. Et pliktbrudd kan også gjøre at den aktuelle avgjørelsen blir ugyldig og følgelig ikke bindende for den som avgjørelsen er rettet til.
Straffansvaret bør reserveres for de mer alvorlige overtredelsene.
Etter departementets mening må det oppstilles en nedre grense for området for det straffbare, og denne grensen synliggjøres i lovforslaget ved at det er grovepliktbrudd som er straffbare.
Med det ønsker departementet å uttrykke et kvalifikasjonskrav på to punkter i gjerningsbeskrivelsen:
For det første må bruddet (handlingen) være grovt. For det andre må bruddet gjelde en tjenesteplikt av en viss betydning.
Departementet foreslår en annen systematikk enn Straffelovkommisjonen. Etter departementets oppfatning bør straffansvaret ramme noe videre enn betegnelsen «misbruk av offentlig myndighet» i kommisjonens forslag kan gi inntrykk av. Det bør ikke være et vilkår at gjerningspersonen har hatt forsett om å oppnå vinning eller noen annen form for fordel for seg eller andre.
Det grovt å bryte sin tjenesteplikt – i forbindelse med utøving av offentlig myndighet er i seg selv skadelig og straffverdig.
Etter departementets oppfatning er uttrykket misbruk lite treffende som betegnelse på vanlige og uaktsomme overtredelser.
Straffebestemmelsen skal også ramme grove tilfeller av forsømmelser, slurv mv.
Det synes for eksempel unaturlig å klassifisere grovt uaktsomme forglemmelser under saksbehandlingen som misbruk av offentlig myndighet.
Departementet foreslår på denne bakgrunn en straffebestemmelse mot tjenestefeil som rammer den som grovt bryter sin tjenesteplikt ved utøving av offentlig myndighet, jf. forslaget til § 171.
Videre foreslår departementet en egen straffebestemmelse mot særlig grove tilfeller av brudd på tjenesteplikten, for eksempel med sikte på å oppnå vinning, betegnet som misbruk av offentlig myndighet, jf. forslaget til § 173.
I likhet med Straffelovkommisjonen mener departementet at også grovt uaktsomme pliktbrudd bør strafflegges, jf. forslaget til § 172.
Slike overtredelser vil regelmessig kunne forekomme, for eksempel ved klanderverdig slurv eller glemsomhet.
Også den grovt uaktsomme lovovertreder er å bebreide, og det er grunn til å stille strenge krav til den som utøver offentlig myndighet (…)
Ikke bare handlinger som begås undermyndighetsutøvelsen, bør rammes.
Også handlinger begått under forberedelsen eller av underordnede bør omfattes. Det er grunn til å straffe pliktbrudd også under forberedelsen av hensyn til allmennhetens tillit til at offentlig myndighet utøves på en korrekt måte og av hensyn til straffebudets effektivitet.
En tjenestemann bør ikke kunne gå straffri fordi han ikke selv fattet det endelige vedtaket dersom han under saksforberedelsen har brutt sin tjenesteplikt.
Videre foreslår departementet at også personer som bistårved utøving av offentlig myndighet skal omfattes av bestemmelsen.
Nærheten til myndighetsutøvingen taler for at straffansvaret bør omfatte også denne persongruppen.
Det kan for eksempel være tale om kontoransatte som ikke selv forbereder myndighetsutøving, men som lett vil kunne endre et vedtak eller trenere saksbehandlingen.
Departementets forslag innebærer en avkriminalisering på to punkter. Etter bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 11 og 33 er en rekke handlinger begått av offentlige tjenestemenn straffbare.
For det første omfatter begrepet «offentlig tjenestemann» i straffeloven 1902 også grupper av statlig ansatte som ikke utøver offentlig myndighet eller bistår ved myndighetsutøving. Disse persongruppene faller i det vesentlige utenfor virkeområdet til den foreslåtte bestemmelsen. For det andre vil ikke forslaget til nytt straffebud ramme alle de handlingene som etter gjeldende rett er kriminalisert – bare handlinger begått i tilknytning til utøving av offentlig myndighet.
Strafferammene i bestemmelsene i straffeloven 1902 som helt eller delvis videreføres gjennom forslaget til straffebestemmelser mot tjenestefeil og mot misbruk av offentlig myndighet, varierer fra bot til fengsel inntil 21 år, med til sammen åtte ulike maksimalstraffer (…)
Almindelig borgerlig Straffelov (Straffeloven).
11te Kapitel. Forbrydelser i den offentlige Tjeneste.
Nav – Henvisning til riktig myndighet og andre bestemmelser:
http://bit.ly/hzKFYB
REGJERINGEN
VEDLEGG 6: OM RETTSSIKKERHET
Samarbeid og informasjonsutveksling mellom Aetat, trygdeetat og sosialtjenesten – rettslige muligheter og begrensninger
1. Innledning – oversikt
Viktige elementer av rettssikkerhetsprinsippene som direkte eller indirekte kommer til uttrykk i forvaltningsloven og enkelte særlover er:
· Legalitetsprinsippet: Når det offentlige utøver makt og myndighet i forhold til enkeltindivider, kreves både prosessuell kompetanse (riktig fremgangsmåte), personell kompetanse (riktig organ/person) og materiell kompetanse (riktig innhold) for myndighetsutøvelsen. En annen måte å definere legalitetsprinsippet på, er at det trengs lovhjemmel for å pålegge plikter eller frata rettigheter.
· Offentlighetsprinsippet: Forvaltningens dokumenter skal være åpne for innsyn fra den berørte parts og fra allmennhetens side.
· Det kontradiktoriske prinsipp: Myndighetsutøvelsen skal skje i samhandling med den beslutningene angår. Reglene om innsynsrett ivaretar bl a dette prinsippet.
· Saklighetsprinsippet: Forvaltningens avgjørelser skal hvile på saklige hensyn, dvs hensyn som er relevante for saken, og det skal ikke trekkes inn utenforliggende hensyn.
· Likebehandlingsprinsippet: Like tilfeller skal behandles så likt som mulig. Avgjørelsene skal være likeartet.
· Utredningsprinsippet: En sak skal utredes tilstrekkelig og være tilfredsstillende opplyst før avgjørelse tas.
· Forutberegnelighetsprinsippet: Avgjørelser skal fattes på bakgrunn av normer som berørte parter er kjent med på forhånd. Dette innebærer bl a at brukere skal få mulighet til å gjøre seg kjent med bestemmelser som gir adgang til kommunikasjon av opplysninger uten hinder av taushetsplikt.
· Forsvarlighetsprinsippet: Forvaltningens avgjørelser skal bygges på betryggende saksbehandling som drives frem så hurtig og forsvarlig som mulig. Innsyn kan være viktig for å sikre at forsvarlighetsprinsippet blir etterlevd.
· Personvernprinsippet: Personer skal ha herredømme over opplysninger som angår dem selv, og sikres at opplysninger som er gitt til et bestemt formål ikke benyttes til andre formål.
· Forholdmessighetsprinsippet: Forvaltningen bør bare bruke sin skjønnsmessige kompetanse der det er nødvendig, og bare der de samlede fordeler oppveier ulempene.
Dette blir i første rekke en gjennomgang av noen av forvaltningslovens prosessuelle og (delvis) materielle regler.
I tillegg kommer de krav til saksbehandlingen av betydning for rettssikkerheten som stilles i særlover, i den utstrekning det her stilles strengere krav, samt andre hensyn som bør tas ifm samordning og samlokalisering.
Krav som er satt til å ivareta brukernes rettssikkerhet må ivaretas på en betryggende måte i forbindelse med organisering og gjennomføring av en samordning av Aetat, trygdeetat og sosialtjenesten.
Utfordringer ift samordning av etater
Et scenario er at saksbehandlingsoppgaver utføres av “fellespersoner” f eks i egenskap av å være ansatt i flere etater. Disse kan også tenkes å skifte på å sitte i front og delta i saksbehandlingen. Vedkommende saksbehandler vil på denne måten sitte med informasjon om en bruker i relasjon til ulike saksfelt. Informasjon innhentet i anledning en trygdesak kan f eks ikke vektlegges i behandling av en sak innenfor sosialtjenestens område.
Spørsmålet blir dermed om det i slike tilfeller kan sies å foreligge slike særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til tjenestemannens upartiskhet når denne behandler saker for en og samme person innenfor flere områder
En slik konstellasjon kan være egnet til å svekke brukeres og allmennhetens tillit til tjenestemannens upartiskhet. Problemet er bl a faren for gjenbruk av informasjon som ikke er innhentet til samme formål, jf også reglene om taushetsplikt straks nedenfor. Dette gjelder uansett om tjenestemannen selv skulle klare å opprettholde skillet i de ulike saker som behandles.
Det samme vil gjelde i sterkere grad ved samordningsløsninger som tar sikte på at det treffes felles vedtak på flere saksområder for samme bruker.
Det bør derfor unngås at en og samme tjenestemann saksbehandler eller treffer vedtak i saker om samme person på mer enn ett saksfelt eller treffer felles vedtak for flere saksområder for samme bruker.
De samme hensyn gjør seg gjeldende dersom det opereres med felles faglig leder, selv om etatene organiseres på samme måte som ved ren samlokalisering internt i et ”felleskontor”.
En faglig leder vil f eks få seg forelagt vanskelige saker og treffe avgjørelser i den forbindelse. Habilitetshensyn, særlig hensynet til publikums/brukernes tillit, tilsier at en felles leder ikke bør ha fagansvar men være en ren administrativ leder (med ansvar for drift mv) som ikke får befatning med personopplysninger.
Fvl. § 11 – veiledningsplikt
Hensynet bak veiledningsplikten er å sørge for at partene og andre interessenter gis adgang til å ivareta sitt tarv på best mulig måte. Veiledningsplikten er ledd i bestrebelsene på en publikumsvennlig og serviceminded forvaltning, og den gjelder generelt for forvaltningens virksomhet (…)
Sotjl. § 8-4 – plikt til å rådføre seg med klienten
Retten til å medvirke betyr at tjenestemottaker skal la sitt syn komme til kjenne, og at det skal legges stor vekt på hva vedkommende mener når tjenestetilbudet skal utformes. Det følger av dette at det vil være naturlig å la den som er part i saken komme med synspunkter på dette allerede i saksutredningsfasen. Forvaltningslovens regler om saksforberedelse av enkeltvedtak bygger også på partenes rett til å kunne øve innflytelse på vedtaket, jf. fvl. §§ 16 og 17 (…)
3. Konsekvenser av brudd på saksbehandlingsreglene
Et enkeltvedtak kan kjennes ugyldig dersom saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven er brutt, med mindre det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold (fvl. § 41).
At et enkeltvedtak er ugyldig, betyr at det ikke får rettsvirkninger etter sitt innhold. Et ugyldig vedtak kan alltid omgjøres av forvaltningsorganet selv i henhold til fvl. § 35 første ledd bokstav c, det kan kjennes ugyldig av domstolene og det kan gi grunnlag for erstatningskrav mot forvaltningen.
En ugyldighetsgrunn kan være saksbehandlingsfeil, dvs feil ift de regler som er gjennomgått ovenfor. Etter fvl. § 41 er det en betingelse for ugyldighet at feilen kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. For å kjenne vedtak ugyldig trengs det altså ikke noen overvekt av sannsynlighet for at feilen kan ha virket inn på resultatet. Det er nok at det ikke er en helt fjerntliggende mulighet for det, og det er ikke nødvendig at feilen faktisk har virket inn på avgjørelsens innhold.
Ugyldighet fører til at avgjørelsen er uten rettsvirkninger.
Normalt må saken ved ugyldighet behandles på ny.
Staten og kommunene er videre ansvarlige for sine organers og tjenestemenns feil etter reglene om arbeidsgiveransvar i skadeserstatningsloven av 13.06.1969 nr 26 kap. 2.
I medhold av disse reglene kan det ilegges erstatningsansvar for ugyldige enkeltvedtak.
Forutsetningen for erstatningsansvar er at den part som rammes av et ugyldig vedtak har lidt et økonomisk tap, og at det foreligger årsakssammenheng mellom ugyldighetsgrunnen og det økonomiske tap som er lidt.
Videre må det foreligge et ansvarsgrunnlag, som hovedregel uaktsomhet. Om det offentlige i enkelte tilfeller vil ha objektivt ansvar for ugyldige forvaltningsvedtak er omstridt, men kan ikke utelukkes.
I den grad særlovgivningen har egne bestemmelser om ugyldighet, er det samme prinsipper som gjelder. Særlovgivningen vil derfor ikke omtales nærmere.
Uansett hvilken modell for samordning som velges må det sikres klarhet i og informeres om hvilken etat mv som vil være ansvarlig som arbeidsgiver etter lov om skadeserstatning.
4. Særlig om “myndighetsmisbruk”
Selv om et vedtak ikke lider av saksbehandlingsfeil eller andre typer feil (i hjemmelsgrunnlaget, i det faktiske grunnlaget mv) kan vedtaket kjennes ugyldig dersom det bygger på utenforliggende hensyn, dersom det innebærer usaklig forskjellsbehandling eller dersom det fremstår som vilkårlig eller høygradig urimelig.
Disse ugyldighetsgrunnene er det vanlig å sammenfatte under betegnelsen “myndighetsmisbruk“.
Som nevnt ovenfor i tilknytning til fvl. Kap V vil det bl a ved en samordning hvor det treffes fellesvedtak være fare for at saksbehandler tar hensyn til opplysninger, vurderinger eller andre forhold på et saksområde når han samtidig behandler en sak om samme person på et annet saksområde.
Det samme gjelder dersom det ikke treffes fellesvedtak, men hvor en og samme saksbehandler treffer vedtak på forskjellige områder for samme person.
I slike tilfeller vil kunne konstateres ugyldighet dersom det viser seg at det er tatt utenforliggende hensyn i det konkrete tilfellet.
6. Andre hensyn som må ivaretas
Endret styrkeforhold mellom det offentlige og den enkelte bruker
En samling av myndighet slik samordning av offentlige etater i ulik grad forutsetter vil kunne forrykke dagens styrkeforhold i forhold til brukeren.
Det vil derfor være behov for saksbehandlingsrutiner (regler?) som retter opp noe av maktforskyvningen i brukerens favør.
Eksempler på dette kan være:
· Varsling til brukeren ved innhenting av informasjon, utover det som følger av dagens regelverk
· Større krav til tydelighet i veiledningen om muligheter, samt om fritt valg til ikke å motta tilbud om samarbeide
· Sikre at ulike informasjonsbehov etter særlov ivaretas utenom fellesmøter
· Ved fellesmøter bør det sikres at dette kun gjelder saker som skal behandles på denne måte. Fellesmøter må videre være godt forberedt slik at det på forhånd er vurdert hvilken informasjon som legges frem.
Klare ansvarsforhold
I forbindelse med samordning må det sikres at det både internt i enhetene og utad overfor brukerne etableres og informeres om klare ansvarsforhold.
Eksempler på dette kan være:
· Informere om samordning og konsekvenser for brukeren
· Etablere og bibeholde kompetanse
· Klarhet i ansvar for internkontroll og kvalitetssikring
· Klarhet i ansvar for veiledning av ansatte
· Klarhet i hvem som har ansvar for å føre tilsyn med tjenestene
Valgfrihet/diskresjon/åpningstider
Kravene til frivillig samtykke innebærer at brukeren må ha reell mulighet til å nekte å samtykke og likevel få tilbud om oppfølging og tjenester.
Det betyr at det alltid må finnes et alternativt tilbud til brukere som ikke ønsker å samtykke til samordnede tjenester (…)
7. Oppsummering
Normene om rettssikkerhet skal trygge enkeltindividers vern mot overgrep, og hindre en i en overordnet posisjon, å misbruke sin makt og myndighet. Disse normene/prinsippene er gitt utsalg i saksbehandlingsregler i forvaltningen. Reglene setter en standard for god saksbehandling. Ved å stille krav til saksgangen ønsker man å sikre et best mulig og et mest mulig korrekt resultat.
Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven er således satt for å sikre brukernes rettssikkerhet i forhold til forvaltningen. Dersom reglene ikke følges kan det blant annet medføre at vedtak anses som ugyldig. Reglenes status kan illustreres ved at forsøk etter forsøksloven ikke kan godtas dersom det innebærer fravik fra forvaltningslovens saksbehandlingsregler (lovens § 4, første ledd b).
Det er derfor essensielt at de krav til forvaltningen som ivaretar brukernes rettssikkerhet ivaretas ved samarbeid/samordning av Aetat, trygdeetat og sosialtjenesten.
Samarbeid og informasjonsutveksling mellom Aetat, trygdeetat og sosialtjenesten – rettslige muligheter og begrensninger
VEDLEGG 6: OM RETTSSIKKERHET
Forvaltningsloven
18.05.00
Loven gjelder den virksomhet som drives av forvaltningsorganer når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov.
Som forvaltningsorgan regnes i denne lov et hvert organ for stat eller kommune.
Privat rettssubjekt regnes som forvaltningsorgan i saker hvor det treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift.
I denne lov menes med:
-
vedtak, en avgjørelse som treffes under utøving av offentlig myndighet og som generelt eller konkret er bestemmende for rettigheter eller plikter til private personer (enkeltpersoner eller andre private rettssubjekter)
-
enkeltvedtak, et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer;
-
forskrift, et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer;
-
offentlig tjenestemann, en embetsmann eller annen som er ansatt i statens eller en kommunes tjeneste;
-
part, person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder.
Avgjørelse som gjelder ansettelse, oppsigelse, suspensjon, avskjed eller forflytting av offentlig tjenestemann, regnes som enkeltvedtak.
Det samme gjelder vedtak om å ilegge offentlig tjenestemann ordensstraff eller tilstå ham pensjon.
Kongen kan bestemme hva som i tvilstilfelle skal regnes som enkeltvedtak etter dette ledd, eller at andre saker om offentlige tjenesteforhold skal regnes som enkeltvedtak.
Som enkeltvedtak reknes også avgjørelser som gjelder avvising av en sak eller bruk av særlige tvangsmidler for å få gjennomført et vedtak.
http://www.klif.no/artikkel____31255.aspx
ARBEIDSDEPARTEMENTET
Ot.prp. nr. 49 (2004-2005)
Om lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven)
20.1 Gjeldende rett
Ordensstraff
Ordensstraff er en disiplinærreaksjon som kan fastsettes av arbeidsgiver overfor den enkelte arbeidstaker.
Tjenestemannsloven § 14 første ledd fastsetter at en tjenestemann kan ilegges ordensstraff dersom det foreligger overtredelse/unnlatelse av å oppfylle tjenesteplikter eller utilbørlig atferd i eller utenfor tjenesten.
Ordensstraff kan være skriftlig irettesettelse, tap av ansiennitet fra en måned til to år, eller at arbeidstakeren varig, eller for et begrenset tidsrom settes ned i lavere stilling, jf. § 14 annet ledd.
Ordningen med ordensstraff i staten går tilbake til tjenestemannsloven av 1918, og behovet er vurdert i flere lovrevisjoner. I Ot. prp. 44 (1976-77) s. 23 er det presisert at ordningen med ordensstraff har nær sammenheng med stillingsvernet i staten.
Har tjenestemannen mer enn to års tjenestetid kan vedkommende som nevnt ikke sies opp på grunn av subjektivt klanderverdig forhold.
Foreligger slike forhold må eventuelt avskjed etter tjenestemannsloven § 15 benyttes.:
I tilfeller hvor det må reageres på forgåelsen, men hvor denne ikke er så grov at avskjed kan benyttes, kan det være hjemmel for ordensstraff.
Abeidsmiljøloven inneholder ingen tilsvarende bestemmelse om ordensstraff.
Suspensjon
Tjenestemannsloven § 16 gir lovhjemmel for suspensjon i staten.
Bestemmelsen gir hjemmel for at arbeidsgiver ved konkret mistanke om grovt pliktbrudd eller andre vesentlige brudd på arbeidsavtalen som kan være avskjedsgrunn, kan fjerne vedkommende arbeidstaker midlertidig fra sin stilling med øyeblikkelig virkning.
Formålet med en suspensjon, er både at arbeidsgiver skal kunne få mulighet til å undersøke forholdet nærmere uten at arbeidstaker kan påvirke undersøkelsen ved å fjerne bevis, å sikre gode interne arbeidsforhold og hensiktsmessig drift i en slik situasjon, samt hensynet til den generelle tillit til forvaltningen.
Formålet kan også være at avskjedssaken skal kunne forberedes uten hindringer.
Suspensjon skal ikke være en straff overfor tjenestemannen.
Suspensjon etter tjenestemannsloven er en midlertidig reaksjon i påvente av at det eventuelt skal treffes vedtak om avskjed, og vil derfor normalt bli etterfulgt av et slikt vedtak.
Suspensjon kan også vedtas etter at avskjedsvedtak er truffet, men før dette er endelig.
En suspensjon setter arbeidstakers arbeidsplikt til side.
Taushetsplikten og lojalitetsplikten består derimot fremdeles.
Tjenestemannen står fritt til å ta annet arbeid så fremt dette arbeidet ikke innebærer noe lojalitetsbrudd.
Vilkår for suspensjon etter tjenestemannsloven § 16 er for det første at det må være grunn til å anta at tjenestemannen har gjort seg skyldig i atferd som kan føre til avskjed etter lovens § 15.
Det må være en begrunnet mistanke om den adferd som påberopes som avskjedsgrunn. Det andre vilkåret er at «tjenestens tarv» gjør det nødvendig at arbeidstakeren fjernes fra stillingen.
Loven forutsetter således ikke at suspensjon alltid skal gis før et avskjedsvedtak treffes.
Uttrykket «tjenestens tarv» er ikke definert verken i loven eller i forarbeidene og må fortolkes i forhold til det konkrete avskjedsgrunnlag. Hensynet til etterforskning og fare for bevisforspillelse, samt hensynet til ivaretakelse av stillingens anseelse og tillit inngår blant annet i vurderingen av hva tjenestens tarv krever.
Suspensjonen opphører når det treffes vedtak om avskjed og avskjedsvedtaket ikke blir påklaget, eller klagen blir ferdigbehandlet i suspensjonstiden. I så fall erstatter avskjedsvedtaket suspensjonen automatisk (…)
Avskjed
Etter tjenestemannsloven § 15 kan en tjenestemann avskjediges når vedkommende har vist grov uforstand i tjenesten, eller grovt har krenket sine tjenesteplikter, eller trass i skriftlig advarsel eller irettesettelse gjentatt har krenket sine tjenesteplikter.
Avskjed kan også gis når tjenestemannen ved utilbørlig atferd i eller utenfor tjenesten viser seg uverdig til sin stilling eller bryter ned den aktelse eller tillit som er nødvendig for stillingen.
Ved gjentatte krenkelser krever ikke tjenestemannsloven at disse er grove, såfremt tjenestemannen tidligere er gitt skriftlig advarsel eller irettesettelse.
En skriftlig irettesettelse vil være en ordensstraff etter tjenestemannsloven § 14, mens en skriftlig advarsel vil kunne være en alminnelig skriftlig tilrettevisning.
Etter arbeidsmiljøloven § 66 kan arbeidsgiver avskjedige arbeidstaker med pålegg om øyeblikkelig fratreden dersom arbeidstaker har gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen.
Justis- og Politidepartementet
Ot.prp. nr. 8 (2007-2008)
Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (skjerpende og formildende omstendigheter, folkemord, rikets selvstendighet, terrorhandlinger, ro, orden og sikkerhet, og offentlig myndighet)
Kapittel 19. Vern av offentlig myndighet og tilliten til den
§ 171 Tjenestefeil
Med bot eller fengsel inntil 2 år straffes den som utøver eller bistår ved utøving av offentlig myndighet, og grovt bryter sin tjenesteplikt.
§ 172 Grovt uaktsom tjenestefeil
Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes grovt uaktsom tjenestefeil.
§ 173 Misbruk av offentlig myndighet
Med fengsel inntil 6 år straffes den som ved utøving av offentlig myndighet
Vilkårlighet, tilfeldighet, forskjellsbehandling – sosialhjelpssatsene i kommunene.
Innspill til Fagforbundets Fattigdomskonferanse den 22. oktober 2008
Advokat Kjetil Edvardsen
Forbundsadvokatene
*Unntaksbestemmelse: “unntaksvis innvilges fri sakførsel dersom det økonomiske vilkåret etter annet ledd er oppfylt og saken objektivt sett berører søker i særlig sterk grad“
Oppsummering - påstander
-
Det fattes årlig flere hundre tusen avgjørelser med stor velferdsmessig betydning for den enkelte etter sostjl § 5-1
-
Avgjørelsene er i stor preget av uklar forståelse av grensen mellom rettsanvendelsesskjønn og forvaltningsskjønn.
-
Min vurdering av ressurssituasjonen hos sosialtjenesten og fylkesmennene gjør at det er svært vanskelig å forstå hvordan det er mulig å få til en individuell vurdering basert på forsvarlig skjønn i hvert enkelt tilfelle
-
Hvis man vurderer å klage, klager man i praksis på “den saksbehandleren” hvis skjønn man i stor grad er avhengig av i det daglige. Det oppleves som ubehagelig for de fleste.
-
Hvis man likevel klager, blir forsvinnende få klager omgjort.
-
Det er så godt som umulig å få bistand fra en advokat etter lov om fri rettshjelp, og det ligger i sakens natur at den det gjelder ikke selv har ressurser til å fremme et søksmål.
-
Det fremstår som et ubehagelig, og etter mitt skjønn uakseptabelt, paradoks at de ressurssterke i samfunnet kan benytte seg av rettssikkerhetsgarantier i forvaltningen og i rettssystemet, mens de svakeste faller utenfor slike grunnleggende rettigheter.
-
Kilder: Lovdata, rapport fra Helsetilsynet 6/2007, rapport fra undersøkelse foretatt av Foreningen Fattignorge, Juss Buss og Fagforbundet, egen erfaring.
Andre poster som blir sentrale å lese i tilknytning til denne:
Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 7 – Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere (Forvaltningenes hjemmelagde regler)!
http://bit.ly/vZ5qgK
Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 5. Lov- og regelverk
http://bit.ly/xkWBVd
Maktens hellige haller
Ondskapen i byråkratiske organisasjoner
Når den menneskelige lovgivning avviker fra fornuften blir den ond. Den mister sin karakter av lov og blir snarere en form for vold
På Nav med balltre – Del 2
http://bit.ly/x0cn7n
Sosialkontorets projisering - Tapet telefonsamtale med sosialleder Vildgun Steinhaugen hvor bekreftes underslag av klager og unnlatt bistand, samt lov-regel- og etikkbrudd som ledelse og ansatte ved Nav Nordstrand sosial har koordinert overfor meg i samarbeid med innklagede aktører fra Nav Arbeid de siste 3 1/2 år
http://bit.ly/AuljKL
Når utbredt ukultur og kameraderi utgjør selve limet og de overordnede føringene i Forvaltningen.
Del 5
Del 6
Del to og tre i denne serien, dreier seg om annen person som tilkjennega overfor sin Fagforening i Bydel Nordstrand at hun kom til å sende inn en klage på sosiallederen ved Nordstrand sosialkontor.
Hun ble deretter i et møte hun ble innkalt til med Attføringsutvalget i Bydelen, møtt med sanksjoner av et format som ville knuse henne psykisk fysisk og økonomisk, og bunnlinjen var at hvis hun ikke droppet klagen på sosiallederen så ville de aldri mer skaffe henne arbeidstreningsplass!
Snedig nok hadde de ikke innkalt sosialsjefen til møtet, men baserte seg i stedet bevisst på å sjikanere, manipulere og synse rundt hva som egentlig hadde tatt plass hva angikk klagen som sto på trappene – konsentrert mot Xs versjon av saken alene.
Overnevnte utelatelse av den andre part i møtet, samt at møteagendaen skulle dreie seg om verbale overfall og grovt misbruk av myndighet i stedet for “Veien videre mot arbeid” som det ble opplyst i møteinnkallelsen X hadde mottatt, er bevis nok for det oppsiktsvekkende kameraderiet som pågår i Bydelen – alle navngitte aktører i mellom.
Etter møtet som jeg var med på og tapet, geleidet jeg personen (X) til nærmeste restaurant der hun holdt på å kollapse.
Hun gikk også ut på toalettet og kastet opp.
X ble såpass dårlig av behandlingen at hun en tid etter måtte trappe opp til dobbel dose blodtrykksmedisiner:
Del 2
LISTEN OVER ALLE BLOGGPOSTER
Lik dette:
Bli den første til å like denne artikkelen.
Publisert i maktmisbruk, manipulering, Nyheter&Debatt, offentlige kontor, Politikk, Politikk, Samfunn, sosialkriminalitet, ukultur, vilkårlighet |
Legg igjen en kommentar »
juli 24, 2010
03.08.2010: Nav Nordstrand v/Marit Gunnes nekter diabetiker nødhjelp.
Hassan Rivandi – min saksbehandler ved Nav Nordstrand forteller meg i dag over telefon at søknaden jeg leverte inn i går om nødhjelp kr. 70,- etter Fylkesmannens satser med full dokumentasjon (kvitteringer) på at livsoppholdet for 14 dager fremover som jeg mottok 29.07.2010 som gjaldt frem til 16 august er brukt opp, vil bli ignorert, og ingen nødhjelp vil bli utbetalt meg selv om jeg igjen forklarte at jeg sitter uten mat og andre nødvendigheter som medisiner, reisekort og toalettartikler.
Hans overordnede Marit Gunnes som dette innlegget forøvrig handler om - uakseptabel behandling jeg erfarer gang på gang fra denne kanten da hun både har vært min forrige saksbehandler Trude Amundsens teamleder i nær to år, nå for Rivandi – og følgelig sitter med øverste beslutningsmyndighet for denne type vedtak (over henne er sosialsjef Vildgun Steinhaugen), fortalte meg imidlertid da jeg ringte opp igjen at livsoppholdet jeg skulle få utbetalt for 14 dager fra 16 august ville bli utposjonert i deler til meg litt av gangen (OG VIL BLI TRUKKET FRA MITT EGET KOMMENDE LIVSOPPHOLD 16.08) og gitt ut allerede nå 03.08.10 (500 kr som jeg skal leve på i hele 9 dager) slik at jeg naturlig nok ser for meg en fremtid der umulig livssituasjon raskt vil bli fullstendig uholdbar og mer prekær enn noen gang – hvis overhodet mulig.
Gunnes utelukket fremdeles nødhjelp!
Jeg kunne komme og hente “litt” i dag, men hun ante angivelig ikke hvor “mye” dette ble enda… (ca. kl 14.00 – de stenger 15.00).
Jeg kom meg ikke dit i dag, for jeg ble for dårlig av behandlingen.
Helse- og Sosialombudet er igjen kontaktet.
Det samme er politiet.
Mer om saken:
NAV Nordstrand Sosial: Informasjon om grovt maktmisbruk – fortsettelse av serien i 6 deler:
Rapport: Nav-saksbehandlere – Nav Nordstrand sosial:
http://bit.ly/bMLPNv
Førstnevnte ringte rett opp til Gunnes i dag kl. 14:27 og ba om begrunnelse for avslag på nødhjelp, som jo er ganske spesielt at de velger å nekte og utbetale.
Gunnes sa hun kunne ikke gi ham det, fordi “datasystemet var nede“…
Vel …
Resten står å lese i siste innlegg, linket til øverst i denne posten.
Arne Vidar Jenssen – redaksjonssjef i Nordstrands Blad tok meg i mot i går, fredag 23.07.2010, og vil vurdere om de skal skrive om saken som her blir gjengitt.
Jeg har opplyst ham om at alle samtaler er tapet, da han mest sannsynlig vil få en helt annen “forklaring” fra Marit Gunnes som var leder for Nordstrand sosialsenter dagen det hele tok plass, og som han sa han ville ta kontakt med.
Innlegget vil derfor oppdateres:
23.07.2010: MØTE MED JENSSEN hvor jeg forklarer en god del rundt omtrent alt jeg har skrevet på min blogg, og refererer for ham siste oppsiktsvekkende uprofesjonelle håndtering fra Nav Nordstrand (som jeg førte inn i blogginnlegget som er linket til under her) neste dag, og forklarte da jeg var der, en god del rundt sykdom og operasjoner som jeg ikke har tatt med på bloggen i tillegg.
Jeg har med båndspilleren med opptakene, men han er IKKE interessert i å høre på disse!
Før jeg går lover han at han skal ringe og snakke med teamleder Marit Gunnes ved Nav Nordstrand, som hovedsaken jeg presenterer den dagen, omhandler.
Samme dag etter møtet mottar han – som avtalt, blant annet serien jeg laget i 6 deler om overgrepene på Nav Nordstrand Sosial, samt hovedsiden på min blogg over mail.
(Serien):
Når utbredt ukultur og kameraderi utgjør selve limet og de overordnede føringene i Forvaltningen. Del 5 (Som det kan være lurt å begynne med for overblikk)
Del 6
Del 3
Del 2
Som videre belyses i denne posten, er at Jenssen slett ikke er interessert i å viderformidle noe som helst av saken jeg fremlegger for ham.
Kan Redaktørens uvilje rett og slett bunne i at Nordstrand blad tidligere har rost den headhuntede Bydelsdirektør Per Johannessen opp i skyene for å ha klart å spare inn flere millioner for Bydelen?
Skal dette glansbildet holdes ved like for en hver pris?
Skal vi la Bydel Nordstrand litt i fred nå på bekostning av menneskeverd og nødvendigheter som systematisk blir sabotert for pene tall i stastistikken?!
For ideen er god! Vinklingen er det ikke noe å si på for de Tause, feige unnvikende og kalkulerende som med denne meningsløse propaganda forsøker å forføre massene som ingen kjennskap har, til hva som egentlig foregår bak blendeverket:
”Timillioners-kaka ingen drømte om” 27.01.2010
Jublende glad: Bløtkake fra fryser’n gjorde susen da bydelsdirektør Per Johannessen feiret regnskapsresultatet tirsdag formiddag.
http://www.noblad.no/nyheter/timillioners-kaka-ingen-dromte-om-1.4753977
Det er gode grunner til at direktøren kan stå der og glise mens han både har kaka foran seg, og spiser den også:
Alle grove misligheter som pågår innenfor forvaltningen knebles resolutt, borgere blir ofret og liv blir ødelagt til fordel for pene tall i statistikken!
Således kan direktøren spise kake mens folket sulter.
Full rapport om de groteske forholdene som tar plass i kullissene i Bydel Nordstrand, gikk til Helse- og Sosialombud Kjersti Halvorsen 04.03.2010 hvor jeg krevde avgangen til fem aktører i bydelen, med kopi til en hel rekke aktører – Ca. 25 stk. for at informasjonen om skandalen skulle kunne favne vidt og bli tatt tak i og gjort noe med raskest mulig.
Det ble den ikke.
Ikke i det hele tatt:
KLAGE – VARSLING-RAPPORT OM UTSTRAKT MAKTMISBRUK OG KAMERADERI I FORVALTNINGEN BYDEL NORDSTRAND
Utdrag fra min mail til Jenssen:
Jeg takker så mye for at du tok meg i mot i dag.
De viktigste bloggpostene om maktmisbruket begått mot meg fra Nav og sosialkontor, kan leses i de to første postene med linker, av en serie i 6 deler.
De andre delene handler også mye om en person til som sosialleder Vildgun Steinhaugen begikk grove overtredelser av myndighetsbruk mot, og – lik som i min sak også fikk andre til å begå.
Jeg glemte å si at den siste alvorlige og omfattende klagen på Steinhaugen fra meg, valgte hun å sende Bydelsdirektør Per Johannesen uten min viten. (Hennes sjef)
Det fikk jeg vite ved en tilfeldighet når jeg ringte for å høre hva som skjedde etter nær tre uker.
Steinhaugen har – hvis jeg ikke tar feil vært sosialleder i ca. 12 år eller mer, så da Johannesen til slutt skrev tilbake at dette ikke var for ham å ta stilling til eller behandle, leder tankene mine hen mot at dette var en bevisst avgjørelse for å trenere klagen.
Da jeg overklaget dette, fikk jeg av Gunnes, Rivandi og Amundsen høre at klagen på ny var sendt Johannesen. De hadde ikke lov sa de, å gi meg mer informasjon enn dette.
All kommunikasjon videre skulle foregå direkte med Johannesen.
Jeg ringte ham for over 2 uker siden, og han skulle sende mail hvis han fant den, og kopi som jeg ba om av avslaget han ga. Jeg har ikke hørt noe (totalt) på 4 eller 5 måneden nå.
Klagen ser ut til å være fullstendig underslått av disse to “makttoppene” og vel bekjente i bydelen.
Hvis du leser de andre sakene vil du se hvor samkjørt, ondsinnet og nøye koordinert maktmisbruket er, og at Steinhaugen etter et par uker trakk tilbake skriftlig bekreftelse til den andre personen om tilstått praksisplass ved Nordstrand sosialsenter i et velkommen-brev, med begrunnelsen: “TIDLIGERE SOSIALKLIENTER HAR IKKE LOV Å JOBBE VED SOSIALKONTOR”
(Lagt til 20.07.2011 “Bjurstrøm sier nei til å sparke overgrepsdømte”)
Utdrag: Bjurstrøm innførte nylig vandelssjekk av ansatte i skjermede bedrifter. Men kravet gir ikke tilbakevirkende kraft. «Vi kan ikke ta levebrødet fra helt hederlige personer som har begått noe utilforlatelig i sin tid», forklarte Bjurstrøm.)
http://bit.ly/rciaRz
Personen hadde til alt overmål aldri vært sosialklient, kun søkt om økonomisk hjelp EN gang – og fått avslag.
Deretter ble hun kjørt helt ned psykisk av Steinhaugens trofaste medarbeidere og Fagforeningen Bydel Nordstrand i møter jeg var tilstede i, og tapet!
(Les hele møtereferatet her, som også linker til det andre referatet):
Jeg håper at du – eller andre journalister du kjenner hvis du ikke tar slike saker, ønsker å skrive om dette også. (Videreformidle).
Såpass grovt misbruk av myndighet som jeg nå har avslørt gjennom snart tre år, kan ikke lenger ties i hjel.
(Hoveddelen av klagen som serien bygger på, ble sendt følgende aktører, (og ellers en god del venner og bekjente av meg 4 mars i år)):
Til Helse- og Sosialombudet i Oslo, ved Fungerende Helse- og sosialombud Kjersti Halvorsen
Med kopi til:
Det kongelige slott,
Statsminister Jens Stoltenberg – (rapporten er sendt på e-post til Regjeringsråd Nina Frisak og jeg ber om videreformidling av denne til Statsministeren), Byrådsleder Stian Berger Røsland, Riksrevisor Jørgen Kosmo (som også har mottatt full rapport 02.02.2010 vedrørende hele saken om maktmisbruket begått mot meg fra Nav), Advokat Anders Andersen, Førsteamanuensis ved Norges Handelshøyskole professor emeritus Edvard Vogt, Professor dr. juris Jan Fridthjof Bernt, Medlem av Helse- og omsorgskomiteen Sonja Irene Sjøli, Medlem av Stortingets Arbeids- og sosialkomite Vigdis Karen Giltun, Helsedirektoratet – Avdelingsdirektør for omsorgstjenester Kristin Mehre, Helsedirektoratet (Rådssekretariatet for likestilling av funksjonshemmede) – Seksjonsleder Anny Skarstein, Helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, Statens Helsetilsyn ved direktør Lars E. Hanssen, Medlem av Kontroll- og konstitusjonskomiteen Per-Kristian Foss (…)
KLAGE – VARSLING-RAPPORT OM UTSTRAKT MAKTMISBRUK OG KAMERADERI I FORVALTNINGEN BYDEL NORDSTRAND
(Forts): Fire dager senere – tirsdag 27.07.2010 ringer jeg Jenssen da jeg ikke har hørt noen verdens ting fra ham.
Han blir litt irritert når jeg spør om han har ringt Gunnes – hvilket han sier at han ikke har, og informerer underforstått om at han ikke ønsker å gi ut saken.
Han har ufattelig søkte argumenter klare, og er rent ut oppsiktsvekkende frekk og ignorant.
Jeg får blant annet disse svarene fra Redakssjonssjefen:
Dette er EN PERSONLIG SAK MELLOM DEG OG NAV (!?) bortsett fra akkurat at DU har jo tydeligvis fått Nav helt øverst opp i halsen og alt det de gjør, det er gæærnt!
Jeg skjønner deg, sånn som du PRØVER å fremstille det… men jeg føler ikke helt at dette her er noen store saker for oss, altså (…)
Han sier at for DEM er dette ikke en så stor sak som det vil være minus for meg, og at “han tror at jeg vil få et ENDA vanskeligere forhold til Nav hvis de skriver om dette“…
Uttalelsen er såpass absurd at den bare går inn det ene øret og ut det andre uten å ha vært innom hjernen min først, så jeg går faktisk i dialog over dette usannsynlige tilsvaret og forklarer at dette kan umulig gjøres verre, hvilket kan leses på bloggen min som han fikk tilsendt.
Vedkommende svarer bare at han vil ta kontakt “HVIS de skal gjøre noe ut av det”.
Samtalen avsluttes.
Flere andre journalister fikk tilsendt full informasjon om disse absurde uttalelsene like etter, med headingen:
REDAKSJONSSJEF MOTTAR SVÆRT STYGG SAK MED NAV, NEKTER UTGIVELSE, OG OMTALER DEN SOM “EN PERSONLIG SAK MELLOM PARTENE“: = ENSLIG FUNKSJONSHEMMET PERSON MOT NAV!
- men ingen har enda kontaktet meg!
Hurra for “Vær Varsom- plakaten… Enda en “Festtale”?!
(…) 1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.
1.5. Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre (…)
IKKE MINST vil jeg fremheve utsagnet om at han tror jeg vil få et enda vanskeligere forhold til Nav “hvis de skriver om dette”!
Herunder er selvsagt ikke genuin omtanke for min person innbefattet.
Ingen redakssjonssjef med flere tiår i sitt virke vil klare å mistolke hvordan konflikten med Nav ligger an – hvis da ikke senil demens har satt inn, hvilket jeg absolutt ikke tror at er tilfellet her!
Kan det i stedet være på sin plass å kalle Jenssen for “feig”?
Det har jo kommet frem i en rekke artikler at flere kunder av Nav (OG ansatte) er redde for å kritisere etaten, for da vil sanksjoner ramme dem lydløst og effektivt i det skjulte og sette kundene og de uheldige ansatte i en håpløs og umulig situasjon, da gjengjeldelsene mange ganger vil kreve omstendelig bevisføring som kanskje ikke umiddelbart vil være lett å sannsynliggjøre og/eller forfatte, og mange orker ikke en gang ta opp denne kampen mot mobbegjengen i Nav.
Videre levner rettssystemet disse ingen troverdighet, langt mindre rettssikkerhet:
“Misfornøyde Nav-brukere er redd for å stå fram i full offentlighet. De er redd for å bli straffet av Nav i ettertid”
“Nav-brukeren ønsker å være anonym i frykt for hvilke reaksjoner han kan få fra Nav ved å stå fram i full offentlighet”
NAV: Ingen ønsker å stå fram grunnet frykt for represalier fra ledelsen.
Og jeg har i tillegg mottatt flere personlige mail fra fortvilte kunder av etaten som forteller meg sin historie, men ønsker å være anonyme da de vet hva som venter dem hvis de velger å stå frem.
Denne tillit vil selvsagt alltid bli ivaretatt!
JEG derimot, har absolutt INGENTING mer å miste, hvilket muligvis en hver annen person enn Jenssen vil kunne oppfatte bare ved å lese et par minutter fra innledningen til denne bloggen:
Som sagt - Redakssjonssjefen var overhodet ikke interessert i å høre på lydopptak, men jeg fikk allikevel gjengitt referatet muntlig i møtet, og det går som følger:
19.07.2010 søker jeg om nødhjelp ut fra sykdomssituasjon og ufattelig unntakstilstand jeg har levd under ved hjelp av Nav Nordstrands kumpaner i offentlig forvaltning i nær tre år.
Søknaden ble innvilget.
Jeg blir fortalt at min faste saksbehandler (“ny”) de siste 2-3 månedene – Hassan Rivandi er på ferie til august, og derfor blir vurderingen 70 kroner dagen etter Fylkesmannens satser denne gangen, og ikke 60 som både Rivandi og min forrige saksbehandler Trude Amundsen har deprivert meg på tidligere i måneder tilsammen, selv etter opplysninger om 3 akuttinnleggelser ved Ullevål på kort tid samt flere erklæringer fra lege om alvorlig sykdom – og i tillegg har jeg diabetes:
(Del 6)
Jeg ringer kontoret, og utenlandsk dame tar telefonen. Jeg kjenner til henne fra tidligere, hun har det med å svare ja og nei uten å ha forstått problemstillinger i hytt og kamel, og mange ganger fullstendig uten å oppfatte innholdet i det hun blir forelagt.
Derav oppstår misforståelser og feilbehandling.
Så også i dag.
Men bevares – hun gjør så godt hun kan, og er korrekt, høflig og hyggelig… men er tydelig feilplassert i det offentlige, der mennesker i nød og mange ganger i krise er ment å bli møtt med ekspertise som kan håndtere problemstillinger på faglig forsvarlig vis, der rask oppfatningsevne og kompetanse på adekvat håndtering og videreformidling bør tillegges stor vekt.
Jeg ringer altså kontoret dagen etter og blir fortalt at søknaden er innvilget.
Da spør jeg om sjekken kan heves på posten der jeg bor, for sist gang måtte jeg helt ned på Oslo S, sånn at dette er veldig viktig for meg å få vite. Sosialkontoret på Nordstrand har jo flyttet til Skullerud, og når jeg den gang dro helt tilbake til Lambertseter postkontor og igjen måtte reise helt ned til byen sist fordi de opplyste om at de ikke tar slike sjekker der, så var dette ikke hyggelig.
Hun sier et øyeblikk, og jeg går ut fra at hun forhører seg vedrørende mitt spørsmål.
Men hun kommer tilbake med følgende informasjon:
“Sjekken din er ferdig, så du kan bare komme og hente den“….
For en service…
Jeg: Vel – Ja, men – KAN JEG TA SJEKKEN UT PÅ POSTKONTORET?!
- Det vet jeg ikke! – Den sjekken? – Et øyeblikk…
Jeg forklarer igjen historien med Lambertseter postkontor og Oslo S, og spør: Så dette er en annen type sjekk som går an heve på postkontor?!
- Ja, men du må betale gebyr.
Jeg: HVEM behandlet den?
- JA!!!
Jeg: ??? … HVEM BEHANDLET DEN… ?!…
- “Stephanie“
Hun spør om jeg vil bli satt over til henne, – ja – men etter 2 sekunder sier hun at Stephanie ikke tar telefonen akkurat nå.
Jeg sier at jeg også må vite hvorfor jeg får inkassovarsel og trussel om utkastelse når det er sosialkontoret som hele tiden har tatt seg av husleieinnbetalingene.
Hun sier det er min saksbehandler Rivandi som tar seg av dette, men skal sette meg over til annen person – som viser seg å heller ikke ta telefonen…
Jeg møter deretter opp på sosialkontoret og møter annen eldre norsk dame i resepsjonen som jeg for sikkerhets skyld dobbelsjekker med, og som da svarer meg at jeg IKKE kan ta den ut på postkontoret!…
Jeg forklarer hele samtalen med den andre damen som hadde tatt plass halvannen time tidligere, men denne damen står på sitt: “Det har vi sluttet med for MANGE ÅR SIDEN! Vi har IKKE kontakt med postbanken!
Vi argumenterer i det vide og det brede, og endelig får jeg henne til å gå inn og dobbeltsjekke.
Jeg sier at dere kan jo ikke ha ansatt folk her som svarer i hytt og pine og misinformerer om saker det er viktig å få svar på! Damen jeg snakket med i sted forhørte seg, og sa til meg at dette vitterlig gikk an!
Denne damen blir borte i ca. 12 minutter, og kommer munter tilbake med følgende orientering: “Du FÅR ut sjekken på postkontoret, du“!!
- HVEM var det som sa dette til deg?
Du – Det var hun som er leder her i dag
- Og hvem er det?
“Marit Gunnes“!
- Og DU sier at det IKKE gikk an å heve denne ved postkontor!?
Nei jeg VET IKKE, jeg (!?)
- Du sa det ALDRI gikk an…
Damen bortforklarer med: “Det kan bare hende du må betale penger for å få de ut“…
- Hva er navnet ditt?
- Det kan bli det samme!
- Jeg skal ha navnet ditt!
- Nei det får du ikke!
-Jeg skal sende inn en klage på deg, og da har jeg krav på å få vite navnet ditt!
- NEI!
Jeg drar da helt tilbake igjen, og til postkontoret i god tro.
Der får jeg IKKE hevet sjekken og de henter sjefen.
Hun sier det samme som damen i resepsjonen nettopp hadde påstått FØR hun snakket med Marit Gunnes, da hun forteller meg at sosialkontoret ikke har brukt posten på MANGE ÅR, etter å ha hørt min forklaring.
“Nå har de KUN Nordea“!
Jeg sier at jeg to ganger i dag hadde fått beskjed fra to personer på sosialkontoret etter dobbeltsjekking, at det vitterlig GIKK AN å heve sjekken her.
Sjefen sier at hun skal ta og “ringe de der borte, for nå må de gjøre noe! De kan ikke la klienter gå i klemma hele tida“!
Hun logger seg først på data for å sjekke hvilke lover og regler som gjaldt for dette, og sier at man kan løse inn sjekker med nummer som begynner på 5 eller 7, men det er DNB NOR sine sjekker. Denne begynner på 6004, så denne er det ikke! (Hun sjekker flere serienummer).
Og siterer: Vi gjør oppmerksomme på at ordningen med kontantinnløsning av sjekker trukket på andre bankers konti, opphørte f.o.m 01.08.1999
Postsjefen ler oppgitt, og sier at hun skal ringe sosialkontoret for meg der og da, for – “de kan bare ikke gjøre sånt“!
Telefonen der borte blir tatt med en gang, og sjefen presenterer seg, sier at hun ringer fra posten og spør om å få snakke med Marit Gunnes.
Hun blir satt over, og det ringer i andre enden i flere minutter, men Gunnes tar IKKE telefonen!
Da ringer postsjefen opp igjen med samme spørsmål.
Det viser seg “umulig” å få fatt på Gunnes, og sjefen forklarer da hele problemstillingen til den utenlandske damen jeg først hadde snakket med ved sosialkontoret denne dagen.:
- Reglene i post og i postbankloven, er at kontantinnløsning av sjekker, KUN er de som er trukket i DNB NOR, Postbanken og noen konsern som begynner på 76 og 78!
På Nordea har vi ikke muligheter til å sjekke navnene som er underskrevet med, så dere må være så snill og IKKE…
Hun blir avbrutt, da vedkommende går for å hente en annen person “Torill” .
Sjefen forklarer Torill at jeg er der med en sjekk som er utstedt på Nordea.
Vi får ikke hevet den her, det er det KUN DNB NOR- sjekker som går an med. Det har vært sånn siden 1/8-1999 - altså i ELLEVE ÅR har det vært sånn!
Det opphørte i 1999!
DNB NOR- sjekker begyner på 5 eller 7000 konti, Nordea begynner på 6!
Sjefen forteller at jeg er irritert på sosialkontoret, og spør om Torill vil snakke med meg.
Det vil Torill IKKE!
Jeg har på dette tidspunkt blitt så syk at jeg får skjelvinger i kroppen, og vet jeg ikke vil rekke ned til byen uten å spise noe først til medisinene (diabetes) og står der kun med et klipp igjen på trikkekort.
Hjemme har jeg en boks Kidneybeans, og må gå hjem og spise disse før jeg drar helt ned til byen for å heve sjekken.
Da jeg kommer hjem, ringer jeg sosialkontoret og spør om å få snakke med Marit Gunnes. Jeg blir bedt om å presentere meg først, men nekter.
Da får jeg Gunnes i tale øyeblikkelig!
Legg godt merke til de uthevede avsnittene – der det bevises at Gunnes (utilsiktet) avslører at hun sitter og bedriver den største raljering med meg i de hersketeknikker hun har valgt å ta i bruk:
Jeg forklarer omstendelig gangen i det hele, at jeg hele to ganger – først FØR jeg kommer dit og så når jeg ER der, blir forklart at sjekken kan heves på post – hvilket viser seg at ikke går an likevel, etter at jeg følgelig har stolt på beskjedene som blir gitt meg ved senteret og dratt helt tilbake til postkontoret.
Gunnes svarer bare at hun må gå og lukke døren, hun “hører ikke hva jeg sier”, fordi “noen støvsuger på gangen“…
Jeg hørte overhodet ikke noe bråk i bakgrunnen, og jeg har videre en rimelig klar og tydelig stemme som høres ganske godt!
Da hun kommer tilbake spør jeg om hun ikke har hørt et eneste ord, og om jeg må forklare alt på nytt.
- Ja!
Jeg går ikke i denne hersketeknikkfella, forklarer det hele tålmodig atter en gang, og at Gunnes selv ga beskjeden om at jeg kunne heve sjekken ved postkontoret.
Jeg avslutter med: “Og så vil jeg gjerne høre din forklaring“!
Gunnes føler stadig overhodet ikke for å gi meg det, og responderer kun med følgende: De sjekkene vi har, går an å ta ut i Nordea…
Jeg: Hvorfor gir du da beskjed til forværelsedamen om at denne går an å ta ut på posten når hun dobbeltsjekket dette?
G: Det er ikke sikkert det er det som har skjedd…
Jeg: Kan du gå å snakke med henne nå?
G: Selvsagt kan jeg gå å snakke med henne… Vi har vært i den tro at det har gått an å heve den i posten, men da må jeg bare beklage…
Jeg: Posten sa at det ikke har gått an å heve slike sjekker siden 1999! NITTENNITTINI!
G: Javel… Det må POSTEN stå inne for… Vi har sjekker som det er mulig å heve i NORDEA!
Jeg: Jeg blir forbannet når damen i resepsjonen kommer ut og sier det LIKEVEL er mulig å heve denne på posten fordi Marit Gunnes – DU har gitt kontrabeskjed, og jeg hadde opplyst om at dette var viktig for meg å få avklart, da jeg er for syk å dra rundt hele byen hvis jeg ikke må.
Dette har du gjort med VILJE, Marit Gunnes!
G: Nei, dette har jeg ABSOLUTT ikke gjort med vilje!
Jeg: Når de sluttet å ta i mot slike sjekker i 1999 (!!!) vi er i 2010 (!!!) da må jeg ANTA at du har gjort dette med vilje!
G: Nei.
Jeg: Hvorfor sier du det da?
G: Det er ikke SÅNN det er sagt – på NOEN måte!
Jeg: Hva var det du sa til damen som kom inn til deg i dag?
G: Jeg velger – Det har jeg faktisk ikke tenkt å svare deg på, fordi du VRIR og TVISTER på ALT JEG SIER! (??!!)
Jeg: Nei, nå spør jeg deg akkurat HVA sa du til den damen?
G: Det kommer jeg IKKE til å svare på, FORDI DET BLE IKKE SAGT NOEN TING SOM HELST HER, SOM ANGÅR SJEKKEN DIN!
DU fikk en sjekk, VI har NORDEA bank, da må du reise dit...
Jeg: Nå skal jeg ta det for siste gang – Damen i resepsjonen, jeg vet ikke hennes navn… Hva var det?
G: HUN SITTER I RESEPSJONEN!
På dette tidspunkt er jeg jo fullstendig klar over hvilken vei denne høna sparker, og sier: Dere er så ille ute, vet du – Jeg begynner nesten å bli i godt humør! 
Men jeg fortsetter trøstig: – Hun gikk inn og ble borte veldig lenge, og jeg hadde forklart at det var veldig viktig for meg å få riktig svar på KAN jeg ta den ut på post eller ikke, og fikk bekreftet i telefonsamtale FØR jeg kom dit at JA det kan jeg!
Da damen i resepsjonen kom tilbake da jeg var der, sier hun også at det gikk an – hvilket hun IKKE hadde trodd, og den som ga henne beskjeden var MARIT GUNNES!
- Står hun og lyver meg rett opp i ansiktet?
G: Nå stiller du spørsmål som om du driver et AVHØR, det er faktisk ikke mulig å svare på en god måte...
Jeg: Men i Kommunens Etiske Regler så står det at selv om den andre part opptrer uhøflig – jeg har IKKE vært uhøflig, jeg ønsker bare å motta svar på mine spørsmål, så har den andre part som er ansatt i det offentlige plikt til å forholde seg profesjonell og gi de svar som skal gis.
Gunnes overhører dette fullstendig og broderer videre på Økseskaft-teknikkene hun har godt innarbeidet:
G: Det er som jeg sier, du må på NORDEA og heve sjekken!
Jeg: Men dette er for meg essensielt å få svar på før jeg går til avisen – HVA sa du til damen som kom inn og spurte om sjekken gikk an å heves på postkontoret?
G: Det er ikke noe jeg kommer til å svare på her og nå, for du har dessverre blitt sendt på postkontoret – det skal du ikke, du skal til Nordea. Det beklager jeg.
Jeg: Så den damen har altså løyet til meg – hun har aldri gått inn og snakket med deg klokken 12 i dag?
G: Hva vi har snakket om og ikke snakket om, det kommer jeg ikke til å svare på i forhold til det, og det får du mene hva du vil om -
FORDI AT DU sitter og sier her at dette gjør vi med vilje, og DERMED SÅ ØNSKER JEG IKKE Å SVARE PÅ DINE SPØRSMÅL !
Dette kan vel ikke rent ut kalles for hersketeknikk – fullt så “avansert” er dette soleklare og ekstreme avviket fra profesjonell håndtering ikke, men kan uansett identifiseres med letthet og uten forstørrelsesglass – Hun legger heller opp til en diskusjon på sandkassenivå – Jeg får ikke bøtta di, så da får ikke du lov å låne spaden min…
Etiske regler – Utfyllende kommentarer
Byrådssak 1189/07 av 20.12.2007 Personlig ansvar
Møte med kommunens brukere:
Kommunens ansatte skal ivareta prinsippene for god forvaltningsskikk og sørge at kommunens makt og myndighet overfor innbyggerne ikke misbrukes.
Kommunens ansatte skal i sin tjenesteutøvelse alltid opptre med saklighet, respekt og høflighet overfor innbyggerne og brukerne.
Dette gjelder også når den andre parten opptrer uhøflig og respektløst.
Den ansatte har i slike tilfelle likevel rett til å markere sine grenser på en rolig og behersket måte.
Det stilles særlige krav til hensynsfullhet overfor brukere som står i avhengighetsforhold til kommunen.
Kommunen skal ta hensyn til særskilte behov hos brukeren i kommunikasjon, ved utforming av vedtak og levering av tjenester (…)
Tilbake til samtalen med Gunnes:
Jeg: Så du akter ikke å forholde deg profesjonell når den andre part MED RETTE er ganske så forbannet?
Jeg sto med føling på postkontoret – jeg har diabetes – jeg har ikke mat, fikk IKKE løst ut sjekken, men du hadde sagt til damen i resepsjonen at jeg kunne ta denne ut på postkontoret!
G: Nå har du fått penger fra sosialkontoret fordi du ikke har penger til mat. Vi har Nordea som bank, og det er der du skal hente pengene!
Jeg: Er det sånn jeg kan oppfatte deg nå og sitere til avisen at du forteller at damen i resepsjonen LØY til meg?
G: Hva Du sier til avisen, må stå for DIN regning! Jeg svarer IKKE for sosialkontoret, det er INTERNE FORHOLD!
Jeg: INTERNE FORHOLD?! Altså – Jeg kommer dit, jeg er diabetiker, jeg har ikke mat, jeg reiser den lange veien tilbake igjen. Først DOBBELTSJEKKER jeg med dere, damen går inn, blir borte lenge for å spørre om det er mulig at jeg kan heve sjekken på postkontoret – for – HUN tror faktisk IKKE det – Kommer tilbake, sier at det skal være fullt mulig å heve den der, det var Marit Gunnes som ga beskjeden…
DA FÅR JEG SUMMETONEN RETT I ØRET…
Denne feige opptreden og fraværet av profesjonalitet og saklighet i styrkeforholdet mellom offentlig ansatt og bruker som førstnevnte gjennom lov- og regelverk er pliktet å forholde seg ytterst bevisst på og til, omhandler – og har bakgrunn i langt verre forhold enn det å evt. skulle bli oppfattet som noe som muligvis “bare” vil kunne avfeies som “en glipp” – hvilket flere aktører i det offentlige ynder å kalle sine alvorlige og bevisste maktovergrep.
Opptredenen er kun en fortsettelse på det sedvanlige maktmisbruket og de utmattelsesteknikker som har pågått mot både meg og andre fra dette kontoret i flere år.
Både trekløveret Gunnes som er sjefen til min tidligere saksbehandler Trude Amundsen Sørheim – og sjefen til Gunnes igjen, sosialsjef Vildgun Steinhaugen vet at jeg har sendt inn flere klager på dem til Helse- og Sosialombudet (tidligerere til både Fylkesmann og Sivilombudsmann hva Steinhaugen angår). De vet at det også vil bli sendt inn politianmeldelse på dem.
Den siste alvorlige og omfattende klagen på Steinhaugen fra meg, valgte hun å sende Bydelsdirektør Per Johannessen uten min viten. (Hennes sjef)
Det fikk jeg vite ved en tilfeldighet når jeg ringte henne for å høre hva som skjedde etter nær tre uker (den gangen)
Steinhaugen har – hvis jeg ikke tar feil vært sosialleder i ca. 12 år eller mer – hun er ingen “fersking” i saksgangen i det offentlige, så da Johannessen til slutt skrev tilbake at dette ikke var for ham å ta stilling til eller behandle, leder tankene mine hen mot at dette var en bevisst avgjørelse av sosiallederen, iverksatt for å trenere klagen.
Da jeg overklaget dette, fikk jeg av Amundsen, Gunnes og Rivandi som jeg spurte etter tur og over tid, høre at klagen PÅ NY var sendt Johannessen da jeg spurte hvor denne NÅ befant seg. De hadde ikke lov å gi meg mer informasjon enn dette i følge stillingsinstruksen, påsto de!
Jeg ble fortalt at all kommunikasjon heretter måtte foregå direkte med Johannessen.
Jeg ringte ham for over 2 uker siden nå i juli 2010, og han virket meget uforstående til at klagen på nytt skulle ligge hos ham, men svarte meg at han skulle gi beskjed hvis han fant den og sende meg kopi som jeg spurte etter, av av avslaget han hadde gitt meg tidligere over mail.
Ellers påla han meg å rette ytterligere henvendelser – til SOSIALKONTORET!
Jeg har ikke hørt noe (totalt) vedrørende verken dette, eller hvor klagen befinner seg på 4 eller 5 måneden nå.
Denne ser ut til å være fullstendig underslått av disse to “makttoppene” som er vel bekjente.
Bakgrunnen for alt sammen, står og lese i serien jeg laget om Nordstrand sosialsenter i 6 deler, hvorav del 5 og 6 vil være spesielt viktig å lese hva Gunnes agering angår (tidligere linket til i denne posten)
Her vises at hun har anført falsk forklaring i min journal med store unnlatelser som virkemiddel, og løyet til Helse- og Sosialombudets medarbeider Ragnhild Meek.
Les også postene:
Sosialkontorets projisering (tapet telefonsamtale med sosialleder Vildgun Steinhaugen)
http://bit.ly/zISE8p
Når utbredt ukultur og kameraderi utgjør selve limet og de overordnede føringene i Forvaltningen.
Del 5
Del 6
NAV Nordstrand Sosial: Informasjon om grovt maktmisbruk – fortsettelse av serien i 6 deler.
Nordstrand Sosialsenter – Marit Gunnes, Trude Amundsen Sørheim, Anette Jørve og Vildgun Steinhaugen. Slik behandler de brukere som leverer klager på tjenestene:
Rapport: Nav-saksbehandlere – Nav Nordstrand sosial:
Lik dette:
Bli den første til å like denne artikkelen.
Publisert i maktmisbruk, manipulering, Nyheter&Debatt, offentlige kontor, Politikk, Samfunn, sosialkriminalitet, ukultur, vilkårlighet |
Legg igjen en kommentar »
