september 21, 2009
Denne posten er oppdatert 24.09.2009.
Jeg sendte Aftenposten mail i dag og spurte om grunnen til at de valgte å sensurere meg. Det hadde de ikke påsto de, det “hadde skjedd en feil” slik at henvisningen til min blogg ikke var kommet med i Dagfinn Nordbøs siste kronikk slik vi hade avtalt. De skulle sette den inn nå (4 dager etter at kronikken ble utgitt):
”Det siste store tabu”:
I Nordbøs opprinnelige tekst, skulle det henvises til mitt arbeid gjennom 17 måneder i; “Jeanines Blogg. Når offentlig sektor misbruker makt“;
Dette har Aftenposten klippet vekk, og jeg skal ikke gå inn i spekulasjoner rundt denne kneblingen.
Her vises i anførselstegn, denne henvisningen som ble fjernet fra kronikken i forbindelse med teksten der den opprinnelig var satt inn;
(…) Så mye for NAV-reformen. Hun måtte gå fra sosialkontoret uten en krone til mat og med ubetalt husleie fordi en annen offentlig etat hadde begått flere grove saksbehandlingsfeil. Hun klaget og vant til slutt, men var blitt ydmyket på det groveste enda en gang. Slike ting skjer hver dag, uten den minste konsekvens for de udugelige. “Grelle eksempler på hvordan systemene forsvarer seg selv, finnes bl.a. på Jeanines meget velformulerte Blogg:
http://bit.ly/hoF9HX
http://bit.ly/e3HVJ5
Headingen går som følger på forsiden til Aftenpostens kronikker;
Hvorfor tør ingen fortelle en offentlig ansatt at han er udugelig?
Vel,vel vel…
Hva kan man si til det, hva kan man tilføye, hva kan man gjøre…..
- Slike spørsmål vil bare fortsette og fortsette å frontes i det uendelige, og definisjonsmakten vil stille seg tilsynelatende like uforstående bak sine overskrifter hver eneste gang.
Hvorfor?
Bred opplysning om ukultur, maktmisbruk og udugelighet er forlengst “utgitt” og opplyst om, men majoriteten av avsløringene holdes godt innesperret, og nøkkelen er kastet.
- Nordbø slipper til i media.
- Det gjør ikke jeg.
Jeg takket ham underveis så mange ganger for i alle fall hans vilje til å forsøke å belyse det arbeid jeg har nedlagt med mye av den problematikken han fremsetter i sin kronikk ved å tilby meg plass i kronikken for henvisning til min blogg.
Nordbø sendte meg altså hele sin upubliserte kronikk for en del uker siden for gjennomlesning med den begrunnelse at han trodde at jeg ville være interessert i et slikt materiale - en tid etter at jeg hadde oversendt hele mitt arbeid til, og spurt hans tidligere kone (?) Shabana Rehmann (en av over 100 personer i tidens løp) om hun kunne være villig til å utgi informasjon om mine avsløringer om maktmisbruk i det offentlige.
Jeg ble deretter spurt om det var greitt at han henviste til min blogg.
Vi ser jo hvordan det gikk.
Jeg er syk, har holdt på å dø og har vært akuttinnlagt på Ullevål 3 ganger i vår og sommer. Trakasseringen fra det offentlige har allikevel vært konstant, og det er ingen vei ut. Slikt kan ikke lenger ties ihjel. Et hvert menneske er ansvarlig for å utføre sitt yrke med faglig forsvarlighet, etikk og moral.
Hvis disse blir “tvunget” av sine overordnede å utøve beslutninger og sette frem trusler og andre uakseptable former for gjengjeldelser eller / og trakassere og mobbe personer som befinner seg i en svært utsatt situasjon der de ber om hjelp og assistanse, skal disse uansett være ansvarlig for egen agering.
De som da velger å ikke rette seg etter de opprinnelige retningslinjer og overordnede føringer som etter loven skal følges i en hver etat, vil med vitende og vilje være med på – i ytterste konsekvens, og utføre forbrytelser i den offentlige tjeneste.
Håper at jeg i mine blogginnlegg, har klart å gi en tilnærmet fornuftig belysning av hvorfor alle ansatte, helt fra de “på gulvet”, til mellomledere og helt opp til øverste ledelse har et like stort ansvar for de forbrytelser i den offentlige tjeneste som de både samlet og hver for seg, er villige – og i stand til å gjennomføre.
Vi er alle i stand til å ta et valg, og spesielt de som har ansvaret for å ta vel imot de av oss som har behov for bistand av ulike slag, bør være seg særdeles bevisste på at de til en hver tid forvalter sitt embete med faglig forsvarlighet og et sunt skjønn.
Brukere /kunder av etatene som systematisk har blitt trakassert tiet ihjel og effektivt eliminert, forvises med sine historier til blogger og debattfora – og selv der, finnes et hierarki som generøst fremhever og bedagelig skjuler hvem som skal få lov til å slippe til og fremheves ut fra subjektiv selektering.
Ignoransen og kneblingen bidrar til at systemet tar ytterligere vare på seg selv, da de som har varslet om misligheter og allerede ligger nede der de befinner seg i det ytterste behov for bistand og hjelp som aldri kommer, således og uvergelig blir betraktet som en slags pariakaste.
- Når de godkjente meningsbærere “holder kjeft” om tilstandene, så vil mange også tro at det er slik det skal være.
Slik er det bare….
Lik dette:
Bli den første til å like denne artikkelen.
Publisert i maktmisbruk, manipulering, Nyheter&Debatt, offentlige kontor, Politikk, Politikk, Samfunn, sosialkriminalitet, ukultur, vilkårlighet |
Legg igjen en kommentar »
september 17, 2009
Bloggvalget 2009 er over, og jeg er strålende fornøyd med en 22. plass av 379 politiske blogger, en plass under Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell og andre politiske seniorer hvorav Erling Folkvord ble en klar vinner med 434 stemmer på førsteplass.
Valget startet 11 juli, og jeg kastet meg inn i midten av august da jeg ikke ble oppmerksom på Valgprat.no tidligere.
Jeg rakk å publisere 27 av 43 innlegg som jeg totalt har utgitt på bloggen i denne korte perioden før valget ble avgjort, og stor takk igjen for alle stemmene jeg fikk 
Hovedbudskapet i majoriteten av blogginnleggene jeg har gitt ut er viktig, da dette dreier seg om et skjult men grundig og omfattende maktmisbruk som tar plass i offentlig sektor, og som er dokumentert i egenopplevd sak over flere måneder og år i form av dokumenter og lydopptak.
Hovedside:
http://bit.ly/UkcfR
Overgrepene er sterkt med på å bidra til det store kollaps vi nå bevitner på mange områder i samfunnet. Jeg håper på at “godkjente meningsbærere” til slutt vil ønske å belyse de grove misligheter som mange ganger tar plass bak lukkede dører.
Media har per i dag ikke ønsket å kringkaste denne form for skjult trakassering i det offentlige rom, og over 100 aktører som er gjort kjent med disse forholdene har valgt å tie det hele ihjel.
Hva kan man si – Hva kan man gjøre…..
Nav holder på…
Samme ledelse blir sittende…
Samfunnsforholdene blir verre og verre og arkitektene bak forfallet evner ikke å se sammenhenger…
De ønsker/evner ikke å stå til ansvar og ta tak i sammenhengene…
Udugelighetene har fått providert et ubegrenset fritt spillerom rundt sine spinnville påfunn…
Dette er en planlagt og villet politikk…
Hvorfor ønsker de ansvarlige å holde på og fremme den ytterste vilkårlighet og inkompetanse som gjør det mulig for klovner å ustraffet herje med folk og ødelegge liv i stor skala?
Det finnes ingen kvalitetssikring, og mot dumskap og fravær av både sunn fornuft og menneskekunnskap fra de som står ansvarlige for å ødelegge menneskeliv ved hjelp av sin grove uforstand i tjenesten, har man intet sikkerhetsnett.
De sitter trygt og beskyttet i sine stillinger.
Og udugelighet vernes om.
NAV; Ingen ønsker å stå fram med navn grunnet frykt for represalier fra ledelsen.
http://bit.ly/AFuBO
Hvordan står det til på våre sosialkontor?
http://bit.ly/9L4i42
Mottar vi den hjelp som de frivillige organisasjonene lover oss?
http://bit.ly/cIcyqD
Lik dette:
Bli den første til å like denne artikkelen.
Publisert i maktmisbruk, manipulering, Nyheter&Debatt, offentlige kontor, Politikk, Politikk, Samfunn, sosialkriminalitet, ukultur, vilkårlighet |
Legg igjen en kommentar »
september 13, 2009
Aftenposten og Åmås oppfordrer varslere til å stå frem, men knebler deretter de individer som (allerede hardt rammet)- helt alene, fortvilte, og uten støtte fra et helt batteri av kolleger, rådgivere og advokater, våger å fortelle sine historier.
Dette, ved hjelp av sin eksklusive forvaltning av retten til plutselig å velge å stanse avsløringene hvis disse ikke passer inn i det medieskapte ”virkelighetsbildet” og når avisen finner det for godt etter egen målestokk. Begrunnelsene vil ikke være så alt for nøye utarbeidet:
Hvem av oss skal få lov til å formidle virkeligheten bak “virkeligheten”?
For en ”fremragende rettssikkerhet” media i så fall garanterer oss!
Blir vi således rett og slett manipulert og brukt som offerlam for den viktige debatt som mediene ikke tør å ta?
Blir vi med den største list lokket til å utlevere oss for deretter å bli kastet til ulvene uten sikkerhetsnett hvis media ikke skulle komme til å bifalle det vi varsler om – gjerne med enda en stigmatiserende merkelapp urettmessig festet til oss, men denne gangen synlig for all offentlighet?
Mennesker uten et stort kontaktnettverk og forbindelser, uten muligheter til å innhente adekvat hjelp fra rettsapparatet skal altså bare benyttes i den store samfunnsveven som ”Sitting Ducks”? ”Shark Bait”?
Er dette en strategi som vi ønsker oss og bifaller i en samfunnsstruktur som er i en bevisst rivende oppløsning der de ansvarlige bak forfallet ønsker kapitalens ukontrollerte krefter velkommen på bekostning av både moral, etikk og menneskeverd? I denne forbindelse fremhever jeg artikkelen;
Mot og feighet
[01.06.07] Hvem er feig og hvem er modig i den offentlige debatt? Hvem er konform, og hvem gir et verdifullt bidrag til demokrati og ytringsfrihet? Knut Olav Åmås synes å vite svaret.
(…) Åmås er opptatt av «varslere». Med medienes hjelp skal de avsløre lovbrudd, feil og uregelmessigheter på sine arbeidsplasser. Til det vil jeg si:
Når redaktører oppfordrer folk til å sette sine karrierer på spill må de tilby mer enn rikelig med spalteplass for å virke troverdig.
Troverdigheten kommer den dag redaktørene – som Åmås – selv har mot til å kritisere sine mediebedrifter og kollegers holdninger til det som skjer i samfunnet. I full offentlighet. Noblesse oblige. (Adelskap forplikter). Også i medieverdenen (…)
Jeg fikk ikke ”rikelig med spalteplass” engang. Aftenpostens debattledelse stanset til alt overmål i stedet min artikkelserie om Nav, der jeg i flere måneder hadde arbeidet med å sette søkelys på hva som egentlig foregår bak etatens lukkede dører etter bachelor i Kultur- og samfunnsfag, ved og bruke egne opplevelser for å vise frem det omfattende skjulte maktmisbruket som blomstrer i det skjulte og som ledere og ansatte går sammen om og utøve.
Sperringen skjedde et par tre døgn etter at serien plutselig hadde begynt å oppnå en enorm interesse med flere tusen treff i døgnet, samtidig som avisen utga sin egen ”legitime story” om vanskelighetene i Nav som utløste en voldsom leserstorm; ”Unnlatelse og forsinkelser av utbetalinger”!:
Toppledelsen i NAV tier i hjel overgrepssak;
Der satt jeg tilbake, totalbombet, og indirekte definert av debattledelsen som en person av tvilsom karakter som ikke hadde vett på å stanse mine avsløringer mens leken var god og som ”de godkjente meningsbærerne” derav så det som nødvendig å gjøre for meg, da de satte hengelås på hele debatten med påstand om at jeg ble mer og mer nærgående i beskrivelser av personer som ”ikke hadde muligheten til å forsvare seg”.
Dette argumentet falt på sin egen urimelighet, for det første siden jeg ikke hadde benyttet meg av andre fiktive initialer om personene involvert i maktmisbruket enn de jeg alltid hadde brukt. For det andre hadde jeg for lengst og skriftlig informert debattledelsen om at jeg satt inne med absolutte bevis for alt jeg skrev, og hadde bedt om møte vedrørende dette – fullstendig uten gehør.
Avisens ”forklaring” på hvorfor de plutselig valgte å stanse meg holdt slett ikke vann, da tilsvarene ikke inneholdt andre ”begrunnelser” rundt forhold i saken som langt tidligere i artikkelserien var passert nåløyet uten fremsatte advarsler overhodet, og uten at tråden ble stengt. Allikevel ble altså debatt/artikkelserien plutselig stanset til slutt uten at jeg noensinne hadde mottatt et eneste varsel fra Aftenposten først, om å begrense mine ytringer.
Hvorfor misligholdes Vær Varsom - Plakaten så til de grader og over flere år?
Hvor befinner seg ”Kvalitetssikringen” – og ikke minst Rettssikkerheten innbyggerne i dette landet angivelig har krav på å bli beskyttet av?
Jeg dør.
Forhåpentligvis ikke i dag – og kanskje ikke i morgen, men utpiningen på langt under minste sosialhjelps norm i hittil 37 måneder med blant annet diabetes og høyt blodtrykk bidrar helt klart til at jeg har store og unødige lidelser og smerter, og dette vil ta livet mitt alt for tidlig.
Skadene jeg allerede har pådratt meg ved dette langvarige myndighetsmisbruket vil bare eskalere, og de vil være irreversible.
Aktørene som har stått for myndighetsmisbruket ble omsider navngitt her på bloggen etter å ha vært anonymisert både på Aftenposten debatt og i bloggen i ca. 16 måneder, og etter at jeg hadde levert inn politianmeldelse samt innklaget lovovertredelsene i alle ledd helt opp til Statsadvokaten.
Jeg ser ingen grunn til at offentlig ansatte i sitt virke, ikke skal kunne følges hele veien med sine fulle navn.
Jeg ser på dette som et redskap for åpen og rederlig kommunikasjon, da allmennheten i utgangspunktet skal kunne forvente seg at de ansatte følger opp hver sak som er av stor betydning for livskvaliteten og helsen til den enkelte berørte part, ut fra lovkravene om forsvarlig etisk og etterprøvbar yrkesutøvelse.
Med nattsvart ironi svarer jeg derfor debatt- og kommentaransvarlig Kristjan Molstad i Aftenposten det følgende 19.08.2008 etter at avisen sperret artikkelserien jeg startet 17.03.2008 med “begrunnelser” som jeg fant selvmotsigende i et nytt innlegg – Toppledelsen i NAV tar fra meg livsoppholdsgrunnlaget (Utdrag):
“Hvorfor er det viktig at disse personene skal kunne inneha en sjanse til å “forsvare seg” overfor det jeg beskriver?
Har de gjort noe galt?
Har ikke disse menneskene bare vært på jobb og utført arbeidet sitt på en etisk forsvarlig og profesjonell måte som de kan stå inne for med hevet hode – og rent ut være stolte av omtalen jeg har gitt dem i min tråd så alle kan se hvordan disse møter og behandler sine kunder?
Hvorfor skal det ikke være godtatt å vise frem møtereferater der aktørenes uttalelser som blir presentert kringkaster kvaliteten, omtanken og forsvarligheten som jeg som kunde blir møtt med?
Hvorfor er det i det hele tatt viktig at aktørene anonymiseres?
Det bør da være en selvfølge at de ønsker å stå inne for hvert ord de har sagt, de er da offentlige “tjenestemenn”?
Selv står jeg frem med ekte identitet; Navn og bilde i min profil (jeg står t/h).
Er det fordi debattledelsen selv leser at det som blir belyst snarere er tvert i mot?
At innholdet i stedet for avslører en åpenbar, omfattende, langvarig, alvorlig og omtrent usannsynlig trakassering fra flere aktører i det offentlige, begått mot privatperson?
For i motsatt fall ville vel debattledelsens grunner for utestegning være det at jeg ble sperret rett og slett fordi jeg burde beskyttes mot meg selv?
At jeg drev og hetset andre i en total misoppfatning rundt det som hadde tatt plass? (…)
Denne bloggen er altså en fortsettelse på artikkelserien som jeg startet i Aftenposten 17. mars 2008, men som ble sperret for godt 14.07.2008 av debattledelsen etter at jeg bl.a hadde gjengitt en mail til direktør Saglie der jeg varslet om myndighetsmisbruket i OPT (Navs samarbeidspartner og foretak for psykisk utviklingshemmede der Nav plasserer “røkla” etter å ha nektet adekvate hjelpetiltak).
Deretter orienterte jeg om saksbehandler Eirin Bjerke som i tapet telefonsamtale hadde opplyst meg om at hun behandlet min klagesak rett ut fra Aftenposten debatt:
Toppledelsen i NAV tier i hjel overgrepssak
Første side:
Siste side:
(Videre e-postgang mellom Bjerke og meg kan leses her):
Nav stanser attføring på bakgrunn av falsk forklaring, og legeerklæring som attesterer at deres maktmisbruk har medført forverring av helsetilstand. Flere mail i saken:
Informasjonen på debatten ble til slutt fulgt med tusener av treff i døgnet uten at noen av våre “godkjente meningsbærere” valgte å ta tak i forholdene som der ble avslørt og kringkaste dem overfor et bredere publikum.
Den uholdbare situasjonen eskalerte gradvis fra ille til verre, og noe av det siste jeg rakk og opplyse om i serien sommeren 2008 var det overnevnte.
Da kom opp:
“Denne debatten er slettet av redaksjonen”
Den står allikevel og lese, men er sperret for ytterligere ut- og inngående kommentarer.
Sensuren ble innført samtidig som avisen ga ut sin egen “legitime” story om Nav – Forsinkede dagpenger!
Hvis spørsmålene jeg reiser i serien/debatten skulle ha blitt kringkastet av ansatte/ansvarlige i media slik at budskapet derav ville ha blitt antatt som ”gyldig” i sin store rekkevidde i det offentlige rom, fremført av ”godkjente meningsbærere”, ville disse i så fall ha stått i fare for å miste jobbene sine?
-Ville de ha blitt svartelistet?
-Degradert?
-Hvem holder pisken?
-Åmås?
-Hvor er det skoen trykker?
Ville avsløringene kunne avstedkommet en debatt som aldri før har fått lov til å se dagens lys, og eventuelt ha utløst et opprør der rettsløse mennesker kunne komme til å gå sammen om å stille krav om verdighet, rettssikkerhet og kvalitetssikring som myndighetene så ingenlunde har ønsker om å etterkomme allikevel da økonomisk prioritering ligger helt andre steder enn hos vanskeligstilte grupper?
Ville dette igjen ha stilt uvillige politikere til veggs og fremhevet såpass ubehagelige sannheter at enkelte maktposisjoner kunne oppleves som truet?
Har de ansvarlige for ihjeltielse av alvorlig maktmisbruk som i det skjulte rammer titusenvis av rettsløs allmue i møter med offentlig ansatte noensinne blitt konfrontert med denne ettertrykkelige og bevisste kneblingen av fakta offentlig, i debatter, i media?
Jeg har ikke sett det!
En vassen avisartikkel, og et minutts (høyst overraskende) omtale på TV2-nyhetene av NAV-gruppen som ble startet av Michelle Buffy Tornholm sommeren 2008 var med på å sette i gang en voldsom interesse for denne, og flere tusen mennesker meldte seg inn i løpet av kort tid:
NAV – når du trodde du hadde nådd bånn, hjelper NAV deg mye lenger ned
Debatten og nyhetssendingene om Nav, inneholdt primært belysning av penger som ikke ble utbetalt/i tide. Det er selvfølgelig en katastrofe i seg selv, noe som også medførte enorme negative konsekvenser for alle de som ble rammet.
Men – maktmisbruket, udugeligheten, vilkårligheten, og de rent ut kriminelle forholdene i etaten som stille og effektivt rammer uskyldige mennesker, har aldri blitt fremhevet. Den enorme ukulturen i etaten under inkompetent ledelse ble så vidt nevnt og holdt seg vel i live et par uker til ende, i form av Lone Hansens avsløringer om misfornøyde ansatte i Nav;
Og der ble fremhevet på Dagsrevyen – ansatte som angivelig satt og gråt på kontorene sine “med dårlig samvittighet for alt det de ikke rakk å gjøre, for alle søknader de ikke rakk å behandle”.
Allikevel– de Nav- rammedes historier (vitnesbyrdene om maktmisbruk som gjaldt alt annet enn forsinkede utbetalinger) ble aldri førstesideoppslag eller omtalt på nyhetene.
Disse ble kun forvist til sine uttallige fortvilte innlegg i blogger og svar til avisartikler, mens de gråtende Nav- ansatte ble profilert i beste sendetid, og hadde tross alt en jobb og gå til der de kunne heve sin lønn, betale sine regninger og ha status som arbeidstakere, samt opparbeide seg rettigheter og pensjon.
Med min viten om hvilke uhyrligheter denne etaten var i stand til å begå mot sine kunder/brukere under ”medierådgivernes” åpenbare parodiske uttalelser i pressen som fremstod som lysår fra noe som i det hele tatt kunne tolkes som tilnærmet troverdig argumentasjon, hadde jeg ikke empati nok igjen til en gang å heve et øyebryn!
Forfatter og skribent for norske Le Monde diplomatique
HOMO STUPIDE
(…) Dumheden er en eksistensmåde og den findes overalt. Vi møder den i denne tanke-for-markedet-logik der efterhånden gennemsyrer uddannelse de fleste steder i verden. I Danmark af forskningsministeren kaldet «fra tanke til faktura», kravet om genkendelige løsningsmodeller for forskning, publicering i mainstream-tidsskrift der i sidste ende kvæler forskningsmotivationen og den virkelige nysgerrighed.
Vi møder selvsagt dumheden også i den daglige vulgarisering og banalisering af demokratiet forvandlet til talkshows, konsumprogrammer og ligegyldige events.
“Dumheden er ikke værdiernes grundlag selv eller individerne der taler, men den relation i hvilken en bestemt eksistensmåde kommer op til overfladen. Den tale vi hører har intet selvstændigt udtryk. I den er vi adskilt fra livet. Den gennemsyrer alt hvad der bliver sagt og som Deleuze påpeger: «Alt bliver en vold på den passive grund.
Alt fremstår som et angreb på den fordøjelige grund.» Alt hvad der ikke passer ind må ud, alt hvad der ikke kan konkurrere på samme tåbelige præmisser tilsidesættes, alt hvad der ser underligt ud, som er flosset, som taler med en ikke-genkendelig stemme blive ikke hørt (…)
Her følger en opplysende artikkel rundt det store “hvorfor” som jeg, og sikkert mange med meg blir sittende og undre seg over når aldeles horrible erfaringer fra “det skjulte Norge” som blir servert pressen på et sølvfat aldri blir brakt videre, men fullstendig tiet ihjel.
Det ser ut til at skremmende mange aktører – og her tenker jeg slett ikke bare kun på journalister – ikke evner å ta inn over seg de store positive ringvirkningene åpenhet rundt slike forhold vil kunne ha bidratt med i samfunnet på sikt.
Med ihjeltielsen følger kun en taus aksept av rått parti, og den gir indirekte et uttalt samtykke til at vilkårlige overgrep bare kan fortsette å eskalere blant de ledere og ansatte som derfor provideres en gylden anledning til riktig å boltre seg i sine personlige avvik som ligger lysår fra en klok, (faglig) forsvarlig og etterprøvbar yrkesutøvelse.
Hvorfor vil ”noen” ha det slik? Hvorfor knebler de ansvarlige uttallige innsigelser mot denne galskapen og derav bidrar til å opprettholde det vrengebilde som speiles i det offentlige rom ved hjelp av nettopp mediehusenes ignoranse rundt dette?;
(…) Dårlig journalistikk kan gå fri i PFU fordi den ikke har brutt mot Vær Varsom-plakaten. Mens glimrende journalistikk kan bli felt fordi den har brutt ett punkt.
– De feige og forsikte journalistene blir aldri felt, mens de pågående og dristige risikerer nettopp dette, sier Brurås (…)
Mens mange aviser for 20-30 år siden følte seg forpliktet til å dekke visse saker, er samfunnsoppdraget nå tonet ned mens pressens rettigheter blir fremhevet sterkere enn før. Uttalelser som ”VG var i sin fulle rett til å…” går igjen i rundt halvparten av uttalelsene fra PFU, forteller Brurås.
Han tror vi i fremtiden vil få veldig differensierte medier, hvor det er de spesialiserte og smale som legger vekt på pressens samfunnsoppdrag. Med andre ord blir det stadig trange kår for dydsetikken i pressen (…)
Så kritikken skal skjules til etter valget, og selv da – etter alt jeg har erfart med selvopplevd totalknebling i det offentlige rom – selv da, vil vi mest sannsynlig kun fortsette å bli overkjørt og hjernevasket av en medieskapt ”sannhet” som blir mer og mer påfallende, og som brautende vil overskygge alle de kritiske spørsmål som aldri får lov til å bli stilt.
En reform som ville ha krevd uttalt kløkt og kompetanse både på det menneskelige og økonomiske plan, bygges og gjennomføres nå på en grunnmur av utbredt ukultur som splitter og hersker og som ties fullstendig i hjel da denne skal gjennomføres for en hver pris, og det vil – for makttoppene, være totalt og revnende likegyldig hvor mange menneskeliv som skal raseres på veien mot målet.
Roten til ondet skal med alle midler tilsløres, pressen vil som vanlig meske seg med å utgi stadig nye forskerrapporter, arbeidstilsynet vil fortsette å granske ”enkelte utilbørlige forhold”, det vil fremdeles være ”stor uklarhet” rundt hvorfor så mange ikke mottar den hjelp de spør etter og behøver for å kunne komme seg ut i arbeid, det vil stadig bli flere fattige, og enorme summer på tåkelegging av de faktiske årsaker til elendigheten vil bli ødslet ut i et stort og endeløst hav på sponsing av tom retorikk fra talspersoner som tjener til livets opphold ved å spille med i noe som vil være en eneste stor farse som de rammede, kneblede og rettsløse for lengst har gjennomskuet, men som media panisk velger å hegne om.
Tittelen på dette evigvarende skuespillet vil mest sannsynlig være ”Utfordringer”, og en evig strøm av penger som kunne ha blitt anvendt på en forsvarlig og bærekraftig utvikling bygget på et solid fundament, vil fortsatt provideres de ”ansvarlige” for at Nav har enorme problemer med å komme seg på fote, og for å rette opp alle de mange ”glipp” som har tatt plass under etatens ledelse.
Ingen konsekvenser vil ramme de ansvarlige for absurditetene der de sitter trygt og mottar lønn i millionklassen for et stykke ”arbeid” som allerede har sendt, og vil sende titusener av mennesker ut i den ytterste elendighet. Politikere vil fortsette å hevde at de har tiltro til etatens villmannskjøring som de så politisk korrekt omtaler på et ganske annet vis;
(…) Fra Stortingets side skal vi uansett være meget forsiktig med å gå inn med sterke føringer om hvordan NAV organiserer seg. Ledelse av NAV som organisasjon gjennomføres helt sikkert mer effektivt fra arbeids – og velferdsetatens sentrale ledelse enn fra Stortinget (…)
Etaten har altså full støtte blant politikerne i sine stadig eskalerende spinnville påfunn uten feste i vett og forstand, som i sin jublende vilkårlighet tvinger igjennom hårreisende og utenkelige krenkelser for deres kunder;
Vi må huske at forskere frarådet Nav- reformen på det sterkeste før marerittet startet, og de ansvarlige for å ikke ta dette til etterretning var så feige å sende ut sine talerør som indirekte fremsatte påstander om at forskerne løy, da skandalen var et faktum;
Ble advart mot Nav-reformen
Nav-reformen er fordømt umulig
26.06.2010: En fallitt
(…) For alle som kan lese innenat, betyr ekspertutvalgets konklusjon at
hele Nav-reformen må karakteriseres som en fallitt.
Begrunnelsen for den storstilte reformen hvilte på sviktende forutsetninger (forskere har tidligere påvist at problemet ikke var at masse folk var kasteballer mellom forskjellige etater, ettersom de fleste brukerne bare forholdt seg til én etat), og målet om én dør var enten feilaktig eller urealistisk.
Men fordi reformen nå en gang er gjennomført, er det ikke noe alternativ å skru klokka tilbake, eller som utvalgsleder Terje P. Hagen sier: «Veldig mange av innvendingene har vist seg å slå til, men det ville innebære en voldsomt stor kostnad å reversere reformen». Derfor finnes det ikke noe annet alternativ enn å gå videre.
Fra samme leder: Det som skulle lede til «effektivisering» og «modernisering» av offentlig sektor, fører i stedet til større utgifter, mer byråkrati og økt avstand til brukerne.
Jeg fremhever igjen en av de største løgnene i dette århundret som blant annet APs talerør Laila Gustavsen ytret offentlig, der hun påsto at partiet angivelig aldri skulle ha mottatt noen forskerrapporter som fastslo at reformen aldri ville kunne la seg gjennomføre:
Ble advart mot NAV-reformen (utdrag):
Forskere advarte mot NAV-reformen, sier Reegård.
Politikerne tvang denne reformen gjennom på tvers av ekspertenes råd, mener hun.
Det var et enstemmig Storting som vedtok reformen i 2005.
En etat for de få
Forsker og statsviter Tom Christensen holder for tiden på med evalueringsprosjekt av Nav-reformen på oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Han trekker frem at reformen ikke var tilpasset brukerne.
Forskning i forkant av reformen avdekket at kun 15 % av brukerne av de tre gamle etatene nyttiggjorde seg av mer enn en etat, mens de resterende 85 % brukte kun en etat, sier Christensen.
Nav-reformen er fordømt umulig (utdrag)
Også statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Laila Gustavsen, mener det var og er riktig å gjennomføre Nav-reformen slik den er i dag.
Det er riktig at forskerne anbefalte en fortsatt deling mellom etatene, men samtidig sa de at det ikke var noen umulig oppgave å gå for én etat, sier Gustavsen.
Geir Møller sier imidlertid at anbefalingene i forkant av Stortingets vedtak, ikke kunne misforstås.
Det ble gitt helt tydelig beskjed om at en slik sammenslåing ikke ble anbefalt.
Tom Christensen uttaler i avhandlingen “En felles etat; – en analyse av prosessen som ledet frem til opprettelse av ny arbeids- og velferdsforvaltning (NAV)”. August 2008:
“Et viktig moment i saken synes å være at AP gjorde et dårlig valg i 2001 og i økende grad var opptatt av å styrke sin politiske profil på dette området, noe som beredte grunnen for at et flertall på Stortinget ville kunne vedta en organisatorisk reform“.
(Flere utdrag fra rapporten kan leses her):
Slik ble Nav-systemet trumfet gjennom. Navn på de ansvarlige:
Dagsnytt 18 – 15.01.10
Magnus Takvam understreket i denne nyhetssendingen at det flere forskere har satt tankekors ved, er at de mottakere som reformen er tiltenkt og som vil ha behov for individuell bistand fra Nav, utgjør kun 15 % av de som får ytelser fra etaten – og han spør: “Var det da riktig og sette igang en svær prosess overfor hele pakken?”
Fra Velferd 2- 2009
Kronikk av Kaja Regaard:
Fortellingen om NAVreformen handler om hvordan forskning ble bestilt – men ikke brukt.
Samarbeid mellom etatene kan vanskelig sies å ha vært et folkekrav eller et krav fra ansatte i etatene selv. Det som derimot ble politisk utløsende, ifølge informanter, var kasteballproblematikken.
Dette fenomenet knytter seg til brukere som beveger seg unødig og ikke-planlagt mellom ulike deler av hjelpeapparatet uten å få tilstrekkelig hjelp.
Imidlertid har et stort flertall av brukerne som er registrert hos de tre etatene kun forhold til én etat. Nær 85 prosent av alle forløp foregår i én etat alene. (…)
Kasteballer fikk dermed nærmest mytisk status og ble presentert som et større problem enn det var empirisk grunnlag for.
Brukernes kanossagang mellom etatene var et kraftfullt bilde, og sammenslåing av etatene, én dør til forvaltningens tjenester og ytelser og slutt på etatsvandring ble reformens mantra.
POLITIKERNE HAR ALTSÅ HELE TIDEN VÆRT KRYSTALLKLARE OVER DETTE...
Hundretusener har blitt ofret i dette deres kyniske og strategiske spill!
Men så lenge man tier om de virkelige årsakene bak Nav-floppen og politikere og andre meningsbærere velger å bruke positivt ladede uttrykk som de har gått på kurs for å lære seg med oljeglatte smil som komplimenterer en falsk optimisme mot ”løsninger” de aldri vil finne fordi fundamentet aldri ble lagt – så går det hele kanskje over av seg selv?
- Hva tror du?
- Ringen er sluttet…..
- Godt Valg!
Varslerne knebles ;
(…) Pasientene hennes fikk ikke dusje, ble ikke stelt som de skulle og fikk ikke i seg nok mat. Demente pasienter kan ikke nødvendigvis si ifra når de er sultne. De pårørende tør heller ikke si ifra, de frykter at det vil straffe seg.
For sykepleieren som slo alarm internt, gikk det ikke bra.
På “Karis” ende av bordet sitter fem andre kvinner. De har fem individuelle historier. Versene er forskjellige, men refrenget er det samme.De sa ifra om uheldige, usunne eller ulovlige forhold ved institusjoner i Oslo kommune.
- Og det straffet seg (…)
Ytringer som er brysomme, men nødvendige;
“(…) I helseforetakene og helsevesenet heter det at ytringsfrihet er en grunnleggende forutsetning for reelt demokrati – at det moderne Helse-Norge tillater meningsbrytning, at man gjennom meningsbrytning legger grunnlaget for veloverveide beslutninger.
Dette er festtaler. Leger, sykepleiere og andre helsearbeidere vet at virkeligheten ofte er en annen når selv ulovlige, irregulære eller kritikkverdige forhold blir forsøkt avdekket. Hvor vanskelig har det ikke vist seg å være å varsle om forhold som korrupsjon, kameraderi og annen ukultur?
Ytringsfriheten, og dermed adgangen til å avdekke kritikkverdige forhold, er egnet til å motvirke at slike forhold i det hele tatt forekommer, og til å begrense omfanget. Ikke desto mindre råder det mange steder i helsevesenet en ukultur som hindrer utøvelsen av ytringsfriheten
Tønne-saken kneblet mediene
Varsleren i Tore Tønne-saken, tidligere BA-HR-direktør Kari Breirem, mener at medienes ytringsfrihet har blitt kneblet etter hans død.
Mistet jobben grunnet varsling om forhold i psykiatrien – og ble dømt i retten i tillegg;
(…) Ikke useriøs bråkmaker.
Romsdals budstikke skriver 3. juni 2009: Karl Yngvar Dale er ingen useriøs bråkmaker, slik Sunnmøre tingrett urettmessig har framstilt ham som, mener Dales advokat.
Dale var mest opptatt av at hensynet til pasientene og sikkerheten til de ansatte da han 29. oktober 2007 erklærte unntakstilstand ved sikkerhetsenheten.
Dale så at bemanningssituasjonen var så prekær at han ikke kunne garantere for de ansattes og pasientenes liv og helse (…)
Vi må også huske;
MARIANNE BERGVALL, lærer i videregående, tapt sak mot Hordaland fylkeskommune.
SIGRUN TOPPE OLSEN, psykiatrisk sykepleier, tapt sak mot Helse Bergen.
JULIJA LANDE, leder av Varslerunionen, tidligere verneombud i skolen, tapt sak mot Oslo kommune.
Konsekvensene av å varsle i Norge er så livsødeleggende at det må ropes et kraftig varsku:
Varslere er i fare;
Ingrid ble sparket og stemplet som paranoid
Ingrid Eng Lilleng varslet om vanskjøtsel av eldre på et sykehjem i Oslo. Hjelpepleieren ble sykmeldt, feilaktig stemplet som paranoid og oppsagt. Nå roper hun et varsku om behandlingen av varslere (…)
Lilleng opplevde at svake, eldre ble behandlet dårlig, og hennes utsagn ble støttet av Fylkeslegen i Oslo etter at han hadde et tilsyn ved sykehjemmet i 1993 og viste til sine undersøkelser.
Allikevel tapte hun alle runder i rettssystemet, og sitter igjen med en kjempegjeld.
Lilleng håper at hennes historie kan mobilisere krefter i samfunnet som sikrer bedre vern av dem som tør å si fra, og skriver at hun er skremt og undres over hvor rettferdigheten finnes;
Farligst er imidlertid likegyldigheten. Hvis den vinner fram er vi alle hardt ute å kjøre (…)
Det er noe fullstendig ondt og søplete over at de som sier fra om vanskjøtsel av eldre som ikke våger eller klarer og stå frem og tale sin egen sak, skal knekkes med alle midler – først av “hjelpeapparatet” og senere av rettssystemet.
Hva slags land er det vi lever i?
Enkelte ganger får maktmennesker med særdeles slette egenskaper som fortjent. Det er denne saken om en skandale av dimensjoner et strålende eksempel på. Personen som klarte og avstedkomme dette var dog ingen “hvemsomhelst”. Hun var Jurist med en lang og imponerende merittliste. Allikevel opplevde hun lenge å bli tiet ihjel i sine avsløringer, lik som den jevne allmue gjerne blir;
Cheferne overhørte hendes advarsler
Jurist Bente Adolphsen var advaret, men tog chancen med en ansættelse hos Århus Kommunes socialforvaltning. Hun fik dog nok af chefernes vilkårlige afgørelser og ulovlige handlinger.
Mød juristen, der fældede en socialchef, og som har rystet Århus Kommune (…)
Nogle nætter vågnede hun badet i sved og bekymringer. Da tingene spidsede til, og cheferne i socialforvaltningen i Århus konsekvent undgik hende og overhørte hendes advarsler om, at de var i gang med at træffe usaglige og ulovlige beslutninger om børns anbringelser, var jurist Bente Adolphsen dybt rystet (…)
Bente Adolphsen bed sig fast i den saglige linie, men føler sig mobbet ud af blandt andet socialchef Leif Gjørtz Christensen, der er uddannet psykolog.
Hun endte med at få ret i sin kritik af ulovligheder, da borgmesterens afdeling med juridisk bistand udefra undersøgte socialforvaltningen. Det kostede socialchefen jobbet og udløste skarp kritik af forvaltningen for at have handlet i strid med serviceloven. Men sagen er ikke slut. Forude venter en undersøgelse om det tjenestelige ansvar i sagen og mulige sanktioner over for de ansvarlige (…)
Bente Adolphsen, 58 år, er ikke hvem som helst.
Hun har som jurist gennem 20 år specialiseret sig dybt i juraen i forhold til børn og familier som ansat hos bl.a. Århus Amt, statsamtet og som underviser på Den Sociale Højskole.
Hun underviser og holder foredrag for politikere, kommunalt ansatte, politi, psykologer og læger over hele landet og er en af landets førende eksperter på sit felt. Derfor var det tilsyneladende også et scoop for Århus Kommunes socialforvaltning, da man ansatte Bente Adolphsen i sommeren 2006 som juridisk rådgiver (…)
Hun stillede en betingelse om, (da hun tiltrådte stillingen) at hun som en ufravigelig nødvendighed kunne udtale sig om lov og lovfortolkning både internt og eksternt. Og hun kritiserede til samtalen kommunen for at være lidt for selvkritisk og håbede, at hun som jurist i afdelingen kunne åbne for en bredere horisont.
“Så havde de hørt mig, og vidste, hvad de fik“
De ville have hende.
“Halvandet år efter – 1. november 2007 – indgav hun sin opsigelse og fratrådte en måned senere. Tom indeni, dybt rystet og desillusioneret over mødet med en ledelse i socialforvaltningen, der i så udpræget grad ikke alene overhørte og afviste hendes juridiske vurderinger og i stigende grad helt undgik hende. Men som også traf vilkårlige og ulovlige beslutninger og forskelsbehandlede borgere, selv om de blev advaret (…)
“Ingen dialog“
Hun fik bare ingen svar på sine mails.
Der var ingen dialog. Jeg anede ikke, om cheferne havde modtaget mine mails eller taget stilling til dem (…)
Når hun konfronterede cheferne ansigt til ansigt med, at de var ved at træffe usaglige og ulovlige beslutninger, fik hun ikke noget svar (…)
Da hun sagde op for at vende tilbage som lærer på socialrådgiveruddannelsen, kunne hun nemt opfange lettelsen hos ledelsen. Og da jurist-jobbet blev genopslået var det under en overskrift, der signalerede, at det var andet end faglighed, man især eftersøgte i stillingen. Der stod: “Tålmodig jurist søges” (…)
Bente Adolphsen aner ikke, om socialchefen fik ordrer ovenfra til at gennemføre de ulovlige beslutninger – fra en direktør eller det politiske system.
Jeg har sagt flere gange både til Leif Gjørtz og souschefen, at hvis de fik ulovlige ordrer ovenfra, havde de pligt til at sige fra og lade være med at adlyde dem. Men jeg fik aldrig et svar.
Hendes vurdering er, at Leif Gjørtz var så skråsikker på sine egne beslutninger, at han gennemførte dem mod bedre vidende og så stort på lovgivningen (…)
»Det var ikke særligt sjovt at have knoklet så meget, og så føle sig tvunget til at gå.
Det virker uretfærdigt, at jeg selv måtte sige op, mens Leif Gjørtz Christensen får et gyldent håndtryk.
Og det undrer mig dybt, at en mand, der dokumenteret har begået lovovertrædelser, kan få et års aftrædelsesløn og derefter pension på over 200.000 kroner resten af livet.
Hvorfor har kommunen ikke meldt ham til politiet for at få en undersøgelse?
Var det for at undgå en skandale?
Den kan vel næppe blive større.«
“Ingen tak”
“Bente Adolphsen blev mobbet ud af jobbet, men har ikke modtaget nogen form for erstatning endsige anerkendelse af Århus Kommune efter at have bragt den dybt problematiske og ulovlige sagsbehandling frem i lyset.
Alligevel er historien om hendes personlige mod og faglige integritet nået langt omkring. Hun har modtaget mange mails og breve fra medarbejdere, kolleger og andre som støtter og opmuntrer.
Senest er hun blevet optaget i en »Who’s Who«-bog og et forlag i Cambridge, der udgiver bibliografier vil optage Bente Adolphsen i en bog om det 21. århundredes »outstanding intellectuals (…)
Knut Olav Åmås
“Å elske kritikk”;
(…) I stedet for å hylle dissenterne og de modige varslerne, valgte Bondevik-regjeringen og moderniseringsminister Morten A. Meyer å kjøre hardt på lojalitetsbegrepet – varsling er bare legitimt hvis varsleren sier fra «på en lojal måte».
Arbeids- og inkluderingsdepartementet har nå det nye forslaget til varslerparagraf ute på høring, fristen går ut 23. mars. Stoltenberg-regjeringens paragraf om varsling er mer omfattende enn den forrige, med innholdet er stort sett identisk:
En arbeidstaker har rett til å ytre seg om politiske og faglige spørsmål, men ytringen skal ikke skape unødig risiko for skade på arbeidsgiverens saklige og tungtveiende interesser, heter det i forslaget, alt ifølge Norsk Telegrambyrå.
Fortsatt er regjeringens holdning til varsling altfor defensiv. Varsling behandles fremdeles som en sak det først og fremst gjelder å sette grenser for.
Dette er en betenkelig innstilling til hva lojalitet er. For det eneste «lojale» når en borger oppdager kritikkverdige forhold, er å varsle. Dessverre viser all erfaring at det koster å si fra – arbeidstakere mister ofte både karriere og helse.
Jeg tror det vil komme for dagen flere sterke varslersaker både i vår og i høst, i bøker og aviser.
På et like alvorlig, men mindre dramatisk, nivå, handler hele varslerdiskusjonen om å legge til rette for at ansatte og fagfolk innen helse- og sosialsektoren spesielt, offentlig forvaltning generelt og dessuten i det private næringsliv, får bruke sine kunnskaper i det offentlige rom, og ikke knebles av misforståtte og feige hensyn til strukturene og systemene de inngår i og får sin lønn fra.
Men borgeres ytringsfrihet problematiseres og hindres hver eneste dag på en bedrøvelig lang rekke arbeidsplasser og i de mest avanserte miljøer. Universitetene er ikke noe positivt unntak i så måte.
Nye, profesjonaliserte styringsstrukturer og delprivatisering av offentlige virksomheter medvirker faktisk i tiltakende grad til å begrense enkeltmenneskers frihet (…)
Lik dette:
Bli den første til å like denne artikkelen.
Publisert i maktmisbruk, manipulering, Nyheter&Debatt, offentlige kontor, Politikk, Politikk, Samfunn, sosialkriminalitet, ukultur, vilkårlighet |
3 Kommentarer »
august 30, 2009
Hvem av oss som på nært hold opplever eller står midt oppe i absurditeter og overgrep fra Nav er det som skal få lov til å slippe til i de “meningsbærende” medier med vår informasjon?
Hvorfor blir vi konsekvent og ettertrykkelig kneblet i det å belyse et omfattende myndighetsmisbruk som tar plass i realiteten i all sin gru, godt skjult bak de velfriserte vrengebilder som spilles av i nyheter og aviser og som står så langt fra et dypdykk i et katastrofalt og reellt virkelighetsbilde som overhodet er mulig?
Det er ikke oss bloggere og borgerjournalister – enda – om noensinne.
På de mette selvtilfredse velforsørgede ignoranters alter, ofres den jevne allmue i politikkens innbyrdes kiv og stridigheter.
Det pågår et høyt profilert spill for galleriet, der agendaen synes å være ment som en tåkelegging av den uttalte motvilje som den privilegerte stand ser ut til å hyse overfor ivaretakelsen av de lovfestede rettigheter som vanskeligere stilte av oss har krav på.
De ytterst få sanksjoner allmennheten gjennom tidene har hatt å benytte seg av overfor utstrakt maktmisbruk og vilkårlighet, har til alt overmål blitt grundig sabotert med den ytterste selvfølgelighet av definisjonsmakten.
Jan Frode Haugseth- ph.d., Institutt for sosiologi og statsvitenskap, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, er endelig den profilerte person som har fått lov til å slippe til i det brede lag av media med sannheter som sjelden kommer på trykk, og som gjør et hederlig forsøk på å fremheve de ihjeltielser og den utestenging som mange opplever å bli møtt med når de har noe viktig å formidle.
Det håper jeg at også veldig mange med ham ønsker å sette søkelys på fremover.
Alt for mange kritiske røster blir i dag ignorert i det offentlige rom:
Du setter dagsorden
(…) Redaksjonene oppfordrer leserne til å forholde seg kritisk til sosiale medier.
Vil vi noen gang få se samme type omsorg i forhold til de tradisjonelle mediene?
I motsetning til bloggere og tvitrere, påberoper avis- og TV-mediene seg å beskrive og formidle virkeligheten.
Men det er ytterst sjeldent at redaksjonene problematiserer sin egne suverene makt til å definere hva som inngår i denne virkeligheten.
Redaksjoner er portvakter, som bestemmer hvem som skal få komme til orde i for eksempel en debatt.
Redaksjonens kriterier for utvelgelse er ofte skjulte for leserne, noe som gjør at det kan være vanskelig for folk å delta med egne meninger i debatten.
Enkelte meninger holdes bevisst vekk, og leserne får aldri en oversikt over hvilke (…)
Jeg har – i fire år – belyst mine egne opplevelser med Nav grundig både til ledelsen i etaten og til deres samarbeidspartner OPT, her på blogg, på Aftenposten på Facebookgrupper, til flere politikere, ministere, forskere, statsråder, tv- kanaler, Tabloid, Brennpunkt, aviser, journalister, organisasjoner, samt levert inn politianmeldelse.
Klager har gått til Statsadvokaten, Fylkesmannen, Trygderetten, Tingretten, Nav Klage- og Anke Sør, Helse- og sosialombudet, Sivilombudsmannen, JussBuss, NTL der jeg var medlem, direktørene i LO, Arbeidstilsynet, Statens arbeids-miljøinstitutt (STAMI) og Fattignorge m.fl – og altså ikke minst til ledelsen i Nav – fullstendig uten gehør.
Pressen vil konsekvent ha tiet meg i hjel i godt og vel 48 måneder, i mars.2012
Trakasseringen fra de mange uegnede elementer i det offentlige er i mange tilfeller konstant, og det er ingen vei ut.
Slikt kan ikke lenger ties ihjel, og jeg minner atter en gang om pressens “Vær Varsom – Plakat”:
http://presse.no/Etisk-regelverk/Vaer-Varsom-plakaten
Et hvert menneske som arbeider i vårt hjelpeapparat er både ansvarlig for, og pålagt og utføre sitt yrke med faglig forsvarlighet, etikk og moral.
Hvis disse blir “tvunget” av sine overordnede og effektuere vilkårlige og lovstridige beslutninger overfor “vanskelige klienter” eller varslere, eller de bevisst deltar i “internjustisen” der de går sammen om å sjikanere personer som befinner seg i en svært utsatt situasjon og ber om bistand – ved hjelp av kreative metoder som utmatter og forvirrer den andre part (se avhandlingen til Lysne over) - så skal denne type aktører uansett stilles til ansvar for egen agering.
De som da velger å ikke rette seg etter Norges Lover og etatens retningslinjer og overordnede føringer som de er ment og arbeide ut fra i et hvert henseende, vil med vitende og vilje være med på – i ytterste konsekvens, og utføre forbrytelser i den offentlige tjeneste.
Jeg viser til Straffeloven
Ot.prp. nr. 8 (2007-2008)
Det følger av straffeloven 1902 § 123 at en offentlig tjenestemann kan straffes dersom han misbruker sin stilling til å krenke noens rett ved å foreta eller unnlate å utføre en tjenestehandling.
Etter straffeloven 1902 § 124 straffes en offentlig tjenestemann som rettsstridig benytter sin offentlige stilling til å få eller som forsøker å få noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe.
Straffeloven 1902 § 125 rammer ulike former for medvirkning.
Bestemmelsen er rettet mot offentlige tjenestemenn som forleder eller tilskynder en underordnet eller en tjenestemann under hans oppsyn til å forbryte seg i tjenesten eller som bistår vedkommende eller vitende lar ham forbryte seg.
Videre rammer § 125 en offentlig tjenestemann som misbruker sin offentlige stilling til å tilskynde en annen offentlig tjenestemann til å forbryte seg i tjenesten eller som bistår vedkommende.
Straffeloven 1902 § 324 rammer en offentlig tjenestemann som forsettlig unnlater å utføre sin tjenesteplikt, eller som på annen måte forsettlig overtrer tjenesteplikten.
Unnlatelsen er bare straffbar dersom tjenestemannen hadde en rimelig mulighet til å oppfylle plikten.
Videre straffes den som tross advarsel viser uaktsom forsømmelighet eller skjødesløshet ved utførelsen av sine tjenesteplikter.
Etter annet ledd gjelder straffebudet alle som omfattes av lov om statens tjenestemenn, dvs. enhver statsansatt.
Jeg håper at jeg i blogginnleggene har klart å gi en tilnærmet fornuftig belysning av hvorfor alle ansatte, helt fra de “på gulvet”, til mellomledere og helt opp til øverste ledelse har et like stort ansvar for de lovbrudd de velger å holde i hevd som de både samlet og hver for seg, er villige til å gjennomføre.
Det er både feigt og uholdbart å skylde på “systemet”.
Vi er alle i stand til å foreta valg, og spesielt de som har ansvaret for å ta vel imot de av oss som har behov for bistand av ulike slag, bør være seg særdeles bevisste på at de til en hver tid må forvalte sitt embete med sunt skjønn.
Kunder av etaten som systematisk har blitt trakassert, tiet ihjel og effektivt eliminert etter varsling, forvises med sine historier til blogger og debattfora.
Ignoransen og kneblingen bidrar til at systemet tar ytterligere vare på seg selv, da de som allerede ligger nede der de befinner seg i det ytterste behov for bistand som aldri kommer, således og uvergelig blir betraktet som en slags pariakaste.
Avsløringer om grovt misbruk av makt som den “meningsbærende” presse konsekvent bestemmer seg for og ikke kringkaste, vil uvergelig og etter som tiden går, lede til en ufarliggjøring av overgrepene.
En bagatellisering av utenkelige tilstander og en effektfull farlig villedende psykologi, som suggererer det hele dit hen, at tilstandene er som de skal være.
Hvis avsenderen bare ties i hjel lenge nok i sine bestrebelser på å bli hørt, blir det ironisk nok denne – i stedet for skadevolderene som det utvikles mistro og skepsis til.
Slik er det bare…
For journalister vil da vel aldri synke så dypt at de konsekvent velger å misligholde Vær Varsom-plakaten i flere år overfor et enkelt menneske som Nav har begått multiple lovbrudd mot og ignorere stadige henvendelser om dette?…
Det verste er at pressen i ca. to år har gitt fullstendig blanke …. søren i den oppsiktsvekkende informasjonen om kameraderi og samkjørt koordinert myndighetsmisbruk mellom Fagforeningen, Attføringsutvalget og sosialtjenesten i Bydel Nordstrand overfor annen person enda jeg har sendt dem informasjonen flere ganger og opplyst om forholdene på Twitter som jo har bred rekkevidde.
Jeg var med i alle møtene og har alt på lydopptak:
Del 2
Del 3
Hva skjer?!
Jeg kan bare sitere Per Edgar Kokkvold: “Norske journalister burde skaffe seg knebeskyttere, slik som de kryper for makthaverne”
Og er det ikke i det hele tatt merkelig at jeg aldri mottok svar på alle mine detaljerte henvendelser med bønn om beskyttelse til ledelsen i Nav og overflytting til annet kvalitetssikret tiltak bort fra et stadig eskalerende myndighetsmisbruk som jeg erfarte fra ansatte i etaten og deres samarbeidspartner OPT, der sistnevnte aktører hadde tilkjennegitt for meg at de hadde lest artikkelserien jeg hadde startet i Aftenposten for å avsløre trakasseringen jeg erfarte hos dem og at de derfor bl.a bedrev gjengjeldelser og “trigget” meg med vilje i møtene som deretter tok plass når direktør Saglie som indirekte hadde overlevert meg tilbake til gjerningspersonene under full ignorering av min varsling raskt ble svært oppmerksom på annen person med utgangspunkt veldig nær mitt etter at hun skrev en eneste kronikk – og ga henne arbeid i etaten?:
“Jeg blir opprørt når jeg leser det Kristin Floer skriver”
Det sier Nav-direktør Tor Saglie til MS-bladet.
Etter at han hadde lest Floers kronikk tok han kontakt og inviterte henne til et møte.
Han har tilbudt henne jobb et par måneder.
Det er viktig for oss å få brukererfaringer (!)
Når saksbehandleren i Nav tilbyr Kristin Floer et kurs i CV-skriving, så gjør han ikke jobben sin godt nok, innrømmer Saglie (…)
Forskjellene er uttalte.
Jeg ble aldri tilbudt jobb hos direktør Saglie enda jeg både har 3-årig Høyskole og bachelor i Kultur- og samfunnsfag ved UIO.
Jeg ble i stedet overkjørt i mine ønsker og velbegrunnede forslag til ekstra kurs som ville hjelpe meg stort i videre arbeid med mine funksjonshemminger, den siste tilretteleggingsbiten som jeg hadde sendt direkte til direktørene i Nav så de var klare over dette – av deres utvalgte saksbehandler selv med advokat til stede, og plassert i OPT
- der jeg var blitt tilbudt … eller rettere sagt tvunget til og delta i nettopp “kurs i CV-skriving” ved en bedrift som primært sysselsatte psykisk utviklingshemmede
Vist til i
Navdirektør Tor Saglie forskjellsbehandler, og sørger for at grovt maktmisbruk holdes i hevd
Og
Aftenposten Debatt: Toppledelsen i Nav tier i hjel overgrepssak
Serien ble sperret av debattledelsen i Aftenposten 14.07.2008 ved ca. 40.000 treff.
Før Aftenpostens stengning av forumet etter 22.07.2011, hadde denne allikevel hatt nær 300.000 treff…
Et utdrag av første side i den lange serien, kan leses her:
Forbrytelser i den Offentlige Tjeneste (Del 1)
http://bit.ly/wNvMow
Der ble jeg ble jeg trakassert og utøvd represalier overfor i stor stil når jeg varslet om dette, fordi responsen jeg møtte fra Nav-ledelsen var å tvinge meg tilbake til de innklagede aktørene i OPT under falske forsikringer fra et helt panel om at tiltaket heretter ville være “kvalitetssikret”…:
Forbrytelser i Den Offentlige Tjeneste – Forbrytelser uten straff (Del 2)
Tapet møtereferat av 29.04.2008 med Nav Nordstrand Trygd
Varslingen som hadde gått med ca. 12-16 e-poster til Saglie og Utvik med kopi av alle tapede møtereferater lagt ved, resulterte i en eneste liten tilbakemelding fra Saglie til meg:
Subject: VS: Jeanine ber om hjelp vedr. møtet med Nav Nordstrand Trygd 29.04.2008 Date: Thu, 15 May 2008 15:07:07 +0200 From: Tor.Saglie@nav.no To: emmali1@msn.com
Jeanine
Jeg viser til din e-post av 1. mai 2008 med vedlegg. I vårt brev til Departementet av 21.02.2008 konkluderer direktoratet med at “NAV Oslo har gitt Jeanine den bistand som er mulig innefor etatens mandat og muligheter”.
Jeg anbefaler derfor at du stiller deg velvillig til de tilbudene som du i etterkant har mottatt fra NAV Oslo.
Mvh
Tor Saglie.
Deretter forrådte Saglies egen rådgiver Haakon Hertzberg meg monumentalt, og gikk fra alle sine lovnader.
Jeg ble fratatt min yrkesrettede attføring sommeren 2008 som på papiret fra Nav egentlig var tilstått meg ut år 2010 og sendt rett over på sosialkontoret på bakgrunn av falsk forklaring fra de innklagede aktørene i bedriften – noe som Saglie satt inne med god kjennskap til at var tilfelle, i form av bevis som kontinuerlig ble oppdatert fra meg og sendt ham og Torild Lien Utvik (avgått direktør for Oslo-regionen) etter som myndighetsmisbruket skred frem:
Saglies egen rådgiver Håkon Hertzberg forsikret meg i (tapede) telefonsamtaler 19.06.2008 at de kom til å følge meg opp og at de ville innhente informasjon om hvordan det gikk med meg i tiltaket fremover, og de ville foreta en dialog med Nav Oslo og Nav Nordstrand arbeid vedrørende tema “om jeg fikk den oppfølgingen jeg trengte fra Nav”.
Han sa han ville be Nav Arbeid om en vurdering på hvilke tiltak man iverksatte, og hva man skulle gjøre for å sikre at jeg ikke ble sykere av å være på tiltak hos dem.
Det viste seg å være løgn! Les:
Tapet møtereferat av 02.07.2008 der innklaget aktør bruker mine funksjonshemminger mot meg
Debatten jeg deretter startet i Aftenposten om lovbruddene
Toppledelsen i NAV tar fra meg livsoppholdsgrunnlaget:
Bloggpost som viser flere mail mellom Bjerke og meg, der hun benytter seg av legeerklæringen om forhøyet blodtrykk pga myndighetsmisbruket til å legge til rette for at Nav med dette får en “gyllen anledning” til å kvitte seg med borgeren som har varslet om grove misligheter i etaten:
Nav stanser attføring på bakgrunn av falsk forklaring, og legeerklæring som attesterer at deres maktmisbruk har medført forverring av helsetilstand. Flere mail i saken:
I tilknytning til dette, må man huske at Ingrid Raab er den (av alle innklagede) aktører som fortsatt har overoppsyn med Bjerke og min sak (jeg viser igjen til bakgrunn “Møtene med Raab & Fjeld”) i posten
Direktør Saglie, LO, NTL Enkelte utdrag fra noen av mailene jeg har sendt disse m.fl. med oppfordringer til stans av maktmisbruket fra Nav. Del.1.
Ytterigere belysning står etter de to møtereferatene i denne posten:
Nav- Hittil upubliserte møtereferater tilknyttet klagesaken:
Klagen jeg skrev på dette til Nav Klage- og Anke Sør som jeg var pålagt og først sende inn til to av de innklagede aktørene ved Nav Nordstrand Arbeid for gjennomgang – Eirin Bjerke og Tom Pettersen, ble deretter underslått i ca 8 måneder.
Pettersens overordnede Anne Mette Bakke dekker deretter bevisst underslaget, og legger alt ansvar over på Klagenemnda:
NAV Nordstrand Arbeid underslår min klage til Trygderetten i hele 8 måneder – og lyver til meg om det:
Etatens agering bærer således tydelig preg av motvilje overfor prestisjetap, samt veloverveide og organiserte straffereaksjoner i form av sanksjoner og gjengjeldelser mot en varsler:
Falsk forklaring (ordrett gjengitt) og grovt misbruk av stillingsposisjon, bidrar til og stanse Yrkesrettet Attføring:
Mennesker som av en eller annen årsak befinner seg i en vanskelig livssituasjon med behov og motta hjelp for å kunne områ seg litt, har svært få – om noen muligheter for å komme seg opp fra hengemyra de av ulike grunner er fastnet i.
Maktapparatet oppretter og tilpasser slett ikke adekvat oppfølging til de som trenger det, eller stiller med påkrevde og troverdige internkontroller av et mange ganger ondsinnet og ugjennomtrengelig “hjelpeapparat” der mange oppsiktsvekkende uegnede og regelrett dumme komponenter hersker, som indirekte har brede fullmakter samt uoffisiell tillatelse til å nedverdige, ydmyke og undertrykke “bølingen” der ute på ubegrenset kreativt vis ut fra dagsform og humør.
Det er realitetene!:
Hvordan står det til på våre sosialkontor?
Er etikken fraværende i offentlig forvaltning? Hvem kan bistå når tjenesteutøveren misbruker sin myndighet?
Individuell plan – Ansvar – Utarbeidelsen av planen skal skje gjennom et samarbeid mellom ulike tjenesteytere og etater:
Sosialtjenesten – Om å holde orden i eget hus. Hvordan blir brukeren møtt?
Sosialarbeideres holdninger: ”Vi vet hvordan du har det og det er greit for oss”
Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 7 – Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere (Forvaltningenes hjemmelagde regler)!
http://bit.ly/vZ5qgK
Den priviligerte stand har med dette skaffet seg en solid forsikring om at “massene” ikke vil være i stand til å mobilisere ressurser for å opponere.
De uheldige har slett ikke muligheter eller midler til å forsvare seg mot hverken meningsløse tiltak de mot sin vilje blir stuet inn i, eller mot de sjokkerende holdningene og den utbredte treneringen og fornedrelsen de blir møtt med fra enkelte aktører som synes strategisk plassert i sine stillinger med kun et mål for øyet; å “holde bølingen i sjakk“.
Allmuen det her er tale om, vil ikke ha veldig mye krefter igjen til å forsvare seg, siden de – utelatt som de er fra de fleste menneskerettigheter som eliten tar som en selvfølge – ufrivillig vil være tvunget til å bruke alle sine krefter på og forsøke og klare å overleve på et eksistensminimum fra dag til dag med sykdommer og inkassokrav.
De er attpåtil og kontinuerlig tvunget til å leve under den belastningen det er å til stadighet møte stengte dører, tankeblåste “Det-gir-jeg-fullstendig-blaffen-i-og-vil-bli-kvitt-deg-så-raskt-som-overhodet-mulig”-økseskaftfraser fra enten aktører med særdeles oppsiktsvekkende usunne holdninger eller ukyndig personell med liten eller ingen forståelse av lovverk og stillingsinstruks, inneha sterkt begrenset ytringsfrihet, og erfare et intrikat maktmisbruk som kan holde på i evigheter, regelrett avskåret fra å kunne ta i bruk rettsapparatet i de aller fleste tilfeller.
Skal vi fortsette å ha det slik?:
Ondskapen i byråkratiske organisasjoner
Poster som belyser samarbeidet mellom de innklagede ved Nav Arbeid og Nordstrand sosialkontor om og bedrive brudd på både lover og etikkdel, samt nennsom oppkonstruering flere av aktørene i mellom av meg som en “konfliktskapende person”:
Kjersti Smørvik, Eirin Bjerke, Ingrid Raab, Malin Karina Larsen, Trude Amundsen Sørheim, Tom Pettersen, John-Arne Kolstø, Marit Gunnes, Vildgun Steinhaugen, Anne-Mette Bakke og June M. Fjeld:
NAV Nordstrand Arbeid underslår min klage til Trygderetten i hele 8 måneder – og lyver til meg om det!
Når utbredt ukultur og kameraderi utgjør selve limet og de overordnede føringene i Forvaltningen.
Del 6
Del 5:
Sosialkontorets projisering – Tapet telefonsamtale med sosialleder Vildgun Steinhaugen hvor bekreftes underslag av klager og unnlatt bistand, samt lov-regel- og etikkbrudd som ledelse og ansatte ved Nav Nordstrand sosial har koordinert overfor meg i samarbeid med innklagede aktører fra Nav Arbeid de siste 3 1/2 år
http://bit.ly/AuljKL
Rapport: Nav-saksbehandlere – Nav Nordstrand sosial
Lik dette:
Bli den første til å like denne artikkelen.
Publisert i Samfunn, Politikk, Nyheter&Debatt, Politikk, offentlige kontor, vilkårlighet, ukultur, maktmisbruk, sosialkriminalitet, manipulering |
Legg igjen en kommentar »
