Jeanines Blogg. Når offentlig sektor misbruker makt.

Før 23.01.2012 hadde jeg hatt to timer med legen.

Den aller første informasjonen han fikk fra meg, var kopi av min egen uføresøknad til Nav på hele 21 sider, som også Navdirektøren hadde mottatt.

Der stod bl.a bred orientering rundt myndighetsmisbruket fra flere aktører i etaten og deres samarbeidspartner OPT, som ledet til at jeg ble fratatt min yrkesrettede attføring på bakgrunn av falsk forklaring fra de sistnevnte.

Og jeg sendte ham straks mailrekken jeg refererte i 2. post her, som var gått mellom meg og en av de innlagede lederne i Nav.

Jeg gjorde kort sagt grundig rede for hvorfor jeg ikke ville ha helse til å stille på enda en “Arbeidstreningsvurdering” hvis etaten skulle insistere på dette.

Men legen virket svært uinteressert i det jeg forklarte, og forsvarte varmt denne ordningen som “alle måtte delta på”!

Jeg orket ikke denne kampen da det krevde svært mye av meg å gå gjennom historien verbalt mens legen hele tiden satt og snakket over meg, så jeg sendte ham like så godt en mail som jeg håpet ville være grundig oppklarende.

02.02.2012 – Utdrag: (…) Vedlagt er min siste mail til Navdirektør Joakim Lystad på 13 sider, med overskrift:

“HASTER – Inhabilitet ved Nav Nordstrand – De har ikke etterkommet Navdirektørens krav, samt underslått flere klager” (Jeg tilføyer – Papirutskriften fra denne mailen ble personlig levert fra meg til Dem i legetimen av 25.01.2012).

Her viser det seg at den som vanvittig nok er overordnet saksbehandleren for min uførsøknad, er en av de innklagede aktørene fra tidlig i overgrepssaken: Anne Mette Bakke!

Enda har hun ikke villet gi meg navnet på min saksbehandler (Og jeg legger ved CDen, pålegget om at dette skal bli gitt meg, i personlig brev jeg mottok fra Navdirektør Joakim Lystad. Jeg legger også ved mailrekken mellom meg og Anne Mette Bakke som har pågått den siste tiden, slik at De ved selvsyn kan bevitne den kontinuerlige vilkårligheten jeg møtes med) (…)

Sosialhjelp er ment å være en midlertidig ytelse over maksimalt fire måneder! Hvis dette ikke har vært gjennomførbart, skal ytterligere tiltak iverksettes umiddelbart, hvilket IKKE har vært et tema i min sak!

Således være rimelig å kunne slutte at hele 43 måneder både på og under minstenorm har bidratt til ytterligere og irreversible skader i systemet – nettopp på bakgrunn av at jeg i utgangspunktet lider under et komplisert sykdomsbilde “med feil i en rekke organsystemer” slik Dr. (…) løftet frem i journalutskriftene De mottok.

Jeg ber Legen herunder, om å høre på opptaket (CD) av telefonsamtalen jeg har med sosialleder Vildgun Steinhaugen 02.02.2011 der hun avslører at hun overhodet ikke har ønsket å verken opplyse om, eller iverksette lovfestede tiltak overfor meg de årene jeg har vært avhengig av sosialhjelp – selv om jeg flere ganger har gitt uttrykk for at jeg har vært i en horribel situasjon – ikke minst helsemessig til flere av hennes ansatte og bedt både henne og dem om bistand!.

Sosialkontorets projisering oppdatert

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=561778

Som De selv har sagt, så krever Nav at informasjon om tidligere arbeidstrening og resultater av dennesterkt skal vektlegges!

Her kan De lese om hvor monumentalt myndighetsmisbruket jeg ble møtt med, avviker fra Attføringsbedriftenes egen bransjestandard:

Massakrering av regelverket, bevisste overgrep.

Hva er Arbeid med Bistand (AB) og hva kan du forvente:

http://bit.ly/qBXUGT

Mitt største problem og kjent for Dem både via legetimene og fra min opprinnelige uføresøknad til Nav, er at jeg fra dag en har reagert kraftig på de medisiner jeg har fått for diabetes og høyt BT som jeg attpåtil har vært nødt til å trappe opp til dobbel dose de siste fire år under myndighetsmisbruket, jeg er omtrent konstant meget svimmel og kvalm med press i “vevet” i hode og ører i tillegg til de voldsomme smertene i kroppen som ikke en gang smertestillende avhjelper (…)

Dette har vart i flere år, det bedrer seg ikke, tvert i mot, det forverrer seg, og det kjennes ut som om jeg i en rask prosess er i ferd med å dø.

Ut fra legejournalen bekreftes altså at en hel rekke ulike medikamenter har vært utprøvd på meg for å se om disse vil virke bedre, med det resultat at jeg både har måttet oppsøke Legevakt samt at jeg tre ganger har blitt akuttinnlagt ved Ullevål sykehus med store pustevansker og betydelige ødemer da jeg er hyperallergisk – selv mot de “mildeste” preparatene for diabetes og høyt BT som jeg har tatt siden 2002.

Dette er viktig at De tar med og belyser utførlig, i det tilleggsskriv De skal sende til Nav, på grunn av Etatens egne krav:

“Du må ha gjennomgått hensiktsmessig medisinsk behandling”

Herunder er essensielt viktig at De også orienterer om at jeg i hele ni år ble feilmedisinert med multiple tunge antibiotikakurer jeg verken skulle ha eller tålte (…) (Stygg sak, og jeg vant frem med pasientskadeerstatning)

Jeg ble gitt Arcoxia i store mengder – noe som senere gikk ut av produksjon fordi oppdaget stor dødelighet (…)

Dette må kunne gå an å drøfte i erklæringen til Nav vedr. sammensatte årsaker til særdeles kompisert sykdomsbilde hvorav flere av de medisinske tilstandene påvirker hverandre, og jeg ber således om at alt det overnevnte må bli vektlagt i Deres tilleggsinformasjon i min uføresak til Etaten (…)

*Her må innskytes at i timen jeg hadde med legen 25.01.2012 etter at han dagen før hadde ringt meg for å si at han hadde sendt uføreerklæring til Nav dagen før (23.01.2012) stilte meg sterkt undrende til at han ikke hadde konferert med meg først.

Dette på grunn av at han hadde mottatt et nesten uoverkommelig materiale fra meg med stor journal fra tidligere, og jeg spurte om det ikke hadde vært hensiktsmessig at vi hadde gått gjennom det han skrev sammen, slik at jeg evt. kunne komme med innspill hvis det var viktige ting han hadde glemt å ta med?

Utdrag fra timen av 25.01.2012 – Samme dag som legen sender sin motstridende uføresøknad uten min viten til Nav – som på grunnlag av denne fatter et avslag:

Legen responderer kun med at må jeg må legge polemikken som har vært i historikken bak meg, tenke nytt, og vi må stake ut en ny vei for meg i form av samarbeidsmøter.

“Nå kjenner vi historikken, og så må vi bygge en framtid som er sunn og bra for deg”!

“Vi må få inn nye folk som blir her en stund og ikke bare slutter”

Legen forteller at han nå vil be om et SNARLIG ansvarsgruppemøte der vi skal gå igjennom alle punkter som er nødvendige for min sak som for eksempel støtteordninger for han mente at her hadde det “hengt seg opp” som han sa, her har det vært mye skriverier, og de er sikkert drittlei!

Jeg svarer at DE har ingenting å være drittlei på, det er DE som fullstendig har unnlatt sitt oppfølgingsansvar, hvilket jeg har bevist (lydopptak)

Legen sier at det gavner ikke meg – uansett. – “Hva skal til NÅ for at DU skal få det best mulig – for du kan slippe å bruke så mye energi på å skrive så mye”! (…)

Han snakker igjen om ansvarsgruppemøte, og sier at sosialdelen også vil bli innkalt.

Jeg understreker at ingen av de innklagede aktører skal møte.

Men legen penser bare igjen inn på hva det vil være som GAVNER meg mest fremover (…)

“Poenget er at her må vi gå videre, for her er det stoppet fullstendig opp. Og hvis det er noen som taper på det, så er det deg”!

Jeg forteller ham at jeg skrev et langt brev til ham dagen før, etter at han hadde ringt meg hjem, og spør om jeg hadde forstått ham riktig at han uten å samarbeide med meg om selve attesten han skulle sende inn til Nav – har du allerede sendt den?

Legen bekrefter.

Jeg spør hvorfor han gjorde det uten å konferere med meg.

Legen svarer bare at “nå må vi få i gang en prosess på det, og det var satt en tidsfrist” (…)

**Jeg sier at han jo kunne fått tidsfristen utsatt (ytterligere), og legen svarer “ja”.**

Jeg sier at det som plager meg, er at vi ikke satt og samarbeidet før erklæringen ble sendt, fordi Nav selv har skrevet at det er veldig viktig at man har saken opplyst så godt som mulig før man sender søknad om uføretrygd inn, for å slippe lang ventetid hvis avslag og ventetiden i en ny runde.

Jeg spør om jeg kan få se attesten, og legen svarer ja, “denne er en versjon nå, som er basert på historikken din”. Jeg vil gjerne hjelpe deg…

Jeg spør om han forstår hvorfor jeg reagerer så kraftig på dette, og han svarer jo, jo, men dette var bare et “første steg” nå, for å overholde fristen som gikk ut forrige uke.

Jeg: Så du har lov til å sende inn en ekstra redegjøring når vi har gått gjennom dette her?

Legen: “Ja, ja”!

Jeg – Så da er det ikke noe problem?

Legen – Dette er bare en START!

Han sier at vi ta på Ansvarsgruppemøtet – møte med partene: Tema TT-kort – hvor er vi hen. Tema – Grunnstønad – hvor er vi hen. Tema – UFØRETRYGD og at han i dag skal skrive legeattest om et ansvarsgruppemøte hvor vi får gått gjennom og be om utsettelse på ALT!

Jeg: Utsettelse på avslag TT-kort, Grunnstønad?

Legen: “ALT, ALT”!

Jeg: UFØRETRYGD?

Legen: “ALT”!

- Så ber jeg om et snarlig ansvarsgruppemøte og får samlet disse personene, og så jobber vi med sak for DITT beste!

(For ca. en uke siden - 09.04.2012 mottok jeg avslag på overklaging av TT-kort med begrunnelse: “De hadde ikke hørt noe fra meg”!)

Jeg sier at legen har lagt vekt på at Nav nok vil ha meg ut i Arbeidstrening, men at den biten kan vi utelate, for jeg har allerede vært der og blitt KRAFTIG psyket ned, i “overgrepstiltaket OPT”!

Legen forsøker igjen å avbryte – han har det med å snakke over meg hele tiden – men jeg sier at jeg er såpass traumatisert av det jeg har gjennomgått at det føles som om jeg er i krigen. Det å gå inn i et Arbeidstiltak en gang til, vil for meg oppleves som å bli satt tilbake i nøyaktig samme overgrepssituasjon som jeg allerede har vært i!

Og med mitt ukontrollerte blodtrykk og diabetes, mener du som LEGE at det er FORSVARLIG og holde med Nav hvis de sier at jeg må det, eller skal du stå på for meg og si at det ikke er forsvarlig ut fra det jeg har vært igjennom før, det kommer til å ta livet av henne?!

Men legen svarer at det vil ikke ta livet av meg! (…)

Jeg spør om mennesker som har enorme psykiske problemer på grunn av negative opplevelser rundt dette tidligere, skal de PRESSES inn der?

Legen: “Men dette er IKKE PRESS!

Det er en SAMARBEIDSHANDLING for å se på hvordan du funker, men hvis DU oppfatter dette som en KRIG, da blir det at du ikke møter, og …”

Jeg: Hvis jeg skal inn i et NYTT tiltak, da blir opplevelsen at jeg går inn i det samme tiltaket - jeg forstår at det ikke er det SAMME tiltaket, men de KROPPSLIGE reaksjonene”…

Legen: “Hvis vi nå fokuserer på KRIG mot Nav, så mister vi alt det andre”!

Jeg blir fullstendig målløs og svarer at jeg nok tror at han begriper hva det er jeg sier.

Legen svarer at JEG MÅ ENDRE MITT TANKEMØNSTER!

Jeg svarer at de psykiske reaksjonene kan ikke endres når jeg har vært i overgrepssitusjonen i fire år og har erfart det jeg har gjort!

Men legen går igjen inn på hva som vil skje hvis jeg nekter å stille opp på de krav Nav stiller til meg og som “ALLE ANDRE MENNESKER MÅ FØLGE”!

Jeg forsøker fortvilt å forklare igjen at jeg er psykisk ødelagt, og legen svarer at Nav da vil si at jeg må inn til en psykiatrisk vurdering! (…)

Jeg leverer ham nytt dokument på 13 sider med overskriften “HASTER – Inhabilitet ved Nav Nordstrand – De har ikke etterkommet Navdirektørens krav” og ber ham se på det, og avslutter med å si:

Du kan altså sende inn tillegg til det du har skrevet”

- og legen svarer igjen bekreftende.

Han sier også at han skal innkalle flere, og jeg sier at det ikke må være de innklagede.

Legen går ikke med på det, men svarer at vi skal se først HVEM som svarer at skal komme!

(Mailen til legen av 02.02.2012 forts):

Jeg ønsket ikke å koble hjernen min til det De sa om at De hadde skrevet til Nav om at jeg evt. kunne prøves ut på ny arbeidstrening…?

Ut fra overnevnte horrible opplevelser med det tiltaket – OPT som jeg tidligere har vært utplassert i, blir dette stående som fullstendig uoverkommelig (…)

Enda en utplassering vil for meg oppleves som ensbetydende med enda en gang å gå inn i overgrepssituasjonen som jeg ble tvunget inn i av Nav tidligere, verken mer eller mindre!

Det kan bli fatalt hva angår min helsetilstand generelt, og ikke minst blodtrykk og diabetestilstand som ikke er under kontroll.

Jeg sliter i det daglige bl.a med sterk kvalme, og uttalte besvimelsestendenser.

Dette er det verste, i tillegg til smertene.

Dr. (…): (Som jeg sterkt utdypet i timen av 25.01.2012) – Kan De i lys av dette og som fagperson ærlig og oppriktig kunne attestere at det er medisinsk forsvarlig – fysisk og psykisk – tatt i betraktning de vanvittige påkjenninger jeg har vært igjennom i flere år og i tidligere utplassering fra Nav - å sette meg på AAP og utplassere meg i et tiltak en gang til ?!

Jeg ber på denne totale bakgrunn om at De omgjør Deres uttalelse til å gjelde det faktum at jeg må få innvilget uføretrygd av de spesielle lovhjemlede grunner jeg viste til i innledningen (Og i min egen uføresøknad) – intet annet – og det så raskt som overhodet mulig:

“Man kan gå direkte til uførepensjon uten å gå veien om arbeidsrettede tiltak først, i følge Folketrygdlovens § 12-5″

Jeg har gjort min skjerv i vårt samarbeid med å søke uføretrygd og andre ytelser.

Jeg har stresset dag og natt og presset meg selv til det ytterste gjennom hele desember og januar med krefter jeg overhodet ikke har, til det i våken tilstand har danset blodrøde prikker foran øynene og jeg har kjent vevet i hodet vri og forflytte seg i tak og bevisstheten bli fullstendig borte i glimt!

Enda fortsetter jeg blindt, og tenker at “stuper jeg så stuper jeg”.

Jeg ber om å bli trodd på at jeg overdriver ikke.

Dette for å få samlet min historie lettest tilgjengelig for Dem i bloggposter jeg har arbeidet med å oppdatere, slik at De ikke skal behøve og bruke tid De ikke har på å gå gjennom et uoverkommelig materiale.

Derfor krever jeg at her skal tas med og drøftes de mest relevante fakta som jeg her igjen har beskrevet og kortet ned fra min uføresøknad - sett opp mot min personlige samlede og sterkt belastende sykdomssituasjon med multiple organfeil, forklart av en profesjonell utøver av legeyrket overfor en uskolert og hevngjerrig etat.

Ikke minst fordi etaten selv krever å få viten om utredning og forløp i eventuelle tidligere tiltak.

Det skal de få!

Derfor må det også – på bakgrunn av det meget spesielle grunnlaget som hører under min sak – og beskrevet for Dem med understøttelse av lydopptak, søkes for meg om å få innvilget uføretrygd uten å gå veien om Arbeidsrettede tiltak først!

JEG HAR VÆRT DER!

Og jeg erfarte grovt misbruk av myndighet.

Jeg har overhodet ingen helse og krefter igjen.

Det ber jeg innstendig om at De skal ta på alvor, selv om jeg vet at jeg fremstår som skrivefør og ressurssterk, noe jeg forsto i telefonsamtalen at De mente at Nav kunne bruke mot meg blant annet fordi jeg skrev blogg.

Men postene på min blogg er ikke “nye”.

Som jeg forklarte Dem i timen av 25.02.2012 er flere av dem skrevet over mange år. Litt etter litt.

Ytterligere informasjon har bare blitt ført inn i postene eller/og redigert ettersom når jeg har klart å sette meg ned foran PC og oppdatere, og materialet har ved flere anledninger kun blitt kopiert over til andre debattfora.

Det tar meg kun få klikk, et par nye tilføyelser, og noen nye linker settes kanskje inn forøvrig.

Jeg sitter ikke i et hjørne og skriker, sikler, blør og river meg i håret.

Det er ikke slik synlig morbid utagering alvorlige helseplager må forbindes med før man skal bli tatt på alvor.

Som jeg skriver i uføresøknaden:

“Det har vært – og er tvingende nødvendig for meg å skrive ned og offentliggjøre disse da overgrepene pågår enda – de siste fire år hos Nav sosial, for å klare å mestre hverdagen til en viss grad uten å miste grepet fullstendig.”

Min helsetilstand med ufattelige plager og smerter oppleves som så dårlig at jeg kan dø når som helst.

Så skjer dette:

Dr. (…) ringer meg hjem TORSDAG 9/2-2012:

Jeg spør om han hadde bedt Nav om at uføretrygd og annet skulle settes på hold (slik han lovete meg i tapet legetime av 25.01.2012).

Legen (ordrett); “Ja, og det har jeg skrevet før også det, og så skrev jeg det nå igjen så det er greit nok”.

Jeg svarer at det ikke er greit, fordi jeg har plutselig mottatt i posten et avslag om uførepensjon fra Nav!

Legen svarer javel, og spør snedig nok hva det er basert på … … ….

Jeg sier at Nav lokal leste opp henvendelsen fra legen for meg over telefon, og at der fremkom IKKE at han spesifikt hadde bedt om utsettelse for deres avgjørelse i min søknad!

Men legen presiserer igjen nokså diffust at han igjen hadde skrevet et brev også ETTER det første han sendte.

Jeg: Og der kommer det altså tydelig frem at du har bedt om utsettelser på ders avgjørelse om det?

Legen forsøker å avverge spørsmålet ved å svare meg at “Nav bare kan nekte å etterkomme det han skriver”, men da responderte jeg med at han jo ikke en gang hadde FORSØKT å be dem om utsettelse!

Legen ignorerer meg igjen, og kjører bare på med dette “møtet” han er så opptatt av at skal komme i stand, og ber om at vi holder fokus på det!

Men han sier også at “Nav har tydeligvis bestemt seg i FORKANT AV “tingene”, og sendt et brev til deg”.

Og så prater han om møtet igjen.

Men jeg lar meg ikke avfeie, og understreker som tidligere at i Nav sine skriv så står det at søknader bør være opplyst så godt som overhodet mulig ved første gangs henvendelse, slik at brukeren evt. slipper å overklage og måtte vente på avgjørelse i uforholdsmessig lang tid.

Da sier legen at det er mye å sette seg inn i i min sak som han ikke har rukket på så kort tid.

Jeg svarer at nei, men at han kunne bedt om en ytterligere utsettelse og at han lovet meg dette i siste timen jeg var hos ham…

Legen avbryter igjen, og sier at Nav har misforstått det, og “at han sender et nytt brev til dem også”!

Jeg: “De har misforstått deg”?!

Han fortsetter irritert: “Hør nå! – Vi er nødt til å ha et møte nå her!”

Jeg svarer da at jeg blir svært opprørt over at han hele tiden repeterer at vi må ha dette “møtet”, at jeg er klar over det, men : SKREV DU OG BA DEM OM EN UTSETTELSE?

Legen svarer at det har han gjort - “jeg skrev også EN TIL”, men … hvem er din saksbehandler, så skal jeg ringe til saksbehandler nå”!

Jeg svarer at de har hele veien nektet å oppgi navnet på vedkommende, enda Navdirektøren i måned 9 i 2011 i skriv til meg ba om at jeg skulle få oppgitt dette, på den tiden da saksbehandlere ved det lokale Navkontor enda satt og behandlet uføresøknad (delegert til Nav Trygd generelt først i januar 2012).

Jeg sier at en j*vel av en sjef på Nav Nordstrand lokal - Anne Mette Bakke, i samtlige 4-5 mail jeg har sendt henne, har nektet å etterkomme denne Navdirektørens ordre! (Legen mottok kopi av mailrekken mellom meg og Bakke i siste timen jeg var hos ham, og han mottok også kopi av Navdirektørens pålegg som jeg refererer til i aller første timen vi hadde i desember 2011)

Legen spør hvem som har undertegnet avslaget.

Jeg svarer på det - Hanne Øverby og Aleksander Rasmussen.

Jeg sier at det ikke går an å ringe Nav Trygd direkte og at han må innom mitt lokale Navkontor på Nordstrand for å forklare hva saken gjelder før han blir satt over dit.

Jeg oppgir nummeret: 21 07 36 00

Jeg spør om han vil ringe meg opp igjen, og legen bekrefter.

*********************************************************************************************************************************************

LEGEN RINGER MEG OPP ETTERPÅ, SAMME DAG:

Han starter med å si at han har snakket med en “Gunnar Øye” der borte som skulle sjekke opp dette her og da høre med Bakke (Anne Mette) og at vi skulle ta saken videre “i et møte her som sagt”. (altså på legens kontor).

Han holder på med dette en stund, og jeg stresser igjen underveis det at han aldri gjorde som lovet og ba om utsettelse for avgjørelse av søknaden.

Legen står hardt på sitt, ønsker fremdeles ikke å gi noen innrømmelser, og svamler videre om dette møtet som er så viktig å få istand!

Så beskylder han meg for å kreve at “han skal skrive det og det”!

Jeg svarer at det gjorde jeg ikke i siste brevet han mottok fra meg sammen med CDen (av 02.02.2012)

Men legen påstod at jeg hadde skrevet at “du må gjøre sånn” og gjentar denne frasen for meg noen ganger.

Jeg svarer at jeg ikke har påpekt annet enn at han jo må forholde seg til det som står i legeerklæringene.

Legen: “Jada, jada – men jeg måtte skrive noe KJAPT for å få kommet videre i din sak, og de har vurdert å komme med bare tull!”

Han forsetter – “Når jeg ringte dit bort så kjente alle der ditt navn av en eller annen grunn”!

Jeg svarer at jeg av den grunn ikke skal bli rammet av vilkårlighet og gjengjeldelser.

Legen svarer at som ny person i mitt “system her”, så behandler han meg på lik linje som alle andre pasienter! – “Så ser jeg ar det er SÅ MYE grums som ligger i din sak, og at “de” “naturligvis” er temmelig agiterte som personer, og at de ikke har klart å følge opp i din sak på riktig måte!

Han sier at “som han har sjekket litt rundt nå, så er det tydelig at “ALLE KJENNER DIN SAK”!”

Han sier at utfordringen er at vi må få “nullstilt alt sammen” fordi det er tydelig at de har håndert saken negativt – igjen og igjen, og det er ikke holdbart.

Han sier at vi må ta nye runder for å kvalitetssikre og få de personer som gjelder for meg nå i synshold, og få en samtale direkte for å få ting på plass med de som sitter med pengesekken.

At vi må belyse sak på ny måte – “INGEN DÅRLIGE MINNER” !

Legen bagatelliserer meg igjen når jeg sier at de ikke har LOV å behandle meg slik, og at han jo selv sa at de var rimelig “ilske på meg” der borte!

Legen: “Ja jeg merker jo det”!

Legen forsøker å legitimere at de er det, men da roper jeg at det jo ikke er DE som skal være ilske, de skal jo være profesjonelle…

Legen bryter inn: “De er også mennesker vet du, ikke sant”!

Jeg: Nei, NEI, dette forholder jeg meg IKKE til doktor (…)”!

DEN er for tynn”

Legen fortsetter: “Men det er et FAKTUM ikke sant!

Han fortsetter med å mase om møtet, og sier Gud hjelpe meg i forhold til dette: “Og så kommer det inn folk som skal følge deg opp fremover, og så må DE velge de personene som DE mener at skal følge din sak fremover”!

- “Om DU har et eller annet overfor de som er negativt, så må det tydes fra Nav direkte selv, det kan ikke vi styre”!

Jeg: “Så overgriperne kan komme på møtet og j*vles som de bestandig har gjort”!?

Legen svarer at da kommer vi ikke videre, vet du! Da har du allerede lagt lista!

Jeg pukker på legens unnlatelse av å be om utsettelse for avgjørelsen i min sak igjen.

Legen: “Jeg ba om at vi måtte ha et ansvarsgruppemøte så vi fikk fulgt din sak videre! DER LIGGER DET I KORTENE”!

Jeg: FØR de ga avslaget på uføretrygd!?

Legen: “POENGET er da at de tolker ting på SIN måte”!

Legen nevner Gunnar Øye igjen, og jeg sier at han var involvert i en stygg sak med en annen person “X” som jeg var med i møte hos forvaltningen!:

(Møte(ne) kan leses her, og Gunnar Øye vil være den person som per brev ønsket X velkommen til å arbeide ved sosialsenteret – men som deretter trakk bekreftelsen tilbake, fordi sosialsjefen hadde sagt at “tidligere sosialklienter ikke hadde lov å arbeide ved sosialkontor” – hvilket X til alt overmål ikke hadde vært):

Når utbredt ukultur og kameraderi utgjør selve limet og de overordnede føringene i Forvaltningen.

Del 2

Legen sier at hvis han skal ha mulighet til å følge min sak nå, så må vi følge det som vi vet “funker”!

- “Hvis ikke, SÅ KAN IKKE JEG LENGER VÆRE MED! DA MÅ DU FÅ EN ANNEN LEGE”

Jeg blir helt sjokkert og svarer: “Men jeg forstår ikke… hva… hva SKJEDDE nå – hva mener du nå???”

Legen: “Nei men poenget er at hvis vi ikke får fulgt opp dettte jeg vet at funker ved ansvarsgruppemøte og følge prosessene …

Jeg: Jeg har jo ikke sagt nei til det jeg?!

Legen: Nei! Men da må vi ha en fremdrift. Jeg vet hva som fungerer hos Nav!

Han sier at vi avventer respons hos MINE SAKSBEHANDLERE og at vi har møtet der vi går gjennom mine sønader og lager FORMELLE søknader ETTER det og at det funker også overfcor andre pasienter.

Han understreker at jeg ikke er den eneste som har støtt på vanskeligheter med Nav, og at han vil ha møte så vi ser personen bak navnet og at det heretter blir gjort på en skikkelig måte med tanke på min situasjon.

Så sier han noe jeg ikke får tak i, og jeg svarer at vi ikke skal begynne å unnskylde aktørene med at “de bare er mennesker” fordi disse har lovkrav om å være profesjonelle og at jeg ikke ønsker at han skal unnskylde dem på noen som helst måte, det må jeg be deg om å være så snill å respektere!

Samtalen avsluttes.

*********************************************************************************************************************************************

Legen ringer meg tirsdag 14.02.2012 og sier at han har snakket med Bakke (Anne Mette ved Nav Nordstrand).

Legen: “De er interessert i å få et møte, de!

Og så får vi samlet de til møte så vi kan komme videre her for ditt beste, men de må ha en skriftlig fullmakt fra deg, på at de kan dele personlig informasjon med Nav Stat”

Jeg svarer at jeg ikke kan forstå hvorfor sosialtjenesten må møte når dette er et spørsmål om uføretrygd?!

(Her glemte jeg at Bakke hører under Nav Arbeid og ikke Nav sosial, men hun er uansett på Nav Nordtrandkontoret lokalt, og er tvilsomt nok leder i partnerskap i samarbeid med den innklagede sosialsjefen Vildgun Steinhaugen):

Sosialkontorets projisering:

Uansett er Bakke innklaget til Navdirektøren for grov misinformasjon der hun bevisst dekker en av sine (innklagede) underordnede som underslo min klage til Trygderetten i hele 8 måneder!)

21.10.2010: “Som siste bydel i Oslo og nest sist i hele landet får Bydel Nordstrand en felles dør til hjelp“

**Det nye kontoret blir ledet av Anne-Mette Bakke og Vildgun Steinhaugen, de er såkalt ledere i partnerskap (…)**

Legen svarer at det er lurt at ALLE er med på møtet “for å sikre fremdriften hos deg”!

Jeg svarer at min søknad om TT-kort for eksempel – IKKE faller under sosialtjenestens bestemmelser…

Legen svarer at det ikke burde være noe problem for meg å attestere den biten der, det er jo til ditt beste!”

Jeg svarer at jeg ikke vil ha sosialtjenesten inn i min sak OVERHODET!

Legen svarer at det ikke bare er de det dreier seg om, og at Anne Mette Bakke avventer svar!

Jeg roper at Anne Mette Bakke som er innklaget aktør, ikke skal være i min sak overhodet, og at hun ikke skal motta noen fullmakt fra meg!

Legen svarer uanfektet at Bakke fremdeles sitter i saken om meg, men jeg gjentar at hun ikke skal det, fordi hun er innklaget aktør!

(Legen hadde altså mottatt mailrekken mellom meg og Bakke sammen med min mail til Navdirektøren der jeg ba om at samrøret måtte opphøre).

Legen ler litt og sier at “Det må taes opp på annen måte, da”!

Jeg sier at jeg er så opprørt at jeg holder på å besvime.

Men legen driver hardkjør og responderer arrogant: “HVORDAN SKAL VI KOMME VIDERE DA, SYNES DU”!??

Jeg roper HALLO, kan vi roe det ned litte grann her!

Legen svarer at jeg har kommet til han for å få hjelp, og at han da vil hjelpe meg …

Jeg avbryter og gjentar som så ofte før at SOSIALTJENESTEN SKAL IKKE INN VERKEN MED DEG ELLER OSS, DET SKAL VÆRE FRA NAV ARBEID, OG DET SKAL VÆRE ANDRE ENN DE INNKLAGEDE AKTØRER!

Legen svarer at jeg da må skrive brev til Anne Mette Bakke med kopi til ham, hvor jeg skriver det jeg sier nå.

Legen spør om jeg har hennes mailadresse, og jeg svarer ja, at det har gått flere mail mellom meg og henne og som du har fått kopi av!

Legen svarer at det er greitt nok!

Så sier han at jeg får si det jeg har sagt til dem før, og så får de svare på det!

Samtalen avsluttes.

I en intens mailrekke som gikk mellom legen og meg dagen jeg sluttet hos ham, tok jeg ham kraftig på å j*vles med meg vedrørende hans intense iver hva angikk “Ansvarsgruppemøter” når han meget vel var godt kjent med det følgende:

Fra “MEMU” Internbladet for Nav:
MEMU nr 3 08.pdf – oppfølging i nav: den gode samhandlingen – både hva den ansatte og brukeren må gjøre (utdrag):
Oppdrag uten oppskrift
Oppfølgingsstrategien vår kan nok oppfattes som vag, men noe av poenget er at den skal ha vide rammer, sier Thorgeir Hernes i Arbeids- og velferdsdirektoratet.
Vi vil ikke være for spesifikke når det gjelder hvordan en enkelt bruker skal følges opp (…)
Hernes er enig i at det ikke er laget entydige retningslinjer for hvilke brukere som skal prioriteres, og hvilke andre som dermed blir nedprioritert.
I utgangspunktet har vi ikke sagt noe om hvilke brukere man ikke skal bruke store ressurser på å følge tett opp.
I strategidokumentene er det lagt mest vekt på brukere som er eller kan komme i arbeid, og det gir jo visse føringer, sier Hernes (…)

POSTEN VIL BLI OPPDATERT

KLAGE – VARSLING-RAPPORT OM UTSTRAKT MAKTMISBRUK OG KAMERADERI I FORVALTNINGEN BYDEL NORDSTRAND

Listen over alle bloggposter:

http://bit.ly/hwKs7V

Publisert i Kameraderi, maktmisbruk, manipulering, Nav, Nyheter&Debatt, offentlige kontor, Politikk, Politikk, Samfunn, Sensur, sosialkriminalitet, ukultur, vilkårlighet | Legg igjen en kommentar »

Stikkord: Fastlege, legeerklæring, NAV, uføretrygd

april 10, 2012

Fra Aetat til Nav – Løftebrudd og fravær av normal anstendighet

2009: Regjeringen dobler tilskudd til frivillige

Regjeringen vil bekjempe fattigdom ved å gi frivillige organisasjoner mulighet til å utvikle tilbud om aktivisering og arbeidstrening.

Nå dobles tilskuddene fra 10 til 20 millioner kroner.

Regjeringen har lagt vekt på samarbeid mellom de frivillige organisasjonene og kommunen eller arbeids- og velferdsforvaltningen.

Dette skal sikre at gode tiltak kan videreføres også etter at prosjektperioden er over.

Dette er en god dag for frivillige organisasjoner som nå får mulighet til å fortsette driften, eller utvikle nye tilbud, sier statssekretær Laila Gustavsen (…)

Første gang det ble bevilget tilskudd til aktiviserings- og arbeidstreningstiltak i regi av frivillige organisasjoner var i statsbudsjettet for 2005.

Tiltakene er evaluert av Fafo.

- Og det eneste de frivillige organisasjonene har fått ut av dette – det eneste som har kommet ut av doblingen av de økonomiske midlene som de fikk i hendene, er at brukerne fortsatt ble tvunget til å sitte og spikre paller bak et fjøs?

M.a.o de sedvanlige ørkesløse og nedverdigende “jobbklubber og CV-kurs”?!

Les innleggene

Nav Brukermedvirkning

http://bit.ly/HxZFOY

Mottar vi den hjelp som de frivillige organisasjonene lover oss?

Dumskapens Nav vant over nobelpristakere og samfunnslønn

Protest mot læringskonferansen “Fortell det til NAV”:

10.01.2006: Gjør opprør:

Da Aetat påla tidligere administrerende direktør Lars Bleken (63) å ta et to ukers vikariat som renholder fikk han nok.

En går ikke 20 år på skole for å skure golv, sier Bleken.

Nå står han i spissen for et opprør mot Aetat blant eldre arbeidsløse. De vil ha slutt på det de har oppfattet som press og trakassering fra Aetat.

http://www.klassekampen.no/artikler/nyheter/33138/article/item/null

Portrettet. Elisabeth Nilsen

Les hele saken i Velferd 5- 2006

Hun holder til i Frelsens Hus midt i Oslo sentrum. Så er hun da også opptatt av å frelse eldre – fra arbeidsløshet. Men når jobben er gjort, er det skogen som lokker på Elisabeth Nilsen.

2006: Nylig dannet en gjeng eldre arbeidsløse et nettverk de kalte Aksjon Arbeid Aetat (AAA). De var frustrerte og inderlig forbannet over den måten de ble behandlet på i Aetat.

En person fikk likevel ros. Det var Elisabeth Nilsen: Hun tok kontakt og inviterte oss.

Hun skal ha mange blomster. Hun er enestående i Norge,sa en av dem til Velferd.

Sikkert ikke enestående på noen måte, svarer hun beskjedent, slik veloppdragne piker skal.

Men kollegaer bekrefter at hun er opptatt av det såkalte brukerperspektivet.

Når en får tilbakemeldinger fra brukerne, må de tas på alvor.

Vi fikk mange henvendelser fra seniorer om at de ikke følte at de ble vist respekt.

http://www.velferd.no/Portrettet.ElisabethNilsen.2006-5.htm

Her kommer frem hva Bleken, leder for Aksjon Arbeid Aetat ble gitt av forsikringer fra fylkesarbeidssjef Elisabeth Nilsen i møte med henne 03.02.2006.

Bleken avrunder:

Men vi bør kanskje ikke fortvile. NAV løser jo alt dette (?). Tro det den som vil.

Når ble en fusjon og ny logo garanti for noe som helst?

Det ryktes for øvrig at det er de mest effektive (les: hensynsløse) saksbehandlerne som i første omgang er overført til NAV og da skulle vel resultatet være gitt. Selv Arbeidsministeren har lovet å være hensynsløs, så da så:

Aetat tramper videre

“Med politikernes velsignelse tråkker de på de eldre arbeidsledige gjennom sin uavlatelige trakassering, provosering og manipulering, gjerne ispedd en passelig porsjon trusler, press og mangelfull informasjon.

Vi i Aksjon Arbeid Aetat har nå i snart ett år arbeidet med å bedre vilkårene for ledige i aldersgruppen 50 til 67 år med fokus på dem som har stått i arbeid et langt liv.

Det er lov å spørre.

Hadde vi virkelig tro på at vi skulle få bukt med den ukultur som er så rotfestet i Aetat?

Trodde vi med hånden på hjertet at det var mulig å fjerne den arrogante, kunnskapsløse og menneskefiendtlige behandling vi ble utsatt for?

Jo, etter vårt møte med fylkesarbeidssjef Elisabeth Nilsen den 3/2-06 trodde vi faktisk det!

Vi var svært optimistiske da vi forlot møtet med følgende forsikringer i vesken;

-alle har krav på en positiv, skikkelig, vennlig og individuell behandling

- saksbehandlere skal ikke på noen måte misbruke sin maktposisjon

-det finnes klare krav til å utvise “godt skjønn”

avgjørelser skal tas med hodet og hjertet

-det arbeides målrettet for å forbedre kommunikasjonsprosessen

-alle typer “trusselbrev” fra Aetat skal opphøre

-aktivitetskrav skal tilpasses ulike brukergrupper

-”Aetat skal ikke gjøre det vanskeligere for folk enn det de er nødt til”

-alle har, om ønskelig, krav på å få en ny saksbehandler

-den enkeltes bakgrunn, utdannelse og erfaring skal tas på alvor

-Aetat ønsker å ta lærdom av gruppen negative erfaringer

- Det lempes på aktivitetskravene til eldre arbeidssøkere

(…) All den negative behandling vi opplever og alle de sjofle triks vi blir utsatt for er bare symptomer på at noe er fundamentalt galt.

Sannheten er at det er de politiske mål og krav til bedre ledighetsstatistikk som har første prioritet. Virkeligheten er at det er stykk/antall-målene som overskygger absolutt alt.

Ambisiøse saksbehandlere har lenge skjønt at det er disse resultatene som teller også når det gjelder lønnshopp og avansement.

Derfor blir vi kasteballer i et spill der det er en enkel sak å manipulere med ledighetstallene.

Spillet gjør det også mulig å skyve ledige over på attføring, uføretrygd eller ingenting.

Det bidrar således til å produsere tapere og tragiske menneskeskjebner i hopetall.

Ingen synes å bry seg om kostnadene er der like fullt bare et annet sted.

Det er et tankekors at denne regjeringen som skal bekjempe fattigdom selv, gjennom Aetat, selv er masseprodusent av nye fattige!

Jeg mottar mange henvendelser fra andre fylker om dette med aktivitetskrav.

Måten kravene presenteres på og hvordan de er formulert kan variere noe, men innholdet er det samme.

Jeg har satt fokus på disse tingene i flere tidligere artikler og det er vel verd å merke seg at INGEN har tatt til motmæle.

Ikke en, ikke en eneste gang!

Så da er det vel sant da at Aetat ser det som sin oppgave å drive en form for organisert faenskap for å pynte på statistikken.

At bedret statistikk betyr alt understrekes av det faktum at etaten heller ikke reserverer seg for å jukse med eget tallmateriale (se helside/forside oppslag i Hamar Arbeiderblad 2 og 3 nov 05)”

http://www2.seniorpolitikk.no/artikkel.asp?art=700

28.04.2008: Fra trakassering til ran.

Ran høres jo dramatisk ut, men er likevel en dekkende betegnelse på det som NAV nå er i ferd med å iverksette (…)

For to år siden tok jeg opp etatens sterkt kritikkverdige behandling av ledige over 60 år.

Responsen var overveldende og la grunnlaget for etableringen av ”Aksjon Arbeid Aetat”.

Det ble også starten på en omfattende debatt i Aftenposten.

I tillegg til tidligere og nåværende arbeidsminister kom både arbeidsdirektøren og fylkesarbeidssjefen på banen. Vi har hatt flere møter med fylkesledelsen og representanter fra Direktoratet: Men lovnader til tross så er det ikke skjedd noen merkbar bedring (…)

Aetat har tidligere fått sterk kritikk fra riksrevisjonen for å sløse bort enorme ressurser på nytteløse tiltak.

Og dette nye tiltaket er for oss ”gamlinger” hinsides all fornuft.

På siste informasjonsmøte hos NAV sa de selv; ” Når det gjelder den eldste gruppen av arbeidsledige må vi bare erkjenne at vi har svært lite å bidra med”.

NAV burde stå på denne uttalelsen! (…)

LARS BLEKEN
Initiativtaker og tidligere leder av
”Aksjon Arbeid Aetat”

http://seniorpolitikk.custompublish.com/nav-fra-trakassering-til-ran-.4478753.html

Et NAV til besvær- del III. Senter for seniorpolitikk

“Å bli arbeidsledig midt i femtiårene er ingen spøk, og spøken er bare blitt dårligere og dårligere etter som tiden har gått. Det er ikke blitt lettere å få jobb når man har passert 55, det gjør det heller ikke enklere når jeg verken er omsorgsarbeider, it – ingeniør, salgs og markedsutdannet, eller snekker.

Jeg er heller ikke polsk.

Sånn sett står det elendig til med mine kvalifikasjoner.

For hva gjør en universtitetsutdannet person, med papirer fra det forrige århundre, men en arbeidserfaring som ingen later til å ha bruk for. Jeg har ikke prøvd hva man ellers kunne kalle uortodokse metoder, hvor fristende det kunne være.

Jeg gjør som NAV sier, søker jobber. Men et sted går grensen for hva man kan akseptere.

Denne grensen går ved det vannskillet som heter anstendighet.

På et eller annet tidspunkt blir det umulig å gjøre gode miner til slett spill.

En dag orker man ikke å finnes seg i NAV idiotiske påfunn.

Ikke flere jobbklubber, ikke «arbeidspraksis».

Det er uanstendig av NAV å kreve at man skal ta en jobb man ikke får betalt for, til tross for at denne jobben krever en hel del kompetanse.

Det er uanstendig å kreve at man til overmål skal betale for å bedrive det NAV kaller arbeidspraksis.

Det er uanstendig å behandle voksne velkvalifiserte mennesker med mer enn tretti års arbeidserfaring som om de knapt kunne lese og skrive.

Det er uanstendig å kalle dette inkludering. Dette kan bare kalles en eneste ting: ekskludering.

Jeg har presentert problemet vi opplever for en hel Stortingskomité.

Ikke fordi jeg trodde at noen ville se lyset, og straks innrømme at slik kan vi ikke ha det. Slett ikke.

Svaret jeg fikk var ikke beroligende.

Komiteens leder var helt på det rene med at det eneste stedet jeg kan gå – etter at NAV bestemte seg for å stanse stønaden til livsopphold (den heter faktisk det), er til sosialkontoret.

Men før jeg har en jordisk sjanse til å få så mye som en krone der, må jeg selge alt jeg eier. For så å bli så fattig at jeg aldri noen gang vil kunne drømme om et noenlunde forutsigbart liv.

Dette er det en rød-grønn regjering byr dem av oss som faktisk har vært i arbeid nesten et helt liv.

Og som helt uforskyldt havner i arbeidsledighetsstatistikken.

Det er ille nok, men i tillegg skal vi presses, ydmykes og til slutt – som en coup de grace – få servert et vedtak der man får å vite at fra x dato stanser utbetalingen.

Man skulle tro at vi representerer en trussel mot statsbudsjettet, handlingsregelen, krigen i Irak, eller ozonlaget, eller verdensordnen i sin store ualminnelighet”

http://seniorpolitikk.custompublish.com/et-nav-til-besvaer-del-iii-.450430-72662.html

Arbeidsliv i Norden:

15.11.2005: Eldre arbeidsledige opprør mot meningsløse aktivisering:

De aktive arbeidslivet politikk i de nordiske landene er ofte understreket som en styrke. Men hva bør gjøres for å gjøre det meningsfullt for eldre arbeidsledige personer med høy kompetanse, som allerede kan bli undervist på kurs?

Sju av tio arbetsgivare i Sverige nyanställer sällan eller aldrig personer över 50 år.

I Norge, ikke engang vil én av ti arbeidsgivere ansette noen over 60 år.

Likevel tok de eldre til å sende inn søknader om jobber hver dag.

http://bit.ly/cR3FHk

Arbeidslivet ønsker ikke å rekruttere disse arbeidstakerne.

http://bit.ly/IhZ18h

En liten hvit løgn?:

11.09.2008: Dagens Medisin: NAV-kritikk og lydhøre leger

Pasienthistorier om trakassering fra NAV gjorde størst inntrykk på de cirka 70 Oslo-legene som nylig deltok på et møte om trygdevesenet.

NAV er et system i krise, sa brukerrepresentant Jan Frydelund (…) Reformen er ikke gjennomført – den er ikke på plass før ved utgangen av neste år sa direktøren.

Saglie la til at arbeidet ikke er enkelt: Det tar mer tid og krever mer ressurser enn vi hadde trodd på forhånd.

NAV er et system i krise, og det går utover oss pasienter.

Vi som kunder har ingen reell valgfrihet, sa Jan Frydelund, representant for brukerne av NAV.

Han minnet Saglie om at de som har redusert arbeidsevne, også har en redusert privat arbeidsevne. Derfor er det ekstra tungt og belastende å møte motstand fra NAV.

http://bit.ly/IuO6qR

18.03.2012: Nav gjør folk sykere

Erna Solberg: “Systemet vårt gjør folk sykere. Det er for lite fokus på aktivitet”

http://www.nettavisen.no/nyheter/article3358616.ece

Erna Solberg er like kunnskapsløs som så mange ganger før.

Hun må sjekke fakta bedre før hun uttaler seg, for etatens herjing – deres stupide maktbrynde og grenseløse vilkårlighet overfor “brukerne” er mange!

Idiotveldet ble allerede for mange år siden løftet ut og opp i dagen av Geir Sindre Ringdal som fortalte om sin tøffe kamp for å komme tilbake i arbeidslivet etter et hjerneslag. Nav valgte og sette Offiseren til og pakke skruer! (les litt nede i følgende post):

Navansatte og utskjelling – Slik skaper etaten uføretrygdede

I tillegg til det Bleken m.fl. har utlevert, husker jeg art. der en dame som var syk skrev om at hun aldri hadde blitt stresset mer enn da hun ble utsatt for etatens tallrike meningsløse aktivitetskrav.

Og bedre har det altså ikke blitt!

For Nav er stikk i mot Solbergs “orientering” regjerende mestere i og påtvinge mennesker tåpelige tiltak som ikke fungerer som annet enn lønnede oppbevaringsplasser til gavn og sysselsetting for etatens enkle drøvtyggere selv.

Og oppmøte er en tvang, der etatens sanksjoner vil være å frata borgeren økonomiske ytelser hvis denne ikke stiller.

Les både min erfaring og art. om en annen person som ble herjet med under denne gigantiske sløsing med skattebetaleres penger litt nede i denne posten:

Maktens hellige haller - Våre kriminelle fastleger

Solberg tilkjennegir altså et (angivelig) oppsiktsvekkende fravær av kunnskap rundt de astronomiske prøvelser som en god rekke mennesker er “nødt til” å utstå i lange perioder av sitt liv i form av nedverdigende meningsløs oppbevaring på tiltaksplasser som kun er opprettet for å brødfø de Navansatte.

Ulovlighetene har vært belyst en god rekke ganger i ulike synlige fora.

Således oppfatter jeg Solbergs uttalelse som ikke bare meningsløs, men også som et direkte hån overfor de Navrammede!

Hun har åpenbart ikke giddet å ta stilling til denne type problematikk, men hever sin lønn i en posisjon der hun aldri behøver å frykte for å bli håndtert som kveg i en innhegning uansett hvilke store hull i kunnskapen hun har – og hun vet det!:

Politikernes million-pensjon

Men Solberg tramper trøstig videre i et nedrig forsøk på å gjenreise Fattigforsorgens mentalitet på slutten av 1800-tallet ved å bidra til både opprettholdelsen og utviklingen av “sannhetsregimer” – de mildest talt betenkelige teknikker som vergeløse borgere uavlatelig utsettes for både i møtet med forvaltningen og fra diverse mer eller mindre bevisstløse makttopper med ullen agenda som mange ganger heller ikke har foretatt de nødvendige analyser som kreves før de kaster om seg med tankeløse utspill som ofte medfører fatale konsekvenser for de det gjelder:

08.04.2012 - «Usosial og kunnskapsløs»

“Høyre-leder Erna Solbergs forslag om en dagpengesats på 70 kroner for å tvinge folk ut i jobb, møter hoderisting i SV.“

http://bit.ly/IvOup8

Man skal kunne forvente seg betydelig mer av politikere som mottar lønn og frynsegoder almuen bare kan drømme om. De har å gjøre et inngående forarbeide og forvalte sitt embede på en skikkelig måte!

Anniken Glein skrev nylig et godt innlegg:

Hallooooo Erna! Det er påskeaften, ikke 1. April!

Der satte jeg inn henvisninger til en rekke klipp fra forskere, bøker avhandlinger og tidsskrifter som blir relevant å lese i forbindelse med dagens rystende propaganda. Herunder “Utdrag fra Sult – Oslo kommune – Byarkivet Verdig- og uverdig trengende”:

http://bit.ly/HDULxy

Oslos administrasjon

http://bit.ly/oULSNL

Karen Bøhle Aarhus rådgiver ved JobbX, Antirasistisk senter fastslår: “Nav er lite tilpasset  ungdoms behov“: “Det er ingen homogen gruppe ungdom som oppsøker Nav. Det er mangel på kunnskap om behovene ungdom har, og Nav-systemet er lite tilpasset.”

Den jevne Navansatt må aldri få sjansen å slippe til med egne vurderinger av kompliserte og sammensatte problemstillinger hos hjelpetrengende mennesker!

Hva Solberg fullstendig unnlater å problematisere, er at det vil være flere Navansatte med diverse subjektive vrangoppfatninger og lavt intelligensnivå som i så fall kommer til å stå for vurderingen av hvem som skal kunne “kvalifisere for 70 kroner dagen”.

Det må ikke bli tilfellet!

AUF-medlem Maren Østbø oppsumerte fatalitetene meget bra: “Disse menneskene er verdt 70 kroner dagen” (Utdrag)

(…) Det finnes uttallige årsaker til at de ikke tar imot jobben de får. Det kan være psykisk sykdom, mistet rett til skoleplass, rusproblemer, uholdbar bosituasjon, kronisk sykdom eller uavklarte medisinske forhold. Men utenpå er vi jo relativt like – og da har Erna vanskelig for å se individet som ligger innenfor. Individet som har gått igjennom uttallige undersøkelser og kanskje behandlinger, og som så går inn i en vanskelig påkjenning med å søke om disse pengene” (…)

Hun viser ikke sine egne velgere tillit.

Trør dem ned i søla. Sparker dem som allerede ligger nede.

Hun har satt prislappen på dem: 70 kroner dagen er hva de er verdt.”

http://bit.ly/IlX0T5

07.04.2012: Nav: – Bør kanskje være strengere

“Nye toner fra Nav: De mener arbeidsledige i større grad må godta å flytte på seg – og akseptere å jobbe med ting de ikke er utdannet til.

I prinsippet kan vi sette en professor til å jobbe på et lager. Jeg er åpen for at Nav kanskje bør praktisere dette strengere enn i dag, sier Bjørn Gudbjørgsrud, direktør for Navs 19 fylkeskontorer.”

http://bit.ly/IKChb8

Kanskje bør du bli sparket fra stillingen din så dyktige fagfolk som innehar nødvendig respekt for sine medmennesker får slippe til?

De vil sikkert kunne finne et mer passende arbeid til deg som du kommertil å fungere bedre i – Dassvakt på et kjøpesenter for eksempel?

Det er et absurd eksempel Navdirektøren trekker frem.

Og stuntet har ikke snev av legitimitet i bunn, men er enda et utslag av Forvaltningenes egne hjemmelagde regler – en sosialkriminalitet uten sidestykke!:

Professor Knut Fossestøl

Regler og skjønn i norsk forvaltnings- og velferdsforskning

En kritisk analyse med særlig fokus på velferdsstatens rettighetsorientering (Utdrag):

“For det første forholder de som treffer avgjørelser lokalt seg sjelden til lovtekster, forarbeider og rettspraksis.

I stedet forholder de seg til rundskriv, instrukser, edb-systemer eller særskilte veiledningshefter som overordnede har utarbeidet.

Dette skaper en rettsanvendelse som er mer primitiv og enklere enn den som vi finner i rettssaker.

Dette dreier seg i stor grad om hvordan lovgivningens skjønnsmessige paragrafer erstattes av forvaltningens hjemmelagde regler.”

http://ernasolberg.wordpress.com/2012/03/21/de-som-er-utenfor/

Viktig blir det derfor å fremheve de helt essensielle årsaker som ligger til grunn for og åpner dagens bredt profilerte mediestunt fra uegnede Navaktører.

Overlege Håkon Lasse Leira debatterte i 2010 at klageretten som medfulgte Yrkesrettet Attføring er fjernet:

“Misnøye med NAVs jobbformidling har ingen betydning. Du forsvinner fra sykefraværsstatistikken og det er hovedhensikten med arbeidsavklaringspengene.”

Følgende blogginnlegg viser de påfølgende fatale konsekvenser meneskerettighets- og verdighetsgarantiens blinde rasering har medført, som innbefatter et overformynderi og en toskeskap som rent ut mangler sidestykke i vår historie:

Klageretten som fulgte med yrkesrettet attføring, er fjernet:

http://bit.ly/Hbby95

Nav – under farlig inkompetent ledelse har virkelig utviklet seg fra et middels til oppsiktsvekkende neandertalnivå de siste to år.

Må jeg få spørre hva som skjedde med disse tiltakene siden Mensamedlem Gudbjørgsrud klarer å komme opp med overnevnte?!:

01.05.2010 – Knekker jobbkoden for høyt utdannede

Høyt utdannede sliter i ledighetskøen. BI og Nav tok opp kampen i fellesskap.

01.02.2010 - Til kamp mot ledighet

Høyere utdannede sliter med å få jobb. Det skal BI og Nav i fellesskap gjøre noe med.

http://bit.ly/aQCWsd

Enda et eksempel på etatsbermens blinde vilkårlighet som har blitt implementert herunder, deres oppsiktsvekkende respektløshet og herjing med borgere i dette landet – Fordi de kan!:

31.12.2011 – Bortkastet ressursbruk av NAV NAV sender ufør 61-åring på arbeidstreningskurs der han lærer å skrive CV og å pakke frukt.

http://bit.ly/wOIQWf

La meg like godt fremheve en annen toppleder innenfor Navsystemet med det samme – Direktør i NAV Telemark, Terje Tønnessen, som 09.07.2011 fremviste en formidabel uegnethet som nesten mangler sidestykke.

Mennesker som klarer og komme opp med denne særdeles alvorlige brist på logikk, settes altså i sentrale posisjoner i Nav!:

“Vil belønne leger som friskmelder”

http://bit.ly/qveIpY

Man må heller aldri glemme sakene med Nav-psykiater Anne Regine Føreland – Friskmelder psykisk syke på oppdrag fra staten:

http://bit.ly/nwD31q

Årsak og virkning, abmøberegimet – Årsak og virkning…

På Erna Solbergs blogg under posten “De som er utenfor“, har Annbjørg Lyssand – kommunalt ansatt på et Nav-kontor, bidratt med et svar i dag som bør leses:

(…) Våre svakeste blir møtt med krav om mer behandling og mer utredning.

Alt for å unngå innvilgelse av uføretrygd (…)

Mye ressurser hos mange instanser blir brukt for å tilfredsstille kravene til dokumentasjon som det statlige Nav stiller i disse helt klare sakene.

Fastlegene må skrive den ene erklæringen etter den andre, men blir torpedert av rådgivende lege som ser ut til å være betalt for å si nei.

Fokus må settes på politiske mål om færrest mulig på uføretrygd og politiske mål om at de svakeste på sosialhjelp må få den trygden de har krav på. Dette oppleves på Nav-kontoret som motstridende mål og gir dårlig menneskebehandling av de svakeste og et dårlig arbeidsmiljø (…)

Det må være realisme i hvem av sosialhjelpsmottakerne som er arbeidsfør.

Ondskapen i byråkratiske organisasjoner

**Sosialtjenesten – Om å holde orden i eget hus. Hvordan blir brukeren møtt?**

Sosialarbeideres holdninger: ”Vi vet hvordan du har det og det er greit for oss”

Jeg tror det blir viktig å gå helt tilbake til Aetat for å nøste godt opp i hele det meningsløse og brutale svadaregimet som uforstyrret og i flere år av Regjeringen og de “ansvarlige statsråder” har blitt gitt blankofullmakter til å herske som de vil over flere ulykkelige borgere i dette landet, der mange ganger lavt utdannede aktører utarbeider spinngale subjektive hjemmesnekrede regler som skal stå som rådende overfor rettsløse mennesker som er i behov av profesjonell ivaretakelse og bistand – og det fullstendig uten konsekvenser.

Les hva ansatt i A-etat “Justice1″ avslørte i 2006:

Møte med A-etat:
http://debatt.aftenposten.no/item.php?GroupID=60&ThreadID=151613

A-etat og trygd og korrupsjon?:
http://debatt.aftenposten.no/item.php?GroupID=60&ThreadID=151620

Aviskronikken som støtter opp om det Justice1 fremhever:

En helvetes jobb:

“Milliontap, omorganiseringer og rot har ført Aetat inn i en kollektiv depresjon.

Drapstruslene har haglet og ansatte har gått.

Hvem får ryddejobben?

Den som blir ny arbeidsdirektør i høst bør ha sans for bratte bakker og balansekunst”

http://www.dn.no/arkiv/article33978.ece

Aftenpostens Debattcentral stengte, og fjernet med dette mange gode og viktige innlegg etter 22.07.2011.

Min mening om kneblingen:

Vår nye ytringsfrihet

http://bit.ly/uTXaEt

Men jeg hadde heldigvis lagret noen av “Justice1″ sine avsløringer, og de har blitt samlet i følgende post:

Noen av innleggene i serien som Dagsavisen slettet – Del 1:

Fra Aetat til neandertalregimet Nav – De ansvarlige

http://bit.ly/HzCfFm

Slik ble Nav-systemet trumfet gjennom. Navn på de ansvarlige:

Dumskapens Nav vant over nobelpristakere og samfunnslønn

Nav Brukermedvirkning

http://bit.ly/HxZFOY

Svar til Roar Flåthen

http://bit.ly/yCZmxU

Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 7 – Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere (Forvaltningenes hjemmelagde regler)!

Noen av innleggene i serien som Dagsavisen slettet – Del 3

Noen av innleggene som Dagsavisen slettet – Del 4

Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 5. Lov- og regelverk

Listen over alle bloggposter:

http://bit.ly/hwKs7V

Publisert i maktmisbruk, manipulering, Nav, Nyheter&Debatt, offentlige kontor, Politikk, Politikk, Samfunn, sosialkriminalitet, ukultur, vilkårlighet | Legg igjen en kommentar »

Stikkord: brukerrepresentanter, brukerutvalg, Jobbklubb, løftebrudd, NAV

april 10, 2012

Fra Aetat til neandertalregimet Nav – De ansvarlige

NOU 2004: 13
En ny arbeids- og velferdsforvaltning:
1.4.2 Møter med referansegruppen
Utvalget har hatt 3 møter med referansegruppen. Forut for det første møtet ba utvalget om skriftlige innspill på følgende spørsmål:
Ut fra eget ståsted og erfaringer, hvilke styrker og hvilke svakheter kjennetegner dagens organisasjonsmodell (en statlig Aetat, en statlig trygdeetat og kommunal sosialtjeneste)?
En ny organisering av velferdsforvaltningen skal fremme de oppsatte målene for reformen om flere i arbeid, styrket brukerretting og effektivitet.
Med dette som utgangspunkt – hva er de viktigste kravene som bør stilles til en ny velferdsforvaltning?
Gitt en samordnet førstelinje/ett kontaktpunkt lokalt: Hva er de viktigste funksjoner som må ivaretas her?
Utvalget skal vurdere tre hovedmodeller for organisering av de oppgaver som Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten i dag utfører; en statlig hovedmodell, en kommunal og en hvor ansvaret er delt mellom stat og kommune.
Hvilke argumenter bør det legges særlig vekt på i valget mellom de ulike modeller, og hvordan ser man for seg den mest egnede modell?
Spesielt, dersom ansvaret skal deles mellom stat og kommune, hvilke hovedoppgaver bør legges til hhv. stat og kommune?
Eventuelt andre innspill til utvalgets arbeid med utredning av ulike organisasjonsmodeller.
En oppsummering av referansegruppens svar på spørsmålene dannet utgangspunktet for det første møtet hvor svarene ble utdypet og diskutert.
Til det tredje og siste møtet sendte utvalget ut et drøftingsnotat om mulige organisasjonsmodeller for en samordnet arbeids- og velferdsforvaltning, og Referansegruppens medlemmer ble bedt om å komme med synspunkter på hvilke organisasjonsmodeller utvalget burde drøfte sterke og svake sider ved modellene og hvilke modeller som bidrar mest til at målene for reformen nås.
I den påfølgende debatten tok 19 medlemmer ordet og 11 sendte skriftlige innspill etter møtet.

http://bit.ly/I0vzQH

Fra Aetat til Nav – Løftebrudd, drapstrusler, sosialkriminalitet og manipulering:

http://bit.ly/HqIKcx

Slik ble Nav-systemet trumfet gjennom. Navn på de ansvarlige:

Dumskapens Nav vant over nobelpristakere og samfunnslønn

Nav Brukermedvirkning

http://bit.ly/HxZFOY

Klageretten som fulgte med Yrkesrettet attføring er fjernet

http://bit.ly/Hbby95

Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 7 – Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere (Forvaltningenes hjemmelagde regler)!

Riksrevisjonens undersøkelse av Navs innsats for et inkluderende arbeidsliv

http://bit.ly/r152uM

Nav innrømmer lovbrudd

http://bit.ly/iBN6J5

Noen av innleggene i serien som Dagsavisen slettet – Del 1:

Noen av innleggene i serien som Dagsavisen slettet – Del 2

http://bit.ly/u5ZzJc

Noen av innleggene i serien som Dagsavisen slettet – Del 3

Noen av innleggene som Dagsavisen slettet – Del 4

Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 5. Lov- og regelverk

Les også hva ansatt i A-etat “Justice1″ avslørte i 2006:

Møte med A-etat:
http://debatt.aftenposten.no/item.php?GroupID=60&ThreadID=151613

A-etat og trygd og korrupsjon?:
http://debatt.aftenposten.no/item.php?GroupID=60&ThreadID=151620

Aviskronikken som støtter opp om det Justice1 fremhever:

En helvetes jobb:

“Milliontap, omorganiseringer og rot har ført Aetat inn i en kollektiv depresjon. Drapstruslene har haglet og ansatte har gått. Hvem får ryddejobben? Den som blir ny arbeidsdirektør i høst bør ha sans for bratte bakker og balansekunst”

http://www.dn.no/arkiv/article33978.ece

Aftenpostens Debattcentral stengte, og fjernet med dette mange gode og viktige innlegg etter 22.07.2011.

Jeg hadde heldigvis lagret noen av “Justice1″ sine avsløringer, og de har blitt samlet i følgende post:

Noen av innleggene i serien som Dagsavisen slettet – Del 1:

http://www.arbeidsmiljo.no/xp/pub/hoved/tidsskrift/temaer/arbeidsmedisin/511350

Listen over alle bloggposter:

Oppdateres.

Publisert i maktmisbruk, manipulering, Nav, Nyheter&Debatt, offentlige kontor, Politikk, Politikk, Samfunn, sosialkriminalitet, ukultur, vilkårlighet | Legg igjen en kommentar »

Stikkord: brukerorganisasjoner, NAV, referansegrupper

april 5, 2012

Klageretten som fulgte med yrkesrettet attføring, er fjernet.

TEMA: Arbeidsmedisin – Utgave: 04/2010:

Fra rettighet til almisse?

Om overgangen fra yrkesrettet attføring til arbeidsavklaringspenger.

Misnøye med NAVs jobbformidling har ingen betydning.

Klageretten som fulgte med yrkesrettet attføring, er fjernet, påpeker overlege Håkon Lasse Leira.

1. mars 2010 kan vise seg å bli en dag å minnes.

Fra da av ble arbeidsavklaringspenger det NAV kunne tilby personer som tidligere ville fått yrkesrettet attføring.

Og da snakker vi om personer som har fått nedsatt evne til å skaffe seg arbeid på grunn av skade, sykdom eller lyte.

Yrkesrettet attføring tok sikte på å bevare personens yrkesmessige status og inntekt, og NAV bekostet ny utdannelse, gjerne over flere år (…)

I NAVs interne retningslinjer het det at arbeidssøkerens egne vurderinger og interesser skulle tillegges avgjørende betydning for NAVs beslutning i slike saker.

Om den skadelidte var misfornøyd med NAVs avgjørelse, kunne den ankes inn for Trygderetten.

Sånn er det ikke lenger.

Nå vurderer NAV om søkeren kan ta arbeid overhodet, også deltidsarbeid, uavhengig av tidligere erfaring og kompetanse.

Er du frisør, men er forhindret fra å fortsette i yrket fordi du har fått astma, får du ikke lenger støtte til å skaffe deg en tilsvarende utdanning.

Om NAV mener du kan sitte i kassa på REMA, så hjelper NAV til med formidling av slik jobb (…)

Du forsvinner fra sykefraværsstatistikken og det er hovedhensikten med arbeidsavklaringspengene.

Misnøye med NAVs jobbformidling har ingen betydning.

Klageretten som fulgte med yrkesrettet attføring, er fjernet.

Og en ting til.

Regjeringen har innført budsjettstyring av de tiltakene som tidligere lå under yrkesrettet attføring.

Det vil si at når budsjettet er brukt opp, er det ikke mer å hente.

Du kan få hjelp i mars, men kanskje ikke i oktober.

Dette har allerede ført til at attføringsbedrifter har måttet si opp ansatte fordi NAV hadde budsjettert for lavt.

Ordningen med yrkesrettet attføring var såkalt rettighetsbasert, noe som betydde at det alltid sto midler til rådighet (uavhengig av årstid!), men det gjør det altså ikke lenger.

Faglige råd ble overkjørt

Arbeidsavklaringspenger har erstattet ikke bare rettighetene til yrkesrettet attføring, men også tidligere ordninger med rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad.

Omleggingen er innført med støtte fra samtlige partier på Stortinget, til tross for at fagmyndigheter har advart.

I sin høring pekte Arbeids- og velferdsdirektoratet “på at en streng fortolkning av regelen vil kunne føre personer over i kortsiktige og ustabile arbeidssituasjoner i stedet for mer langsiktige og stabile løsninger.

Sosial- og helsedirektoratet påtalte i sin høringsuttalelse blant annet det uheldige i at klageadgangen i realiteten ble fjernet.

Det kan være litt tidlig å evaluere nyordningen, men den ble framstilt som en rent teknisk omlegging da den kom, uten at de klare negative endringene ble diskutert i særlig grad, snarere tvert i mot (…)

16.06.2010: De skjulte reformene

Det var en venn av meg som sa at nå måtte jeg skrive om de skjulte reformene.

Vi hadde nettopp avsluttet et møte om arbeidsliv og trygdeliv, og i forsamlingen av sosialmedisinere og trygdeleger var det uro over at det gjennom noen år har foregått en rekke endringer i folketrygdens forvaltning og regelverk som medførte dårligere vilkår for brukerne.

Å omtale dette som «skjulte reformer» høres umiddelbart litt konspiratorisk ut–som om det er noen der ute som ikke vil oss vel, og helst ikke vil snakke høyt om det.

Men den siste store reformen i folketrygden, den som heter arbeidsavklaringspenger, har muligens noen slike trekk (…)

Tidligere lå det i regelverket en intensjon om at den som på grunn av sykdom eller skade ikke kunne utføre sitt tidligere arbeid, skulle få hjelp til å skaffe seg en utdanning eller opplæring på samme nivå og av samme varighet.

En slags anerkjennelse av at de som ble rammet av sykdom, skulle få erstattet noe av kostnadene ved den utdannelsen de opprinnelig hadde betalt selv, for derved å komme i et arbeid med tilsvarende lønn og status.

Dette signaliserte respekt for den syke, og ville bedre muligheten for å greie seg i et nytt yrke på lang sikt, altså en virkelig attføring.

Nå ser det ut som om vurdering for ethvert annet arbeid som vedkommende er i stand til å utføre, skal være hovedprinsippet, også om det er forbundet med lav lønn og status (…)

Tidsskriftet Velferd hadde for en tid siden en oppsummering av alle de «skjulte» endringene i folketrygden, særlig under Bondevik-regjeringen, men også under de rød-grønne.

Så vidt jeg husker, godt over 50.

Felles for dem alle er at de går i samme retning–avkorting av ytelser med strammere vilkår og lavere dekningsgrad.

Kort sagt et kjøligere trygdepolitisk klima.

I skarp kontrast til det som var lovgivernes intensjon da de statlige trygdeordningene ble bygget ut gjennom etterkrigstiden, der idealene var å skape trygghet, verdighet, hjelp for den enkelte til å ta sine anlegg i bruk, og medinnflytelse.

Disse idealene har vi hatt betydelig suksess med her til lands, målt mot mye av det vi ellers ser i Europa og verden.

Tap av tillitskapital, økende konfliktnivå mellom folk flest og velferdsinstitusjonene, kan vise seg å bli et større problem enn vi liker å tenke på.

Stortinget bør nå nedsette en kommisjon som vurderer utviklingen av de norske trygdeordningene sett under ett.

Og ikke bare som praktiske tilpasninger.

steinar.westin@ntnu.no

http://www.adressa.no/meninger/article1494931.ece

Fra “MEMU” Internbladet for Nav:
MEMU nr 3 08.pdf – oppfølging i nav: den gode samhandlingen – både hva den ansatte og brukeren må gjøre (utdrag):
Oppdrag uten oppskrift

Oppfølgingsstrategien vår kan nok oppfattes som vag, men noe av poenget er at den skal ha vide rammer, sier Thorgeir Hernes i Arbeids- og velferdsdirektoratet.
Vi vil ikke være for spesifikke når det gjelder hvordan en enkelt bruker skal følges opp (…)
Hernes er enig i at det ikke er laget entydige retningslinjer for hvilke brukere som skal prioriteres, og hvilke andre som dermed blir nedprioritert.
I utgangspunktet har vi ikke sagt noe om hvilke brukere man ikke skal bruke store ressurser på å følge tett opp.
I strategidokumentene er det lagt mest vekt på brukere som er eller kan komme i arbeid, og det gir jo visse føringer, sier Hernes (…)

Utdrag fra samme fagblad s. 21:

For å nå målet om å få flere i arbeid, stilles det krav til oss alle i NAV om bedre samhandling.

Vi som jobber med arbeidslivssaker ved NAV Hjelpemiddelsentral Oslo og Akershus ønsker et tettere tverrfaglig samarbeid med NAV lokalt i våre fylker.

Vi tar sjansen på å hevde at vi også snakker på vegne av alle hjelpemiddelsentralene.

Hjelpemiddelsentralene har kompetanse på tilrettelegging for mennesker med fysiske funksjonsnedsettelser, hørselshemming, synshemming og redusert kognitiv funksjon.

Vi kan bistå med utredninger og utprøving av hjelpemidler og løsninger slik at mennesker med nedsatt funksjonsevne lettere skal kunne få og beholde arbeid (…)

Hjelpemiddelsentralene forvalter flere virkemidler i NAV.

I tillegg til tekniske hjelpemidler, tilskudd til ombygging av maskiner og tilrettelegging av fysisk miljø, kan vi også bistå med tolke- og ledsagerhjelp, lese- og sekretærhjelp, funksjonsassistent, garantibevis og tilretteleggingsgaranti.
Fagområdet arbeidsliv omfatter tilrettelegging under attføring og høyere utdanning samt på arbeidsplassen.
Våre tverrfaglige nettverksteam er sammensatt av rådgivere med trygdefaglig og teknisk kompetanse, ergoterapeut, fysioterapeut, synspedagog /optiker, audiopedagog, rådgiver IKT samt ansatte med innkjøpskompetanse.
I våre ukentlige tverrfaglige team sitter vi sammen og løser konkrete brukersaker.
Vi bidrar alle med vår spesifikke fagkompetanse og er fokusert på å finne den best mulige løsningen for brukeren.

Brukersakene vi behandler kan omhandle oppfølging av sykemeldte med spesielle tilretteleggingsbehov, brukere under attføring og arbeidstakere med behov for tilrettelegging på arbeidsplassen.
I tillegg gir vi råd og veiledning i generell tilrettelegging av arbeidsplasser (…)

Kontakten med saksbehandlerne på NAV lokalt er positiv. Vi blir kontaktet i en del brukersaker.

Vi tror imidlertid at mange ikke tenker på hjelpemiddelsentralene som naturlige samarbeidspartnere, siden vi er organisert under spesialenhetslinjen i NAV.
Vi ønsker å tilby vår helsefaglige og spesialpedagogiske fagkompetanse slik at brukerne av NAV får bedre tverrfaglig bistand til å få eller beholde arbeid.
Du kan regne med oss på Hjelpemiddelsentralen.
Sammen kan vi gi mennesker muligheter!
Berit Paulsrud
NAV Hjelpemiddelsentral Oslo

16.10.2009: FFO trekker seg fra NAV-samarbeid

FFO ønsker ikke å delta i et arbeid hvor man ikke tar hensyn til brukernes behov og der brukermedvirkningen legitimerer et system vi mener ikke er egnet på området.

I et brev til NAV viser generalsekretær i FFO, Liv Arum, til en rekke eksempler hvor brukernes behov ikke har blitt ivaretatt når nye rammeavtaler for hjelpemidler til funksjonshemmede skal inngås, og nevner blant annet anbudsprosessen for propper til høreapparater samt manuelle rullestoler.

FFO mener at anbud ikke er den rette måten å finne frem til produkter som tilfredsstiller funksjonshemmedes behov for hjelpemidler.

I brevet til NAV skriver hun blant annet:

- FFO vurderer det slik at anbud ikke fungerer hensiktsmessig på hjelpemiddelområdet for å oppnå en god løsning for den enkelte bruker i tillegg til god pris, kvalitet, utvikling og utvalg, slik det praktiseres nå.

En rekke hjelpemiddelområder er svært mangefaseterte og kompliserte.

Det kreves ofte spesiell erfaring, utdannelse og/eller yrkeserfaring for å sette seg inn i de forskjellige typer tilgjengelige hjelpemidler, hvordan de fungerer, hvem de vil fungere godt for, styrker og svakheter.

Hun påpeker også at valgmuligheten på de fleste områdene er svært begrenset, noe dispensasjonsordningen ikke i tilstrekkelig grad kompenserer for.

- Vi tror det er hensiktsmessig at NAV tar initiativ til et arbeid der nye og konstruktive rammer for anskaffelse av hjelpemidler utvikles, slik at man på sikt får et fungerende hjelpemiddelmarked, hvor brukernes behov står sentralt, sier Liv Arum.

- Myndighetene må ta konsekvensen av at det er forskjell på å anskaffe gravemaskiner og individuelt tilpassede hjelpemidler for funksjonshemmede.

Det er bra at FFO på vegne av alle brukerorganisasjonene nå roper et skikkelig varsku om anvendelsen av Lov om offentlige anskaffelser på hjelpemiddelområdet, sier avdelingsleder for samfunnskontakt i HLF, Anders Hegre.

På hørselsfeltet har brukerne allerede fått svi for måten anbudsprosessene er blitt gjennomført på. Markedet for propper til høreapparater er rasert. Det siste halvannet året har vi fått et vell av klager fra brukere som er satt i en vanskelig situasjon fordi proppene fra de to gjenværende aktørene på markedet ikke passer, sier Hegre (…)

http://www.hlf.no/Aktuelt/Nyhetsliste/Nyheter/FFO-trekker-seg-fra-NAV-samarbeid/

Overformyndet

Gunnar Vold Hansen: Samarbeid uten fellesskap
DOKTORSAVHANDLING
Karlstad University Studies
2007:15
Det har i helse- og sosialsektoren vært vanlig å skille mellom forvaltning og tjenesteyting (Eckhoff 1994:7).

Erfaring viser at:

Selv i så regelstyrte virksomheter som Trygdeetaten er det avdekket store forskjeller i prinsippene for tildeling av for eksempel grunnstønad (NOU 2001:22).

Dernest er det dokumentert at det er de mest ressurssterke som klarer å utnytte dette systemet best slik at det er disse som tjener på skjønnet – ikke de med mest behov (NOU 2001:22).

Det faglige skjønnet innebærer derfor at grunnleggende rettsikkerhetsprinsipper som likebehandling og klagemuligheter ikke blir oppfylt (Eckhoff 1996)

3.2 Velferdsstaten i krise?
Et av de sentrale kjennetegnene ved utviklingen i Norge etter siste verdenskrig er en tilnærmet kontinuerlig utvikling av velferdstaten og dens utgifter (Bowitz & Cappelen, 1994) (…)
Til tross for stadig økende bevilgninger til sektoren, så synes det ikke ha noen innflytelse på ventelister og medias stadige fokus på mangler ved tjenestene (…)

Mange politikere blir nå så vant til å høre om problemer at de ikke helt tror på disse beskrivelsene lenger (Borum 1999:13).

Det er også tegn som tyder på at både politikere og publikum opplever at fagorganisasjonene bruker en form for krisemaksimering for å fremme sine egne interesser, mer enn å ivareta brukernes interesser.

En stadig økende kompetanse i befolkningen og en utvikling som gjør informasjon stadig lettere tilgjengelig, bidrar også til at befolkningen i større grad enn før stiller spørsmål ved tjenesteyternes autoritet (Sahlin – Anderson, 2003:242) (…)

Hovedpoenget i denne kritikken er at profesjonelle yrkesutøvere i stor grad forvalter fellesskapets ressurser, uten at publikum har tilstrekkelig innsikt i de kriteriene som de profesjonelle legger til grunn for sine avgjørelser (…)

Med utgangspunkt i analyse av endringene i den britiske velferdsstaten, hevder Laffin (1998:3) at utviklingen i velferdsstaten i stor grad bidro til at sentrale politikere etter hvert oppfattet velferdsstatens profesjoner som monopoler.

Abbott (1988) er inne på noe av de samme når han peker på at den vitenskapelige og esoteriske kunnskapen som profesjonene bygger på, i utgangspunktet ikke er tilgjengelig for andre.

Verken publikum generelt eller politikere spesielt, kan dermed etterprøve de vurderinger som gjøres av de profesjonelle.

Sier de profesjonelle at et gitt problem bare kan løses på en bestemt måte, er det ikke noen andre som kan bidra med noen motekspertise.

Denne esoteriske kunnskapen bidrar også til at det vanligvis bare er andre profesjonsmedlemmer som kan evaluere de tiltakene som er iverksatt.

Dette betyr, i følge Laffin (1998) at profesjonene mer eller mindre blir sittende på begge sider av bordet.

Det er profesjonene som må gi råd om hvordan politikken skal utformes og siden er det de som skal tolke og iverksette denne politikken (…)

Hvor mye penger man trenger for å kunne ” sørge for sitt livsopphold” (Sosialtjenestelovens § 5-1) overlates i stor grad til den enkelte tjenesteyter å avgjøre (…)

Selv om myndighetene pålegger tjenestene å utforme tjenestene slik at de ivaretar kravet om helhet, samordning, brukermedvirkning og individuell tilpasning, så innser de at dette ikke i seg selv er tilstrekkelig til å nå de skisserte målene.

Myndighetene formulerer derfor også disse kravene som en rettighet for tjenestemottakerne.

På denne måten overlater myndighetene langt på vei til tjenestemottakerne å styre tjenestene i den retningen som myndighetene ønsker (…)

Vi kan derfor oppfatte individuelle planer både som en strategi fra politikere/samfunnet og for brukerne selv om å styre innholdet i tjenestene.

Likevel er det tjenesteyterne som skal iverksette denne strategien ved at det er de som skal utforme de individuelle planene.

Fra tidligere vet vi at når en yrkesgruppe skal implementere slike organisasjonsoppskrifter, så har den en tendens til å tolke denne nye organisasjonsoppskriften inn i kjente rammer og gi den en utforming som passer til profesjonsutøvelsen (Røvik 1998, Borum 2003) (…)

3.4 Implementering av individuelle planer

Vi har altså en situasjon der individuelle planer skal implementeres i kommunene delvis fordi sentrale myndigheter ønsker å styre profesjonene bedre og delvis fordi brukerne skal få større innflytelse på bekostning av profesjonene.

Samtidig så er det nettopp de samme profesjonene som pålegges å iverksette arbeidet med disse individuelle planene (…)

http://koff.hiof.no/~gunnarvh/avhandl.pdf

Les mer her - “Forvaltningenes hjemmelagde regler”

http://www.advokatbladet.no/Nyheter1/salar-2011-1-b/

Individuell plan – Ansvar – Utarbeidelsen av planen skal skje gjennom et samarbeid mellom ulike tjenesteytere og etater:

19.01.2011: I trygdesaker møter Hjort og kollegene en annen byråkratisk vegg:

Der det er valgt en noenlunde romslig og raus ramme på sju timer for å håndtere en klagesak i Nav-systemet, så er min erfaring at mye av tiden går med til å få over sakens dokumenter, og på å purre og mase for i det hele tatt å få tilgang til Nav, sier han.

Nav er blitt det mest utilgjengelige jeg har opplevd av byråkratiske systemer. De er verre enn UDI, og det sier ikke så rent lite.

Ofte går mer enn halvparten av arbeidsinnsatsen med på å mase for å få sakens dokumenter og begynne å arbeide.

Hvis ikke Nav profesjonaliserer klagesaksbehandlingen sin opp mot advokater, så vil aldri stykkprisen holde.

Dette er en barnesykdom som de nå snart må komme over, erklærer Helge Hjort.

Når Advokatbladet snakker med Hjort, har han nettopp fått inn et vedtak fra Nav.

Det er et avslag på ti sider, et ikke helt uvanlig omfang på Nav-avslag.

Dette vedtaket burde vært på to-tre sider.

Det tar noe mer tid å håndtere en slik skrivekløe enn mange andre saker mot det offentlige, sier Hjort (…)

STORTINGET

Skriftlig spørsmål fra Robert Eriksson (FrP) til arbeidsministeren

Dokument nr. 15:1777 (2010-2011)

Innlevert: 15.08.2011

Sendt: 15.08.2011

Besvart: 26.08.2011 av arbeidsminister Hanne Inger Bjurstrøm

Spørsmål

Robert Eriksson (FrP): En Nav-bruker opplyser at Nav-Bjerke har forfalsket hennes CV og ført opp utdanning hun ikke har, eller en gang skjønner hva innebærer! I CVen er det ikke ført opp utdanning hun faktisk har og som hun har gjennomgått med støtte fra Nav.

Hun opplever også at det blir formidlet ærekrenkende og feilaktig informasjon om hennes opptreden og kunnskaper fra en saksbehandler som aldri har truffet henne.

Skal Nav-brukere være nødt til å finne seg i denne typen feilinformasjon og trakassering? (…)

Bjurstrøm: (…) Jeg vil først minne om at brukeren har anledning til å fremsette en serviceklage overfor enheten som har håndtert saken (…)

Det arbeides nå med ulike alternativer med sikte på å forbedre etatens håndtering av klager som ikke passer inn i dagens formaliserte klageordninger (…)

http://bit.ly/Hhv9mz

En av Nav sine fremste oppfordringer:

“Brukerne må være tydelige, medvirke aktivt og ta del i problemløsningen.”

I teorien ja, men i praksis skjer det stikk motsatte – for hvis dette skulle ha speilet realitetene, burde det ha stått:

- “Brukerne må være lydige, delta passivt og godta befalingene som blir tvunget ned over hodet på dem – ellers vil de miste sine økonomiske ytelser med øyeblikkelig virkning.
- Vi har verken den lovfestede nødvendige kompetanse, vilje, ønsker om eller midler til og etterkomme Regjeringens anbefalinger om å ta dere på alvor og arbeide for gode løsninger som vi kommer frem til gjennom likeverdig dialog, noe som selvsagt er underforstått mellom partene.
- Vi vil kue, mobbe og knuse dere med et vell av kreative metoder til vi oppnår det vi ønsker, hvilket er å behandle dere som en bøling vi stuer vekk i en og samme oppbevaringsbås i form av jobbklubber, CV-kurs og turgåing.
- Vi sparer penger og krefter, og dere vil stå på stedet hvil så lenge det er opp til oss.
- Dette vil dere ikke ha muligheter for å kunne gjøre noe med, da vi sitter med bukten og begge ender og innehar blankofullmakter til å herje vilt med brukerne våre i en eneste lang og evigvarende runddans som overhodet ikke inngir noen mening, og som forvirrer, ydmyker og utmatter den andre part fullstendig helt til bristepunktet er nådd – og enda lenger!
- Hva kan DERE gjøre med det liksom?…
- Les mer i posten
- Er etikken fraværende i offentlig forvaltning? Hvem kan bistå når tjenesteutøveren misbruker sin myndighet?
  
  http://bit.ly/clMyRg

- Utdrag fra debatt på Aftenposten
- Nav har fullmakter politiet bare kan drømme om – Startet 05.12.2009:
- 1. Vi har et byråkratisk regelverk i NAV som er en chaplin-parodi verdig.
- 2. Vi har saksbehandlere i NAV som blir totalt forvirret når virkeligheten ikke passer med regelverket. Da insisterer de på at virkeligheten skal tilpasse seg regelverket og ikke omvendt.
- Hvorfor tror du omorganiseringen av NAV har tatt lang tid, er amatørmessig gjennomført og ender opp som en parodi på velferdsstatens byråkratiske funksjoner?
- Småkonger med reell makt! – Og makt korrumperer, men kvalifiserer nødvendigvis ikke til å utøve makten med det rette skjønn.
- Slikt koster skjorta – men så lenge det ikke er deres egens skjorte gir de blaffen. Hva koster etterforskningen og saken samfunnet – og hvem tror du betaler gildet?
- Det er ikke NAV som er problemet, men maktmenneskene der som hvor som helst ellers hvor makt utøves urettferdig.
- Det trengs en helt ny kultur i NAV, om intensjonen fra stortinget skal oppfylles. En slik kulturendring kan ikke komme innenfra, den må komme utenfra og inn, det må ryddes opp i ukultur, men hvorvidt dette har blitt påtenkt i det hele tatt i prosessen vet jeg ikke.
- Har det ikke vært i fokus fra depertementets side, vil enhver fysisk endring i organisasjonstrukturen motvirkes og treneres av den gamle kulturen.
- Hva vi har fått er en kostbar endring og bekreftelse på at byråkratiet er sin egen kreftsvulst og eksisterer ikke med den hensikt å betjene folket, men at folket skal betjene byråkratiet.
  
  http://debatt.aftenposten.no/item.php?GroupID=8&ThreadID=287991
Debattcentralen med all verdifull informasjon ble som kjent slettet fra allmennhetens innsyn etter 22.07.2011.
Her kan leses mitt syn på dette:

Vår nye ytringsfrihet

http://bit.ly/uTXaEt

Noen av innleggene i serien som Dagsavisen slettet – Del 1:

Skandaletoppene, og toppen av skandalene (systematisk juks i Aetat) + Tvang, manipulering, konstruksjon og diktat vedrørende sykefraværet

Noen av innleggene i serien som Dagsavisen slettet – Del 2:

Forts. av diktat vedrørende sykefraværet + Pisk, løgn, svik og generelt fravær av normal anstendighet

http://bit.ly/u5ZzJc

Noen av innleggene i serien som Dagsavisen slettet –Del 3:

Verdighetsgarantien + Nasjonal kvalitetsstandard for uførepensjon samt Kommunepolitikerne som står på sidelinjen i NAV-samspillet

Noen av innleggene som Dagsavisen slettet – Del 4:

NAV-kontorene bryter loven (sosial)

Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 5. Lov- og regelverk

Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 6 – ME og Fibromyalgi

http://bit.ly/xXGryv

Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 7 – Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere (Forvaltningenes hjemmelagde regler)!

http://www.asb.dk/en/research/graduateschool/asbgraduateschool/gradinprowe/

Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 9 – Forvaltningens sannhetsregime

http://bit.ly/wYCOzE

Listen over alle bloggposter:

http://bit.ly/hwKs7V

Publisert i maktmisbruk, manipulering, Nav, Nyheter&Debatt, offentlige kontor, Politikk, Politikk, Samfunn, ukultur, vilkårlighet | Legg igjen en kommentar »

Stikkord: arbeidsavklaringspenger, byråkrati, klagerett, NAV, rehabiliteringspenger, sykefraværsstatistikk, Yrkesrettet attføring

februar 26, 2012

Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 9 – Forvaltningens sannhetsregime

Vi begynner livet med at verden presenterer seg selv for oss som det den er.

Noen – våre foreldre, lærere, analytikere – hypnotiserer oss å «se» verden og fortolke den på “riktig” måte.

Disse andre merker verden, fester navn og gir stemmer til vesener og hendelser i den, slik at deretter, kan vi ikke lese verden på noe annet språk eller høre den si andre ting til oss.

Oppgaven er å bryte hypnosen, slik at vi blir seende og hørende, og dermed lar verden tale til oss i nye stemmer og skrive alle dens mulige betydninger i den nye boken om vår eksistens.

Vær forsiktig i valg av hypnotisører.

~ Sidney Jourard ~

24.02.2008: Tar meg ikke på alvor

“Vi jobber iherdig for å nå målene nedfelt i NAV-reformen som er å få flere i jobb og gi et mer helhetlig tilbud tilpasset den enkelte. Vi er ikke fornøyd før brukerne er fornøyd og tilfreds og får den hjelpen de har krav på.”

Martin Apenes, kommunikasjonsdirektør i Arbeids-og velferdsdirektoratet.

http://bit.ly/zUIy8j

Det magtfulde møde mellem system og klient.

Redigert av Margaretha Järvinen, Jørgen Elm Larsen og Nils Mortensen.

Aarhus universitetsforlag 2002.

Boken har form som en antologi (tekstsamling), og er et resultat av et samarbeid mellom Maktutredningen og Forskerskolen for integrasjon, produksjon og velferd:

Bidragene består av en rekke analyser av makt i møtet mellom personalgrupper og deres klienter innefor kommunale sosialforvaltninger og instutisjoner (…)

Kap 1.

Margaretha Järvinen og Nils Mortensen:”Det magtfulde møde mellem system og klient”: teoretiske perspektiver.

Hva er det for en makt systemrepresentantene har i møter mellom sosialarbeidere og klienter?

Det er åpenlyst ikke bare tale om utøvelsen av en legal myndighet overfor borgerne, men om et langt mer flertydig og inngripende forhold, hvor det er overlatt til de forskjellige faggruppers skjønn å treffe avgjørelser av vital betydning for de berørte personer (…)

Vårt politiske system hviler på en oppfattelse av at borgerne skal behandles som autonome individer, og at inngrep og innskrenkninger i denne frihet skal ha et legalt grunnlag, dvs bygge på avgjørelser som i siste instans er bygd på demokratiske beslutningsprosesser (jfr Weber 1971, rasjonelt eller legalt herredømme).

Man kan si at en slik makt eller myndighetsutøvelse er synlig, fordi den hviler på lover og bekjentgjørelser, og fordi overskridelser kan ankes eller etterprøves rettslig.

Det fins andre former for åpenlys makt, nemlig når den bygger på direkte vold, trusler.

Det finnes imidlertid også former for makt som ikke er så åpenlyse, eller hvor det er vanskelig å peke på, at bestemte personer eller grupper mer eller mindre legetimt, utøver makt over andre.

F.eks den strukturelle makt som ligger i økonomiske system, politiske system, massemedier osv.

Men det er også andre former for udiskuterte, ubevisste eller fornektende maktrelasjoner, og det er disse som er emnet i denne boken.

Et nøkkeltema i analysene er de mange forskjellige formene for makt, som går ut over den myndighetsutøvelse det sosialpolitiske personalet er tillagt i lovgivningen.

I mange konkrete møter mellom system og klient er avgjørelser og behandling preget av former for disiplinering som er basert på moralske vurderinger, forestillinger om ”det normale” og kunstige klassifikasjoner, som ikke har stort å gjøre med klientenes egen problemsituasjon.

Det er også karakteristisk at personalgruppene ofte ikke anerkjenner at de faktisk er maktutøvere (…)

Forestillingen om det annereledese er direkte avhengig av et normalitetsbegrep, og omvendt: forestillingen om det normale utsondres ved at man påpeker det unormale – dette er et vesentlig tema i Foucaults arbeid.

Et annet begrep i Foucaults maktanalyser er hans konsept om ”sannhetsregimer”, dvs systemer og prosesser, som diffrensierer sanne diskurser fra falske, (Foucault 1980).

Visse diskusjoner fortrenger andre, slik at visse definisjoner av hva sosiale problemer er, oppnår status av å være selv-innlysende sannheter.

Visse kategorier av borgere synes å være naturlige målgrupper.

Viktige redskaper i sannhetsregimene er de registrerings – og katologiseringsteknikker som borgerne utsettes for:

Journaler, rapporter, møtereferater, handlingsplaner og statistikker som bidrar til å rubrisere borgere som sosialt avikende, samtidig med at de bekrefter de involverte eksperters profesjonelle status.

Slik risikerer man at utgangspunktet for hjelpen eller støtten ikke blir borgerens selvopplevde behov, men de tilbud forvaltningen rår over.

Sosialforvaltningen konstruerer sine tilfeller ved å fokusere skarpt på de aspekter av borgernes liv som passer inn i forvaltningens sannhetsregime og administrative kategorier, ved å utgrense andre aspekter.

Den enkelte presses inn i generelle kategorier av tilfeller, på tross av at de kanskje ikke har så mye til felles med andre borgere i samme kategori (…)

Til sist vil jeg nevne Foucaults begrep ”selv-teknologier” som innebærer individets arbeid med seg selv på bakgrunn av råd fra f.eks psykolog eller en sosionom.

Nikolas Rose (1999) fremhever i sin Foucault inspirerte analyse av nyliberalistiske tendenser i de vestlige velferdsstater, det paradoks som ligger i styringsintensjonen som på en gang arbeider med ideen om ledelse, samtidig som man skal lede befolkningen i retning av å bli mer autonome, selvforsørget og selvansvarlige individer.

Individets frihet er ikke noe man innehar naturlig, det skal læres gjennom forskjellige ”selv teknologier”.

Individene skal arbeide med seg selv for å bli produktive samfunnsborgere med god livskvalitet.

Gjennom f.eks arbeidstrening lære og overta å innarbeide den korrekte motivasjon og moralske innstillinger for å nå disse mål.

Gjennom selvbekjennelser av tidligere synder (misoppfattelser), og demonstrasjon av en nylig oppnådd frelse (rett innsikt og motivasjon), kan hyrden (sosialarbeideren) se om det forvillede får har utviklet seg i den riktige retningen (…)

Det sosiale felt er preget av hva Foucault kaller ”eufemisert makt”, en makt som utgir seg som noe annet – f.eks omsorg, støtte eller som et uttrykk for den riktige viten.

Bourdieu har et tilsvarende begrep for denne makt: ”symbolsk vold” (Bourdieu & Wacquant 1996).

Det kan beskrives som en makt, som får de dominerte til å bøye seg for en makt, de ikke engang selv føler som makt.

Sosialt arbeid er bygget på ”de beste intensjoner”, og deres handlinger og beslutninger synes på ingen måte å ligne voldshandlinger.

Men Bourdieu mener volden ligger i at det er urimelig, selvmotsigende eller umodent å anfekte bestrebelser, som bygger på de beste hensikter, og som i tillegg er uttrykk for den seneste profesjonelle fagviten på området.

Litt grovt sagt kan man si at møtet mellom systemrepresentanter og sosialklienter er et møte mellom en forholdsvis velplassert gruppering og en forholdsvis svak plassering i det sosiale rom.

Og det er et møte mellom to grupperinger som kan inneha svært ulike oppfattelser om hva som er et godt liv, hvordan barn skal oppdras og hva lykke vil si osv…

Man kan her med en viss forsiktighet snakke om et møte mellom to sosiale klasser, hvor den ene i kraft av sin legale myndighet overfor den andre i det konkrete møtet, indirekte også har mulighet for å fremstille sin habitus spesifikke livsinnstillinger som mer overlegne og mer legitime, og dermed for å sementere underlegenheten i den andre klassens livsinnstillinger (…)

Seks eksempler på det maktfulle møte mellom system og klient.

Generelt kan det sies at de fleste bidragene i boka demonstrerer hvordan klienters møte med profesjoner eller personalgrupper som arbeider ut fra en bestemt doxa, et bestemt sannhetsregime, eller en bestemt definisjon av klientene som ”tilfeller”.

Stort sett alle artiklene viser eksempler på en mikromakt, som er basert på profesjonenes eller personalgruppens definisjoner og kategoriseringer av klientene.

Av deres behov og hva som skal være målsetningen med det sosiale arbeidet.

Men i noen tilfeller spiller også mer personlige normer hos det sosiale personalet en rolle i klientsamtalene og for de avgjørelser som blir truffet (…)

Anette Carstens artikkel bygger på en undersøkelse av klientsamtaler på aktiveringsområdet (Carstens, 1998).

Utgangspunktet hennes er at det i vidt omfang er saksbehandlerne som definerer sosialpolitikken.

Det gjør de bl.a via selve samtalene og de vurderinger de gjør om klientene, som grunnlag for de avgjørelser de treffer.

Heri ligger sosialpolitiske valg og prioriteringer, som samtidig uttrykker bestemte menneske – og samfunnssyn.

Det gjelder enten saksbehandlerne er oppmerksom på det eller ei.

Hennes artikkel demonstrerer hva vi kan kalle et Fouchault-perspektiv, der velferdsstatens institusjoner ikke bare yter nøytral støtte og hjelp, men også innebærer en moralsk disiplinering idet visitasjonssamtaler til aktivering kretser om klientenes vilje til å gå inn i konkrete aktviseringsforløp.

Især ligger det i vurderingene av klientenes vilje en demonstrasjon av de hårfine nyanser i sosialarbeiderens kommunikasjon med klientene, som inneholder en ”blid” moralisering, som ikke desto mindre har meget kraftige konsekvenser for de tilbud klientene får.

Et viktig aspekt ved denne moraliseringen er, at sosialarbeiderne paradoksalt nok argumenterer ut fra et synspunkt om å øke klientens selvstendighet og utvikling.

Gjennom begrepene ”Det kommunitære prinsipp” og ”autonomiprinsippet” viser Carstens to førende prinsipper for statens myndighetsutøvelse, som hun kaller ”velferdssystemets innebygde motsigelse”.

Under et kommunitært prinsipp vil det være den enkelte borger som må løfte bevisbyrden for at han er i overenstemmelse med de felles normer og verdier, og dermed kan anerkjennes som medlem.

Den danske aktivitet-holdningens (jfr NAV) holdningsendrende og legitimerende målsetning er et klart uttrykk for dette prinsipp (påvirkning og motivasjon av avvikere), liksom tvangen – i form av trusselen om å miste forsørgergrunnlaget; en logisk konsekvens for de som ikke lar seg ”omvende”.

Autnonimiprinsippet går ut på at staten skal være nøytral, og ikke fremme bestemte verdier fremfor andre.

Alle borgere skal derfor behandles med ”lige omtanke og respekt”.

”Med mindre det er åpenlyse, tungtveiende grunner til å mene det motsatte, så skal enhver person anses for å være den beste til å bedømme, hva som er godt for han og tjener hans interesser best”.

(Jeg tilføyer i forbindelse med overnevnte – Les postene) Tapet møtereferat av 29.04.2008 med Nav Nordstrand Trygd

http://bit.ly/d0Ms37

Massakrering av regelverket, bevisste overgrep.

http://bit.ly/qBXUGT

Navansatte og utskjelling – Slik skaper etaten uføretrygdede

http://bit.ly/eOMfax

Forbrytelser i Den Offentlige Tjeneste – Forbrytelser uten straff

http://bit.ly/dmtf1N

Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 7 – Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere (Forvaltningenes hjemmelagde regler)!

Follow the Leader

Forts: (Rothstein, 1994 og Doyal & Gough, 1991) – argumenterer også for at det er nødvendig å forstå prinsippet om statens nøytralitet i en mer utvidet utgave, idet mange biologiske og samfunnsskapte forhold kan begrense borgernes muligeter for å foreta og realisere deres autonome valg.

Autonome valg må forstås som velinformerte og veloverveide valg.

Hvis det mangler grunnleggende utdannelse og viten om, hvilke muligheter som finnes, hvilke muligheter tilværelsen inneholder, kan man ta autonome valg?

Aktivlinjens (jfr NAV) autonomi – og identitetsstyrkende formål er et uttrykk for dette prinsipp.

Tvangen kan begrunnes med muligheten for å sikre at den enkelte har tilstrekkelig grunnlag for å kunne ta et velinformert og veloveveid valg.

En meget avgjørende forskjell fra det kommunitære prinsipp er at bevisbyrden etter autonomiprinsippet ligger hos den statlige myndighet.

Denne må i hvert enkelt tilfelle av myndihetsutøvelse argumentere for, hvilke tungtveiende grunner som taler for, at den enkelte selv vet best hva som tjener hans interesser, ikke gjelder i dette tilfellet.

Dette fører oss til en annen vesentlig innebygd motsetning i autonomiprinsippet; at oppgaven med å fremme autonomi, inneholder jo samtidig en benektelse av denne personens autonomi.

Disse to prinsippene er uforenelige, som forbundne kar.

Når det ene går oppgår det andre med.

Det er ikke mulig å tilgodese begge sider samtidig.

Et konkret velferdssystem vil alltid være et uttrykk for en blanding av begge, men vektingen mellom dem vil være ulikt til ulike tider, avhengig av politisk flertall og allianser.

Eksemplet her med aktivlinjen tilgodeser tilsynelatende begge prinsippene på en gang.

Men det er bare tilsynelatende.

Fordi det innebærer nødvendigheten av å støtte og utvikle autonomi og identitet for alle borgere, og ikke bare de som slutter seg til et felles verdigrunnlag.

Motsigelsen i aktivlinjen er fortsatt innebygd.

Undersøkelser av samtalene i hennes undersøkelse viser at det er umulig å legge like mye vekt på begge sider av denne motsigelse.

De to sider legger opp til motsatte strategier i samtalene.

Vekten på det holdningsendrende og det kommunitære prinsipp, med henblikk på sikring av et moralsk verdigrunnlag vanskliggjør at det kan skje en reell avklaring og støtte til utvikling av autonomi.

Samtalene blir ofte til et vanskelig håndterbart ”mummespill” for både saksbehandlere og klienter, og det blir ugjennomskuelig for klientene hva som egentlig foregår.

Dette bidrar i seg selv til avhengighet og maktesløshet.

Her stiller Carstens spørsmål om hvor borgernes rettsikkerhet blir av i et slikt system (…)

Det er altså ikke nok å gjøre hva man kan, man må i sitt innerste ville.

Picture from Quality Digest

Gjennom aktivering kan man ganske visst – ved å gjøre- til en viss grad bevise at man er til rådighet og dermed har et reelt behov.

Selve deltakelsen – å gjøre – må suppleres med en avgjørelse foretatt av en dertil bemyndiget ekspert, på grunnlag av individuelle vurderinger av den enkelte klient.

Det skal ikke bare konstateres om man møter opp, men også om man deltar i oppgavene med tilstrekkelig begeistring, og man demonstrerer samarbeidsvilje i samtalene osv (jfr arbeidsevnevurdering i NAV og strategi for oppfølging i NAV).

Velferdssystemets innebygde motsigelser ligger også i aktivlinjen, og man bør se på det at den legger vekt på å teste ”den indre rådighet” hos borgerne, og bruken av tvang i form av å miste forsørgelsesgrunnlag.

Dette mener Carstens er et uttrykk for at velferdssystemets utvikling kan betegnes som en bevegelse fra autonomiprinsippet, til større vekt på det kommunitære prinsipp.

Carstens tar også opp desentraliseringen av saksbehandlerens makt.

Hun sier at i et visst omfang på aktiveringsområdet har saksbehandlerne fått tillagt den treenige makt: den lovgivende, den utøvende og den dømmende.

Det siste ut fra muligheten til å frata borgerne forsørgelsesgrunnlaget i velferdssystemets nederste sikkerhetsnett.

Hun ser også på noen av konsekvensene av fragmenteringen av de offentlige tjenestene gjennom innholdet i samtalene i sin undersøkelse.

Det viste seg at saksbehandlerne i undersøkelsen avgrenset hva det er relevant å samtale om, meget stramt og meget ensartet.

Dette mener Carstens er forbausende ettersom denne avgrensningen foretas av
saksbehandleren alene (…)

Kap 3. ”Kommunal klassifisering av langtidsarbeidsløse”

Frank Ebsen og Jens Guldager Innleder med: en relativ stor gruppe av arbeidsløse har gjennom mange år vært på kontanthjelp(jfr økonomisk sosialhjelp).

De har vært i kontakt med tallrike saksbehandlere, arbeidet i prosjekter, i virksomheter i offentlige institusjoner (Som AK, Stavne, Prima osv), uten at de er kommet i arbeid.

Hva er det egentlig som foregår?

Forfatterne vil i artikkelen se nærmere på, hvordan kommunene oppdeler og klassifiserer de arbeidsløse, da det har betydning for, hva de kan gjøre for å komme i arbeid, og dermed også for hvilke kvalifiserte tilbud de får adgang til (…)

Ebsen og Guldager innleder artikkelen med å vise til at denne kampen om klassifisering ikke kun er en kamp i ord og skrift, men i høy grad en kamp som foregår mellom klient og saksbehandler i det sosiale system rundt om i landets sosialforvaltninger.

Klassifiseringen skjer ut fra de temaer om kvalifikasjon, sosial utsatthet og villighet, som er nedfelt i loven.

Leadership

Temaene strukturerer saksbehandlernes kontakt og samtale med klientene.

Klienter klassifiseres med en primær intensjon om å mobilisere deres og systemets ressurser i forhold til arbeidsmarkedet, men noen ganger med den konsekvens, at noen som får tilkjent førtidspensjon blir demobilisert i forhold til arbeidsmarkedet.

I mellomrommet mellom de to hovedklassifikasjoner (arbeid eller førtidspensjon) folder en rekke underklassifikasjoner seg ut.

De mest brukte underklassifikasjonene er arbeidsmarkedsparat og ikke-arbeidsmarkedparat, som ofte samsvarer med forvaltningens oppdeling av avdelinger.

Dermed blir klassifikasjonene bestemmende for avdelingenes makt og innflytelse, et viktig internt tema i utviklingen i organisasjonen (…)

I de tilfeller der det er stor uoverenstemmelse mellom saksbehandler og klient kan klassifiseringen være direkte undertrykkende.

Systemet og saksbehandlerens makt blir dermed til en disiplinering av klienten, som denne ikke ønsker og ikke kan forstå.

Det betyr ikke at systemet og saksbehandlernes klassifisering alltid virker undertrykkende.

Det skjer ikke når det er enighet om den, og den etterfølgende mobilisering/demobiliseringsstrategi i forhold til arbeidsmarkedet.

Men for mange langtidsmottakere av kontanthjelp (jfr økonomisk sosialhjelp) er det ikke overenstemmelse, og i mange tilfeller har klientene opplevd og erkjent undertrykkelsesaspekter.

Og at de ofte har utviklet særlige strategier for å minimere disse undertykkende virkninger.

Ebsen og Gudager avslutter med å kommentere at; slik kan man se at kommuner og saksbehandlere befinner seg i skjæringspunktet mellom maktens potensiale til å mobilisere og frigjøre, og dens risiko for å demobilisere og undertrykke.

Et skjæringspunkt som gjør seg gjeldende i klassifiseringer og teknikker, og som utgjør en vanskelig og viktig utfordring for de kommuner og saksbehandlere som ønsker å frigjøre og styrke klientenes handlingsmuligheter på såvel arbeidsmarkedet som i samfunnet (…)

Kap 4 Menneskelighet i møtet mellom sosialarbeider og klient – ideal eller realitet?

Lars Uggerhøy

Et av omdreiningspunktene i det sosiale arbeidet er det konkrete møtet mellom den hjelpende sosialarbeider og den hjelpesøkende borger.

Det er så å si her at kompleksiteten i det sosiale arbeidert utspiller seg.

Mange sosialarbeidere betrakter da også møtet og dets innhold som det mest sentrale i sosialt arbeid.

Derfor er møtet som fenomen også omgjerdet av en rekke idealer blant sosialarbeidere om å

• Behandle klientene respektfullt og menneskelig

• Agere som klientenes advokat og talerør i systemene

• Involvere klientene i arbeidet med deres eget liv og problemer

• Opptre mer sosialt og veiledningsorientert enn administrativt

Disse verdiene tyder på å være instutisjonalisert som ideal i profesjonen.

Såfremt man inndrar en rekke undersøkelser av kommunikasjon og samtaler mellom sosialarbeidere og klienter (Berg Sørensen 1995; Uggerhøy 1995), er det dog tvilsomt om idealene slår gjennom i praksis.

follow the leader cartoons, follow the leader cartoon, follow the leader picture, follow the leader pictures, follow the leader image, follow the leader images, follow the leader illustration, follow the leader illustrations

Man kan således påpeke at:

• Det er tale om et ulikt forhold mellom en maktfull sosialarbeider og en maktesløs klient.

Sosialarbeiderne nærmest agerer som talerør for systemene eller valgte faglige metoder, enn for klientene.

Klientene sjelden involveres (Uggerhøy 1995).

Det eksisterer altså en diskrepans mellom de idealer og de realiteter som hersker i sosialarbeidernes praksis.

Når diskrepansen ikke blir synlig for sosialarbeiderne, er det formodentlig fordi de fleste så vel i praksis som under utdannelsen er uoppmerksomme på, eller de blir ikke bevisstgjort om at det kan herske motsetninger mellom de (gode) faglige idealer og daglige realiteter i det sosiale arbeidet.

Når motsetningene umiddelbart ikke blir synlige og/eller fører til endringer, kan det være fordi sosialarbeiderne tror de etterlever idealene, og fordi arbeidets vesen er sosialhjelp.

Når makten ikke består i tvang eller vold, men nærmest kan karakteriseres ved sin usynliget og ubemerkethet, later det til at både klienter og sosialarbeidere er uoppmerksomme på makten og dens konsekvenser.

En stor del av kommunikasjonen mellom klient og sosialarbeider inngår således i en usynlig mikromakt, hvor sosialarbeiderens makt er skjult for både sosialarbeideren og klienten, under et dekke av den hjelp og støtte som er innholdet i relasjonen (Donzelot 1979).

Den usynlige mikromakt utøves ofte parallellt til den mer synlige og til tider manifeste makt.

Dermed fremstår mikromakten ikke som alternativ til den synlige makromakt, men nærmere som en del av og et supplement til denne, og vice versa.

Uggerhøys artikkel forhorlder seg alene til mikromakten, slik den kommer til syne i noen møter mellom sosialarbeidere og klienter i henholdsvis to kommunale forvaltninger (Uggerhøy 1995), og en døgninstutisjon (Uggerhøy 2000).

Empirien bygger på intervjuer med 27 utsatte familier, familienes 11 sosialrådgivere og avdelingenes administrative/politiske ledelse (fovaltningsundersøkelsen).

Instutisjonsundersøkelsen bygger på intervjuer med 8 familier, ledelsen, utvalgte pedagoger og utvalgte samarbeidspartnere.

På bakgrunn av en analyse av møtene mellom sosialarbeidere og klienter belyser artikkelen to påstander

1) Rammene for samarbeidet og rollespillet er oppbygd i en organisasjonskultur som fremmer logikk, regler og rutiner.

Det er snakk om en kultur som står i motsetning til de ”bløte” verdier som klientene legger vekt på, og en kultur hvor det ikke eksisterer tradisjon for involvering av klientene.

2) Dialogen er innleiret i et rollespill mellom sosialarbeider og klient, som utvikles og understøttes av den kontekst (bestående av organisasjon og kultur) rollene spilles i, og som til dels innøves på de utdannelser de profesjonelle sosialarbeidere utklekkes fra.

Kap 5 Omsorgens herredømme

Nanna Mik-Meyer

Når klienter ankommer kommunale aktiveringsprosjekter og hva vi i norge vil kalle regionale utredningssenter, vil de automatisk bli underlagt de forsjellige instutisjoners kategorisering.

De instutisjoner som utgjør artikkelens empiriske grunnlag, anvendte typisk begrepene ”fastlåst” eller ”flyttbar” om klientene.

Kategoriene avspeiler klientenes forandringsvillighet og dermed noe helt sentralt i sosialt arbeid; nemlig at man som klient automatisk forventes å skulle utvikles eller forandres.

Artikkelens hovedfokus er på situasjoner hvor klienter og ansatte ikke er enig om hvilken forandring som er ønskelig, eller om det overhode er bruk for en forandring.

Er det personlig utvikling klienten trenger (ansattes beskrivelser), eller er det å f.eks kunne velge mellom en rekke ulike flexijobbes eller viten om arbeidsmarkedet etc (typisk klientenes beskrivelser)?

Forestillingene om hvorfor klientene deltar i prosjektene er radikalt forskjellig, avhengig av om man spør de ansatte eller klientene.

Artikkelen handler i så måte om den kamp som utspiller seg mellom klientene og de ansatte, når det dreier seg om retten til å definere hvordan systemets hjelp skal være, og dermed også indirekte hvilke problemer klientene formodes å ha.

Artikkelens empiri stammer fra to fokusgruppeintervju med henholdsvis fem klienter og fire ansatte.

Hvis man inndrar Bourdieus arbeid om symbolsk makt, blir den asymmerti som hersker i møte mellom ansatt og klient tydelig.

Bourdieu definerer symbolsk makt som en makt, ”som kan utøves av dem som ikke vet at de ligger under for den, eller liketil ikke vet at de utøver den” (Bourdieu 1996:38).

Gjennom intervjuer av fire ansatte ved at revitaliseringssenter de ansattes manglende refleksjon over hvordan deres vurdering og bedømmelse av klientenes situasjon, påvirker klientenes handlinger.

Klienter er ikke motvillige som en reaksjon på å bli ”bedømt”, ”oppdratt” eller sosialisert til å finne sannheten om seg selv.

Deres motvilje er i følge de ansatte uttrykk for deres vanskelige psykososiale situasjon.

Artikkelen viser ved hjelp av et eksempel med en kvinne hvis sosiale situasjon tolkes helt forskjellig av kvinnen selv og hennes prosjektleder, og står som et eksempel på utøvelsen av symbolsk makt i Bourdieus forstand.

Makten er skjult fordi kvinnen ikke vet at hennes fortrolige åpenhet overfor den hjelpsomme prosjektlederen resulterer i beslutninger som motarbeider hennes ønsker for sin fremtid.

Hun er medskaper av sin egen undertrykkelsesprosess, da det ikke er klart formulert verken for henne eller den ansatte selv, at prosjektlederen også er en myndighetsinnehaver.

Hans vurdering av kvinnens situasjon gis videre til en saksbehandler, som anvender denne viten i planleggingene av kvinnens videre forløp (…)

Det maktfulle møtes mange fasetter.

Analysene i boka har vist hvor komplekst det maktfulle møtet mellom system og klient er.

Forfatterne fastholder at relasjonen er grunnleggende asymmetrisk, og at denne asymmetrien viser seg på en rekke forskjellige dimensjoner, som i praksis er koblet sammen.

For det første er møtet forankret lovmessig slik at systemrepresentanten har en legitim rett/plikt til å treffe avgjøreslser og til å utvise skjønn.

For det andre er det snakk om et avhengighetsforhold, hvor klienten er avhengig av systemrepresentanten.

For det tredje har systemrepresentanten som oftest profesjonell utdannelse, ekspertise og erfaring som settes ”inn” overfor klienten, (jfr Boudieus doxa).

For det fjerde er det som hovedregel for den type klienter som det er snakk om i denne boka, snakk om sosiokulturelle ulikheter (jfr Bourdieus habitus-fosrkjeller).

Siste men ikke minst forekommer det en rekke former for utøvelse av ”mikro makt”, som beskrevet i det teoretiske perspektivet innledningsvis.

Den hjelp som saksbehandlerne kan gi, bestemmes derfor ikke alene og sjeldent ut fra profesjonelle vurderinger, men fremfor alt av de rammer og midler som er til rådighet.

Møtet mellom system og klient, er altså et møte, som er omgjerdet av, og som inneholder en lang rekke maktforhold.

Fornektelsen av disse maktforhold tjener verken saksbehandlerens eller klientens sak, men kan derimot virke særdeles uproduktivt i møtet mellom dem ved at f.eks frembringe falske forventninger, forvirring, mistro, krenkelser, ydmykelser og eventuelt voldelige episoder.

Trondheim 27.03.08

Kristin Aasen

HUSK Midt-Norge

http://bit.ly/uD3E40

Studieguide i sosialt arbeid
Modul 2

Studieåret 2002-2003 DSU K 2001
HSU Sos I Hovedemne :

Interaksjon og samhandling

Av Marianne Neverland Ranger
September 2002

Samhandlingsprosessen mellom sosialarbeider og klient er hovedtemaet for denne studieenhetene (…)

Du ønsker å hjelpe andre det er svært bra.

Men du kan ikke hjelpe andre hvis du ikke forstår dem.

Og du kan ikke forstå den hvis du ikke forstår deg selv.

Derfor bør du arbeide med det først.

Dan Millman

I denne studieenheten skal du få begi deg ut på en litt annerledes, men forhåpentligvis spennende reise, som vi har kalt: “Hvem er jeg?”

På seg selv kjenner man andre, sies det ofte.

Det er en sannhet med modifikasjoner.

Likevel vil mange av kartleggings og forandringsstrategiene du bruker for å utvikle deg selv også være overførbare til ditt klientarbeid.

I tillegg til å sette av tid til lesing og selvrefleksjon, er din utfordringen i denne studieenheten å forsøke å innta klientenes ståsted.

Hvordan er det å være klient?

Mange av dere har lang erfaring fra arbeid med mennesker i tillegg til lang livserfaring.

Ta vare på dette og forsøke å tydeliggjøre tidligere erfaringer.

Det vil si at du skal forsøke å koble ny kunnskap til dine erfaringer og dermed utvikle et mer bevisst syn på deg selv som profesjonell yrkesutøver og et mer bevisst klientperspektiv (…)

Innledning

I ditt møte med klientene er du først og fremst et menneske med livserfaring, behov, normer og verdier utviklet gjennom familie og klassesosialisering, kulturelle normer i lokalsamfunnet og de funksjoner som du ivaretar til daglig.

Dette blir også kalt dagliglivets kunnskap.

Som profesjonell sosialarbeider vil du i tillegg ha tilegnet deg kunnskaper og ferdigheter i menneskelig endringsarbeid.

Kunnskaper med et verdisystem basert både på profesjonelle verdier men også på verdier utviklet på den enkelte arbeidsplass og i lokalsamfunn.

Profesjonell betyr at det skal være sammenheng mellom de metoder og teknikker som du bruker.

Denne sammenhengen skal være systematisert og klargjort slik at den kan skilles ut fra dagliglivets kunnskaper og fornuft (Stjernø 1988 s. 61 og Johnson /Yanca 2001).

En viktig del av vår profesjonalitet, er å være seg bevisst sin yrkesrolle og den funksjon en har som en del av et offentlig hjelpe og maktapparat.

Skau (1992/96 s.22) understreker at det er viktig at vi utvikler et bevisst og kritisk forhold til vår egen yrkesrolle.

Dette arbeid må foregå på to plan: i forhold til vår yrkesrolle som del av et sosialt system og i forhold til den enkelte yrkesutøver som person (…)

“Knowledge of Self” (selvinnsikt)

Din personlige væremåte – din viktigste ressurs som sosialarbeider!

Det er kun sosialbeiderens personlige engasjement og væremåte som kan sikre at teorier og metoder i sosialt arbeid blir til hjelp for klientene (Uggerhøy s. 262).

Målet er derfor i følge Uggerhøy å utdanne profesjonelle personligheter som mestrer både teknikk og sanselighet utrykt i personlig engasjement for den enkelte klient og familie.

Det handler om å bruke det personlige element innenfor rammen av en profesjonell målsetting, eller sagt på en annen måte: å ha en bevisst bruk av sine samlede ressurser i møte med klienten (Skau 1996 s. 15).

For å kunne bruke deg selv på en gjennomtenkt måte, må du være kjent med deg selv (…)

En god profesjonell hjelper

En god profesjonell hjelper har et positivt og ressursorientert syn på seg selv og klientene, og er selvrepresenterende og klar i sin kommunikasjonsform (Johnson/Yanca, 2001).

Det innebærer evne til:

(1) å slippe fri framfor å styre,

(2) å konsentrere seg om hovedsaker framfor detaljer,

(3) å vise åpenhet framfor å være lukket,

(4) å være prosessorientert framfor målorientert,

(5) å vise hjertevarme framfor selvopptatthet

samt (6) modenhet (…)

STOPP OG TENK!

Gå tilbake til en klientsamtale som du har hatt.

Konsentrer deg om problemavklaringsfasen.

Hva gjorde du?

Hva sa du?

Hvordan føltes det å være deg?

Hvordan reagerte klienten?

Se det i sammenheng med det du nå har lest om innvendig og utvendig forståelse.

(Jeg tilføyer) – Les bloggposten

Sosialkontorets projisering

http://www.jus.uio.no/smr/

Forts: Det som ofte skaper problemer er når klientene, sosialarbeiderne, ledelsen og politikerne eller samfunnet har ulike forventninger til de som skal foregå.

Hvilken hovedfunksjon skal f.eks. sosialarbeiderne ha på et sosialkontor?

Skal de ekspedere skriftlige søknader om økonomisk sosialhjelp, det vil si sikre klientene en minimum levestandard, eller skal de arbeide for å endre klientenes livssituasjon slik at de blir selvhjulpne på sikt?

(Jeg tilføyer - Jeg forstår ikke denne utformingen i det hele tatt.

Lov- og regelverk slår tydelig fast at borgere i dette landet skal ha krav på langt flere rettigheter enn det å bli avspist med stønad til en minsteverdig levestandard)!

Forts: Misforståelser og støy i kommunikasjonen

Som tidligere nevnt leser vi hverandres budskap kontinuerlig under en kommunikajsonsutveksling.

Det oppstår derfor lett uklarheter og misforståelser som vi kan kalle forstyrrelser eller “støy” (Johnson/Yanca s.175176).

Det finnes mange slags forstyrrelser, men deres funksjon er nokså ensartet.

Ved uklare og ufullstendige budskap forsøker vi å slippe å ta ansvar for det vi har sagt eller det vi vil.

Vi unngår å ta stilling eller vise hva vi føler, eller vi forsøker å skjule en indre usikkerhet (Nilsson og Waldemarson 1990).

Vi skiller vanligvis ikke mellom det vi oppfatter at en person har sagt, og det vi tror vedkommende mente å si.

Vi går ut fra at den andre personen uttrykker seg på akkurat samme måte som vi ville ha gjort.

Når vi hører andre snakke, må vi ta hensyn til både situasjonen og den andres opplevelsesverden.

Ord og hensikt kan være vidt forskjellige fenomen.

Som sosialarbeider er det ditt ansvar å anstrenge deg for å forsøke få tak på hva den andre personen forsøker/ ønsker å formidle til deg.

Hva er hans problem, hva ønsker han hjelp til og hva har han forsøkt av løsningsmåter tidligere? (…)

Komplementaritet – autoritet

Partene utviser ulik form for adferd. Den ene gir hjelp og den andre mottar.

Klienten søker et menneske med autoritet til å hjelpe. Klienten gir opplysninger om seg selv, mens sosialarbeideren forventes å bruke sin fagkunnskap og seg selv for å hjelpe klienten på beste måte.

Dobbeltfunksjonen hjelp-kontroll/makt

Hjelpeaspektet kan være en viktig del av samhandlingen mellom klient og sosialarbeider, men det trenger ikke å være det.

Maktaspektet derimot, er uløselig knyttet til vår profesjonelle posisjon og yrkesutøvelse.

Det er tilstede i alle våre møter med klientene.

Dette tilsløres dessverre ofte.

Spørsmålet er mer i hvilken grad og på hvilken måte makten kommer til utrykk i samhandlingen med klienten, og hvilken betydning det har for relasjonen.

Nedtoning av kontroll og maktaspektet i møtet mellom klient og hjelpeapparat kan bidra til at vi som sosialarbeidere lurer både oss selv og våre klienter.

Det er viktig å ha bevissthet om ulike former for åpne og skjulte krenkelser av klienter innenfor profesjonelle relasjoner.

Krenkelser kan skje som resultat av praktisering av lover og regler, eller ved utøvelsen av personlig krenkende handlinger (…)

Klientkontakten skal primært utformes ut fra klientenes individuelle forutsetninger og interesser og ikke utfra sosialarbeiderens eller kontorets behov.

Det er sosialarbeidernes oppgave å legge forholdene best mulig til rette for klientene og å demonstrere så raskt som mulig hva kontakten vil gå ut på.

Johnson/Yanca (2001, s.183) peker på ulike framgangsmåter som du kan bruke for å tydeliggjøre din arbeidsform og dine hensikter med samtalen (…)

Gjennom aktiv lytting kan man få klienten til åpne seg, kanskje mer enn vedkommende ellers vill ha gjort og dermed øke den andres sårbarhet.

Det kan også være fristende å misbruke samtalen til å dekke egne behov på bekostning av klientens (ibid).

Ferdigheter i aktiv lytting øker med andre ord dine muligheter til å være til hjelp, men også mulighetene for å avkle, krenke og såre.

Eide og Eide (1996 s.139) definerer aktiv lytting som evnen til å være henvendt og til å lytte:

Å være henvendt vil si å være oppmerksom og tilstedeværende hos den andre, mens det å lytte innebærer å registrere og fortolke den andre slik vedkommende opplever seg selv.

Kunsten er å vise at vi lytter

Når det oppstår vanskeligheter under en samtale dreier det seg som regel ikke om mangelfull oppmerksomhet, men at vi ikke greier å formidle til klienten vår forståelse og følelsen av at vi har hørt hva vedkommende sa (Lindh og Lisper s.35).

Dette fenomenet blir illustrert av Ranger (1993):

Er det bare meg som roter sånn?

En observasjonsstudie av klientsamtaler på sosialkontor.

I klientsamtalene overser sosialarbeiderne klientenes følelser og reaksjoner og gir dermed inntrykk av at de først og fremst er opptatt av sine egne problemer, nemlig praktisering og utøvelse av lov og regelverk.

Når de senere presenterer sakene inne hos sosialsekretæren kommer det tydelig fram at de “ser” og oppfatter mer av klientenes situasjon enn det de gir uttrykk for overfor dem.

Ved større grad av åpenhet og bruk av aktiv lytting kunne sosialarbeiderne ha redusert usikkerheten hos mange klienter og dermed unngått en rekke uklarheter og konflikter (…)

http://bit.ly/u2tH3E

Les også postene:

Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 7 – Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere (Forvaltningenes hjemmelagde regler)!

http://bit.ly/vZ5qgK

Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 5. Lov- og regelverk

http://bit.ly/xkWBVd

På Nav med balltre – Del 2

http://bit.ly/x0cn7n

Sosialkontorets projisering – Tapet telefonsamtale med sosialleder Vildgun Steinhaugen hvor bekreftes underslag av klager og unnlatt bistand, samt lov-regel- og etikkbrudd som ledelse og ansatte ved Nav Nordstrand sosial har koordinert overfor meg i samarbeid med innklagede aktører fra Nav Arbeid de siste 3 1/2 år

http://bit.ly/AuljKL

Ondskapen i byråkratiske organisasjoner

http://bit.ly/edArzz

Sosialarbeideres holdninger: ”Vi vet hvordan du har det og det er greit for oss”

http://bit.ly/gEMhQM

KLAGE – VARSLING-RAPPORT OM UTSTRAKT MAKTMISBRUK OG KAMERADERI I FORVALTNINGEN BYDEL NORDSTRAND

http://bit.ly/cyr0Go

Når utbredt ukultur og kameraderi utgjør selve limet og de overordnede føringene i Forvaltningen.

Del 5

http://bit.ly/cdYGKF

Del 6

http://bit.ly/9V1i2P

Del to og tre i denne serien, dreier seg om annen person som tilkjennega overfor sin Fagforening i Bydel Nordstrand at hun kom til å sende inn en klage på sosiallederen ved Nordstrand sosialkontor.

Hun ble deretter i et møte hun ble innkalt til med Attføringsutvalget i Bydelen, møtt med sanksjoner av et format som ville knuse henne psykisk fysisk og økonomisk, og bunnlinjen var at hvis hun ikke droppet klagen på sosiallederen så ville de aldri mer skaffe henne arbeidstreningsplass!

Snedig nok hadde de ikke innkalt sosialsjefen til møtet, men baserte seg i stedet bevisst på å sjikanere, manipulere og synse rundt hva som egentlig hadde tatt plass hva angikk klagen som sto på trappene – konsentrert mot Xs versjon av saken alene.

Overnevnte utelatelse av den andre part i møtet, samt at møteagendaen skulle dreie seg om verbale overfall og grovt misbruk av myndighet i stedet for “Veien videre mot arbeid” som det ble opplyst i møteinnkallelsen X hadde mottatt, er bevis nok for det oppsiktsvekkende kameraderiet som pågår i Bydelen – alle navngitte aktører i mellom.

Etter møtet som jeg var med på og tapet, geleidet jeg personen (X) til nærmeste restaurant der hun holdt på å kollapse.

Hun gikk også ut på toalettet og kastet opp.

X ble såpass dårlig av behandlingen at hun en tid etter måtte trappe opp til dobbel dose blodtrykksmedisiner:

Del 2

http://bit.ly/d23aa8

Del 3

http://bit.ly/cvsadn

Publisert i Kameraderi, maktmisbruk, manipulering, Nav, Nyheter&Debatt, offentlige kontor, Politikk, Politikk, Samfunn, Sensur, sosialkriminalitet, ukultur, vilkårlighet | Legg igjen en kommentar »

Stikkord: endringsarbeid, herredømme, kontroll, lovbrudd, makt, maktforhold, mikromakt, myndighetsmisbruk, NAV, overstyring, samhandling, sosialarbeidere, systemrepresentanter

februar 9, 2012

Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 7 – Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere

Årstalen 2006: Rettssikkerhet i forvaltningen – hvilke muligheter har du til å vinne frem (utdrag)

Advokatforeningens leder Anders Ryssdal

Tocquville: ”Jeg er fristet til å tro at det vi betegner som nødvendige institusjoner, ofte ikke er annet enn institusjoner vi har vent oss til og at grensene for hva som er mulig med hensyn til samfunnets forfatning, (constitution sociale) er langt videre enn det de mennesker som lever i samfunnet går ut fra”

Nedbygging av rettssikkerhetsgarantier for de svakeste – eksempel sosialtjenesten.

Advokatforeningen er opptatt av at vi har gode systemer som sikrer effektiv kontroll med forvaltningens myndighetsutøvelse og vedtak.

Vi begynner i dag med forvaltningen av regelverket for de svakeste klientgrupper – sosialtjenesten.

Mye av den hjelp som gis etter sosialtjenesteloven, er hjemlet i svært skjønnsmessige kriterier og overprøvingen er tilsvarende vag.

Vage bestemmelser som overlater mye skjønn til forvaltningen, gjør det vanskelig for borgerne å forutberegne sin rettslige stilling.

På områder der loven overlater mye skjønn til forvaltningen og som har stor velferdsmessig betydning bør kontroll med forvaltningen ikke være undergitt begrensinger.

Det fører til forskjeller mellom kommuner og ulik behandling av borgerne.

Den rettslige overprøving av sosialtjenestens vedtak er imidlertid underlagt betydelige begrensinger.

Etter sosialtjenesteloven § 8-7 kan fylkesmannen bare overprøve det frie skjønn såfremt dette er åpenbart urimelig, mens hovedregelen etter forvaltningsloven er full overprøving av alle sider av saken.

Er det rimelig at sosialklienters rettssikkerhet nedprioriteres i forhold til andre borgere som klager?

I domstolene er den begrensede overprøvingen ofte begrunnet med at domstolen mangler den ekspertkompetanse som forvaltningen har.

Dette hensynet gjør seg ikke gjeldende når vedtak fra sosialetaten påklages.

Fylkesmannen har de samme forutsetninger som sosialtjenesten til å vurdere skjønnet.

Bakgrunnen for den manglende adgangen til å overprøve den enkelte sosialkurators skjønn er det kommunale selvstyret.

Den handlefriheten man gjennom denne bestemmelsen gir kommunene, er i realiteten en frihet til å gi sosialytelser på et lavere nivå enn det ansvarlig faglig statlige klageinstans kunne anse som nødvendig.

Det er lite som taler for at kommunene skal ha en slik mulighet.

I praksis vil et slikt regelverk være tilnærmet umulig å overprøve.

Sosialsjef i Hvaler kommune, Ketil Solstad, uttalte til Fredrikstad Blad 12. oktober i år:

”Rettssikkerheten for sosialklientene er altfor dårlig. Et system som i så stor grad er basert på skjønn og gode intensjoner for lokalpolitikere og sosialsjefer, er veldig sårbart.”

Sosialsjefen uttalte også at antallet klager normalt burde vært langt flere, men at de færreste ser seg tjent med å klage.

Formelt sett kan klientene klage sosialkontorets vedtak inn for fylkesmannen. Men mange klienter klarer ikke dette selv, og må ha hjelp av sosialkontoret til å sette opp klagen.

Hvis klagen opprettholdes er sjansen for at fylkesmannen overprøver vedtaket omtrent lik null.

Fra et rettssikkerhetssynspunkt er dette svært betenkelig.

Det er de rettssvake som trenger sosialhjelp.

Regjeringen har uttalt at man vil prioritere kampen mot fattigdom, men er ikke en del av denne prioriteringen å gi de fattige rettssikkerhet og mulighet til å forfølge de rettigheter de er gitt av Stortinget?

Det er ingen gode grunner som tilsier at den sentrale rettssikkerhetsgaranti, som full overprøvningsadgang er, ikke skulle gjelde også i saker etter sosialtjenesteloven.

Etter plan- og bygningsloven, hvor det må sies å være mindre betenkelig å gi hensynet til det kommunale selvstyret gjennomslag, er det ikke en slik begrensing av overprøvelsesadgangen.

Forvaltningen gjør feil, og det er viktig at man har systemer som legger til rette for at slike feil kan rettes opp.

Betenkelighetene stanser ikke her.

Regjeringen har i Velferdsmeldingen foreslått at man skal innføre velferdskontrakter, hvor den enkelte sosialklient inngår gjensidig forpliktende kontrakter med sosialkontoret som gjør at man kan få tilleggsytelser.

Slike avtaler oppfyller ikke grunnvilkåret til avtaleinngåelse.

Avtalefrihet forutsetter jevnbyrdighet, eller som et minimum at begge parter kan gå sin vei hvis man ikke blir enige.

Forutsetningen er ikke oppfylt her.

Sosialetaten, og nå Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV), er en langt sterkere part enn klienten og det skal lite fantasi til for å innse at en person i møte med denne, for dem uunnværlige etat, vil gjøre mye for ikke å motsette seg forslag denne etaten kommer med.

Omsorgsaspektet forsvinner når man forsøker å fremstille dette som avtaler.

Advokatforeningen er skeptisk til at man på denne måten kamuflerer vedtak som avtaler.

Vedtak om ressurstildeling er myndighetsutøvelse.

Private parter vet når de blir bestemt over, og det er derfor viktig å kalle en spade en spade.

Hvis man forlater vedtakssporet, undergraves rettssikkerheten (…)

Behovet for aktiv overvåking av forvaltningen

FNs generalforsamling vedtok i 1993 at alle stater bør ha en institusjon for overvåking og beskyttelse av menneskerettigheter. Det ble samtidig vedtatt noen prinsipper for hvilke oppgaver disse nasjonale institusjonene skal ha og hvilke krav som skal stilles.

Disse prinsippene kalles ”Paris-prinsippene”.

Disse prinsippene består både av noen absolutte krav og noen anbefalinger.

Det er anbefalt at den nasjonale institusjonen skal ha kompetanse til å vurdere individuelle klager.

I Norge er det Norske senter for menneskerettigheter som er den nasjonale institusjon for menneskerettigheter, men dette senteret har selv definert seg som en forskningsinstitusjon og senteret behandler ikke henvendelser fra enkeltpersoner.

Politi og påtalemyndighet har siden menneskerettighetsloven vært underlagt en stadig domstolsprøvelse.

Også forvaltningen bør i større grad være underlagt slik kontinuerlig kontroll.

Hovedvirkemiddelet i forvaltningsretten er klage og ikke domstolsprøvelse.

Domstolsprøvelse av forvaltningsvedtak er, som vi skal komme tilbake til, for ressurskrevende for den enkelte borger, og tar for lang tid.

Dette har ført til at forvaltningen i mindre grad har fått sin praksis vurdert mot våre internasjonale forpliktelser.

Det er imidlertid lite sannsynlig at forvaltningen i større grad enn politi- og påtalemyndighet alltid overholder menneskerettighetene.

Sivilombudsmannen har, etter en endring av ombudsmannslovens formålsbestemmelse i 2004, et ansvar for å bidra til at menneskerettighetene respekteres.

Ved en gjennomgang av årsmeldingen til Sivilombudsmannen synes det imidlertid som om Sivilombudsmannen i praksis i begrenset grad fører kontroll med hvorvidt forvaltningen overholder menneskerettighetene.

Advokatforeningen inviterer og utfordrer Sivilombudsmannen til mer aktivt å vurdere de skranker menneskerettighetene setter for forvaltningen, både i klagesaker og av eget tiltak.

I Stortingsmelding nr. 21 (1999 – 2000) 16 blir det uttalt følgende:

St.meld nr. 9 Arbeid, velferd og inkludering side 178.

Principles relating to the status of national institutions – Competence and responsibilities (Paris-principles).

Prinsippene ble formulert på den første internasjonale workshopen for Nasjonale institusjoner som arbeider for fremme av og vern om menneskerettigheter.

Prinsippene forvaltes i dag av FNs Høykommisær for menneskerettigheter.

På internettsidene til Norsk senter for menneskerettigheter (http://www.humanrights.uio.no/omenheten/nasjonal/veiledning.html) står det følgende:

Norsk Senter for Menneskerettigheter har ikke mulighet til å gi individuell veiledning i menneskerettslige spørsmål.

http://www.jus.uio.no/smr/om/nasjonal-institusjon/om/strategi.pdf

Vi anbefaler å søke juridisk hjelp dersom det kan være et spørsmål om krenkelse av enkeltpersoners menneskerettigheter.

Ved å søke gjennom Sivilombudsmannens årsmelding fra 2005 på menneskerett får man 22 treff (…)

I samme Stortingsmelding ble det uttalt følgende om Sivilombudsmannens rolle i arbeidet med å overvåke at forvaltningen overholder menneskerettighetene:

”Sivilombudsmannen har et mandat og en oppbygning som gjør ordningen særlig relevant for overvåkning av menneskerettighetene. Virksomheten har grunnlag i lov av 22. juni 1962 nr. 8.

Sivilombudsmannen har myndighet til å behandle alle forhold som vedrører den offentlige forvaltningen, og kan behandle både klagesaker og saker av eget initiativ.

De uttalelsene Sivilombudsmannen avgir, er ikke rettslig bindende, men de tillegges stor vekt.

Viktig er også Sivilombudsmannens arbeid for å informere både forvaltning og individer

”De internasjonale menneskerettighetene er minimumsstandarder.

På mange områder der individers interesser står mot myndighetenes, mener Regjeringen at man ikke bør nøye seg med å legge seg så tett som mulig opp mot minstekravene.

Norges internasjonale rolle tilsier at myndighetene på mange områder yter mer på det nasjonale planet enn det som umiddelbart følger av de internasjonale bestemmelsene.”

Dette er en offensiv holdning som Advokatforeningen støtter.

Denne holdningen gjør imidlertid at Norge burde opprette en nasjonal institusjon som har til oppgave å ta imot og behandle individklager for å oppfylle alle prinsippene som er nedfelt av FNs generalforsamling.

Advokatforeningen er av den oppfatning at Sivilombudsmannen har en posisjon, mandat og kompetanse som gjør det naturlig at han får denne oppgaven.

Hvis Sivilombudsmannen skal pålegges denne oppgaven, må dette følges opp gjennom bevilgninger fra Stortinget slik at kontrollen med forvaltningen også på dette punkt kan bli effektiv og reell.

Antagelig blir det også nødvendig med visse endringer i Sivilombudsmannens apparat, og med et utvalg av satsingsområder der menneskerettighetene har svake kår eller er svært viktige.

Institusjoner som utøver tvangsbruk og overvåking peker seg ut som kandidater for særlig nærgående oppsyn (…)

6.5 Konsekvensene

Vi mener eksistensen av store motsetninger i styrkeforholdet mellom det offentlige og de private, er en trussel for rettsikkerheten.

Dersom det kun er bedrifter og de som har økonomisk bæreevne over gjennomsnittet som har en statistisk god mulighet til å vinne frem, utelukkes en stor del av borgerne fra rettsapparatet.

Domstolskontroll med forvaltningen bør ikke være et gode forbeholdt de bemidlede, det skal være et allment gode (…)

3. Rettshjelpslovgivningen har enkelte særregler som tar sikte på å avbøte ressursfattighet hos private parter.

Det er reglene om fri rettshjelp, og en særbestemmelse her gir nok en privat part anledning til fri rettshjelp dersom Høyesterett har funnet en sak av prinsipiell interesse.

Problemstillingen er imidlertid at den frie rettshjelp honoreres etter statens satser pr. time, og at det på ingen måte ligger innenfor formålet å bevilge til slike ubegrensede forberedelser som det offentlige som motpart kan tillate seg (…)

6.6 Perspektiver

(…) Det er heller ikke gitt at den private part kun bør ha tilgang på fri rettshjelp etter tradisjonelle regler, når statens maktapparat utfordres i Høyesterett.

Ressursmessig er dette Davids kamp mot Goliat, og det bør være mulig å tenke nytt omkring offentlige subsidier til å få ført slike saker betryggende i hele sin bredde med noe større grad av likhet på ressurstilgangen.

Rettssaker vil ut fra det totale antall forvaltningssaker alltid være en dyr og lite samfunnseffektiv løsning.

Advokatforeningen mener derfor at man gitt denne situasjonen oss må tenke på andre løsninger enn vi har i dag.

Det bør være mulig å få gjennom i alle fall en slik begrenset reform for rettssaker mot det offentlige (…)

Det er mulig at vi også må se på nye måter å engasjere det sivile samfunn i den rettssikkerhetsutfordring kontroll med forvaltningen er.

Det er i dag for tungt for den enkelte borger å trekke sin sak alene (…)

http://bit.ly/pNxYZ6

Legger ned Fri Rettshjelp

Publisert: 29.09.2008

“Den 24. september la FrP/Høyre-byrådet frem neste års budsjett for Oslo. Der ble det blant annet bestemt at Oslo kommunes kontor for fri rettshjelp skal legges ned.”

http://www.utrop.no/15467

12.10.2009: Osloborgernes rettssikkerhet truet!

Byrådet foreslår å kutte 226 000 kr i rettshjelpssektoren for 2010.

Advokatforeningen, Norges Juristforbund, advokatene ved Fri rettshjelp Oslo kommune, JURK, Gatejuristen og Juss-Buss mener dette får dramatiske konsekvenser for de mest ressurssvake osloborgerne.

Byrådet uttaler i sitt budsjettforsalg at et av hovedmålene deres er å ”bidra til å heve levevilkårene til dem som har det vanskeligst”.

Byrådet uttaler videre at ”det er viktig å forebygge at mennesker kommer inn i en fattigdomsfelle og bidra til at folk blir selvhjulpne”.

Kutt i rettshjelpssektoren er stikk i strid med disse hovedmålene (…)

http://www.advokatforeningen.no/Aktuelt/Nyheter/Osloborgernes-rettssikkerhet-truet/

Osloborgernes rettssikkerhet er truet!

“Byrådet i Oslo foreslår å kutte 450 000 kroner til rettshjelpssektoren for 2011.

Advokatforeningen, Norges Juristforbund, Leieboerforeningen, JURK, Gatejuristen og Juss-Buss mener dette får dramatiske konsekvenser for de mest ressurssvake osloborgerne.”

http://www.advokatforeningen.no/Aktuelt/Nyheter/Osloborgernes-rettssikkerhet-er-truet/

Ikke før har vi fått nytt Byråd:

09.11.2011 – Fare for at Fri Rettshjelp må legge ned

Fri Rettshjelp trues med nedleggelse.

Byrådet i Oslo vil stoppe sitt tilskudd til advokathjelpen.

Kan bruke Nav

Sosialbyråd Anniken Hauglie (H) sier at kommunen har spurt justisdepartementet om å ta over Fri Rettshjelp.

Vi må kutte over hele fjøla.

Alle virksomheter får mindre penger, sier hun, og legger til at det er en statlig oppgave å opprettholde Fri Rettshjelp.

Det er ikke moro å kutte, men alle må ta sin del, sier Hauglie.

Hun mener at brukerne har andre steder å henvende seg for juridisk rådgivning, og nevner Nav, helse- og sosialombudet og servicesentere i bydelene.

Jeg har inntrykk av at de fleste er godt kjent med de tilbudene som finnes, Nav er godt kjent, sier Hauglie.

http://bit.ly/zzNOMs

Hva i alle dager er det hun vrøvler om?

Helse- og sosialombudet har overhodet ingen myndighet til å gripe inn og sanksjonere mot den ustoppelige vilkårlighet, de grove lov- og etikkbrudd samt uttallige krenkelser som århundrets største skandaleetat fortløpende effektuerer!

For å ta et eksempel: Les hva som skjedde da jeg kontaktet Ombudet etter at sosialkontoret nektet nødhjelp og utposjonerte meg som var og er svært syk 500 kroner over en periode på ni dager – AV MITT EGET FREMTIDIGE LIVSOPPHOLD:

NAV Nordstrand Sosial: Informasjon om grovt maktmisbruk – fortsettelse av serien i 6 deler.

http://bit.ly/aD9pT9

Hauglies forsøk på å forsvare kuttet er direkte patetisk, og noe av det mest provoserende jeg i mitt lange liv har sett på trykk!

Med denne ubegripelig inkompetente – men allikevel utvilsomt overveide kunngjøringen, utviser hovedstadens sosialbyråd mer enn godt nok et monumentalt fravær av påkrevd stillingskompetanse og tilstrekkelig sunn vurderingsevne.

Fy skam!

Sosialbyråden bør avsettes på dagen.

For hun er utvilsomt kjent med det følgende, som ble debattert på møtet i Advokatforeningen 2006 og som denne posten innleder med (utdrag):

På mange områder der individers interesser står mot myndighetenes, mener Regjeringen at man ikke bør nøye seg med å legge seg så tett som mulig opp mot minstekravene.

Norges internasjonale rolle tilsier at myndighetene på mange områder yter mer på det nasjonale planet enn det som umiddelbart følger av de internasjonale bestemmelsene.

Dette er en offensiv holdning som Advokatforeningen støtter.

Denne holdningen gjør imidlertid at Norge burde opprette en nasjonal institusjon som har til oppgave å ta imot og behandle individklager for å oppfylle alle prinsippene som er nedfelt av FNs generalforsamling.

Advokatforeningen er av den oppfatning at Sivilombudsmannen har en posisjon, mandat og kompetanse som gjør det naturlig at han får denne oppgaven.

Hvis Sivilombudsmannen skal pålegges denne oppgaven, må dette følges opp gjennom bevilgninger fra Stortinget slik at kontrollen med forvaltningen også på dette punkt kan bli effektiv og reell.

Antagelig blir det også nødvendig med visse endringer i Sivilombudsmannens apparat, og med et utvalg av satsingsområder der menneskerettighetene har svake kår eller er svært viktige.

Institusjoner som utøver tvangsbruk og overvåking peker seg ut som kandidater for særlig nærgående oppsyn (…) (sitat slutt)

Jeg fortsetter - Anniken Hauglie med sin oppsiktsvekkende unndragelse av å informere om de egentlige årsaker og sammenhenger som ligger til grunn for elendige samfunnsstrukturer der hun i stedet velger å gjøre iherdige forsøk på å prakke fullstendig uakseptable og virkningsløse tiltak på de borgere som hun har ansvaret for å ivareta hensynene til, får meg til å asossiere med mentaliteten til den nedrigste av sosionomene omtalt i avhandlingen jeg siterer fra her:

Sosialarbeideres holdninger: ”Vi vet hvordan du har det og det er greit for oss”

http://bit.ly/gEMhQM

De som har overoppsyn med urett som begås mot landets ubemidlede og forvaltningsrammede kan rett og slett ikke opptre på dette oppsiktsvekkende integritetsløse vis.

Når Nav er den av vår tids største overgripere, er det mer enn direkte sinnsvakt og bagatellisere realitetene ved å i det hele tatt fremsette et slikt forslag som det Hauglie gjør.

Dette bør Hauglie av alle være klar over spesielt.

Hun er utvilsomt også kjent med det følgende:

31.10.2009: Mindre makt i denne sal?

I en kronikk i dagens utgave av Klassekampen tar Rothstein et knallhardt oppgjør med det han kaller «byråkratienes ideologiske kamp».

Sentralt i tesen hans står «den svenske modellens fall», og opprettelsen av en rekke nye ombudsmenn som Rothstein mener driver ideologisk kamp for ulike sektorinteresser (…)

Nylig foreslo partiet å opprette et nytt ombud som skulle ha ansvar for å følge opp Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV).

Også Høyres leder Erna Solberg støttet ideen om et NAV-ombud.

Skei Grande er kritisk:

Jeg har fått hundrevis av henvendelser fra folk som har blitt tråkket på av NAV-systemet.

Mitt svar er at vi må gjøre noe med NAV.

Frp sitt svar er å sette et ombud på saken.

Det er klart at alle disse ombudene gjør det mer behagelig å være politiker.

Trusselen er at det kan bli så behagelig å være politiker at man undergraver hele demokratiet, sier hun (…)

Også Lægreid mener den økende bruken av ombud kan virke skadelig for den politiske diskusjonen i partiene.

Det kan kanskje virke forsterkende på forvitringen av partiorganene om disse organene overtar pådriverrollen i den politiske debatten, sier han.

Hvis problemstillingen er hvordan en skal revitalisere de politiske partiene, så vil svaret kanskje være å nedlegge ombudene og heller ta slike debatter i partiorganisasjonene, mener Lægreid.

Han ønsker en debatt om ombudene velkommen, og mener ombudene faller inn i en underlig mellomposisjon:

Problemet er at det er veldig uklart hvem ombudene er ansvarlig overfor.

Hvem handler de på vegne av?, spør professor Lægreid.

De er ikke underlagt departementene på samme måten som direktorat og lignende og det blir uklare ansvarslinjer.

Likevel har det vært en tendens til å opprette flere og flere slike ombud.

Det har en tendens til å balle på seg, sier han.

Det er de folkevalgte som skal utforme politikken, ikke byråkratene, fastslår han.

http://bit.ly/gLzhGp

Anniken Hauglie har mer enn godt nok bevist sin uegnethet, og andre personer enn innavlet av uegnede aktører som ikke gir to øre for å svikte ansvaret i den store samfunnsoppgave de er gitt og som således berører veldig mange mennesker på negativt og mange ganger ødeleggende vis bør få nå få slippe til!

Flere fasitsvar rundt maktstrukturene som ligger til grunn for de velorganiserte ansvarsfraskrivelsene står å lese her:

Svar til Roar Flåthen

http://bit.ly/yCZmxU

Menneskeverd – hva er det?

Fra likestilling til likeverd: Norsk helse- og sosialvesen i fortid og nåtid.

Av filosof Tore Frost, UiO (utdrag)

(…) De grunnleggende verdipremisser. Hvilke prinsipper dreier det seg om?

De viktigste er uten tvil retten til informert samtykke, retten til selv å være beslutningstaker på et frivillig grunnlag, dvs. retten til autonomi og retten til å bli møtt med respekt for egen integritet, uavhengig av sykdom, funksjons- eller utviklingshemming.

Disse prinsippene representerer i dag helt ufravikelige krav som de gode hjelpere legger til grunn som etiske rammebetingelser for enhver tjenesteytelse.

Det er helt klart at de tre nevnte prinsipper står i en indre sammenheng med hverandre og neppe bør løsrives fra hverandre.

Det er vanskelig å tenke seg at det er mulig å vise respekt for ett av prinsippene uten samtidig å vise respekt for de øvrige (…)

Disse rettighetsprinsippene har således bidratt til å bevisstgjøre de offentlige profesjonene om omfanget av de krenkelser som brukerne kan utsettes for, som følge av manglende kompetanse hos utøverne av de offentlige tjenester i kunsten å informere og kommunisere (…)

Hva er viktigst – lovgivning eller yrkesetikk?

Det er disse lovfestede rettighetskrav de offentlige yrkesmiljøene (statlige såvel som kommunale) nå må møte i form av oppdaterte og ajourførte yrkesetikker.

Hvis så ikke skjer, vil det oppstå et politisk behov for å beskytte brukerne i forhold til alle uklare og diffuse punkter i yrkesetikkene.

Konsekvensen vil bli et samfunn hvor lovgiverne detaljregulerer de offentlige tjenester gjennom et stadig mer rigid lovverk, som går på bekostning av den enkelte yrkesutøvers frihet og handlingskraft i vanskelige situasjoner hvor det blir nødvendig å finne individuelle løsninger (…)

Vi skal huske at kravet på like rettigheter for alle brukere av offentlige tjenester ikke nødvendigvis betyr at alle har de samme rettigheter.

Denne distinksjonen kan ikke sterkt nok understrekes, da den er helt avgjørende innen arbeidet blant etniske minoriteter, blant funksjonshemmede og forøvrig brukere med særbehov for offentlig hjelp.

Disse refleksjonene vil være helt vesentlige i arbeidet videre med å utvikle gode og slagkraftige yrkesetikker, konkretisert gjennom menneskerettighetsinstrumentene, slik at vi motarbeider alle tendenser til en byråkratisering og ansvarsvegring innen de offentlige tjenester og servicetilbud (…)

Norsk helse- og sosialvesen lider åpenbart av to alvorlige mangeltilstander.

Den ene skyldes, ikke mangelfull økonomi, men en kronisk mangel på refleksjon fra de offentlig autoriserte hjelperes side over klare systemfeil innen helse- og sosialomsorgen, kommunikasjonssvikt mellom kommandolinjene, manglende vilje til å erkjenne at hver enkelt hjelpetrengende menneskeskjebne har en lovfestet rett til å møtt som en selvstendig beslutningstaker over eget liv og helse.

Kravene om reell brukermedvirkning, god tverrfaglighet og utviklingen av individuelle planer som utarbeides i samarbeid med den hjelpetrengende, underbygger dette.

Den annen mangeltilstand finner vi hos de hjelpetrengende.

Norsk helse- og sosialvesens største problem er at altfor mange brukere av de offentlige hjelpetjenester er altfor villige til å si ja til nær sagt hva som helst de blir tilbudt, særlig gjelder det mennesker med omfattende psykiske lidelser, de alvorlig syke og funksjons- og utviklingshemmede.

Mangeltilstanden kan best forklares med vanskelighetene spesielt disse brukergruppene har med å få kvalifisert hjelp.

Når man har stått i kø lenge nok, blir man tilsvarende ydmyk når hjelpen tilbys, særlig når den som regel blir ledsaget av tause, men talende, påminnelser om hvor lykkelig den hjelpetrengende bør være over i det hele tatt å ha fått hjelp! (…)

Det lovfestede krav om anerkjennelse og respekt for de hjelpetrengendes verdighet og integritet nedfeller seg nå i et krav om ikke å krenke.

Dette er fint fanget inn av de gode hjelperes yrkesetiske kodeks (FO-etikken):Det er en nødvendig del av yrkesutøverens kompetanse å kunne utøve myndighet på en slik måte at den det gjelder ikke føler seg krenket (3.4)

http://bit.ly/gQRVW0

Knut Fossestøl

Regler og skjønn i norsk forvaltnings- og velferdsforskning

En kritisk analyse med særlig fokus på velferdsstatens rettighetsorientering

NOTAT 2005:106

Prosjektnavn: Velferdsstatens klageinstanser

Prosjektleder: Hilde Lorentzen

Oppdragsgiver: Norges forskningsråd

Referat

Notatet er finansiert av NFR-prosjektet ”Velferdsstatens klageinstanser” (utdrag):

Oppdraget besto i å foreta ”en selvstendig studie av begrepet skjønn og skjønnsutøvelse slik dette behandles i faglitteraturen”.

Notatet fremstiller hovedtrekk i forvaltnings- og velferdsforskningens beskrivelse av velferdsstatens politiserte og skjønnsbaserte forvaltningsmodell.

Det vises at denne forvaltningsmodellen i liten grad adresserer de utfordringene skjønnsutøvelsen innebærer for fagfolkene og for individenes rettssikkerhet.

Dette svekker troverdigheten til en forvaltningsmodell som vektlegger forvaltningen som redskap for politisk reform.

Ifølge Eckhoff og Graver er det flere forhold som gjør at forvaltningens rettsanvendelse varierer fra område til område, og atskiller seg fra domstolenes avveiende tilnærming, og som kommer i tillegg til at det er vanskelig å skaffe seg kunnskap om forvaltningens rettsanvendelse, og at forvaltningsapparatet er så stort og uensartet.

For det første forholder de som treffer avgjørelser lokalt seg sjelden til lovtekster, forarbeider og rettspraksis.

I stedet forholder de seg til rundskriv, instrukser, edb-systemer eller særskilte veiledningshefter som overordnede har utarbeidet.

Dette skaper en rettsanvendelse som er mer primitiv og enklere enn den som vi finner i rettssaker.

Dette dreier seg i stor grad om hvordan lovgivningens skjønnsmessige paragrafer erstattes av forvaltningens hjemmelagde regler.

For det andre er det forhold ved beslutningstakeren, ikke minst utdanning som disponerer for ulike former for rettsanvendelse.

Tekniske og økonomiske utdannelser vil disponere for målrettede avgjørelser. De vil søke å ”innsnevre mer sammensatte mål til mer presise som kan etterstrebes på et trygt faglig grunnlag” (op.cit.168).

I utdannelser” uten spesialisert innsikt i noe enkelt felt”, som for eksempel sosialarbeiderutdanningen, vil verken innsikt i mål-middel sammenhenger eller lovtolkning stå i sentrum.

I stedet vil ”personlig moral og verdier fungere som en sterk styringsmekanisme” (op.cit.).

I den grad beslutningstakerne er knyttet til en profesjonell behandlings- ideologi vil dette bidra til å motvirke en sterk ensretting og standardisering.

På den andre siden vil beslutningene når de er karakterisert av beslutningstvang, for eksempel gjennom konflikter eller stor saksmengde, disponere for en formalistisk beslutning.

I motsetning til forvaltningens hjemmelagde regler slik de kommer til uttrykk for eksempel i trygdeetatens rundskriv, vil denne rettsanvendelsen ikke være styrt fra sentralt hold, men gjennom tommelfingerregler utformet av beslutningstakerne selv (…)

Det sentrale i min sammenheng er imidlertid ikke bare at profesjonelle og ikke-profesjonelle rettsanvenderne på ulike måter standardiserer, innsnevrer og forenkler skjønnsutøvelsen, enten det skjer med grunnlag i mer eller mindre ensidiggjorte faglige målmiddeloverveielser eller mer personlige utviklede tommelfingerregler.

Det sentrale og symptomatiske for Eckhoffs rettsforståelse er at han i stor grad synes å akseptere dette forhold.

I hans rettskildelære gjør han forvaltningspraksis til en selvstendig rettskildefaktor, dvs at den faktiske måten forvaltningen anvender retten på blir et selvstendig moment i den rettslige vurderingen av hva som er gjeldende rett (…)

Eckhoff og Graver synes på denne måten å operere med en forståelse av individet som på en grunnleggende måte skiller seg både fra den klassiske beslutningsteoriens rasjonelle aktør som handler ut fra preferanser og forventinger om konsekvenser, og en mer naturrettslig inspirert forståelse.

I stedet synes de å operere med en forståelse hvor individet handler ut fra ”a logic of appropriateness ” (March og Olsen 1989:21-26, 160ff), hvor de roller og forventninger og situasjoner aktørene befinner seg i bestemmer deres beslutningsatferd.

Blant annet dreier det seg om å tilegne seg de regler og den kultur som eksisterer i en organisasjon (…)

3. Kritikken av redskapsbyråkratiets regelforståelse

Rent generelt kan rettsutviklingen internasjonalt så vel som i Norge, beskrives som en gradvis utvidelse av borgernes rettigheter vis a vis staten.

Ifølge T.H. Marshall (Marshall 1950) kjennetegnes utviklingen av statsborgerskapet av at man i tillegg til borgernes sivile og politiske rettigheter, (og som sikret individet mot statlige overgrep og retten til å delta i styringen av samfunnet) gradvis åpner for det han kaller sosiale rettigheter og som sikrer borgerne et materielt sikkerhetsnett.

På en lignende måte beskriver for eksempel Jan Fridthjof Bernt (Bernt 1994) hvordan rettssikkerhet tradisjonelt har vært forbundet den klassiske liberalismens negative frihetsbegrep, dvs til borgernes rett til beskyttelse mot forvaltningsmessige inngrep overfor den enkelte (…)

I dette perspektivet er betydningen av enkeltindividenes rettigheter ikke bare å beskytte individene mot vilkårlige inngrep fra myndighetenes side, dvs friheten fra inngrep eller tvang.

Forholdet er snarere det motsatte – at individets stilling som autonom borger trues av manglende støtte og inngrep fra det offentliges side.

Dette innebærer at myndighetene i velferds- og fordelingsstaten i en forstand overskrider den liberale rettsstatens frihet fra tvang, for å tilføre individet ”goder” som gjør at det kan fungere som autonomt individ, (eller for å internere individer som truer fellesskapet).

Slik sett bidrar disse positive rettighetene til at samfunnsmedlemmene kan fungere og orientere seg innenfor det moderne differensierte samfunn, ja det er en forutsetning for at det skal fungere (§26).

At sosial trygghet, helse, utdannelse er tilgjengelig for samfunnsindividene er, ifølge Doublet, en konstitutiv betingelse for at staten skal ha den nødvendige legitimitet i forhold til samfunnsmedlemmene.

Og sidene samfunnsmedlemmene står overfor staten som uorganiserte enkeltindivider, dvs er svake, og de rettigheter som staten tilkjenner sine borgerne ofte ikke blir realisert, for eksempel fordi kommunene prioriterer sine ressurser annerledes (Bernt 1994), må rettssikkerhetsproblematikken ifølge Doublet, også handle om de materielle og prosessuelle rettighetene som skal til for at disse rettighetene skal bli fungerende rett.

Slik handler ikke bare rettssikkerhet om formell rettssikkerhet, dvs at enkeltindividet skal være beskyttet mot overgrep og vilkårlighet fra myndighetenes side.

I tillegg må det også omfatte de materielle rettslige vilkår forvaltningens avgjørelser må tilfredsstille og som sikrer borgerne en ”kvalitativ minstestandard”.

Kravet om rettssikkerhet handler om at rettssystemet i siste instans ikke bare stiller krav til seg selv, til den formelle rettsanvendelse, men også til samfunnet, og at retten har strukturer som gjør at disse verdiene kan bli knesatt i virkelighetens verden (…)

De fleste rettigheter i velferdslovgivningen (med unntak av trygdelovgivningen) er imidlertid ikke fullt ut regelstyrte på denne måten. I stedet skiller man gjerne mellom ytelser som den enkelte har rettskrav på å få, og tilfeller hvor man må ”konkurrere om knappe ytelser” (Kjønstad 1986) eller bare har ”rett til rasjonerte ytelser” (Eskeland 1986).

Rettigheter, eller det at borgerne har et rettskrav på velferdsytelser foreligger, når det offentlige ikke kan avslå et rettighetskrav fordi de ikke har ressurser til å imøtekomme det, og når kriterier for tildeling og utmåling av ytelsene er regulert gjennom lov eller forskrift (Kjønstad og Syse 2001) (…)

Ifølge (Kjønstad og Syse 2001) karakteriseres den eldre lovgivning (før 1990) av at den har blitt til under hastverk, at den er lite systematisk oppbygd, og er vanskelig å finne fram i.

De enkelte ord og uttrykk er ikke alltid valgt ut fra grundige overveielser.

Tilsvarende gjelder for forarbeidende som de karakteriserer som tynne og overfladiske.

I tillegg ble de fleste nye lover og lovendringer utarbeidet i departementene, og hvor jurister var i mindretall. Dette førte til at lovforarbeidene juridisk sett ble svake.

De spørsmål som ofres størst oppmerksomhet er finansiering og administrering av ordningene og andre mer politiske spørsmål.

Mads Andenæs (Andenæs 2003) er kanskje den som går lengst i sin kritikk av den rettslige statusen på sosial- og velferdsrettens område.

Han hevder at de alminnelige rettskildelærefaktorene, anvendt på sosialretten, gir rettsanvenderne, enten de er jurister eller ikke-jurister, liten veiledning.

Lovene har ofte karakter av rammelovgivning, noe som innebærer at befolkningens rettigheter og plikter i stor grad er presisert i forskrifter.

Dette gjør i realiteten forvaltningen til lovgivere, og hvor man risikerer en ensidig forvaltningsorientert bakgrunn for regleverket.

Når det gjelder lovforarbeider, mener han disse gjennomgående har en så lav kvalitet innenfor sosialretten, at de har beskjeden verdi som rettskildefaktor.

Rettspraksis – i form av domstolsprøving – hevder han spiller en helt uvesentlig rolle som rettskildefaktor.

Dels fordi slikes saker sjelden kommer til doms, og når de gjør det hevder han at domstolene i liten grad fungerer som et korrektiv til forvaltningens avgjørelser.

En kan få inntrykk av at forvaltningens saksbehandling ”smitter” over på domstolene, og at domstolene på dette området ikke lever opp til det ideelle rettssikkerhetsideal de er satt til å vokte.

Forvaltningspraksis har kvalitative mangler som gjør de lite anbefalelsesverdig som rettskildefaktor.

Den er underlagt åpen politisk styring, og befolkes av ikke jurister uten innsikt i løsningen av juridiske problemer.

I forhold til personer med lavt utdanningsnivå kan det resultere i en for lite selvstendig holdning fra saksbehandlernes side overfor lovbestemmelsene som Stortinget har gitt (tro og ukritiske tjenere), og for søkere med lengre utdanninger kan det føre til at profesjonsideologier som avviker sterkt fra en rettssikkerhetstankegang, kunne få relativt fritt spillerom (…)

Det er vanskelig forstå Andenæs annerledes enn at han er grunnleggende kritisk til sosialrettens mulighet for å sikre borgernes rettigheter i vårt samfunn.

Det rettslige grunnlags- materialet gir rom for stort skjønn, og anvendelsen av skjønnet – enten det skjer av jurister eller ikke-jurister – synes i stor grad å være forbundet med vilkårlighet, makt og systeminteresser, enn med rettssikkerhetens kår i samfunnet.

Han hevder da også at ”rettssikkerheten er blitt svekket med den samfunnsmessige utviklingen” (Andenæs 2003:70) (…)

Det eksisterer stor skjønnsmessig frihet knyttet til tildeling av sosiale ytelser, selv om det etter hvert er innført veiledende normer for minsteytelser på området.

Klageadgangen er heller ikke tilfredsstillende og karakteriseres av Bernt som gir en sterkt begrenset prøvingsrett og som ”i beste fall gir muligheter for en helt grovmasket forsvarlighetskontroll”.

Bakgrunnen for denne mangelen hevdes å være at ”en mer effektiv klageordning ville føre til betydelige kommunale merutgifter”(op.cit. 81- 82) (…)

Hos Syse (Syse1997:61) heter det ”at det bør foreligge klare og sterke rettigheter for individene til dekning av basale livsbehov, og tjenestesøkerne bør kunne forutberegne den hjelpen som vedkommende har krav på”.

Fokuset på rettigheter er også foranlediget av en innsikt i alle de faktorene av ekstralegal karakter og som spesielt påvirker ikke-juristenes beslutninger og skjønnsutøvelse.

Ikke minst gjelder det i de tilfeller hvor rettighetene er svake og rommet for skjønnsutøvelse stort.

Det er funksjonærenes og det administrative beslutningstakernes skjønnsutøvelse som synes å representere den største utfordringen.

I den grad det skal uttøves skjønn sier Holgersen må det være av faglig art dvs foretas av ”forvaltningsorganer som forutsetningsvis sitter inne med en spesiell faglig kompetanse til å utøve nettopp en slik form for skjønn” (Holgersen 1992:433).

Hatland hevder at hvis det skal utøves skjønn og dette skal foretas av ikke-jurister, bør det være et kvalifisert eller profesjonelt skjønn, og ikke et skjønn uttøvet av administrative beslutningstakere av typen trygdefunksjonærer eller ansatte i arbeidsmarkedsetaten.

”Skal skjønnet ha legitimitet”, heter det, ”må det ledsages av en anerkjent profesjonell fagliggjøring” (Holgersen 1992:136; Hatland 1993) (…)

Bernt snakker også om en koalisjon mellom behandlere (som ikke vil akseptere at deres faglige skjønn bindes av regler) og fylkes- og kommunepolitikere (som ønsker kommunalt selvstyre, og å begrense økonomiske utgifter), og som begge og ut fra ulike motiver ønsker å begrense rettighetsfestingen.

I begge tilfeller er resultatet at en konsekvent og virkningsfull utvidelse av rettighetsperspektivet blir forhindret (…)

Den funksjonelle rettsforståelsens tilbøyelighet til å ”underkaste” seg forvaltningens tommelfingerregler, synes ikke å gi tilstrekkelige garantier for å ivareta individets rettssikkerhet vis a vis en stat som det blir stadig mer avhengig av.

I stedet trengs en mer autonom og normativ rettsvitenskap som stiller krav både til det materielle innholdet av beslutningene som fattes og til måten disse beslutningene fattes på.

Skepsisen til de bevilgende myndigheter vilje til å følge opp politiske vedtak med økonomiske ressurser, til profesjonelle beslutningstakeres ønske om å beskytte sin faglige autonomi og til lavt utdannede yrkesutøvernes tendens til å la personlige verdier og hensyn spille en avgjørende rolle utgjør alle viktige begrunnelser for dette rettighetsfokuset.

I valget mellom en regelforståelse som åpner for et vidt skjønn fra beslutningstakernes side, og rettighetsfesting er ”klare rettigheter fra en velferdsrettslig synsvinkel å foretrekke”, hevdes det (Syse 1997:61) (…)

Kritikken av redskapsbyråkratiets målmiddelforståelse

S. 24: (…) På den ene siden er leveringssystemene ifølge Lipsky (Lipsky 1980) prinsipielt preget av begrensete eller knappe ressurser, dvs av at etterspørselen alltid overstiger ressursene (…)

Ifølge Lipsky handler dette om for det første om å utvikle rasjoneringsmekanismer som på ulike måter tar sikte på å begrense etterspørselen etter tjenester.

Dette kan dreie seg om påføring av ekstra kostnader i form av ventetid, åpningstider og køordninger; tilbakeholdelse av innformasjon; gjennom å henvise de mest brysomme klientene til andre institusjoner; og om ”creaming” dvs seleksjon av klienter man har størst mulighet til å lykkes med eller som er faglig mest givende.

For det andre handler det om modifikasjon av forståelsen av behandleroppgaven går ut på.

Endelig handler det om å modifisere egne oppfatninger av klientene gjennom sjablonmessige karakteristikker av egenskaper ved klientene og deres mottakelighet for hjelp; gjennom ansvarsoverføring til klientene ved å tilskrive dem et ansvar for at behandlingen ikke lykkes, for eksempel pga manglende motivasjon eller uredelighet.

Poenget er således at den antatt faglige og målmiddel orienterte skjønnsutøvelsen omdannes til en administrativ skjønnsutøvelse, og som ofte er vilkårlig fordi den bryter så vel med behandlingskulturens egne idealer som offentlig fastsatte målsettinger (…)

Yrkesutøvernes svar på den sosiologiske ambivalens de opplever, er i stor grad at de vanskelige og risikofylte vurderingene erstattes av forvaltningens hjemmelagde regler.

Til grunn for yrkesutøvelsen og beslutningene i det nye velferdsbyråkratiet ligger ifølge denne forskningen således ikke uten videre noen faglig forankret skjønnsutøvelse.

Velferdsstaten synes i stedet å skape beslutningssituasjoner hvor skjønnet omdannes til regler.

Den profesjonelle skjønnsutøvelsen (logic of consequentiality) omdannes til en type administrativ og byråkratisk logikk, knyttet til en mer kollegialt forankret ”logic of appropriateness” (March and Olsen 1989) (…)

Det vil si de velger beslutninger som under gitte omstendigheter synes mest egnede og som best tjener yrkesutøverens handlingssfære, noen ganger også gjennom ulike former for ”deviant discretion”, og hvor skjønn utøves der det ikke skal utøves eller etter kriterier som ikke er aksepterte (…)

4.1 Oppsummering

Det faglige skjønnet standardiseres på ulike måter, og erstattes av et mer eller mindre vilkårlig administrativt skjønn.

Velferdsstatens målsettinger om å yte ”hjelp til selvhjelp” omdannes til rutiniserte og subsumerende tenkemåter, til en administrativ logikk, mer enn behandlingslogikk, og får følgelig karakter av å være symbolpolitikk eller rasjonelle myter, mer enn redskaper i løsningen av velferdsstatens problemer.

I tillegg er ofte velferdspolitikken selv ofte motstridende og bygget på urealistiske premisser og mål.

Istedet for at det er de formalistiske juristene som representerer den største trusselen for en radikal og reformorientert politikk, slik vi så i den redskapsorienterte forståelsen, er det i stedet de nye redskapene for en slik politikk, velferdsbyråkratiet og fagfolkene, som fremstår som den største trusselen.

Pga av de dilemmaene bakkebyråkratene opplever i ansikt-til-ansikt møtene med klientene, utvikles det ulike former for rasjoneringsmekanismer (mer enn fordelingsmekanismer) som har stor betydning for hvilke klienter som får og hvem som ikke får, og for utformingen av selve møtet med klientene.

Det skapes tilgjengelighetsterskler i velferdsforvaltningen og som tenderer til å belønne de som allerede har størst ressurser, og som evner å sette seg inn i reglene og som kjenner velferdsbyråkratiets tenkemåter.

Muligheten for å styre dette skjønnet fra overordnet hold er videre svært begrenset pga av den strukturelle makt bakkebyråkratene besitter i kraft av sin eksklusive horisontale relasjon til klientene (…)

På den ene siden ser vi således at redskapsbyråkratiet utfordres av den nye og utvidede grenseflaten mellom forvaltningen og individet som er knyttet til fremveksten av velferdsstaten.

Det handler ikke minst om forutsigbarhet i den enkeltes møte med velferdsstaten, men også om et møte som er mest mulig likestilt, dvs som sikrer den enkeltes autonomi, verdighet og medbestemmelse knyttet til møter som er av prekær betydning for den enkelte.

Den generelle forvaltningsretten syntes utilstrekkelig for å sikre disse hensynene, i tillegg til at svært mye av den velferdsstatlige tjenesteytingen var unndratt fra disse bestemmelsene.

Samtidig var den spesielle forvaltningsretten – velferdsretten, hvert fall i perioden frem til ca 1980, lite utviklet og egnet til å sikre denne forutsigbarheten.

Deler av den såkalte rettslig- og rettighetsgjøringen på velferdsområdet handler således om å gi borgerne et rettsvern på lik linje med det som gjelder andre møter med det offentlige (…)

http://www.nibr.no/filer/2005-106.pdf

FORVALTNINGSSKJØNN

Det er tre ulike hovedtyper forvaltningskjønn (…)

* Det tredje tilfellet er det mest problematiske, og foreligger der bestemmelsen inneholder vilkår som lovgiver har ment at forvaltningen selv skal bestemme innholdet av.

Dersom et vilkår er svært vagt taler det for forvaltningskjønn, som f. eks. uttrykket «særlige grunner».

Grunnen til dette er at slike vilkår er lite egnede for rettlig overprøving, noe som igjen belyser at Stortingets mening ikke var å gi vilkåret en slik funksjon.

Holdepunkter kan også fremgå av forarbeidene.

Dersom formålet med vilkåret er politiske hensyn eller angår et faglig vanskelig område, vil det forøvrig peke i retning av at vilkåret er underlagt forvaltningskjønn.

Forvaltningsrett – Wikipedia

Utdrag fra

Arbeids og inkluderingsdepartementet
Postboks 8019
Dep.
0030 Oslo
Ref:
200706340-/MOM
Vår ref:
2008/1161Saksbeh.:
Sigrun Hoel
Dato: 13.03.2008

HØRINGSUTTALELSE OM NY MIDLERTIDIG FOLKETRYGDYTELSE (ARBEIDSAVKLARINGSPENGER) OG KOMMENTARER TIL DOKUMENTET ARBEIDSEVNEVURDERINGER I NAV

(…) Vurdering av arbeidsevnen

Det å foreta arbeidsevnevurderinger er komplisert og krever ulike typer faglig kompetanse.

Det kan synes som om utvalget forestiller seg at det kan utarbeides en teknikk/et mekanisk system på dette feltet, og at det lar seg gjøre å utvikle måleenheter på menneskers arbeidsevne.

Alle som arbeider med sosialfaglige spørsmål vet at mennesket er mer komplisert enn som så.

At det å vurdere arbeidsevne/inntektsevne er komplisert og trenger flerfaglige innspill har det lenge vært stor enighet om.

Det er ikke uten grunn at Trygderetten i alle år har hatt dommere som har vært jurister, leger og attføringskyndige (vanligvis psykologer).

I sluttrapportens punkt 3.6. tas spørsmål knyttet til rettsikkerhet og likebehandling opp.Utvalget trekker inn forutsigbarhet og likebehandling som viktige elementer.

Men også spørsmål knyttet til etterprøvbarhet må tas opp.

Skal man kunne påklage en såkalt arbeidsevnevurdering eller profil for eksempel slik man kan påklage en karakterfastsetting i skolen?

Utvalget sier videre (under punkt 3.6.1. s. 18) at det kan være vanskelig for «brukere å se hvilke rettigheter de har eller å forstå begrunnelsene for de vedtak som fattes».

Dette er rettssikkerhetsmessig usedvanlig betenkelig og må undergis en mye grundigere drøftelse (…)

Med hilsen Dag Jenssen Marja Lundell

dekan avdelingsdirektør

http://bit.ly/zufIWa

http://bit.ly/aIbtb1

Fra ord til handling
Modernisering, effektivisering og forenkling i offentlig sektor
Redegjørelse for Stortinget 24.01.02
Stat og kommune har påtatt seg ansvaret for noen av de viktigste oppgavene i det norske samfunn – ansvar for helse og trygghet, for omsorg og utdannelse, for miljø og sikkerhet, for arbeid og sosial rettferdighet.
Dette påkaller stort alvor.
Klarer vi å løse oppgavene, betyr det en god og trygg hverdag for den enkelte.
Klarer vi det ikke, stiller vi i beste fall den enkelte i forlegenhet – og i verste fall forårsaker vi personlige tragedier (…)
Vi må bygge videre på de strukturgrep tidligere regjeringer har tatt initiativet til, og vi må unngå symbolpolitikk og ad hoc grep.

I denne redegjørelsen varsles de grunnleggende grepene vi vil ta.
Hovedgrepet er å utløse handling i alle de enkeltsektorer, etater, kommuner og tjenesteproduserende enheter som i sum utgjør den offentlige sektor.
Det er i disse enhetene jobben skal gjøres, og det er bare ved å legge til rette slik at hver av dem vil og kan gjøre en bedre jobb, at vi kan få resultater og ikke bare skrift i sand.
Samarbeidsregjeringens visjon er en offentlig sektor der borgerne deltar på demokratiske arenaer, kjenner sine rettigheter og sitt ansvar, og føler seg trygge på at myndighetene opptrer ryddig i sine ulike roller, brukerne får likeverdige tjenester av god kvalitet og tilgjengelighet, tilpasset sine individuelle behov (…)

(Les også innleggene)

Det største eventyr jeg har lest

http://bit.ly/bZteIU

Vi er innbyggere, ikke brukere og klienter

http://bit.ly/bpaNlF

(Forts): Modernisering i offentlig sektor er umulig hvis ikke hovedtyngden av de over 700.000 som jobber der er motivert for, og delaktige i, prosessen.

En avgjørende forutsetning for en bedre offentlig sektor er derfor en personalpolitikk som virker motiverende (…)
(Jeg legger i denne forbindelse til blogginnlegget):

NAV: “Ingen ønsker å stå fram grunnet frykt for represalier fra ledelsen”.

http://bit.ly/AFuBO

(Forts): Offentlige ansatte, og spesielt ansatte i staten, har typisk hatt et livstidsansettelsesperspektiv, med sterkt oppsigelsesvern, veldefinerte karrierestiger, gode pensjonsordninger – og relativt lav lønn.
Dette fører til at offentlige ansatte låses inne i, og ansatte i det private næringsliv stenges ute fra, offentlig sektor (…)
De sektorområdene som vil bli prioritert er utdannelse, kommunal sektor og samordning og brukerretting innen områdene arbeid, trygd og sosiale tjenester.
På hvert av disse områdene tar regjeringen sikte på reformer som vil styrke kvaliteten og brukernes interesser, gi lokale enheter større frihet og ansvar, og bidra til økt effektivitet i bruken av ressursene.

Virkemidler, kulturendring og resultater
(…) Den jobben som skal gjøres, skal gjøres for alle de enkeltmenneskene som er avhengige av offentlige tjenester, offentlig myndighetsutøvelse og offentlige utfoldelsesarenaer.
Enkeltmenneskene må være det daglige fokus for arbeidet, og det må være grunnlaget vi måler resultatene opp mot.
Alt annet – organisering, forvaltningsrutiner, økonomistyring og rapportering – er bare støttefunksjoner (…)
Først og fremst vil de imidlertid gi bedre offentlige tjenester til den enkelte innbygger.
http://bit.ly/hDWiMZ

Arbeids- og administrasjonsministerens redegjørelse om modernisering, effektivisering og forenkling i offentlig sektor
Dato: 31.01.2002
President: Inge Lønning
Samarbeidsregjeringen har ambisjoner på vegne av offentlig sektor.
Fra ord til handling er et langt mer offensivt grep enn et skritt på veien.
Det er nå satt i gang en historisk modernisering som skal sette brukeren først og gi den enkelte likeverdige tjenester av god kvalitet.
Det gjelder alle velferdstjenester det offentlige har ansvaret for.
Det er den enkeltes behov som skal være i sentrum, ikke systemet (…)
Brukerne skal føle trygghet for at de får den hjelp de trenger, når de trenger det.
Dette handler om respekt og verdighet for den enkelte (…)
Oddvard Nilsen (H):
Redegjørelsen varsler altså en ny kurs i forhold til hva Arbeiderpartiet så langt har stått for.
Den legger nemlig vekt på at forbrukerne også er enkeltmennesker og dermed ulike, og den legger vekt på at landet vårt har ulike områder og at behovene er ulike.
Tilbudet vil derfor tilpasses den enkeltes behov, ikke standardiseres gjennom et mylder av sentrale forskrifter som i stor grad har hatt likhet som mål, og ansvarsfraskrivelse som resultat… (…)
Redegjørelsen, Fra ord til handling, gir signaler og klare budskap om en langt mer forbrukerorientert politikk. Det skal skje ved å sette nettopp forbrukeren i sentrum.

Tjenestene skal tilpasses den enkelte (…)

http://bit.ly/heLrU1

Og så hviler de på sine laubær og innkasserer sin fete lønn, med grundig viten om at de har begått en monumental svadarapport der ikke et eneste ord vil kunne holde vann i praksis. For Sivilombudsmannen har fremdeles like lite makt i dag 2012 som når denne ubrukelige rapporten ble formulert, og de tause, feige, unnvikende og kalkulerende har overhodet ikke tenkt å forandre på denne for dem beleilige situasjon!

Utdrag fra “Kunnskap og makt”:

“En ting er å lage et opplegg for bekjempelse av fattigdom som myndighetene ikke vil/ikke klarer å gjennomføre på grunn av lojalitet til, eller motstand fra, aktører som har interesser i at det ikke blir gjennomført.

Da kan vi med Rule og Weiss si at det ikke er kunnskap ”vi” mangler for å løse problemet, men vilje og/eller makt” !

Makt- og demokratiutredningens rapportserie, ISSN 1501-3065 Rapport 12, februar 2000, ISBN 82-92028-12-9

http://bit.ly/95tktn

Instruks for Regjeringen

§ 3. Som departementchefer paaligger det statsraaderne, enhver for sit departements vedkommende, at paase og være ansvarlig for, at enhver til departementet indkommen sak tilbørlig behandles og fremmes til avgjørelse; at Statens og enhver borgers tarv nøie varetages; at offentlige regnskaper i ret tid avlægges, revideres og decideres; at departementernes embeds- og tjenestemænd tilholdes nøie at overholde sine plikter såvel med hensyn til tjenesten som like overfor almenheten.

http://bit.ly/ff70r7

Fra “MEMU” Internbladet for Nav:
MEMU nr 3 08.pdf – oppfølging i nav: den gode samhandlingen – både hva den ansatte og brukeren må gjøre (utdrag):
Oppdrag uten oppskrift
Oppfølgingsstrategien vår kan nok oppfattes som vag, men noe av poenget er at den skal ha vide rammer, sier Thorgeir Hernes i Arbeids- og velferdsdirektoratet.
Vi vil ikke være for spesifikke når det gjelder hvordan en enkelt bruker skal følges opp (…)
Hernes er enig i at det ikke er laget entydige retningslinjer for hvilke brukere som skal prioriteres, og hvilke andre som dermed blir nedprioritert.
I utgangspunktet har vi ikke sagt noe om hvilke brukere man ikke skal bruke store ressurser på å følge tett opp.
I strategidokumentene er det lagt mest vekt på brukere som er eller kan komme i arbeid, og det gir jo visse føringer, sier Hernes (…)

Innavl i regimet

STEINAR HOPLAND, Hopland lederrekruttering og rådgivning

12.08.2008 – Staten: Mer lønn krever mindre innavl

(…) Det finnes ledere i næringslivet og de frie yrker som kunne være fristet til å søke seg inn i korpset av de 300 toppledere i staten.

Problemet er like mye at porten, med få unntak, ikke åpnes når de banker på.

Skal en som rådgiver i lederrekruttering tro på sine egne erfaringer og på det staten selv gjennom tidligere Statskonsult (nå integrert i Direktoratet for forvaltning og IKT) dokumenterer så vil man innerst inne ikke ha så mange “utenforstående” inn på sin arena.

I undersøkelsen “Toppledere i staten – rekruttering” fra 2004, revidert for to år siden fastslår forskerne at det har vært få forsøk på å rekruttere ledere fra annet enn det offentlige selv, og at disse forsøk har vært mislykket.

Departementene er gjennomført konservative i sin holdning til nyrekruttering på dette nivået, er en av konklusjonene, “mer konservativ enn strengt tatt nødvendig”.

Total mangel på dristighet i valg av kandidatenes bakgrunn og det miljø de kommer fra er et “understatement” i denne sammenheng.

For eksempel sies det om det store flertall av departementsråder at når en skal ansette de nest høyeste embetsmenn i departementet, ekspedisjonssjefene, er deres behov for trygghet så sterkt at de primært ønsker å kjenne kandidaten fra før!

Helst skal det være en av deres egne, ikke bare fra staten, eller fra departementene, men fra eget departement.

Det som i vanlig språkbruk i verden utenfor de to aktuelle kvartaler i hovedstaden kalles for innavl foregår på en nærmest selvsagt, og i det nåværende regimet, på en autorisert måte.

Dersom en samtidig skulle ha fortsatt “fornyingsarbeidet”, ville man hatt et handikapp av betydelige dimensjoner.

Kloningsutvelgelse kombinert med det man idet amerikanske statsapparat kaller “buddyhiring” (noe man slår ned på) er som å helle lim i maskineriet, og håpe på en smidigere gange.

Selv om en benytter drevne eksterne rådgivere i slike prosesser blir rådene som gis innen en altfor trang kandidatprofil og spesifikasjon av ønsket praksis av begrenset verdi.

Å gjøre valg i en ensartet gruppe gir et nytt likt medlem til gruppen.

Det er sannsynligvis slik at den fulle aksept for gode lønnsvilkår til statens ledere kun vil gis av folk flest dersom man åpner for at andre intelligente og erfarne ledere kan klare å lære seg de departementale særegenheter.

Ved å arbeide mer målbevisst for et bakgrunnsmessig mangfold vil også ekspedisjonssjefer og departementsråder skaffe seg en ny kilde for å avlære ledelsesformer og arbeidsmåter som gjerne ikke lengre er fullt hensiktsmessig.

Departementene som jevnt over har dyktige og oppegående ledere burde muligens også vurdere å gjenoppta den tidligere ordning med å låne ut ledere til privat sektor.

Den ble ikke en braksuksess forrige gang en forsøkte, men kan trolig legges til rette på andre måter enn det som var tilfelle i åttiårene.

Dersom fornying- og administrasjonsministeren virkelig mener business, er virkemiddelet lønn absolutt et av mange som kan benyttes, men alltid i kombinasjon med åpenhet i rekrutteringsprosessen av ledere (…).

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2588412.ece

Les også innleggene

Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 5. Lov- og regelverk

Ondskapen i byråkratiske organisasjoner

http://bit.ly/edArzz

På Nav med balltre – Del 2

http://bit.ly/x0cn7n

Når den menneskelige lovgivning avviker fra fornuften blir den ond. Den mister sin karakter av lov og blir snarere en form for vold

http://bit.ly/ejaH4

En av de viktigste postene å lese i forbindelse med lovbruddene begått over år fra ledelse og ansatte ved Nordstrand sosialsenter, og som bekrefter disse – Tapet samtale med sosialleder Vildgun Steinhaugen:

Sosialkontorets projisering

Er etikken fraværende i offentlig forvaltning? Hvem kan bistå når tjenesteutøveren misbruker sin myndighet?

http://bit.ly/clMyRg

Hvordan står det til på våre sosialkontor?

http://bit.ly/9L4i42

Listen over alle bloggposter:

http://bit.ly/hwKs7V

Publisert i maktmisbruk, manipulering, Nav, Nyheter&Debatt, offentlige kontor, Politikk, Politikk, Samfunn, ukultur, vilkårlighet | 1 Kommentar »

Stikkord: advokatforeningen, Byrådet, byråkratiet, domstolene, etikk, fattigdom, Forvaltningen, fri rettshjelp, funksjonshemmede, Fylkesmannen, menneskeverd, moral, myndighetsutøvelse, NAV, rettigheter, rettssikkerhet, sivilombudsmannen, sosialtjenesteloven, vedtak

januar 21, 2012

Sosialkontorets projisering oppdatert

Med dette, bevises underslaget av klager på sosialsjefen som hun og hennes leder Bydelsdirektør Per Johannessen står ansvarlige for å ha gått sammen om å stanse, samt flere lov- og pliktbrudd begått mot meg fra sosialtjenesten over flere år – noe som lederen regelrett bagatelliserer og fraskriver seg alt ansvar for.

Tapet telefonsamtale med sosialleder Vildgun Steinhaugen 02.02.2011:

Der spør jeg Steinhaugen om hvorfor hun ikke har svart meg på de spørsmålene jeg stiller i klagen jeg sendte som tilsvar på brevet jeg mottok fra henne og Birgitte Mølstad (Gjengitt her):

Den indre klikken ved sosialkontoret:

http://bit.ly/bUrNEf

Steinhaugen responderer ordrett: “I den siste mailen du sendte til oss – – – ba du om svar på noen spørsmål?!”

Jeg finner frem til mailen som jeg forteller at også er sendt dommer i saken som pågår i Tingretten mellom dem og meg, og siterer:

Mailen til enhetsleder Vildgun Steinhaugen Jacobsen med kopi til avdelingsleder oppfølging Birgitte Mølstad og Bydelsdirektør Per Johannesen – Oslo 07.01.2011

Steinhaugen spør hva det er jeg lurte på i forhold til mailen!

Jeg sier at der står bl.a om de to klagene jeg sendte inn på henne i 2010, og som hun sendte inn til sin sjef – Bydelsdirektør Per Johannessen.

Jeg spør – SOM I MAILEN – om hvorfor de lå arkivert ved hans kontor i hele 10 måneder (før jeg tilfeldigvis oppdaget det) uten at de ble sendt videre, hvilket hun sto ansvarlig for å sende videre til Fylkesmannen?

Steinhaugen: “Det har du fått svar på tidligere Jeanine Horntvedt.”

Jeg: “Du hadde jo ansvaret for å sende de videre til Fylkesmannen når din sjef ikke tok affære?”

Steinhaugen: “Oppførselsklager sendes ikke til Fylkesmannen!”

Jeg spør om dette betyr at når hennes sjef Per Johannesen heller ikke svarer på klagen jeg har sendt inn på henne og setter foten ned, HVEM er det som da står ansvarlig for å sende klagen HVOR?

Steinhaugen: “Vet du hva Jeanine Horntvedt, at den der diskusjonen tar æ ikkje med dæ!”

Jeg: “Fordi”?

Steinhaugen: “Jeg ser ingen grunn til å ta den diskusjonen”

Jeg: “Men jeg må jo vite, for her går jo jeg rundt og tror at hvis han” …

Steinhaugen: “Du har fått skriftlig svar fra Per Johannessen på de klagene” …

Jeg: “Ja der står det at han har ikke ansvar for å utrede dem!”

(Jeg siterer tilsvaret som ble sendt meg fra Bydelsdirektøren): “Med dette underrettes om at den del av klagen som ikke omhandler ytelser etter lov om sosiale tjenester, ikke er gjenstand for ytterligere oppfølging fra vår side overfor dem”!

(Forts): Steinhaugen: “Utover det, gir æ ingen tilbakemeldinger til dæ. Du har fått skriftlig svar fra ham, og det må du forholde deg til”!

Jeg sier at hvis vi tar problemstillingen helt hypotetisk: “Det blir sendt inn en klage på en sosialsjef til hennes sjef – Bydelsdirektøren. Han sier: Jeg har ikke noe med dette her å gjøre! HVOR er det da vedkommende som er avhengig av sosiale tjenester er ment å henvende seg da? Dette må jo du vite, for det angår – holdt jeg på å si “rangordningen“ i Forvaltningen”.

Steinhaugen: “Æ tar ikkje den diskusjonen me dæ, sier æ! Du har fått svar fra Bydelsdirektør på de klagene du har som omhandler meg, og det”…

Jeg svarer at jeg ikke godtar at han setter foten ned, og at jeg må kunne få vite av henne som sosialsjef hvor en personalklage skal sendes hvis ikke hennes sjef – Bydelsdirektøren bryr seg om det – hvor man da skal sende klagen videre når ingen tar tak i det.

Jeg sier at dette er et rent kurant spørsmål som jeg burde få svar på som bruker av sosiale tjenester, og at hun i alle fall har en plikt til å svare meg på – rent generelt – ikke spesielt i denne saken når hun synes veldig uvillig til det.

Men hva angår et generelt spørsmål på et generelt grunnlag gjentar jeg, så burde hun ha kjennskap til hvor en henvender seg da.

Steinhaugen: “Det må du i så fall ta med Gunnes”.

Forvaltningsloven – Saksbehandlingsrundskriv

Revidert av Arbeids- og velferdsdirektørens stab, Juridisk seksjon

Kapittel III. Alminnelige regler om saksbehandlingen

§ 11 – veiledningsplikt

Generelt

§ 11 Fjerde ledd – krav på å bli henvist til riktig organ:

En som henvender seg til urett myndighet har om mulig krav på å bli henvist til rett organ.

Dette innebærer at man er pliktig til å gjøre visse undersøkelser når man ikke selv er sikker på hvilken som er rett myndighet, f.eks. slå opp i boken “Hvem svarer på hva i staten”.

Selv om regelverket her inneholder reservasjonen “om mulig”, betyr det altså ikke at man er berettiget til å la saken ligge eller forholde seg passiv, når man selv ikke er kjent med hvilket som er rett organ. – STEINHAUGEN NEKTET MED FORSETT Å HENVISE MEG TIL RIKTIG MYNDIGHET!

Medlemmet kan imidlertid klage til Sivilombudsmannen som i enkelte tilfeller har kritisert forvaltningsorganer som har forsømt sin veiledningsplikt.

Dersom forsømmelsene er grove, kan sanksjoner mot vedkommende tjenestemann komme på tale.

Det forekommer også at overtredelse av plikten medfører ugyldighet av vedtaket eller erstatningsansvar for det offentlige.

http://bit.ly/gpxif5

NOU 2004: 18

Helhet og plan i sosial- og helsetjenestene

9 Kartlegging, medvirkning, dokumentasjon, samtykke og informasjon

Retten til informasjon er en grunnleggende rettighet, og det skal det mye til for å unnta informasjon fra tjenestemottakers kunnskap.

Tjenestemottakeren skal som alminnelig utgangspunkt få informasjonen automatisk og uten å be om det.

http://bit.ly/mYOl5e

HELSETILSYNET

Rettigheter knyttet til saksbehandling:

Den som er i kontakt med helse- og sosialtjenestene har rettigheter som følger av forvaltningsloven.

De viktigste rettighetene er:

Veiledning fra kontoret du oppsøker

Alle offentlige kontorer har plikt til å veilede om sitt ansvarsområde og skal orientere om fremgangsmåter, rettigheter, klagemuligheter, satser osv. som en person trenger for å kunne ivareta sin sak.

http://bit.ly/q7BcGS

(Jeg innskyter – For å underbygge raljeringen som blir bedrevet overfor meg ytterliger (som om det skulle være nødvendig), viser jeg et lite utdrag fra posten

NAV Nordstrand Sosial: Informasjon om grovt maktmisbruk – fortsettelse av serien i 6 deler:

“Utdrag fra telefonsamtalen med Gunnes i dag 06.08.2010, (tapet) da hun meget vel visste hvor klagene mine befant seg uten og orientere meg om denne “bagatellen”, men i stedet valgte å herje med meg som vanlig:

I samtalen opplyser jeg om klagene på hennes overordnede, dato de ble levert inn, om hennes og andres informasjon til meg gjennom måneder at Johannessen var den som fremdeles sto ansvarlig for klagebehandlingen på Steinhaugen da han var hennes sjef, og at Gunnes hadde forklart meg at klagene atter en gang vitterlig var sendt tilbake til Johannessen “som riktig prosedyre var” etter at hun hadde “forhørt seg rundt dette” med Steinhaugen, selv etter at Johannessen skriftlig hadde opplyst meg om at han ikke var rett person å behandle klagene!:

Jeg forteller om telefonsamtalen med Johannessen ca. 3-4 uker tidligere, der han tilsynelatende ikke skjønte hva jeg mente, det at klagene angivelig igjen skulle være returnert ham etter avslaget han kom med.

Jeg spør om Gunnes kan forklare dette litt nærmere.

Gunnes svarer meg at de kun behandler sosialhjelp, og at de ikke behandler klager på personalet.

Jeg: Javel, men HVOR ER klagen på Vildgun Steinhaugen sendt?

Gunnes svarer at jeg enten må snakke med Steinhaugen selv, eller Johannessen.

Jeg forklarer igjen at jeg har snakket med begge to, og at Johannessen svarte at han jo allerede hadde gitt et avslag og forsto ikke at han fremdeles skulle ha klagene. Da jeg (langt tidligere) snakket med Steinhaugen, sa hun at jeg måtte snakke med Johannessen…

“Så hva gjør jeg nå”?

G: Du må forholde deg til det svaret du har fått av Vildgun Steinhaugen!)”

http://bit.ly/aD9pT9

(Telefonsamtalen med Steinhaugen forts): Jeg gir opp å forfølge temaet, og går over på det faktum at jeg uten min viten ble holdt på galt Team ved sosialkontoret i over to år, og spør om de ikke har noen plikt til å nedtegne når brukere blir flyttet mellom team og begrunnelse for dette.

Steinhaugen svarer at det ikke er sånn at det ene eller andre Teamet er riktig eller galt å være i, at jeg tidligere hadde vært i arbeid (Nei!?) og at dette endret seg til behandling. Det ene utelukket ikke det andre.

Jeg spør om de da ikke var pålagt å skrive en redegjørelse for hva det var som gjorde at jeg kom over fra det ene Teamet – “Arbeidsavklaringsteamet” til det andre – Behandlings- og rehabiliteringsteamet?

Eksisterte ingen oppføring på dette? Noen forklaring?

Steinhaugen gjentar mer eller mindre det hun har sagt.

(I forbindelse med overnevnte neglekt som her følges opp av sosiallederen, viser jeg til):

Helse- og omsorgsdepartementet: NOU 2004: 18

Helhet og plan i sosial- og helsetjenestene

9 Kartlegging, medvirkning, dokumentasjon, samtykke og informasjon

(…) Sosialtjenesteloven har ingen direkte korresponderende bestemmelse om plikt til å dokumentere den løpende tjenesteytelse.

Det må imidlertid forutsettes at den løpende saksbehandling i sosialtjenesten er i samsvar med god forvaltningsskikk, og derfor i utgangspunktet skriftlig.

Ordinær kommunal saksbehandling etter Forvaltningsloven og samsvar med god forvaltningsskikk for øvrig, forutsetter skriftlighet og rutiner som i stor grad er samsvarende med det å føre journal (…)

I Forvaltningsloven § 11 andre avsnitt er det fastsatt at hvis det ved muntlige forhandlinger, konferanser eller telefonsamtaler blir gitt nye opplysninger eller anførsler av betydning for avgjørelsen av saken av en part, skal de så vidt mulig nedtegnes eller protokolleres (…)

Retten til informasjon er en grunnleggende rettighet, og det skal det mye til for å unnta informasjon fra tjenestemottakers kunnskap. Tjenestemottakeren skal som alminnelig utgangspunkt få informasjonen automatisk og uten å be om det.

http://bit.ly/mYOl5e

(Forts): Jeg understreker at når de faktisk har holdt meg på galt team i hele to år, (altså under “Arbeidsteamet”) hvorfor ble jeg da heller aldri tilbudt å komme under Kvalifiseringsprogrammet?!

Steinhaugen responderer med at Kvalifiseringsprogrammet trådte i kraft 01.01.2010

Jeg spør om det ikke var noe Kvalifiseringsprogram før 2010.

Steinhaugen: “Nei”!

(Jeg tilføyer: Les om kvalifiseringsprogrammet som startet opp allerede i 2007 her):

Kommunal- og Regionaldepartementet

Meld. St. 7 (2009 – 2010)

“Kvalifiseringsprogrammet ble lovfestet fra 1. november 2007 som et tilbud i kommuner med NAV-kontor (Som om Oslo ikke hadde det)!

Programmet vil derfor først være landsdekkende fra 2010.”

http://bit.ly/foPuPZ

Jeg spør igjen hvorfor jeg ikke ble tilbudt et slikt opplegg (da jeg uten min viten var på Arbeidsteamet og slett ikke Rehabiliteringsteamet i disse to årene)

Steinhaugen: “Kvalifiseringsprogrammet – – – at du skulle ha blitt tilbudt det 01.01.2010?” … ?

Jeg svarer at det ville være naturlig for dem som visste at jeg hadde vært langtidsmottaker av sosialhjelp i to år – å se på om jeg kunne komme inn der, fordi det er ganske unaturlig at en universitetsutdannet person mottar sosialhjelp i over to år.

Steihaugen forsøker å vri seg unna ved å påstå at “spørsmålet i min sak hele veien har vært at “hvordan er situasjonen din nå”?

Er du arbeidsfør og i tilfelle – i hvilken grad.

Det er ikke noe sosialkontoret alene kan ta stilling til, det må skje i samarbeid med deg”!

Jeg: “HVORDAN har dere “samarbeidet med meg” – Fortell meg det”!

Steinhaugen svarer at det jo er dette som har vært “utfordringa” og det er jo nettopp det vi ikke har klart å få til, men det kan ikke tilskrives sosialsenteret alene, Jeanine…

Jeg svarer at det kan det!

Jeg spør Steihaugen om hun var den som var John-Arne Kolstø sin sjef – svarte han for deg i juli 2009?

Steinhaugen svarer at det ikke var hun som var hans nærmeste leder, men at hun på toppen var lederen – ja!

Jeg spør hvem som var hans nærmeste leder.

Steinhaugen: “NÅR DA”?!

Jeg gjentar…

Steinhaugen: “Marit Gunnes var hans nærmeste leder da”!

Jeg spør hvorfor møtereferatet med Kolstø ble makulert og underslått, etter at jeg hadde sittet i møte med ham i nær en time.

Steinhaugen: “Ja men her er det ingenting som er makulert og underslått”!

Jeg: “Han satt og – man hører det på opptaket at han satt og skrev notater i hele møtet om min helsetilstand, og hva han lover meg å få i stand av samarbeid med Nav og lege og i det hele tatt – i nesten EN TIME.

Etterpå forklarer flere personer meg ved deres kontor, at det IKKE er skrevet noe referat fra den timen!

(Møtereferatet fra timen med Kolstø):

Når utbredt ukultur og kameraderi utgjør selve limet og de overordnede føringene i Forvaltningen.

Del 5

http://bit.ly/cdYGKF

Steinhaugen: “Nei men om det er “glemt” å referatføre noe her, så betyr ikke det at vi har makulert og underslått det”.

Jeg svarer neivel, og spør om de i så fall kan spa frem referatet og oppfølgingen som ble lovet meg men som de forklarer meg at er “blitt borte” – kan de fremskaffe møtereferatet og lovnadene på en eller annen måte – fra arkivet?

Steinhaugen: “Men det at oppfølgingen som ble lovet deg eller oppfølgingen som du ble tilbudt Jeanine Horntvedt, må nødvendigvis skje i samarbeide med deg” (?!?)

Jeg: “Jeg møtte med John-Arne Kolstø for å få til et samarbeidsmøte om det, vi satt i nesten en time, det var veldig belastende for meg, jeg hadde nettopp kommet fra øyelege og fått vite at jeg hadde grå stær og har flere funksjonshemminger ellers, det krever veldig mye av meg, han noterer… du er jo ikke DUM – du skjønner hva jeg sier til deg!

Etterpå så har det møtereferatet og all oppfølging blitt underslått ved dette kontoret!”

Steinhaugen: ”Du har på en måte tidligere vært klar på at du ikke ønsker et samarbeide med Nav”

Jeg svarer at nei, jeg forsto jo at et samarbeide med Nav måtte komme i stand og at jeg sommeren 2008 hadde forelagt for de to jentene som innkalte meg til møte på sosialkontoret – min saksbehandler Amundsen (Trude Sørheim) og Larsen (Malin Karina) hele den forferdelige situasjonen jeg sto i med Nav (Arbeid).

To ganger hadde jeg møte med dem!

(Les møtereferatene nederst i denne posten):

Når utbredt ukultur og kameraderi utgjør selve limet og de overordnede føringene i Forvaltningen.

Del 6

http://bit.ly/9V1i2P

Jeg ba dem hjelpe meg – HVA KAN GJØRES?

At det måtte for dem gå an å kontakte Nav for å få til et samarbeid, og at jeg ikke lenger kunne leve i den situasjon jeg beskrev for dem!

Hva har da blitt gjort angående det?

Ingenting!

Steinhaugen: “Nei. Men det skyldes ikke sosialkontoret alene, der har du faktisk et ansvar, og det har ikke vært lett å få til et samarbeid rundt deg. Nettopp fordi at du har vært veldig tydelig på at du ikke ønsket at vi skulle snakke med Nav“…

(Når man blir stilt til veggs overfor ubestridelige fakta og ingen fornuftige svar har å komme med, er det velkjent hersketeknikk å stå hardt på sitt og dra den samme feilaktige påstand flere ganger – uansett hvor valide motargumentene er. Dette vil være med på å skape forvirring og / eller fremprovosere aggresjon og sinne hos den andre part. Denne kan også bli såpass overrumplet og satt ut at vedkommende forsøker å omformulere seg, som forsøk på å få motparten til å begripe resonnementet)

Jeg gikk rett i den siste fellen, og legger ganske så unødvendig til enda mer som jo sosiallederen allerede var godt kjent med, at i møtet med Kolstø så kom det jo klinkende klart frem at han skulle få i stand et samarbeidsmøte med Nav, og da forteller jeg ham om alt maktmisbruk jeg har blitt møtt med fra derfra, og ber ham om å skaffe andre personer i samarbeidsmøtet enn de som har deltatt i dette, bl.a Tom Pettersen og de andre personene som satt og motarbeidet meg i det møtet som jeg hadde med dem 29.…

Steinhaugen: “Men Jeanine – Vi kan ikkje STYRE Nav Stat.

Den makta har vi faktisk ikkje!

Og æ kan LOVE dæ at det er INGENTING æ mere ønske – både for din del og vår del, enn at det skulle komme til en løsning i din situasjon“…

**Jeg: “Ja men det er fullstendig P*SSPRAT! Nå er dere redde fordi jeg har gått til rettssak og stevnet dere.**

Men før det, så har ikke dere gjort en DR*TT, jeg har blitt jævlet med på alle mulige måter – Marit Gunnes sendte meg over til et postkontor for å heve en sjekk som ikke har kunnet bli hevet på Posten siden 1999!

(Les mer om dette her):

Nav Sosial – Herske- og utmattelsesteknikker kontra etiske regler for Oslo Kommune og vanlig anstendighet.

http://bit.ly/yYtQtG

Jeg har opptak av samtlige samtaler med deres medarbeidere der, og Gud hjelpe dere!”

Steinhaugen svarer at det er hun klar over at jeg er, og gjentar – “men det er hvertfall ingenting æ mer ønske, enn at vi ska komme til en løsning“… og jeg svarer at dette sier hun fordi hun vet at samtalen blir tapet.

Steinhaugen sier at hun har vært klar på – og hatt et ØNSKE “for MIN DEL” om at det skulle komme til en løsning, men at du som sagt har vært avgjørende i samarbeidet, “og det har vært utfordrende”!

Jeg: “Å gudameg – Du eier ikke skam i livet – men det vet jeg jo!

I møtet med Kolstø sier jeg jo tydelig at jeg vil at et samarbeidsmøte med Nav skal komme i stand, men da med helt andre personer enn de som har trakassert meg.

Dermed så sier han at det kan ikke han ta stilling til, det må han diskutere med sine overordnede her på dette kontoret.

Og da forstår jeg at det er Marit Gunnes og DU som har stanset videre samhandling med Nav, for det kom tydelig frem at nå må vi ta et møte med Nav angående spørsmål om uføretrygd.”

Steinhaugen; “Men vi kan ikke bestemme hva Nav Stat ska” …

Jeg: “Men hvorfor forsvinner møtereferatet og lovnadene som han satt og nedtegnet“…

Steinhaugen: “Men vi kan ikke legge sånne premisser, Jeanine Horntvedt.

Det er det faktisk Nav Stat sjøl som har regien på!

Sånn e det bare.

Vi kan ikke bestemme hvilke persona som ska være med i samarbeidet rundt deg“…

(Se for sammenlikning utdraget fra Helsedirektoratet litt lenger nede i denne posten hvorfra jeg trekker ut følgende sitat):

“Det er viktig å presisere at tjenestemottaker som har rett til individuell plan etter denne forskriften også ofte vil ha behov for tjenester fra andre tjenesteytere eller etater, f. eks Arbeids- og velferdsetaten og skoleetaten.

Etter bestemmelsen første ledd annet punktum har kommunens helse- og sosialtjeneste og helseforetaket en plikt til å samarbeide med disse.”

http://bit.ly/9FlVCV

Forskrift om individuell plan etter helselovgivningen og sosialtjenesteloven

Formålet med utarbeidelsen av en individuell plan er (…):

å styrke samhandlingen mellom tjenesteyter og tjenestemottaker og eventuelt pårørende,

og mellom tjenesteytere og etater innen et forvaltningsnivå eller på tvers av forvaltningsnivåene.

http://bit.ly/yWxxcF

Således vil det kunne være rimelig å slutte at den “skjulte” agendaen for aktørenes konsekvente underslag av orientering til meg om mine rettigheter – deres veloverveide unnlatelse av å iverksette et samarbeid med deres gode innklagede kolleger ved Nav Arbeid ved at de aldri orienterte meg om eller satte i verk Individuell Plan på bakgrunn av deres viten om min fastlåste sak med Nav Arbeid, vil dreie seg om beskyttelse av egne interesser innenfor et kameraderi som hegner om sin interne selvoppnevnte “justis” overfor en varsler som har gått ut med fullt navn på deres kolleger og skrevet blogg- og avisinnlegg om aktørenes nøye koordinerte myndighetsmisbruk.

Hvorfor skulle ellers sosiallederen velge å fremheve akkurat det hun gjorde i denne sammenhengen?

Herunder siterer jeg fra posten (del 6 som jeg tidligere har linket til) der jeg har et møte med to ansatte ved sosialtjenesten i Bydel Nordstrand rett etter at tre av Nav Arbeids innklagede aktører hadde satt sine underskrifter på den falske rapporten som tok fra meg Yrkesrettet Attføring og sendte meg rett over på sosialen (noe som kan leses litt om bl.a her:

Falsk forklaring (ordrett gjengitt) og grovt misbruk av stillingsposisjon, bidrar til og stanse Yrkesrettet Attføring:

http://bit.ly/btWVJt

Jeg forteller dem utførlig om de overgrep jeg har erfart fra Nav Arbeid, og oppgir at to av de innklagede aktørene er Ingrid Raab og Eirin Bjerke.

Jentenes ordrette respons:

“Javel. Så det er “Ingrid” og “Eirin” som har vært dine saksbehandlere”….

De får en mail fra meg rett etter hvor de kan lese møtereferatene jeg hadde gjengitt på Aftenposten Debatt, for at de raskere skulle kunne sette seg inn i den forferdelige situasjonen jeg befant meg i, og bistå meg med nødvendig tett oppfølging. Debattcentralen er stengt, men referatene er de samme (noe mer info er dog lagt til etterpå) som er satt inn på blogg:

Tapet møtereferat av 29.04.2008 med Nav Nordstrand Trygd

http://bit.ly/d0Ms37

Tapet møtereferat av 12.06.2008 hos OPT – ekstern samarbeidspartner av Nav, der grove represalier tok plass

http://bit.ly/dls5B3

Tapet møtereferat av 02.07.2008 der innklaget aktør bruker mine funksjonshemminger mot meg

http://bit.ly/a0wCb1

Jentenes overordnede er Marit Gunnes, som svarer for sosialsjef Vildgun Steinhaugen.

Deretter stanses all videre samhandling og oppfølging før den en gang har begynt.

Forsvarlig og tilstrekkelig livsopphold er ikke en gang et tema, møtereferater og lovet oppfølging makuleres og ignoreres, falske opplysninger blir gitt, klager blir arkivert uten behandling, essensiell informasjonsplikt utelatt, provosering og raljering bedrives, nødhjelp blir enten avslått eller utposjonert fra mitt eget fremtidige livsopphod slik at dette minsker tilsvarende, samt at flere uker med livsopphold underslås (dette kan dokumenteres med sosialkontorets egen regnskapsutskrift som jeg har fått – hvilken jeg forholdte meg til da jeg sendte klage på dette til sosiallederen – noe som forøvrig prellet av som vann på gåsa).

Da jeg konfronterte henne med underslaget i telefonsamtale like etter, er hennes ordrette respons (tapet):

“Jeg kan forstå at du kan OPPLEVE det slik, og jeg tviler ikke på at du OPPLEVER det sånn som du beskriv det.

“Men VIRKELIGHETEN er IKKE SÅNN SOM DU BESKRIVER DEN!”

Fra bloggposten

Rapport: Nav-saksbehandlere – Nav Nordstrand sosial:

http://bit.ly/bMLPNv

(Telefonsamtalen forts): Jeg: “Hvorfor får ikke jeg noen som helst tilbakemelding etter møtet jeg har med Kolstø annet enn møtereferatet “er ikke der” – det “eksisterer ikke“?

Hvorfor får jeg kun den meldingen?!

Da må jo dere kunne inngå kommunikasjon med meg etter det, og skrive til meg i det oppfølgingsansvaret dere har – og vise at jeg kan ha tillit til dere, at vi beklager, vi har forsøkt å snakket med Nav, vi har prøvd å få vekk Tom Pettersen, vi har prøve sånn og sånn – men det har ikke gått – hva gjør vi nå!”

Steinhaugen: “Vi kan ikke si at vi har prøvd å få vekk Tom Pettersen, vi har prøvd sånn og sånn – før det ligg faktisk langt utafor vår myndighet!”

Jeg: “Men hvorfor får jeg ikke noe som helst kontrabeskjed om dette her – Hva blir iverksatt nå? Du vil ikke ha Tom Pettersen – hva gjør vi nå!

Altså – Det var jo INGENTING som gikk derfra i noe videre samarbeid.”

(Her legger jeg til følgende viktige orientering for hvorfor jeg valgte å fremheve akkurat Pettersen):

Tom Pettersen var den innklagede aktør som i samarbeid med (også innklagede) Eirin Bjerke ved Nav Arbeid skulle klargjøre dokumentene i min varslersak på dem, og som hadde ansvaret for å sende disse til Nav Klage- og Anke Sør som videre skulle ta en sekundær gjennomgang før saken ble oversendt Trygderetten.

Men de innklagede aktørene underslo dokumentasjonen i hele 8 måneder uten min viten, og Tom Pettersens enhetsleder Anne Mette Bakke dekket ryggen hans ved å gi meg falske opplysninger der hun la hele skylden over på Klagenemnda for dette.

Hele bakgrunnen står å lese i følgende post:

NAV Nordstrand Arbeid underslår min klage til Trygderetten i hele 8 måneder – og lyver til meg om det!

(Utdrag):

Når jeg ringer Bakke første gang 04.08.2009 er hun ikke klar over hva saken gjelder, enda jeg forklarte denne omstendelig for fungerende avdelingsleder Kjersti Smørvik i telefonsamtale 30.07.2009 da Bakke enda var på ferie.

Jeg orienterte henne derfor blant annet om det følgende;

Grovt maktmisbruk samt utskriving av meg fra tiltaket jeg var i på bakgrunn av falsk forklaring fra de aktører jeg hadde innklaget, og Tom Pettersens unnlatelse i flere måneder av å sende min endelige klage til Trygderetten.

Bakke sier at hun ”skal ta og prate med “Tom” om hva som kan ha skjedd”, og ringe meg opp igjen.

Hun ringer meg tilbake 05.08.2009 og ”orienterer” meg om at min klage ved en feiltagelse var blitt arkivert hos NAV Klage- og Anke, slik at det har skjedd en ”feilarkivering”!

Hun forteller at Tom Pettersen hadde sendt klagen fra seg på riktig måte, men at NAV Klage- og Anke hadde arkivert den (…)

Stangeland (v/klagenemnda) opplyser meg om at denne ”redegjørelsen” fra NAV Nordstrand ikke medførte riktighet. Min sak hadde aldri blitt registrert i Arena verken da eller etterpå sa hun (…)

Jeg spurte henne også om det ikke bare hadde vært for dem å hente frem min sak fra arkivet hvis Stangeland hadde arkivert denne, og hun responderte med akkurat det samme som Hauge hadde forklart meg i går, at det er nettopp her problemet ligger;

”NAV Klage- og Anke hadde aldri mottatt sakens dokumenter fra NAV Nordstrand, så disse kunne derfor umulig ha blitt hentet opp fra arkivet da de ikke var lagret der!:

De hadde ingen dokumenter å lagre”! (…)

(Sitat slutt).

http://bit.ly/aSnrTJ

Det viste seg etterhvert at Pettersen og Bjerke aldri hadde sendt dokumentene i saken fra seg slik de var pålagt å gjøre i slutten av januar 2009 – selv etter at de mottok flere purringer fra Nav Klage- og Anke Sør med etterlysning av disse.

De presterte sågar å gi Klagenemnda falske skriftlige tilbakemeldinger om at “NÅ var de oversendt” (dette ble opplyst meg av ansatte i klagenemnda i tapet telefonsamtale)!

Som om ikke det var ille nok, kommer jeg her til hovedpoenget:

Anne Mette Bakke var altså Tom Pettersens enhetsleder!

Og ikke nok med det:

Avbildede Anne Mette Bakke ( t/h i art. under) viser seg til alt overmål å være i jobbrelatert partnerskap med ingen ringere enn sosialsjef Vildgun Steinhaugen (i midten). Steinhaugens sjef – Bydelsdirektør Per Johannessen t/v:

14.12.2010: NAV Nordstrand offisielt åpnet

http://bit.ly/gXl15l

21.10.2010: “Som siste bydel i Oslo og nest sist i hele landet får Bydel Nordstrand en felles dør til hjelp“

**Det nye kontoret blir ledet av Anne-Mette Bakke og Vildgun Steinhaugen, de er såkalt ledere i partnerskap (…)**

http://bit.ly/gGuYXN

Tom Pettersen og Eirin Bjerke var også to sentrale aktører i møtet jeg ble innkalt til med etatens panel av 29.04.2008, som truet meg med å ta fra meg hele Attføringen hvis jeg

1. ikke gikk tilbake til de aktøren hos deres samarbeidspartner OPT som jeg hadde innklaget for sjikane (og hennes sjef som ignorerte varslingen, som etterpå viste seg at skulle være tilstede – de to mot meg i fortsettelsen på “tilretteleggingstiltaket”

2. Underkastet meg en omfattende psykologisk utredning.

Les alt her:

Tapet møtereferat av 29.04.2008 med Nav Nordstrand Trygd

http://bit.ly/d0Ms37

(Det siste som har tatt plass per 21.01.2012, er at jeg i går sendte Navdirektør Joakim Lystad orientering/klage på bl.a at hans ansatte har blåst instruksene han har gitt dem en lang marsj hva angår hans pålegg om at jeg måtte bli orientert om hvem det ville være som skulle stå ansvarlig for å behandle min søknad om uførepensjon - et svar han raskt sendte meg etter at jeg hadde sendt ham kopi av hele søknaden over mail.

Der ba jeg ham om bistand overfor kameraderiet i Bydel Nordstrand, og om at han personlig måtte besørge at ingen av de innklagede aktører eller “klikken” rundt disse måtte ha noe å gjøre med søknaden.

For to dager siden fikk jeg tilfeldigvis vite av en resepsjonist ved Nav Nordstrand at Anne Mette Bakke fadderullan meg var overordnet “den ukjente saksbehandleren” som ingen aktører ved Nav Nordstrand Sosial har ønsket å gi meg navnet på.

Bakke er altså en av de mange aktører som er innklaget i min sak, men på det nåværende tidspunkt skal vel ikke dette komme som noen bombe!

Selv etter inngående oppfordring fra meg om å motta navnet på saksbehandler, formidlet til resepsjonist som skulle bringe dette videre til Bakke for to dager siden da Bakke ikke var til stede, gir Bakke meg ikke navnet på denne i mailen jeg mottar fra henne i går!

Hun påstår derimot at jeg ikke har levert inn papirer med underskrift som de har bedt om for lenge siden hva angikk min uføresak!

Men det har jeg! – Udiskutabelt og i tide!

Med dette, håper jeg at de bakenforliggende motivene for sosialkontorets konsekvente unnlatelser av adekvat bistand overfor meg, underslag av møtereferater og nekt av sårt tiltrengt hjelp til å ta tak i lovbruddene som var begått av aktører ved Nav Arbeid i form av dialog mellom dem, meg og etatene imellom hva angikk prosessen med min søknad om uføretrygd – hvilket er dem lovpålagt blant annet under forskriftene i Individuell Plan, vil stå som rimelig klare for leseren.

Herunder fremhever jeg enda en gang, relevant utdrag fra Helsedirektoratet i tilknytning til overnevnte:

9. Samarbeidsparter

Det er ofte nødvendig å samarbeide med etater utenfor helse- og sosialtjenestene for å kunne utarbeide et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud, samlet i en individuell plan (…)

3.1 Ansvar og rollefordeling

Ansvar for utarbeidelse av individuell plan er som nevnt forankret i flere lovverk (…) Prinsippet om felles ansvar er begrunnet i at tjenesteyterne ikke skal kunne fraskrive seg ansvar før rollefordeling og ansvar for oppfølging er tydelig forankret og avtalt (St.meld nr 21,1998-99) (…)

Det er viktig å presisere at tjenestemottaker som har rett til individuell plan etter denne forskriften også ofte vil ha behov for tjenester fra andre tjenesteytere eller etater, f. eks Arbeids- og velferdsetaten og skoleetaten.

Etter bestemmelsen første ledd annet punktum har kommunens helse- og sosialtjeneste og helseforetaket en plikt til å samarbeide med disse.

http://bit.ly/9FlVCV

(Telefonsamtalen forts):

Steinhaugen: “Hvis det e slik at du på en måte e arbeidsufør – ikke kan være i jobb. Medisinsk lege i samarbeid med deg, som skal på en måte utrede mulighetene for en trygd.

Det e faktisk ikke sosialkontoret det overordnede ansvaret hviler på!”

Jeg: “Nei, men dere har jo et ansvar for å koordinere samarbeid med andre etater for å få til et best mulig samhandling med meg, skrive en personlig plan – individuell plan – det har aldri blitt gjort!

(Jeg viser herunder til Kompetanse i NAV-kontoret Overordnede prinsipper og føringer 20.12.2007 revidert etter drøfting med Arbeids- og velferdsforvaltningens hovedorganisasjoner

UTDRAG:

“Den kompetansen og de ressursene som står til disposisjon for den enkelte bruker, skal ikke være avhengig av organiseringen av det enkelte kontoret.

I tilfeller hvor et NAV-kontor selv ikke har tilstrekkelig med kompetanse til å kunne ivareta en brukers behov, må NAV-kontoret sørge for å hente inn kompetanse, og koordinere tjenesten til brukeren”(…)

5.4 Lokalt nivå.

KOMMUNEN (…) Har eget ansvar å sørge for at de kommunalt ansatte i NAV-kontoret har tilstrekkelig kompetanse til å kunne utføre sitt arbeid på en faglig forsvarlig måte.

Dette er regulert i Lov om sosiale tjenester § 2-3 (…)

http://bit.ly/cZwOu7

Jeg vil i denne forbindelse sterkt understreke at sosiallederen via min saksbehandler var krystallklar over min dramatiske livssituasjon som gikk ut på at jeg i lange perioder med alvorlige sykdommer hadde stått fullstendig uten fastlege eller legehjelp på grunn av at første legen ikke ville ha meg som pasient fordi han var “venn med min forrige fastlege” (JA, DET BLE TAPET) og påfølgende lege nektet å ta meg i mot da jeg etterhvert fikk utestående regninger på grunn av dårlig økonomi, samt nektet å bistå meg i saken med Nav.

Dette orienterte jeg mine saksbehandlere om - bl.a Trude Amundsen Sørheim allerede i 2009, hvilket kan leses mer om i Del 6.

Min tredje fastlege sluttet plutselig.

Da Steinhaugen ble opplyst om at jeg hadde utestående beløp hos lege og jeg søkte om å få dette dekket, trenerte hun utbetalingen som omsider ble innvilget meg i unødvendig lang periode før denne var legen i hende.

Utdrag fra Del 6 og en av de tapede samtalene jeg har med Amundsen i en periode da jeg var så syk at jeg omtrent ikke klarte å ta vare på meg selv: “

“Ja men nå står jeg oppe i en såpass vanskelig situasjon, jeg trenger koordinert hjelp fra lege og fra sosialkontor og at du gjør jobben din og følger opp når det er såpass krise.

Jeg får ikke medisinsk hjelp” …

I Del 6 viser jeg også til at Amundsen og Larsen “de to jentene” får meg til å skrive under på fullmakt for at sosialkontoret skal kunne innhente hele min legejournal – hvilket jeg gjør.

Året er 2008.

Møtet er tapet.

Journalen ble aldri innhentet:

Da jeg ved et tilfelle nektes nødhjelp, får vite at jeg skal leve på 500 kr i hele 9 dager og klager på dette til Ombudet som ikke hjelper meg, gir Ombudet meg i sitt svadatilsvar bl.a følgende opplysning 06.08.2010: “Sosialkontoret har informert Ombudet om at man savner dokumentasjon fra lege på Deres sykdommer”!

Les hele saksgangen her:

NAV Nordstrand Sosial: Informasjon om grovt maktmisbruk – fortsettelse av serien i 6 deler.

http://bit.ly/aD9pT9

Jeg sendte til alt overmål sosialsjefen orientering over mail, innholdet i samtlige poster jeg publiserte på “WordPress” – så også serien i 6 deler:

Listen over alle bloggposter:

http://bit.ly/hwKs7V

Steinhaugen har dermed gjennom flere år vært svært godt oppdatert på alt av lov- og regelbrudd samt det totale fravær av anstendighet og forsvarlig yrkesutøvelse som kontinuerlig har tatt og tar plass overfor meg, selv om jeg husker at hun et sted i samtalen vi har presterer enda en monumental ansvarsfraskrivelse – det å svare meg at hun ikke hadde full oversikt over alt det hennes underordnede bedrev (ikke oppført i referatet her enda – og jeg orker ikke lete meg frem til stedet i opptaket dette kommer frem).

Men jeg var såpass opprørt at jeg på det tidspunkt ikke erindret dette sentrale aspektet.

(Telefonsamtalen forts): Steinhaugen kjører på med dødsforakt” Du har SELV et ansvar også!

Du kan ikkje legge det hele og fulle ansvaret over på sosialkontoret“…

Jeg har på dette tidspunkt fått nok av at alle grove unnlatelser og klare lovbrudd begått av sosialtjenesten over flere år forsøkes projisert over på meg – uten unntak – at det i bunn og grunn vil være jeg selv som angivelig må stå som hovedansvarlig for dette, og roper:

“Du VÅGER ikke å ta den tonen til meg! Du VÅGER IKKE!!

Jeg: “Du behøver ikke dra den attityden der, du vet UTMERKET GODT hva dere har bedrevet overfor meg!

Og hvorfor har det ikke blitt skrevet noen individuell plan til meg på to og et halvt år?”

Steinhaugen: “Det har ikkje vært vurdert, at du e på en måte i målgruppa for Individuell Plan!

Æ kan heller ikkje registrere noen steder at du har meldt ditt behov for en koordinator på en Individuell Plan!”

(Jeg legger til det følgende for ytterligere å synliggjøre dette ufattelige lovbruddet begått av øverste leder ved sosialkontoret da hun her – bevisst og med forsett, tar og villeder meg for å dreie min oppmerksomhet vekk fra realitetene.

I stedet projiserer hun snedig den grove tjenesteunnlatelsen som taktisk har pågått over flere år, over på meg):

NOU 2004:18

Helhet og plan i sosial- og helsetjenestene

9.6: Retten til informasjon er en grunnleggende rettighet, og det skal det mye til for å unnta informasjon fra tjenestemottakers kunnskap. Tjenestemottakeren skal som alminnelig utgangspunkt få informasjonen automatisk og uten å be om det. Informasjon må være tilstrekkelig og tilpasset den enkeltes forutsetninger for at tjenestemottaker kan samtykke i forslag og medvirke ved valg av ytelser (…)

“For brukere av sosiale tjenester er retten til informasjon kommet til uttrykk i Sosialtjenesteloven § 4-1, den alminnelige veiledningsplikten som følger av Forvaltningsloven § 11, og bestemmelsene om forhåndsvarsel etter samme lovs § 16 og om rett til partsinnsyn i § 18. For øvrig følger en rett til innsyn og informasjonsplikt av Personopplysningsloven § 18 flg.”

9.1: Kartlegging, medvirkning, dokumentasjon, samtykke og informasjon

Kartlegging er en forutsetning for å kunne vurdere om, og eventuelt hvilke, tjenester som skal ytes.

(Denne kartleggingen ble foretatt og deretter underslått i hele tre – TRE møter jeg ble innkalt til av sosialtjenesten, der jeg i møteinnkallingen fikk beskjed om at disse møtene var såpass viktige at jeg ville miste mine økonomiske ytelser omgående hvis jeg ikke stilte. Møtene er tapet og nedtegnet her)!:

Når utbredt ukultur og kameraderi utgjør selve limet og de overordnede føringene i Forvaltningen.

Del 5

http://bit.ly/cdYGKF

Del 6

http://bit.ly/9V1i2P

(Forts): Medvirkning er et viktig element i kartleggingen og informasjon er en forutsetning for å kunne medvirke.

Retten til medvirkning er videre nært knyttet til samtykke som forutsetning for behandling/ytelser og retten til informasjon, og også et viktig motiverende virkemiddel i forhold til tjenestemottakeren.

For å kunne yte forsvarlig sosial- og helsehjelp og dokumentere hva som er gjort av observasjoner, vurderinger, beslutninger og konkrete handlinger, er det en forutsetning at alle relevante opplysninger nedtegnes.

Dokumentasjon er også et middel til kommunikasjon mellom dem som har medansvar for oppfølging av tjenestemottakeren på en faglig forsvarlig måte.

Dokumentasjonen har for øvrig også en viktig funksjon ved eventuelle klage- og erstatningssaker, i kontroll- og tilsynsvirksomhet, og ved evaluering og endring av tjenestetilbudet.

Retten til medvirkning, samtykke og informasjon innebærer at tjenestemottakeren i større utstrekning blir en samarbeidspartner, som i tillegg til å motta hjelp, skal bidra til å fastsette premissene for hva som skal gjøres og på hvilken måte.

Både i sosial- og helsetjenesten er medvirkning ved utforming av tjenestetilbudet lovfestet, jf. Pasientrettighetsloven § 3-1 og Sosialtjenesteloven § 8-4 (…)

Hensynet til enkeltindividets autonomi og integritet må vurderes mot mer paternalistiske og styrende elementer (…)

Faglige beslutninger skal i siste instans foretas av kompetente fagpersoner, og ikke overlates til mottaker (…)

9.7 Utvalgets vurdering

Utvalget oppfatter medvirkning og samtykke fra tjenestemottaker som sentrale verdier og målsettinger for sosial- og helsetjenestene, og som grunnleggende krav til samhandlingen mellom tjenesteytere og tjenestemottakere, se utkastets §§ 1-4 og 1-5. I utkastet presiseres det at tjenestetilbudet skal bygge på medvirkning og samtykke fra tjenestemottaker.

http://bit.ly/mYOl5e

(HERUNDER BLIR FØLGENDE POST SVÆRT VIKTIG Å LESE)!:

Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 7 – Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere

HELSEDIREKTORATET

Individuell plan. Justert og oppdatert mot endringer i gjeldende lovverk, forskrifter og rundskriv pr 01.01.2010:

(…) I tillegg til at tjenestene har plikt til å gi generell informasjon om sin virksomhet, har tjenesteyterne plikt til å informere aktuelle tjenestemottakere og pårørende de kommer i kontakt med om mulig rett til individuell plan.

Plikten omfatter også å gi nødvendig konkret veiledning og bistand til at tjenestemottakeren og/eller pårørende kan ivareta sine rettigheter.

Dette kan for eksempel innebære å gi hjelp til å komme i kontakt med den instansen som kan gi ytterligere informasjon og eventuelt igangsette planarbeidet, jfr kap 1.4 ovenfor om systemansvaret.

Veiledningsplikten følger både av forvaltningsloven og av særlovgivningen.

5.2 Koordinatorens arbeidsoppgave

Koordinatorens arbeidsoppgave er å sikre oppfølgingen av tjenestemottakeren og en god framdrift i planprosessen (…)

Det er viktig at tjenestemottakeren blir trygg på at tjenesteapparatet arbeider til beste for henne eller han (…)

9. Samarbeidsparter

Det er ofte nødvendig å samarbeide med etater utenfor helse- og sosialtjenestene for å kunne utarbeide et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud, samlet i en individuell plan.

I forskriftens § 6 understrekes at «Har tjenestemottakeren behov for tjenester fra andre tjenesteytere eller etater, skal kommunens helse- og sosialtjeneste og helseforetaket samarbeide med disse.

Denne type samarbeid står blant annet sentralt i forskrift om habilitering og rehabilitering.

Ordningen med individuell plan består av:

• en tjenesteyter som har hovedansvaret for oppfølgingen av tjenestemottakeren, i praksis kalt koordinator

• en kartlegging

• utarbeiding av et plandokument i et samarbeid mellom tjenestemottaker og relevante sektorer, etater og nivåer (…)

3.1 Ansvar og rollefordeling

Ansvar for utarbeidelse av individuell plan er som nevnt forankret i flere lovverk.

Dermed er ansvaret definert likelydende for mange ulike tjenester.

Prinsippet om felles ansvar er begrunnet i at tjenesteyterne ikke skal kunne fraskrive seg ansvar før rollefordeling og ansvar for oppfølging er tydelig forankret og avtalt (St.meld nr 21,1998-99) (…)

Verken kommunehelsetjenesteloven eller sosialtjenesteloven gir en bestemt instans noen sterkere plikt enn en annen.

Ansvaret innen spesialisthelsetjenesten er entydig plassert hos helseforetaket, og ansvaret innen psykisk helsevern er tillagt den enkelte institusjon.

Dette innebærer at den instans som tjenestemottakeren henvender seg til, har en selvstendig plikt til å sørge for at en slik plan blir utarbeidet.

Det er viktig å presisere at tjenestemottaker som har rett til individuell plan etter denne forskriften også ofte vil ha behov for tjenester fra andre tjenesteytere eller etater, f. eks Arbeids- og velferdsetaten og skoleetaten.

Etter bestemmelsen første ledd annet punktum har kommunens helse- og sosialtjeneste og helseforetaket en plikt til å samarbeide med disse.

1.4 Ansvar for at det utarbeides individuell plan
1.4.1 Den enkelte tjenesteyters ansvar

Flere instanser er pålagt å utarbeide en individuell plan etter sosial- og helselovgivningen,
se punkt 1.1 (…)

Forskrift om individuell plan inneholder en presisering om at den delen av kommunens helse- og sosialtjenester eller helseforetaket som tjenestemottakeren henvender seg til, har en selvstendig plikt til å sørge for at arbeidet med individuell plan igangsettes.

Dette gjelder uavhengig av om tjenestemottaker mottar eller har mottatt bistand fra andre deler av tjenesteapparatet (forskriftens § 6 første ledd) (…)

3. Felles ansvar – ulike roller
3.1 Ansvar og rollefordeling

Ansvar for utarbeidelse av individuell plan er som nevnt forankret i flere lovverk.

Dermed er ansvaret definert likelydende for mange ulike tjenester.

Prinsippet om felles ansvar er begrunnet i at tjenesteyterne ikke skal kunne fraskrive seg ansvar før rollefordeling og ansvar for oppfølging er tydelig forankret og avtalt (St.meld nr 21, 1998-99)3.

http://bit.ly/9FlVCV

Mer informasjon i bloggpostene:

Individuell plan – Ansvar – Utarbeidelsen av planen skal skje gjennom et samarbeid mellom ulike tjenesteytere og etater:

http://bit.ly/9RSuFs

Sosialtjenesten – Om å holde orden i eget hus. Hvordan blir brukeren møtt?

http://bit.ly/9mRaTO

(Samtalen med sosialsjefen forts): Jeg: “Du tror du virkelig har alt på ditt tørre, du. Det her blir litt for mye for meg”!

Og hvorfor får jeg ikke tilbake min månedlige utbetaling når dere SER – og med skriv fra LEGE at dette må jeg få tilbake – jeg er alvorlig syk.

Jeg har skrevet til deg – også i mail at jeg ikke lenger klarer å holde på maten.

Jeg trenger også en dyr undersøkelse, hvilket Mølstad (Birgitte – den ene Teamlederen ved kontoret) avslo.

Hvorfor får jeg ikke tilbake min månedlige utbetaling”?

Steinhaugen: “Det har du fått svar på”

Jeg; “Fra hvem da”?

Steinhaugen: ”Har du ikke sett de tidligere tilbakemeldingene”?

Jeg: “Ikke annet enn det at Fylkesmannen satte gal dato og årstall og harvet gjennom klagen fra meg (på sosialkontoret og oppdeling av livsopphold) med lav ljå” og sa at han ikke kunne se at det var begått feil her.

Men det er det!

Jeg forklarer at jeg har blitt sykere og sykere av denne behandlingen, at blodtrykket mitt har steget til 180 over 110, noe som er spesielt farlig for en diabetiker.

Dette på grunn av dårlig kosthold grunnet minste sosialhjelps norm i over to og et halvt år.

Jeg har også hatt tre akuttinnleggelser ved Ullevål.

Enda velger dere å opprettholder delingen uansett, enda jeg sendte mail til dere om at det er direkte uforsvarlig å fortsette å gjøre det dere bedriver nå.

Jeg vil ha tilbake min månedlige skjerv.”

Steinhaugen:”Men du får ikke tilbake din månedlige skjerv her. Det gjør du ikke!”

Jeg: ” Dere vet jo om en aldeles uholdbar helsetilstand”?

Statens helsetilsyn – Internserien 13/2010

(Veileder for tilsyn med sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen
15.03.2011)

Behandling av søknadom økonomisk stønad (stønad til livsopphold og stønad i særlige tilfelle)

Underkrav:

Tjenestetilbudet skal utformes i samarbeid med søker

Hjemmel: Lov om sosiale tjenester i Nav § 42

Kravet innebærer en plikt for kommunen til så langt som mulig å rådføre seg med tjenestemottaker ved utforming av tjenestetilbudet (stønad til hva, stønadens størrelse, stønadsformen, stønadsutbetalingen).

For å få dette til må det i det minste være en dialog mellom søker og kommunen.

Det er ulik praksis på hvor ofte samtale tilbys, men for å overholde kravet om at tjenestetilbudet skal utformes i samarbeid med søker må det forventes at det tilbys ”rom” der søker kan gi uttrykk for sine tanker om løsninger.

Det skal legges stor vekt på hva klienten mener, jf. lov om sosiale tjenester i Nav § 42.

Dette kravet understreker at søker ikke bare skal få uttale seg, men det skal tas hensyn til søkers uttalelser i stor grad.

http://bit.ly/g0Xbcd

Steinhaugen: “Har du vært i kontakt med Nav vedrørende kostnader – mat for diabetes og slikt”?

Jeg svarer at det har jeg, men de har svart meg at det er ikke slikt opplegg lenger.

Man må skrive av noe utgifter av på skatten, og de har ikke noe med det å gjøre.

Steinhaugen: “Du har ikke fått grunnstønad for diabetes heller”?

Jeg svarer at nei, ikke får jeg det ifølge samtalen jeg hadde med det kontoret, “og du vet jeg taper alt (opptak)”!

Jeg gjentar at jeg må få tilbake mitt månedlige livsopphold, og ikke oppdelt 1300 kroner i uka da jeg er svært syk – “Det går ikke i den livs og helsesituasjonen jeg er i! Hvordan forsvarer du det, det skulle jeg like å vite”?!

Steinhaugen: “Du får ukentlige utbetalinger av ditt livsopphold, som du får i porsjon”!

Jeg klarer ikke å fatte svaret jeg mottar, og roper “HVA”?!?!

Steinhaugen gjentar like uinteressert: “Du får ukentlige utbetalinger av ditt livsopphold, som du henter her”!

Jeg: “Men du sikrer meg ikke FORSVARLIG LIVSOPPHOLD hvilket jeg har redegjort for i veldig mange mail til dere?

Jeg har lenge vært i en prekær akutt livssituasjon hvor helsen min har blitt verre og verre. Jeg klarer ikke å områ meg.

**Hvordan kan dere opprettholde denne j*velskapen med å gi meg så lite hver uke!?”**

**Steinhaugen: “Det handler ikke om j*velskap. Det handler om å sikre at du gjennom fire uker får et FORSVARLIG LIVSOPPHOLD.**

Jeg: “Det er jo IKKE FORSVARLIG! Jeg har jo blitt mye sykere av dette her”!

Steinhaugen: ”Har du sykdommer så må du søke Grunnstønad, æ vil gjerne se det avslaget”!

Det e faktisk slik, at man med diabetes kan få Grunnstønad og det må du søke, og så må vi se om det kommer et avslag til legen din.

Det e jo heller ikke slik, at diabetes nødvendigvis fører til fordyret kosthold!” …

Jeg: “Da må jeg bare legge på røret! Takk! Hei!”

SAMTALEN AVSLUTTES

Mailen/klagen til Lystad som inneholder link til denne posten som jeg ba om at måtte bli lest, er sendt med kopi til Byråd og Helsetilsyn.

(Jeg tilføyer 08.02.2012): Plutselig ut av det blå mottok jeg et brev fra kommunaldirektør Bjørg Månum Andersson – datert 26.01.2012 med overskriften “NAV NORDSTRAND, NEKT AV NØDHJELP“, der hun så behjelpelig kunne orientere meg om at Byrådet ikke gikk inn i enkeltsaker og at Byrådsavdelingen ikke var en del av den vanlige klageprosessen.

Andersson ba meg henvende meg til Fylkesmannen, og informerte om at Oslo Bystyre for øvrig hadde opprettet et Helse- og sosialombud “som skal føre tilsyn med kommunale og fylkeskommunale helse- og sosialtjenester i Oslo”.

Hun la ved kontaktinfo dit… Sosialtjeneststesjef Morten Mjelve medsignerte brevet.

Jeg er meget klar over at disse mulighetene finnes og at de ikke har vært til hjelp i min sak, noe som klart kommer frem i kopiene jeg sendte Byrådet med spesifikk henvendelse til Byrådsleder Stian Berger Røssland – ikke til Andersson.

Dette utgjør hele grunnlaget for at jeg informerer selve Byrådslederen!

Når vanlige klageadganger ikke følger opp sine plikter, må man jo ta forholdene et steg videre.

Overnevnte brev ble sendt meg som reaksjon på min varsling i følgende post jeg sendte Røssland som kopi:

På Nav med balltre – Del 2

http://bit.ly/x0cn7n

Flere opplysninger ble gitt i disse postene som jeg også skrev til makttoppene at måtte leses:

Rapport: Nav-saksbehandlere – Nav Nordstrand sosial:

http://bit.ly/bMLPNv

NAV Nordstrand Sosial: Informasjon om grovt maktmisbruk – fortsettelse av serien i 6 deler.

http://bit.ly/aD9pT9‘

Nordstrand Sosialsenter – Marit Gunnes, Trude Amundsen Sørheim, Anette Jørve og Vildgun Steinhaugen. Slik behandler de brukere som leverer klager på tjenestene:

http://bit.ly/bHqUv7

Utdrag fra Etiske retningslinjer for statstjenesten:

1. Generelle bestemmelser

“Statsansatte skal ikke la egne interesser påvirke saksbehandlingen eller arbeidet for øvrig, og heller ikke la hensynet til egen eller virksomhetens bekvemmelighet eller prestisje påvirke handlinger eller avgjørelser (Hvilket tydelig bevises at har vært et hoved- og gjennomgangstema i hele min mangeårige sak mot Nav)!

(Forts): Opptreden eller handlinger som bryter med de generelle etiske retningslinjene medfører ikke egne sanksjoner, men brudd på f.eks. habilitetsbestemmelsene vil kunne føre til at et vedtak blir ugyldig.

En handling eller unnlatelse i tjenesten vil kunne bli bedømt som en tjenesteforsømmelse, og kan føre til tjenestelige reaksjoner.

Handlinger eller unnlatelser i tjenesten kan også være så grove at de fører til påtale og straffereaksjoner.

Klare brudd på lovbestemmelser vil normalt også være brudd på allmennetiske og forvaltningsetiske retningslinjer (…)

Retningslinjene har sitt utspring i allmenngyldige etiske verdier og normer som for eksempel rettferdighet, lojalitet, ærlighet, pålitelighet, sannferdighet og at man skal behandle andre slik man selv ønsker å bli behandlet.

Vi har mange rettsregler (lovfestede og ulovfestede) som har innvirkning på de etiske verdier og normer i statsforvaltningen. De til enhver tid gjeldende etiske normene påvirker utformingen av lover og annet regelverk.

Slik sett utfyller retningslinjene de eksisterende rettsreglene (…)

http://bit.ly/fh6uzT

Utdrag fra Nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i sosial- og helsetjenesten (2005-2015)

“Ingen tjenester blir bedre enn det den enkelte utøver yter i møtet med brukeren.

Et stort antall klager fra brukere dreier seg om hvordan utøveren har oppført seg overfor den som mottar tjenester (…)

Regjeringen setter brukeren og pasienten i sentrum for sin politikk på sosial- og helseområdet

Kvalitet i prosess og resultat, trygghet, tilgjengelighet, omsorg og respekt i møte med brukeren utgjør sosial- og helsetjenestens kjerneverdier.

Informasjon, medbestemmelse og kvalitetsforbedring er nødvendig for riktig og effektiv behandling – og for brukerens trygghet.

God samhandling mellom nivåene i sosial- og helse tjenesten skal sikre at alle opplever at tjenesten er til for dem, uavhengig av om det er helseforetakene, kommunene, fylkeskommunene eller private som tilbyr hele eller deler av tjenesten.

Tjenester på alle nivåer må samarbeide aktivt for å få til dette.

Det er et krav at sosial- og helsetjenestene utøves i samsvar med gjeldende lover og forskrifter (…)

S. 13 – God ledelse er en forutsetning

S. 37 – Forbedre ledelse og organisasjon

Kvaliteten på de tjenester som leveres, er et sentralt lederansvar.

Det er også et ansvar for ledere å sikre gode kvalitetsutviklingsprosesser i organisasjonen.

Videre må hver enkelt leder bidra til å sikre et tjenestetilbud som oppleves som sammenhengende og helhetlig for brukerne.

Sosial- og helsetjenesten skal være sin egen kontrollør (Hehehehehehehehehe)

Internkontroll er et lovkrav.

Erfaringene fra andre bransjer viser at internkontroll brukt riktig, er meget nyttig for å sikre kvaliteten på tjenestene.

Dette innebærer at mål, oppgaver og ansvar er tydelig kommunisert, og at virksomheten har en struktur for avvikshåndtering og for å lære av erfaringer.

Det er et lederansvar å sikre «rett person på rett plass», og at utøverne har nødvendig kunnskap og kompetanse.

http://bit.ly/xBJkF8

Oppfølging av …”og bedre skal det bli” – Nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i sosial-og helsetjenesten (2005-2015)

Hvordan kommer vi fra visjoner til handling? … og bedre skal det bli!

(Utdrag): Praksisfeltets anbefalinger for å oppnå god kvalitet på tjenestene i sosial- og helsetjenesten

Alle som mottar tjenester fra sosial- og helsetjenesten skal få en faglig forsvarlig og menneskelig god tjeneste som er koordinert.

Tjenesten eller behandlingen skal utformes i samarbeid med brukeren og tilpasses den enkeltes behov og ønsker.

Da må brukeren ha en sentral rolle fordi det bare er brukeren som kan bedømme om tjenesten fungerer tilfredsstillende gjennom hele forløpet (…)

S. 13 – Forskrift om internkontroll i sosial- og helsetjenesten gir et minstekrav for forsvarlige tjenester.

Målet med disse anbefalingene er imidlertid tjenester av beste kvalitet, og for å nå dette må alle virksomheter arbeide systematisk og kontinuerlig med å forbedre tjenestene (…)

S. 15 – Det forventes at ledere ser arbeidet med forbedring som en sentral og nødvendig del av sitt arbeid – ikke noe som gjøres i tillegg.

Dette innebærer at lederen:

• Har klare visjoner og mål for virksomheten

• Utvikler en åpen og endringsvillig organisasjonskultur

• Utøver ledelse som fremmer systematisk forbedring

• Involverer og motiverer medarbeidere og brukere i forbedring av tjenestene

• Sikrer sammenhengende tiltakskjeder mellom ulike tjenester og på tvers av nivåer (…)

3 Gjeldende rett – Kommunehelsetjenesteloven og Sosialtjenesteloven 3.1

Innledning (…)

Kommunene plikter å sørge for et forsvarlig tjenestetilbud – generelt og i forhold til den enkelte – uavhengig av kommuneøkonomien) (…)

http://bit.ly/tbkvMe

http://bit.ly/gMPWkX

Jeg tilføyer at Steinhaugen samt alle andre involverte aktører i myndighetsmisbruket, i lang tid har vært klare over at jeg informerer om dette i sin helhet her på blogg og at samtlige aktører er navngitt, da både hun og flere andre ansatte ved kontoret har fått tilsendt mail med linker fra meg til relevante poster her inne som er tilknyttet alle de klager jeg har sendt inn. (Hassan Rivandi tilkjennega for meg at han var inne og leste min blogg FØR jeg hadde gitt ham personlig informasjon om dette.)

Les ytterligere forhistorie her:

Forbrytelser i den Offentlige Tjeneste (Del 1).

http://bit.ly/wNvMow

HELSEDIREKTORATET

Individuell plan 2010 – veileder til forskrift om individuell plan

10.1 Forskrift om habilitering og rehabilitering

Denne forskriften fra 2001 utfyller på flere områder forskriften om individuell plan.

Denne forskriften er hjemlet i kommunehelsetjenesteloven og lov om spesialisthelsetjenester, men det understrekes at helsetjenestene skal samarbeide med sosialtjenesten og andre etater ved behov.

(Jeg ble holdt på galt team i to år – utdrag fra posten NAV Nordstrand Sosial: Informasjon om grovt maktmisbruk – fortsettelse av serien i 6 deler):

17.08.2010 – Jeg ringer Nav Nordstrand Sosial i dag for å innhente siste informasjon jeg trenger før klagen går til Fylkesmannen.

Da blir jeg tilfeldigvis satt over til en dame jeg aldri har hørt om tidligere som er på “Team 2“.

Hun opplyser meg om at jeg nå vil bli overflyttet hit!

**- ????? Jeg forstår ingenting, og hun svarer “det finnes to team ved dette kontoret“**

- ?????

Hun kan fortelle meg at hun er leder ved det ene teamet, og Marit Gunnes ved det andre.

**Jeg spør hva de to “teamene” arbeider med, og får vite sånn helt tilfeldig at “du har vært på gæærnt team i lang tid“!**

Det ene teamet som jeg med alvorlig sykdom og flere akuttinnleggelser ved Ullevål har vært ved i over to år (ledet av Marit Gunnes) har “fokus på kvalifisering og arbeidssøk” og det andre teamet som jeg plutselig får vite at jeg skal over på nå, har fokus på BEHANDLING OG REHABILITERING!

Jeg måtte legge på røret, for jeg ble så sjokkert og forbannet at jeg trodde jeg skulle få akutt hjerneblødning!

http://bit.ly/aD9pT9

(Helsedir. forts): Forskrift om individuell plan legger et ansvar både på spesialisthelsetjenesten og sosial- og helsetjenestene i kommunene ved utarbeiding av individuelle planer.

Forskrift om habilitering og rehabilitering går nærmere inn på hva som er henholdsvis kommunens og spesialisthelsetjenestens ansvar og samarbeidet mellom dem knyttet til individuell tjenesteyting (kap. 2 og 3 i forskriften).

Både kommunen og spesialisthelsetjenesten skal ha en koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering.

Disse enhetene vil ha en sentral plass i arbeidet med utarbeiding og iverksetting av individuelle planer for mange tjenestemottakere

1. Lov og forskrift om individuell plan

1.1 Lovgrunnlaget

Tjenestemottakerens rett til å få utarbeidet individuell plan, og tjenestenes plikt til å utarbeide individuell planer, er hjemlet i ulike lover og forskrifter.

Lovgrunnlaget er utvidet flere ganger siden individuell plan kom inn i regelverket i 2001.

Sosialtjenesteloven § 4-3a. Rett til individuell plan

Den som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, har rett til å få utarbeidet individuell plan.

Planen skal utformes i samarbeid med brukeren, jf. § 8-4.

Sosialtjenesten i kommunen skal samarbeide med andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tilbud for den det gjelder.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hvem rettighetene gjelder for, og om planens innhold (i kraft 1. januar 2004).

Arbeids- og velferdsforvaltningsloven (NAV-loven) § 15. Samarbeid med brukeren og individuell plan

Enhver som henvender seg til kontoret, har rett til informasjon om arbeids- og velferdsforvaltningens tjenester og ytelser.

Kontoret skal tidligst mulig avklare brukerens helhetlige behov.

(Jeg tilføyer: Dette ble allerede avklart i de to første møtene jeg hadde med to ansatte ved sosialtjenesten, sommeren 2008. De tapede møtereferatene kan leses litt langt nede i følgende bloggpost):

Når utbredt ukultur og kameraderi utgjør selve limet og de overordnede føringene i Forvaltningen.

Del 6

http://bit.ly/9V1i2P

Utdrag fra overnevnte post skrevet rett fra opptak. Tidspunktet er 08.06.2009:

Amundsen sier videre at vi har prøvd jobbsøk, men at jeg har gitt beskjed til JJ at “det ikke er der jeg er nå, og at det er min helse som har gjort det vanskelig for meg å gå ut i jobb”!

Her tilkjennegir altså KK at hun meget vel er klar over at jeg er såpass syk at jeg ikke kan arbeide – Hun viser faktisk at hun har vært klar over dette helt siden mail om dette gikk fra meg til JJ med denne opplysningen allerede 08.10.2008!

I denne samtalen forteller jeg om bytte av fastleger der annen fastlege ikke vil ha meg fordi han kjenner min forrige lege – og hele den problematikken (sitat slutt).

I posten under, orienterer jeg videre om forholdene til tredje person ved sosialtjenesten- :

Del 5

http://bit.ly/cdYGKF

(Helsedir. forts): Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med brukeren.

Den som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, har rett til å få utarbeidet individuell plan.

Planen skal utformes i samarbeid med brukeren.

Kontoret skal samarbeide med andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tilbud for den det gjelder.

Departementet kan gi forskrift med nærmere bestemmelser om hvem retten til individuell plan gjelder for og om planens innhold (i kraft 1. juni 2006).

Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen

§ 28. Rett til individuell plan

Den som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, har rett til å få utarbeidet individuell plan.
Planen skal utformes i samarbeid med tjenestemottakeren, jf. § 42.

Kommunen skal samarbeide med andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tilbud for den det gjelder.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hvem rettigheten gjelder for, og om planens innhold.

§ 33. Individuell plan for deltakere i kvalifiseringsprogram

Deltakere i kvalifiseringsprogram har rett til individuell plan.

Planen skal utformes i samarbeid med deltakeren, jf. § 42. Kommunens ansvar etter § 28 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende (…)

3.4 Samarbeid på systemnivå

I tillegg til sektorovergripende prosedyrer og samarbeidsavtaler, bør arbeidet med individuell plan være tema i møter på ledelsesnivå mellom ulike tjenesteområder.

Individuell plan forutsetter samarbeid med aktører også utenfor helse- og sosialsektoren.

Det er viktig at kommunen, som i de fleste tilfeller vil være hovedaktøren i planarbeidet, sikrer at brukere får tilgang til den bredde av kompetanse som den enkelte trenger (…)

7.6 Planperiode, evaluering av tilbud og revidering av plandokument

Plandokumentet skal inneholde bestemmelser om fra hvilket tidspunkt planen skal gjelde og hvor lenge.

Koordinatoren bør kontakte tjenestemottakeren med avtalte mellomrom for å høre om det tjenestetilbud vedkommende mottar fra ulike tjenesteytere og instanser er tilfredsstillende, og om samordningen fungerer.

Tidspunkt og frekvens for disse kontaktene nedfelles i den individuelle planen.

Plandokumentet kan inneholde bestemmelser om hvordan tjenesteytere og saksbehandlere skal gå fram dersom de har behov for å gjøre endringer på tiltak.

Dette skal tjenestemottakeren kunne forholde seg til og hjelpeapparatet innrette seg etter.

Opplysninger om klageadgangen bør også framkomme i plandokumentet.

8. Resultat – et individuelt tilpasset tjenestetilbud

Resultatet av en individuell planprosess skal være at tjenestemottakeren opplever å få et individuelt tilpasset og godt koordinert tjenestetilbud som de selv har vært med på å utforme.

Tjenestetilbudet skal ytes med respekt for mottakerens selvstendighet og integritet.

For den som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, er det tilbudet og ikke plandokumentet som er viktig.

En individuell plan har liten hensikt dersom det bare blir en plan på papiret.

Planleggingen er imidlertid et viktig virkemiddel for å sikre at det samlede tjenestetilbudet fra de ulike instanser oppleves å dekke tjenestemottakerens behov.

Et tjenestetilbud til én person er alltid en unik komposisjon av innsatser.

Konsekvensen er at det samlete tilbudet må planlegges og at det må utarbeides en samlet plan på langs og på tvers av sektorer – en sektorovergripende individuell plan.

9. Samarbeidsparter

Det er ofte nødvendig å samarbeide med etater utenfor helse- og sosialtjenestene for å kunne utarbeide et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud, samlet i en individuell plan.

I forskriftens § 6 understrekes at «Har tjenestemottakeren behov for tjenester fra andre tjenesteytere eller etater, skal kommunens helse- og sosialtjeneste og helseforetaket samarbeide med disse.

Denne type samarbeid står blant annet sentralt i forskrift om habilitering og rehabilitering.

I forskriften med utfyllende merknader tas opp blant annet samarbeidet mellom helse- og sosialtjenesten og Arbeids- velferdsetaten (…)

10.1 Forskrift om habilitering og rehabilitering

Denne forskriften fra 2001 utfyller på flere områder forskriften om individuell plan.

Denne forskriften er hjemlet i kommunehelsetjenesteloven og lov om spesialisthelsetjenester, men det understrekes at helsetjenestene skal samarbeide med sosialtjenesten og andre etater ved behov.

Forskrift om individuell plan legger et ansvar både på spesialisthelsetjenesten og sosial- og helsetjenestene i kommunene ved utarbeiding av individuelle planer.

Forskrift om habilitering og rehabilitering går nærmere inn på hva som er henholdsvis kommunens og spesialisthelsetjenestens ansvar og samarbeidet mellom dem knyttet til individuell tjenesteyting (kap. 2 og 3 i forskriften).

Både kommunen og spesialisthelsetjenesten skal ha en koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering.

Disse enhetene vil ha en sentral plass i arbeidet med utarbeiding og iverksetting av individuelle planer for mange tjenestemottakere.

http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00027/IS-1253NY_27349a.pdf

05.01.2012 – Rundskriv og lignende fra Helsedirektoratet

OBS. Helsedirektoratet har fått nye nettsider fra 15.12.2011. Mange lenker dit er brutt..

Det vil ta noe tid før vi har korrigert våre lenker til rundskriv og veiledere.

Helsedirektoratet har heller ikke republisert alle rundskriv og veiledere så det vil kunne være feil i listene en tid fremover.

Har dere spørsmål så kontakt nettredaksjonen og vi skal hjelpe så langt vi kan.

http://bit.ly/yBzHcE

Andre relevante bloggposter:

Er etikken fraværende i offentlig forvaltning? Hvem kan bistå når tjenesteutøveren misbruker sin myndighet?

http://bit.ly/clMyRg

Individuell plan – Ansvar – Utarbeidelsen av planen skal skje gjennom et samarbeid mellom ulike tjenesteytere og etater:

http://bit.ly/9RSuFs

**Sosialtjenesten – Om å holde orden i eget hus. Hvordan blir brukeren møtt?**

http://bit.ly/9mRaTO

Sosialarbeideres holdninger: ”Vi vet hvordan du har det og det er greit for oss”

http://bit.ly/gEMhQM

Når den menneskelige lovgivning avviker fra fornuften blir den ond. Den mister sin karakter av lov og blir snarere en form for vold

http://bit.ly/ejaH4

Når utbredt ukultur og kameraderi utgjør selve limet og de overordnede føringene i Forvaltningen.

Del 5

http://bit.ly/cdYGKF

Del 6

http://bit.ly/9V1i2P

Del to og tre i serien, dreier seg om annen person som tilkjennega overfor sin Fagforening i Bydel Nordstrand at hun kom til å sende inn en klage på lederen ved Nordstrand sosialsenter, Vildgun Steinhaugen.

Hun ble deretter i et møte hun ble innkalt til med Attføringsutvalget i Bydelen, møtt med sanksjoner av et format som ville knuse henne psykisk fysisk og økonomisk, og bunnlinjen var at hvis hun ikke droppet klagen på sosiallederen så ville de aldri mer skaffe henne arbeidstreningsplass!

Snedig nok hadde de ikke innkalt sosialsjefen til møtet, men baserte seg i stedet bevisst på å sjikanere, manipulere og synse rundt hva som egentlig hadde tatt plass hva angikk klagen som sto på trappene – konsentrert mot Xs versjon av saken alene.

Overnevnte utelatelse av den andre part i møtet, samt at møteagendaen skulle dreie seg om verbale overfall og grovt misbruk av myndighet i stedet for “Veien videre mot arbeid” som det ble opplyst i møteinnkallelsen X hadde mottatt, er bevis nok for det oppsiktsvekkende kameraderiet som pågår i Bydelen – alle navngitte aktører i mellom.

Wenche Dahl fra Fagforeningen som var med for å “bistå” X i møtet var ikke til hjelp, men bifalt panelets “resonnement” om at person X ikke ville kunne få tilbakemelding på hvordan klagen ville bli behandlet!

Dahl forsvarer i tillegg sosialsjefens sjikane av X i møtet vi har med henne forut for møtet i Attføringsutvalget – hvilket Del 2 starter med.

Når X kontakter sin saksbehandler som arbeider utenfor bydelen og forteller om overgrepene, kan denne opplyse henne ordrett og tapet (fra Del 3):

Bydel Nordstrand er et jævla “rottereir!

VI HAR SÅ MYE PROBLEMER DER! Det er helt grusomt!

Nav Nordstrand – Det er en ukultur!

Etter møtet som jeg var med på og tapet, geleidet jeg X til nærmeste restaurant der hun holdt på å kollapse.

Hun gikk også ut på toalettet og kastet opp.

X ble såpass dårlig av behandlingen at hun en tid etter måtte trappe opp til dobbel dose blodtrykksmedisiner:

Del 2

http://bit.ly/d23aa8

Del 3

http://bit.ly/cvsadn

Noen av innleggene som Dagsavisen slettet – Del 4

Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 5. Lov- og regelverk

http://bit.ly/xkWBVd

Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 7 – Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere (Forvaltningenes hjemmelagde regler)!

Strategi for oppfølging av brukere i NAV, og Kompetanse i NAV- kontoret – Overordnede prinsipper og føringer

http://bit.ly/pjTyqQ

Listen over alle bloggposter:

http://bit.ly/hwKs7V

Publisert i Kameraderi, maktmisbruk, manipulering, Nav, Nyheter&Debatt, offentlige kontor, Politikk, Politikk, Samfunn, Sensur, sosialkriminalitet, ukultur, vilkårlighet | 1 Kommentar »

Stikkord: individuell plan, klager, kvalifiseringsprogrammet, livsopphold, myndighetsmisbruk, NAV, rehabilitering, sosialkontor, underslag

januar 19, 2012

Sosialkontorets projisering

Les hele posten her:

http://bit.ly/zISE8p

Hvorfor ikke Nav saksøker meg?

De vet jeg sitter med alle opptak.

Sosialkontorets projisering oppdatert

Med dette, bevises underslaget av klager på sosialsjefen som hun og hennes leder Bydelsdirektør Per Johannessen står ansvarlige for å ha gått sammen om å stanse, samt flere lov- og pliktbrudd begått mot meg fra sosialtjenesten over flere år – noe som lederen regelrett bagatelliserer og fraskriver seg alt ansvar for.

Tapet telefonsamtale med sosialleder Vildgun Steinhaugen 02.02.2011:

https://www.facebook.com/group.php?gid=239037095892

Publisert i Kameraderi, maktmisbruk, manipulering, Nav, Nyheter&Debatt, offentlige kontor, Politikk, Politikk, Samfunn, Sensur, sosialkriminalitet, ukultur, vilkårlighet | Legg igjen en kommentar »

Stikkord: individuell plan, kvalifiseringsprogrammet, livsopphold, myndighetsmisbruk, NAV, rehabilitering, sosialkontoret, underslag

januar 14, 2012

Sosialkontoret – Underslag av møtereferater og avtaler: “Vi leser din blogg”

Når utbredt ukultur og kameraderi utgjør selve limet og de overordnede føringene i Forvaltningen.

Del 5

http://bit.ly/cdYGKF

Publisert i Kameraderi, maktmisbruk, manipulering, Nav, Nyheter&Debatt, offentlige kontor, Politikk, Politikk, Samfunn, Sensur, sosialkriminalitet, ukultur, vilkårlighet | 2 Kommentarer »

Stikkord: Nav Nordstrand, sosialkontor, underslag

januar 12, 2012

Svar til Roar Flåthen

Flåthen sier han mange ganger har vært forbannet på negative debatter om Nav, og at inntrykket som gis er at Nav-ansatte har skylda.

Flåthen understreker at dette ikke er akseptabelt, da hans klare inntrykk er at de Nav-ansatte generelt gjør en kjempejobb med kun EN målsetting for øyet – å få det hele til å fungere, slik at brukerne føler seg velkommen og får den hjelpa de skal ha.

Flåthen uttaler at det er gledelig at regjeringen har tatt tak i den økende voldsproblematikken og bidrar til å gjøre noe med det.

Hva vet Flåthen?

Er Flåthen kunnskapsløs?

Kan det være rimelig å slutte at en av landets mektigste menn virkelig er genuint og oppriktig kunnskapsløs?

Artikkelen avslutter:

“På Nav-konferansen skal veien videre diskuteres, og arbeidsminister Hanne Bjurstrøm benyttet anledningen til å takke de ansatte.

Jeg vil takke dere ansatte for å stå med rak rygg når medier, politikere, brukere og Riksrevisjonen har kritisert Nav. Dere lønnes nå med at det går bedre, sier hun.”

Og Bjurstrøm har takket før!

Hun takket for god planlegging og innføring av ordningen med meldekort for Nav sin toppledersamling 15.04.2010.

Og på Maktens Tinder skinner det – som alltid.

Men på Facebookgruppa “Folkeaksjonen mot meldeplikt for kronisk syke” som fikk medieomtale i ca. 5 – 6 aviser og i flere artikler, ble nær 30.000 medlemmer og deres argumenter og bønner oversett med største veloverveide arroganse:

Les mer her:

Hanne Bjurstrøm – Landets mektigste kvinne

http://bit.ly/hV6UFx

Rangeres jeg bare som en kjeftesmelle med skrivekløe?

Er mine innsideavsløringer om det nøye koordinerte og utstrakte myndighetsmisbruket og kameraderiet som pågår i Nav som uvesentligheter og bagateller å regne?

Siste to måneders varsling om overnevnte er både satt inn i Vårt Land (her ble det mange kommentarer), på Nye Meninger og på min blogg: “På Nav med balltre” – Henholdsvis:

http://bit.ly/xuFto2

http://bit.ly/y0pc76

http://bit.ly/x0cn7n

Sannheten er at flere uegnede elementer som ulykkeligvis har blitt tilsatt i sine vanntette stillinger i forvaltningen samler seg i tverrfaglig flokk for å ta de svakeste av oss – og med svak mener jeg i den forstand at vi er syke!

Jeg underbygger denne påstanden i Del 2 og 3 i serien jeg laget om annen person som også ble utsatt for et maktmisbruk av svært alvorlig omfang.

Dette startet når hun tilkjennega at hun ønsket å levere inn en klage på sosialsjefen ved Nordstrand sosialsenter.

Selv ikke representanten i Fagforeningen hun var medlem av hjalp henne – hun satt rolig å hørte på flokkens samlede angrep i Attføringsutvalget i Bydelen, og jeg var med i alle møtene og tapet alt!

Da jeg i etterkant kontaktet flere topper i Fagforbundets ledelse for å informere om det jeg hadde vært vitne til, ble jeg møtt med den største ignoranse.

Her kan innholdet i båndopptakene leses:

Når utbredt ukultur og kameraderi utgjør selve limet og de overordnede føringene i Forvaltningen.

Del 2
http://bit.ly/d23aa8

Del 3
http://bit.ly/cvsadn

Hva angår avsløringene gjennom snart 4 år om blant annet de lov- og regelbrudd som konsekvent har blitt holdt i hevd overfor meg – en varsler som avdekker misligheter i Systemet:

Ville Flåthen ha byttet plass med meg en dag – en uke – nei. skal vi ikke heller like så godt kline til og si hele FIRE ÅR, og se om han ville ha sagt seg tilfreds med behandlingen han fikk.

Flåthen må huske at under slike forhold ville han ikke lenger være “Top Dog”!

Flåthen ville ha en rekke sykdomstilstander som på det nærmeste var invalidiserende.

Flåthen ville ikke ha sittet igjen med en eneste person i sitt mektige kontaktnettverk.

Flåthen ville erfart at den ene fastlegen etter den andre enten sluttet, ba ham å finne seg en annen fastlege – angivelig på grunn av “komplisert sykdomsbilde” eller nektet å bistå ham i hans vanskelige sak med Forvaltningen.

Flåthen ville aldri bli sluppet igjennom med å belyse sin sak i media – konsekvent!

Flåthen ville – uten unntak – møte på oppsiktsvekkende Goddag Mann – økseskaft-svar i alle sine henvendelser til ulike klageinstanser.

Flåthen ville bli stanset i og føre sin egen sak mot Nav underveis av Retten etter at flere titalls advokater hadde nektet å ta hans sak fordi han ikke var i besittelse av nødvendige økonomiske midler, og etter at han var blitt nektet fri rettshjelp av Dommer.

Dette etter at han hadde sendt inn de første bevisopptak til Dommeren som øyeblikkelig og samme dag fremsatte krav om at han måtte møtte med prosessfullmektig innen kort tid – på begjæring av motpartene – ellers ville saken bli avvist!

Så er mitt spørsmål – Ville Flåthen etter dette ha fått tilegnet seg et annet syn på virkeligheten?

Viktig blir det å lese den absolutte forskjellsbehandling tidligere Navdirektør Tor Saglie utøvet overfor meg og annen person i debatten Kristin Floer – tidligere Rådgiver i Arbeids- og velferdsdirektoratet og “den andre part” – startet på Nye Meninger nettopp:

Arbeid for alle?

Her vises et av svarene fra Heidi Stakset i kommentar 5 - “Slu strategi”

Hennes konklusjon over forskjellsbehandlingen, høres veldig riktig ut:

“Forskjellsbehandlingen skyldes at Navdirektør Tor Saglie brukte Kristin Floer til å skape mediaoppmerksomhet rundt seg selv og sin etat. Hun hadde gått ut i mediene, og dermed kunne han følge opp- via mediene. Omdømme har alt å si.Når det kommer en til- Jeanine Horntvedt- som også er høyt utdannet- er hun uinteresssant.

Navdirektøren kan ikke gjøre mediestuntet to ganger.

Kristin Floer ble brukt for Navdirektørens omdømme.

Dette er ledernes- og politikerens taktikk for å holde på makten og posisjonene. Statsministeren har fått krass kritikk for sin brutale håndtering av den suicidale asylsøkeren Aaron- via tre-fire innlegg i Dagsavisa.

Statsministerens stunt er å fremme kritikk av Tyrkias behandling av journalister. Slik fremstiller statsministeren seg selv som en ridder for de fengslede journalistene, alt mens han selv fratar en syk asylsøker behandling og kaster han i en mørk fangecelle på Trandum- i isolat- før han overgir han til sine fiender som fengsler han ved ankomst.”

http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1014/thread230849/#post_230849

Mitt svar her inne, er en reaksjon på artikkelen:

Misliker kritikk av Nav-ansatte

http://www.frifagbevegelse.no/arbeidslivet/article5876219.ece

Her står en samlet en oversikt over mine innlegg:

Listen over alle bloggposter:

http://bit.ly/hwKs7V

GOOGLEPROFIL:

https://plus.google.com/105903693277402506219/posts

Til slutt minner jeg Flåthen om en mail jeg sendte ham i 2008 som fremdeles står ubesvart:

LO, Arbeidstilsynet og NTL – Unnlatelser av hjelp mot overgrep fra Nav. Mail i saken.

http://bit.ly/9LkGgP

(sitat fra art. slutt)

I debatten jeg startet i Aftenposten – “Kritikk av Nav skjules” i 2008, satte jeg inn og kommenterte en annen artikkel om Flåthen:

“Vil beskytte Nav-ansatte”.

“Gjør ikke de ansatte til syndebukker, sier LO-leder Roar Flåthen. Fagbevegelsen er dypt bekymret over problemene i Nav.”

http://bit.ly/wEqRne

En av meddebattantene “Leif Per”, kom med viktige innspill som jeg hadde lagret, og viser her:

“Jeg har to kommentarer til Morten Øyes uttalelser i artikkelen i aftenposten:

1. “Det er statsråden og Nav-ledelsen som må ta ansvaret. De ansatte gjør et de får beskjed om, sier Morten Øye, leder av LO Stat”.

Jeg er glad for at LO endelig plasserer hovedansvaret der det hører hjemme, nemlig hos den inkompetente NAV-ledelsen.

Men dette unnskylder ikke de mange dokumenterte eksemplene på ulovlig opptreden fra individuelle saksbehandlere.

(Jeg legger til – Les også denne posten):

Hvordan står det til på våre sosialkontor?

http://bit.ly/9L4i42

2. Øye påpeker at Nav-reformen ikke er en alminnelig omstilling, “men en svært stor og krevende reform der ulike kulturer og styringssystemer støter sammen”.

Dette er tøv, det er nettopp dette alminnelig endringsledelse handler om fra et faglig synspunkt.

Når en ledelse som er spesielt rekruttert for å håndtere dette ikke makter oppgaven er de inkompetente.

Jeg har kjennskap til at NTL har kjent til de dårlige arbeidsforholdene i det gamle Aetat i flere tiår uten at forholdene synes merkbart bedre. NTL må derfor være en usedvanlig ineffektiv fagforening.

Av hensyn til egen troverdighet bør LO rydde opp i forholdene i NTL”.

http://debatt.aftenposten.no/item.php?GroupID=8&ThreadID=246936&s=&page=7

Min egen erfaring med NTL der jeg var betalende medlem:

NTL beskytter ikke sine medlemmer mot maktmisbruk fra NAV:

http://debatt.aftenposten.no/item.php?GroupID=60&ThreadID=229936&s=&page=1

Debattcentralen er lagt ned, men jeg hadde altså kopiert opp en del av materialet og satt inn i bloggpost:

LO, Arbeidstilsynet og NTL – Unnlatelser av hjelp mot overgrep fra Nav. Mail i saken.

http://bit.ly/9LkGgP

L.P kommenterer videre på side 9 – da ikke direkte relatert til Flåthens art:

“NAV har jo diverse samarbeidspartnere når det gjelder praksis for personer under yrkesrettet attføring.

Attføringsbedriftene, som er organiserte i NHO og derfor en sterk lobby, er økonomisk avhengige av tilskuddene som NAV for å gi folk arbeidspraksis.

Uten NAV må de legge ned virksomheten.

Videre outsourcer NAV arbeidet med å finne praksisplasser til private konsulentfirmaer.

Noen av disse har tidligere NAV-ansatte i ledelsen som kjenner beslutningsprosessene og enkelte beslutningstakere godt.

NAV påstås å måles på sine resultater, som konkret innebærer formidling til jobb, praksisplass eller utdanning (gjerne et AMO-kurs i regi av NAV).

For både ansatte og ledere i NAV vil dette være viktig, ikke minst for de midlertidige ansatte som det finnes mange av.

Når både NAV og tiltaksarrangør har så sterke økonomiske og resultatmessige insentiver, samtidig med at den som skal attføres står i en svak posisjon uten vern i form av tillitsvalgte osv, foreligger det betydelige muligheter for korrupsjon, overgrep og utnyttelse.

Ikke minst siden eventuelle klager må rettes til det NAV-kontor som har begått feilen.

En attføringsklient som våger å være kritisk løper dermed en vesentlig personlig risiko.

Det samme gjelder de mange NAV-ansatte som ikke er fast ansatte – de tør antagelig ikke innrømme feil av frykt for å miste jobben.

En attføringsklient som ikke villig lar seg utnytte av tiltaksarrangør risikerer at NAV får svært dårlige tilbakemeldinger fra tiltaksarrangør.

Det igjen kan føre til at NAV stopper trygden basert på usanne opplysninger.

Snakk om manglende rettssikkerhet for både brukere og ansatte!“

http://debatt.aftenposten.no/item.php?GroupID=8&ThreadID=246936&s=&page=9

NAVs ledelse ba om innspill, men knuser brukere som påpeker misligheter. Tapet møtereferat fra grove represalier

http://bit.ly/NntOy

Aktørmodellen ble avskaffet

31.03.2006 svarer Justice1 (ansatt i tidligere A-etat) en annen debattant i diskusjonen sistnevnte hadde startet – “Møte med A-etat” der han belyser uverdige, ulovlige og uakseptable tilstander.’

Disse holdes enda ved like, ved hjelp av stor besluttsomhet og iver hos en god rekke samarbeidende og uegnede aktører under etatens nye logo – Nav – den dag i dag.

(Der diskuteres Arbeidsmarkedsbedrifter, hvorav OPT som jeg av Nav ble tvunget inn i i 2007, var en av dem):

http://www.opt-as.no/html/ab.html

Utdrag: (…) Apropos dine erfaringer med Arbeidsmarkedsbedrifter, forkortet AMB. Disse kjemper stadig vekk for å overleve over statsbudsjettet. De ble bygget opp i et industrisamfunn, og bærer derfor preg av det.

Det arbeidet de kan tilby er ofte irrelevant til den utprøving og kompetanseoppbygging en arbeidssøker ønsker og trenger.

De kjemper jo naturligvis allikevel for sin egen overlevelse.

De har gjennom arbeidsgiverforeninger de er med i stor innflytelse i departement og regjering.

Dette binder Aetat til en viss grad opp i å benytte disse bedriftenes tiltaksplasser.

Derfor kan det være at Aetat lokalt forsøker å dytte arbeidssøkere inn til utprøving på disse bedriftene uten at de ønsker det selv.

Dette er stikk i strid med det som skal være det faglige grunnlaget for attføringsarbeidet, nemlig aktørmodellen.

I aktørmodellen skal ethvert tiltak bygge på søkers egne ønsker.

Det er kun når søker ikke vet hva han/hun ønsker eller klarer at det er aktuelt med slike avklaringstiltak.

Imidlertid vet jeg at det finnes saksbehandlerer som for å slippe å begrunne et avslag, vil tvinge ressurssterke mennesker i det som for dem ofte vil føles som en fornedrelse, inn i en slik bedrift.

De regner med at søker da vil si fra seg hele attføringen, fremfor å nedverdiges og ydmykes, og dermed har de oppnådd det de ønsker.

Dersom du har gode alternativer å foreslå selv, mener jeg de ikke kan tvinge sin vilje igjennom, men du verden så mye trøbbel, vanskeligheter og trenering av tid de kan forsøke i direkte utmattelsesteknikker (…)

http://bit.ly/f4XL8e

Les mer fra “Justice1″ her:

A-etat og trygd og korrupsjon?:

http://bit.ly/hiOws6

Aviskronikken som støtter opp om det “Justice1″ avslører i overnevnte debatt;

En helvetes jobb (utdrag):

“Milliontap, omorganiseringer og rot har ført Aetat inn i en kollektiv depresjon. Drapstruslene har haglet og ansatte har gått.”

http://bit.ly/buXLeA

Debattcentralen er nedlagt, og her er mine synspunkter på det:

Vår nye ytringsfrihet

http://bit.ly/z4BYPe

Et godt utdrag av “Justice1″ er heldigvis kopiert opp, og kan leses i følgende bloggpost:

Noen av innleggene i serien som Dagsavisen slettet – Del 1: