Nav og Arbeidsministerens konsekvente ignorering av mangeårig åpenlys sosialkriminalitet

FORVALTNINGSSKJØNN

Det er tre ulike hovedtyper forvaltningskjønn (…)

* Det tredje tilfellet er det mest problematiske, og foreligger der bestemmelsen inneholder vilkår som lovgiver har ment at forvaltningen selv skal bestemme innholdet av.

Dersom et vilkår er svært vagt taler det for forvaltningskjønn, som f. eks. uttrykket «særlige grunner».

Grunnen til dette er at slike vilkår er lite egnede for rettlig overprøving, noe som igjen belyser at Stortingets mening ikke var å gi vilkåret en slik funksjon.

Holdepunkter kan også fremgå av forarbeidene.

Dersom formålet med vilkåret er politiske hensyn eller angår et faglig vanskelig område, vil det forøvrig peke i retning av at vilkåret er underlagt forvaltningskjønn.

Forvaltningsrett – Wikipedia

SØKELYS PÅ VALGFLESK

http://bit.ly/NfD2y2

Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere(Forvaltningenes hjemmelagde regler)

http://bit.ly/vZ5qgK

Dette er loven som både Statsministeren, Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm og andre makttopper som står ansvarlige for at Nav skal fungere som et best mulig tjenestetilbud til landets borgere, bevisst, og over år har brutt med på alle måter:

LOV 1909-03-23 nr 00: Instruks for Regjeringen.

§ 3. Som departementchefer paaligger det statsraaderne, enhver for sit departements vedkommende, at paase og være ansvarlig for, at enhver til departementet indkommen sak tilbørlig behandles og fremmes til avgjørelse; at Statens og enhver borgers tarv nøie varetages; at offentlige regnskaper i ret tid avlægges, revideres og decideres; at departementernes embeds- og tjenestemænd tilholdes nøie at overholde sine plikter såvel med hensyn til tjenesten som like overfor almenheten.

http://bit.ly/ff70r7

Klagemulighetene som angivelig eksisterer overfor dyptgripende feil og grovt myndighetsmisbruk begått av forvaltningen, er i store trekk kun et spill for galleriet, og de ansvarlige for at sosialkriminaliteten stadig opprettholdes er seg dette vel bevisst.

Og alle borgere som rammes av overnevnte, er vel bekjente med at forholdene er «tilrettelagt» slik at ingen reell bistand vil være å oppdrive akutt eller på de neste tre til syv åtte måneder – endog mer – (klagebehandlingstid Fylkesmann/Sivilombud), når katastrofen rammer enslige, par, barnefamilier – kort sagt alle som befinner seg i en livssituasjon som fordrer assistanse på kort eller lengre sikt, og som ved fravær av hjelp erfarer at krisen de er midt inne i blir sterkt forverret med alle de vidtrekkende nedbrytende implikasjoner dette medfører.

Alt på grunn av at saksbehandlere velger å ikke gjøre jobben sin på etisk, lovpålagt og forsvarlig vis.

Og ingen sanksjoner rammer forvaltningspøbelen som systematisk bryter ned og ødelegger menneskers liv, helse og fremtid.

Skadevolderene går fri – år etter år etter decennium.

Enhetsledere griper ikke inn i fordervede forvaltningskulturer slik de er lovpålagt, og er som øverste myndighet enkelte ganger de som selv svinger pisken overfor borgere som velger å klage på sterkt urimelig opptreden fra saksbehandlere og uforsvarlige vedtak som fattes:

Sosialkontorets projisering – Tapet telefonsamtale med sosialleder Vildgun Steinhaugen

http://bit.ly/AuljKL

Internjustisen tar seg taust og målrettet av «brysomme klienter»:

På Nav med balltre – Del 2

http://bit.ly/x0cn7n

Fasiten – Hvordan sosialhjelpsmottakere langsomt blir tatt livet av, og annen nyttig informasjon

http://bit.ly/QDmTaJ

Forbrytelser i den Offentlige Tjeneste – Forbrytelser uten straff

http://bit.ly/dZxQ3D

Utdrag fra

Nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i sosial- og helsetjenesten (2005-2015)

S. 37 – Forbedre ledelse og organisasjon

Kvaliteten på de tjenester som leveres, er et sentralt lederansvar

Det er også et ansvar for ledere å sikre gode kvalitetsutviklingsprosesser i organisasjonen.

Videre må hver enkelt leder bidra til å sikre et tjenestetilbud som oppleves som sammenhengende og helhetlig for brukerne.

Sosial- og helsetjenesten skal være sin egen kontrollør.

INTERNKONTROLL ER ET LOVKRAV (…)

http://bit.ly/N2bPzb

Utdrag fra brev – HOD 07.06.2012

«Pasient- og brukerrettighetsloven beskriver pasientens rett til medvirkning ved gjennomføring av helsehjelp og retten til informasjon. Brukermedvirkning vil si å sette brukernes behov i sentrum.

Brukere skal medvirke og ta beslutninger i forhold som angår dem.

Det fremgår av Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011 – 2015) at pasienter, brukere og pårørende skal møtes med respekt og omsorg og ha innflytelse over utforming av tjenestetilbudet.

Pasient-, bruker- og pårørendeorganisasjoner skal være viktige samarbeidspartnere for folkehelsearbeid, og bidra med sine erfaringer i utviklingen av tiltak. Brukere skal delta mer aktivt i utviklingen av nasjonale faglige retningslinjer og handlingsplaner.

Brukerorganisasjonene skal ivareta brukerne og deres erfaringer i folkehelsearbeidet og i arbeidet med å utvikle gode helse- og omsorgstjenester.

«Utdrag fra brev – Statsministerens Kontor 09.11.2012

«Først ønsker jeg å understreke at alle har krav på å bli møtt med respekt i forbindelse med utredning, behandling og oppfølging, uavhengig av tjenestens forståelse av deres sykdom. Det er ikke diagnosen, men den enkeltes behov for bistand og omsorg som avgjør hvilke tjenester som skal ytes. Pasientenes rettigheter etter lovverket er ikke avhengig av diagnose»

http://bit.ly/SuxylR

11.01.2012 – Rettighetsvekst uten kontroll

Domstolenes aktivitet har ikke økt som resultat av økte rettigheter.

Byråkratiet har derimot est ut.

(…) I enkelte tilfeller har byråkratiet trenert vedtak om å gi utsatte grupper lovfestede rettigheter.

26. mai 2010 viste TV2 et oppslag om hvordan administrasjoner i forskjellige kommuner lagde sine egne regler, fulgte opp saker dårlig og heller forsøkte å få foreldre til å droppe saker for å hjelpe barna sine.

Man glemmer at også offentlig ansatte kan ha egeninteresser.

Av den grunn må man antakelig ha ris bak speilet, med sanksjoner, for å bekjempe maktmisbruk og egenrådige tjenestemenn (…)

Konsekvensen av ikke å ta debatten om hvilke fordelingssystemer som er mest effektive, blir fort katastrofal. Dersom vi bruker for mye penger på rettighetsordninger, som blir et pressmiddel for å få større overføringer fra politikerne, uten at tilbudet bedres, er dette sløsing som i neste omgang kan undergrave velferdsordningenes legitimitet. Dette tjener verken politikere, skattebetalere eller velferdsbrukere på.»

http://bit.ly/OCdhq0

Regjeringen velger å ikke gripe inn, annet enn med skinnmanøvre når mediestormen en sjelden gang tvinger dem til «handling».

Lik som Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm nå i juni 2012.

Og det er barna, fokus dreier seg om denne gangen:

‎29.06.2012 – Uklar barneforbedring fra Nav

«Nav lover å bli bedre til å ta vare på barn. Men barnerettseksperter har vansker for å se klare forbedringer i det nye rundskrivet som skal stramme opp praksisen i kommunene.

Det er så uforpliktende formuleringer her at jeg tror ikke det får noen som helst virkning.

Vi har å gjøre med en etat som er så hardkokt i å motstå pålegg i lovgiving og rundskriv at det må meget tydelig tale til for at det skal ha sjanse til å slå gjennom, sier jussprofessor Kristian Andenæs som er instituttleder for Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo.»

http://bit.ly/TGscTE

Uklar barneforbedring fra Nav

http://bit.ly/TznaI3

Bjurstrøm innkaller Helsetilsynet og Nav-direktøren

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (Ap) ber Nav-direktøren redegjøre for lovbrudd som er avdekket i kommunenes tildeling av sosialhjelp.

http://bit.ly/SISIfO

For godt og vel et år siden var det tilsvarende mediedekning, og da var fokus på sosialhjelpsmottakere generelt (men det ene utelukker jo ikke det andre, da mange mottakere av sosialhjelp har barn, og sånn går nå dagene):

14.03.2011 – Lovbrudd ved nesten alle Nav-kontor

45 av 50 kontrollerte Nav-kontor utfører ikke tjenestene i tråd med loven, viser en rapport fra Helsetilsynet.

http://bit.ly/UDl8da

Fattigdom – Professor refser regjeringen for ikke å ta tak.

http://bit.ly/RiuI21

Farsen har rullet og gått med årvisse mellomrom, og jeg har vist til en hel rekke artikler som avdekker de mange overtramp som Regjeringen stille og rolig har sittet og bivånet i taushet gjennom spektakulær lang tid, i posten:

Sosialtjenestens systematiske avvik og Fylkesmannens fravær av konkret inngripen (utdrag):

(…) “Konklusjonene” B & G sett i denne sammenheng velger å kringkaste med grundig viten i bunn om at akkurat den samme problematikk som her belyses har gått igjen med uke- eller månedsvisse repriser gjennom ÅR, viser ikke annet enn en oppsiktsvekkende unnfallenhet av de sjeldne!

Når til og med våre ansvarlige samfunnstopper forsøker å bagatellisere såpass kjente tema som rammer mange mennesker alvorlig og avstedkommer enorme negative ringvirkninger som direkte resultat av den vante sløve feige og inkompetente runddans som strategisk opprettholdes og som belaster samfunnsøkonomien flere tusen ganger mer enn hvis man hadde erkjent idiotveldet og erstattet den uvillige forvalterbermen med håndsydd kompetanse som oppfylte lovens krav ved å sørge for riktige ansettelsesprosedyrer, kompetent håndtering og iverksettelse av adekvat og forskriftsmessig forebygging, så blir jeg kraftig forbannet!:

Dumskapens Nav vant over nobelpristakere og samfunnslønn

http://bit.ly/i2OkU8

Dere skulle ha talt de stemmeløses sak og spikret politikerne opp ned etter veggen til de avleverte troverdige forklaringer på kolossale tillitsbrudd og kom med forslag til løsninger på utøvelsen av massivt myndighetsmisbruk som alltid vil opprettholdes ved hjelp av mellomleddenes taushet!

Dere velger i stedet å fremsette de sedvanlige tafatte gjengangerfraser overfor etikkblåste noksagter som overhodet ikke er interessert i å utføre sitt arbeid med tilstrekkelig yrkesfaglig forsvarlighet og sunt skjønn, i stedet for å gå dem på klingen med reelle sanksjoner der det vises til den del av straffeloven som er ment å beskytte borgere mot vilkårlighet begått av uttallige uegnede forvaltningstilsatte – og truer med å faktisk håndheve denne overfor hver enkelt av disse hvis de velger å opprettholde den sosialkriminalitet de så lovbeskyttet og gladelig begår – om så i en eneste sak til! (…)

http://bit.ly/sa6v67

Herunder, vil det være på sin plass å ta med et utdrag fra boka

«Det magtfulde møde mellem system og klient«, redigert av Margaretha Järvinen, Jørgen Elm Larsen og Nils Mortensen der bidragene består av en rekke analyser av makt i møtet mellom personalgrupper og deres klienter innefor kommunale sosialforvaltninger og institusjoner.

Aarhus universitetsforlag 2002.

Boken har form som en antologi (tekstsamling), og er et resultat av et samarbeid mellom Maktutredningen og Forskerskolen for integrasjon, produksjon og velferd

Utdrag fra Kap. 1:

(…) Teoretiske perspektiver.

Hva er det for en makt systemrepresentantene har i møter mellom sosialarbeidere og klienter?

Det er åpenlyst ikke bare tale om utøvelsen av en legal myndighet overfor borgerne, men om et langt mer flertydig og inngripende forhold, hvor det er overlatt til de forskjellige faggruppers skjønn å treffe avgjørelser av vital betydning for de berørte personer (…)

Sosialforvaltningen konstruerer sine tilfeller ved å fokusere skarpt på de aspekter av borgernes liv som passer inn i forvaltningens sannhetsregime og administrative kategorier, ved å utgrense andre aspekter.

Den enkelte presses inn i generelle kategorier av tilfeller, på tross av at de kanskje ikke har så mye til felles med andre borgere i samme kategori (…)

Anette Carstens artikkel bygger på en undersøkelse av klientsamtaler på aktiveringsområdet (Carstens, 1998).

Utgangspunktet hennes er at det i vidt omfang er saksbehandlerne som definerer sosialpolitikken.

Det gjør de bl.a via selve samtalene og de vurderinger de gjør om klientene, som grunnlag for de avgjørelser de treffer.

Heri ligger sosialpolitiske valg og prioriteringer, som samtidig uttrykker bestemte menneske – og samfunnssyn.

Det gjelder enten saksbehandlerne er oppmerksom på det eller ei (…)

Carstens tar også opp desentraliseringen av saksbehandlerens makt.

Hun sier at i et visst omfang på aktiveringsområdet har saksbehandlerne fått tillagt den treenige makt: den lovgivende, den utøvende og den dømmende.

Det siste ut fra muligheten til å frata borgerne forsørgelsesgrunnlaget i velferdssystemets nederste sikkerhetsnett.

Hun ser også på noen av konsekvensene av fragmenteringen av de offentlige tjenestene gjennom innholdet i samtalene i sin undersøkelse.

Det viste seg at saksbehandlerne i undersøkelsen avgrenset hva det er relevant å samtale om, meget stramt og meget ensartet.

Dette mener Carstens er forbausende ettersom denne avgrensningen foretas av saksbehandleren alene (…)

Kap 3. ”Kommunal klassifisering av langtidsarbeidsløse”

(…) Forfatterne vil i artikkelen se nærmere på, hvordan kommunene oppdeler og klassifiserer de arbeidsløse, da det har betydning for, hva de kan gjøre for å komme i arbeid, og dermed også for hvilke kvalifiserte tilbud de får adgang til (…)

Ebsen og Guldager innleder artikkelen med å vise til at denne kampen om klassifisering ikke kun er en kamp i ord og skrift, men i høy grad en kamp som foregår mellom klient og saksbehandler i det sosiale system rundt om i landets sosialforvaltninger (…)

Kap 4 Menneskelighet i møtet mellom sosialarbeider og klient – ideal eller realitet?

Lars Uggerhøy

(…) Det er tale om et ulikt forhold mellom en maktfull sosialarbeider og en maktesløs klient.

Sosialarbeiderne nærmest agerer som talerør for systemene eller valgte faglige metoder, enn for klientene (…)

(Sitater fra boka slutt).

Lengere utdrag er vist i bloggposten

Forvaltningens sannhetsregime

http://bit.ly/wYCOzE

Så over til lovverket:

Utdrag fra Justis- og politidepartementet:

9.17 TJENESTEFEIL OG MISBRUK AV OFFENTLIG MYNDIGHET – AVSKJED AV EMBETSMANN: Ot.prp. nr. 8 (2007-2008)

Offentlig myndighet utøves på en rekke områder og har stor betydning for den enkelte.

I tillegg kommer at den private part ofte har en straffsanksjonert plikt til å følge forvaltningens vedtak.

Det er derfor viktig å opprettholde allmennhetens tillit til at offentlig myndighet utøves i tråd med regelverket.

Misbruk av offentlig myndighet kan få betydelige skadevirkninger og ramme enkeltpersoner hardt.

På denne bakgrunn har departementet kommet til at forgåelser ved utøving av offentlig myndighet bør straffesanksjoneres (…)

For eksempel kan en offentlig tjenestemann som i dag legger skjul på sannheten i en protokoll, straffes etter straffeloven 1902 § 120 (…)

Det grovt å bryte sin tjenesteplikt i forbindelse med utøving av offentlig myndighet og er i seg selv skadelig og straffverdig.

Etter departementets oppfatning er uttrykket misbruk lite treffende som betegnelse på vanlige og uaktsomme overtredelser.

Straffebestemmelsen skal også ramme grove tilfeller av forsømmelser, slurv mv.

Det synes for eksempel unaturlig å klassifisere grovt uaktsomme forglemmelser under saksbehandlingen som misbruk av offentlig myndighet.

Departementet foreslår på denne bakgrunn en straffebestemmelse mot tjenestefeil som rammer den som grovt bryter sin tjenesteplikt ved utøving av offentlig myndighet, jf. forslaget til § 171.

Videre foreslår departementet en egen straffebestemmelse mot særlig grove tilfeller av brudd på tjenesteplikten, for eksempel med sikte på å oppnå vinning, betegnet som misbruk av offentlig myndighet, jf. forslaget til § 173.

I likhet med Straffelovkommisjonen mener departementet at også grovt uaktsomme pliktbrudd bør strafflegges, jf. forslaget til § 172.

Slike overtredelser vil regelmessig kunne forekomme, for eksempel ved klanderverdig slurv eller glemsomhet.

Også den grovt uaktsomme lovovertreder er å bebreide, og det er grunn til å stille strenge krav til den som utøver offentlig myndighet (…)

Ikke bare handlinger som begås undermyndighetsutøvelsen, bør rammes.

Også handlinger begått under forberedelsen eller av underordnede bør omfattes.

Det er grunn til å straffe pliktbrudd også under forberedelsen av hensyn til allmennhetens tillit til at offentlig myndighet utøves på en korrekt måte og av hensyn til straffebudets effektivitet.

En tjenestemann bør ikke kunne gå straffri fordi han ikke selv fattet det endelige vedtaket dersom han under saksforberedelsen har brutt sin tjenesteplikt.

Videre foreslår departementet at også personer som bistår ved utøving av offentlig myndighet skal omfattes av bestemmelsen.

Nærheten til myndighetsutøvingen taler for at straffansvaret bør omfatte også denne persongruppen.

Det kan for eksempel være tale om kontoransatte som ikke selv forbereder myndighetsutøving, men som lett vil kunne endre et vedtak eller trenere saksbehandlingen (…)

Strafferammene i bestemmelsene i straffeloven 1902 som helt eller delvis videreføres gjennom forslaget til straffebestemmelser mot tjenestefeil og mot misbruk av offentlig myndighet, varierer fra bot til fengsel inntil 21 år, med til sammen åtte ulike maksimalstraffer (…)

http://bit.ly/dCTSqY

LOV 1983-03-04 nr 03: Lov om statens tjenestemenn m.m.

§15. Avskjed.

En embets- eller tjenestemann kan avskjediges når vedkommende:

a. har vist grov uforstand i tjenesten eller grovt har krenket sine tjenesteplikter eller trass i skriftlig advarsel eller irettesettelse gjentatt har krenket sine tjenesteplikter,

b. ved utilbørlig atferd i eller utenfor tjenesten viser seg uverdig til sin stilling eller bryter ned den aktelse eller tillit som er nødvendig for stillingen (…)

http://bit.ly/ax9MxC

Justis- og Politidepartementet

Ot.prp. nr. 8 (2007-2008)

Kapittel 19. Vern av offentlig myndighet og tilliten til den

§ 171 Tjenestefeil

Med bot eller fengsel inntil 2 år straffes den som utøver eller bistår ved utøving av offentlig myndighet, og grovt bryter sin tjenesteplikt.

§ 172 Grovt uaktsom tjenestefeil

Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes grovt uaktsom tjenestefeil.

http://bit.ly/9V1XGS

Lengere utdrag er vist i bloggposten

Ondskapen i byråkratiske organisasjoner

http://bit.ly/edArzz

Utvidet informasjon er også vist i posten:

Er etikken fraværende i offentlig forvaltning? Hvem kan bistå når tjenesteutøveren misbruker sin myndighet?

http://bit.ly/clMyRg

Hvordan det hele angivelig er ment å være:

REGJERINGEN

Samarbeid og informasjonsutveksling mellom Aetat, trygdeetat og sosialtjenesten – rettslige muligheter og begrensninger

VEDLEGG 6: OM RETTSSIKKERHET

Sotjl. § 8-4 – plikt til å rådføre seg med klienten

Retten til å medvirke betyr at tjenestemottaker skal la sitt syn komme til kjenne, og at det skal legges stor vekt på hva vedkommende mener når tjenestetilbudet skal utformes.

Det følger av dette at det vil være naturlig å la den som er part i saken komme med synspunkter på dette allerede i saksutredningsfasen.

Forvaltningslovens regler om saksforberedelse av enkeltvedtak bygger også på partenes rett til å kunne øve innflytelse på vedtaket, jf. fvl. §§ 16 og 17 (…)

3. Konsekvenser av brudd på saksbehandlingsreglene

Et enkeltvedtak kan kjennes ugyldig dersom saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven er brutt, med mindre det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold (fvl. § 41).

At et enkeltvedtak er ugyldig, betyr at det ikke får rettsvirkninger etter sitt innhold.

Et ugyldig vedtak kan alltid omgjøres av forvaltningsorganet selv i henhold til fvl. § 35 første ledd bokstav c, det kan kjennes ugyldig av domstolene og det kan gi grunnlag for erstatningskrav mot forvaltningen (…)

Normalt må saken ved ugyldighet behandles på ny.

Staten og kommunene er videre ansvarlige for sine organers og tjenestemenns feil etter reglene om arbeidsgiveransvar i skadeserstatningsloven av 13.06.1969 nr 26 kap. 2.

I medhold av disse reglene kan det ilegges erstatningsansvar for ugyldige enkeltvedtak (…)

4. Særlig om “myndighetsmisbruk”

Selv om et vedtak ikke lider av saksbehandlingsfeileller andre typer feil (i hjemmelsgrunnlaget, i det faktiske grunnlaget mv) kan vedtaket kjennes ugyldig dersom det bygger på utenforliggende hensyn, dersom det innebærer usaklig forskjellsbehandling ellerdersom det fremstår som vilkårlig eller høygradig urimelig (…)

7. Oppsummering

Normene om rettssikkerhet skal trygge enkeltindividers vern mot overgrep, og hindre en i en overordnet posisjon, å misbruke sin makt og myndighet.

Disse normene/prinsippene er gitt utsalg i saksbehandlingsregler i forvaltningen.

Reglene setter en standard for god saksbehandling.

Ved å stille krav til saksgangen ønsker man å sikre et best mulig og et mest mulig korrekt resultat.

Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven er således satt for å sikre brukernes rettssikkerhet i forhold til forvaltningen.

Dersom reglene ikke følges kan det blant annet medføre at vedtak anses som ugyldig.

Reglenes status kan illustreres ved at forsøk etter forsøksloven ikke kan godtas dersom det innebærer fravik fra forvaltningslovens saksbehandlingsregler (lovens § 4, første ledd b).

Det er derfor essensielt at de krav til forvaltningen som ivaretar brukernes rettssikkerhet ivaretas ved samarbeid/samordning av Aetat, trygdeetat og sosialtjenesten.

http://bit.ly/9QCdV2

http://bit.ly/ddlLVD

(Les mer her):

Nav – Henvisning til riktig myndighet og andre bestemmelser:

http://bit.ly/hzKFYB

Lov- og regelverk

http://bit.ly/xkWBVd

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om lov om arbeids- og velferdsforvaltningen (arbeids- og velferdsforvaltningsloven)

Innst. O. nr. 55 (2005-2006)

Kildedok: Ot.prp. nr. 47 (2005-2006)
Dato: 30.05.2006

Utgiver: Arbeids- og sosialkomiteen

Utdrag: «For de som av ulike årsaker er så syke at de ikke kan jobbe, må man også ta hensyn til. Selv om de ikke kan jobbe, trenger de likevel et tilbud.

Å bli møtt med verdighet og et tilbud som kan føre til at man kan bedre mottakerens situasjon, bør være et minimumskrav når man oppsøker hjelp.»

http://bit.ly/p1RPRh

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om arbeid, velferd og inkludering

Innst. S. nr. 148 (2006-2007)
Kildedok: St.meld. nr. 9 (2006-2007)

Dato: 14.03.2007

Utgiver: Arbeids- og sosialkomiteen
Sidetall: 56

Til Stortinget

1. Sammendrag

1.1 Hovedinnhold i meldingen

(…) Den enkelte skal i sitt møte med arbeids- og velferdsforvaltningen oppleve reell brukermedvirkning og god individuell oppfølging.

Rettssikkerhet og likebehandling tillegges stor vekt.

Utvikling av kompetanse i forvaltningen, samarbeidet mellom ulike deler av forvaltningen og hensynet til at den enkeltes rettigheter blir ivaretatt gjennom saksbehandlingsprosedyrer, klageordninger mv. blir av stor betydning i det videre arbeidet.

Den enkelte som på grunn av helsemessige eller andre årsaker står uten ordinær arbeidsinntekt skal ha en sikker, trygg og forutsigbar inntektssikring fra det offentlige.

Regjeringen bygger videre på, og kommer med forslag til, å utvide systemet for inntektssikringsordninger (…)

Komiteen er enig i at bekjempelse av fattigdom må føres med et sett av tiltak på flere typer politikkområder, og omfatte mer enn arbeidslinjen.

Ulike virkemidler må tas i bruk, i form av tiltak, stønader eller en kombinasjon av disse (…)

1.2 Komiteens innledende merknader (…)

Komiteen vil klart og tydelig understreke at det i et velferdssamfunn ikke skal oppleves stigmatiserende å falle utenfor det ordinære arbeidslivet.

Det innebærer at det sosiale stønadssystemet i form av trygder og sosialhjelp fortsatt må være universelt utformet, men samtidig fleksibelt nok til at det kan tilpasses individuelle behov for å kombinere stønader med ulike former for kvalifisering til yrkesdeltakelse.

Samme krav til fleksibilitet må gjelde dem som av ulike grunner ikke kan yte hundre prosent, men som likevel har en restarbeidsevne som kan komme både dem selv og samfunnet til gode, i form av sosial inkludering, bedret personlig økonomi og økt verdiskaping.

Komiteen understreker at den som av ulike grunner ikke kan være yrkesaktiv, skal ha den samme selvfølgelige retten til et verdig liv, gjennom ytelser i de universelle ordningene, på et nivå som det er mulig å leve av (…)

http://bit.ly/gks5jM

Sjefsgrisen Napoleon fordeler knapphetsgoder etter prinsipper som han ikke ønsker å etterleve selv

http://bit.ly/dmG4Xz

Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere (Forvaltningenes hjemmelagde regler) Utdrag:

(…) Ifølge Eckhoff og Graver er det flere forhold som gjør at forvaltningens rettsanvendelse varierer fra område til område, og atskiller seg fra domstolenes avveiende tilnærming (…)

For det første forholder de som treffer avgjørelser lokalt seg sjelden til lovtekster, forarbeider og rettspraksis.

I stedet forholder de seg til rundskriv, instrukser, edb-systemer eller særskilte veiledningshefter som overordnede har utarbeidet.

Dette skaper en rettsanvendelse som er mer primitiv og enklere enn den som vi finner i rettssaker.

Dette dreier seg i stor grad om hvordan lovgivningens skjønnsmessige paragrafer erstattes av forvaltningens hjemmelagde regler (…)

Skepsisen til de bevilgende myndigheter vilje til å følge opp politiske vedtak med økonomiske ressurser, til profesjonelle beslutningstakeres ønske om å beskytte sin faglige autonomi og til lavt utdannede yrkesutøvernes tendens til å la personlige verdier og hensyn spille en avgjørende rolle utgjør alle viktige begrunnelser for dette rettighetsfokuset (…)

Det faglige skjønnet standardiseres på ulike måter, og erstattes av et mer eller mindre vilkårlig administrativt skjønn (…)

http://bit.ly/vZ5qgK

Hvordan står det til på våre sosialkontor?

(…) Fra FO og sosialtjenesten rettes det kritikk til foreningen fordi vi har gått ganske kraftig ut mot enkelte sosialarbeidere som vi mener har begått saksbehandlingsfeil eller tjenesteforsømmelser.

Vi har også gått til noen politianmeldelser, men disse er henlagt som ikke straffbare.

Kommunen sa i en pressemelding at sosialarbeiderene var “frikjent”, men det er en misforståelse.

Disse vedtakene ble gjort om, slik at det er en innrømmelse av saksbehandlingsfeil.

Det sies også at vi bør fokusere på systemet, og dempe kritikken av sosialarbeiderene.

Vi har forsøkt å få en dialog med sosialtjenesten og den enkelte sosialarbeider, uten at det har lykkes (…)

Vi er av den oppfatning at det faktisk er slik at den som fatter et vedtak må være ansvarlig for det og kunne stå for det.

Det er ikke systemet som er den faktiske saksbehandler.

Derfor mener vi det er viktig å sette søkelyset på de vedtak som fattes.

Vi vurderer heller å trappe opp markeringen av at det er den enkelte saksbehandler som må være ansvarlig for egne handlinger.

Vi kommer aldri til å slå oss til ro med at det skal være slik at ansvaret for vedtak som får stor betydning for den enkelte vanskeligstilte skal pulveriseres (…)

http://bit.ly/9L4i42

Protest mot læringskonferansen “Fortell det til NAV”:

http://bit.ly/c598mk

Mottar vi den hjelp som de frivillige organisasjonene lover oss?

http://bit.ly/cIcyqD

Sosialtjenesten – Om å holde orden i eget hus. Hvordan blir brukeren møtt?

http://bit.ly/9mRaTO

Individuell plan – Ansvar – Utarbeidelsen av planen skal skje gjennom et samarbeid mellom ulike tjenesteytere og etater:

http://bit.ly/9RSuFs

Er etikken fraværende i offentlig forvaltning? Hvem kan bistå når tjenesteutøveren misbruker sin myndighet?

http://bit.ly/clMyRg

UIO – Det samfunnsvitenskapelige fakultet

2.1 Hva slags makt kan administrasjonen ha over politikerne?

(…) Administrasjonens makt over politikerne – kontroll over ressurser og bruk av tvang

Når det fokuseres på kontroll over ressurser i politikken, er en av de vanligste tilnærminger å se på hvordan avstemminger i de politiske fora faller ut. Den eller de grupper som taper mange voteringer (ikke har kontroll over nok stemmer) vil man ofte kalle maktesløse, mens de som vinner er de som har makt.

Fokuset settes på hvem som har flertall, og hvordan flertall kan oppnås gjennom alliansedannelse, inngåelse av “hestehandler”, samt manipulering av voteringsteknikker og voteringssystemer.

Vi kan kalle dette for en form for numerisk makt, noe som indikerer at man har makt gjennom antallet stemmer man kan mobilisere for et spesielt alternativ.

I mye av forskningen om administrasjonens makt har man en tendens til å se bort fra denne formen for makt. Argumentasjonen er enkel: De som har aksess til politiske beslutningsfora er de som er valgte politikere. Men da har man antatt at de som sitter i politiske fora er “rene politikere”, dvs. at de sitter der kun som representanter for folket.

Men empirisk vet vi at skillet mellom politikere og administratorer ikke er så klart som man ofte tenker seg.

Hvis vi tøyer begrepet “administrator” litt, til også å innbefatte de som er ansatt i tjenesteytende stillinger i en kommune/fylkeskommune, vil man se at kommunestyrer og fylkesting i stor grad er fylt opp av offentlig ansatte.

Hagen og Sørensen (1997:187) viser at så mange som 50 prosent av kommunepolitikerne er offentlige ansatte, mens det samme tall for fylkestingene er hele 60 prosent.

Selv om en stor andel av de offentlig ansatte kommer fra statlig sektor, er mange ansatt i den samme kommunen de skal styre som politikere.

Sammenblandingen reiser nok et interessant spørsmål:

Mange politikere må så og si skifte hatt mellom dag- og kveldstid (da de fleste politiske møter finner sted).

Klarer de det, eller fungerer de i sin politiske rolle som forsvarere av sin sektor og av den kommunale organisasjonen?

Er de talsmenn og -kvinner for kommunens innbyggere, eller for sin egen arbeidsplass?

Det man kan reise en mistanke mot er at de som arbeider i administrasjonen gjør dette for å fremme sine egne interesser, at de opptrer som fagforeningsrepresentanter heller enn folkets representanter, eller som Hagen og Sørensen (1997:187) utrykker det:

Det kan være et demokratisk problem hvis politikerne blir fagforeningsrepresentanter til kommunestyret, snarere enn folkets utsendinger. Kommunalt ansatte kan komme til å sitte på begge sider av bordet.

De både forbereder og vedtar kommunens politikk.

Til det siste kunne jeg tilført at mange av dem også iverksetter kommunens politikk (…)

Hvilke ressurser har de ulike aktørene som de kan benytte for å tvinge hverandre til å fatte bestemte beslutninger?

Spørsmålet er ikke lett å svare klart på.

Hvis vi ser på administrasjonen først er faktisk den eneste ressursen de kan benytte “mot” politikerne sin egen arbeidskraft.

De kan true med å f.eks. legge ned arbeidet hvis politikerne vedtar noe de ikke ønsker.

Mot en slik bruk av ressurser har politikerne en ganske klar makt-overvekt, basert i deres formelle posisjon.

Nedlegging av arbeidet eller andre former for åpen sabotasje kan i verste fall sees på som tjenesteforsømmelse, og føre til oppsigelse eller andre sanksjoner.

Selv om politikernes mulighet til å bruke makt overfor administrativt ansatte er begrenset – administrasjonen er fast ansatte – vil en slik bruk av ressurser ikke bli sett på som legitim.

Hvis kun bytteperspektivet legges til grunn vil politikerne, på grunn av sin rolle som arbeidsgivere, ha en overlegen makt over administrasjonen (…)

I to meget kjente artikler påpekte Bachrach og Baratz (1962; 1963) at makt også kan være knyttet til å påvirke om saksområder i det hele tatt blir tatt fram i offentligheten, diskutert og gjort til gjenstand for åpne vedtak.

Mye av diskusjonen i deres artikler dreier seg om at aktører kan påvirke hvilke saker som tas opp, både gjennom å fatte aktive beslutninger i “lukkede rom” for å hindre en sak i å bli offentlig og gjennom å påvirke strukturer slik at det ble mindre sannsynlighet for at uønskede saker ble tatt opp (…)

Studier av diskusjoner viser ofte at idealer brytes over en lav sko (se Gastil 1992 for en oversikt). Krogstad (2001:111) går så langt som å si at

We all know that political communication is not first and foremost about truth; it is a struggle for power and influence between different interests (…)

Publisert 7. jul. 2003 10:08 – Sist endret 25. nov. 2010 13:52

http://bit.ly/OLYOwm

Mer om embetsverket:

Har byråkrater makt?

http://bit.ly/ovi3Uy

Kommunal- og Regionaldepartementet – Meld. St. 7 (2009 – 2010)

Gjennomgang av særlovshjemler for statlig tilsyn med kommunene:

(…) Samtidig er det et legitimt behov for å kontrollere at kommunene oppfyller sine lovpålagte plikter overfor innbyggerne.

Kommunene kontrolleres og påvirkes på mange ulike måter: Innbyggernes synspunkter fanges opp gjennom den demokratiske styringskjeden.

Politikerne er avhengige av å imøtekomme innbyggerne for å bli gjenvalgt, og kommuneorganisasjonen er avhengig av støtte hos innbyggerne for å kunne opprettholde sin legitimitet.

Avgjørelser truffet av folkevalgte organ eller den (fylkes) kommunale administrasjon kan bringes inn for departementet for lovlighetskontroll (…)

http://bit.ly/jQiBeH

Fra art. 28.06.2011 – Regjeringens rådgivere avviser broiler-kritikk

‎«Både Senterpartiets Per Olaf Lundteigen og SVs Olav Gunnar Ballo mener regjeringen omgir seg med halvstuderte røvere, som lar seg styre av embetsverket»

http://bit.ly/WGvhDB

Og der er vitterlig tette familiebånd hos makta:

Politisk forfall, sier professor (utdrag):

‎«Mens fylkene er opptatt av å få inn folk med solid lokal bakgrunn, rekrutterer regjeringsapparatet i større grad fra hovedstadsnettverket.

For eksempel blir rådgivere og statssekretærer i stor grad rekrutter fra ungdomsorganisasjonen og partikontoret.

Han får støtte av Johs Hjellbrekke, medforfatter i maktutredningen, førsteamanuensis og forsker ved Universitet i Bergen.

Det er noe annet å få politiske verv gjennom nominasjonsprosesser og valg enn gjennom regjeringsapparatet.

Når en plukker ut hvem som skal sitte i regjeringen, spiller partienes interne nettverk en langt større rolle»

http://bit.ly/TFcJ8h

Herunder blir det særdeles viktig å huske Ola Borten Moe (SP) lovnader om at han ville endre på at man må gå gradene gjennom partienes ungdomsorganisasjoner for å få politiske posisjoner!:

12.08.2009 – Borten Moe vil ha nytt valgsystem

(Utdrag): «Senterpartiets listetopp i Sør-Trøndelag ser for seg et system der partiene ikke lenger kan prioritere sine valglister, men der velgerne selv bestemmer hvem de skal gi sin stemme til.

Vi bør ha et system der alle kan melde sin interesse for å delta i den nasjonale politikken.

Dermed blir det viktig for partiene å sørge for at de har folk på listene sine som velgerne liker (…)

Gjennom en slik valgordning vil stortingsrepresentantene i langt større grad måtte forholde seg til de velgerne de faktisk representerer, mener han.

Dersom du da ikke leverer, så har du ingen mulighet til å bli gjenvalgt (…)

http://bit.ly/SuzP0p

Fra ord til handling
Modernisering, effektivisering og forenkling i offentlig sektor
Redegjørelse for Stortinget 24.01.02
Stat og kommune har påtatt seg ansvaret for noen av de viktigste oppgavene i det norske samfunn – ansvar for helse og trygghet, for omsorg og utdannelse, for miljø og sikkerhet, for arbeid og sosial rettferdighet.
Dette påkaller stort alvor.
Klarer vi å løse oppgavene, betyr det en god og trygg hverdag for den enkelte.
Klarer vi det ikke, stiller vi i beste fall den enkelte i forlegenhet – og i verste fall forårsaker vi personlige tragedier (…)
Vi må bygge videre på de strukturgrep tidligere regjeringer har tatt initiativet til, og vi må unngå symbolpolitikk og ad hoc grep.

I denne redegjørelsen varsles de grunnleggende grepene vi vil ta.

Hovedgrepet er å utløse handling i alle de enkeltsektorer, etater, kommuner og tjenesteproduserende enheter som i sum utgjør den offentlige sektor.
Det er i disse enhetene jobben skal gjøres, og det er bare ved å legge til rette slik at hver av dem vil og kan gjøre en bedre jobb, at vi kan få resultater og ikke bare skrift i sand.
Samarbeidsregjeringens visjon er en offentlig sektor der borgerne deltar på demokratiske arenaer, kjenner sine rettigheter og sitt ansvar, og føler seg trygge på at myndighetene opptrer ryddig i sine ulike roller, brukerne får likeverdige tjenester av god kvalitet og tilgjengelighet, tilpasset sine individuelle behov (…)

(…) Den jobben som skal gjøres, skal gjøres for alle de enkeltmenneskene som er avhengige av offentlige tjenester, offentlig myndighetsutøvelse og offentlige utfoldelsesarenaer.
Enkeltmenneskene må være det daglige fokus for arbeidet, og det må være grunnlaget vi måler resultatene opp mot.
Alt annet – organisering, forvaltningsrutiner, økonomistyring og rapportering – er bare støttefunksjoner (…)
Først og fremst vil de imidlertid gi bedre offentlige tjenester til den enkelte innbygger.
http://bit.ly/hDWiMZ

Arbeids- og administrasjonsministerens redegjørelse om modernisering, effektivisering og forenkling i offentlig sektor
Dato: 31.01.2002
President: Inge Lønning
Samarbeidsregjeringen har ambisjoner på vegne av offentlig sektor.
Fra ord til handling er et langt mer offensivt grep enn et skritt på veien.
Det er nå satt i gang en historisk modernisering som skal sette brukeren først og gi den enkelte likeverdige tjenester av god kvalitet.
Det gjelder alle velferdstjenester det offentlige har ansvaret for.
Det er den enkeltes behov som skal være i sentrum, ikke systemet (…)
Brukerne skal føle trygghet for at de får den hjelp de trenger, når de trenger det.
Dette handler om respekt og verdighet for den enkelte (…)

Oddvard Nilsen (H):
Redegjørelsen varsler altså en ny kurs i forhold til hva Arbeiderpartiet så langt har stått for.
Den legger nemlig vekt på at forbrukerne også er enkeltmennesker og dermed ulike, og den legger vekt på at landet vårt har ulike områder og at behovene er ulike.
Tilbudet vil derfor tilpasses den enkeltes behov, ikke standardiseres gjennom et mylder av sentrale forskrifter som i stor grad har hatt likhet som mål, og ansvarsfraskrivelse som resultat… (…)
Redegjørelsen, Fra ord til handling, gir signaler og klare budskap om en langt mer forbrukerorientert politikk. Det skal skje ved å sette nettopp forbrukeren i sentrum.

Tjenestene skal tilpasses den enkelte (…)