februar 26, 2012
Vi begynner livet med at verden presenterer seg selv for oss som det den er.
Noen – våre foreldre, lærere, analytikere – hypnotiserer oss å «se» verden og fortolke den på “riktig” måte.
Disse andre merker verden, fester navn og gir stemmer til vesener og hendelser i den, slik at deretter, kan vi ikke lese verden på noe annet språk eller høre den si andre ting til oss.
Oppgaven er å bryte hypnosen, slik at vi blir seende og hørende, og dermed lar verden tale til oss i nye stemmer og skrive alle dens mulige betydninger i den nye boken om vår eksistens.
Vær forsiktig i valg av hypnotisører.
~ Sidney Jourard ~
24.02.2008: Tar meg ikke på alvor
“Vi jobber iherdig for å nå målene nedfelt i NAV-reformen som er å få flere i jobb og gi et mer helhetlig tilbud tilpasset den enkelte. Vi er ikke fornøyd før brukerne er fornøyd og tilfreds og får den hjelpen de har krav på.”
Martin Apenes, kommunikasjonsdirektør i Arbeids-og velferdsdirektoratet.
http://bit.ly/zUIy8j
Det magtfulde møde mellem system og klient.
Redigert av Margaretha Järvinen, Jørgen Elm Larsen og Nils Mortensen.
Aarhus universitetsforlag 2002.
Boken har form som en antologi (tekstsamling), og er et resultat av et samarbeid mellom Maktutredningen og Forskerskolen for integrasjon, produksjon og velferd:
http://www.asb.dk/en/research/graduateschool/asbgraduateschool/gradinprowe/
Bidragene består av en rekke analyser av makt i møtet mellom personalgrupper og deres klienter innefor kommunale sosialforvaltninger og instutisjoner (…)
Kap 1.
Margaretha Järvinen og Nils Mortensen:”Det magtfulde møde mellem system og klient”: teoretiske perspektiver.
Hva er det for en makt systemrepresentantene har i møter mellom sosialarbeidere og klienter?
Det er åpenlyst ikke bare tale om utøvelsen av en legal myndighet overfor borgerne, men om et langt mer flertydig og inngripende forhold, hvor det er overlatt til de forskjellige faggruppers skjønn å treffe avgjørelser av vital betydning for de berørte personer (…)
Vårt politiske system hviler på en oppfattelse av at borgerne skal behandles som autonome individer, og at inngrep og innskrenkninger i denne frihet skal ha et legalt grunnlag, dvs bygge på avgjørelser som i siste instans er bygd på demokratiske beslutningsprosesser (jfr Weber 1971, rasjonelt eller legalt herredømme).
Man kan si at en slik makt eller myndighetsutøvelse er synlig, fordi den hviler på lover og bekjentgjørelser, og fordi overskridelser kan ankes eller etterprøves rettslig.
Det fins andre former for åpenlys makt, nemlig når den bygger på direkte vold, trusler.
Det finnes imidlertid også former for makt som ikke er så åpenlyse, eller hvor det er vanskelig å peke på, at bestemte personer eller grupper mer eller mindre legetimt, utøver makt over andre.
F.eks den strukturelle makt som ligger i økonomiske system, politiske system, massemedier osv.
Men det er også andre former for udiskuterte, ubevisste eller fornektende maktrelasjoner, og det er disse som er emnet i denne boken.
Et nøkkeltema i analysene er de mange forskjellige formene for makt, som går ut over den myndighetsutøvelse det sosialpolitiske personalet er tillagt i lovgivningen.
I mange konkrete møter mellom system og klient er avgjørelser og behandling preget av former for disiplinering som er basert på moralske vurderinger, forestillinger om ”det normale” og kunstige klassifikasjoner, som ikke har stort å gjøre med klientenes egen problemsituasjon.
Det er også karakteristisk at personalgruppene ofte ikke anerkjenner at de faktisk er maktutøvere (…)
Forestillingen om det annereledese er direkte avhengig av et normalitetsbegrep, og omvendt: forestillingen om det normale utsondres ved at man påpeker det unormale – dette er et vesentlig tema i Foucaults arbeid.
Et annet begrep i Foucaults maktanalyser er hans konsept om ”sannhetsregimer”, dvs systemer og prosesser, som diffrensierer sanne diskurser fra falske, (Foucault 1980).
Visse diskusjoner fortrenger andre, slik at visse definisjoner av hva sosiale problemer er, oppnår status av å være selv-innlysende sannheter.
Visse kategorier av borgere synes å være naturlige målgrupper.
Viktige redskaper i sannhetsregimene er de registrerings – og katologiseringsteknikker som borgerne utsettes for:
Journaler, rapporter, møtereferater, handlingsplaner og statistikker som bidrar til å rubrisere borgere som sosialt avikende, samtidig med at de bekrefter de involverte eksperters profesjonelle status.
Slik risikerer man at utgangspunktet for hjelpen eller støtten ikke blir borgerens selvopplevde behov, men de tilbud forvaltningen rår over.
Sosialforvaltningen konstruerer sine tilfeller ved å fokusere skarpt på de aspekter av borgernes liv som passer inn i forvaltningens sannhetsregime og administrative kategorier, ved å utgrense andre aspekter.
Den enkelte presses inn i generelle kategorier av tilfeller, på tross av at de kanskje ikke har så mye til felles med andre borgere i samme kategori (…)
Til sist vil jeg nevne Foucaults begrep ”selv-teknologier” som innebærer individets arbeid med seg selv på bakgrunn av råd fra f.eks psykolog eller en sosionom.
Nikolas Rose (1999) fremhever i sin Foucault inspirerte analyse av nyliberalistiske tendenser i de vestlige velferdsstater, det paradoks som ligger i styringsintensjonen som på en gang arbeider med ideen om ledelse, samtidig som man skal lede befolkningen i retning av å bli mer autonome, selvforsørget og selvansvarlige individer.
Individets frihet er ikke noe man innehar naturlig, det skal læres gjennom forskjellige ”selv teknologier”.
Individene skal arbeide med seg selv for å bli produktive samfunnsborgere med god livskvalitet.
Gjennom f.eks arbeidstrening lære og overta å innarbeide den korrekte motivasjon og moralske innstillinger for å nå disse mål.
Gjennom selvbekjennelser av tidligere synder (misoppfattelser), og demonstrasjon av en nylig oppnådd frelse (rett innsikt og motivasjon), kan hyrden (sosialarbeideren) se om det forvillede får har utviklet seg i den riktige retningen (…)
Det sosiale felt er preget av hva Foucault kaller ”eufemisert makt”, en makt som utgir seg som noe annet – f.eks omsorg, støtte eller som et uttrykk for den riktige viten.
Bourdieu har et tilsvarende begrep for denne makt: ”symbolsk vold” (Bourdieu & Wacquant 1996).
Det kan beskrives som en makt, som får de dominerte til å bøye seg for en makt, de ikke engang selv føler som makt.
Sosialt arbeid er bygget på ”de beste intensjoner”, og deres handlinger og beslutninger synes på ingen måte å ligne voldshandlinger.
Men Bourdieu mener volden ligger i at det er urimelig, selvmotsigende eller umodent å anfekte bestrebelser, som bygger på de beste hensikter, og som i tillegg er uttrykk for den seneste profesjonelle fagviten på området.
Litt grovt sagt kan man si at møtet mellom systemrepresentanter og sosialklienter er et møte mellom en forholdsvis velplassert gruppering og en forholdsvis svak plassering i det sosiale rom.
Og det er et møte mellom to grupperinger som kan inneha svært ulike oppfattelser om hva som er et godt liv, hvordan barn skal oppdras og hva lykke vil si osv…
Man kan her med en viss forsiktighet snakke om et møte mellom to sosiale klasser, hvor den ene i kraft av sin legale myndighet overfor den andre i det konkrete møtet, indirekte også har mulighet for å fremstille sin habitus spesifikke livsinnstillinger som mer overlegne og mer legitime, og dermed for å sementere underlegenheten i den andre klassens livsinnstillinger (…)
Seks eksempler på det maktfulle møte mellom system og klient.
Generelt kan det sies at de fleste bidragene i boka demonstrerer hvordan klienters møte med profesjoner eller personalgrupper som arbeider ut fra en bestemt doxa, et bestemt sannhetsregime, eller en bestemt definisjon av klientene som ”tilfeller”.
Stort sett alle artiklene viser eksempler på en mikromakt, som er basert på profesjonenes eller personalgruppens definisjoner og kategoriseringer av klientene.
Av deres behov og hva som skal være målsetningen med det sosiale arbeidet.
Men i noen tilfeller spiller også mer personlige normer hos det sosiale personalet en rolle i klientsamtalene og for de avgjørelser som blir truffet (…)
Anette Carstens artikkel bygger på en undersøkelse av klientsamtaler på aktiveringsområdet (Carstens, 1998).
Utgangspunktet hennes er at det i vidt omfang er saksbehandlerne som definerer sosialpolitikken.
Det gjør de bl.a via selve samtalene og de vurderinger de gjør om klientene, som grunnlag for de avgjørelser de treffer.
Heri ligger sosialpolitiske valg og prioriteringer, som samtidig uttrykker bestemte menneske – og samfunnssyn.
Det gjelder enten saksbehandlerne er oppmerksom på det eller ei.
Hennes artikkel demonstrerer hva vi kan kalle et Fouchault-perspektiv, der velferdsstatens institusjoner ikke bare yter nøytral støtte og hjelp, men også innebærer en moralsk disiplinering idet visitasjonssamtaler til aktivering kretser om klientenes vilje til å gå inn i konkrete aktviseringsforløp.
Især ligger det i vurderingene av klientenes vilje en demonstrasjon av de hårfine nyanser i sosialarbeiderens kommunikasjon med klientene, som inneholder en ”blid” moralisering, som ikke desto mindre har meget kraftige konsekvenser for de tilbud klientene får.
Et viktig aspekt ved denne moraliseringen er, at sosialarbeiderne paradoksalt nok argumenterer ut fra et synspunkt om å øke klientens selvstendighet og utvikling.
Gjennom begrepene ”Det kommunitære prinsipp” og ”autonomiprinsippet” viser Carstens to førende prinsipper for statens myndighetsutøvelse, som hun kaller ”velferdssystemets innebygde motsigelse”.
Under et kommunitært prinsipp vil det være den enkelte borger som må løfte bevisbyrden for at han er i overenstemmelse med de felles normer og verdier, og dermed kan anerkjennes som medlem.
Den danske aktivitet-holdningens (jfr NAV) holdningsendrende og legitimerende målsetning er et klart uttrykk for dette prinsipp (påvirkning og motivasjon av avvikere), liksom tvangen – i form av trusselen om å miste forsørgergrunnlaget; en logisk konsekvens for de som ikke lar seg ”omvende”.
Autnonimiprinsippet går ut på at staten skal være nøytral, og ikke fremme bestemte verdier fremfor andre.
Alle borgere skal derfor behandles med ”lige omtanke og respekt”.
”Med mindre det er åpenlyse, tungtveiende grunner til å mene det motsatte, så skal enhver person anses for å være den beste til å bedømme, hva som er godt for han og tjener hans interesser best”.
(Jeg tilføyer i forbindelse med overnevnte – Les postene) Tapet møtereferat av 29.04.2008 med Nav Nordstrand Trygd
http://bit.ly/d0Ms37
Massakrering av regelverket, bevisste overgrep.
http://bit.ly/qBXUGT
Navansatte og utskjelling – Slik skaper etaten uføretrygdede
http://bit.ly/eOMfax
Forbrytelser i Den Offentlige Tjeneste – Forbrytelser uten straff
http://bit.ly/dmtf1N
Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 7 – Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere (Forvaltningenes hjemmelagde regler)!
http://bit.ly/vZ5qgK
Forts: (Rothstein, 1994 og Doyal & Gough, 1991) – argumenterer også for at det er nødvendig å forstå prinsippet om statens nøytralitet i en mer utvidet utgave, idet mange biologiske og samfunnsskapte forhold kan begrense borgernes muligeter for å foreta og realisere deres autonome valg.
Autonome valg må forstås som velinformerte og veloverveide valg.
Hvis det mangler grunnleggende utdannelse og viten om, hvilke muligheter som finnes, hvilke muligheter tilværelsen inneholder, kan man ta autonome valg?
Aktivlinjens (jfr NAV) autonomi – og identitetsstyrkende formål er et uttrykk for dette prinsipp.
Tvangen kan begrunnes med muligheten for å sikre at den enkelte har tilstrekkelig grunnlag for å kunne ta et velinformert og veloveveid valg.
En meget avgjørende forskjell fra det kommunitære prinsipp er at bevisbyrden etter autonomiprinsippet ligger hos den statlige myndighet.
Denne må i hvert enkelt tilfelle av myndihetsutøvelse argumentere for, hvilke tungtveiende grunner som taler for, at den enkelte selv vet best hva som tjener hans interesser, ikke gjelder i dette tilfellet.
Dette fører oss til en annen vesentlig innebygd motsetning i autonomiprinsippet; at oppgaven med å fremme autonomi, inneholder jo samtidig en benektelse av denne personens autonomi.
Disse to prinsippene er uforenelige, som forbundne kar.
Når det ene går oppgår det andre med.
Det er ikke mulig å tilgodese begge sider samtidig.
Et konkret velferdssystem vil alltid være et uttrykk for en blanding av begge, men vektingen mellom dem vil være ulikt til ulike tider, avhengig av politisk flertall og allianser.
Eksemplet her med aktivlinjen tilgodeser tilsynelatende begge prinsippene på en gang.
Men det er bare tilsynelatende.
Fordi det innebærer nødvendigheten av å støtte og utvikle autonomi og identitet for alle borgere, og ikke bare de som slutter seg til et felles verdigrunnlag.
Motsigelsen i aktivlinjen er fortsatt innebygd.
Undersøkelser av samtalene i hennes undersøkelse viser at det er umulig å legge like mye vekt på begge sider av denne motsigelse.
De to sider legger opp til motsatte strategier i samtalene.
Vekten på det holdningsendrende og det kommunitære prinsipp, med henblikk på sikring av et moralsk verdigrunnlag vanskliggjør at det kan skje en reell avklaring og støtte til utvikling av autonomi.
Samtalene blir ofte til et vanskelig håndterbart ”mummespill” for både saksbehandlere og klienter, og det blir ugjennomskuelig for klientene hva som egentlig foregår.
Dette bidrar i seg selv til avhengighet og maktesløshet.
Her stiller Carstens spørsmål om hvor borgernes rettsikkerhet blir av i et slikt system (…)
Det er altså ikke nok å gjøre hva man kan, man må i sitt innerste ville.
Picture from Quality Digest
Gjennom aktivering kan man ganske visst – ved å gjøre- til en viss grad bevise at man er til rådighet og dermed har et reelt behov.
Selve deltakelsen – å gjøre – må suppleres med en avgjørelse foretatt av en dertil bemyndiget ekspert, på grunnlag av individuelle vurderinger av den enkelte klient.
Det skal ikke bare konstateres om man møter opp, men også om man deltar i oppgavene med tilstrekkelig begeistring, og man demonstrerer samarbeidsvilje i samtalene osv (jfr arbeidsevnevurdering i NAV og strategi for oppfølging i NAV).
Velferdssystemets innebygde motsigelser ligger også i aktivlinjen, og man bør se på det at den legger vekt på å teste ”den indre rådighet” hos borgerne, og bruken av tvang i form av å miste forsørgelsesgrunnlag.
Dette mener Carstens er et uttrykk for at velferdssystemets utvikling kan betegnes som en bevegelse fra autonomiprinsippet, til større vekt på det kommunitære prinsipp.
Carstens tar også opp desentraliseringen av saksbehandlerens makt.
Hun sier at i et visst omfang på aktiveringsområdet har saksbehandlerne fått tillagt den treenige makt: den lovgivende, den utøvende og den dømmende.
Det siste ut fra muligheten til å frata borgerne forsørgelsesgrunnlaget i velferdssystemets nederste sikkerhetsnett.
Hun ser også på noen av konsekvensene av fragmenteringen av de offentlige tjenestene gjennom innholdet i samtalene i sin undersøkelse.
Det viste seg at saksbehandlerne i undersøkelsen avgrenset hva det er relevant å samtale om, meget stramt og meget ensartet.
Dette mener Carstens er forbausende ettersom denne avgrensningen foretas av
saksbehandleren alene (…)
Kap 3. ”Kommunal klassifisering av langtidsarbeidsløse”
Frank Ebsen og Jens Guldager Innleder med: en relativ stor gruppe av arbeidsløse har gjennom mange år vært på kontanthjelp(jfr økonomisk sosialhjelp).
De har vært i kontakt med tallrike saksbehandlere, arbeidet i prosjekter, i virksomheter i offentlige institusjoner (Som AK, Stavne, Prima osv), uten at de er kommet i arbeid.
Hva er det egentlig som foregår?
Forfatterne vil i artikkelen se nærmere på, hvordan kommunene oppdeler og klassifiserer de arbeidsløse, da det har betydning for, hva de kan gjøre for å komme i arbeid, og dermed også for hvilke kvalifiserte tilbud de får adgang til (…)
Ebsen og Guldager innleder artikkelen med å vise til at denne kampen om klassifisering ikke kun er en kamp i ord og skrift, men i høy grad en kamp som foregår mellom klient og saksbehandler i det sosiale system rundt om i landets sosialforvaltninger.
Klassifiseringen skjer ut fra de temaer om kvalifikasjon, sosial utsatthet og villighet, som er nedfelt i loven.
Temaene strukturerer saksbehandlernes kontakt og samtale med klientene.
Klienter klassifiseres med en primær intensjon om å mobilisere deres og systemets ressurser i forhold til arbeidsmarkedet, men noen ganger med den konsekvens, at noen som får tilkjent førtidspensjon blir demobilisert i forhold til arbeidsmarkedet.
I mellomrommet mellom de to hovedklassifikasjoner (arbeid eller førtidspensjon) folder en rekke underklassifikasjoner seg ut.
De mest brukte underklassifikasjonene er arbeidsmarkedsparat og ikke-arbeidsmarkedparat, som ofte samsvarer med forvaltningens oppdeling av avdelinger.
Dermed blir klassifikasjonene bestemmende for avdelingenes makt og innflytelse, et viktig internt tema i utviklingen i organisasjonen (…)
I de tilfeller der det er stor uoverenstemmelse mellom saksbehandler og klient kan klassifiseringen være direkte undertrykkende.
Systemet og saksbehandlerens makt blir dermed til en disiplinering av klienten, som denne ikke ønsker og ikke kan forstå.
Det betyr ikke at systemet og saksbehandlernes klassifisering alltid virker undertrykkende.
Det skjer ikke når det er enighet om den, og den etterfølgende mobilisering/demobiliseringsstrategi i forhold til arbeidsmarkedet.
Men for mange langtidsmottakere av kontanthjelp (jfr økonomisk sosialhjelp) er det ikke overenstemmelse, og i mange tilfeller har klientene opplevd og erkjent undertrykkelsesaspekter.
Og at de ofte har utviklet særlige strategier for å minimere disse undertykkende virkninger.
Ebsen og Gudager avslutter med å kommentere at; slik kan man se at kommuner og saksbehandlere befinner seg i skjæringspunktet mellom maktens potensiale til å mobilisere og frigjøre, og dens risiko for å demobilisere og undertrykke.
Et skjæringspunkt som gjør seg gjeldende i klassifiseringer og teknikker, og som utgjør en vanskelig og viktig utfordring for de kommuner og saksbehandlere som ønsker å frigjøre og styrke klientenes handlingsmuligheter på såvel arbeidsmarkedet som i samfunnet (…)
Kap 4 Menneskelighet i møtet mellom sosialarbeider og klient – ideal eller realitet?
Lars Uggerhøy
Et av omdreiningspunktene i det sosiale arbeidet er det konkrete møtet mellom den hjelpende sosialarbeider og den hjelpesøkende borger.
Det er så å si her at kompleksiteten i det sosiale arbeidert utspiller seg.
Mange sosialarbeidere betrakter da også møtet og dets innhold som det mest sentrale i sosialt arbeid.
Derfor er møtet som fenomen også omgjerdet av en rekke idealer blant sosialarbeidere om å
• Behandle klientene respektfullt og menneskelig
• Agere som klientenes advokat og talerør i systemene
• Involvere klientene i arbeidet med deres eget liv og problemer
• Opptre mer sosialt og veiledningsorientert enn administrativt
Disse verdiene tyder på å være instutisjonalisert som ideal i profesjonen.
Såfremt man inndrar en rekke undersøkelser av kommunikasjon og samtaler mellom sosialarbeidere og klienter (Berg Sørensen 1995; Uggerhøy 1995), er det dog tvilsomt om idealene slår gjennom i praksis.
Man kan således påpeke at:
• Det er tale om et ulikt forhold mellom en maktfull sosialarbeider og en maktesløs klient.
Sosialarbeiderne nærmest agerer som talerør for systemene eller valgte faglige metoder, enn for klientene.
Klientene sjelden involveres (Uggerhøy 1995).
Det eksisterer altså en diskrepans mellom de idealer og de realiteter som hersker i sosialarbeidernes praksis.
Når diskrepansen ikke blir synlig for sosialarbeiderne, er det formodentlig fordi de fleste så vel i praksis som under utdannelsen er uoppmerksomme på, eller de blir ikke bevisstgjort om at det kan herske motsetninger mellom de (gode) faglige idealer og daglige realiteter i det sosiale arbeidet.
Når motsetningene umiddelbart ikke blir synlige og/eller fører til endringer, kan det være fordi sosialarbeiderne tror de etterlever idealene, og fordi arbeidets vesen er sosialhjelp.
Når makten ikke består i tvang eller vold, men nærmest kan karakteriseres ved sin usynliget og ubemerkethet, later det til at både klienter og sosialarbeidere er uoppmerksomme på makten og dens konsekvenser.
En stor del av kommunikasjonen mellom klient og sosialarbeider inngår således i en usynlig mikromakt, hvor sosialarbeiderens makt er skjult for både sosialarbeideren og klienten, under et dekke av den hjelp og støtte som er innholdet i relasjonen (Donzelot 1979).
Den usynlige mikromakt utøves ofte parallellt til den mer synlige og til tider manifeste makt.
Dermed fremstår mikromakten ikke som alternativ til den synlige makromakt, men nærmere som en del av og et supplement til denne, og vice versa.
Uggerhøys artikkel forhorlder seg alene til mikromakten, slik den kommer til syne i noen møter mellom sosialarbeidere og klienter i henholdsvis to kommunale forvaltninger (Uggerhøy 1995), og en døgninstutisjon (Uggerhøy 2000).
Empirien bygger på intervjuer med 27 utsatte familier, familienes 11 sosialrådgivere og avdelingenes administrative/politiske ledelse (fovaltningsundersøkelsen).
Instutisjonsundersøkelsen bygger på intervjuer med 8 familier, ledelsen, utvalgte pedagoger og utvalgte samarbeidspartnere.
På bakgrunn av en analyse av møtene mellom sosialarbeidere og klienter belyser artikkelen to påstander
1) Rammene for samarbeidet og rollespillet er oppbygd i en organisasjonskultur som fremmer logikk, regler og rutiner.
Det er snakk om en kultur som står i motsetning til de ”bløte” verdier som klientene legger vekt på, og en kultur hvor det ikke eksisterer tradisjon for involvering av klientene.
2) Dialogen er innleiret i et rollespill mellom sosialarbeider og klient, som utvikles og understøttes av den kontekst (bestående av organisasjon og kultur) rollene spilles i, og som til dels innøves på de utdannelser de profesjonelle sosialarbeidere utklekkes fra.
Kap 5 Omsorgens herredømme
Nanna Mik-Meyer
Når klienter ankommer kommunale aktiveringsprosjekter og hva vi i norge vil kalle regionale utredningssenter, vil de automatisk bli underlagt de forsjellige instutisjoners kategorisering.
De instutisjoner som utgjør artikkelens empiriske grunnlag, anvendte typisk begrepene ”fastlåst” eller ”flyttbar” om klientene.
Kategoriene avspeiler klientenes forandringsvillighet og dermed noe helt sentralt i sosialt arbeid; nemlig at man som klient automatisk forventes å skulle utvikles eller forandres.
Artikkelens hovedfokus er på situasjoner hvor klienter og ansatte ikke er enig om hvilken forandring som er ønskelig, eller om det overhode er bruk for en forandring.
Er det personlig utvikling klienten trenger (ansattes beskrivelser), eller er det å f.eks kunne velge mellom en rekke ulike flexijobbes eller viten om arbeidsmarkedet etc (typisk klientenes beskrivelser)?
Forestillingene om hvorfor klientene deltar i prosjektene er radikalt forskjellig, avhengig av om man spør de ansatte eller klientene.
Artikkelen handler i så måte om den kamp som utspiller seg mellom klientene og de ansatte, når det dreier seg om retten til å definere hvordan systemets hjelp skal være, og dermed også indirekte hvilke problemer klientene formodes å ha.
Artikkelens empiri stammer fra to fokusgruppeintervju med henholdsvis fem klienter og fire ansatte.
Hvis man inndrar Bourdieus arbeid om symbolsk makt, blir den asymmerti som hersker i møte mellom ansatt og klient tydelig.
Bourdieu definerer symbolsk makt som en makt, ”som kan utøves av dem som ikke vet at de ligger under for den, eller liketil ikke vet at de utøver den” (Bourdieu 1996:38).
Gjennom intervjuer av fire ansatte ved at revitaliseringssenter de ansattes manglende refleksjon over hvordan deres vurdering og bedømmelse av klientenes situasjon, påvirker klientenes handlinger.
Klienter er ikke motvillige som en reaksjon på å bli ”bedømt”, ”oppdratt” eller sosialisert til å finne sannheten om seg selv.
Deres motvilje er i følge de ansatte uttrykk for deres vanskelige psykososiale situasjon.
Artikkelen viser ved hjelp av et eksempel med en kvinne hvis sosiale situasjon tolkes helt forskjellig av kvinnen selv og hennes prosjektleder, og står som et eksempel på utøvelsen av symbolsk makt i Bourdieus forstand.
Makten er skjult fordi kvinnen ikke vet at hennes fortrolige åpenhet overfor den hjelpsomme prosjektlederen resulterer i beslutninger som motarbeider hennes ønsker for sin fremtid.
Hun er medskaper av sin egen undertrykkelsesprosess, da det ikke er klart formulert verken for henne eller den ansatte selv, at prosjektlederen også er en myndighetsinnehaver.
Hans vurdering av kvinnens situasjon gis videre til en saksbehandler, som anvender denne viten i planleggingene av kvinnens videre forløp (…)
Det maktfulle møtes mange fasetter.
Analysene i boka har vist hvor komplekst det maktfulle møtet mellom system og klient er.
Forfatterne fastholder at relasjonen er grunnleggende asymmetrisk, og at denne asymmetrien viser seg på en rekke forskjellige dimensjoner, som i praksis er koblet sammen.
For det første er møtet forankret lovmessig slik at systemrepresentanten har en legitim rett/plikt til å treffe avgjøreslser og til å utvise skjønn.
For det andre er det snakk om et avhengighetsforhold, hvor klienten er avhengig av systemrepresentanten.
For det tredje har systemrepresentanten som oftest profesjonell utdannelse, ekspertise og erfaring som settes ”inn” overfor klienten, (jfr Boudieus doxa).
For det fjerde er det som hovedregel for den type klienter som det er snakk om i denne boka, snakk om sosiokulturelle ulikheter (jfr Bourdieus habitus-fosrkjeller).
Siste men ikke minst forekommer det en rekke former for utøvelse av ”mikro makt”, som beskrevet i det teoretiske perspektivet innledningsvis.
Den hjelp som saksbehandlerne kan gi, bestemmes derfor ikke alene og sjeldent ut fra profesjonelle vurderinger, men fremfor alt av de rammer og midler som er til rådighet.
Møtet mellom system og klient, er altså et møte, som er omgjerdet av, og som inneholder en lang rekke maktforhold.
Fornektelsen av disse maktforhold tjener verken saksbehandlerens eller klientens sak, men kan derimot virke særdeles uproduktivt i møtet mellom dem ved at f.eks frembringe falske forventninger, forvirring, mistro, krenkelser, ydmykelser og eventuelt voldelige episoder.
Trondheim 27.03.08
Kristin Aasen
HUSK Midt-Norge
http://bit.ly/uD3E40
Studieguide i sosialt arbeid
Modul 2
Studieåret 2002-2003 DSU K 2001
HSU Sos I Hovedemne :
Interaksjon og samhandling
Av Marianne Neverland Ranger
September 2002
Samhandlingsprosessen mellom sosialarbeider og klient er hovedtemaet for denne studieenhetene (…)
Du ønsker å hjelpe andre det er svært bra.
Men du kan ikke hjelpe andre hvis du ikke forstår dem.
Og du kan ikke forstå den hvis du ikke forstår deg selv.
Derfor bør du arbeide med det først.
Dan Millman
I denne studieenheten skal du få begi deg ut på en litt annerledes, men forhåpentligvis spennende reise, som vi har kalt: “Hvem er jeg?”
På seg selv kjenner man andre, sies det ofte.
Det er en sannhet med modifikasjoner.
Likevel vil mange av kartleggings og forandringsstrategiene du bruker for å utvikle deg selv også være overførbare til ditt klientarbeid.
I tillegg til å sette av tid til lesing og selvrefleksjon, er din utfordringen i denne studieenheten å forsøke å innta klientenes ståsted.
Hvordan er det å være klient?
Mange av dere har lang erfaring fra arbeid med mennesker i tillegg til lang livserfaring.
Ta vare på dette og forsøke å tydeliggjøre tidligere erfaringer.
Det vil si at du skal forsøke å koble ny kunnskap til dine erfaringer og dermed utvikle et mer bevisst syn på deg selv som profesjonell yrkesutøver og et mer bevisst klientperspektiv (…)
Innledning
I ditt møte med klientene er du først og fremst et menneske med livserfaring, behov, normer og verdier utviklet gjennom familie og klassesosialisering, kulturelle normer i lokalsamfunnet og de funksjoner som du ivaretar til daglig.
Dette blir også kalt dagliglivets kunnskap.
Som profesjonell sosialarbeider vil du i tillegg ha tilegnet deg kunnskaper og ferdigheter i menneskelig endringsarbeid.
Kunnskaper med et verdisystem basert både på profesjonelle verdier men også på verdier utviklet på den enkelte arbeidsplass og i lokalsamfunn.
Profesjonell betyr at det skal være sammenheng mellom de metoder og teknikker som du bruker.
Denne sammenhengen skal være systematisert og klargjort slik at den kan skilles ut fra dagliglivets kunnskaper og fornuft (Stjernø 1988 s. 61 og Johnson /Yanca 2001).
En viktig del av vår profesjonalitet, er å være seg bevisst sin yrkesrolle og den funksjon en har som en del av et offentlig hjelpe og maktapparat.
Skau (1992/96 s.22) understreker at det er viktig at vi utvikler et bevisst og kritisk forhold til vår egen yrkesrolle.
Dette arbeid må foregå på to plan: i forhold til vår yrkesrolle som del av et sosialt system og i forhold til den enkelte yrkesutøver som person (…)
“Knowledge of Self” (selvinnsikt)
Din personlige væremåte – din viktigste ressurs som sosialarbeider!
Det er kun sosialbeiderens personlige engasjement og væremåte som kan sikre at teorier og metoder i sosialt arbeid blir til hjelp for klientene (Uggerhøy s. 262).
Målet er derfor i følge Uggerhøy å utdanne profesjonelle personligheter som mestrer både teknikk og sanselighet utrykt i personlig engasjement for den enkelte klient og familie.
Det handler om å bruke det personlige element innenfor rammen av en profesjonell målsetting, eller sagt på en annen måte: å ha en bevisst bruk av sine samlede ressurser i møte med klienten (Skau 1996 s. 15).
For å kunne bruke deg selv på en gjennomtenkt måte, må du være kjent med deg selv (…)
En god profesjonell hjelper
En god profesjonell hjelper har et positivt og ressursorientert syn på seg selv og klientene, og er selvrepresenterende og klar i sin kommunikasjonsform (Johnson/Yanca, 2001).
Det innebærer evne til:
(1) å slippe fri framfor å styre,
(2) å konsentrere seg om hovedsaker framfor detaljer,
(3) å vise åpenhet framfor å være lukket,
(4) å være prosessorientert framfor målorientert,
(5) å vise hjertevarme framfor selvopptatthet
samt (6) modenhet (…)
STOPP OG TENK!
Gå tilbake til en klientsamtale som du har hatt.
Konsentrer deg om problemavklaringsfasen.
Hva gjorde du?
Hva sa du?
Hvordan føltes det å være deg?
Hvordan reagerte klienten?
Se det i sammenheng med det du nå har lest om innvendig og utvendig forståelse.
(Jeg tilføyer) – Les bloggposten
Sosialkontorets projisering
http://bit.ly/AuljKL
Forts: Det som ofte skaper problemer er når klientene, sosialarbeiderne, ledelsen og politikerne eller samfunnet har ulike forventninger til de som skal foregå.
Hvilken hovedfunksjon skal f.eks. sosialarbeiderne ha på et sosialkontor?
Skal de ekspedere skriftlige søknader om økonomisk sosialhjelp, det vil si sikre klientene en minimum levestandard, eller skal de arbeide for å endre klientenes livssituasjon slik at de blir selvhjulpne på sikt?
(Jeg tilføyer - Jeg forstår ikke denne utformingen i det hele tatt.
Lov- og regelverk slår tydelig fast at borgere i dette landet skal ha krav på langt flere rettigheter enn det å bli avspist med stønad til en minsteverdig levestandard)!
Forts: Misforståelser og støy i kommunikasjonen
Som tidligere nevnt leser vi hverandres budskap kontinuerlig under en kommunikajsonsutveksling.
Det oppstår derfor lett uklarheter og misforståelser som vi kan kalle forstyrrelser eller “støy” (Johnson/Yanca s.175176).
Det finnes mange slags forstyrrelser, men deres funksjon er nokså ensartet.
Ved uklare og ufullstendige budskap forsøker vi å slippe å ta ansvar for det vi har sagt eller det vi vil.
Vi unngår å ta stilling eller vise hva vi føler, eller vi forsøker å skjule en indre usikkerhet (Nilsson og Waldemarson 1990).
Vi skiller vanligvis ikke mellom det vi oppfatter at en person har sagt, og det vi tror vedkommende mente å si.
Vi går ut fra at den andre personen uttrykker seg på akkurat samme måte som vi ville ha gjort.
Når vi hører andre snakke, må vi ta hensyn til både situasjonen og den andres opplevelsesverden.
Ord og hensikt kan være vidt forskjellige fenomen.
Som sosialarbeider er det ditt ansvar å anstrenge deg for å forsøke få tak på hva den andre personen forsøker/ ønsker å formidle til deg.
Hva er hans problem, hva ønsker han hjelp til og hva har han forsøkt av løsningsmåter tidligere? (…)
Komplementaritet – autoritet
Partene utviser ulik form for adferd. Den ene gir hjelp og den andre mottar.
Klienten søker et menneske med autoritet til å hjelpe. Klienten gir opplysninger om seg selv, mens sosialarbeideren forventes å bruke sin fagkunnskap og seg selv for å hjelpe klienten på beste måte.
Dobbeltfunksjonen hjelp-kontroll/makt
Hjelpeaspektet kan være en viktig del av samhandlingen mellom klient og sosialarbeider, men det trenger ikke å være det.
Maktaspektet derimot, er uløselig knyttet til vår profesjonelle posisjon og yrkesutøvelse.
Det er tilstede i alle våre møter med klientene.
Dette tilsløres dessverre ofte.
Spørsmålet er mer i hvilken grad og på hvilken måte makten kommer til utrykk i samhandlingen med klienten, og hvilken betydning det har for relasjonen.
Nedtoning av kontroll og maktaspektet i møtet mellom klient og hjelpeapparat kan bidra til at vi som sosialarbeidere lurer både oss selv og våre klienter.
Det er viktig å ha bevissthet om ulike former for åpne og skjulte krenkelser av klienter innenfor profesjonelle relasjoner.
Krenkelser kan skje som resultat av praktisering av lover og regler, eller ved utøvelsen av personlig krenkende handlinger (…)
Klientkontakten skal primært utformes ut fra klientenes individuelle forutsetninger og interesser og ikke utfra sosialarbeiderens eller kontorets behov.
Det er sosialarbeidernes oppgave å legge forholdene best mulig til rette for klientene og å demonstrere så raskt som mulig hva kontakten vil gå ut på.
Johnson/Yanca (2001, s.183) peker på ulike framgangsmåter som du kan bruke for å tydeliggjøre din arbeidsform og dine hensikter med samtalen (…)
Gjennom aktiv lytting kan man få klienten til åpne seg, kanskje mer enn vedkommende ellers vill ha gjort og dermed øke den andres sårbarhet.
Det kan også være fristende å misbruke samtalen til å dekke egne behov på bekostning av klientens (ibid).
Ferdigheter i aktiv lytting øker med andre ord dine muligheter til å være til hjelp, men også mulighetene for å avkle, krenke og såre.
Eide og Eide (1996 s.139) definerer aktiv lytting som evnen til å være henvendt og til å lytte:
Å være henvendt vil si å være oppmerksom og tilstedeværende hos den andre, mens det å lytte innebærer å registrere og fortolke den andre slik vedkommende opplever seg selv.
Kunsten er å vise at vi lytter
Når det oppstår vanskeligheter under en samtale dreier det seg som regel ikke om mangelfull oppmerksomhet, men at vi ikke greier å formidle til klienten vår forståelse og følelsen av at vi har hørt hva vedkommende sa (Lindh og Lisper s.35).
Dette fenomenet blir illustrert av Ranger (1993):
Er det bare meg som roter sånn?
En observasjonsstudie av klientsamtaler på sosialkontor.
I klientsamtalene overser sosialarbeiderne klientenes følelser og reaksjoner og gir dermed inntrykk av at de først og fremst er opptatt av sine egne problemer, nemlig praktisering og utøvelse av lov og regelverk.
Når de senere presenterer sakene inne hos sosialsekretæren kommer det tydelig fram at de “ser” og oppfatter mer av klientenes situasjon enn det de gir uttrykk for overfor dem.
Ved større grad av åpenhet og bruk av aktiv lytting kunne sosialarbeiderne ha redusert usikkerheten hos mange klienter og dermed unngått en rekke uklarheter og konflikter (…)
Les også postene:
Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 7 – Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere (Forvaltningenes hjemmelagde regler)!
Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 5. Lov- og regelverk
På Nav med balltre – Del 2
Sosialkontorets projisering – Tapet telefonsamtale med sosialleder Vildgun Steinhaugen hvor bekreftes underslag av klager og unnlatt bistand, samt lov-regel- og etikkbrudd som ledelse og ansatte ved Nav Nordstrand sosial har koordinert overfor meg i samarbeid med innklagede aktører fra Nav Arbeid de siste 3 1/2 år
Ondskapen i byråkratiske organisasjoner
Sosialarbeideres holdninger: ”Vi vet hvordan du har det og det er greit for oss”
KLAGE – VARSLING-RAPPORT OM UTSTRAKT MAKTMISBRUK OG KAMERADERI I FORVALTNINGEN BYDEL NORDSTRAND
Når utbredt ukultur og kameraderi utgjør selve limet og de overordnede føringene i Forvaltningen.
Del 5
Del 6
Del to og tre i denne serien, dreier seg om annen person som tilkjennega overfor sin Fagforening i Bydel Nordstrand at hun kom til å sende inn en klage på sosiallederen ved Nordstrand sosialkontor.
Hun ble deretter i et møte hun ble innkalt til med Attføringsutvalget i Bydelen, møtt med sanksjoner av et format som ville knuse henne psykisk fysisk og økonomisk, og bunnlinjen var at hvis hun ikke droppet klagen på sosiallederen så ville de aldri mer skaffe henne arbeidstreningsplass!
Snedig nok hadde de ikke innkalt sosialsjefen til møtet, men baserte seg i stedet bevisst på å sjikanere, manipulere og synse rundt hva som egentlig hadde tatt plass hva angikk klagen som sto på trappene – konsentrert mot Xs versjon av saken alene.
Overnevnte utelatelse av den andre part i møtet, samt at møteagendaen skulle dreie seg om verbale overfall og grovt misbruk av myndighet i stedet for “Veien videre mot arbeid” som det ble opplyst i møteinnkallelsen X hadde mottatt, er bevis nok for det oppsiktsvekkende kameraderiet som pågår i Bydelen – alle navngitte aktører i mellom.
Etter møtet som jeg var med på og tapet, geleidet jeg personen (X) til nærmeste restaurant der hun holdt på å kollapse.
Hun gikk også ut på toalettet og kastet opp.
X ble såpass dårlig av behandlingen at hun en tid etter måtte trappe opp til dobbel dose blodtrykksmedisiner:
Del 2
Lik dette:
Bli den første til å like denne artikkelen.
Publisert i Kameraderi, maktmisbruk, manipulering, Nav, Nyheter&Debatt, offentlige kontor, Politikk, Politikk, Samfunn, Sensur, sosialkriminalitet, ukultur, vilkårlighet |
Legg igjen en kommentar »
februar 15, 2012
-
KS: – Radikale grep fra ekspertutvalget
Ekspertutvalget for sykefravær foreslår mange og radikale grep for å få ned sykefraværet, mener KS.
KS er positiv til økt bruk av gradert delvis sykmelding. Når full sykmelding blir unntaket får legene en mer aktiv rolle med å redusere sykefraværet, sier Vågeng.
http://www.kommunal-rapport.no/id/11198970
-
YS-lederen: – Spennende forslag
Ekspertgruppens forslag til hvordan sykefraværet kan reduseres, er spennende, mener YS.
Partene i arbeidslivet skal nå drøfte problemstillingene og sammen finne løsninger vi tror kan virke best mulig, sier YS-leder Tore Eugen Kvalheim.
Han minner om at YS tidligere har sagt at avventende sykmelding, samt gradert sykmelding, må bli hovedregelen.
Ekspertenes forslag om at sykmelding etter åtte uker som hovedregel skal være gradert og forutsette en betydelig tilretteleggingsplikt for arbeidsgiver, karakteriserer han som et viktig signal.
YS er enig med ekspertgruppen når de påpeker at det er en forutsetning at Nav settes i stand til å fylle sin rolle som støttespiller, rådgiver, oppfølger og kontrollør, sier Kvalheim.
- http://www.kommunal-rapport.no/id/11198972
-
Unio positiv til ekspertenes forslag
Unio-leder Anders Folkestad er positiv til hovedlinjene i forslaget til ekspertgruppen som har vurdert tiltak for å få ned sykefraværet (…)
Det er helt avgjørende at arbeidsgiverne finner meningsfulle arbeidsoppgaver og tilpasser arbeidet til hver enkelt helsesituasjon. Hvis ikke blir den som er syk taperen. Det er Unio ikke med på, sier Folkestad.
http://www.kommunal-rapport.no/id/11198965
03.02.2010: Professor: – Vanlig å være litt syk
Mannen som gir regjeringen råd mot sykefraværet, sier de fleste har vondt et eller annet sted.
Statsminister Jens Stoltenberg fastslår i en kommentar at det fortsatt skal være full lønn under sykdom (…)
Dagsavisen-redaktør Arne Strand sier det er klokt at gruppen ikke kom med noen anbefalinger om reduksjon i sykelønna.
- De sier riktignok at en endring i sykelønnsordningen ville få sykefraværet ned, men de forlater den muligheten og sier at sykefraværet kan gå ned ved hjelp av andre tiltak.
Hadde de gått løs på sykelønnsordningen, så ville disse IA-forhandlingene brutt sammen øyeblikkelig. Så det var klokt politisk gjort at de ikke gjorde det.
http://bit.ly/yblUxI
03.02.2010: Dette er totalt skivebom
Forslagene fra regjeringens ekspertgruppe for å få ned sykefraværet, får en blandet mottakelse av opposisjonen. Både Høyre og Frp hilser velkommen forslaget om utvidet bruk av gradert sykemelding, det vil si at den sykmeldte utfører noen av sine arbeidsoppgaver.
Men forslagene om utvidet egenmelding på 10 dager og større økonomisk ansvar for arbeidsgiver ved langtidssykemelding slaktes av Frp.
Dette er totalt skivebom.
Her har de latt seg blende av kalkulatoren i finansdepartementet, sier Robert Eriksson, leder av Stortingets arbeids- og sosialkomité, til Dagbladet (…)
Også fagforeningen Unio stiller seg positive til forslaget om graderte sykemeldinger.
Om helsa er god nok, er det viktig å komme raskt tilbake i noe arbeid. Men dette vil kreve svært mye av arbeidsgiverne.
Unio kan ikke akseptere at den som er sykmeldt presses tilbake til en håpløs arbeidssituasjon.
Vi skal huske at dette dreier seg om folk som er syke, sier Unio-leder Anders Folkestad.
Sanksjoner
Frp etterlyser også større sanksjonsmuligheter i forslaget fra ekspertutvalget, og setter spørsmålstegn ved Navs evne til å håndheve de nye reglene.
- Det hjelper lite hvor strenge regler som nedfelles på papir, så lenge det ikke håndheves i virkeligheten, sier Eriksson, og viser til at Nav allerede i 2007 fikk sanksjonsmuligheter overfor leger, arbeidsgivere og arbeidstakere.
Det er gått tre år uten at disse sanksjonsmulighetene er tatt i bruk. Her må man finne mekanismer som gjør at Nav følges opp, og at de også følger opp leger som ikke gjør jobben sin godt nok.
http://bit.ly/waylkb
-
09.03.2010: Kutter uføres pensjon
VIL SPARE: Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm foreslår å kutte i pensjonen til de uføre, for å spare penger for staten.
Et lovforslag fra regjeringen vil bety kutt i alderspensjonen til uføre på hele 18 prosent. Det kan utgjøre et tap på titusener i årlig pensjon.
http://www.klassekampen.no/57276/article/item/null
-
23.03.2010: Tryggheten står på spill
En reform av uføretrygden vil få store konsekvenser både for de uføre og for norsk økonomi, mener trygdeforsker Bjørgulf Claussen.
I pamfletten «Uførepensjon ABC» som utgis av Manifest senter for samfunnsforskning, og som ble presentert på konferansen, oppgis det flere regnestykker som viser hvor mye ulike typer uføre kan tape på de foreslåtte endringene fra Uførepensjonsutvalget.
For eksempel viser beregningene at en barnehagemedarbeider, som har årslønn på 290.000 kroner, vil kunne tape 19.000 kroner per år hvis hun ikke har barn, og hele 35.000 kroner hvis hun har barn.
Ingeniøren som har en årslønn på 450.000 kroner, vil komme bedre ut med den nye ordningen (+20.000 kroner) hvis han ikke har barn, men også han vil komme dårligere ut av ordningen dersom han har omsorg for barn (-3000 kroner).
Den gruppen som kommer aller dårligst ut av det, er likevel de som blir uføre i en veldig ung alder.
En 25-åring som blir ufør uten noen gang å ha stått i arbeid, vil tape 24.000 kroner i året uten barn, med barn vil tapet være 43.000 kroner årlig.
http://www.abcnyheter.no/nyheter/helse/100323/tryggheten-star-pa-spill
-
17.03.2010: Ny uføretrygd får motstand
Uføretrygden er truet. LO-forbundene går på barrikadene med stor konferanse 22. mars
http://www.frifagbevegelse.no/nyhetsbrev/article5027127.ece
-
ARBEIDSDEPARTEMENTET
Nyhet , 04.08.2009: Bedre muligheter for å kombinere arbeid og uføreytelse
Regjeringen er opptatt av å legge til rette for at personer som mottar uføreytelser og som kan jobbe noe får muligheten til det, sier arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen.
http://bit.ly/zmyWTf
Fra pensjon til stønad – Et uføre for kvinner
http://bit.ly/zPFJqj
-
04.10.2010: Pensjonistene – den nye melkekua
Mange av disse som jobbet i offentlig tjeneste, betalte faktisk månedlig inn 10 prosent av sin inntekt til pensjonskassen som for eksempel Statens Pensjonskasse før folketrygden kom i 1967.
De hadde også 48 timers arbeidsuke, i forhold til dagens 37,5 timers uke.
Når de så blir pensjonister, opplever de i tillegg at deres pensjoner blir ytterligere redusert, gjennom en samordning som de fleste opplever de ikke har forutsetning for å vurdere om er riktig eller gal.
I ulike festtaler hylles pensjonistene (les eldre) for den betydning de har hatt, og har for utviklingen av dagens velferdssamfunn. De er nærmest uerstattelige i det frivillighetsarbeidet de deltar i.
Dette gjelder arbeid i frivillighetssentralene, og i ulike andre organisasjoner.
Statistisk Sentralbyrå har for første gang laget et regnskap over innsatsen i de ideelle organisasjonene og ubetalt frivillig innsats.
Til sammen utgjør dette over 180000 årsverk årlig.
Verdiskapningen i ideelle organisasjoner utgjorde cirka 35 milliarder kroner i 2007.
Med andre ord bidrar dagens pensjonister også i viktige samfunnsoppgaver.
På en slik bakgrunn skulle en tro at dagens myndigheter i langt større grad ville verdsette pensjonistene i stedet for å gjennomføre skatteskjerpelser og andre innstramninger som kun rammer dagens pensjonister på en negativ måte.
I stedet virker det som myndighetene har funnet en ny melkeku.
Kan det som nå skjer tolkes som at vi i fremtiden må forvente at våre myndigheter (les politikere) i større grad vil gjennomføre pensjonsendringer ved en omfordeling pensjonistgruppene imellom?
Er det reelle bakteppet her en bekymring for hva kostnadene for den nye pensjonsreformen vil bli?
Hvis dette er riktig, kan vi risikere at om noen ti år vil de fleste av oss ha blitt minstepensjonister.
For en tid tilbake uttalte arbeidsminister Hanne Bjurstrøm:
Folk må vite hva de har å forholde seg til. Pensjonsrettighetene er altfor viktige til å blafre med svingningene i hvem som måtte ha stortingsflertallet.
Dette samsvarer lite med den situasjonen vi som pensjonister opplever i dag.
Det er ingen tvil om at vi står foran et veiskille med bakgrunn i den nye pensjonsreformen, men vel så viktig vil det være hvorledes våre myndigheter vil takle nåværende pensjonsordning for dagens pensjonister.
For her griper de allerede inn i nåværende pensjonisters økonomiske hverdag, og skaper en usikkerhet som dagens pensjonister på ingen måte fortjener.
- http://bit.ly/xwNHtv
04.01.2011: Får 20.000 kr ekstra i måneden
(Nav-ansatt) Harald Johannessen (65) vil jobbe for fullt i 2011.
Samtidig tar han ut 20.000 kroner i måneden i alderspensjon.
I tillegg til lønn fra Nav Hordaland, hvor han fortsetter i hundre prosent stilling som rådgiver, får Bergen-mannen over 220.000 kroner mer å rutte med i året, før skatt.
Dette er en svært bra og fleksibel ordning som jeg ikke tror alle er klar over, sier Johannessen til VG (…)
http://www.vg.no/dinepenger/artikkel.php?artid=10028775
Arbeid og uførepensjon
LHL: Det finnes i dag flere muligheter til å kombinere uførepensjon og arbeidsinntekt. I denne artikkelen skal vi se nærmere på disse mulighetene
For å beskrive reglene skal vi først ta for oss noen ulike situasjoner
Eksempler på uførepensjon og arbeidsinntekt.
1. Du har halv uførepensjon og var i arbeid på uføretidspunktet.
Inntekten du kan ha ved siden av uførepensjonen bestemmes av din arbeidsinntekt på uføretidspunktet.
Tjente du på uføretidspunktet kr. 300 000, vil du i tillegg til uførepensjonen kunne ha inntil kr.150 000 i arbeidsinntekt.
Ett år etter datoen på brevet som forteller at du er innvilget uførepensjon, kan du i tillegg tjene folketrygdens grunnbeløp (1 G) som i dag er kr 79 216.
Denne inntekten kalles også friinntekt.
2. Du har hel uførepensjon.
Det er ikke tillatt å ha arbeidsinntekt før det har gått ett år fra vedtaket om å innvilge uførepensjon ble fattet.
Når det har gått ett år, kan du tjene 1 G.
Pensjonsgivende inntekt som stammer fra arbeid i en frivillig organisasjon, politisk arbeid, samt omsorgslønn, er det ikke 1 års ventetid på.
Men begrensningen på 1 G gjelder også her.
3. Du har fått beregnet uførepensjonen etter reglene for unge uføre.
Ved full uførepensjon er reglene som under nr. 2.
Ved gradert uførepensjon skal den arbeidsinntekt du kan ha ved siden av, beregnes ut fra en inntekt på uføretidspunktet som minst er på 4,3 G dvs. kr 340 629.
Er din arbeidsinntekt på uføretidspunktet høyere for eksempel kr. 360 000, så skal denne legges til grunn.
Har du halv uførepensjon vil du i første tilfellet kunne ha en arbeidsinntekt på kr 170 315,- og i andre tilfellet kr. 180 000. Når det har gått ett år kan du i tillegg tjene 1 G.
4. På grunn av manglende yrkesaktivitet foreligger ikke konkrete holdepunkter for hva inntekten din var på uføretidspunktet.
Det legges da til grunn en årsinntekt på 3 G dvs. kr.237 648. Ved halv uførepensjon kan du da ha en arbeidsinntekt på kr. 118 824.
Etter ett år kan du i tillegg tjene 1 G.
Har du full uførepensjon er reglene som under nr. 2.
5. Du har fått beregnet uførepensjonen etter reglene om hjemmearbeidende ektefelle som er delvis yrkesaktiv.
På uføretidspunktet arbeidet du 50 %. Hele uførheten er beregnet etter funksjonen din som yrkesaktiv. Du mottar da 70 % pensjon. Du kan ikke ha arbeidsinntekt for de 30 % du ikke mottar pensjon for. Etter ett år kan du i tjene 1 G. NB! Fra 1.1.04 vurderes man enten som helt hjemmearbeidende eller helt yrkesaktiv.
6. Du er delvis yrkesaktiv.
Du arbeider 50 %, har en inntekt på kr.170.000 og får innvilget uførepensjon etter nye regler som trådte i kraft 1.1.04.
Ved halv uførepensjon kan du ha en arbeidsinntekt på 170 000 kroner.
Etter 1 år kan du i tillegg tjene 1 G.
Har du full uførepensjon, blir reglene som under nr. 2.
Blir din uføregrad endret for eksempel fra 50 til 100 % så må du vente ett nytt år før du kan ha 1 G i arbeidsinntekt ved siden av pensjonen.
Blir den endret fra 50 til 70 % kan du det første året kun ha en arbeidsinntekt på inntil 30 % av inntekten på uføretidspunktet.
Etter ett år kommer 1 G i tillegg.
Reglen om et års ventetid for å kunne tjene friinntekten gjelder ikke for godtgjørelse fra politiske verv eller tillitsverv i frivillige organisasjoner, samt omsorgslønn.
Det forutsettes at tillitsvervet utføres i fritiden og det ikke kan defineres som et vanlig arbeidsforhold.
Med frivillige organisasjoner menes i denne sammenheng organisasjoner med ideelle formål.
For eksempel er tillitsverv i et borettslag ikke omfattet av unntaket.
Regler utenfor folketrygden
Vær oppmerksom på at om du også mottar uførepensjon fra en tjenestepensjonsordning, så kan det gjelde andre regler om arbeidsinntekt ved siden av uførepensjonen enn de som gjelder i folketrygden.
I Statens Pensjonskasse er reglen slik:
Du har rett til 1 G i friinntekt ved tilfeldig arbeid som ikke gir rett til medlemskap i SPK og kommunale pensjonsordninger.
Det samme gjelder hvis inntekten skriver seg fra tilfeldig arbeide i privat sektor. Har du et ordinært arbeidsforhold (fast/midlertidig/vikariat), gjelder ingen friinntektsgrense, og pensjonen vil bli redusert forholdsmessig.
I Kommunal Landspensjonskasse (KLP) er reglen slik:
Hvis du arbeider hos en arbeidsgiver som har pensjonsordning i KLP eller SPK, har du ikke rett til friinntekt, og pensjonen skal reduseres fra første krone du tjener.
NB! Det må her skilles mellom gradert og hel pensjon.
Har du gradert pensjon, vil du alltid kunne ha en viss inntekt uten at pensjonen blir redusert.
Hvis du arbeider hos en arbeidsgiver som ikke har pensjonsordning i KLP/SPK, vil du ha rett til en viss friinntekt.
Friinntekten beregnes slik: 1G x uføregradprosent x stillingsprosent før du ble sykemeldt.
Eks: 79 216 x 100 % x 100 % = kr. 79 216 Eks: 75 641 x 50 % x 100 % = kr 39 608
Hvilende pensjonsrett
Etter at du er innvilget uførepensjon har du muligheten til å ”fryse” hele eller deler av pensjonen i inntil fem år og isteden ha høyere arbeidsinntekt.
Du må på forhånd søke om å få godkjent den økte arbeidsinnsatsen av Nav.
Du kan når som helst de fem neste årene be om å få tilbake pensjonen.
Når det har gått fem år kan du forlenge perioden.
Får du innvilget hvilende pensjonsrett etter du har fylt 60 år, vil retten gjelde frem til 67 år.
Formålet med denne reglen er å motivere og legge forholdene til rette for at uførepensjonister skal kunne forsøke seg i arbeidslivet.
Det spiller ingen rolle om du har hel og gradert uførepensjon.
Det skjer ingen endring i uføregraden.
Følgende eksempel viser hvordan reglen virker.
Du har 100 % uførepensjon og kan i tillegg ha en arbeidsinntekt på 1 G. Du ønsker å øke arbeidsinnsatsen og søker derfor Nav om å få redusert pensjonen til 50 %.
Før du ble syk tjente du etter dagens pengeverdi kr. 400.000.
Du kan nå ha en arbeidsinntekt på kr. 200.000 + 1 G. Pensjon + arbeidsinntekt må ikke overstige den inntekten du hadde før du ble ufør.
Andre eksempler: Inntekt før uførhet er satt til 400 000.
Du øker inntekten fra 1 G til 120 000 kroner.
Ny uføregrad blir 70 % (400 000 x 30 %= 120 000).
Du kan nå tjene 120 000 + 1 G = 199 216
Reaktivisering
Fikk du innvilget uførepensjon før 01.01.04 og eller ikke er omfattet av ordningen med uførepensjon som lønnstilskudd, gjelder en egen ordning dersom du vil utvide din inntektsgivende arbeidsinnsats.
Når den nye uføregraden fastsettes, skal friinntekten på 1 G ikke tas med.
Her er et eksempel.
Du har 100 % uførepensjon. Kan tjene 1 G. Inntekt før uførhet var 400 000 kroner. Du vil nå tjene 200 000 kroner.
Når ny uføregrad fastsettes, trekkes da 1 G (79 216) fra de 200 000.
Ny midlertidig uføregrad blir da fastsatt etter en inntekt på kr 120 784.
Ny uføregrad blir 70 %.
Du kan da ha følgende pensjonsgivende inntekt (ny inntektsgrense) ved siden av 70 % pensjon: 200 000+ 79 216 + 10 % av G =287 137.
De siste 10 % er et toleransebeløp.
Det betyr at uførgraden ikke blir endret dersom overskridelsen av friinntekten på 1 G ikke overskrides med mer enn 10 %.
Men husk at uførepensjon + pensjonsgivende inntekt aldri må overstige den inntekten du hadde før du ble ufør.
NB!
Det er svært viktig at reglene om arbeidsinntekt ved siden av uførepensjon bli fulgt.
Overstiger arbeidsinntekten det tillatte kan du risikere at du mister pensjonen din og i mer alvorligere tilfeller å bli anmeldt til politiet.
I tillegg kommer krav om tilbakebetaling av pensjon.
Oppdatert 03.10.11
http://www.lhl.no/no/leve-med-sykdom-/rettigheter/trygderett/arbeid-og-uforepensjon/
Lik dette:
Bli den første til å like denne artikkelen.
Publisert i Politikk, Politikk, Samfunn |
Legg igjen en kommentar »
februar 9, 2012
Årstalen 2006: Rettssikkerhet i forvaltningen – hvilke muligheter har du til å vinne frem (utdrag)
Advokatforeningens leder Anders Ryssdal
Tocquville: ”Jeg er fristet til å tro at det vi betegner som nødvendige institusjoner, ofte ikke er annet enn institusjoner vi har vent oss til og at grensene for hva som er mulig med hensyn til samfunnets forfatning, (constitution sociale) er langt videre enn det de mennesker som lever i samfunnet går ut fra”
Nedbygging av rettssikkerhetsgarantier for de svakeste – eksempel sosialtjenesten.
Advokatforeningen er opptatt av at vi har gode systemer som sikrer effektiv kontroll med forvaltningens myndighetsutøvelse og vedtak.
Vi begynner i dag med forvaltningen av regelverket for de svakeste klientgrupper – sosialtjenesten.
Mye av den hjelp som gis etter sosialtjenesteloven, er hjemlet i svært skjønnsmessige kriterier og overprøvingen er tilsvarende vag.
Vage bestemmelser som overlater mye skjønn til forvaltningen, gjør det vanskelig for borgerne å forutberegne sin rettslige stilling.
På områder der loven overlater mye skjønn til forvaltningen og som har stor velferdsmessig betydning bør kontroll med forvaltningen ikke være undergitt begrensinger.
Det fører til forskjeller mellom kommuner og ulik behandling av borgerne.
Den rettslige overprøving av sosialtjenestens vedtak er imidlertid underlagt betydelige begrensinger.
Etter sosialtjenesteloven § 8-7 kan fylkesmannen bare overprøve det frie skjønn såfremt dette er åpenbart urimelig, mens hovedregelen etter forvaltningsloven er full overprøving av alle sider av saken.
Er det rimelig at sosialklienters rettssikkerhet nedprioriteres i forhold til andre borgere som klager?
I domstolene er den begrensede overprøvingen ofte begrunnet med at domstolen mangler den ekspertkompetanse som forvaltningen har.
Dette hensynet gjør seg ikke gjeldende når vedtak fra sosialetaten påklages.
Fylkesmannen har de samme forutsetninger som sosialtjenesten til å vurdere skjønnet.
Bakgrunnen for den manglende adgangen til å overprøve den enkelte sosialkurators skjønn er det kommunale selvstyret.
Den handlefriheten man gjennom denne bestemmelsen gir kommunene, er i realiteten en frihet til å gi sosialytelser på et lavere nivå enn det ansvarlig faglig statlige klageinstans kunne anse som nødvendig.
Det er lite som taler for at kommunene skal ha en slik mulighet.
I praksis vil et slikt regelverk være tilnærmet umulig å overprøve.
Sosialsjef i Hvaler kommune, Ketil Solstad, uttalte til Fredrikstad Blad 12. oktober i år:
”Rettssikkerheten for sosialklientene er altfor dårlig. Et system som i så stor grad er basert på skjønn og gode intensjoner for lokalpolitikere og sosialsjefer, er veldig sårbart.”
Sosialsjefen uttalte også at antallet klager normalt burde vært langt flere, men at de færreste ser seg tjent med å klage.
Formelt sett kan klientene klage sosialkontorets vedtak inn for fylkesmannen. Men mange klienter klarer ikke dette selv, og må ha hjelp av sosialkontoret til å sette opp klagen.
Hvis klagen opprettholdes er sjansen for at fylkesmannen overprøver vedtaket omtrent lik null.
Fra et rettssikkerhetssynspunkt er dette svært betenkelig.
Det er de rettssvake som trenger sosialhjelp.
Regjeringen har uttalt at man vil prioritere kampen mot fattigdom, men er ikke en del av denne prioriteringen å gi de fattige rettssikkerhet og mulighet til å forfølge de rettigheter de er gitt av Stortinget?
Det er ingen gode grunner som tilsier at den sentrale rettssikkerhetsgaranti, som full overprøvningsadgang er, ikke skulle gjelde også i saker etter sosialtjenesteloven.
Etter plan- og bygningsloven, hvor det må sies å være mindre betenkelig å gi hensynet til det kommunale selvstyret gjennomslag, er det ikke en slik begrensing av overprøvelsesadgangen.
Forvaltningen gjør feil, og det er viktig at man har systemer som legger til rette for at slike feil kan rettes opp.
Betenkelighetene stanser ikke her.
Regjeringen har i Velferdsmeldingen foreslått at man skal innføre velferdskontrakter, hvor den enkelte sosialklient inngår gjensidig forpliktende kontrakter med sosialkontoret som gjør at man kan få tilleggsytelser.
Slike avtaler oppfyller ikke grunnvilkåret til avtaleinngåelse.
Avtalefrihet forutsetter jevnbyrdighet, eller som et minimum at begge parter kan gå sin vei hvis man ikke blir enige.
Forutsetningen er ikke oppfylt her.
Sosialetaten, og nå Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV), er en langt sterkere part enn klienten og det skal lite fantasi til for å innse at en person i møte med denne, for dem uunnværlige etat, vil gjøre mye for ikke å motsette seg forslag denne etaten kommer med.
Omsorgsaspektet forsvinner når man forsøker å fremstille dette som avtaler.
Advokatforeningen er skeptisk til at man på denne måten kamuflerer vedtak som avtaler.
Vedtak om ressurstildeling er myndighetsutøvelse.
Private parter vet når de blir bestemt over, og det er derfor viktig å kalle en spade en spade.
Hvis man forlater vedtakssporet, undergraves rettssikkerheten (…)
Behovet for aktiv overvåking av forvaltningen
FNs generalforsamling vedtok i 1993 at alle stater bør ha en institusjon for overvåking og beskyttelse av menneskerettigheter. Det ble samtidig vedtatt noen prinsipper for hvilke oppgaver disse nasjonale institusjonene skal ha og hvilke krav som skal stilles.
Disse prinsippene kalles ”Paris-prinsippene”.
Disse prinsippene består både av noen absolutte krav og noen anbefalinger.
Det er anbefalt at den nasjonale institusjonen skal ha kompetanse til å vurdere individuelle klager.
I Norge er det Norske senter for menneskerettigheter som er den nasjonale institusjon for menneskerettigheter, men dette senteret har selv definert seg som en forskningsinstitusjon og senteret behandler ikke henvendelser fra enkeltpersoner.
Politi og påtalemyndighet har siden menneskerettighetsloven vært underlagt en stadig domstolsprøvelse.
Også forvaltningen bør i større grad være underlagt slik kontinuerlig kontroll.
Hovedvirkemiddelet i forvaltningsretten er klage og ikke domstolsprøvelse.
Domstolsprøvelse av forvaltningsvedtak er, som vi skal komme tilbake til, for ressurskrevende for den enkelte borger, og tar for lang tid.
Dette har ført til at forvaltningen i mindre grad har fått sin praksis vurdert mot våre internasjonale forpliktelser.
Det er imidlertid lite sannsynlig at forvaltningen i større grad enn politi- og påtalemyndighet alltid overholder menneskerettighetene.
Sivilombudsmannen har, etter en endring av ombudsmannslovens formålsbestemmelse i 2004, et ansvar for å bidra til at menneskerettighetene respekteres.
Ved en gjennomgang av årsmeldingen til Sivilombudsmannen synes det imidlertid som om Sivilombudsmannen i praksis i begrenset grad fører kontroll med hvorvidt forvaltningen overholder menneskerettighetene.
Advokatforeningen inviterer og utfordrer Sivilombudsmannen til mer aktivt å vurdere de skranker menneskerettighetene setter for forvaltningen, både i klagesaker og av eget tiltak.
I Stortingsmelding nr. 21 (1999 – 2000) 16 blir det uttalt følgende:
St.meld nr. 9 Arbeid, velferd og inkludering side 178.
Principles relating to the status of national institutions – Competence and responsibilities (Paris-principles).
Prinsippene ble formulert på den første internasjonale workshopen for Nasjonale institusjoner som arbeider for fremme av og vern om menneskerettigheter.
Prinsippene forvaltes i dag av FNs Høykommisær for menneskerettigheter.
Norsk Senter for Menneskerettigheter har ikke mulighet til å gi individuell veiledning i menneskerettslige spørsmål.
http://www.jus.uio.no/smr/
http://www.jus.uio.no/smr/om/nasjonal-institusjon/om/strategi.pdf
Vi anbefaler å søke juridisk hjelp dersom det kan være et spørsmål om krenkelse av enkeltpersoners menneskerettigheter.
Ved å søke gjennom Sivilombudsmannens årsmelding fra 2005 på menneskerett får man 22 treff (…)
I samme Stortingsmelding ble det uttalt følgende om Sivilombudsmannens rolle i arbeidet med å overvåke at forvaltningen overholder menneskerettighetene:
”Sivilombudsmannen har et mandat og en oppbygning som gjør ordningen særlig relevant for overvåkning av menneskerettighetene. Virksomheten har grunnlag i lov av 22. juni 1962 nr. 8.
Sivilombudsmannen har myndighet til å behandle alle forhold som vedrører den offentlige forvaltningen, og kan behandle både klagesaker og saker av eget initiativ.
De uttalelsene Sivilombudsmannen avgir, er ikke rettslig bindende, men de tillegges stor vekt.
Viktig er også Sivilombudsmannens arbeid for å informere både forvaltning og individer
”De internasjonale menneskerettighetene er minimumsstandarder.
På mange områder der individers interesser står mot myndighetenes, mener Regjeringen at man ikke bør nøye seg med å legge seg så tett som mulig opp mot minstekravene.
Norges internasjonale rolle tilsier at myndighetene på mange områder yter mer på det nasjonale planet enn det som umiddelbart følger av de internasjonale bestemmelsene.”
Dette er en offensiv holdning som Advokatforeningen støtter.
Denne holdningen gjør imidlertid at Norge burde opprette en nasjonal institusjon som har til oppgave å ta imot og behandle individklager for å oppfylle alle prinsippene som er nedfelt av FNs generalforsamling.
Advokatforeningen er av den oppfatning at Sivilombudsmannen har en posisjon, mandat og kompetanse som gjør det naturlig at han får denne oppgaven.
Hvis Sivilombudsmannen skal pålegges denne oppgaven, må dette følges opp gjennom bevilgninger fra Stortinget slik at kontrollen med forvaltningen også på dette punkt kan bli effektiv og reell.
Antagelig blir det også nødvendig med visse endringer i Sivilombudsmannens apparat, og med et utvalg av satsingsområder der menneskerettighetene har svake kår eller er svært viktige.
Institusjoner som utøver tvangsbruk og overvåking peker seg ut som kandidater for særlig nærgående oppsyn (…)
6.5 Konsekvensene
Vi mener eksistensen av store motsetninger i styrkeforholdet mellom det offentlige og de private, er en trussel for rettsikkerheten.
Dersom det kun er bedrifter og de som har økonomisk bæreevne over gjennomsnittet som har en statistisk god mulighet til å vinne frem, utelukkes en stor del av borgerne fra rettsapparatet.
Domstolskontroll med forvaltningen bør ikke være et gode forbeholdt de bemidlede, det skal være et allment gode (…)
3. Rettshjelpslovgivningen har enkelte særregler som tar sikte på å avbøte ressursfattighet hos private parter.
Det er reglene om fri rettshjelp, og en særbestemmelse her gir nok en privat part anledning til fri rettshjelp dersom Høyesterett har funnet en sak av prinsipiell interesse.
Problemstillingen er imidlertid at den frie rettshjelp honoreres etter statens satser pr. time, og at det på ingen måte ligger innenfor formålet å bevilge til slike ubegrensede forberedelser som det offentlige som motpart kan tillate seg (…)
6.6 Perspektiver
(…) Det er heller ikke gitt at den private part kun bør ha tilgang på fri rettshjelp etter tradisjonelle regler, når statens maktapparat utfordres i Høyesterett.
Ressursmessig er dette Davids kamp mot Goliat, og det bør være mulig å tenke nytt omkring offentlige subsidier til å få ført slike saker betryggende i hele sin bredde med noe større grad av likhet på ressurstilgangen.
Rettssaker vil ut fra det totale antall forvaltningssaker alltid være en dyr og lite samfunnseffektiv løsning.
Advokatforeningen mener derfor at man gitt denne situasjonen oss må tenke på andre løsninger enn vi har i dag.
Det bør være mulig å få gjennom i alle fall en slik begrenset reform for rettssaker mot det offentlige (…)
Det er mulig at vi også må se på nye måter å engasjere det sivile samfunn i den rettssikkerhetsutfordring kontroll med forvaltningen er.
Det er i dag for tungt for den enkelte borger å trekke sin sak alene (…)
http://bit.ly/pNxYZ6
Legger ned Fri Rettshjelp
Publisert: 29.09.2008
“Den 24. september la FrP/Høyre-byrådet frem neste års budsjett for Oslo. Der ble det blant annet bestemt at Oslo kommunes kontor for fri rettshjelp skal legges ned.”
http://www.utrop.no/15467
12.10.2009: Osloborgernes rettssikkerhet truet!
Byrådet foreslår å kutte 226 000 kr i rettshjelpssektoren for 2010.
Advokatforeningen, Norges Juristforbund, advokatene ved Fri rettshjelp Oslo kommune, JURK, Gatejuristen og Juss-Buss mener dette får dramatiske konsekvenser for de mest ressurssvake osloborgerne.
Byrådet uttaler i sitt budsjettforsalg at et av hovedmålene deres er å ”bidra til å heve levevilkårene til dem som har det vanskeligst”.
Byrådet uttaler videre at ”det er viktig å forebygge at mennesker kommer inn i en fattigdomsfelle og bidra til at folk blir selvhjulpne”.
Kutt i rettshjelpssektoren er stikk i strid med disse hovedmålene (…)
http://www.advokatforeningen.no/Aktuelt/Nyheter/Osloborgernes-rettssikkerhet-truet/
Osloborgernes rettssikkerhet er truet!
“Byrådet i Oslo foreslår å kutte 450 000 kroner til rettshjelpssektoren for 2011.
Advokatforeningen, Norges Juristforbund, Leieboerforeningen, JURK, Gatejuristen og Juss-Buss mener dette får dramatiske konsekvenser for de mest ressurssvake osloborgerne.”
http://www.advokatforeningen.no/Aktuelt/Nyheter/Osloborgernes-rettssikkerhet-er-truet/
Ikke før har vi fått nytt Byråd:
09.11.2011 – Fare for at Fri Rettshjelp må legge ned
Fri Rettshjelp trues med nedleggelse.
Byrådet i Oslo vil stoppe sitt tilskudd til advokathjelpen.
Kan bruke Nav
Sosialbyråd Anniken Hauglie (H) sier at kommunen har spurt justisdepartementet om å ta over Fri Rettshjelp.
Vi må kutte over hele fjøla.
Alle virksomheter får mindre penger, sier hun, og legger til at det er en statlig oppgave å opprettholde Fri Rettshjelp.
Det er ikke moro å kutte, men alle må ta sin del, sier Hauglie.
Hun mener at brukerne har andre steder å henvende seg for juridisk rådgivning, og nevner Nav, helse- og sosialombudet og servicesentere i bydelene.
Jeg har inntrykk av at de fleste er godt kjent med de tilbudene som finnes, Nav er godt kjent, sier Hauglie.
Hva i alle dager er det hun vrøvler om?
Helse- og sosialombudet har overhodet ingen myndighet til å gripe inn og sanksjonere mot den ustoppelige vilkårlighet, de grove lov- og etikkbrudd samt uttallige krenkelser som århundrets største skandaleetat fortløpende effektuerer!
For å ta et eksempel: Les hva som skjedde da jeg kontaktet Ombudet etter at sosialkontoret nektet nødhjelp og utposjonerte meg som var og er svært syk 500 kroner over en periode på ni dager – AV MITT EGET FREMTIDIGE LIVSOPPHOLD:
NAV Nordstrand Sosial: Informasjon om grovt maktmisbruk – fortsettelse av serien i 6 deler.
Hauglies forsøk på å forsvare kuttet er direkte patetisk, og noe av det mest provoserende jeg i mitt lange liv har sett på trykk!
Med denne ubegripelig inkompetente – men allikevel utvilsomt overveide kunngjøringen, utviser hovedstadens sosialbyråd mer enn godt nok et monumentalt fravær av påkrevd stillingskompetanse og tilstrekkelig sunn vurderingsevne.
Fy skam!
Sosialbyråden bør avsettes på dagen.
For hun er utvilsomt kjent med det følgende, som ble debattert på møtet i Advokatforeningen 2006 og som denne posten innleder med (utdrag):
På mange områder der individers interesser står mot myndighetenes, mener Regjeringen at man ikke bør nøye seg med å legge seg så tett som mulig opp mot minstekravene.
Norges internasjonale rolle tilsier at myndighetene på mange områder yter mer på det nasjonale planet enn det som umiddelbart følger av de internasjonale bestemmelsene.
Dette er en offensiv holdning som Advokatforeningen støtter.
Denne holdningen gjør imidlertid at Norge burde opprette en nasjonal institusjon som har til oppgave å ta imot og behandle individklager for å oppfylle alle prinsippene som er nedfelt av FNs generalforsamling.
Advokatforeningen er av den oppfatning at Sivilombudsmannen har en posisjon, mandat og kompetanse som gjør det naturlig at han får denne oppgaven.
Hvis Sivilombudsmannen skal pålegges denne oppgaven, må dette følges opp gjennom bevilgninger fra Stortinget slik at kontrollen med forvaltningen også på dette punkt kan bli effektiv og reell.
Antagelig blir det også nødvendig med visse endringer i Sivilombudsmannens apparat, og med et utvalg av satsingsområder der menneskerettighetene har svake kår eller er svært viktige.
Institusjoner som utøver tvangsbruk og overvåking peker seg ut som kandidater for særlig nærgående oppsyn (…) (sitat slutt)
Jeg fortsetter - Anniken Hauglie med sin oppsiktsvekkende unndragelse av å informere om de egentlige årsaker og sammenhenger som ligger til grunn for elendige samfunnsstrukturer der hun i stedet velger å gjøre iherdige forsøk på å prakke fullstendig uakseptable og virkningsløse tiltak på de borgere som hun har ansvaret for å ivareta hensynene til, får meg til å asossiere med mentaliteten til den nedrigste av sosionomene omtalt i avhandlingen jeg siterer fra her:
Sosialarbeideres holdninger: ”Vi vet hvordan du har det og det er greit for oss”
De som har overoppsyn med urett som begås mot landets ubemidlede og forvaltningsrammede kan rett og slett ikke opptre på dette oppsiktsvekkende integritetsløse vis.
Når Nav er den av vår tids største overgripere, er det mer enn direkte sinnsvakt og bagatellisere realitetene ved å i det hele tatt fremsette et slikt forslag som det Hauglie gjør.
Dette bør Hauglie av alle være klar over spesielt.
Hun er utvilsomt også kjent med det følgende:
31.10.2009: Mindre makt i denne sal?
I en kronikk i dagens utgave av Klassekampen tar Rothstein et knallhardt oppgjør med det han kaller «byråkratienes ideologiske kamp».
Sentralt i tesen hans står «den svenske modellens fall», og opprettelsen av en rekke nye ombudsmenn som Rothstein mener driver ideologisk kamp for ulike sektorinteresser (…)
Nylig foreslo partiet å opprette et nytt ombud som skulle ha ansvar for å følge opp Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV).
Også Høyres leder Erna Solberg støttet ideen om et NAV-ombud.
Skei Grande er kritisk:
Jeg har fått hundrevis av henvendelser fra folk som har blitt tråkket på av NAV-systemet.
Mitt svar er at vi må gjøre noe med NAV.
Frp sitt svar er å sette et ombud på saken.
Det er klart at alle disse ombudene gjør det mer behagelig å være politiker.
Trusselen er at det kan bli så behagelig å være politiker at man undergraver hele demokratiet, sier hun (…)
Også Lægreid mener den økende bruken av ombud kan virke skadelig for den politiske diskusjonen i partiene.
Det kan kanskje virke forsterkende på forvitringen av partiorganene om disse organene overtar pådriverrollen i den politiske debatten, sier han.
Hvis problemstillingen er hvordan en skal revitalisere de politiske partiene, så vil svaret kanskje være å nedlegge ombudene og heller ta slike debatter i partiorganisasjonene, mener Lægreid.
Han ønsker en debatt om ombudene velkommen, og mener ombudene faller inn i en underlig mellomposisjon:
Problemet er at det er veldig uklart hvem ombudene er ansvarlig overfor.
Hvem handler de på vegne av?, spør professor Lægreid.
De er ikke underlagt departementene på samme måten som direktorat og lignende og det blir uklare ansvarslinjer.
Likevel har det vært en tendens til å opprette flere og flere slike ombud.
Det har en tendens til å balle på seg, sier han.
Det er de folkevalgte som skal utforme politikken, ikke byråkratene, fastslår han.
http://bit.ly/gLzhGp
Anniken Hauglie har mer enn godt nok bevist sin uegnethet, og andre personer enn innavlet av uegnede aktører som ikke gir to øre for å svikte ansvaret i den store samfunnsoppgave de er gitt og som således berører veldig mange mennesker på negativt og mange ganger ødeleggende vis bør få nå få slippe til!
Flere fasitsvar rundt maktstrukturene som ligger til grunn for de velorganiserte ansvarsfraskrivelsene står å lese her:
Svar til Roar Flåthen
Menneskeverd – hva er det?
Fra likestilling til likeverd: Norsk helse- og sosialvesen i fortid og nåtid.
Av filosof Tore Frost, UiO (utdrag)
(…) De grunnleggende verdipremisser. Hvilke prinsipper dreier det seg om?
De viktigste er uten tvil retten til informert samtykke, retten til selv å være beslutningstaker på et frivillig grunnlag, dvs. retten til autonomi og retten til å bli møtt med respekt for egen integritet, uavhengig av sykdom, funksjons- eller utviklingshemming.
Disse prinsippene representerer i dag helt ufravikelige krav som de gode hjelpere legger til grunn som etiske rammebetingelser for enhver tjenesteytelse.
Det er helt klart at de tre nevnte prinsipper står i en indre sammenheng med hverandre og neppe bør løsrives fra hverandre.
Det er vanskelig å tenke seg at det er mulig å vise respekt for ett av prinsippene uten samtidig å vise respekt for de øvrige (…)
Disse rettighetsprinsippene har således bidratt til å bevisstgjøre de offentlige profesjonene om omfanget av de krenkelser som brukerne kan utsettes for, som følge av manglende kompetanse hos utøverne av de offentlige tjenester i kunsten å informere og kommunisere (…)
Hva er viktigst – lovgivning eller yrkesetikk?
Det er disse lovfestede rettighetskrav de offentlige yrkesmiljøene (statlige såvel som kommunale) nå må møte i form av oppdaterte og ajourførte yrkesetikker.
Hvis så ikke skjer, vil det oppstå et politisk behov for å beskytte brukerne i forhold til alle uklare og diffuse punkter i yrkesetikkene.
Konsekvensen vil bli et samfunn hvor lovgiverne detaljregulerer de offentlige tjenester gjennom et stadig mer rigid lovverk, som går på bekostning av den enkelte yrkesutøvers frihet og handlingskraft i vanskelige situasjoner hvor det blir nødvendig å finne individuelle løsninger (…)
Vi skal huske at kravet på like rettigheter for alle brukere av offentlige tjenester ikke nødvendigvis betyr at alle har de samme rettigheter.
Denne distinksjonen kan ikke sterkt nok understrekes, da den er helt avgjørende innen arbeidet blant etniske minoriteter, blant funksjonshemmede og forøvrig brukere med særbehov for offentlig hjelp.
Disse refleksjonene vil være helt vesentlige i arbeidet videre med å utvikle gode og slagkraftige yrkesetikker, konkretisert gjennom menneskerettighetsinstrumentene, slik at vi motarbeider alle tendenser til en byråkratisering og ansvarsvegring innen de offentlige tjenester og servicetilbud (…)
Norsk helse- og sosialvesen lider åpenbart av to alvorlige mangeltilstander.
Den ene skyldes, ikke mangelfull økonomi, men en kronisk mangel på refleksjon fra de offentlig autoriserte hjelperes side over klare systemfeil innen helse- og sosialomsorgen, kommunikasjonssvikt mellom kommandolinjene, manglende vilje til å erkjenne at hver enkelt hjelpetrengende menneskeskjebne har en lovfestet rett til å møtt som en selvstendig beslutningstaker over eget liv og helse.
Kravene om reell brukermedvirkning, god tverrfaglighet og utviklingen av individuelle planer som utarbeides i samarbeid med den hjelpetrengende, underbygger dette.
Den annen mangeltilstand finner vi hos de hjelpetrengende.
Norsk helse- og sosialvesens største problem er at altfor mange brukere av de offentlige hjelpetjenester er altfor villige til å si ja til nær sagt hva som helst de blir tilbudt, særlig gjelder det mennesker med omfattende psykiske lidelser, de alvorlig syke og funksjons- og utviklingshemmede.
Mangeltilstanden kan best forklares med vanskelighetene spesielt disse brukergruppene har med å få kvalifisert hjelp.
Når man har stått i kø lenge nok, blir man tilsvarende ydmyk når hjelpen tilbys, særlig når den som regel blir ledsaget av tause, men talende, påminnelser om hvor lykkelig den hjelpetrengende bør være over i det hele tatt å ha fått hjelp! (…)
Det lovfestede krav om anerkjennelse og respekt for de hjelpetrengendes verdighet og integritet nedfeller seg nå i et krav om ikke å krenke.
Dette er fint fanget inn av de gode hjelperes yrkesetiske kodeks (FO-etikken):Det er en nødvendig del av yrkesutøverens kompetanse å kunne utøve myndighet på en slik måte at den det gjelder ikke føler seg krenket (3.4)
http://bit.ly/gQRVW0
Knut Fossestøl
Regler og skjønn i norsk forvaltnings- og velferdsforskning
En kritisk analyse med særlig fokus på velferdsstatens rettighetsorientering
NOTAT 2005:106
Prosjektnavn: Velferdsstatens klageinstanser
Prosjektleder: Hilde Lorentzen
Oppdragsgiver: Norges forskningsråd
Referat
Notatet er finansiert av NFR-prosjektet ”Velferdsstatens klageinstanser” (utdrag):
Oppdraget besto i å foreta ”en selvstendig studie av begrepet skjønn og skjønnsutøvelse slik dette behandles i faglitteraturen”.
Notatet fremstiller hovedtrekk i forvaltnings- og velferdsforskningens beskrivelse av velferdsstatens politiserte og skjønnsbaserte forvaltningsmodell.
Det vises at denne forvaltningsmodellen i liten grad adresserer de utfordringene skjønnsutøvelsen innebærer for fagfolkene og for individenes rettssikkerhet.
Dette svekker troverdigheten til en forvaltningsmodell som vektlegger forvaltningen som redskap for politisk reform.
Ifølge Eckhoff og Graver er det flere forhold som gjør at forvaltningens rettsanvendelse varierer fra område til område, og atskiller seg fra domstolenes avveiende tilnærming, og som kommer i tillegg til at det er vanskelig å skaffe seg kunnskap om forvaltningens rettsanvendelse, og at forvaltningsapparatet er så stort og uensartet.
For det første forholder de som treffer avgjørelser lokalt seg sjelden til lovtekster, forarbeider og rettspraksis.
I stedet forholder de seg til rundskriv, instrukser, edb-systemer eller særskilte veiledningshefter som overordnede har utarbeidet.
Dette skaper en rettsanvendelse som er mer primitiv og enklere enn den som vi finner i rettssaker.
Dette dreier seg i stor grad om hvordan lovgivningens skjønnsmessige paragrafer erstattes av forvaltningens hjemmelagde regler.
For det andre er det forhold ved beslutningstakeren, ikke minst utdanning som disponerer for ulike former for rettsanvendelse.
Tekniske og økonomiske utdannelser vil disponere for målrettede avgjørelser. De vil søke å ”innsnevre mer sammensatte mål til mer presise som kan etterstrebes på et trygt faglig grunnlag” (op.cit.168).
I utdannelser” uten spesialisert innsikt i noe enkelt felt”, som for eksempel sosialarbeiderutdanningen, vil verken innsikt i mål-middel sammenhenger eller lovtolkning stå i sentrum.
I stedet vil ”personlig moral og verdier fungere som en sterk styringsmekanisme” (op.cit.).
I den grad beslutningstakerne er knyttet til en profesjonell behandlings- ideologi vil dette bidra til å motvirke en sterk ensretting og standardisering.
På den andre siden vil beslutningene når de er karakterisert av beslutningstvang, for eksempel gjennom konflikter eller stor saksmengde, disponere for en formalistisk beslutning.
I motsetning til forvaltningens hjemmelagde regler slik de kommer til uttrykk for eksempel i trygdeetatens rundskriv, vil denne rettsanvendelsen ikke være styrt fra sentralt hold, men gjennom tommelfingerregler utformet av beslutningstakerne selv (…)
Det sentrale i min sammenheng er imidlertid ikke bare at profesjonelle og ikke-profesjonelle rettsanvenderne på ulike måter standardiserer, innsnevrer og forenkler skjønnsutøvelsen, enten det skjer med grunnlag i mer eller mindre ensidiggjorte faglige målmiddeloverveielser eller mer personlige utviklede tommelfingerregler.
Det sentrale og symptomatiske for Eckhoffs rettsforståelse er at han i stor grad synes å akseptere dette forhold.
I hans rettskildelære gjør han forvaltningspraksis til en selvstendig rettskildefaktor, dvs at den faktiske måten forvaltningen anvender retten på blir et selvstendig moment i den rettslige vurderingen av hva som er gjeldende rett (…)
Eckhoff og Graver synes på denne måten å operere med en forståelse av individet som på en grunnleggende måte skiller seg både fra den klassiske beslutningsteoriens rasjonelle aktør som handler ut fra preferanser og forventinger om konsekvenser, og en mer naturrettslig inspirert forståelse.
I stedet synes de å operere med en forståelse hvor individet handler ut fra ”a logic of appropriateness ” (March og Olsen 1989:21-26, 160ff), hvor de roller og forventninger og situasjoner aktørene befinner seg i bestemmer deres beslutningsatferd.
Blant annet dreier det seg om å tilegne seg de regler og den kultur som eksisterer i en organisasjon (…)
3. Kritikken av redskapsbyråkratiets regelforståelse
Rent generelt kan rettsutviklingen internasjonalt så vel som i Norge, beskrives som en gradvis utvidelse av borgernes rettigheter vis a vis staten.
Ifølge T.H. Marshall (Marshall 1950) kjennetegnes utviklingen av statsborgerskapet av at man i tillegg til borgernes sivile og politiske rettigheter, (og som sikret individet mot statlige overgrep og retten til å delta i styringen av samfunnet) gradvis åpner for det han kaller sosiale rettigheter og som sikrer borgerne et materielt sikkerhetsnett.
På en lignende måte beskriver for eksempel Jan Fridthjof Bernt (Bernt 1994) hvordan rettssikkerhet tradisjonelt har vært forbundet den klassiske liberalismens negative frihetsbegrep, dvs til borgernes rett til beskyttelse mot forvaltningsmessige inngrep overfor den enkelte (…)
I dette perspektivet er betydningen av enkeltindividenes rettigheter ikke bare å beskytte individene mot vilkårlige inngrep fra myndighetenes side, dvs friheten fra inngrep eller tvang.
Forholdet er snarere det motsatte – at individets stilling som autonom borger trues av manglende støtte og inngrep fra det offentliges side.
Dette innebærer at myndighetene i velferds- og fordelingsstaten i en forstand overskrider den liberale rettsstatens frihet fra tvang, for å tilføre individet ”goder” som gjør at det kan fungere som autonomt individ, (eller for å internere individer som truer fellesskapet).
Slik sett bidrar disse positive rettighetene til at samfunnsmedlemmene kan fungere og orientere seg innenfor det moderne differensierte samfunn, ja det er en forutsetning for at det skal fungere (§26).
At sosial trygghet, helse, utdannelse er tilgjengelig for samfunnsindividene er, ifølge Doublet, en konstitutiv betingelse for at staten skal ha den nødvendige legitimitet i forhold til samfunnsmedlemmene.
Og sidene samfunnsmedlemmene står overfor staten som uorganiserte enkeltindivider, dvs er svake, og de rettigheter som staten tilkjenner sine borgerne ofte ikke blir realisert, for eksempel fordi kommunene prioriterer sine ressurser annerledes (Bernt 1994), må rettssikkerhetsproblematikken ifølge Doublet, også handle om de materielle og prosessuelle rettighetene som skal til for at disse rettighetene skal bli fungerende rett.
Slik handler ikke bare rettssikkerhet om formell rettssikkerhet, dvs at enkeltindividet skal være beskyttet mot overgrep og vilkårlighet fra myndighetenes side.
I tillegg må det også omfatte de materielle rettslige vilkår forvaltningens avgjørelser må tilfredsstille og som sikrer borgerne en ”kvalitativ minstestandard”.
Kravet om rettssikkerhet handler om at rettssystemet i siste instans ikke bare stiller krav til seg selv, til den formelle rettsanvendelse, men også til samfunnet, og at retten har strukturer som gjør at disse verdiene kan bli knesatt i virkelighetens verden (…)
De fleste rettigheter i velferdslovgivningen (med unntak av trygdelovgivningen) er imidlertid ikke fullt ut regelstyrte på denne måten. I stedet skiller man gjerne mellom ytelser som den enkelte har rettskrav på å få, og tilfeller hvor man må ”konkurrere om knappe ytelser” (Kjønstad 1986) eller bare har ”rett til rasjonerte ytelser” (Eskeland 1986).
Rettigheter, eller det at borgerne har et rettskrav på velferdsytelser foreligger, når det offentlige ikke kan avslå et rettighetskrav fordi de ikke har ressurser til å imøtekomme det, og når kriterier for tildeling og utmåling av ytelsene er regulert gjennom lov eller forskrift (Kjønstad og Syse 2001) (…)
Ifølge (Kjønstad og Syse 2001) karakteriseres den eldre lovgivning (før 1990) av at den har blitt til under hastverk, at den er lite systematisk oppbygd, og er vanskelig å finne fram i.
De enkelte ord og uttrykk er ikke alltid valgt ut fra grundige overveielser.
Tilsvarende gjelder for forarbeidende som de karakteriserer som tynne og overfladiske.
I tillegg ble de fleste nye lover og lovendringer utarbeidet i departementene, og hvor jurister var i mindretall. Dette førte til at lovforarbeidene juridisk sett ble svake.
De spørsmål som ofres størst oppmerksomhet er finansiering og administrering av ordningene og andre mer politiske spørsmål.
Mads Andenæs (Andenæs 2003) er kanskje den som går lengst i sin kritikk av den rettslige statusen på sosial- og velferdsrettens område.
Han hevder at de alminnelige rettskildelærefaktorene, anvendt på sosialretten, gir rettsanvenderne, enten de er jurister eller ikke-jurister, liten veiledning.
Lovene har ofte karakter av rammelovgivning, noe som innebærer at befolkningens rettigheter og plikter i stor grad er presisert i forskrifter.
Dette gjør i realiteten forvaltningen til lovgivere, og hvor man risikerer en ensidig forvaltningsorientert bakgrunn for regleverket.
Når det gjelder lovforarbeider, mener han disse gjennomgående har en så lav kvalitet innenfor sosialretten, at de har beskjeden verdi som rettskildefaktor.
Rettspraksis – i form av domstolsprøving – hevder han spiller en helt uvesentlig rolle som rettskildefaktor.
Dels fordi slikes saker sjelden kommer til doms, og når de gjør det hevder han at domstolene i liten grad fungerer som et korrektiv til forvaltningens avgjørelser.
En kan få inntrykk av at forvaltningens saksbehandling ”smitter” over på domstolene, og at domstolene på dette området ikke lever opp til det ideelle rettssikkerhetsideal de er satt til å vokte.
Forvaltningspraksis har kvalitative mangler som gjør de lite anbefalelsesverdig som rettskildefaktor.
Den er underlagt åpen politisk styring, og befolkes av ikke jurister uten innsikt i løsningen av juridiske problemer.
I forhold til personer med lavt utdanningsnivå kan det resultere i en for lite selvstendig holdning fra saksbehandlernes side overfor lovbestemmelsene som Stortinget har gitt (tro og ukritiske tjenere), og for søkere med lengre utdanninger kan det føre til at profesjonsideologier som avviker sterkt fra en rettssikkerhetstankegang, kunne få relativt fritt spillerom (…)
Det er vanskelig forstå Andenæs annerledes enn at han er grunnleggende kritisk til sosialrettens mulighet for å sikre borgernes rettigheter i vårt samfunn.
Det rettslige grunnlags- materialet gir rom for stort skjønn, og anvendelsen av skjønnet – enten det skjer av jurister eller ikke-jurister – synes i stor grad å være forbundet med vilkårlighet, makt og systeminteresser, enn med rettssikkerhetens kår i samfunnet.
Han hevder da også at ”rettssikkerheten er blitt svekket med den samfunnsmessige utviklingen” (Andenæs 2003:70) (…)
Det eksisterer stor skjønnsmessig frihet knyttet til tildeling av sosiale ytelser, selv om det etter hvert er innført veiledende normer for minsteytelser på området.
Klageadgangen er heller ikke tilfredsstillende og karakteriseres av Bernt som gir en sterkt begrenset prøvingsrett og som ”i beste fall gir muligheter for en helt grovmasket forsvarlighetskontroll”.
Bakgrunnen for denne mangelen hevdes å være at ”en mer effektiv klageordning ville føre til betydelige kommunale merutgifter”(op.cit. 81- 82) (…)
Hos Syse (Syse1997:61) heter det ”at det bør foreligge klare og sterke rettigheter for individene til dekning av basale livsbehov, og tjenestesøkerne bør kunne forutberegne den hjelpen som vedkommende har krav på”.
Fokuset på rettigheter er også foranlediget av en innsikt i alle de faktorene av ekstralegal karakter og som spesielt påvirker ikke-juristenes beslutninger og skjønnsutøvelse.
Ikke minst gjelder det i de tilfeller hvor rettighetene er svake og rommet for skjønnsutøvelse stort.
Det er funksjonærenes og det administrative beslutningstakernes skjønnsutøvelse som synes å representere den største utfordringen.
I den grad det skal uttøves skjønn sier Holgersen må det være av faglig art dvs foretas av ”forvaltningsorganer som forutsetningsvis sitter inne med en spesiell faglig kompetanse til å utøve nettopp en slik form for skjønn” (Holgersen 1992:433).
Hatland hevder at hvis det skal utøves skjønn og dette skal foretas av ikke-jurister, bør det være et kvalifisert eller profesjonelt skjønn, og ikke et skjønn uttøvet av administrative beslutningstakere av typen trygdefunksjonærer eller ansatte i arbeidsmarkedsetaten.
”Skal skjønnet ha legitimitet”, heter det, ”må det ledsages av en anerkjent profesjonell fagliggjøring” (Holgersen 1992:136; Hatland 1993) (…)
Bernt snakker også om en koalisjon mellom behandlere (som ikke vil akseptere at deres faglige skjønn bindes av regler) og fylkes- og kommunepolitikere (som ønsker kommunalt selvstyre, og å begrense økonomiske utgifter), og som begge og ut fra ulike motiver ønsker å begrense rettighetsfestingen.
I begge tilfeller er resultatet at en konsekvent og virkningsfull utvidelse av rettighetsperspektivet blir forhindret (…)
Den funksjonelle rettsforståelsens tilbøyelighet til å ”underkaste” seg forvaltningens tommelfingerregler, synes ikke å gi tilstrekkelige garantier for å ivareta individets rettssikkerhet vis a vis en stat som det blir stadig mer avhengig av.
I stedet trengs en mer autonom og normativ rettsvitenskap som stiller krav både til det materielle innholdet av beslutningene som fattes og til måten disse beslutningene fattes på.
Skepsisen til de bevilgende myndigheter vilje til å følge opp politiske vedtak med økonomiske ressurser, til profesjonelle beslutningstakeres ønske om å beskytte sin faglige autonomi og til lavt utdannede yrkesutøvernes tendens til å la personlige verdier og hensyn spille en avgjørende rolle utgjør alle viktige begrunnelser for dette rettighetsfokuset.
I valget mellom en regelforståelse som åpner for et vidt skjønn fra beslutningstakernes side, og rettighetsfesting er ”klare rettigheter fra en velferdsrettslig synsvinkel å foretrekke”, hevdes det (Syse 1997:61) (…)
Kritikken av redskapsbyråkratiets målmiddelforståelse
S. 24: (…) På den ene siden er leveringssystemene ifølge Lipsky (Lipsky 1980) prinsipielt preget av begrensete eller knappe ressurser, dvs av at etterspørselen alltid overstiger ressursene (…)
Ifølge Lipsky handler dette om for det første om å utvikle rasjoneringsmekanismer som på ulike måter tar sikte på å begrense etterspørselen etter tjenester.
Dette kan dreie seg om påføring av ekstra kostnader i form av ventetid, åpningstider og køordninger; tilbakeholdelse av innformasjon; gjennom å henvise de mest brysomme klientene til andre institusjoner; og om ”creaming” dvs seleksjon av klienter man har størst mulighet til å lykkes med eller som er faglig mest givende.
For det andre handler det om modifikasjon av forståelsen av behandleroppgaven går ut på.
Endelig handler det om å modifisere egne oppfatninger av klientene gjennom sjablonmessige karakteristikker av egenskaper ved klientene og deres mottakelighet for hjelp; gjennom ansvarsoverføring til klientene ved å tilskrive dem et ansvar for at behandlingen ikke lykkes, for eksempel pga manglende motivasjon eller uredelighet.
Poenget er således at den antatt faglige og målmiddel orienterte skjønnsutøvelsen omdannes til en administrativ skjønnsutøvelse, og som ofte er vilkårlig fordi den bryter så vel med behandlingskulturens egne idealer som offentlig fastsatte målsettinger (…)
Yrkesutøvernes svar på den sosiologiske ambivalens de opplever, er i stor grad at de vanskelige og risikofylte vurderingene erstattes av forvaltningens hjemmelagde regler.
Til grunn for yrkesutøvelsen og beslutningene i det nye velferdsbyråkratiet ligger ifølge denne forskningen således ikke uten videre noen faglig forankret skjønnsutøvelse.
Velferdsstaten synes i stedet å skape beslutningssituasjoner hvor skjønnet omdannes til regler.
Den profesjonelle skjønnsutøvelsen (logic of consequentiality) omdannes til en type administrativ og byråkratisk logikk, knyttet til en mer kollegialt forankret ”logic of appropriateness” (March and Olsen 1989) (…)
Det vil si de velger beslutninger som under gitte omstendigheter synes mest egnede og som best tjener yrkesutøverens handlingssfære, noen ganger også gjennom ulike former for ”deviant discretion”, og hvor skjønn utøves der det ikke skal utøves eller etter kriterier som ikke er aksepterte (…)
4.1
Oppsummering
Det faglige skjønnet standardiseres på ulike måter, og erstattes av et mer eller mindre vilkårlig administrativt skjønn.
Velferdsstatens målsettinger om å yte ”hjelp til selvhjelp” omdannes til rutiniserte og subsumerende tenkemåter, til en administrativ logikk, mer enn behandlingslogikk, og får følgelig karakter av å være symbolpolitikk eller rasjonelle myter, mer enn redskaper i løsningen av velferdsstatens problemer.
I tillegg er ofte velferdspolitikken selv ofte motstridende og bygget på urealistiske premisser og mål.
Istedet for at det er de formalistiske juristene som representerer den største trusselen for en radikal og reformorientert politikk, slik vi så i den redskapsorienterte forståelsen, er det i stedet de nye redskapene for en slik politikk, velferdsbyråkratiet og fagfolkene, som fremstår som den største trusselen.
Pga av de dilemmaene bakkebyråkratene opplever i ansikt-til-ansikt møtene med klientene, utvikles det ulike former for rasjoneringsmekanismer (mer enn fordelingsmekanismer) som har stor betydning for hvilke klienter som får og hvem som ikke får, og for utformingen av selve møtet med klientene.
Det skapes tilgjengelighetsterskler i velferdsforvaltningen og som tenderer til å belønne de som allerede har størst ressurser, og som evner å sette seg inn i reglene og som kjenner velferdsbyråkratiets tenkemåter.
Muligheten for å styre dette skjønnet fra overordnet hold er videre svært begrenset pga av den strukturelle makt bakkebyråkratene besitter i kraft av sin eksklusive horisontale relasjon til klientene (…)
På den ene siden ser vi således at redskapsbyråkratiet utfordres av den nye og utvidede grenseflaten mellom forvaltningen og individet som er knyttet til fremveksten av velferdsstaten.
Det handler ikke minst om forutsigbarhet i den enkeltes møte med velferdsstaten, men også om et møte som er mest mulig likestilt, dvs som sikrer den enkeltes autonomi, verdighet og medbestemmelse knyttet til møter som er av prekær betydning for den enkelte.
Den generelle forvaltningsretten syntes utilstrekkelig for å sikre disse hensynene, i tillegg til at svært mye av den velferdsstatlige tjenesteytingen var unndratt fra disse bestemmelsene.
Samtidig var den spesielle forvaltningsretten – velferdsretten, hvert fall i perioden frem til ca 1980, lite utviklet og egnet til å sikre denne forutsigbarheten.
Deler av den såkalte rettslig- og rettighetsgjøringen på velferdsområdet handler således om å gi borgerne et rettsvern på lik linje med det som gjelder andre møter med det offentlige (…)
http://www.nibr.no/filer/2005-106.pdf
FORVALTNINGSSKJØNN
Det er tre ulike hovedtyper forvaltningskjønn (…)
* Det tredje tilfellet er det mest problematiske, og foreligger der bestemmelsen inneholder vilkår som lovgiver har ment at forvaltningen selv skal bestemme innholdet av.
Dersom et vilkår er svært vagt taler det for forvaltningskjønn, som f. eks. uttrykket «særlige grunner».
Grunnen til dette er at slike vilkår er lite egnede for rettlig overprøving, noe som igjen belyser at Stortingets mening ikke var å gi vilkåret en slik funksjon.
Holdepunkter kan også fremgå av forarbeidene.
Dersom formålet med vilkåret er politiske hensyn eller angår et faglig vanskelig område, vil det forøvrig peke i retning av at vilkåret er underlagt forvaltningskjønn.
Utdrag fra
Arbeids og inkluderingsdepartementet
Postboks 8019
Dep.
0030 Oslo
Ref:
200706340-/MOM
Vår ref:
2008/1161Saksbeh.:
Sigrun Hoel
Dato: 13.03.2008
-
HØRINGSUTTALELSE OM NY MIDLERTIDIG FOLKETRYGDYTELSE (ARBEIDSAVKLARINGSPENGER) OG KOMMENTARER TIL DOKUMENTET ARBEIDSEVNEVURDERINGER I NAV
(…) Vurdering av arbeidsevnen
Det å foreta arbeidsevnevurderinger er komplisert og krever ulike typer faglig kompetanse.
Det kan synes som om utvalget forestiller seg at det kan utarbeides en teknikk/et mekanisk system på dette feltet, og at det lar seg gjøre å utvikle måleenheter på menneskers arbeidsevne.
Alle som arbeider med sosialfaglige spørsmål vet at mennesket er mer komplisert enn som så.
At det å vurdere arbeidsevne/inntektsevne er komplisert og trenger flerfaglige innspill har det lenge vært stor enighet om.
Det er ikke uten grunn at Trygderetten i alle år har hatt dommere som har vært jurister, leger og attføringskyndige (vanligvis psykologer).
I sluttrapportens punkt 3.6. tas spørsmål knyttet til rettsikkerhet og likebehandling opp.Utvalget trekker inn forutsigbarhet og likebehandling som viktige elementer.
Men også spørsmål knyttet til etterprøvbarhet må tas opp.
Skal man kunne påklage en såkalt arbeidsevnevurdering eller profil for eksempel slik man kan påklage en karakterfastsetting i skolen?
Utvalget sier videre (under punkt 3.6.1. s. 18) at det kan være vanskelig for «brukere å se hvilke rettigheter de har eller å forstå begrunnelsene for de vedtak som fattes».
Dette er rettssikkerhetsmessig usedvanlig betenkelig og må undergis en mye grundigere drøftelse (…)
Med hilsen Dag Jenssen Marja Lundell
dekan avdelingsdirektør
http://bit.ly/zufIWa
http://bit.ly/aIbtb1
-
-
-
Fra ord til handling
-
Modernisering, effektivisering og forenkling i offentlig sektor
-
Redegjørelse for Stortinget 24.01.02
-
Stat og kommune har påtatt seg ansvaret for noen av de viktigste oppgavene i det norske samfunn – ansvar for helse og trygghet, for omsorg og utdannelse, for miljø og sikkerhet, for arbeid og sosial rettferdighet.
-
Dette påkaller stort alvor.
-
Klarer vi å løse oppgavene, betyr det en god og trygg hverdag for den enkelte.
-
Klarer vi det ikke, stiller vi i beste fall den enkelte i forlegenhet – og i verste fall forårsaker vi personlige tragedier (…)
-
Vi må bygge videre på de strukturgrep tidligere regjeringer har tatt initiativet til, og vi må unngå symbolpolitikk og ad hoc grep.
-
I denne redegjørelsen varsles de grunnleggende grepene vi vil ta.
-
Hovedgrepet er å utløse handling i alle de enkeltsektorer, etater, kommuner og tjenesteproduserende enheter som i sum utgjør den offentlige sektor.
-
Det er i disse enhetene jobben skal gjøres, og det er bare ved å legge til rette slik at hver av dem vil og kan gjøre en bedre jobb, at vi kan få resultater og ikke bare skrift i sand.
-
Samarbeidsregjeringens visjon er en offentlig sektor der borgerne deltar på demokratiske arenaer, kjenner sine rettigheter og sitt ansvar, og føler seg trygge på at myndighetene opptrer ryddig i sine ulike roller, brukerne får likeverdige tjenester av god kvalitet og tilgjengelighet, tilpasset sine individuelle behov (…)
(Les også innleggene)
Det største eventyr jeg har lest
Vi er innbyggere, ikke brukere og klienter
-
(Forts): Modernisering i offentlig sektor er umulig hvis ikke hovedtyngden av de over 700.000 som jobber der er motivert for, og delaktige i, prosessen.
-
En avgjørende forutsetning for en bedre offentlig sektor er derfor en personalpolitikk som virker motiverende (…)
-
(Jeg legger i denne forbindelse til blogginnlegget):
NAV: “Ingen ønsker å stå fram grunnet frykt for represalier fra ledelsen”.
http://bit.ly/AFuBO
-
(Forts): Offentlige ansatte, og spesielt ansatte i staten, har typisk hatt et livstidsansettelsesperspektiv, med sterkt oppsigelsesvern, veldefinerte karrierestiger, gode pensjonsordninger – og relativt lav lønn.
-
Dette fører til at offentlige ansatte låses inne i, og ansatte i det private næringsliv stenges ute fra, offentlig sektor (…)
-
De sektorområdene som vil bli prioritert er utdannelse, kommunal sektor og samordning og brukerretting innen områdene arbeid, trygd og sosiale tjenester.
-
På hvert av disse områdene tar regjeringen sikte på reformer som vil styrke kvaliteten og brukernes interesser, gi lokale enheter større frihet og ansvar, og bidra til økt effektivitet i bruken av ressursene.
-
Virkemidler, kulturendring og resultater
-
-
(…) Den jobben som skal gjøres, skal gjøres for alle de enkeltmenneskene som er avhengige av offentlige tjenester, offentlig myndighetsutøvelse og offentlige utfoldelsesarenaer.
-
Enkeltmenneskene må være det daglige fokus for arbeidet, og det må være grunnlaget vi måler resultatene opp mot.
-
Alt annet – organisering, forvaltningsrutiner, økonomistyring og rapportering – er bare støttefunksjoner (…)
-
Først og fremst vil de imidlertid gi bedre offentlige tjenester til den enkelte innbygger.
- http://bit.ly/hDWiMZ
-
-
-
Arbeids- og administrasjonsministerens redegjørelse om modernisering, effektivisering og forenkling i offentlig sektor
Dato: 31.01.2002
President: Inge Lønning
-
Samarbeidsregjeringen har ambisjoner på vegne av offentlig sektor.
-
Fra ord til handling er et langt mer offensivt grep enn et skritt på veien.
-
Det er nå satt i gang en historisk modernisering som skal sette brukeren først og gi den enkelte likeverdige tjenester av god kvalitet.
-
Det gjelder alle velferdstjenester det offentlige har ansvaret for.
-
Det er den enkeltes behov som skal være i sentrum, ikke systemet (…)
-
Brukerne skal føle trygghet for at de får den hjelp de trenger, når de trenger det.
-
Dette handler om respekt og verdighet for den enkelte (…)
-
-
Oddvard Nilsen (H):
-
Redegjørelsen varsler altså en ny kurs i forhold til hva Arbeiderpartiet så langt har stått for.
-
Den legger nemlig vekt på at forbrukerne også er enkeltmennesker og dermed ulike, og den legger vekt på at landet vårt har ulike områder og at behovene er ulike.
-
Tilbudet vil derfor tilpasses den enkeltes behov, ikke standardiseres gjennom et mylder av sentrale forskrifter som i stor grad har hatt likhet som mål, og ansvarsfraskrivelse som resultat… (…)
-
Redegjørelsen, Fra ord til handling, gir signaler og klare budskap om en langt mer forbrukerorientert politikk. Det skal skje ved å sette nettopp forbrukeren i sentrum.
Tjenestene skal tilpasses den enkelte (…)
Og så hviler de på sine laubær og innkasserer sin fete lønn, med grundig viten om at de har begått en monumental svadarapport der ikke et eneste ord vil kunne holde vann i praksis. For Sivilombudsmannen har fremdeles like lite makt i dag 2012 som når denne ubrukelige rapporten ble formulert, og de tause, feige, unnvikende og kalkulerende har overhodet ikke tenkt å forandre på denne for dem beleilige situasjon!
Utdrag fra “Kunnskap og makt”:
“En ting er å lage et opplegg for bekjempelse av fattigdom som myndighetene ikke vil/ikke klarer å gjennomføre på grunn av lojalitet til, eller motstand fra, aktører som har interesser i at det ikke blir gjennomført.
Da kan vi med Rule og Weiss si at det ikke er kunnskap ”vi” mangler for å løse problemet, men vilje og/eller makt” !
Makt- og demokratiutredningens rapportserie, ISSN 1501-3065 Rapport 12, februar 2000, ISBN 82-92028-12-9
Instruks for Regjeringen
§ 3. Som departementchefer paaligger det statsraaderne, enhver for sit departements vedkommende, at paase og være ansvarlig for, at enhver til departementet indkommen sak tilbørlig behandles og fremmes til avgjørelse; at Statens og enhver borgers tarv nøie varetages; at offentlige regnskaper i ret tid avlægges, revideres og decideres; at departementernes embeds- og tjenestemænd tilholdes nøie at overholde sine plikter såvel med hensyn til tjenesten som like overfor almenheten.
-
Fra “MEMU” Internbladet for Nav:
-
MEMU nr 3 08.pdf – oppfølging i nav: den gode samhandlingen – både hva den ansatte og brukeren må gjøre (utdrag):
-
Oppdrag uten oppskrift
-
Oppfølgingsstrategien vår kan nok oppfattes som vag, men noe av poenget er at den skal ha vide rammer, sier Thorgeir Hernes i Arbeids- og velferdsdirektoratet.
-
Vi vil ikke være for spesifikke når det gjelder hvordan en enkelt bruker skal følges opp (…)
-
Hernes er enig i at det ikke er laget entydige retningslinjer for hvilke brukere som skal prioriteres, og hvilke andre som dermed blir nedprioritert.
-
I utgangspunktet har vi ikke sagt noe om hvilke brukere man ikke skal bruke store ressurser på å følge tett opp.
-
I strategidokumentene er det lagt mest vekt på brukere som er eller kan komme i arbeid, og det gir jo visse føringer, sier Hernes (…)
Innavl i regimet
STEINAR HOPLAND, Hopland lederrekruttering og rådgivning
12.08.2008 – Staten: Mer lønn krever mindre innavl
(…) Det finnes ledere i næringslivet og de frie yrker som kunne være fristet til å søke seg inn i korpset av de 300 toppledere i staten.
Problemet er like mye at porten, med få unntak, ikke åpnes når de banker på.
Skal en som rådgiver i lederrekruttering tro på sine egne erfaringer og på det staten selv gjennom tidligere Statskonsult (nå integrert i Direktoratet for forvaltning og IKT) dokumenterer så vil man innerst inne ikke ha så mange “utenforstående” inn på sin arena.
I undersøkelsen “Toppledere i staten – rekruttering” fra 2004, revidert for to år siden fastslår forskerne at det har vært få forsøk på å rekruttere ledere fra annet enn det offentlige selv, og at disse forsøk har vært mislykket.
Departementene er gjennomført konservative i sin holdning til nyrekruttering på dette nivået, er en av konklusjonene, “mer konservativ enn strengt tatt nødvendig”.
Total mangel på dristighet i valg av kandidatenes bakgrunn og det miljø de kommer fra er et “understatement” i denne sammenheng.
For eksempel sies det om det store flertall av departementsråder at når en skal ansette de nest høyeste embetsmenn i departementet, ekspedisjonssjefene, er deres behov for trygghet så sterkt at de primært ønsker å kjenne kandidaten fra før!
Helst skal det være en av deres egne, ikke bare fra staten, eller fra departementene, men fra eget departement.
Det som i vanlig språkbruk i verden utenfor de to aktuelle kvartaler i hovedstaden kalles for innavl foregår på en nærmest selvsagt, og i det nåværende regimet, på en autorisert måte.
Dersom en samtidig skulle ha fortsatt “fornyingsarbeidet”, ville man hatt et handikapp av betydelige dimensjoner.
Kloningsutvelgelse kombinert med det man idet amerikanske statsapparat kaller “buddyhiring” (noe man slår ned på) er som å helle lim i maskineriet, og håpe på en smidigere gange.
Selv om en benytter drevne eksterne rådgivere i slike prosesser blir rådene som gis innen en altfor trang kandidatprofil og spesifikasjon av ønsket praksis av begrenset verdi.
Å gjøre valg i en ensartet gruppe gir et nytt likt medlem til gruppen.
Det er sannsynligvis slik at den fulle aksept for gode lønnsvilkår til statens ledere kun vil gis av folk flest dersom man åpner for at andre intelligente og erfarne ledere kan klare å lære seg de departementale særegenheter.
Ved å arbeide mer målbevisst for et bakgrunnsmessig mangfold vil også ekspedisjonssjefer og departementsråder skaffe seg en ny kilde for å avlære ledelsesformer og arbeidsmåter som gjerne ikke lengre er fullt hensiktsmessig.
Departementene som jevnt over har dyktige og oppegående ledere burde muligens også vurdere å gjenoppta den tidligere ordning med å låne ut ledere til privat sektor.
Den ble ikke en braksuksess forrige gang en forsøkte, men kan trolig legges til rette på andre måter enn det som var tilfelle i åttiårene.
Dersom fornying- og administrasjonsministeren virkelig mener business, er virkemiddelet lønn absolutt et av mange som kan benyttes, men alltid i kombinasjon med åpenhet i rekrutteringsprosessen av ledere (…).
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2588412.ece
Les også innleggene
Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 5. Lov- og regelverk
http://bit.ly/xkWBVd
Ondskapen i byråkratiske organisasjoner
På Nav med balltre – Del 2
http://bit.ly/x0cn7n
Når den menneskelige lovgivning avviker fra fornuften blir den ond. Den mister sin karakter av lov og blir snarere en form for vold
En av de viktigste postene å lese i forbindelse med lovbruddene begått over år fra ledelse og ansatte ved Nordstrand sosialsenter, og som bekrefter disse – Tapet samtale med sosialleder Vildgun Steinhaugen:
Sosialkontorets projisering
http://bit.ly/AuljKL
Er etikken fraværende i offentlig forvaltning? Hvem kan bistå når tjenesteutøveren misbruker sin myndighet?
Hvordan står det til på våre sosialkontor?
Listen over alle bloggposter:
Lik dette:
Bli den første til å like denne artikkelen.
Publisert i maktmisbruk, manipulering, Nav, Nyheter&Debatt, offentlige kontor, Politikk, Politikk, Samfunn, ukultur, vilkårlighet |
1 Kommentar »
februar 6, 2012
22.02.2009 – Fibromyalgi og ME – felles årsak?
Fibromyalgi? ME? Diffuse smerter som ingen finner ut av?
Felles for disse pasientene er at de åpenbart er syke og at de får dårlig behandling i Helse-Norge.
Norske forskere ser en del fellestrekk blant disse pasientene.
Nå lurer de på om det kan være felles bakenforliggende årsaker til plagene.
http://bit.ly/uM4g7E
CFS/ME – nytt Januar 2010: Leter etter alternative svar
Mange med CFS/ME opplever utfordringer i møte med NAV og NAVs retningslinjer knyttet til denne pasientgruppen.
Dette var derfor tema på brukermøte i Helsedirektoratet sist høst.
I statsbudsjettet for 2010, er det besluttet å videreføre bevilgningen på 5 millioner kroner til Nasjonalt kompetansenettverk for kronisk utmattelsessyndrom.
Høsten 2008 ble NAVs rundskriv til § 12-6 i Folketrygdloven endret, blant annet når det gjelder krav til diagnostisk utredning og dokumentasjon av CFS/ME.
Et av de medisinske vilkårene for rett til uføreytelse som nå må være oppfylt, er: ”(…) legeerklæring fra fastlege/spesialist i allmennmedisin og som hovedregel fra en annen relevant spesialist i tillegg, med dokumentasjon av gjennomgått medisinsk utredning og behandling (eks.gradert trening, kognitiv terapi, mestringskurs).
Brukerrepresentantene påpekte i møtet at for svært mange med CFS/ME er også aktivitetstilpasning og hvile en viktig behandlingsform.
Det er derfor et sterkt ønske fra brukerorganisasjonene at dette blir innlemmet i NAVs rundskriv.
I NAVs nye rundskriv vises det spesielt til NICE clinical guidelines fra 2007, om diagnose og håndtering av kronisk utmattelsessyndrom.
Deler av brukerorganisasjonene mener at Canada- og Fukuda-kriteriene er mer egnede retningslinjer.
De mener at det bør komme fram i rundskrivet at diagnostikk og behandling basert på disse retningslinjene ikke utelukkes av NAV.
Ifølge tilbakemeldinger til brukerorganisasjonene opplever en del CFS/ME-syke at NAV ber om stadig nye utredninger, til tross for at pasienten kan fremvise de to spesialisterklæringene som er nødvendige for at NAV skal kunne fatte vedtak.
Det er viktig at saksbehandler hos NAV setter seg godt inn i NAVs egne retningslinjer.
Samtidig må dokumentasjonen og erklæringene fra pasientens leger være så gode og tydelige at pasienten unngår at NAVs rådgivende leger eventuelt overprøver disse.
http://bit.ly/x8T2jH
Fram i lyset
Dokumentasjon: Jørgen Jelstads bok om ME er skakende lesning
Klassekampen 1 - 05.11.2011 - Side: 9
Forfatter: Freddy Fjellheim
SAKPROSA
Jørgen Jelstad
De bortgjemte
Cappelen Damm 2011, 312 sider
(…) Jelstad berører noen ganger hvordan pasienter og deres familier lider økonomisk overlast, ja beint fram havner i fattigdom fordi NAVog det offentlige helsevesenet svikter.
Disse sosioøkonomiske betingelsene kunne vært bedre belyst.
Sosiale trakasseringer og hersketeknikker som fordømmelse, mistenkeliggjøring og usynliggjøring hører med til historien.
På disse viktige punktene er Jelstads framstillingsform mer deskriptiv enn forklarende.
Det framgår av boka at Helsedirektoratet og altfor mange leger har vært blant de mest forstokkede i møte med ME.
Konsekvensene av ignoransen kan bl.a. leses i den hjerteskjærende fortellingen om den unge mannen Kristian.
Trofaste pårørende må bevitne at han blir sendt på sykehjem for der å møte uvitenhet, profesjonsstrid og maktfullkommenhet.
Slike groteske historier synes paradoksalt nok å forsterke stigmatiseringen, alt mens den jevne ME-pasient klamrer seg til en strigla positivitet for å tekkes den medisinske og politiske definisjonsmakten.
Mine innvendinger til tross, «De bortgjemte» har blitt en overbevisende bok som ofte er skakende lesning.
Språket er poengtert, analysene krystallklare og den dokumentariske framstillingsformen skifter virkningsfullt mellom enkeltkasus og medisinskeproblemstillinger.
Det er ikke lenger mulig å bruke stemplet «psykisk» etter Jørgen Jelstads omfattende avsløring av medisinsk ignoranse og arroganse.
Selv om det også finnes leger som møter ME-pasienter med respekt, avdekker en fersk Sintef-undersøkelse legestandens uvitenhet.
Denne boka bør bli pensum for alt norsk helsepersonell.
Ja, hvis bare en liten del av det som dokumenteres av feilbehandlinger og urett er korrekt, skal helseministeren overveie en offentlig gransking.
bokmagasinet@klassekampen.no
http://bit.ly/ssccqY
20.03.2012: Helse- og omsorgsdepartementet (HOD)
“NFF påpekte flere vanlige saksbehandlingsfeil som begås ved NAV-kontorene og som strider imot regelverket og har katastrofale følger for FM-pasientene.
Vedlagt er informasjonsbrevet fra NFF som ble sendt i forkant av møtet med HOD (…)
Til stede på møtet var (…)
I tillegg deltok en FM-pasient som har lang erfaring med NAV og som tidligere i år er omtalt i Tønsberg Blad.
Statssekretæren fikk også overrakt en mappe/perm som underbygger alle påstander i brevet.
Neste møte vil bli med Arbeidsdepartementet for å påpeke feil som begås ved NAV-kontorene og som strider imot regelverket.
http://www.fibromyalgi.no/Norges-Fibromyalgi-Fo/Nyheter/Helse-og-omsorgsdepa
Et skrekkens eksempel på “Forvaltningens hjemmelagde regler” – Nav slenger flere elefanter inn i glassbutikk:
Hva kan gjøres for å effektivisere arbeidet ved NAV-kontorene?
tirsdag,01 november 2011
Skrevet av: Thor Hagen
NFF har sendt alle NAV-kontorer i Norge via e-post en kort informasjon om Fibromyalgi samt en oversikt med 10 tiltak som NAV anbefales å vurdere i samarbeid med hver enkelt bruker som har sykdommen og dennes fastlege og arbeidsgiver.
Norges Fibromyalgi Forbund erfarer at ikke alle NAV-kontorer kjenner til sykdommen Fibromyalgi (FM), som iht WHO har diagnosenr ICD-10 med eget sykdomsnr. M79,7 (brukt ved sykehus.
Allmenleger bruker ICPC der fibromyalgi inngår i en sekkediagnose: L18, utbredte muskelsmerter/fibromyalgi).
Sykdommen gir kronisk funksjonshemming, er diffus og pasientene kan være utfordrende for NAV å følge opp.
Vedlagt er kort informasjon om Fibromyalgi samt en oversikt med 10 tiltak som NAV anbefales å vurdere i samarbeid med hver enkelt bruker som har sykdommen og dennes fastlege og arbeidsgiver.
Vårt mål er å gi raskest mulig oppfølging av pasienten slik at sykdommen begrenses, at pasienten i minst mulig grad belaster NAV/samfunnsøkonomien og at pasienten selv bevarer best mulig helse.
Norges Fibromyalgi Forbund ønsker at denne informasjonen blir spredt til alle kontaktpersoner/konsulenter i NAV, rådgivende leger og andre som vurderer tiltak for NAVs brukere .
http://bit.ly/zkfezq
Overnevnte budskap er totalt respektløst, helt ute på viddene, og er et regelrett hån overfor de som er rammet av denne forferdelige sykdommen – meg inkludert!:
“Vårt mål er å gi raskest mulig oppfølging av pasienten slik at sykdommen begrenses, at pasienten i minst mulig grad belaster NAV/samfunnsøkonomien” !
FIBROMYALGI, HVA ER DET?
En orientering om fibromyalgi
Utgitt av Norges Fibromyalgi Forbund
Utarbeidet av Jorun Lægraid
september 2004
Revidert 2011(utdrag)
“Fibromyalgi – smerter i muskler, bindevev, sener og senefester.
Fibromyalgi – en kronisk smertetilstand med både en perifer komponent (hovedsakelig muskel) og en sentral forsterket tilstand (sentral overømfintlighet).
Dette er noe du må lære deg å leve med, det finnes ingen kur og heller lite medisiner.”
http://bit.ly/yQ6UUg
(Og for at Navinelligentsiaen skal klare å få med seg overnevnte beskjed, må en kanskje tatovere beskjeden på et synlig sted på hver enkelt som en huskelapp som aldri forsvinner eller glemmes vekk)?
Jorun Lægraid sitter i styret for
Norges Fibromyalgi Forbunds Medisinske Forskningfond, sammen med
Ambjørg Nilsen
Solrunn Dvergsdal
Dr. Karin Øien Forseth
Prof. dr. Dag Bruusgaard
http://fibromyalgi.no/Forskningsfond
25.05.2010: Norske interesseorganisasjoner: – Vi er ikke fornøyde med hjelpeapparatet|
TV 2 har gjennomført en spørreundersøkelse blant flere av landets store interesseorganisasjoner for mennesker med ulike hjelpebehov og diagnoser.
Norges Fibromyalgi Forbund
Når det gjelder det offentlige hjelpeapparatet, så sviktes pasienter med diagnosen fibromyalgi.
1) Mange norske leger anerkjenner ikke fibromyalgi som en sykdomsdiagnose, pasientene henvises til psykologer, blir kalt hypokonder og får ofte ingen hjelp – år etter år.
2) NAVs rådgivende leger overprøver pasientenes leger og deres anbefalinger vedr. attføring, trygd og videre sykdomsforløp (uten å ha møtt pasienten en eneste gang)
3) NAV følger ikke opp sine egne vedtak om oppfølging av pasienter, dette fører til fysisk, psykisk og økonomisk ruin av pasienter
4) Gruppen muskel- og skjelettsykdommer som fibromyalgi tilhører, er den gruppen som øker mest blant NAVs brukere.
Likevel finnes altfor få rehabiliteringsplasser i landet, og ingen helhetlig oppfølgingsplan for fibromyalgipasienter.
Hver og en pasient er en prøvekanin for leger.
På bakgrunn av HUNT-undersøkelsen, regner man med at 100.000 – 200.000 i Norge har fibromyalgi.
5) Norges Fibromyalgi Forbund (NFF) er sjokkert over norsk helsevesens manglende behandling av fibromyalgi-pasienter, samt NAVs unnfallenhet overfor denne gruppen.
Det finnes mange eksempler på syke mennesker hvor deres rettigheter ikke blir ivaretatt.
Pasientene er ofte for syke til å kreve sine rettigheter
http://bit.ly/y84B4E
07.09.2010 - Scientists find ME virus link evidence
University of Dundee research found abnormalities in white blood cells of children with chronic fatigue system.
http://bit.ly/z33D30
09.10.2009 - Knytter virus til ME
Amerikanske forskere knytter et virus til kronisk utmattelsessyndrom (ME).
http://bit.ly/tyh76i
15.11.2010 - Fant forandringer i hjernen hos ME-pasienter
Diagnosen kronisk utmattelsessyndrom (ME) er omstridt, men nå viser ny forskning at tilstanden forårsaker merkbare forandringer i hjernen. Forandringene er unike for ME-pasienter.
Funnene legges fram i en doktorgradsavhandling ved universitetet i Umeå denne uken.
– Det dreier seg om nedsatte funksjoner i to områder i frontallappen. Der reguleres det vi kaller utøvende funksjoner, det vil si oppmerksomhet og langsiktig planlegging, sier psykolog Agneta Sandström, som har jobbet med avhandlingen siden 2000.
http://bit.ly/w1yRCQ
19.10.2011 – Norske forskere vekker internasjonal oppmerksomhet:
Norsk gjennombrudd kan løse ME-gåten
BERGEN (TV 2 NYHETENE):To kreftleger i Bergen har oppdaget en mulig behandling av ME, også kjent som kronisk utmattelsessyndrom. Medisinen gjorde to av tre ME-syke bedre. Flere ble helt friske.
http://bit.ly/u1tzjK
19.10.2011 – Fakta om ME-studien som gir håp til millioner av mennesker
http://bit.ly/u7vpBO
(Illustrasjonsfoto: Colourbox.com)
19.10.2011 – Professor bejubler norsk medisinsk funn
En av verdens fremste eksperter på ME, den amerikanske medisinprofessoren David Bell, er dypt imponert over forskningen til de to norske kreftlegene.
http://bit.ly/vEHsL6
20.10.2011 - Mulig ME-gjennombrudd
Dagens Medisin
Utdrag: “Til TV2-nyhetene onsdag kveld uttalte utenlandske forskere at de mener resultatene kan være et gjennombrudd ved ME.
De siste årene har de to legene forsket på såkalt B-celledeplesjon ved ME/CFS.
Bakgrunnen for studien var at de to kreftlegene tilfeldig oppdaget at en pasient med Hodgkins lymfom opplevde klar bedring av kronisk utmattelsessyndrom (CFS) etter at vedkommende fikk cellegift som inneholdt blant annet metrotreksat.
Dette medikamentet gir reduksjon av B-lymfocytter hos leddgiktspasienter.
En slik B-celledeplesjon gir også det biologiske legemiddelet rituximab (MabThera), som er et såkalt monoklonalt antistoff.
Fordi rituximab er mer potent, valgte forskerne å teste dette ut på personer med ME/CFS.
– Vi tror at studien peker på mulige sykdomsmekanismer ved ME som taler for at lymfocyttene har en sentral rolle for symptomvedlikeholdet, kommenterer Øystein Fluge.”
http://www.dagensmedisin.no/nyheter/mulig-me-gjennombrudd/
20.10.2011 – Laila Dåvøy om ME-gjennombruddet: – På vegne av de sykeste ME-pasientene gir dette et enormt håp
Laila Dåvøy har i en årrekke kjempet for ME-pasientenes rettigheter.
Nå øyner hun håp om en behandling for de aller sykeste.
http://bit.ly/vRbLIS
20.10.2011 – Rørte ME-pasienter øyner håp etter forskningsgjennombrudd
TV2s sak om at ME-gåten kan være løst, har fått stor oppmerksomhet i dag. Pasientene selv både jublet og gråt da nyheten ble kjent.
http://bit.ly/sE1ZWn
22.10.2011 - Lørdagsmagasinet:
Anne Kathrine (47) satte kreftlegene på sporet av ME-behandling
http://bit.ly/uzOwrg
29.06.2010 - I Nav-trøbbel etter blogging
Å blogge har gitt ME-syke Annika Dørum glede i en utfordrende tilværelse.
Nå ser det ut til at bloggingen gir henne vanskeligheter.
Hos Nav fikk hun vite at hun kom til å få avslag på søknaden om uføretrygd.
Det synes hun ikke er det verste.
Det verste er begrunnelsen (…)
Nav-legen sjekket bloggen hennes og skriver blant annet i sin vurdering:
- … hun ser ut til å ha meget velbevart evne til å uttrykke seg skriftlig (…)
http://www.ringblad.no/nyheter/article5174930.ece
05.02.2012: NAV nekter Gry pleiepenger for å ta seg av sin syke datter
BERGEN (TV 2) Thea Kristine (15) er sengeliggende døgnet rundt og kan ikke lenger gå. Ifølge NAV er hun ikke syk nok til å få pleie av moren.
Les også
UHURU oppfordrer deg til å skrive til Nav, og om etatens angivelige spesialistkompetanse på blogging:
http://bit.ly/gbEltH
Aftenposten morgen
20.10.2011: Bekymret over legeuttalelser
Debatt
VIBEKE HAUG
redaktør,
KJERSTI KNUDSSØN
producer,
CHRISTIAN KRÅKENES
researcher,
alle Brennpunkt
Nav beskylder Brennpunkt for faktafeil i omtalen av Nav, det kan vi tilbakevise.
Brennpunkt har fått 73 tips fra brukere som er bekymret over legeuttalelser i sine saker.
Derfor ville vi finne ut hvordan Nav bruker leger.
Vi ba om å få en liste over ansatte rådgivende overleger og deres spesialistutdanning.
Det kunne ikke Nav gi oss.
I stedet fikk vi lister der det mangler leger, og der Nav oppgir feil spesialistutdanning på legene de selv har ansatt.
Vi ba også Nav om en liste over innleide spesialister og opplysninger om hva de tjener;
heller ikke det kunne Nav gi oss.
I stedet mottok vi lister der legene som tjener aller mest mangler (…)
Brennpunkt har dokumentert at enkelte leger tjener millioner på oppdrag for Nav.
Dette var leger som ikke fantes i Navs lister.
Nå skriver Lystad at ordningen med storforbruk av enkelte spesialister skal endres.
Vi har ikke utelatt vesentlig informasjon i vårt arbeid, og det er ikke faktafeil i programmet (…)
http://bit.ly/pHj39M
Brennpunkt
16.11.2010: NAV-ansatte bak lukkede dører
“NAVs sentrale yrkessykdomskontor avgjør hvem som får godkjent sin sykdom som yrkessykdom. På kontoret jobber åtte jurister og en leder.
De fatter vedtak i rundt 1000 saker i året, og en av fire saker ender med avslag.
Flere av juristene ved kontoret er nyutdannet, og gjennomtrekken er stor.
Bare i år har 25 % av staben blitt byttet ut.
Kontoret uten resepsjon
Kontoret er, ifølge direktør Hilde Olsen i NAV, en saksbehandlingsenhet, og det er ikke meningen at juristene som jobber her skal møte de som fremsetter kravene. (…)
http://www.nrk.no/programmer/tv/brennpunkt/1.7382351
09.07.2011: Klager Bjurstrøm inn for Sivilombudsmannen
Fagforbundet Parat og Tannhelsesekretærenes Forbund (ThsF) har klaget arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (Ap) inn for Sivilombudsmannen.
Bakgrunnen er hennes instruksjon av Trygderetten i kvikksølvsaken.
http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7707989
04.10.2011: Sjekk din egen NAV-lege
http://nrk.no/programmer/tv/brennpunkt/1.7819939
Unødig uro rundt Nav
JOAKIM LYSTAD- arbeids- og velferdsdirektør
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article4253620.ece
20.10.2011: Bekymret over legeuttalelser – “Nav beskylder Brennpunkt for faktafeil i omtalen av Nav, det kan vi tilbakevise”
http://bit.ly/pHj39M
NAV i strupen på NRK
NAV kontaktet Bjerkaas
http://www.journalisten.no/node/36923
Jeg tror at det som blant annet opprører mange mennesker aller mest, er de bastante konklusjonene og den absolutte ansvarsfraskrivelsen ledelsen i Nav går ut i media og kringkaster som høyst betenkelig forsvar av sin høyborg etter diverse skandaleoppslag.
“Usaklig kritikk gjør ikke Nav bedre.”
Neida. Det kan jeg være enig i.
“I programmet som ble sendt 4. oktober hevdes det at legene ikke har kompetanse på området de skal uttale seg på, og at Nav ikke har oversikt over de legene vi samarbeider med. Begge påstandene er feil.”
Nå kan ikke jeg uttale meg om hvorvidt Nav har oversikt over de samarbeidende leger eller ikke – såpass bred informasjon sitter jeg ikke inne med, men hva jeg vet, er at Navdirektøren ikke har belegg for å avslutte denne fremstillingen som var den ikke etterprøvbar.
Hva mer er – med denne påstanden underminerer han og degraderer oppfatningen til flere fagfolk og da spesielt fastleger som i sitt virke må hanskes med uttallige gale/usaklige fremstillinger og snedige taktikker fra de overprøvende rådgivende “overleger” som overhodet ikke kan oppfattes som forenlige med de faktiske forhold som fremgår av pasientens sykdomsbilde og som er til hinder for at denne skal klare å fungere godt – eller i det hele tatt, i arbeidslivet.
Maktesløse blir de tvunget til å bevitne dype menneskelige tragedier som følge av ubevisste – eller sågar bevisste feilaktige konklusjoner trukket på langdistanse av ymse aktører som ikke kjenner pasienten selv.
Les flere kronikker samlet i posten linket til under, der fastleger og psykiatere uttaler seg.
Et lite utdrag:
“Er NAV klar over at organisasjonen er til for å hjelpe våre pasienter, eller tror de at regelverket er overordnet pasientenes behov? Tror NAV at de vet bedre enn to leger som har fulgt pasienten tett i mer enn 30 år?”
Maktens hellige haller – Våre kriminelle fastleger
http://bit.ly/jsxcKv
Lystad: “Vi mener at kvaliteten på den nåværende ordningen er god, men ønsker en ordning hvor det ikke stilles spørsmål ved at Nav bruker enkelte spesialister mer enn andre.”
Her burde samtidig enda en innrømmelse være på sin plass, siden Lystad mest sannsynlig er kjent med følgende skandale av dimensjoner:
14.05.2008 - Friskmelder psykisk syke på oppdrag fra staten
En rekke psykisk syke har mistet trygdepengene etter møte hos Nav-psykiater Anne Regine Føreland.
REAGERER: Advokat Jane Ytreøy Grøndalen kan ikke forstå hvorfor Nav vil bruke en spesialist i psykiatri som helsemyndighetene advarer mot (…)
Jeg har hatt en del saker hvor Føreland har utført psykiatriske vurderinger av pasienter på vegne av trygdemyndighetene.
Gjennomgående kommer hun fram til at pasientene er friske og arbeidsføre, selv om andre fageksperter har kommet til at disse pasientene har alvorlige psykiske lidelser, sier Grøndalen til Dagbladet.no.
http://bit.ly/nwD31q
Navdirektørens famøse forsikring om at alt er på stell med de rådgivende leger og det skjønnet de utøver, er intet mindre enn et hån mot de mange pasienter som er rammet av usaklige og gale avgjørelser fra “ekspertene på Verdens Tak”.
Omtrent ukentlig kan vi lese oppslag som dette:
19.10.2011 – Verre enn å kjempe mot kreften
Og for hvert store oppslag i avisen lider hundrevis av mennesker i stillhet under Navs jernhæl og ofte rystende uprofesjonalitet – mennesker som aldri får sin historie på trykk!
21.02.2009: Er Nav-reformen et feilgrep?
Utdrag: Det er fare for at tilliten til velferdsstatens viktigste institusjon svekkes alvorlig når folk opplever at én dør blir til ingen dør.
Var Nav-reformen et feilgrep, eller kan Nav bli «litt ditt»?
I disse dager er det sikkert mange som skulle ønske seg tilbake til det gamle trygdekontoret, det lokale, det med damer bak skranken som kjente deg og ditt lokalsamfunn.
Litt stive og regelstyrte var de kanskje, men de kunne sin trygdelov og de ville oss vel.
I tallrike samarbeidsmøter gjennom åra har jeg møtt disse kyndige damene — ja oftest damer — når de har innkalt til møter med fastlegen sammen med pasienter med plager og sykdommer som ikke helt passet til regelverket.
Stort sett har jeg vært imponert over den kyndigheten disse trygdekontorets fotsoldater la for dagen, hva de faktisk kunne om kriterier for det ene og andre.
De måtte være oppdaterte om «Den gule flod», kallenavnet på seriene av forskrifter og rundskriv som Rikstrygdeverket sendte ut i strie strømmer på gult papir, for å presisere hvordan lover og retningslinjer skulle fortolkes.
De måtte ha et nøytralt, men likevel empatisk forhold til pasienten — vi er her for å finne en god løsning, «for deg».
Og de måtte ha evnen til å håndtere sånne som meg, fastlege med litt tilleggsutdannelse, som iblant hadde mer sans for mitt medisinske skjønn og det jeg mente var allmenn fornuft enn for strenge og byråkratiske regler.
Stort sett har det gått bra, veldig bra.
Omtrent alltid har jeg gått fra slike møter med en takknemlighet over at folketrygden finnes, og at disse damene passer på den.
Strengt og rettferdig, men noen ganger med melding til meg om at det finnes noe med liten skrift som kan komme pasienten til nytte (…)
http://bit.ly/dY777a
Les også postene:
Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 5. Lov- og regelverk
http://bit.ly/xkWBVd
Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 7 – Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere (Forvaltningenes hjemmelagde regler)!
http://bit.ly/vZ5qgK
Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 9 – Forvaltningens sannhetsregime
http://bit.ly/wYCOzE
Listen over alle bloggposter:
Lik dette:
Bli den første til å like denne artikkelen.
Publisert i Nav, Nyheter&Debatt, Politikk, Politikk, Samfunn |
Legg igjen en kommentar »
