05.01.2012 – Rundskriv og lignende fra Helsedirektoratet
OBS. Helsedirektoratet har fått nye nettsider fra 15.12.2011. Mange lenker dit er brutt..
Det vil ta noe tid før vi har korrigert våre lenker til rundskriv og veiledere.
Helsedirektoratet har heller ikke republisert alle rundskriv og veiledere så det vil kunne være feil i listene en tid fremover.
Har dere spørsmål så kontakt nettredaksjonen og vi skal hjelpe så langt vi kan.
- Sosial- og helsedirektoratet og de regionale helseforetakenes samarbeidsprosjektRiktigere prioriteringhttp://bit.ly/cwcuW2
03.07.2009: Status for samarbeidsprosjektet RIKTIGERE PRIORITERING i spesialisthelsetjenesten
-
Nasjonalt Råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten
Saksdokumenter 21.09.2009
-
Status for samarbeidsprosjektet Riktigere prioritering i spesialisthelsetjenesten pr april 2010.
02.04.2011 – Etikkhåndboka for kommunenes helse- og omsorgstjenester
Større klasseforskjell i Helse-Norge – herunder art. som har blitt slettet fra søkemonitorene:
Ressurssterke først i køen hos avtalespesialister (jeg hadde lagret et utdrag):
En SINTEF-rapport viser at personer med høy utdannelse og inntekt av eget arbeid oftere får hjelp hos avtalespesialister enn personer som er avhengig av trygdeytelser og har lavere utdannelse.
Disse får oftere bare et poliklinisk tilbud viser statistikken.
Lars E. Hansen, direktør i Statens Helsetilsyn etterlyser en bedre køordning av pasienter til avtalespesialister, og kaller forskjellsbehandlingen uverdig.
http://velferdsstaten.no/tema/sykehus/?article_id=53433
Hvor er de og hva gjør de?
“Mange pasienter sliter med å finne frem til psykologer og psykiatere som har ledig kapasitet etter at de har fått henvisning fra sin fastlege“:
-
Nasjonal helse- og omsorgsplan 2011-2015
-
Sammendrag.
-
http://bit.ly/xQlXfL
-
HELSE- OG OMSORGSDEPARTEMENTET
St.meld. nr. 20 (2006-2007)
-
Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller
Mulige vridningsmekanismer
*Vi vet det er en sammenheng mellom sosial bakgrunn og bruk av helsetjenesten.
-
Vi har ikke nok kunnskap til å fastslå årsakssammenhengene mellom sosial bakgrunn og bruk av helsetjenester.
Det er nødvendig å undersøke nærmere om den norske helsetjenesten er med på å utjevne eller forsterke de sosiale helseforskjellene.
-
Selv om kunnskapen om sosiale forskjeller i helsetjenestebruk er noe begrenset, er det i norsk og internasjonal forskning satt fram flere hypoteser om vridningsmekanismer som kan ha betydning for sosiale gruppers bruk av helsetjenester.
I primærhelsetjenesten kan en for eksempel tenke seg sosiale forskjeller i bruken av fastlegen, med hensyn til både behandling, oppfølging og henvisning til spesialisthelsetjenesten.
I spesialisthelsetjenesten kan det være mekanismer som gjør at tjenesten er mindre tilgjengelig for grupper med kort utdanning og lav inntekt.
-
Både juridiske, økonomiske, organisatoriske og pedagogiske forhold kan ha betydning.
-
Noen mulige mekanismer som kan hindre likeverdige helse- og omsorgstjenester er omtalt nedenfor.
Juridiske virkemidler som pasientrettigheter, rett til individuell plan, rett til vurdering og rett til nødvendig helsehjelp kan virke sosialt skjevt.
-
Pasientrettigheter skal blant annet sikre likeverdig tilgang på helsetjenester gjennom juridisk rett til nødvendig helsehjelp, valgfrihet (fritt sykehusvalg, fastlege), rett til informasjon, medbestemmelse og rett til ny vurdering.
Siden bruken av slike rettigheter til en viss grad krever ressurser i form av kunnskap – blant annet om søknadsprosesser og tilgjengelighet til tjenesten – kan en tenke seg at rettighetsfestingen opprettholder eller øker sosiale skjevheter.
Helsetilsynets tilsynserfaringer har også vist at en forutsetning for at målene med pasientrettighetslovgivning skal kunne nås, er at det blir iverksatt tilstrekkelig effektive tiltak for å gjøre kravene kjent og tatt i bruk i spesialisthelsetjenesten.
Finansieringen av helsetjenesten har betydning for fordeling av tjenestene.
-
Finansieringssystemet påvirker tilbudet av helsetjenester og egenandeler er med på å påvirke etterspørselen.
Ordningen med innsatsstyrt finansiering skal stimulere til økt behandlingsaktivitet, men kan føre til uønsket vridning bort fra pasienter og lovpålagte oppgaver som ikke omfattes av ordningen.
Siden kroniske og sammensatte lidelser er sosialt skjevt fordelt, kan en for lav prioritering av slike lidelser føre til økte sosiale helseforskjeller.
-
Det er så langt ikke dokumentert at ordningen med innsatsstyrt finansiering faktisk har medført uønskede vridninger i tjenestetilbudet.
Endringen i rammefinansieringen fra 40 prosent til 60 prosent bidrar til at eventuelle problemer med denne typen vridningseffekter reduseres*
7.2.2 Styring og organisering av helsetjenesten
-
*Det er helsemyndighetenes ansvar at alle sikres god nok tilgang til nødvendige helsetjenester.
En ser imidlertid at brukere som for eksempel syke eldre, personer med psykiske lidelser, rusmiddelavhengige og personer med utviklingshemming ikke alltid klarer å fremme egne krav og rettigheter.
-
Dette kan føre til at disse gruppene på tross av høy sykelighet ikke benytter helsetjenesten i samme grad som befolkningen som helhet.
Helse- og omsorgsdepartementet vil gjennom en best mulig styring og organisering av helsetjenesten sikre likverdige tjenester også for svake pasientgrupper.
Det er viktig å avdekke i hvilken grad helsepolitiske virkemidler – slik som finansieringsordninger, organiseringsformer, regelverk og veiledning – opprettholder eller forsterker sosiale helseforskjeller.
Slik hensynet til utjevning av sosiale helseforskjeller må veie tungt på mange områder i samfunnet, er det også nødvendig at Helse- og omsorgsdepartementet sørger for at utjevning av sosiale helseforskjeller er et hovedhensyn ved innføring av nye, eller endringer i eksisterende, styringsmekanismer i helsesektoren.
Tjenestetilbudet i spesialisthelsetjenesten ytes i all hovedsak i regi av det offentlige.
-
Avtalespesialister utgjør en viktig del av spesialisthelsetjenesten.
-
Det er satt i gang et utrednings- og utviklingsarbeid for å sikre en enda bedre integrering av avtalespesialistene i de regionale helseforetakenes «sørge for»-ansvar, blant annet med sikte på å sikre riktig prioritering i tråd med pasientrettighetsloven og prioriteringsforskriften, og å legge til rette for en hensiktsmessig oppgavefordeling mellom avtalespesialister og helseforetak og dermed legge til rette for bedre ressursutnyttelse og sikre lik tilgjengelighet til spesialisthelsetjenester.
Sosiale forskjeller er en utfordring for prioriteringsarbeidet i helsetjenesten.
Det er et mål å motvirke sosiale helseforskjeller ved å fange opp behovene til grupper i befolkningen som trenger særskilte tiltak, som for eksempel flyktninger, asylsøkere, innsatte og rusmiddel- og spilleavhengige.
-
Det synes som om enkelte pasientgrupper lettere nedprioriteres enn andre, og det kan tenkes at dette skyldes at det er en sammenheng mellom fagfeltenes status og pasientenes sosioøkonomiske status.
Det er derfor behov for en målrettet innsats for å sikre en bedre fordeling av ressursene mellom diagnose- og fagområder.
-
Det er i dag store forskjeller i hvordan prioriteringsforskriften forstås og praktiseres.
-
Sosial- og helsedirektoratet og de regionale helseforetakene har derfor igangsatt samarbeidsprosjektet Riktigere prioritering som skal bidra til en mer enhetlig praksis.
Informasjon og god kommunikasjon er en forutsetning for et godt behandlingsresultat.
-
Det ligger sterke, men ofte tause, forventninger om at brukere av offentlige tjenester også i kulturell forstand er like, eller at de må opptre som majoritetsbefolkningen, når de benytter helsetjenester (…)
- http://bit.ly/blObXO
Nasjonal helse- og omsorgsplan
Kommunal- og regionaldepartementet.
St.prp. nr. 67 (2006-2007)
Om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2008 (kommuneproposisjonen)
12 Etikk i kommunesektoren
12.1 Velferds-Norge bygger på tillit
(…) At spillereglene er klare og følges internt og at kontrollsystemene er gode, skaper grobunn for tillitsfullt samspill mellom kolleger og enheter i kommunen (…)
Internkontroll og revisjon kan bidra til å forebygge og avdekke misligheter og uetiske forhold. Administrasjonssjefen har etter kommuneloven § 23 ansvar for internkontroll i ledelseslinjen, blant annet når det gjelder forvaltning av penger, delegerte fullmakter og offentlig myndighet.
Kommunestyret skal gjennom kontrollutvalg og revisjon ivareta sitt overordnede kontrollansvar (…)
Som hovedregel kan misligheter bare gjennomføres ved at gjeldende rutiner og bestemmelser blir satt til side.
Dette understreker betydningen av at internkontroll og revisjon i kommunene tas på alvor av folkevalgte og administrasjon.
Et viktig virkemiddel for å avsløre misligheter er ærlige og modige ansatte (…)
Gjennom oppslag i media de siste årene er det imidlertid skapt et bilde av en uheldig utvikling i kommunal sektor.
Enkeltsakene har blant annet illustrert i hvilken grad kommuner kan være sårbare når ledere trår feil eller kontrollsystemer svikter.
De illustrerer også at hele kommunesektorens omdømme kan svekkes av slike enkeltsaker.
Dette har gitt oppmerksomhet til arbeidet mot misligheter og uetiske forhold i kommunene.
Det er dermed skapt en mulighet og en motivasjon for kommunene til enkeltvis og samlet å ta aktive grep og rydde opp i vanskelige, ubehagelige og til dels dulgte forhold og forebygge i forhold til uheldige enkeltsaker i framtiden.
De mest sentrale aktørene i arbeidet mot misligheter og uetiske forhold i kommunene er kommunene selv.
KS har også en helt sentral rolle som kommunenes interesseorganisasjon, og departementet er glad for at KS jobber aktivt og målrettet med problemstillingene rundt etikk i kommunesektoren.
Også Kommunal- og regionaldepartementet har en rolle i dette arbeidet (…)
Kulturer som etterstreber lukkede, ekskluderende miljøer i organisasjonen for å oppnå individuelle fordeler, vil ha mindre mulighet for å utvikles og trives hvis lederen og andre viser evne til å umuliggjøre slik atferd gjennom et åpent organisasjonsmiljø.
Forsøk på manipulasjon og fordekte beslutninger av organisatorisk eller personalmessig karakter, vil få dårlig vekstvilkår dersom lederen er i stand til å utvikle en sunn og åpen virksomhetskultur.
Dine rettigheter hos Nav:
REGJERINGEN
VEDLEGG 6: OM RETTSSIKKERHET
Samarbeid og informasjonsutveksling mellom Aetat, trygdeetat og sosialtjenesten – rettslige muligheter og begrensninger
1. Innledning – oversikt
Viktige elementer av rettssikkerhetsprinsippene som direkte eller indirekte kommer til uttrykk i forvaltningsloven og enkelte særlover er:
· Legalitetsprinsippet: Når det offentlige utøver makt og myndighet i forhold til enkeltindivider, kreves både prosessuell kompetanse (riktig fremgangsmåte), personell kompetanse (riktig organ/person) og materiell kompetanse (riktig innhold) for myndighetsutøvelsen.
En annen måte å definere legalitetsprinsippet på, er at det trengs lovhjemmel for å pålegge plikter eller frata rettigheter.
· Offentlighetsprinsippet: Forvaltningens dokumenter skal være åpne for innsyn fra den berørte parts og fra allmennhetens side.
· Det kontradiktoriske prinsipp: Myndighetsutøvelsen skal skje i samhandling med den beslutningene angår. Reglene om innsynsrett ivaretar bl a dette prinsippet.
· Saklighetsprinsippet: Forvaltningens avgjørelser skal hvile på saklige hensyn, dvs hensyn som er relevante for saken, og det skal ikke trekkes inn utenforliggende hensyn.
· Likebehandlingsprinsippet: Like tilfeller skal behandles så likt som mulig.
Avgjørelsene skal være likeartet.
· Utredningsprinsippet: En sak skal utredes tilstrekkelig og være tilfredsstillende opplyst før avgjørelse tas.
· Forutberegnelighetsprinsippet: Avgjørelser skal fattes på bakgrunn av normer som berørte parter er kjent med på forhånd. Dette innebærer bl a at brukere skal få mulighet til å gjøre seg kjent med bestemmelser som gir adgang til kommunikasjon av opplysninger uten hinder av taushetsplikt.
· Forsvarlighetsprinsippet: Forvaltningens avgjørelser skal bygges på betryggende saksbehandling som drives frem så hurtig og forsvarlig som mulig. Innsyn kan være viktig for å sikre at forsvarlighetsprinsippet blir etterlevd.
· Personvernprinsippet: Personer skal ha herredømme over opplysninger som angår dem selv, og sikres at opplysninger som er gitt til et bestemt formål ikke benyttes til andre formål.
· Forholdmessighetsprinsippet: Forvaltningen bør bare bruke sin skjønnsmessige kompetanse der det er nødvendig, og bare der de samlede fordeler oppveier ulempene.
Dette blir i første rekke en gjennomgang av noen av forvaltningslovens prosessuelle og (delvis) materielle regler.
I tillegg kommer de krav til saksbehandlingen av betydning for rettssikkerheten som stilles i særlover, i den utstrekning det her stilles strengere krav, samt andre hensyn som bør tas ifm samordning og samlokalisering.
Krav som er satt til å ivareta brukernes rettssikkerhet må ivaretas på en betryggende måte i forbindelse med organisering og gjennomføring av en samordning av Aetat, trygdeetat og sosialtjenesten.
Utfordringer ift samordning av etater
Et scenario er at saksbehandlingsoppgaver utføres av “fellespersoner” f eks i egenskap av å være ansatt i flere etater.
Disse kan også tenkes å skifte på å sitte i front og delta i saksbehandlingen.
Vedkommende saksbehandler vil på denne måten sitte med informasjon om en bruker i relasjon til ulike saksfelt.
Informasjon innhentet i anledning en trygdesak kan f eks ikke vektlegges i behandling av en sak innenfor sosialtjenestens område.
Spørsmålet blir dermed om det i slike tilfeller kan sies å foreligge slike særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til tjenestemannens upartiskhet når denne behandler saker for en og samme person innenfor flere områder.
En slik konstellasjon kan være egnet til å svekke brukeres og allmennhetens tillit til tjenestemannens upartiskhet.
Problemet er bl a faren for gjenbruk av informasjon som ikke er innhentet til samme formål, jf også reglene om taushetsplikt straks nedenfor.
Dette gjelder uansett om tjenestemannen selv skulle klare å opprettholde skillet i de ulike saker som behandles.
Det samme vil gjelde i sterkere grad ved samordningsløsninger som tar sikte på at det treffes felles vedtak på flere saksområder for samme bruker.
Det bør derfor unngås at en og samme tjenestemann saksbehandler eller treffer vedtak i saker om samme person på mer enn ett saksfelt eller treffer felles vedtak for flere saksområder for samme bruker.
De samme hensyn gjør seg gjeldende dersom det opereres med felles faglig leder, selv om etatene organiseres på samme måte som ved ren samlokalisering internt i et ”felleskontor”.
En faglig leder vil f eks få seg forelagt vanskelige saker og treffe avgjørelser i den forbindelse.
Habilitetshensyn, særlig hensynet til publikums/brukernes tillit, tilsier at en felles leder ikke bør ha fagansvar men være en ren administrativ leder (med ansvar for drift mv) som ikke får befatning med personopplysninger.
Fvl. § 11 – veiledningsplikt
Hensynet bak veiledningsplikten er å sørge for at partene og andre interessenter gis adgang til å ivareta sitt tarv på best mulig måte (…)
Sotjl. § 8-4 – plikt til å rådføre seg med klienten
Retten til å medvirke betyr at tjenestemottaker skal la sitt syn komme til kjenne, og at det skal legges stor vekt på hva vedkommende mener når tjenestetilbudet skal utformes.
Det følger av dette at det vil være naturlig å la den som er part i saken komme med synspunkter på dette allerede i saksutredningsfasen.
Forvaltningslovens regler om saksforberedelse av enkeltvedtak bygger også på partenes rett til å kunne øve innflytelse på vedtaket, jf. fvl. §§ 16 og 17 (…)
3. Konsekvenser av brudd på saksbehandlingsreglene
Et enkeltvedtak kan kjennes ugyldig dersom saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven er brutt, med mindre det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold (fvl. § 41).
At et enkeltvedtak er ugyldig, betyr at det ikke får rettsvirkninger etter sitt innhold.
Et ugyldig vedtak kan alltid omgjøres av forvaltningsorganet selv i henhold til fvl. § 35 første ledd bokstav c, det kan kjennes ugyldig av domstolene og det kan gi grunnlag for erstatningskrav mot forvaltningen.
En ugyldighetsgrunn kan være saksbehandlingsfeil, dvs feil ift de regler som er gjennomgått ovenfor.
Etter fvl. § 41 er det en betingelse for ugyldighet at feilen kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold.
For å kjenne vedtak ugyldig trengs det altså ikke noen overvekt av sannsynlighet for at feilen kan ha virket inn på resultatet.
Det er nok at det ikke er en helt fjerntliggende mulighet for det, og det er ikke nødvendig at feilen faktisk har virket inn på avgjørelsens innhold.
Ugyldighet fører til at avgjørelsen er uten rettsvirkninger.
Normalt må saken ved ugyldighet behandles på ny.
Staten og kommunene er videre ansvarlige for sine organers og tjenestemenns feil etter reglene om arbeidsgiveransvar i skadeserstatningsloven av 13.06.1969 nr 26 kap. 2.
I medhold av disse reglene kan det ilegges erstatningsansvar for ugyldige enkeltvedtak.
Forutsetningen for erstatningsansvar er at den part som rammes av et ugyldig vedtak har lidt et økonomisk tap, og at det foreligger årsakssammenheng mellom ugyldighetsgrunnen og det økonomiske tap som er lidt.
Videre må det foreligge et ansvarsgrunnlag, som hovedregel uaktsomhet.Om det offentlige i enkelte tilfeller vil ha objektivt ansvar for ugyldige forvaltningsvedtak er omstridt, men kan ikke utelukkes (…)
4. Særlig om “myndighetsmisbruk”
Selv om et vedtak ikke lider av saksbehandlingsfeileller andre typer feil (i hjemmelsgrunnlaget, i det faktiske grunnlaget mv) kan vedtaket kjennes ugyldig dersom det bygger på utenforliggende hensyn, dersom det innebærer usaklig forskjellsbehandling ellerdersom det fremstår som vilkårlig eller høygradig urimelig.
Disse ugyldighetsgrunnene er det vanlig å sammenfatte under betegnelsen “myndighetsmisbruk“.
Som nevnt ovenfor i tilknytning til fvl. Kap V vil det bl a ved en samordning hvor det treffes fellesvedtak være fare for at saksbehandler tar hensyn til opplysninger, vurderinger eller andre forhold på et saksområde når han samtidig behandler en sak om samme person på et annet saksområde.
Det samme gjelder dersom det ikke treffes fellesvedtak, men hvor en og samme saksbehandler treffer vedtak på forskjellige områder for samme person.
I slike tilfeller vil kunne konstateres ugyldighet dersom det viser seg at det er tatt utenforliggende hensyn i det konkrete tilfellet.
6. Andre hensyn som må ivaretas
Endret styrkeforhold mellom det offentlige og den enkelte bruker
En samling av myndighet slik samordning av offentlige etater i ulik grad forutsetter vil kunne forrykke dagens styrkeforhold i forhold til brukeren.
Det vil derfor være behov for saksbehandlingsrutiner som retter opp noe av maktforskyvningen i brukerens favør.
Eksempler på dette kan være:
· Varsling til brukeren ved innhenting av informasjon, utover det som følger av dagens regelverk
·Større krav til tydelighet i veiledningen om muligheter,samt om fritt valg til ikke å motta tilbud om samarbeide
· Sikre at ulike informasjonsbehov etter særlov ivaretas utenom fellesmøter
· Ved fellesmøter bør det sikres at dette kun gjelder saker som skal behandles på denne måte.
Fellesmøter må videre være godt forberedt slik at det på forhånd er vurdert hvilken informasjon som legges frem.
Klare ansvarsforhold
I forbindelse med samordning må det sikres at det både internt i enhetene og utad overfor brukerne etableres og informeres om klare ansvarsforhold. Eksempler på dette kan være:
· Informere om samordning og konsekvenser for brukeren
· Etablere og bibeholde kompetanse
· Klarhet i ansvar for internkontroll og kvalitetssikring
· Klarhet i ansvar for veiledning av ansatte
· Klarhet i hvem som har ansvar for å føre tilsyn med tjenestene
Valgfrihet/diskresjon/åpningstider
Kravene til frivillig samtykke innebærer at brukeren må ha reell mulighet til å nekte å samtykke og likevel få tilbud om oppfølging og tjenester.
Det betyr at det alltid må finnes et alternativt tilbud til brukere som ikke ønsker å samtykke til samordnede tjenester(…)
7. Oppsummering
Normene om rettssikkerhet skal trygge enkeltindividers vern mot overgrep, og hindre en i en overordnet posisjon, å misbruke sin makt og myndighet.
Disse normene/prinsippene er gitt utsalg i saksbehandlingsregler i forvaltningen.
Reglene setter en standard for god saksbehandling.
Ved å stille krav til saksgangen ønsker man å sikre et best mulig og et mest mulig korrekt resultat.
Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven er således satt for å sikre brukernes rettssikkerhet i forhold til forvaltningen.
Dersom reglene ikke følges kan det blant annet medføre at vedtak anses som ugyldig.
Reglenes status kan illustreres ved at forsøk etter forsøksloven ikke kan godtas dersom det innebærer fravik fra forvaltningslovens saksbehandlingsregler (lovens § 4, første ledd b).
Det er derfor essensielt at de krav til forvaltningen som ivaretar brukernes rettssikkerhet ivaretas ved samarbeid/samordning av Aetat, trygdeetat og sosialtjenesten.
Samarbeid og informasjonsutveksling mellom Aetat, trygdeetat og sosialtjenesten – rettslige muligheter og begrensninger
VEDLEGG 6: OM RETTSSIKKERHET
http://bit.ly/ddlLVD
LES OGSÅ POSTEN:
Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 7 – Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere (Forvaltningenes hjemmelagde regler, samt bl.a Arbeids- og administrasjonsministerens redegjørelse om modernisering, effektivisering og forenkling i offentlig sektor “FRA ORD TIL HANDLING”.
Utdrag fra Nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i sosial- og helsetjenesten (2005-2015)
“Ingen tjenester blir bedre enn det den enkelte utøver yter i møtet med brukeren.
Et stort antall klager fra brukere dreier seg om hvordan utøveren har oppført seg overfor den som mottar tjenester.”
S. 10: Utgangspunktet for «Kunnskap og brubygging» var to store programmer rettet inn mot sosialtjenesten:
Utviklingsprogram for sosialkontortjenesten 1991–1994
Styrkingsprogram for sosialkontortjenesten 1994–1997
Begge disse programmene hadde som mål å forbedre kvaliteten på tjenestene gjennom organisasjonsutvikling, opplæring, fagutvikling og bedring av levekårene for brukerne av tjenestene.
«Kunnskap og brubygging» rettet seg mot sosialtjenestens førstelinje.
Målet med handlingsplanen var å initiere forsøks ordninger som stimulerte til å gjøre landets
sosialkontorer bedre.
Virkemidlene som ble benyttet var bl.a. fl ere ulike opplæringsprogram for utvikling av tjenestene, etablering av faglige fora og veiledning i alle landets kommuner.
S. 11 – Føringer for strategien
Regjeringens politikk og føringer for kvalitetsforbedringsarbeidet fremgår av en rekke dokumenter der de årlige statsbudsjettene (St.prp. 1) for Helse- og omsorgsdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet er de mest sentrale.
Det er en grunnleggende verdi at tjenestene skal være preget av respekt for menneskeverdet, omsorg og ansvar for den enkelte uavhengig av alder, kjønn og rase, og uavhengig av sykdom, plager og fase i livsløpet.
Regjeringen setter brukeren og pasienten i sentrum for sin politikk på sosial- og helseområdet.
Kvalitet i prosess og resultat, trygghet, tilgjengelighet, omsorg og respekt i møte med brukeren utgjør sosial- og helsetjenestens kjerneverdier.
Informasjon, medbestemmelse og kvalitetsforbedring er nødvendig for riktig og effektiv behandling – og for brukerens trygghet.
God samhandling mellom nivåene i sosial- og helse tjenesten skal sikre at alle opplever at tjenesten er til for dem, uavhengig av om det er helseforetakene, kommunene, fylkeskommunene eller private som tilbyr hele eller deler av tjenesten.
Tjenester på alle nivåer må samarbeide aktivt for å få til dette.
Det er et krav at sosial- og helsetjenestene utøves i samsvar med gjeldende lover og forskrifter (…)
Definisjon av kvalitet
Kvalitetsbegrepet kan defineres på mange måter.
Definisjonen er avhengig av den enkeltes ståsted og subjektive oppfatning.
Norsk Standard (NS-EN ISO 9000:2000) definerer kvalitet på følgende måte:
«Kvalitet er i hvilken grad en samling av iboende egenskaper oppfyller krav» (…)
S. 12 - I denne strategien har vi valgt å gi kvalitetsbegrepet et mer konkret innhold som
bygger på samfunnets føringer, som oppfyller lovverkets krav og hva som ut fra et faglig perspektiv gir best mulig tjenester til brukerne.
For sosial- og helsetjenesten innebærer god kvalitet at tjenestene:
• Er virkningsfulle
• Er trygge og sikre
• Involverer brukere og gir dem innflytelse
• Er samordnet og preget av kontinuitet
• Utnytter ressursene på en god måte
• Er tilgjengelige og rettferdig fordelt
3.6 Ansvarsforhold
Sosial- og helsedirektoratet har med denne strategien trukket opp linjene for arbeidet med kvalitetsforbedring i de kommende år.
Strategien er overordnet og skal være en fellesnevner for tjenestene både i den kommunale sosial- og helsetjenesten, i den fylkeskommunale tannhelse tjenesten, i spesialisthelsetjenesten og i privat virksomhet (…)
S. 13 – God ledelse er en forutsetning
Sosial- og helsetjenesten er svært sammensatt med stor variasjon i kompleksitet, størrelse og oppgaveomfang.
I forbedringsarbeid må det ikke bare fokuseres på hva som gis av tjenester, men også på hvordan tjenestene ytes, hvordan tjenestene er organisert og hvordan de blir ledet.
Kommunene, fylkeskommunene og helseforetakene er ansvarlige for organisering av tjenestene og for å legge til rette for gode møter mellom brukere/ pasienter og tjenesteutøvere.
De er tillagt faglig og administrativ ledelse på alle nivåer i virksomhetene.
Ansvaret omfatter rekruttering av fagpersonell og kontinuerlig vedlikehold/oppdatering av personalets kompetanse samt tilretteleggelse av materielle, strukturelle og kulturelle vilkår for god tjenesteytelse.
Arbeid med kvalitet skal ikke komme i tillegg til de daglige oppgavene, men bør være en integrert del av daglig drift.
Utvikling og forbedring av kvalitet forutsetter derfor tydelige føringer, avklarte roller og god ledelse (…)
S. 15 – TO EKSEMPLER PÅ SVIKT I TJENESTENE
En mann i 30-årene har sonet en narkotikadom. Han har hatt rusproblemer siden 13 års alderen, har mangelfull grunnskoleutdanning og har ikke vært i arbeid over tid.
Helsetilstanden er dårlig bl.a. som en følge av tungt rusmisbruk.
Han har hatt flere behandlingsopphold, men har «sprukket» (…)
S. 16 – I begge disse eksemplene sviktet det på mange områder.
Tjenestene var ikke virkningsfulle eller trygge.
De var ikke brukerorienterte eller koordinerte, og ressursene ble ikke utnyttet på en god måte.
Årsakene til slike mangler kan være mange og sammensatte:
trange økonomiske rammevilkår, mangelfull ledelse og organisering av arbeidet, utilstrekkelig kunnskap og kompetanse, uhensiktsmessige holdninger, motstand mot endring og en lite brukervennlig kultur er eksempler på mulige årsaker (…)
S. 19 – HVOR VIL VI MED DENNE STRATEGIEN?
Denne strategien skal bidra til at brukerne og pasienten får sosial- og helsetjenester av god kvalitet.
Strategien skal bidra til at myndighetenes politikk for god kvalitet gjennomføres, og at igangsatt kvalitetsarbeid på ulike områder innen sosial- og helsetjenesten samordnes og styrkes.
Strategien har hentet inspirasjon fra tilsvarende strategier i andre land, fra arbeidet til Committee on Quality of Health Care in America, Institute of Health Care Improvement og fra Verdens helseorganisasjon (…)
S. 21 - Det er selvsagt også en forutsetning at utøverne i sosial- og helsetjenesten både viser vilje til og har mulighet for kontinuerlig og tilrettelagt kompetanseoppbygging som
samsvarer med de oppgaver de skal løse (…)
S. 25 – Mulige målkonflikter mellom kjennetegn på kvalitet
Tjenester av god kvalitet skal være virkningsfulle, trygge og samordnet.
De skal involvere brukeren og gi dem innflytelse, være tilgjengelige, rettferdig fordelt og ressursene skal være utnyttet på en god måte.
I praksis kan disse målene eller kjennetegnene komme i konflikt med hverandre.
Det er et lederansvar å gjøre bevisste valg og prioriteringer når dette skjer (…)
S. 30 – Strategiens tilnærming til forbedringsarbeid
Norske myndigheter benytter per i dag følgende virkemidler for å legge til rette for bedre kvalitet på tjenestene:
• Gjennom regelverket stilles krav til entydig plassering av organisatorisk ansvar, til forsvarlig virksomhet og internkontroll.
• Gjennom utdanning og autorisering av personell sikres at de som arbeider i tjenestene er kvalifisert for oppgavene (…)
Tre elementer er derfor gjennomgående i strategien:
1. Faglig gode tjenester
2. Levert på en menneskelig sett god måte
3. I et system som fremmer helhet (…)
S. 37 – Forbedre ledelse og organisasjon
Kvaliteten på de tjenester som leveres, er et sentralt lederansvar.
Det er også et ansvar for ledere å sikre gode kvalitetsutviklingsprosesser i organisasjonen.
Videre må hver enkelt leder bidra til å sikre et tjenestetilbud som oppleves som sammenhengende og helhetlig for brukerne.
Sosial- og helsetjenesten skal være sin egen kontrollør.
Internkontroll er et lovkrav (…)
S. 43 – HVORDAN VITE AT VI NÅR DIT?
Forbedringsarbeid må ta utgangspunkt i dagens situasjon.
Det fastsettes mål og gjennomføres tiltak som forventes å skape de ønskede resultater.
Deretter måles om det aktuelle målet er nådd, og det vurderes om kursen skal justeres.
Dette gjelder både for det enkelte forbedrings prosjekt og for denne nasjonale satsingen som helhet.
Hensikten er å vurdere om denne typen nasjonal satsing er et effektivt virkemiddel for å videreutvikle gode og trygge tjenester.
Det skal derfor utarbeides en egen plan for evaluering av strategien.
Gjennom systematisk analyse av prosess og resultat skal faktorer som har bidratt til eller forhindret måloppnåelse, vurderes (…)
Gjennomføring
• Evalueringen skal gjennomføres av eksterne og uavhengige miljøer med relevant kompetanse
• Evalueringen skal benytte arbeidsgrupper og nettverk med et representativt utvalg fra de involverte (…)
S. 45 – TIL DEG SOM BRUKER
For at du som bruker skal motta gode, trygge og virksomme tjenester, presenterer direktoratet en overordnet strategi for sosial- og helsetjenesten.
En slik strategi skal bidra til å sikre at sosial- og helsetjenesten har et felles verdigrunnlag, at det er sammenheng i tjenestetilbudet og at brukeren er i sentrum.
Mennesker møter ofte tjenesteapparatet i de mest sårbare situasjonene i livet.
Det er når man trenger hjelp og er avhengige av andres omsorg, omtanke og handling at
kvaliteten skal prøves.
Denne strategien vil legge forhold og systemer til rette for at det skal bli gode og likeverdige møter.
En velinformert og deltakende bruker har større forutsetninger for å oppnå et godt resultat i møtet med sosial- og helsetjenesten.
God informasjon skal være tilgjengelig og forståelig for folk flest.
Det er viktig at du, som bruker, aktivt setter krav og bidrar til å utforme tjenestetilbudet.
Dette kan skje både gjennom direkte kontakt med tjenesteyter, gjennom brukerorganisasjoner eller gjennom deltakelse i politisk og faglig arbeid på sosial- og helseområdet.
Denne strategien legger til rette for at brukernes synspunkter skal få prege tjenestene.
Flere brukerorganisasjoner har vært med å utforme dette dokumentet.
I det videre arbeidet med konkretisering av tiltak er brukermedvirkning et eget innsatsområde.
Brukere og brukerorganisasjoner inviteres med til å utforme og konkretisere arbeidet.
http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00004/IS-1162_4390a.pdf
Oppfølging av …”og bedre skal det bli” – Nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i sosial-og helsetjenesten (2005-2015)
Hvordan kommer vi fra visjoner til handling? … og bedre skal det bli!
Praksisfeltets anbefalinger for å oppnå god kvalitet på tjenestene i sosial- og helsetjenesten
Sammendrag av anbefalingene for å oppnå god kvalitet på tjenestene.
Alle som mottar tjenester fra sosial- og helsetjenesten skal få en faglig forsvarlig og menneskelig god tjeneste som er koordinert.
Tjenesten eller behandlingen skal utformes i samarbeid med brukeren og tilpasses den enkeltes behov og ønsker.
Da må brukeren ha en sentral rolle fordi det bare er brukeren som kan bedømme om tjenesten fungerer tilfredsstillende gjennom hele forløpet (…)
S. 13 – Forskrift om internkontroll i sosial- og helsetjenesten gir et minstekrav for forsvarlige tjenester.
Målet med disse anbefalingene er imidlertid tjenester av beste kvalitet, og for å nå dette må alle virksomheter arbeide systematisk og kontinuerlig med å forbedre tjenestene (…)
S. 15 – Det forventes at ledere ser arbeidet med forbedring som en sentral og nødvendig del av sitt arbeid – ikke noe som gjøres i tillegg.
Dette innebærer at lederen:
• Har klare visjoner og mål for virksomheten
• Utvikler en åpen og endringsvillig organisasjonskultur
• Utøver ledelse som fremmer systematisk forbedring
• Involverer og motiverer medarbeidere og brukere i forbedring av tjenestene
• Sikrer sammenhengende tiltakskjeder mellom ulike tjenester og på tvers av nivåer (…)
S. 19 - Utvikle en åpen og anerkjennende kultur som støtter læring, refleksjon og forbedring
Dette er et langsiktig arbeid over mange år.
Det sterkeste virkemiddelet er å premiere den atferd man ønsker.
Dette gjelder både gode forbedringsaktiviteter, melding av avvik og bekymringer og åpenhet overfor tilbakemeldinger fra brukerne.
Klager og avvik kan gi verdifulle innspill til hva som kan forbedres (…)
S. 20 – Et annet tiltak som vil styrke samhandling, er innføring av én adresse for samhandlingsspørsmål både i helseforetak og i kommuner.
Ski kommune har opprettet en samhandlingsansvarlig i kommunen, der brukere og medarbeidere med spørsmål, som gjelder samhandling mellom tjenestene kan henvende seg.
Dette er anbefalt i NOU 2005:3 Fra stykkevis til helt (28) (…)
S. 29 – Anbefalinger for å styrke utøveren
Det arbeider mer enn 350 000 utøvere i helse- og sosialtjenesten i Norge.
Uavhengig av politikk, eierstruktur eller økonomi, er det utøverne som er bærebjelken i tjenestene.
(Jeg viser herunder til det følgende fra NOU 2004: 18 Helhet og plan i sosial- og helsetjenestene)
3 Gjeldende rett – Kommunehelsetjenesteloven og Sosialtjenesteloven 3.1
Innledning (…) Kommunene plikter å sørge for et forsvarlig tjenestetilbud – generelt og i forhold til den enkelte – uavhengig av kommuneøkonomien)
Forts: Ingen tjenester blir bedre enn det den enkelte utøver yter i møtet med brukeren.
Et stort antall klager fra brukere dreier seg om hvordan utøveren har oppført seg overfor den som mottar tjenester.
Det påhviler derfor utøveren et selvstendig ansvar for å utvikle sin evne til å møte brukeren på en empatisk og respektfull måte.
Uten utvikling av personlig kvalitet, vil bedring av systemkvaliteten alene ikke føre til at brukerne opplever gode tjenester.
Videre må utøvere ha høy profesjonalitet, fagkompetanse (holdninger, kunnskap og ferdigheter), evne til etisk refleksjon og relasjonsbygging.
Rammer og systemer for god fagutøvelse må også være på plass (…)
S. 30 - Hovedfokuset for disse anbefalingene er å sette utøverne i stand til å skape kontinuerlig forbedring av tjenestene.
Dette forutsetter at de får nødvendig opplæring.
De må kunne stille spørsmål ved vedtatte sannheter, og vite hvordan de gjennomfører forbedringer innenfor områder de selv rår over.
Det må bli like naturlig for utøverne å tenke på hvordan arbeidet kan forbedres som det er å utføre den jobben de gjør (…)
S. 33 - Anbefalinger for å styrke forbedringskunnskapens plass i sosial- og helsefaglige utdanninger
Enhver utøver i sosial- og helsetjenesten skal utdannes til å yte brukerorienterte tjenester som medlem av et tverrfaglig team, med vekt på kunnskapsbasert praksis, kvalitetsforbedring og informasjonsteknologi (…)
S. 38 - Alle virksomheter i helse- og sosialtjenesten skal som ledd i sitt kvalitetsarbeid følge med i tjenestenes kvalitet og vurdere om kvaliteten er god nok.
Ved utilfredsstillende kvalitet skal forbedrende tiltak settes i verk.
Omfanget av følge med og evaluere aktivitetene skal tilpasses og dokumenteres ut fra virksomhetens størrelse, egenart, aktiviteter og risikoforhold (…)
S. 43 – Avsluttende kommentar
Målet for all sosial- og helsefaglig virksomhet er at tjenestene er virkningsfulle, trygge og sikre, involverer brukerne og gir dem innflytelse, er samordnet og preget av kontinuitet samt utnytter ressursene på en god og rettferdig måte.
Fremtidsrettede sosial- og helsetjenester må sikre at ledere, utøvere, studenter og brukere utvikler nødvendig kompetanse slik at de lærer å definere god praksis, å identifisere gapet mellom dagens praksis og ønsket praksis og å bidra til å lukke/redusere dette gapet.
Utforming av anbefalinger endrer ikke praksis.
Implementering av anbefalingene er utfordrende og krevende, og iverksetting av målrettede tiltak som evalueres er en forutsetning for å lykkes.
Det anbefales en rekke tiltak på ulike områder.
Hvilke tiltak som skal velges vil avhenge av sentrale politiske føringer, lokale forhold, engasjement og mulighet til forpliktende oppfølging.
Den enkelte virksomhet må ta utgangspunkt i sin situasjon og bruke kompetanse i kontinuerlig forbedring for å nå målet.
FMOP Årsrapport 2009
Fylkesmannen i Oppland
(…) Statens Helsetilsyn
Resultatområde 81
Tilsyn og klagebehandling etter sosialtjenesteloven
81.1 Planlagte tilsyn
Det ble utført ni systemrevisjoner i 2009 i samsvar med måltallet i oppdragsbrevet fra Statens Helsetilsyn.
Alle systemrevisjonene var i kommuner.
I syv av ni tilsyn ble det avdekket avvik.
Dette er bekymringsfullt, da det indikerer at styringssystem/internkontroll ikke er tilstrekkelig implementert i styringssystemene i virksomhetsområder i kommunene, slik intensjonen er i de lovbestemmelser som pålegger virksomhetene slik styringsplikt.
Vedlegg 1 til kapittel 21 – Erstatning
Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Enhet for personvern og informasjonssikkerhet 09.03.2006
Endret 21.02.2008 av Arbeids- og velferdsdirektoratets sekretariat, Juridisk seksjon
Sist endret 11.02.2009 jf. overskriftene:
Avgrensning
I enkelte tilfeller kan Arbeids- og velferdsetaten gjøre feil i saksbehandlingen som kan medføre et erstatningsansvar etter skadeserstatningsloven (skl.) § 2-1.
Dette vedlegget har til hensikt å forklare og gi veiledning i tilfeller der etaten skal behandle erstatningssaker (…)
Ansvar for ugyldige vedtak
I de tilfellene en ansatt fra Arbeids- og velferdsetaten har begått en saksbehandlingsfeil og vedtaket som er fattet er ugyldig, blir spørsmålet om det ugyldige vedtaket kan medføre erstatningsansvar.
Det er ikke nødvendigvis samsvar mellom saksbehandlingsfeil og uaktsomhet.
I forvaltningen har man en minstestandard og norm for saksbehandlingen. Disse reglene er forvaltningen bundet av.
Dersom man bryter disse reglene er man i utgangspunktet uaktsom.
Skjønnsutøvelse
I mange saker har Arbeids- og velferdsetaten mulighet til å utøve skjønn.
Loven setter rammer for hva som er lovlige vurderingsmomenter. Rundskrivene sier noe om hvordan vi skal utøve skjønnet, men det er likevel et rom for handlefrihet når man skal komme frem til et resultat.
I de tilfellene man har kommet til et galt resultat på grunn av feil skjønnsutøvelse, skal det mye til for at det kan sies å foreligge ansvarsgrunnlag etter skl. § 2-1.
For å bli ansvarlig må man ha utvist forsett gjennom å utøve myndighetsmisbruk.
Myndighetsmisbruk
I norsk forvaltningsrett tales det gjerne om myndighetsmisbrukslæren.
Med dette siktes det til ”ulovfestede” regler om at forvaltningen ikke må ta utenforliggende hensyn eller drive usaklig forskjellsbehandling.
Utenforliggende hensyn er ulovlige og usaklige hensyn, som for eksempel at en saksbehandler, uten av lovens vilkår er oppfylte, innvilger uførepensjon fordi søkeren er en kjent person i lokalsamfunnet (…)
Vilkår for erstatning
For at staten v/Arbeids- og velferdsetaten skal bli erstatningsansvarlig må tre vilkår være oppfylt:
· Arbeids- og velferdsetaten må ha gjort en feil som medfører et ansvarsgrunnlag
· Medlemmet må ha lidt et økonomisk tap
· Det må være en årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og det økonomiske tapet (…)
Ansvar for service
I de tilfellene trygdeetaten utøver service kan man ikke stille samme krav til etaten som når man driver myndighetsutøvelse.
Det skal mer til for at staten blir ansvarlig i slike tilfeller.
Grunnen til dette er at nivået på servicen har en sammenheng med politiske beslutninger og bevillinger fra Stortinget, hvilket kan variere fra år til år.
Arbeids- og velferdsetaten kan ikke bli ansvarlig for at for eksempel serviceerklæringer er brutt.
Fristene i serviceerklæringer sier noe om hvilket servicenivå etaten ønsker og streber etter å ha, men det er lovens minstekrav om saksbehandlingstid som må brytes før ansvar kan bli aktuelt.
Aktuelle dommer, som ikke sier noe direkte i forhold til Arbeids- og velferdsetaten, men som illustrerer terskelen for når man kan bli ansvarlig for brudd på service er Rt. 1970 s. 1154, Rt. 1991 s. 954 og Rt. 2000 s. 253.
Høyesterett har uttalt at det må være et betydningsfullt avvik fra den sikkerhet som virksomheten tar sikte på å oppnå, før det er tale om et ansvar for brudd på service.
I de tilfellene virksomheten selv har etablert en faresituasjon, må man kunne forlange at man avverger den (…)
Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om lov om arbeids- og velferdsforvaltningen (arbeids- og velferdsforvaltningsloven)
Innst. O. nr. 55 (2005-2006)
Kildedok: Ot.prp. nr. 47 (2005-2006)
Dato: 30.05.2006
Utgiver: Arbeids- og sosialkomiteen
6.1 Komiteens merknader
Komiteen understreker behovet for gode prosesser for etablering av regelmessig brukermedvirkning på systemnivå.
Både stat og kommune har et klart lovforankret ansvar for å legge til rette for brukermedvirkning på sentralt, regionalt og lokalt nivå i forhold til for eksempel arbeidsgivere, bedrifter og alle arbeidsmarkedstiltakene (…)
Brukerrepresentantenes organisasjoner lokalt, råd og utvalg skal ha reell mulighet til å bidra til å utvikle NAV-kontorene i hver kommune.
Komiteen ser det som viktig å videreutvikle brukermedvirkning som en metode for videreutvikling og kvalitetssikring av tjenestene (…)
Komiteen mener at reell brukermedvirkning sikrer gode løsninger og dermed større mulighet for måloppnåelse i tråd med loven.
MERK:
“Komiteen vil presisere at brukermedvirkningen skal sikre den enkelte bruker reell innflytelse”!
“Komiteen understreker at tilbudene om tiltak må bli varierte og av god kvalitet”.
Velferdsordningene skal på den ene siden innebære rettigheter til tiltak og ytelser og på den andre siden plikter knyttet til disse.
Komiteen viser til den varslede stortingsmeldingen om en gjennomgang av virkemiddelapparatet til de nye NAV-kontorene.
Komiteen viser til at reformen tar sikte på samordning av tjenester for brukere med langvarige, sammensatte behov og støtter at retten til individuell plan legger til rette for et felles regelverk som igjen gir mulighet for felles plan for den enkelte bruker.
Planarbeidet etter ulike lover må koordineres og det er hensiktsmessig at hver tjenestemottaker får en samlet plan. Komiteen støtter at det er behov for å presisere ytterligere hvem som har rett til individuell plan og hva planen kan inneholde i forskrift (…)
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag til § 17:
§ 17 skal lyde:
Arbeidssøkeren har plikt til å stille sin arbeidskraft til disposisjon. Det stilles strenge krav for å få unntak fra denne plikten.
Departementet kan gi forskrift med nærmere bestemmelser om hvilke unntak som kan gis.
Lovforslagets §§ 17, 18 og 19 blir §§ 18, 19 og 20.
Disse medlemmer mener det er viktig at det legges til rette for at brukerne kan skifte saksbehandler i situasjoner der det er et åpenbart behov for dette.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag som ivaretar muligheten til å skifte saksbehandler i de tilfeller der det er et åpenbart behov for dette (…)
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre vil påpeke at kontrakten som inngås mellom bruker og NAV-kontoret, som skal være forpliktende både for brukeren og det offentlige.
Mottakeren skal delta i utarbeidelsen av denne kontrakten. Kontrakten bør inneholde en tiltaksdel som beskriver hvilke tiltak og handlinger som skal settes i verk.
Disse medlemmer vil også gjøre oppmerksom på at dette ensidige fokuset på å få alle i arbeid kan virke demoraliserende på de som faktisk ikke kan arbeide.
For de som av ulike årsaker er så syke at de ikke kan jobbe, må man også ta hensyn til. Selv om de ikke kan jobbe, trenger de likevel et tilbud.
Å bli møtt med verdighet og et tilbud som kan føre til at man kan bedre mottakerens situasjon, bør være et minimumskrav når man oppsøker hjelp.
Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om arbeid, velferd og inkludering
Innst. S. nr. 148 (2006-2007)
Kildedok: St.meld. nr. 9 (2006-2007)
Dato: 14.03.2007
Utgiver: Arbeids- og sosialkomiteen
Sidetall: 56
Til Stortinget
1. Sammendrag
1.1 Hovedinnhold i meldingen
(…) Den enkelte skal i sitt møte med arbeids- og velferdsforvaltningen oppleve reell brukermedvirkning og god individuell oppfølging.
Rettssikkerhet og likebehandling tillegges stor vekt.
Utvikling av kompetanse i forvaltningen, samarbeidet mellom ulike deler av forvaltningen og hensynet til at den enkeltes rettigheter blir ivaretatt gjennom saksbehandlingsprosedyrer, klageordninger mv. blir av stor betydning i det videre arbeidet.
Den enkelte som på grunn av helsemessige eller andre årsaker står uten ordinær arbeidsinntekt skal ha en sikker, trygg og forutsigbar inntektssikring fra det offentlige.
Regjeringen bygger videre på, og kommer med forslag til, å utvide systemet for inntektssikringsordninger (…)
Komiteen er enig i at bekjempelse av fattigdom må føres med et sett av tiltak på flere typer politikkområder, og omfatte mer enn arbeidslinjen.
Ulike virkemidler må tas i bruk, i form av tiltak, stønader eller en kombinasjon av disse (…)
1.2 Komiteens innledende merknader (…)
Komiteen vil klart og tydelig understreke at det i et velferdssamfunn ikke skal oppleves stigmatiserende å falle utenfor det ordinære arbeidslivet.
Det innebærer at det sosiale stønadssystemet i form av trygder og sosialhjelp fortsatt må være universelt utformet, men samtidig fleksibelt nok til at det kan tilpasses individuelle behov for å kombinere stønader med ulike former for kvalifisering til yrkesdeltakelse.
Samme krav til fleksibilitet må gjelde dem som av ulike grunner ikke kan yte hundre prosent, men som likevel har en restarbeidsevne som kan komme både dem selv og samfunnet til gode, i form av sosial inkludering, bedret personlig økonomi og økt verdiskaping.
Komiteen understreker at den som av ulike grunner ikke kan være yrkesaktiv, skal ha den samme selvfølgelige retten til et verdig liv, gjennom ytelser i de universelle ordningene, på et nivå som det er mulig å leve av (…)
HELSEDIREKTORATET
Norge undertegner FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter
[30.03.2007 : Randi Røed-Andersen]FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne undertegnes i dag, 30. mars 2007 av Norge.
Dette skjer når konvensjonen åpnes for undertegning ved FN-hovedkvarteret i New York.
Konvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling 13. desember 2006 etter fire år med forhandlinger.
Konvensjonen blir bindende når 20 land eller regionale organisasjoner har ratifisert den.
Konvensjonen slår fast at de alminnelige menneskerettighetene også gjelder personer med nedsatt funksjonsevne, og at statene forplikter seg til å arbeide aktivt for å gjennomføre disse.
Det gjelder sivile og politiske rettigheter som ytringsfrihet og frihet fra tortur, men også økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
Konvensjonen blir også viktig for å hindre diskriminering.
Norsk oversettelse av konvensjonsteksten er under utarbeidelse i Utenriksdepartementet.
Se pressemelding fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet.
I høyre menyfelt, se forelesning av Ann-Marit Sæbønes om FN-konvensjonen i Nordiska Handikappolitiska Rådet, 12. mars 2007.
Les også postene
Sosialkontorets projisering – Tapet telefonsamtale med sosialleder Vildgun Steinhaugen hvor bekreftes underslag av klager og unnlatt bistand, samt bredt sammendrag av de lov-regel- og etikkbrudd som ledelse og ansatte ved Nav Nordstrand sosial har koordinert overfor meg i samarbeid med innklagede aktører fra Nav Arbeid de siste 3 1/2 år.
På Nav med balltre – Del 2
Maktens hellige haller – Våre kriminelle fastleger
http://bit.ly/jsxcKv
Navansatte og utskjelling – Slik skaper etaten uføretrygdede
http://bit.ly/eOMfax
Nav – Henvisning til riktig myndighet og andre bestemmelser:
Strategi for oppfølging av brukere i NAV, og Kompetanse i NAV- kontoret – Overordnede prinsipper og føringer
