Gjennom to hundre år ble den kommunale organisasjonen i Oslo bygget ut til et administrasjons- og serviceapparat med nærmere femti tusen årsverk.
I løpet av de to siste tiårene er flere virksomheter omorganisert og konkurranseutsatt.
Andre er overført til staten.
Er kommunens rolle i byens velferdssystem i ferd med å bli mindre?
Av Leif Thingsrud
“Byens luft gjør fri”, het det i middelalderens sentraleuropa.
Over store deler av kontinentet var bøndene stort sett livegne, det vil si at adelsmannen som eide jorda de drev, kunne nekte dem å flytte. Men byenes borgere var frie menn. Enten de var kjøpmenn, skippere eller håndverkere, ja selv om de bare var en skarve svenn, kunne de reise fritt fra by til by.
Og i byene samlet borgerne seg på det årlige bymøtet og valgte sine egne myndigheter, byens råd eller magistrat.
De norske middelalderbyene overtok disse tradisjonene.
Her oppe var også bonden en fri mann, men han var uten politiske rettigheter. De gjæveste bøndene i bygda fikk rett nok møte som lokale domsmenn, men i praksis ble de etter hvert nærmest passive rettsvitner.
Men byens borgere hadde sin faste dag da de møttes på rådhuset for å høre opplesningen av byens privilegier og for å “… forfare, hva Byens Øvrighed haver med dennem at bestille.”
I Kristianias tilfelle var dette på Thomasdagen, 21. desember.
Fra 1400-tallet av var byens øvrighet et byråd bestående av to borgermestre og åtte eller ti rådmenn.
Valget av disse skal ha skjedd gjennom et samarbeid mellom byens borgere og lensherren på Akershus, men hvordan dette foregikk, vet vi ikke i dag. Det som i alle fall er klart, er at borgernes allmøte, bymøtet, allerede på 1200-tallet mistet det meste av sin makt til byrådet, og at dette etter hvert ble knyttet nærmere til kongemakta.
Enevelde og embedsverk
Middelalderens byråd kan langt på vei sees på som borgernes tillitsmenn overfor de statlige myndigheter. Hvis vi tar spranget fram til midten av 1700-tallet, er det blitt til et rent embedsverk, samtidig som et nytt demokrati begynner å skyte sine første spirer.
Langt på vei er dette et direkte speilbilde av rikspolitikken og tidens statsrettslige tankegang.
Middelalderen kan kalles adelens gyldne epoke i Europa. I utgangspunktet sto ansvaret og pliktene kongen la på dem i balanse med privilegiene de fikk tilbake, men etter noen hundre år var pliktene utvannet, ansvaret løpt fra, og privilegiene ga grunnlag for hat og forakt fra såvel den vanlige mann som fra et voksende og pengesterkt byborgerskap.
Innføringen av eneveldet i Danmark-Norge i 1660 hadde som hovedhensikt å knekke adelens makt, slik at kongen og hans stab fikk full kontroll over landets skakk-kjørte finanser. Det var støttet av borgerskapet, som så fram til en sterkere posisjon. I første omgang skulle de bli skuffet, for med eneveldet ble byrådet, eller magistraten, som dette kollegiet nå ble kalt, oppnevnt av kongen.
Antallet rådmenn ble redusert, først til seks og så til to.
Tidlig på 1800-tallet var hele magistraten redusert til to mann, en president og en rådmann.
Samtidig hadde også innholdet i og rekrutteringen til magistratspostene endret seg. Mens rådmennene tidlig på 1600-tallet stort sett var byens rikeste kjøpmenn, og langt på vei brukte sine posisjoner til å gavne sine egne forretninger, var magistraten anno 1800 et rent embedsverk.
Oppnevningen skjedde på bakgrunn av personenes kvalifikasjoner og ikke deres posisjon i byens økonomiske liv. Ja, de kunne til og med komme utenfra.
Fra å være et borgerråd med visse doms- og styringsfunksjoner, var magistraten blitt til byens administrasjon.
Rett nok skulle den beholde noen domstols-funksjoner til godt over midten av århundret, og lede en rekke utvalg og styrer.
Fra 1828 til den ble opphevet i 1922 hadde Kristiania magistrat tre medlemmer.
I utgangspunktet skulle de arbeide som et kollegium i de fleste sakene, men dele en del typer saker og plikter mellom seg. Etter hvert ble arbeidsdelingen mer og mer gjennomført, og etter den siste omorganiseringen, ved årsskiftet 1907/1908, var første borgermester sjef for den kommunale finansforvaltningen, den andre hadde ansvaret for de tekniske administrasjonene og den tredje fikk skole-, helse- og sosialvesen.
Byen hadde også en rekke andre embedsmenn, men med ett unntak var deres oppgaver klart adskilt fra de kommunale. Unntaket var bylegen, eller stadsfysikus, som han het her i hovedstaden.
Eligerte menn og formannskap
I eneveldets idé lå et ønske om en administrasjon som hadde sin lojalitet ene og alene til kongen.
Særlig prinsippet om ikke å sette innfødte i sentrale embeder var viktig for å bryte ned gamle maktstrukturer.
I praksis fant imidlertid det lokale embedsverket ofte det tjenlig å samarbeide med stedets mektigste menn, og allerede i 1679 ble det i Bergen opprettet en fast delegasjon av borgere, kalt eligerte menn, som magistraten kunne spørre til råds.
Kristiania, som den gang var en betydelig mindre by enn Bergen, fikk sin borgerrepresentasjon først i 1730. Den skulle i utgangspunktet utpekes av magistraten, men i praksis fikk nok bymøtet stor innflytelse over oppnevningene. I 1797 kom et reskript som bestemte at ved vakanse i representasjonen skulle bymøtet nominere tre mann og magistraten velge blant disse.
Allerede tre år senere ble dette snudd slik at magistraten nominerte og byborgerne valgte. Sammensetningen av representasjonen var også fastlagt. De fleste plassene var reservert handelsborgere, men det skulle også være håndverksmestre, en skipper og en høker der.
Fra å være en delegasjon som fikk lov til å uttale seg om enkelte saker, utviklet borgerrepresentasjonen seg gjennom annen halvdel av 1700-tallet til å bli borgernes kontrollinstans med byens styre.
I 1790 hadde den i realiteten fått kontroll med byens budsjett.
I 1837 kom formannskapslovene.
På bygdene innebar de et sjumilssteg i retning av et bredt folkestyre. Der hadde lensmann, prest og fogd styrt alene, bare med litt assistanse av oppnevnte bønder i skole- og fattigkommisjonene.
I byene innebar lovene at borgernes avmektige allmøte ble avløst at et representantskap, siden 1921 kalt bystyre, mens borgerrepresentasjonen skiftet navn til formannskap og ble i prinsippet valgt fritt av og blant de stemmeberettigede borgerne.
Representantene møttes i begynnelsen bare to eller tre ganger i året, og vedtok da viktige saker som byens budsjett, kommunale ansettelser, kjøp og salg av eiendom og bevilgninger av investeringskarakter.
Etter hvert skulle reguler-ings-, pensjons- og dispensasjonssaker fylle store deler av sakskartene, mens ansettelsene endte på formennenes bord.
Allerede i 1809 hadde borgerrepresentantene blitt enige om at de skulle møtes på rådhuset hver onsdag klokka ti “… for at deliberere Byens forefaldende Sager”.
Det ble mulkt for den som uteble eller kom slengende for seint.
Det sier seg selv at det bare var de aller rikeste som hadde anledning til å stikke av til slike ukentlige møter.
Representasjonen og senere formannskapet ble alt annet enn representativt for byens brede borgerskap.
Men noe fikk jo de herrer igjen, som ofret sin tid på møtene. Skulle for eksempel kommunen ha reparert noen takrenner, så satt blikkenslagermester Thinn i formannskapet og sikret seg oppdraget. Resten av forsamlingen kontrollerte at han tok rett pris for det.
Mens representantskapet, med sine få møter, var et overkommelig verv for de fleste, forble deltakelse i formannskapet lenge en umulighet for andre enn et ørlite spissborgelig mindretall. I 1896 ble loven endret slik at formannskapet ikke lenger ble valgt direkte, men av og blant representantskapets medlemmer. På 1890-tallet skjedde også en politisering av Kristiania formannskap, slik at dette kom til å avspeile den politiske sammensetningen blant representantene.
Dette har dels sin årsak i at formannskapet nå var blitt en viktig maktfaktor i byen, dels at kommunepolitikken på den tiden utviklet seg til å bli et godt springbrett for de som ønsket en politisk karriere.
Det siste hang selvsagt sammen med den kraftige organisasjonsbyggingen som skjedde i denne perioden, ikke minst i form av fast tømrede politiske partier. Kampen om plassene rundt formannskapsbordet ble i alle fall hvassere, og ved inngangen til det tyvende århundret sto Kristiania med en sterk politisk ledelse samtidig som den administrative ledelsen, magistraten, langt på vei ble oppfattet som en overlevning fra en annen tid.
Fra magistrat til nytt byråd
Ordningen med statlige embedsmenn som ledere av rent kommunal virksomhet ble oppfattet som problematisk fra alle hold, særlig etter som det ble bygget opp administrasjoner under disse på kommunens budsjett og med personer som til dels var ansatt av formannskapet. Idéen om det kommunale selvstyre var også sterk.
Det var ikke statens oppgave å detaljregulere kommunenes gjøren og laden.
Det kom derfor flere forsøk på å omorganisere byenes ledelse, blant annet med blikk til den danske ordningen med valgte borgermestre. En omorganisering av magistraten fant sted ved årsskiftet 1907/08.
Bakgrunnen var at den nye borgermesteren, Sofus Arctander, ikke hadde teknisk utdannelse og derfor ikke kunne ta de tekniske sakene. Disse ble i stedet lagt på første rådmann.
Men som en konsekvens av dette ble hele finansforvaltningen samlet hos borgermesteren, slik at hans posisjon ble styrket og hele systemet mer innrettet på en økonomisk målstyring.
I 1917 kom loven om opphevelse av magistratsembedene, og i 1922 var det slutt.
De tre borgermestrene ble rett nok gitt kommunal ansettelse, men bare én av dem fikk beholde borgermester-tittelen. De andre ble rådmenn, sammen med fem til.
I bystyret gikk den store diskusjonen om borgermesterens forhold til rådmennene. En komité hadde utredet spørsmålet, men var delt på midten. Borgermester Høe og Arbeiderpartiets representanter gikk inn for et system hvor en finansborgermester skulle være kommunens samlede administrasjonssjef og ha andre rådmenn under seg for visse fagområder og mer frittstående administrasjoner for andre. De borgerlige gikk inn for et system hvor alle fagområder ble lagt under en rådmann som svarte for disse i formannskapet.
Et knapt borgerlig flertall i bystyret avgjorde saken.
Administrasjonen fikk dermed en ganske topptung organisasjon. I 1939 ble titlene endret; borgermesteren ble til finansrådmann og rådmannen for annen til sjuende avdeling ble teknisk rådmann, skolerådmann, sosialrådmann, sykehusrådmann, boligrådmann og lønnsrådmann.
Stillingen som rådmann for åttende avdeling var gjort om til havnedirektør.
I tiden fra 1917 til midten av 1980-tallet var det minimale endringer i kommunens sentrale ledelse. Boligrådmann-stillingen ble et par ganger inndratt og gjenopprettet etter noen år, og etter kommunesammenslåingen i 1948 ble Akers to rådmenn henholdsvis administrasjons- og kommunikasjonsrådmann. Den første stillingen ble opphevet igjen etter ti år. Den andre ble varig.
Samtidig skjedde det en betydelig utvikling av det ytre etatsapparatet og en voldsom vekst innenfor de offentlige velferdstilbudene.
Kommunens organisasjon og administrasjon vokste. Finansrådmannen ble mer og mer sentral i byens styre. Så lenge økonomien var god, og politikerne kunne bevilge penger til stadig nye formål, var dette stort sett uproblematisk. Da utgiftene utover på 1960-tallet begynte å aksellerere stadig mer, samtidig som inntektsveksten begynte å flate ut, dukket også motsetningene mellom administrasjon og politisk ledelse opp.
Samtidig hadde byen sprengt sine gamle geografiske rammer, og hovedtyngden av befolkningen bodde i drabantbyer, som langt på vei var egne samfunn. En ordning med bydelsutvalg trådte i kraft fra årsskiftet 1972/73, men disse utvalgene hadde kun uttalelsesrett – ingen reell myndighet.
Men de løsnet en propp, og snart skulle hele Oslo kommunes administrasjon og ledelse bli lagt under lupen. Og i denne prosessen var det politikerne som hadde initiativet.
I 1984 ble det vedtatt å opprette fire prøvebydeler med selvstendige administrasjoner.
Allerede etter få års drift var politikerne overbevist, og midtsommers 1988 ble syv sentrale etater innen sosial- og primærhelse-sektoren nedlagt, og oppgavene lagt ut på til sammen 25 bydeler.
I mellomtiden hadde også selve rådmannsinstitusjonen fått nådestøtet. Allerede i 1956 var det satt ned en komité som skulle gå gjennom kommunens administrasjonsordning. Dens først innstilling kom opp i bystyret først i 1962, og det var full enighet om at man måtte søke reformer som slapp politikerne inn i sakene på et tidlig tidspunkt.
Slik det hadde utviklet seg, følte man at formannskap og bystyre mest bare satt og strødde sand på ferdig gjennomarbeidede forslag, hvor de vesentlige valgene for lengst var gjort i administrasjonene. Men det var uenighet om hvordan dette skulle løses, og etter fire år med nye innstillinger og debatter var man ikke kommet lenger enn til en del endringer av strukturen til de faste komitéene.
En ny organisasjonskomité kom i 1969, og den ledet til en ordning med politisk valgte kommunalråd året etter.
En tredje komité kom i 1974, og nå kom komitéene på rekke og rad inntil forvaltningskomitéen av 1982 – sammen med en komité satt ned av Oslo Høyre samme år – skar gjennom og presenterte et gjennomarbeidet forslag om endring av Oslos sentrale administrasjon og politiske ledelse til en byregjering, kalt Byrådet.
Forslaget forutsatte lovendringer.
Dette ble ordnet i 1985 i form av en midlertidig lov, og fra 1. februar 1986 overtok politikerne med byrådsleder Hans Svelland i spissen den øverste styringen med kommunens administrasjoner.
Bystyrets arbeid fortsatte i hovedsak uberørt av denne reformen. Innstillingene kom rett nok nå ikke fra rådmennene via formannskapet, men fra byrådet via bystyrets fagkomitéer. Antallet saker økte imidlertid dramatisk, idet mye som tidligere ble avgjort i formannskapet nå måtte til bystyret.
For formannskapet medførte reformen at de fleste sakene forsvant.
Møtene ble færre og sakskartene kortere. Nye lovendringer gjorde det så mulig for byrådet å ta over de resterende sakene, og i 1993 kunne formannskapet legges ned.
Reformene på 1980-tallet kan sees på som en utvikling hvor en del av den politiske makten flyttes fra en forholdstalls-representasjon til flertallet alene.
Betenkelighetene som har vært anført mot byrådsordningen har da også i hovedsak gått på at de sakene i realiteten blir avgjort i et lukket rom, hvor den politiske opposisjonen ikke får innsyn. Bystyrepolitikernes muligheter for å bygge skiftende allianser og utarbeide kompromisser oppfattes som mindre.
På den annen side har reformene ryddet opp i forholdet mellom den politiske ledelsen og administrasjonen.
Rådmennene er erstattet med kommunaldirektører som er helt klart underlagt sin byråd. Dette sikrer en klarere politisk styring, og har også fjernet fram- og tilbakesendingen av saker mellom administrasjonen og forskjellige komitéer og utvalg.
Samtidig med at den politiske ledelsen har blitt det ubestridte sentrum i kommunens ledelse, har det skjedd endringer som reduserer kommunens betydning i befolkningens daglige liv. Dels har det skjedd ved at statens virkefelt har blitt utvidet, dels ved at virksomheter har blitt konkurranseutsatt og i noen tilfeller overtatt av private utførere.
Politiet ble overført til staten allerede i 1937 og ligningskontor og folkeregister fulgte i 1966. Ved årsskiftet 2001/2002 gikk sykehusene samme vei, og i løpet av 2003 blir også næringsmiddeltilsynet statlig. Konkurranseutsetting av kommunal tjenesteproduksjon ble vanlig i løpet av 1990-tallet.
Selv om det fortsatt er kommunen som har ansvaret for at tjenestene finnes, vil det ofte være private utførere publikum møter.
Tunge ombud og urasjonelt pliktarbeid
En kommune er imidlertid ikke bare politikere og sentraladministrasjon. For å si det enkelt, må den også ha noen til å gjøre jobbene. Og her har det vært forskjellige løsninger gjennom tidene.
Hvis vi tar spranget tilbake til 1700-tallet, hadde byene bare noen helt få kommunale tjenestemenn, så som nattmannen.
Han var byens do- og søppeltømmer og hadde også plikt til å ta hånd om døde dyr som ble funnet i gatene eller langs stranda.
Kommunale funksjonærer fantes ikke, men kommunen ga bidrag til avlønningen av enkelte lokale embedsmenn, så som underfogden. Og embedsmenn var det mange av. Selv han som styrte kornvekta hadde kongelig brev på stillingen.
Avlønningen kunne ofte være sammensatt. Fast gasje forekom, men de fleste hadde inntekter av sportler ved siden av.
Det vil kort sagt si at forskjellige offentlige gebyrer gikk rett i lommene til tjenestemennene.
Magistraten hadde en vesentlig del av sin inntekt på den måten. Fritt hus og brensel kunne også ofte være inkludert.
Bykassens inntekter var også så små at de vanskelig kunne lønne tjenestemenn. Nødvendig arbeid måtte derfor gjøres i form av en slags dugnad.
Byborgerne pliktet å ta ombud, så som veiinspektør og forstander eller rodemann i fattigvesenet. Disse kunne være svært arbeidskrevende.
Fattigforstanderne skulle to ganger i året gå gjennom rodemestrenes manntall over fattige, føre fattigregnskapene i sitt distrikt og være mellommenn for rodemestrene og fattigkommisjonen. I tillegg kunne de yte midlertidig understøttelse mellom fattigkommisjonens møter.
Rodemestrene skulle føre tilsyn med de fattige, oppta manntall, anholde tiggere, gjøre innstilling i søknader om understøttelse, ha tilsynet med utsatte barn og sørge for at de avdøde fattiges eiendeler ble solgt til inntekt for fattigkassa.
Noe kommunalt veivesen fantes ikke, bare en “bestyrelse” som besto av magistraten og politimesteren. Det daglige tilsyn med veiarbeidene lå hos veiinspektøren, og arbeidet skulle i utgangspunktet utføres av byens borgere, som alle pliktet å stille inntil fire dager i året med nødvendig redskap. Kun singelen og pukksteinen ble bekostet av bykassa. De fleste borgerne unnlot å stille selv, og sendte heller en svenn eller en tjener eller hyret en løsarbeider til å stille for seg.
Ut på 1800-tallet ble det vanlig at man i stedet bare stakk oppom veiinspektøren og betalte seg fri. Inspektøren fikk da jobben med å samle løsarbeidere for disse pengene.
Det sier seg selv at slikt pliktarbeid ikke var populært – og sikkert alt annet enn rasjonelt. Mange skulket, og inspektøren kunne aldri vite hvor mange mann, hester og kjerrer som stilte neste dag. Inspektør-ombudet ble følgelig ganske tungt, og det hendte aldri at noen aksepterte gjenoppnevning når ombudsperioden på tre år var over.
Samtidig skapte veier, som ofte artet seg som gjørmehav eller støvskyer, allmenn irritasjon i befolkningen. Allerede på 1830-tallet fant både vannverks- og brolegningskommisjonen og veiinspektøren at situasjonen var uholdbar. Man kunne ikke la ombudsmenn lede tekniske arbeider. Man trengte en teknisk sakkyndig mann til det.
Bystyret sendte saken videre til regjeringen da den mente dette ikke var mulig med den eksisterende lovgivningen. Men regjeringen foretok seg ikke noe, og allerede i 1845 var saken blitt så prekær at den kom opp på nytt. Nå ble det bevilget penger til lønn til en fast inspektør og litt penger til hestehold og en kontorassistent. Stillingen ble etter hvert ganske viktig, og allerede i 1858 ble tittelen endret til Stadsingeniør.
Selve ordningen med pliktig veiarbeid fortsatte til en ny veilov i 1851 ga kommunen anledning til å erstatte dette med bevilgning over bykassa. Den muligheten ble grepet umiddelbart. Kristianias borgere betalte gladelig litt mer skatt for å få orden på veiarbeidene.
“Nødsaget til at ansætte en Funktionær”
Allerede tidlig på 1700-tallet finner vi en stadskonduktør i Kristiania. Hans oppgave var å foreta oppmåling av byens eiendommer og ha kontroll med byggearbeider, særlig med tanke på at man ikke fikk brannfarlig bebyggelse. Stillingen var i perioder slått sammen med brannmester-posten, i andre perioder med stillingen som underfogd. Da Kristiania fikk sin første bygningslov i 1827, satte denne krav om at konduktøren skulle være kyndig i arkitektur og matematikk.
Christian Heinrich Grosch ble ansatt i stillingen, men han fikk ingen fast lønn. Han måtte leve av byggesaksgebyrene. Først i 1858 ble dette endret. Grosch fikk lønn, mens gebyrene fant veien til bykassa. Samtidig ble det også ansatt inspektører for å stå for bygningskontrollen.
Fattigvesenet hadde fra gammelt av fått sine kontortjenester fra rådstueskriveren, men i 1840 måtte bystyret bevilge ti daler i måneden til hjelp med korrespondansen og bokholderiet. Allerede i 1847 så man seg, slik femtiårs-beretningen skriver, “nødsaget til at ansætte en Funktionær, som dels havde at udføre alle Forretninger vedrørende Forholdet til fremmede Kommuner, dels skulde assistere Fattigkommisionen ved Expeditionen af andre forefaldende Sager.”
Representantene fikk en oppstilling fra fattigkommisjonen som viste at antallet saker var tredoblet siden 1840, mens utestående fordringer ved innleggelser på Rikshospitalet var redusert med om lag en tredel.
Den forbedrede orden i kontorholdet gjorde med andre ord at sekretærstillingen tjente inn mer enn hva den kostet. Stillingen ble nå fast, og lønna satt til 25 daler i måneden.
I 1843 ble også ombudene som fattigforstandere erstattet med én lønnet forstander. Vedtaket skjedde etter lang debatt i formannskap og bystyre, og det ble også bevilget litt lønn til en assistent. Allerede fire år senere ble det klart at også dette var en fulltids stilling, og lønna hans ble hevet fra ti til femten daler måneden.
I 1854 ble fattigforstanderen og rodemennene fritatt for kassereroppgavene. De ble lagt til sykehusets regnskapsfører og senere til en egen funksjonær. I 1861 ble disse funksjonene samlet. Kontorets leder fikk tittel av sekretær og en årlig gasje på fem hundre daler.
Det øvrige personellet var en kasserer, en bokholder, en assistent og en fullmektig. I løpet av den neste mannsalderen skulle arbeidsmengden øke, og kontoret fikk etter hvert økt bemanning.
I 1885 fikk sekretæren tittel av Direktør for fattigvesenet og ble leder av fattigkommisjonen. Dette innebar at han langt på vei ble rådmennenes likemann, da han på samme måte som dem la fram sine saker i formannskap og bystyre. Men borgermesteren og rådmennene var embedsmenn. Fattigvesenets direktør var en rent kommunal funksjonær. Han ble likevel langt på vei regnet som en del av magistratskollegiet og vanligvis benevnt som “adjungert borgermester.”
Mønsteret er tydelig. På område etter område ser kommunens ledelse at den ikke lenger kan klare seg med ombudsmenn og dugnadsinnsats.
Dette medførte imidlertid sjelden oppbygging av kommunale etater, men bare at man ansatte et fåtall spesialister og nødvendig kontorhjelp. På mange områder fortsatte ombudene, og det ble aldri ansatt folk til å utføre manuelt arbeide. Slike tjenester ble kjøpt på byen, enten ved at en funksjonær fikk samlet noen løsarbeidere eller ved at man benyttet en kontraktør.
Denne utviklingen skjedde ikke i form av noen samlet plan, ja knapt nok en gang noen sektorvis sådan.
Tvert imot bar utviklingen preg av en stadig balansegang mellom å ha så liten kommunal administrasjon som mulig, med bakgrunn i ønsket om å holde skattene nede, og behovet for å få oppgavene sikkert og rasjonelt utført. Organisasjonsoppbygging var rett og slett ikke i politikernes tanker.
Brann ga kommunale stillinger
De fleste kommunale virksomheter vokser gradvis fram. Men noen kommer mer brått, ofte med bakgrunn i krisesituasjoner. Et slikt eksempel er brannvesenet. I april 1858 raserte en brann tre kvartaler mellom Karl Johans gate og Tollbugata. Brannen ble varslet med brannskudd fra festningen, og etter hvert kom byens håndverkssvenner til med sprøytene. Mens borgerne hadde ombudsplikten, var det svennenes lodd å være brannkorps.
Det hele viste seg helt utilfredsstillende. De små sprøytene hadde ingen mulighet til å få trykk nok til å få stråler opp mot takene til de store bygårdene, de gamle vannledningene hadde for lite vann, og folk ble stående i kjede og lange bøtter opp fra havna.
I 1860 ble det opprettet et fast brannkorps bestående av brannmester og 35 mannskaper. Brannvakta ved Kirkeristen var bygd i 1855-56. Her sto materiellet klart, og mannskapene hadde kaserne rett oppe i Grubbegata. Brannstasjoner ble også innredet på Sagene og på Grønland. Etter hvert som byen vokste, ble mannskapsstyrken økt, og i 1878 kom en fjerde brannstasjon, på Grünerløkka.
En annen virksomhet som kom brått var renholdsverket. Bakgrunnen var de hygieniske forholdene. Søppel fløt i gatene, og det lekket og luktet fra overfylte utedoer.
I 1891 fremmet sunnhetskommisjonens ingeniør forslag om opprettelse av en kommunal gårdrenovasjon og at det kommunale ingeniørvesenet skulle besørge gaterenholdet. Formannskapet satte ned en komité som etter grundige undersøkelser og forsøk kom til samme konklusjon som ingeniøren. Renholdsverket ble opprettet i 1896, men det var opp til den enkelte gårdeier hvorvidt han ville kjøpe tjenestene derfra.
Mange valgte heller private renovatører, og først i 1932 kom tvungen kommunal renovasjon.
Noen kommunale virksomheter oppstår altså brått, enten ved at nye akutte behov oppstår, andre ved at kommunen tar over private foretak, slik det skulle skje for eksempel ved innføringen av det kommunale kinomonopolet. Men langt de fleste virksomhetene grodde langsomt fram.
Mens Kristiania på midten av 1800-tallet bare hadde en håndfull kommunale stillinger, kunne man på 1870-tallet regne med seks hundre. De fleste var i politiet, skolevesenet og brannvesenet.
Tallet skulle mer enn firedobles fram til århundreskiftet, og det aller meste skjedde i løpet av noen få år på 1890-tallet.
Etatsbyggingens tiår
Høyre har vært byens dominerende parti gjennom størstedelen av kommunens historie.
Det sprang ut av de kretsene som dominerte det politiske liv inntil det ble etablert faste partikonstellasjoner, og det var det dominerende parti fram til 1930-tallet. Venstre, som lenge var stort på riksplan, hadde flertall i bystyret bare i en eneste kort periode, fra 1894 til 1897, men disse årene markerer et vendepunkt i kommunens etatsbygging. Renholdsverket er allerede nevnt.
Veivesenet, som siden 1875 hadde bestått av bare en avdelingssjef og to ingeniører, fikk i 1896 ansette faste arbeidere. På samme måte vokste Vann- og kloakkvesenet. De fikk en fast ansatt ingeniør i 1876, og i de påfølgende årene ble det ansatt en håndfull assistenter og oppsynsmenn. I 1897 fikk førti av arbeiderne fast ansettelse.
Dette representerte noe nytt. Både til en del av oppsynsoppgavene og til alt det fysiske arbeidet hadde man tidligere benyttet leid hjelp eller løsarbeidere. Nå valgte kommunen å utføre arbeidene i egen regi og med ansatte arbeidere.
De fikk garanti om minstelønn, fast arbeidstid og pensjonsordning. Det skjedde imidlertid ikke uten en lang debatt i bystyret.
Diskusjonen sto imidlertid ikke om prinsippet med å ansette faste arbeidere, men hvor mange som skulle gis et slikt tilbud.
Med knappest mulig margin ble antallet faste arbeidere i teknisk sektor satt til to hundre.
Mindretallet ville ha et betydelig lavere tall. Ingen stemte imot det hele, men rørleggermester Mathiesen ytret en viss motstand. Han antok at vedtaket kunne virke lønnsdrivende, blant annet i hans eget fag, og fortsatte:
“Ganske vist betalte vi vore Folk en høiere Løn end Kommunen; men saa fik vi da ogsaa mer Arbeide udført, end Kommunen faar af sine Arbeidere. Der fandtes ganske vist mange dygtige Arbeidere i Kommunens Tjeneste; men der fandtes ogsaa mange, som ikke burde holdes under Armene.”
Han forutsatte imidlertid at det var de dyktigste arbeiderne som ble tilbudt fast ansettelse og var svært positiv til en pensjonsordning. Han kunne derimot ikke stemme for å “… binde Administrationen med Hensyn til Arbeidstiden ligesaalidt som med Hensyn til Størrelsen af den faste Arbeidsstok”.
Men i realiteten gjorde han det allikevel, da han ikke fremmet noe eget forslag.
Ikke bare ordningen av de fysiske arbeidene ble gjenstand for reformer. I 1896 ble det ansatt en lønnet overformynder, rett nok i tillegg til de to eksisterende valgte ombudsmennene. Kontoret besto allerede av tre personer i større eller mindre deltidsstillinger. Stillingen som formannskapssekretær ble også gjort fulltids, og da kommunens faste advokatforbindelse døde, valgte man å engasjere en advokat på fast gasje og kontorgodtgjørelse.
Noen formell ansettelse i kommunen fikk han ikke, men kommunen oppnådde sine mål: å få en fast, solid advokat og å kunne budsjettere utgiftene til denne.
Den kommunale pensjonskassa trådte i virksomhet i 1902 etter flere års forarbeider. ‘
Opprettelsen var dels en dyd av nødvendighet, idet kommunen trengte en form for aldersgrenser i stillingene.
Den avlastet også bystyret for en masse saker om bykasse-pensjoner, som sikkert måtte fortone seg som ganske nedverdigende for de som måtte søke om disse.
Men opprettelsen var også en viktig sosial reform for de ansatte.
Pensjon gikk fra å være en nådig gave til å bli en rettighet.
Reformene kommer altså i eller straks etter Venstres gyldne øyeblikk i bystyret, men de skapte ingen dyp ideologisk strid.
De kommende periodene, med solide Høyre-flertall skulle da heller ikke reversere utviklingen.
Tvert imot økte antallet funksjonærer og arbeidere i kommunens brød jamnt og trutt.
Hovedårsaken lå i økt arbeidsmengde og administrasjoner som i det store og hele fant det enklere å forholde seg til egne ansatte enn til kontraktører og løsarbeidere. Likevel var det helt fram til 1960-tallet et betydelig antall sesongarbeidere og midlertidig ansatte anleggsfolk i kommunen.
Kommunen som handelsmann
Den første virkelige debatten om hva som skulle være kommunens oppgave og hva som lå utenfor, kom med avviklingen av kriseadministrasjonene under første verdenskrig. Ved begge verdenskrigene oppsto det problemer med matforsyning til byen. Dette medførte opprettelse av kriseadministrasjoner. Under første verdenskrig ble provianteringsrådet opprettet, og under annen verdenskrig kom det ei forsyningsnemnd og et rasjoneringskontor, som på det meste – i maidagene 1945 – hadde fem hundre funksjonærer.
Selve provianteringsrådet hadde utspilt sin rolle straks etter freden i Versailles, og ble oppløst uten noen diskusjon. Men for å hjelpe matforsyningen hadde kommunen også opprettet “Den kommunale handel” med engroshandel av nær sagt alle slag matvarer samt ferskvare- og hermetikkutsalg tolv steder rundt om i byen.
Allerede i desember 1919 kom den første store bystyredebatten her, og den kommunale handelen skulle bli et stadig tilbakevendende tema i årene som fulgte. Det sosialistiske flertallet i bystyret ønsket å fortsette virksomheten “… i den utstrekning det findes formaalstjenlig”, og ville også rette en henvendelse til regjeringen om forandring av handelsloven for å sikre kommunene en klar formell adgang til å drive handel.
Det borgerlige mindretallet sprikte noe i sine synspunkter. De fleste så på den kommunale handelsvirksomheten som “… en kriseforanstaltning der i almindelighet bør ophøres saasnart vareomsætningen kommer i normal gjænge”, mens enkelte hevdet at hele virksomheten var skadelig, ikke bare for de private kjøpmennene, men også for forbrukerne. Prisene var høyere og varene dårligere i de kommunale utsalgene, ble det hevdet.
Arbeiderpartiets Martha Tynæs repliserte da at det fortsatt var kø i de kommunale utsalgene, til tross for at det var kommet varer nok – også til de private kjøpmennene. Hvorfor handlet folk der da?
Da engroshandelen med mel og sukker ble behandlet i bystyret i juli 1920, kom mye av den samme argumentasjonen. De sosialistiske representantene hevdet at handelen burde fortsette for å unngå at en trust av private grossister fikk skru opp prisene, mens handelsstandens talsmenn hevdet at hele virksomheten var unødvendig og ikke påvirket prisene.
Fra enkelte representanter kom det imidlertid også mer ideologiske begrunnelser, som gikk på at kommunen ikke skulle drive virksomhet i konkurranse med private.
Det borgerlige flertallet avviklet den kommunale handelsvirksomheten bit for bit, men hensynet til at befolkningen skulle være sikret tilstrekkelige og hygienisk forsvarlige forsyninger gikk foran de rent ideologiske prinsippene. I 1926 ble det således vedtatt å legge ned den kommunale kjøtthandelen, samtidig som borgerlige representanter understreket behovet for den kommunale fiskehandelen. Disse avviklingene medførte at mange funksjonærer måtte sies opp, men i de fleste tilfellene ble utsalgslokalene tatt over av private, og de tok inn igjen de fleste av folkene.
Den kommunale fiskeomsetningen ble avviklet i oktober 1933.
Da sto den nye Fiskehallen på Vippetangen klar til å ta hånd om engrosomsetningen.
Utsalgene, som de senere årene hadde gått med stadig større underskudd, hadde private kjøpere på hånden. Rådmannen regnet med at det ikke skulle skape problemer å skaffe kontorfunksjonærene og arbeiderne nye jobber i kommunen, og butikkpersonalet ville stort sett kunne fortsette under nye eiere. Vedtaket om nedleggelse ble gjort enstemmig, selv om det nok var litt blandede følelser på sosialistisk side.
Kino og gamlehjem
Fra nyttår 1926 innførte Oslo kommune kommunalt kinomonopol. Saken hadde da versert i formannskap og bystyre i mer enn ti år, og siden 1919 hadde kinoene vært drevet i samarbeid mellom kommunen og de private eierne. Begge vedtakene skjedde mot Høires stemmer, som hele tiden hevdet at kommunen ikke burde ha noen befatning med den slags forretningsdrift. Begrunnelsen lå i troen på at private løsninger ble billigere for brukerne. I debatten i 1925 sa høirerepresentantet I. M. Johannessen at “… kommunal drift (…) alltid kommer til å fordyre det hele. Vi får en ny funksjonærstab å trekkes med, og vi får økede utgifter på alle kanter.”
Både den kristelige representanten Johan Hvidsten og Arbeiderpartiets Kristoffer Aamot begrunnet kommunal drift med ønske om å styre programvalget. Særlig var det viktig å demme opp for den massive amerikanske innflytelsen og å sikre publikum tilgang til kvalitetsfilm og norske produksjoner.
Men Aamot la også vekt på at kinoene kunne bli en god inntektskilde for kommunen. Fra Arbeiderpartiets side fantes det med andre ord ingen betenkeligheter med å engasjere kommunen i slik næringsvirksomhet, likesålite som det fra Høires side fantes betenkeligheter ved å overlate denne delen av byens kulturtilbud til markedskreftene.
Da kinoene ble kommunale, fikk imidlertid kommunen et nytt problem; anvendelsen av overskuddet fra kinodriften. I begynnelsen ble dette brukt til kulturelle formål, men da tidene ble dårligere, ble pengene trukket inn til bykassa. I 1937 ble det vedtatt å fordele midlene mellom kinoenes anleggsfond og kulturelle og sosiale formål.
Saken skapte lite debatt, bortsett fra et punkt; sosiale formål, nærmere bestemt reisningen av et kommunalt gamlehjem på Tåsen.
De gamlehjemmene som på den tiden fantes i Oslo var enten opprettet av og for medlemmer av bestemte foreninger, så som handelsstandsforeningen, eller så var de opprettet av en menighet, så som Vålerenga gamlehjem og Sofienberghjemmet.
De siste var kommet i stand med kommunal støtte i løpet av den siste tyveårs perioden, og erstattet et stort antall private alderspensjonater. I tillegg fantes noen gamle stiftelser, så som Peder Michelsens enkestue og Saugbankens stuer, som nå var flyttet sammen med sogneprest Eugene Hanssens småhjem til Adamstua-området. Kommunen hadde et nært samarbeid med disse stiftelsene og med menighetene, slik at den i realiteten disponerte plassene der. Men antallet plasser dekket ikke behovet, og en samlet plan for sektoren fantes ikke.
Forslaget om å benytte en betydelig del av kinooverskuddet til et gamlehjem møtte sterk motstand fra Høires representanter. De argumenterte ikke mot byggingen, men hevdet det prinsippielle at hvis overskuddet skulle fordeles som egen sak i bystyret, skulle det utelukkende benyttes til kulturelle formål.
Arbeiderpartiets Sverre Gann sa i debatten at han godt kunne tenke seg at “… ingen høiremann vil være fadder til dette forslaget om å bruke pengene til å bygge et gamlehjem for, men vi i arbeiderpartiet vil gjerne være faddere til det.”
Dette ble også understreket av ordfører Trygve Nilsen, som understreket behovet for investeringer til anlegg av sosial karakter.
Det var heller ikke mer enn snaut tyve år siden den store fattigkomitéen hadde levert sin innstilling. Her var det dels problemene med løsgjengere og diskusjonen om et nytt arbeidshjem til erstatning eller avlastning for Prinds Christian Augusts Minde som ble tatt opp, dels situasjonen for de fattige gamle.
I 1910 hadde sunnhetskommisjonen og fattigvesenet, ifølge avisa Social-Demokraten, “… maattet gribe saa sterkt ind mot …” et privat gamlehjem med 37 plasser “… at dette maa ophøre med sin virksomhed paa grund av urenslighed og daarlig pas av de gamle.”
Både de private og menighets-gamlehjemmene var nærmest det vi i dag vil kalle alderspensjonater. De var ikke innrettet for pleiepasienter. For dette formålet hadde kommunen bygd Lille Tøyen og Adamstuen pleiehjem. De sto ferdige i henholdsvis 1922 og 1926.
Byggingen av dem skjedde helt uten debatt i bystyret, og bakgrunnen var at eldre pleiepasienter ble liggende og ta opp en mengde plasser på Ullevål sykehus.
Formannskapet satte ned en komité, med sogneprest Eugene Hanssen i spissen, til å foreslå tiltak, og den så ingen annen løsning enn at kommunen bygde pleiehjem.
I dag er de fleste gamlehjemmene også blitt til pleie- eller sykehjem.
Den omleggingen har ikke avstedkommet noen nevneverdig debatt, da den rett og slett har vært nødvendig ut fra at antallet Oslo-borgere i de eldste aldersgruppene har økt voldsomt.
Behovet for aldershjem er samtidig blitt redusert gjennom byggingen av trygdeboliger og utvidede hjembaserte tjenester.
Veksten truer kommunens økonomi
Noen kommunale tjenester kom til ved at nye behov tvang fram løsninger som de private ikke klarte å dekke, slik som utviklingen av helse- og pleiesektoren. Stort sett skjedde denne oppbyggingen uten de store politiske slagene. Ingen så det som noe mål i seg selv å få kommunen sterkere inn i driften her, og at behovene måtte dekkes, var det stort sett full enighet om. Mye mer politisk sprengstoff lå i de sakene hvor kommunen gikk inn til fortrengsel for private. Kinematografene og fiskeomsetningen er nevnt.
Sporveiene er et annet eksempel.
Boligkrisa, som oppsto i kjølvannet av den nesten fullstendige byggestoppen etter krakket i 1899, medførte opprettelsen av et kommunalt boligtilsyn i 1911. Tidligere hadde kommunen bare klattvis gitt bevilgninger til enkelte sosiale byggetiltak. I løpet av få år ble kommunen en storentreprenør i boliger.
Allerede i 1918 hadde de kommunale byggearbeidene femti funksjonærer og ett tusen arbeidere.
Denne forvandlingen av kommunen fra en begrenset organisasjon av noen få funksjonærer, såvel tekniske som merkantile, og folkeskolelærere til noe tilnærmet et konsern hvor også store menger arbeidere, pleiersker, lektorer og flokker av lavere funksjonærer gikk inn, skjedde i løpet av et snaut halvt århundre, fra 1890-tallet til krigsutbruddet i 1940.
Utover i etterkrigstiden vokste en del av virksomhetene kraftig med hensyn til antall ansatte, og en rekke nye store prosjekter ble gjennomført, ikke minst innenfor samferdsel og boligbygging.
Men få nye arbeidsområder ble overtatt, og på boligsektoren overlot kommunen arenaen til de kooperative byggelagene, først og fremst OBOS.
Veksten kunne imidlertid ikke skje i det uendelige.
Ettekrigstidens endrede befolkningsstruktur, særlig i form av at større deler av mellomklassens boligområder ble liggende i forstadskommunene, samtidig som andelen gamle økte voldsomt i indre by, skapte økte omsorgsbehov samtidig som skatteinntektene sviktet.
En tiltakende forslumming i indre by forsterket også utviklingen i retning av at Oslo også ble endestasjon for et stadig økende antall av samfunnets tapere.
Resultatet ble økte utgifter til sosiale formål og økt misnøye med tjenestene.
På 1970-tallet ble det derfor mer og mer tydelig at den store utfordringen for kommunens ledelse ikke lenger lå i å utvide velferdstilbudene, men i å få bukt med utgiftsøkningen.
I denne situasjonen ble det politiske initiativet overtatt av høyresiden.
Et sentralt poeng var at det avgjørende måtte være en tjenestes kvalitet og effektivitet, ikke hvem som utførte den.
De borgerlige mente også at privat drift i mange tilfeller ville falle rimeligere ut enn kommunal.
Derfor måtte kommunen i størst mulig grad kjøpe tjenester på et åpent og konkurrerende marked i stedet for å være sin egen produsent.
Myndighetsutøvelse og tjenesteproduksjon skilles
Konkurranseutsettingen begynte innenfor teknisk sektor.
I 1991 ble kommunens databedrift, Oslo Data, solgt til Statens Datasentral.
Avgjørelsen var politisk omstridt, og begrunnelsen fra det borgerlige flertallet var dels prinsippet om at kommunen burde konsentrere seg om sine primæroppgaver, dels ønsket om å stå fritt i innkjøp av datatjenester. Flertallet i Oslo Datas styre hadde gått mot salget da de mente at “… det er strategisk og økonomisk riktig at Oslo kommune eier sin egen databedrift.”
De pekte også på kommunens behov for å sikre seg datakompetanse og kontroll med egne datasystemer og nettverk.
I 1992 ble deler av søppeltransporten lagt ut på anbud, og året etter ble Renholdsverket delt ved at transportdelen ble skilt ut i et eget firma, Miljøtransport, som i 1996 ble gjort til et aksjeselskap. Selskapet tapte etter hvert søppelrenovasjonen til private, men har fortsatt med transport av spesialavfall og avfall fra produksjon og anlegg.
Veivesenet ble delt i 1996. Forvaltnings- og planleggingsoppgavene ble lagt til Samferdselsetaten, mens drifts- og anleggsdelen ble overtatt av Oslo Vei.
Dette selskapet ble aksjeselskap i 2001, og mannskapsstyrken der raskt redusert fra fem hundre til mindre enn tre hundre mann.
Samtidig kom de første konkurranseutsettingene av pleie- og omsorgsoppgaver. Bydelenes ansvar ble å sørge for at befolkningen fikk disse tjenestene, men utføringen av disse skulle like gjerne kunne skje gjennom private firmaer som ved egne ansatte.
I dag er driften av flere sykehjem overtatt av private. I ett tilfelle har kommunen selv vunnet anbudet. I ett annet tilfelle har kommunen måttet ta tjenesten tilbake, da det private selskapet ikke fant det økonomisk forsvarlig å drive videre.
I 1998 kom bystyremeldingen “Konkurranse og kvalitet i Oslo kommune”, som slo fast målsetningen om “flere, bedre og billigere tjenester” og “Økt fokus på kvalitet”. Det rene Høyre-byrådet hevdet også prinsippet om at “… all tjenesteproduksjon som kommunen har ansvaret for, skal vurderes med henblikk på konkurranse.”
På den andre siden var det “… ikke aktuelt å konkurranseutsette noen form for kommunal myndighetsutøvelse.”
Dette innebar en organisatorisk gjennomgang, hvor hele kommunen ble forsøkt delt mellom myndigheter som tjenestebestillere og fristilte virksomheter som konkurranseeksponerte utførere. Hovedprinsippet om at kommunen skal legge inn egne anbud ble også slått fast.
Den uttalte målsetningen har altså vært kvalitetsheving og effektivisering, ikke å redusere den kommunalt drevne aktiviteten.
En bivirkning har imidlertid blitt at mange kommunalt ansatte har fått ny arbeidsgiver. Særlig innenfor sykehjemssektoren har det vært alminnelig at den private utføreren har fortsatt virksomheten med det samme personalet. Dette har imidlertid møtt motstand i fagforeningene, som særlig har vært opptatt av at de ansatte kunne miste gunstige arbeidsavtaler og tape pensjonsrettigheter.
I bystyredebatten om konkurransemeldingen åpnet Høyres Bård Folke Fredriksen ordskiftet med å hevde at “… konkurranse er kommet for å bli i kommunen og er en naturlig og integrert del av vårt arbeid for å bedre tjenestetilbudet.”
Han fortsatte med å spå at “… den enighet flertallsmerknadene fra finanskomitéen viser, kommer til å stå i lag i årevis, uavhengig av politiske flertall og farge på byrådet.”
Mindretallets talskvinne, Arbeiderpartiets Ulrika von Sydow, hevdet at sparepotensialet var fiktivt, og konstaterte at byrådet ville “… spare på alle de områdene hvor kommunen har sin kjernevirksomhet.
Alle disse virksomhetene har det til felles at de er helt avhengige av mye personale og godt personale. Med andre ord hvis det skal spares her, må det spares på personale.” Hun viste til erfaringene fra Stockholm, hvor man etter privatisering drev slik man hadde gjort før, “… men med en annen farge på arbeidstøyet.”
Uenigheten bunnet i hovedsak i at mens den borgerlige siden mente det kunne skje større innsparinger ved konkurranseutsetting enn ved rasjonering av den kommunale driften, bestred venstresiden at dette var mulig uten at kvaliteten på tjenestene måtte reduseres. Ordskiftet viste at begge sider av salen var opptatt av kvaliteten på tjenestene, men på hovedspørsmålet, om det var noe å tjene på å konkurranseutsette tjenestene, hadde sidene et klart ideologisk forankret syn. På den borgerlige siden ble det snakket om gevinst, på den sosialistiske om kvalitetsreduksjon.
En pendelgang?
Kommunens organisatoriske utvikling kan kanskje illustreres med den velkjente pendelen. Gjennom mange år ble virksomheter bygget opp, og i våre dager bygges noen av dem ned. Når vi ser bort fra de virksomhetene som er overført fra kommunen til staten, har imidlertid antallet årsverk i kommunen bare fortsatt å stige fram til i dag. Nedbyggingene på noen områder har blitt oppveid av veksten i det totale tjenestebehovet.
Argumentene for og imot kommunal drift har i denne tiden overveiende vært de samme. Og de har til en viss grad vært de samme fra begge sider. Hovedargumentene har gått på effektivisering og tjenestenes kvalitet. Uenigheten har først og fremst gått på om det er ved rasjonalisering og samordning av kommunal drift eller om det er ved å ta i bruk markedskreftene man kan nå dette målet. Av og til har det også blitt argumentert med ønsket om å begrense den offentlige sfære. Hensynet til de ansatte har også vært trukket inn i debattene.
Om argumentene i mange tilfeller har vært stabile, så har deres kraft endret seg over tid. Opplever man voksende uoversiktlighet i forskjellige tjenestekjøp, vil troen på en effektivisering eller en kvalitetshevning av tjenestene ved kommunal overtakelse lett slå igjennom.
Motsatt vil troen på gevinster ved konkurranse lettere slå igjennom når en organisasjon er i ferd med å stagnere i vanetenkning og avstand til de som bruker tjenestene.
Historien må kanskje bare gå sin pendelgang, som arkivene får dokumentere og historikerne tolke. Å dømme får imidlertid fremtidens politikere gjøre.
Og selv om en historiker ikke bør gå profetene i næringen, vil det vel ikke være noen dristig spådom å si at dommen nok helst blir avsagt med dissens.
Kilder:
Utrykte (i Byarkivet):
Sosialrådmannen (Raadmannen for IV avd.): Pakkesak: “Nytt arbeids- og pleiehjem” 1890-1937
Trykte:
Aktstykker Kristiania/Oslo kommune: Bystyrets forhandlinger – forelegg og referater
Christiania kommune 1837-1886, Christiania 1892
Kristiania kommune 1887-1911, Kristiania 1914
Oslo kommune 1912-1947, Oslo 1952
Baldersheim, Harald (red.): Bypolitikk i Norge, Oslo 1983
Byrådet: Konkurranse og kvalitet i Oslo kommune, Bystyremelding nr. 1/1998
Elgsås, Knut (red.): Oslo Data 1978-1991, Oslo 1991
Lund, Bernt H.: Beretning om Oslo kommune for årene 1948-1986, Oslo 2000
Myhre, Jan Eivind: Hovedstaden Christiania, Oslo bys historie bd. 3, Oslo 1990
Nedkvitne og Norseng: Byen under Eikaberg, Oslo bys historie bd. 1, Oslo 1991
Thingsrud, Leif: “Veivesenets arkiver” i Tobias 2/1997
http://bit.ly/n27vX2
TOBIAS 4/2002
Lov og dom i middelalderen / Arbeidsrettssaker på 1700-tallet:
Sult – Oslo kommune – Byarkivet
Verdig- og uverdig trengende:
Lik dette:
Bli den første til å like denne artikkelen.
