februar 10, 2010
”En felles etat; – en analyse av prosessen som ledet frem til opprettelse av ny arbeids- og velferdsforvaltning (NAV)”. Skrevet av Professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo Tom Christensen August 2008.
Utdrag: “(…) I møte 12. des. 2001 diskuterte Stortinget Sosialdepartementets budsjett (B. innst. S. nr. 11 (2001-2002) og det ble gjort følgende enstemmige vedtak: Stortinget ber Regjeringen utrede spørsmålet om en felles etat for sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten og legge saken frem for Stortinget på en egnet måte i løpet av 2002;. Dette var det formelle startskuddet for det man kan kalle NAV-prosessen (…)
Regjeringen valgte så å lage en departementsintern utredningsprosess med et sekretariat i Sosialdepartementet ledet av en ekstern forsker.
Denne såkalte SATS-fasen endte med at Regjeringen i en St. melding av 13. des. 2002 (St. meld. nr. 14 (2002-2003) foreslo at det ikke skulle opprettes en felles etat, men to separate statlige etater og et lokalt samarbeid med sosialkontorene.
Dette forslaget ble så i møte av 13. mai 2003 avvist av flertallet i Stortinget og tilbakesendt til Regjeringen for en ytterligere og fortsatt utredning av en etat (Innst. S. nr. 189 (2002-2003)).
Denne gangen valgte Regjeringen å nedsette et offentlig utvalg; Rattsø-utvalget som skulle utrede saken videre. Utvalgets innstilling (NOU 2004: 13) foreslo fortsatt en delt organisatorisk løsning, relativt mye på linje med innholdet i den første utredningen og forslaget, men denne gangen sluttet ikke Regjeringen seg til dette og foreslo isteden en sammenslåing av arbeidsmarkeds og trygdeetatene, og et lokalt partnerskap mellom denne nye forvaltningen og den kommunale sosialetaten.
Dette forslaget ble så vedtatt av Stortinget 31. mai 2005, noe som etablerte både en ny stor etat og en ny stor samarbeidskonstruksjon (…)”…
3. Stortingets tilbakesending
Hvorfor forkastet Stortinget Regjeringens forslag om en delt løsning? Var dette på grunn av at Regjeringen simpelthen ikke leverte på Stortingets bestilling, eller hadde det noe å gjøre med kvaliteten på det arbeidet som ble gjort i denne fasen? (…)”.
6. Stortinget endelige vedtak
Hvorfor aksepterte Stortinget Regjeringens forslag om ny løsning for arbeids- og velferdsforvaltningen, selv om denne ikke var i samsvar med den opprinnelige bestillingen fra Stortinget til Regjeringen? Hva kjennetegnet organisasjonstenkningen i debatten i Stortinget om dette?
1.3. Den teoretiske basis
Et utall studier av reform- og reorganiseringsstudier i sentralforvaltninger i Norge og komparativt viser relativt klart at slike prosesser hovedsakelig er styrt av politiske og administrative ledere (Christensen 1994, Christensen og Lægreid 2001 og 2002, Egeberg 1984 og 1989, Pollitt and Bouckaert 2004). Dette har noe å gjøre med at det er disse aktørene som formell har ansvaret for slike prosesser. Det er ikke slik at alle som har formell tilgang til reformprosesser også vil delta, men gjennomgående vil ledere dominere prosessene og andre typer aktører stå svakere.
Dette omhandler kontrollaspektet ved prosessene.
Hvis ledere ikke selv kan delta direkte i reformprosesser kan de bruke andre styringsmidler som stram styring av de aktørene som handler på vegne av dem, enten ved klare føringer i form av mandat eller andre bindinger (…)”.
Vår hovedforventning vil være at NAV-prosessen er styrt av politiske og administrative ledere og at det er deres organisasjonstenkning som får gjennomslag i prosessen.
Men hierarkisk styring kan både modifiseres eller forsterkes av ulike forhold og kontekster og vi vil fokusere tre slike, gjennom hva Roness (1997) kaller en avskjermingsstrategi: For det første vil vi bruke en forhandlingsvariant av et instrumentelt perspektiv til å analysere hvilke aspekter av uenighet, tautrekking og kompromiss som prosessen inneholder. Slike forhandlingstrekk kan både ses på som negative, ut fra at løsninger i offentlige reformprosesser ofte blir uklare og ikke så lette å bruke, men også positive ved at de kan skape økt legitimitet til reformprosessene (jf. Mosher 1967).
Disse trekkene har noe å gjøre med alternative og konkurrerende autoritetssentra, noe som er aktuelt for eksempel i forholdet mellom Regjeringen og Stortinget (…)”.
Her er tre av de sentrale aktørene bak forslaget til sammenslåingen av de tre etatene:
3.2.2. Stortingets behandling av saken
I B. innst. S. nr. 11(2001–2002) fra Sosialkomiteen ble Regjeringen enstemmig bedt av Stortinget om å «utrede spørsmålet om en felles etat for sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten og legge saken frem for Stortinget på en egnet måte i løpet av 2002», noe som senere ble enstemmig vedtatt, dvs. at regjeringspartienes representanter sto sammen med opposisjonen i anmodningen til sin egen regjering.
Dette var en sak som ble fremmet som en av mange saker under diskusjonen av Sosialdepartementets budsjett, og den fikk heller liten oppmerksomhet i debatten.
I debatten var det faktisk bare to representanter, samt statsråden, som nevnte saken.
Olav Gunnar Ballo fra SV var den som ga saken mest oppmerksomhet.
Han vektla at SV gjennom et landsmøtevedtak hadde tatt til orde for å samordne de tre etatene til en felles offentlig etat, og understreket at dette kunne være en omstilling som hadde stor betydning for den enkelte bruker.
Han la videre vekt på kasteballproblematikken, brukernes kanossagang mellom etatene og behovet for helhetlige løsninger og samordning.
May Britt Vihovde fra Venstre nevnte at hun flere ganger fra Stortingets talestol hadde uttrykt ønske om en sammenslåing av etatene. Hun la vekt på det uheldige i den organisatoriske fragmenteringen.
Statsråd Ingjerd Schou var den tredje som nevnte saken i debatten. Hun uttalte følgende (St. forhandl. 12. des. 2001:933–934):
«Jeg har merket meg at det er en enstemmig sosialkomité som ber Regjeringen utrede spørsmålet om en felles etat for sosialtjenesten, arbeidsmarkedsetaten og trygdeetaten. Dette er et arbeid jeg umiddelbart vil gå i gang med, og med stor entusiasme. Skal vi få en sosialpolitikk for enkeltmennesket, hvor det er det enkeltes behov for hjelp som er styrende, er vi nødt til å samordne det offentlige tilbudet og gi helhetlige løsninger for den enkelte.
De ulike tjenestene som i dag ytes av sosialkontor, arbeidsmarkedsetat og trygdekontorene, må være samkjørte og koordinerte med utgangspunkt i enkeltmenneskets behov for hjelp. Hjelpeapparatet skal ikke være en labyrint som vi sender brukeren inn i, men en dør og en skranke, og hjelp der man henvender seg» (…)”.
En annen oppfatning er at Stortinget, i sterkere grad enn Regjeringen og berørte departement, i økende grad frem mot 2001 fikk innspill og bekymrete meldinger fra brukerorganisasjoner og ansatte i de relevante etatene om problemer, herunder om kasteballer.
Dette var noen enkeltrepresentanter og partier aggregerte og formidlet videre.
Disse innspillene var ikke entydige mht. retningen på løsningene som måtte komme, fordi det både var grupperinger som ville statliggjøre den økonomiske sosialhjelpen og som ville ha arbeidsmarkedstiltak sterkere knyttet til kommunene.
Begge disse forklaringene tyder på at initiativet til endringene kom nedenfra, dvs. var mer «bottom-up»-preget.
For det tredje, det var lite som tydet på at ikke skiftende regjeringer og Stortinget var klar over problemene med den fragmenterte arbeids- og velferdsforvaltningen, fordi det over tid flere ganger hadde vært redegjort overfor Stortinget mht. problemene.
Men den var avhengig av politiske initiativ og ikke minst flertall for å gjøre noe.
I Sem-erklæringen (2001) var det ikke presentert eksplisitte organisatoriske tiltak på dette området. Under avsnittet om å bekjempe fattigdomsproblemer var det nevnt en del om tiltak for å få flere i arbeid, og der sto det generelt at samarbeid mellom Aetat, trygdekontor og sosialkontor ville hjelpe flere til arbeid. To partier engasjerte seg spesielt i denne saken, SV og FrP, som var enige om at noe måtte gjøres, men tilsynelatende uenige i løsningene. FrP ønsket statliggjøring av sosialtjenestene, mens SV var mer uklar på dette, men støttet sammenslåing blant annet gjennom et landsmøtevedtak.
Det ble primært Ballo fra SV som tok initiativet om å be Regjeringen utrede en etat, noe som fikk bred tilslutning.
Et viktig moment i saken synes å være at AP gjorde et dårlig valg i 2001 og i økende grad var opptatt av å styrke sin politiske profil på dette området, noe som beredte grunnen for at et flertall på Stortinget ville kunne vedta en organisatorisk reform.
8. mai 2002 kom det en innstilling fra APs Arbeidsgruppe for sosial rettferdighet (Sosialdemokratisk rettferdighet 2002), ledet av Bjarne Håkon Hanssen.
Der ble det foreslått at alle kommuner skulle etablere velferdskontorer, blant annet for å gjøre noe med kasteballproblemet. Det ble foreslått at disse kontorene skulle dannes ved en samlokalisering og samordning av de kommunale sosialkontorene, trygdekontorene og Aetat (…)”.
En fjerde oppfatning av initiativet, som på mange vis kan innbefatte de andre, er at det var mye som tydet på at tiden var moden for en endring, dvs. en reorganisering av arbeids- og velferdsforvaltningen tvang seg frem og var politisk moden. Et problem med en slik forklaring er spørsmålet om hvorfor akkurat da, i den formen og på den måten (…)”.
3.2.3.2. Oppfatninger om problem- og løsningsdefinisjoner
Et neste spørsmål dreier seg om respondentenes oppfatninger av hvilken primær problemoppfatning og løsningsforslag Stortinget hadde og hvor sterkt og hvordan
disse var fundert. En ganske felles oppfatning blant respondentene er at Stortinget utelukkende fokuserte på kasteballproblematikken, at Stortinget nok hadde overdrevne forestillinger om omfanget av dette problemet med fleretatsbrukere, fordi det hadde blitt foret med mange enkelteksempler fra folk i etaten og brukerorganisasjonene, og at det på Stortinget aldri ble uttrykt klart hvor omfattende dette problemet var.
Hovedpremisset var at brukerne hadde sammensatte behov og at flere grupper falt mellom flere stoler. Det var særlig misnøye med samhandlingen mellom trygdeetaten og Aetat, men man mente at heller ikke sosialetaten var god til å samhandle med disse to etatene. En betydelig vekst i sykerelaterte utgifter, vekst i personer utenfor arbeidsstyrken, og økende antall på langtids sosialhjelp skapte økende politisk bekymring. Noen respondenter påpeker at uten et sterk og økende fokus på arbeidslinjen ville det verken blitt noe reforminitiativ eller noen endelig reform.
For det andre var det en utbredt oppfatning på Stortinget at det måtte bli en etat, men det var mer uklart og vekslende mht. hva dette innebar, for eksempel mht. ansvarsfordelingen mellom stat og kommuner. Stortinget var opptatt av en dør i tilknytning til dette, igjen var det noe uklart hvordan det skulle organiseres rundt eller bak den.
En dør blir av noen oppfattet som et NPM-relatert trekk og inspirert av Statskonsults arbeid med servicekontorer. Bestillingen Stortinget kom med skapte ikke overraskelse i de relevante departementene, men der var man usikker på hva den egentlig innebar. Bestillingen var ikke entydig, noe som avspeilte at det var ulike og til dels uklare oppfatninger både av problemer og løsninger.
Stortinget fokuserte relativt lite på de komplekse, underliggende organisatoriske problemene, men ville ha noe gjort.
Stortinget satte et stort press på Regjeringen gjennom å kreve at et stort utredningsarbeid skulle gjøres i løpet av et år (…)
3.2.4. En analyse av initiativet
For det første kom initiativet i saken fra Stortinget, noe som ikke er vanlig i store forvaltningsreformer.
Samtidig er dette et veldig viktig politikkområde hvor Stortinget over tid lett kan aggregere innspill, synspunkter og bekymringer fra mange, både brukere, ansatte og deres organisasjoner. Stortinget instruerer Regjeringen om å utrede en etat, noe som binder opp Regjeringen og modifiserer dens hierarkiske styring, dvs. at Regjeringens hierarkiske autoritet til å organisere statlig forvaltning utfordres av Stortinget overordnete makt i den parlamentariske styringskjeden.
Hvor sterkt Stortinget instruerte kan man diskutere. Det er i hvert fall to tolkninger av Stortinget vedtak, nemlig at Regjeringen ble bedt utelukkende å utrede en etat, eller at instruksen gikk ut på å utrede en reform, og hvor en etat var en av modellene man skulle utrede, uten at konklusjonen var gitt på forhånd.
Hvis man sier at Stortinget tenkte i retning av at den første tolkningen, eller at Regjeringen i hvert fall skulle legge mye vekt på denne, og Regjeringen samtidig tenkte i retning av den andre, var det åpenbart duket for en tautrekkings- og forhandlingsprosess, noe det etter hvert tydelig utviklet seg til.
Man kan også spørre hvorfor Stortinget ikke gjorde bestillingen snevrere, for eksempel ba om en utredning og sammenslåing av trygdeetaten og Aetat, siden det var samordningsproblemene mellom disse som sto mye i fokus. Det kunne potensielt ha beredt grunnen for en lettere utredningsprosess, fordi man skjøv stat kommuneproblematikken unna, og man kunne lettere nådd enighet.
Et svar på dette kan være at Stortinget ønsket en bred gjennomgang av problemene; et annet er at det ikke var enighet om et slikt fokus blant partiene på Stortinget.
For det andre er det et interessant trekk ved initiativet fra Sosialkomiteen og vedtaket på Stortinget at det er enstemmig. I tråd med statsråd Normans (2002) Forvaltningspolitiske redegjørelse i Stortinget i januar 2002, hvor han la vekt på brukerorientering og effektivisering, kan man kanskje si at dette var naturlig.
Når regjeringspartiene slutter seg til opposisjonen i saken, kan man spørre hvorfor Regjeringen ikke selv tar initiativet i saken, noe som ville kunnet økt styringspotensialet. Dette også på bakgrunn av at statsråden sier hun er entusiastisk mht. å gå i gang med utredningsarbeidet.
Når først Stortinget tar initiativet i saken er det også interessant at det ikke gjøres på en markert måte. Initiativet er generelt og pakkes inn i en budsjettinnstilling, noe som ikke er helt uvanlig (Roness 1995), og det avføder nesten ikke debatt i Stortinget. Dette gir litt blandete signaler til Regjeringen.
For det tredje er det typisk for initiativfasen at den har preg av å være nedenfraog- opp, noe som ikke er vanlig i slike store reformprosesser.
Igjen kan det ha noe å gjøre med politikkområdets karakter, dvs. problemene med manglende samordning og helhetlighet for brukerne er noe man erfarer lokalt og formidler oppover. Dette trekket bidrar generelt til potensielt å undergrave den sentrale hierarkiske styringen. Det viste også at Stortinget i sterkere grad enn Regjeringen var en kulturell bærer og formidler av problemer og erfaringer fra de aktuelle sektorene.
For det fjerde er defineringsaspektet i saken mangetydig. En sentral problemdefinisjon synes å være knyttet til kasteballproblematikken, men hvorvidt dette henger sammen med ønske om en allmenn organisatorisk koordinering eller fokus bare på multitjenestebrukerne er ikke klart.
Det er også klare elementer av brukerorientering og ‘en dør’-problematikk i initiativet, som i statsrådens innlegg i Stortinget, men igjen er det ikke klart om hvor vidt dette skal favne mht. tjenester som inkluderes og ut fra hvilke lokale modeller.
I det hele tatt gir ikke vedtaket i Stortinget mye informasjon og føringer i så henseende.
Flertydigheten er også knyttet til at Stortinget ikke sier noe om arbeidsdelingen mellom stat og kommune mht. de tre etatene som berøres av utredningen. Står Regjeringen fritt til å foreslå en økt statliggjøring av sosialtjenestene eller en kommunalisering av arbeid og trygd, eller er dette noe Stortinget holder åpent og skyver foran seg?
Hvis det siste er tilfelle kan man vel si at dette både ga Regjeringen flere frihetsgrader, men samtidig også et vanskelig politisk problem i fanget.
Denne flertydigheten og til dels uklarheten som preget defineringen åpnet for bruk av symboler. Stortinget kunne i sitt initiativ spille på at de forvaltet innsikt i problemene og fremmet saken på bakgrunn av akkumulert kunnskap og rollen som kanal for problemer nedenfra.
Regjeringen hadde mindre symboler å spille på i denne fasen, og de som baserte seg på faglig innsikt i mulige, beste løsninger var de nærmeste.
3.3. SAT S-fasen
3.3.1. Sentrale spørsmål
Når det gjelder den påfølgende, såkalte SATS-fasen er det flere spørsmål som er viktige å belyse. For det første, hvorfor valgte Regjeringen og ansvarlige departement å organisere utredningen av dette spørsmålet som et tverrdepartementalt utredningsprosjekt ledet av en ekstern forsker?
Hva kjennetegnet mandatet for utredningen, organiseringen av utredningen og organisasjonstenkningen? Hvorfor valgte man en form med stortingsmelding og ikke andre former? Hvorfor gikk politisk ledelse fra å være tilsynelatende positiv til en sammenslåing til å gi sin tilslutning til en fortsatt delt løsning?
3.3.2. Utredningsform og innhold
Det mest åpenbare svaret på valg av utredningsform var at Regjeringen var i tidsnød og at den derfor valgte den forvaltningsinterne formen og ikke en offentlig utredning, som ville vært det mest nærliggende alternativet. I tillegg til dette kommer argumentet om at man med den valgte organiseringen ville ha sterk kontroll over prosessen.
På tross av, eller kanskje nettopp på grunn av, at Stortingets vedtak om en etat ikke ga så mange føringer på utredningsarbeidet, laget Regjeringen et mer detaljert mandat for utvalget, hvor målene var skissert som de følgende (Kruuse-Meyer 2005: 52–53):
- Forhindre fattigdom og styrke arbeidslinja i velferdspolitikken ved at flere ledes
mot arbeid, og færre havner på langvarig eller varig stønad.
- Brukerne skal få tjenester av god kvalitet og tilgjengelighet, tilpasset sine spesielle
behov.
- Få en mer effektiv og rasjonell organisering av velferdsforvaltningen og klarere
ansvarsforhold.
- Sikre aktive og kvalifiserte arbeidssøkere og tilgang på arbeidskraft.
I forhold til de premisser som kom frem i Stortingets forhandlinger om brukere som kasteballer, unødvendig dobbeltarbeid og behov for samordning, valgte Regjeringen også å fokusere på å få flere i arbeid og færre på trygd (…)”.
Det ble videre nedsatt et kontaktutvalg som besto av departementsrådene fra de berørte departementer (ledet av departementsråden fra Sosialdepartementet), direktørene for fra de berørte etater – Rikstrygdeverket, Sosial- og helsedirektoratet og Aetat – samt direktørene fra KS og Statskonsult.
Utvalget skulle være en administrativ koordineringsgruppe og en arena for informasjonsutveksling (…)
Kontaktutvalget ble i den siste og avgjørende delen av utredningsarbeidet avløst av et statssekretærutvalg, noe som innebar en mer lukket, eksklusiv og politisk prosess.
Fire statssekretærer fra de mest berørte departementene deltok, samt en statssekretær fra Statsministerens kontor. Politisk styring, avklaring og diskusjoner foregikk i utvalget og de sentrale aktørene var statssekretæren i AAD og særlig statssekretæren i Sosialdepartementet.
Det er verdt å merke seg at Dagfinn Høybråten, som skulle bli en svært sentral aktør senere i prosessen, etter SATS-fasen, ikke deltok når regjeringen drøftet denne saken, fordi han var inhabil som tidligere og permittert trygdedirektør, og Valgjerd Svarstad Haugland møtte for han.
I mandatet for utredningen het det at berørte etater skulle trekkes inn arbeidet underveies, men også at arbeidstaker- og brukerorganisasjoner ville bli hørt gjennom hele prosessen.
På arbeidstakersiden var det LO-organisasjonene NTL og Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO) som var de mest aktive, mens Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) og Norges Handicapforbund (NHF) var aktive på brukersiden, samt Velferdsalliansen. På arbeidsgiversiden var NHO engasjert, i tillegg til KS som var tettere integrert i arbeidet, som beskrevet.
Det ble imidlertid aldri noen aktiv involvering av organisasjonene, og det ble avholdt et fåtall møter med dem. Arbeidstakerorganisasjonene endte opp stort sett med å være kritiske til stortingsmeldingen og mente saken burde utsettes. De mente også at deres innflytelse ville vært større hvis saken hadde blitt utredet gjennom ett offentlig utvalg
(Kruuse-Meyer 2005: 59).
Mye indikerer at utredningen var relativt ‘løst koplet’, noe det lett kan bli i et tverr-departementalt prosjekt (Kruuse-Meyer 2005:59).
Sosialdepartementet syntes ikke å ha særlig grep om styringen av prosjektet og fremdriften av sekretariatets arbeid, og det var heller ingen tydelig og enhetlig prosjektledelse. Dette skapte problemer med rapporteringen oppover i hierarkiet, noe som ble forsterket av skifte av departementsråden under arbeidet.
Dette ble så forsøkt rettet opp ved at en av ekspedisjonssjefene i Sosialdepartementet, Tom Rådahl, ble satt på som prosjektleder og ansvarlig for koordinering, fremdrift og gjennomslag for sekretariatets arbeid overfor politisk ledelse, noe som ble lettet ved at han rapporterte direkte til politisk ledelse. Hatland beholdt ansvaret for det faglige innholdet i meldingen.
3.3.4. Noen viktige overveielser mht. prosedyre og tenkning
“(…) En viktig diskusjon i sekretariatet var hvorvidt man skulle foreslå en en-etatsløsning eller ikke. Statsråden hadde i utgangspunktet vært relativt entusiastisk for dette, noe sekretariatet syntes å støtte i utgangspunktet (Kruuse-Meyer 2005: 60).
Stemningen snudde imidlertid etter hvert, med utvidelsen av sekretariatet og en økende heterogenitet i synspunkter, hvor en reorganisering av Aetat etter hvert vant frem som et hovedsynspunkt. De to mest berørte statsrådene – Schou og Norman – foretok så en politisk avklaring om en delt løsning. Man hadde motforestillinger om en stor og kompleks organisasjon, men problemet med dette var imidlertid at man måtte finne gode argumenter mot en en-etatsløsning. Tanken om heller å foreslå et eller annet lokalt samarbeid vokste også frem.
Det mest betente spørsmålet sekretariatet arbeidet med var ansvarsfordelingen mellom stat og kommune. Skulle man beholde eller slå sammen etatene på noen eller alle nivå, og hvordan skulle ansvar fordeles mellom nivå?
En kommunalisering av etatene og tjenestene kunne utløse omfattende lovendringer og være politisk veldig kontroversiell. Statlig ansvar og standardisering mht. trygd og arbeid hadde lange tradisjoner og var ikke lett å endre. Et stykke tid ut i utredningen lot Regjeringen spørsmålet om ansvarsfordeling mellom stat og kommune stå åpent, men så ble det politiske premisset lagt at ansvarsfordelingen ikke skulle endres, noe som bandt opp arbeidet med modell-valget.
Det ble etter hvert også politisk klarert at en en-etatsløsning ikke var aktuell og førstevalget ble en fortsatt delt løsning.
Sekretariatet jobbet mye med målene for reformen, og det utkrystalliserte seg to syn på disse; ett fokuserte brukerperspektivet og en dør-problematikken, klart inspirert av en NPM-tankegang (jf. Norman 2002), mens et annet vektla det arbeidspolitiske målet med å få flere i arbeid og færre på trygd (Kruuse-Meyer 2005:63).
Man kan vel si at Regjeringen forsøkte å kople disse synene og lansere SATS-reformen som en moderniseringsreform på arbeids- og velferdsfeltet, men det var politiske spenninger rundt realismen i en slik kopling og ikke minst vektleggingen av de to syn.
3.3.5. Nærmere om valg av organisasjonsmodell
I St. meld. nr. 14 (2002–2003) ble det skissert tre organisasjonsmodeller, og alle innebar en reorganisering av forholdet mellom de eksisterende etater. Det ble også påpekt at man måtte ha en helhetlig reformstrategi, og at velferdsreformene måtte ses i forhold til andre potensielle reformer og prosjekter. Det ble sagt at vurderingen av modellene måtte ses i forhold til utfordringene man sto overfor og målene bak reformen om flere i arbeid og færre på trygd, en mer brukerrettet forvaltning og en mer effektiv velferdsforvaltning.
Seks vurderingskriterier ble utledet: reformen måtte ha klart fokus på arbeid for folk i yrkesaktiv alder, den måtte gi klare politiske og administrative ansvarsforhold, oppgavene innenfor den nye forvaltningen måtte ikke bli for komplekse og ha målkonflikter, man måtte effektivt kunne iverksette lover om økonomiske overføringer, oppgaver som krevde høy grad av samordning måtte legges til samme organ, og valgt modell måtte føre til en reduksjon av samfunnsmessige kostnader.
Den første modellen som ble vurdert i melding var en statlig etat, presentert i to varianter. Den første varianten var den mest omfattende og inneholdt en felles etat gjennom en sammenslåing av trygdeetaten, Aetat og deler av den kommunale sosialtjenesten, da den økonomiske sosialhjelpen, mens nødhjelp og supplerende sosialhjelp skulle forbli et kommunalt ansvar.
Varianten innebar en sterk inter-organisatorisk despesialisering, gjennom både vertikal og horisontalt sammenslåing, og var primært laget etter et formålsprinsipp og endret ansvarsforholdet mellom stat og kommune
(Kruuse-Meyer 2005:67).
Varianten hadde et svakt utviklet klient-prinsipp i spesialiseringen, men siden klientgruppene er så vidt heterogene antydet den en sterk intern horisontal spesialisering i så måte.
Den andre varianten av en felles statlig etat innebar en ren horisontal sammenslåingav trygdeetaten og Aetat, med tilhørende ny ledelse, mål og strategier, og ga en noe svakere despesialisering og ingen endring av ansvarsforhold mellom stat og kommune, men et økt press på samordning mellom nivåene. Meldingen pekte på at en felles statlig etat måtte innebære en reorganisering og samordning av direktoratsfunksjonene, mens eventuelle endringer i departementsstrukturen ikke ble nevnt.
Det er verdt å merke seg at i neste fase av prosessen, under Rattsø-utvalgets arbeid, ble det foretatt en horisontal despesialisering på departementsnivå gjennom sammenslåing og opprettelsen av Arbeids- og sosialdepartementet (ASD).
Ingen av de to variantene av en felles etat ble anbefalt av Regjeringen i meldingen.
Det første alternativet var uaktuelt pga. at Regjeringen ikke ønsket å endre ansvarsforholdet mellom stat og kommune (St. meld. nr. 14 (2002–2003:108)). Det fremkom i statsråd Norman (2002) redegjørelse om Regjeringens moderniseringsprogram at effektivitet ble koplet med delegering og desentralisering, og derfor ville ikke en statliggjøring av velferdsoppgavene være et riktig svar.
Det ble også argumentert med ønskeligheten av at en kommunalt forankret sosialhjelp ville være koplet til tilgrensende lokale oppgaver og avveininger. Det andre alternativet ble ansett å ha den svakheten at det bare var en sammenslåing av to etater, uten spesielt fokus mot å få flere i arbeid, noe som også var en kritikk mot den første varianten.
Det ble argumentert med at en felles statlig etat hadde den svakheten at den ville bli en svært kompleks og stor etat med sprikende mål, problemer med effektiviteten, heterogene brukergrupper og ulike lovverk. En bekymring for at det ville oppstå «etater i etaten», dvs. at gamle organisasjonsmønstre ville bli trukket med videre, ble også uttrykt, noe man mente ville kunne gi styringsproblemer og prioriteringskonflikter.
For bredt kontrollspenn for ledelsen ble også sett på som potensielt negativt.
En felles etat ble sagt å ha det positive ved seg at den innebar en dør for brukerne og at den potensielt kunne minske dobbeltarbeid, altså løse noen koordineringsproblemer, men samtidig kunne kompleksiteten også gi koordineringsproblemer.
Den andre hovedmodellen som ble drøftet innebar en statlig etat for inntektssikringog en kommunal etat for tjenesteyting (St. meld. nr. 14 (2002–2003:109)). Staten var tenkt å skulle ta ansvar for inntektene og andre sosiale overføringer, mens kommunene skulle få ansvar for samtlige arbeidsrettede tiltak og sosiale tjenester, noe som potensielt innebar en styrking av kommunene. Det ble påpekt at den statlige og kommunale etaten, med hver sin styringslinje, kunne samlokaliseres i førstelinjen.
Den statlige etaten fremsto i forslaget som prosess-spesialisert, ville antakelig ha blitt dominert av økonomer, og klientene ville være de som i liten grad trenger personlig oppfølging, men stort sett mottar offentlige stønader fra en av de tre etatene (Kruuse-Meyer 2005:69).
Forslaget om den kommunale etaten var preget av formål som spesialiseringsprinsipp – oppfølging og serviceytelser til de som mottar offentlig stønad og/eller er utenfor arbeid, og klientell – men da med en meget mangfoldig klientgruppe og en uklar utforming av dette prinsippet.
Regjeringen anbefalte ikke denne modellen.
Det ble påpekt at en deling av ansvaret for inntektssikring og tjenesteyting ville bryte opp den tette koplingen innenfor stønadsordningene mellom rettigheter og plikter, noe som kunne gi lavere effektivitet og vanskeliggjøre en helhetlig oppfølging av brukerne. En prosess-spesialisering ville altså gi problemer med helhetlig tenkning og samordnet hjelp (Kruuse-Meyer 2005:70).
Modellen kunne ikke fremme målet om flere i arbeid og færre på trygd, og ikke målet om en nasjonal arbeids-markedspolitikk, fordi dette ble kommunenes ansvar. Det ble også uttrykt skepsis til om ikke en slik modell ville føre til økte kostnader. Et positivt argument for modellen var at den kunne gjøre det enklere å samordne tjenester rettet mot brukere med komplekse og sammensatte behov (…)”.
Det blir av flere respondenter påpekt at SATS-meldingen primært var arbeidsrettet, men verken mye brukerrettet, hvor sosialhjelpsmottakerne var en viktig del av Stortingets bekymring, eller effektivitetsrettet, hvorav særlig det første kunne være negativt når den skulle sendes tilbake til Stortinget. Det ble også lagt opp til en faglig og administrativ argumentasjon med en etat og to søyler under denne, men også det kunne ble vanskelig å se som et svar på bestillingen fra Stortinget.
3.3.7. En analyse av SATS-fasen i departementet
Arbeidet i departementet i SATS-fasen har som bakgrunn at statsråden i Sosialdepartementet i Stortinget antydet en entusiasme overfor oppgaven med å utrede en velferdsetat, en entusiasme som åpenbart fortok seg etter hvert, og altså endte med at en slik løsning ikke anbefales overfor Stortinget.
Hvorfor denne endringen i politisk ledelse?
En enkel forklaring på dette kan jo være at statsråden ikke egentlig hadde tatt inn over seg hva en en-etatsløsning innebar, og at når det ble klart gjennomtenkt så kjølnet entusiasmen. Dette hang åpenbart sammen med politisk uenighet og tautrekking i forhold til de andre involverte statsråder. Det er også mye som tydet på at statsråden i Sosialdepartementet hadde et bredere og annet fokus enn Stortinget på en slik reform, noe som også hadde betydning. Selv om den administrative behandlingen av saken og arbeidet i prosjektet var preget av en viss famling, ble dette etter hvert mer målrettet etter den politiske avklaringen av at man skulle gå for en tilnærmet status quo-løsning.
Administrativt virker det som det var støtte til en slik løsning, noe som antakelig styrket politisk ledelse i troen på at den var den beste. Fagmiljøene syntes også å støtte en slik løsning, både da og senere med Rattsø-utvalget, så Hatlands rolle kan også ha vært å formidle dette og dermed bidra til en faglig legitimering. Så man kan konkludere med at i deler av denne fasen var politisk ledelse i splid med seg selv, noe som gjennom innebar en modifisering av den hierarkiske styringen og forhandlingstrekk, men at den etter hvert ble konsolidert på en samlet løsning, som også administrativ ledelse støttet (…)”.
Det som er et tankekors i denne fasen er at det i den politiske avklaringsrunden og i den administrativt–faglige utredningen ikke ble lagt mer vekt på Stortingets ønske om en etat. Både sentrale politiske og administrative aktører valgte i relativt stor grad å se dette som en av mange muligheter, og ikke sette det i forgrunnen, noe som kunne ses på som en blanding av overbevisning om at man forvaltet innsikt om den beste modellen og et håp om at Stortinget ville tilpasse seg dette. Dette vitner samtidig om en form for dristig politisk strategi for en mindretallsregjering.
Hvis man ser på hovedmålene bak reformforslaget, kan man kanskje si at arbeidslinjen var relativt mest fremtredende i denne fasen, og ikke brukerhensynene, og hensyn til sentralstyring sto mer sentralt enn omsut for det kommunale selvstyret (…)”!
3.4. Stortingets behandling av meldingen og tilbakesendingen
3.4.1. Hovedspørsmål
Stortingsmelding fra Regjeringen innebar altså at man hadde utredet to varianter av en en-etatsløsning, men forkastet begge, og så foreslo en organisasjonsløsning som innebar en justert videreføring av den daværende strukturen i velferdsetatene.
Hvorfor valgte så Regjeringen å gjøre dette?
Det mest nærliggende svaret er at den mente at dette var den beste løsningen, selv om man innledningsvis i denne fasen, i hvert fall hva sosialministeren angår, syntes å ha hellet mer til en en-etatsløsning.
Samtidig innebar forslaget at man tok den sjansen at Stortinget ville sende saken tilbake, fordi man ikke hadde fått seg forelagt et forslag om en en-etatsløsning. Det var nettopp det som skjedde.
Hvorfor forkastet så Stortinget Regjeringens forslag om en delt løsning?
Var dette på grunn av at Regjeringen simpelthen ikke leverte på Stortingets bestilling, eller hadde det noe å gjøre med kvaliteten på det arbeidet som ble gjort i denne fasen?
Ellers var dette knyttet til manglende politisk fotarbeid fra Regjeringens og de aktuelle fagstatsrådenes side?
3.4.2. Sosialkomiteens innstilling
Flertallet i Sosialkomiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, innledet sine merknader med å påpeke at departementet i liten grad hadde imøtekommet Stortingets ønske om å få seg forelagt en utredning om en felles etat (Innst. S. nr. 189 (2002–2003)).
Flertallet presiserte at et forslag om at det fortsatt skulle være tre etater, med en viss justering av arbeidsfordeling mellom arbeid og trygd, innebar at kasteballproblematikken ikke ville bli løst.
Det ble også rettet kritikk mot prosessen og meldingen, fordi brukerorganisasjonene og de ansatte ikke var trukket nok med, at de berørte etatenes syn ikke var berørt, og at det ikke var referert fra den forsøksvirksomheten som foregikk.
Det ble igjen presisert at flertallet ønsket en utredning om en felles etat og et velferdskontor, og man ønsket seg forelagt en utredning av hvorvidt en felles etat burde være statlig eller kommunal.
På denne bakgrunnen foreslo flertallet at saken ble sendt tilbake til Regjeringen.
Sosialkomiteens mindretall, medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, hadde et annet syn. De mente at Regjeringen hadde fulgt opp Stortingets tidligere vedtak om å utrede en etat, og at forslaget fra Regjeringen ville gi en omorganisering med en mer brukervennlig, samordnet og effektiv forvaltning.
De påpekte at Regjeringen ikke anbefalte en felles etat ut fra de kriteriene som var brukt, blant annet ut fra økt kompleksitet. Mindretallet mente også at forslaget fra regjeringen ville gi en form for ‘en dør’ lokalt, uten at man fikk en del av de styringsproblemene og målkonfliktene en felles etat ville innebære. Det ble videre påpekt at flertallet ikke tok stilling til om en felles etat skulle være statlig eller kommunal, men presiserte selv at de var enige med Regjeringen at arbeidsmarkedspolitikken og forvaltning av pensjon og trygd burde forbli statlig.
Mindretallet påpekte også at en tilbakesending av saken ville gi en forsinkelse og ikke gi Regjeringen ytterligere premisser for den videre behandlingen. Det mente at meldingen ga et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag for valg av en organisatorisk modell.
3.4.3. Arbeidet med å få forslaget akseptert
I forkant av og etter at meldingen var avlevert synes det å ha vært relativt liten kontakt mellom Regjeringen og Stortinget om saken (Kruuse-Meyer 2005:77–78). Den kontakten som var, kom sent og den var hovedsakelig med Høyres gruppe og ikke med Sosialkomiteen, noe som avgjort kan ha vært bidragende til at man ikke fikk støtte for forslaget til omorganisering.
Mer ydmykhet fra Regjeringen i saken ble også etterlyst fra opposisjonen, og det ble antydet at Regjeringen opptrådte som om den var en flertallsregjeringen.
Andre trekk ved denne fasen er at ansvaret for saken i regjeringen var delt mellom statsråd Norman i AAD og statsråd Schou i Sosialdepartementet, sistnevnte som den med mest ansvar for saken. Begge var fra Høyre og begge hadde liten parlamentarisk erfaring, så institusjonell oppdeling og manglende erfaring er momenter som kan forklare at saken ikke ble mer aktivt fremmet overfor Stortinget.
Statsråd Solberg i KRD, som hadde lang parlamentarisk erfaring, var engasjert i saken innad i regjeringen og bidro til å motvirke en helstatlig løsning og sikre de kommunale interessene.
Statsministeren engasjerte seg lite i saken.
Det er verdt å merke seg at alle de tre mest relevante statsrådene var fra Høyre, så forankring av saken kunne være preget av det, dvs. den var ikke forankret i de andre regjeringspartiene. Det ble fra regjeringspartienes side sagt at man var åpne for kontakt med Stortinget, men at det ikke kom noen forespørsel derfra. Dessuten la statsråd Schou vekt på at tidsfristen Stortinget satte for arbeidet var veldig knapp.
3.4.4. Debatten i Stortinget om saken
Debatten om saken i Stortinget 13. 05. 2003 viste at det var en markert uenighet mellom regjeringspartiene og opposisjonen mht. mandatet og koplingen til utredning og melding.
Regjeringspartienes oppfatning var at Regjeringen hadde gjort det arbeidet den var bedt om å gjøre. Den hadde utredet fire modeller, hvorav to var varianter av en felles etat, og den mente at en felles etat ble for stor og kompleks og ikke var et godt svar på problemene Stortinget var opptatt av.
Beate Heieren Hundhammer fra Høyre, som frontet saken for Regjeringens største parti, mente opposisjonen var preget av beslutningsvegring i saken, noe som ville føre til forsinkelse av reformen, og mente at ingen kunne fortenke Regjeringen i å anbefale den modellen den mente var best, også mht. å håndtere kasteballsproblematikken.
Hum mente at mye tydet på at opposisjonen ikke visste hva den ville i saken, fordi det ikke ble gitt noen retningslinjer fra flertallet i Sosialkomiteen for det videre arbeidet, for eksempel mht. om det primært skulle være en felles statlig eller kommunal velferdsetat.
Per Steinar Osmundnes fra KrF var i sitt innlegg også inne på at opposisjonen ikke
klarte å bestemme seg for hvilken modell de ønsket, og han understreket at en tilbakesending på det grunnlaget laget økt usikkerhet for etatene og brukerne.
Statsråd Ingjerd Schou fra Høyre konstaterte i sitt innlegg at opposisjonen syntes å være enig med Regjeringen i målene for en velferdsreform, men at det var uenighet om organisasjonsmodell. Hun mente at Regjeringen hadde gjort en grundig utredningsjobb, ut fra det Stortinget hadde bedt om, men at det ikke hadde vært tid til å utrede stønadssystemet.
Hun la også vekt på at Regjeringen ikke ønsket å endre oppgavefordelingen mellom stat og kommune, men at det var av de vanskelige spørsmålene å avklare.
I replikkordskiftet sa statsråden at hun gjerne ville hatt noen oppklaringer fra Sosialkomiteen mht. arbeidet videre, for hun hadde vanskelig med å se hva opposisjonen ønsket med en ny utredning, for eksempel mht. ønsket om både å få utredet en statlig og en kommunal modell. Hun mente også at resultatet blir best når bestillingen var som klarest, noe hun ikke mente den var fra opposisjonen.
Opposisjonen, som utgjorde flertallet i Sosialkomiteen, mente på sin side at meldingens forslag ikke var en adekvat løsning på kasteballproblemet, og at forslaget ikke var i samsvar med vedtaket som ble gjort i Stortinget i 2001.
Den mente at det ikke var noe uklart ved å utrede spørsmålet om en etat og at Regjeringens manglende oppfølging av dette gjorde at flertallet ikke hadde annet valg enn å sende meldingen tilbake.
Saksordføreren Britt Hildeng fra Arbeiderpartiet la i sitt innlegg vekt på at det hadde vært stor entusiasme i etatene og kommunene etter vedtaket i Stortinget om utredning av en etat, men at Regjeringen hadde skuslet bort denne mulighet og at meldingen ikke ga svar på viktige spørsmål og problemer, og ikke var noe godt beslutningsgrunnlag for en omfattende reform.
Harald Nesvik fra Fremskrittspartiet var klar på at han mente at Regjeringen ikke hadde gjort jobben den var bedt om å gjøre og at forslaget om lokal organisering ikke innebar stort mer enn de eksisterende servicekontorene. Han sa at FrP gikk inn for et statlig velferdskontor, men ønsket at en etat skulle utredes på et bredt grunnlag.
Olav Gunnar Ballo fra SV mente det var forunderlig i saken at Regjeringen ikke på forhånd hadde sikret seg flertall i saken, og at det var en litt merkelig holdning fra regjeringspartiene at de mente at Stortinget opptrådte utilbørlig overfor Regjeringen i saken. Han mente at Regjeringen måtte ta bestillingen fra Stortinget mer på alvor og lage en mer åpen prosess. Han påpekte også at Regjeringen under en ny utredning også burde jobbe parallelt med lovveien.
Ola D. Gløtvold fra Senterpartiet kritiserte melding fra Regjeringen for å være dårlig og tynn, men sa samtidig at han måtte innrømme at han hadde stor ydmykhet mht. at det var vanskelig å si hvilken modell man burde velge.
Bjarne Håkon Hanssen fra AP understreket i sitt innlegg at stortingsflertallet var uenig i modellen Regjeringen foreslo og mente at en felles etat ikke hadde blitt godt nok utredet. Han understreket at en ny reform måtte innebære en felles førstelinjetjeneste, men at det var et problem knyttet til om den nye etaten skulle være statlig eller kommunal. Han var forundret over at Regjeringen ikke hadde søkt samarbeid og dialog i saken, og mente at etter tilbakesending måtte man ha en bedre dialog.
Etter debatten ble komiteen flertalls forslag om å sende meldingen tilbake vedtattmed 63 mot 39 stemmer.
3.4.5. Respondentenes vurderinger
Respondentene er nær enstemmige i sitt syn på at tilbakesendingen skyldtes for dårlig politisk fotarbeid fra de to berørte statsrådene og deres politiske hjelpere.
Kontaktene kom for sent og var for lite overbevisende, og forslaget var overraskende, noe som provoserte Stortinget. Dette blir forklart med at de berørte statsrådene hadde for liten politisk erfaring, var for lite engasjert i eget forslag, var ikke ydmyke eller følsomme nok overfor Stortinget, og ut fra mer faglige og administrative vurderinger trodde at Stortinget ville innse at den foreslåtte løsningen var god.
Det hjalp heller ikke at ansvaret i saken var delt mellom to statsråder. Når Stortinget hadde bestilt en utredning om en etat og primært fikk et forslag med en tredeling, var det innholdsmessige også provoserende, ikke bare saksbehandlingen.
Flere av respondentene er inne på det faktum at en slik tilbakesending er uvanlig og påførte politisk ledelse et prestisjenederlag.
Det blir også hevdet at Sosialkomiteen egentlig ikke gikk inn i forslaget, men avviste det bryskt fordi man var blitt provosert av Regjeringens handlemåte, noe som også gjør prosessen spesiell.
Når det gjelder kvaliteten på meldingen er det to ulike syn på den.
Det ene synet, som er det mest fremtredende, er at kvaliteten på meldingen var for dårlig, og at tidsfristen på et år var for knapp for en slik stor og komplisert sak.
Prosessen mellom departementene, forankret i Sosialdepartementet, fungerte heller ikke godt, av ulike årsaker. En var at Hatland som leder ikke hadde nok rutine til å forankre prosessen godt nok i politisk ledelse og i de involverte departementene, og at hans fremste pre var at han var en solid fagmann. Man klarte generelt ikke å forberede saken slik at politisk ledelse fikk et godt nok beslutningsgrunnlag. En annen forklaring var at den politiske avklaringen kom for sent, noe som gjorde at arbeidet ble for hektisk mot slutten av prosessen. Da mener flere respondenter at prosessen var styrt bedre gjennom samarbeidet mellom statssekretæren og Raadahl som hadde fått et særlig administrativt ansvar etter hvert.
Innholdsmessig peker flere respondenter på at meldingen var for lite gjennomtenkt. Den var blant annet for mye arbeidsrettet og tok for lite inn over seg trygdeetatens rolle i reformen. Dessuten foreslo den en lokal løsning som av mange ble sett på som ugjennomtenkt, problematisk og uklar.
Noen respondenter er ikke enig med kritikken av kvaliteten på meldingen, fordi de mener at det ble gjort mye godt arbeid faglig-administrativt på så kort tid.
De peker heller på at i det politiske spillet som foregikk mellom Regjeringen og Stortinget kom innholdet i meldingen i bakgrunnen (…)
Lik dette:
Bli den første til å like denne artikkelen.
Publisert i Politikk |
2 Kommentarer »
februar 4, 2010
Forbrytelser i den Offentlige Tjeneste (Del 1) viser noe av innledningen i serien jeg startet på Aftenposten Debatt 17 mars 2008: “Toppledelsen i Nav tier i hjel overgrepssak”
http://bit.ly/wNvMow
Her står og et sammendrag:
Forbrytelser i Den Offentlige Tjeneste – Forbrytelser uten straff (Del 2)
http://bit.ly/dmtf1N
Navansatte og utskjelling – Slik skaper etaten uføretrygdede
Uhørte stemmer og glemte steder. Fortellinger fra utviklingshemmedes historie
(…) Oslo kommunale Produksjon og Tjenester AS (OPT) oppsto på 1990-tallet som et tilsvarende tiltak I Frelsesarméens tidligere lokaler ved Bryn stasjon.
I dag gir disse to virksomhetene til sammen omlag 150 utviklingshemmede arbeid.
Andre er sysselsatt direkte i forskjellige tiltak i bydelene.
Oversikt over de tre første møtene som tok plass etter at Navledelsens eksekusjonspeletong sendte meg tilbake til de jeg hadde innklaget (første link):
Tapet møtereferat av 29.04.2008 med Nav Nordstrand Trygd
Nav- Hittil upubliserte møtereferater tilknyttet klagesaken (de to første møtene):
Tapet møtereferat av 12.06.2008 hos OPT – ekstern samarbeidspartner av Nav, der grove represalier tok plass
24.06.2008 - Telefonsamtale før møtet i OPT 02.07.2008 skal ta plass.
NB (Astrid Ingeborg Helle Kalland i OPT) ringer meg og sier hun har mottatt legeattest som sier at jeg ikke kunne møte 19.06.08.
Hun sier hun må innkalle meg til nytt møte, enten denne uken eller neste før hun går i ferie.
Jeg spør om det passer førstkommende onsdag “så håper jeg at lederne i Nav har hatt vett til å gjøre noe i mellomtiden?”
Jeg innskyter: (Jeg hadde inntil da hatt flere tapede telefonsamtaler med Håkon Hertzberg, rådgiver for direktør Saglie.
I den første samtalen da jeg ringte ham, påstod han at jeg var høyt prioritert i Nav og at han hadde masse mail fra meg han skulle gå igjennom for best mulig å kunne utrede dette.
(Med “dette” menes alle mine klager og varling om fortsatt grov trakassering og gjengjeldelser som jeg ble møtt med i OPT da Nav Arbeid sendte meg tilbake til de to jeg hadde innklaget her – Kalland og hennes sjef – direktøren for OPT, Trond Stenberg, etter at Nav ignorerte min varsling. Deretter faxet jeg inn til ledelsen i begge foretakene, legeattest på forhøyet blodtrykk av påkjenningene jeg stadig ble utsatt for).
Han sa han også var avhengig av “å få tak i en saksbehandler på Nav Nordstrand for å kunne gi sitt endelige svar og at han selv hadde en innstilling på hva de burde gjøre i mitt tilfelle men måtte først ta en kort telefon til Nav Nordstrand”.
Da Hertzberg samme dag ringte meg tilbake, opplyste han om at han ville be om at det måtte vurderes nøye hva som hadde kommet frem i mailene som jeg hadde sendt til Tor Saglie.
Han forsikret meg at de kom til å følge meg opp og at de ville innhente informasjon om hvordan det gikk med meg i tiltaket fremover, og så ville de foreta en dialog med Nav Oslo og Nav Nordstrand arbeid vedrørende tema “om jeg fikk den oppfølgingen jeg trengte fra Nav”.
Jeg svarte at jeg ikke forsto helt, og Hertzberg responderte med at det han sa var at de ville følge opp, og be Nav Arbeid om en vurdering på hvilke tiltak man iverksatte eller hva man skulle gjøre for å sikre at jeg ikke ble sykere av å være på tiltak hos dem.
Jeg spurte om jeg hadde forstått ham riktig, at jeg nå hadde fått klarlagt med jurist i Nav at jeg ikke skulle møte i OPT (samme dag – 19.06.2008)
Hertzberg bekreftet, og jeg skrev mail og opplyste saksbehandler samt ledelsen i Nav om dette)
Under, vises to av de essensielt viktige postene med redegjøring for saken som motpartene fikk tilsendt for gjennomgang tilknyttet informasjon i dette innlegget, da jeg tok ut stevning mot Staten v/Arbeids-og velferdsdirektoratet og Oslo kommune november 2010:
Nav stanser attføring på bakgrunn av falsk forklaring, og legeerklæring som attesterer at deres maktmisbruk har medført forverring av helsetilstand. Flere mail i saken:
Falsk forklaring (ordrett gjengitt) og grovt misbruk av stillingsposisjon, bidrar til og stanse Yrkesrettet Attføring:
Telefonsamtalen forts:
NB sier at onsdag 02.07 kl. 10:00 er mulig, og hvis jeg finner det belastende å stille, så må jeg ha en sykemelding.
Jeg spør henne om de har skrevet en avviksrapport over den grove trakasseringen de utøvet mot meg på siste møte:
Tapet møtereferat av 12.06.2008 hos OPT – ekstern samarbeidspartner av Nav, der grove represalier tok plass
(Overnevnte referat var blitt oversendt Navs ledelse med kopi til min saksbehandler i Nav Arbeid med enda en bønn fra meg om at ledelsen nå måtte ta affære)
NB: Nei.
Jeg: Har dere ikke noe selvinnsikt i det hele tatt?
NB: Vi har ikke skrevet noen avviksrapport nei, men vi journalfører jo alt som blir tatt opp.
Jeg: Synes du at det var greit å komme med slik sjikane og represalier og gjengjeldelser overfor meg som dere gjorde på det siste møtet?
NB: Men Jeanine jeg tror det er nytteløst å snakke sånn over telefon, jeg .
Det beste når man skal snakke sammen, er jo å være under “samme tak” synes jeg.
Jeg: Jeg vil gjerne ha et kort svar på det nå over telefon, jeg. Hvis du er så snill?
NB: Nei, det ble ikke skrevet avviksrapport, det ble det ikke gjort.
Jeg: Det var ikke det jeg spurte om nå, jeg spurte..
NB avbryter (et eller annet jeg ikke får med meg klart)
Jeg: Så dere opplever ikke at dere gjorde noe ureglementert på det møtet?
NB: Nei ikke “ureglementert”…
Jeg: Ingen sjikane mener du og ingen trakassering?
NB: Nei, det er ikke vår opplevelse av det.
Jeg: Dere knyttet jo all hetsingen dere ga meg til mine skriverier i Aftenposten Debatt.
NB: Nei det var en lang samtale vi hadde Jeanine, om både det, og andre ting.
Jeg: Hvordan kan jeg forvente meg å bli møtt av dere i neste møte?
NB: Jeg har ikke, jeg har allerede sagt det Jeanine at jeg synes ikke vi skal sitte og diskutere det over telefon.
Jeg: Hvordan kan jeg forvente meg å bli møtt av dere på neste møte?
NB: Det er ikke sånn at vi sitter og trakasserer!
Jeg: Jeg opplever det i aller høyeste grad, og det synes jeg at du skal høre på.
NB: Det forstår jeg at du opplever det sånn.
Det er du i din fulle rett til å oppleve det sånn.
Det er din følelse, den kan ingen ta fra deg.
Men vi jobber jo mot at du skal skrive søknader, og det skal vi snakke om, for det er en del av det å være i Arbeid med Bistand.
Jeg: Men det var direkte det motsatte du sa til meg i siste møte, du sa at det å lære seg å skrive søknader, det er bare en liten del av det hele, men “sånne ting som du kan komme ut for” hva du nå enn mente med det, det er det som vi primært skal diskutere her.
Og hva mente du med det?
NB: Det er sånn at Arbeid med Bistand er mange ting, en del er å skrive søknad, en del er å skrive CV, en del er å snakke – ja – intervju for eksempel som du har vært med på, en del er å snakke om fallgruver og gå i når man kommer ut i arbeidslivet.
Jeg: Hvorfor det? Tror ikke du at jeg på snart 50 år er voksen nok til å forstå at fallgruver kanskje finnes det, men jeg velger å arbeide aktivt for et positivt miljø, og …
NB: Men det er råd som vi har, sammen hele tiden. Det er ikke noe vi tar opp på et møte, men en dialog som vi har hele tiden underveis.
Jeg: Det ble jo hele tiden knyttet til mine skriverier på Aftenposten Debatt!?
NB: Men det var det jeg sa at jeg vil ikke diskutere sånt over telefon.
Jeg: Neivel da respekterer jeg det, og så møtes vi neste onsdag klokken 10:00.
NB: Ja. La meg fullføre det jeg begynte på. Hvis du opplever at det å komme hit er en stor belastning for deg…
Jeg: Men det har jeg jo allerede skrevet til Nav sin direktør nå og det har dere sikkert lest i Aftenposten Debatt, siden sjefen din satt og sa at dere leste absolutt alt jeg skrev der.
MN: La meg få fullføre – for jeg har ikke fullført enda.
Jeg: Nei men nå må du høre på det jeg sier også, for det driver du og sier til meg hele tiden at du må få lov til å fullføre, men jeg må få lov til å innskyte også der jeg mener at det er viktig å si fra.
NB: Men nå skal jeg gi deg en opplysning.
Må du høre.
Hvis du opplever at du ikke kan være til samtale, nå fikk du jo en legeattest for ikke å komme den 12.
Hvis du ikke ønsker å komme til den samtalen på onsdag, så må du ha en legeerklæring.
En legeerklæring er ikke det samme som en legeattest.
Der står bare at du ikke kunne møte til samtale, men det står ikke noe om fremtiden.
En sykemelding sier noe om både fra og til.
Jeg sier at dette forstår jeg og at NB ikke trenger gå dypere inn i dette.
Hvis jeg sier at jeg krever at dere skriver en avviksrapport om det som skjedde den12.06, kommer du til å gjøre det da?
NB: Nei du kan ikke kreve at jeg skal skrive en avviksrapport, for jeg ser ikke at det er noe å skrive en avviksrapport om…
Jeg: Nei. Helt enestående. Takk skal du ha. Hei.
Samtalen avsluttes.
Møtet i OPT02.07.2008:
Tilstede; Jeg og innklaget aktør NB uten direktør ØØ (Trond Stenberg), som var i ”et annet møte”. Legg merke til hvor mange ganger NB bruker fornavnet mitt i løpet av 20 minutters ”samtale” denne dagen;
(Referatet er opprinnelig gjengitt på Aftenposten Debatt 03.07.2008, rett før debattledelsen valgte og lukke tråden for godt):
NB starter med å si at møtet ikke trenger å ta så lang tid, for “hun vet Nav har sendt meg brev”.
“Og vi har jo ikke så veldig mye å snakke om heller fordi nå er det ingen søknader og du har jo heller ikke sendt den jobbloggen”.
Hun spør om jeg har fulgt opp søknadene jeg har sendt.
Jeg svarer at jeg ikke har fått fulgt de opp, “fordi jeg opplevde grov sjikane fra dere på forrige møte” (12.06.2008)
NB responderte overhodet ikke på dette, men begynte å konsentrere seg om hunden min som jeg hadde med meg.
Referat fra 12.06.2008:
Jeg sier at det er en del spørsmål jeg skulle stilt Stenberg men han er jo ikke her i dag, så jeg får ta det med deg;
I møtet NAV innkalte meg til 29.04.08, ble jeg fortalt at en person til skulle være til stede med NB som jeg hadde innklaget heretter, av ”hensyn til meg” og til ”bredden og kvaliteten i tilbudet” jeg nå skulle motta.
Hvordan synes dere at dere har tilført meg bredde og kvalitet i dette ”tilbudet” hittil?
Tapet Referat fra 29.04.2008:
NB; Ved at Trond og jeg har vært til stede hele tiden, så har du fått BREDDE! Du har fått TO i stedet for EN!
Jeg; Hva med kvaliteten?
NB; Kvaliteten er det ikke noe å si på.
Jeg; Neivel, det er helt utrolig at du våger å være så frekk. Det finner jeg helt usannsynlig.
Tar dere ingen selvkritikk på den oppførselen som dere møtte meg med 12.06?
NB; Nei Jeanine, det skjedde ikke no i det møtet som var galt, fordi dette er samtaler vi skal ha HELE TIDEN, en del av det som er Arbeid med bistand er å snakke om hvordan ”man” er, hvilke fallgruver ”man” kan komme i, hva som skjer når det evt. oppstår en konflikt på en arbeidsplass, hvordan skal ”vi” prøve å løse det!
Jeg; Er det dette dere primært er her for å ”fortelle” deres brukere?
NB; Det er en del av tiltaket å snakke om det.
Jeg; Hva slags kompetanse og kvalifikasjoner er det dere har for å bedrive ”trigging” – dere fant på å “trigge” meg her i siste møte!
NB; Nei Jeanine, vet du hva – det spørsmålet det kan jeg ikke – det svarer jeg ikke på!
Jeg: Det svarer du ikke på?
NB: Nei!
Jeg; Synes dere at det var LURT å finne på å sitte der og ”trigge” meg som dere gjorde i siste møte sett i forbindelse med min helsetilstand?
Dere er kjent med at jeg bruker medisiner og har høyt blodtrykk og i det hele tatt.
NB; Det som skjedde forrige gang Jeanine, det kan skje når du er i jobb.
Det kan være ganske høylytt…
Jeg; Jeg opplevde grove represalier over….
NB; Jeanine, Jeanine, la meg få fullføre.
Jeg; Nei.
NB; Hvis jeg ikke kan fullføre, da kan jeg heller ikke svare deg på spørsmålet
Jeg; Jeg hører at du legger deg bort i en vei som ikke har noe med saken å gjøre!
NB; Nei, men når ikke du tillater meg å svare, du avbryter meg, så kan jeg jo ikke svare på spørsmålet ditt!
Jeg; Svar da.
NB: Men du tillot meg jo ikke….
Jeg: Ja jeg beklager, kan du svare på det jeg spør deg om?
NB; Det jeg sier er at i en arbeidssituasjon vil det ALLTID, UANSETT oppstå situasjoner. Man er uenig, man diskuterer, og det kan bli høylytt. Det må man TÅLE, mener jeg. Og hvis ”man” IKKE tåler det og “man” har HØYT BLODTRYKK - det er et eksempel, det kan være hva som helst, hvis ”man” IKKE TÅLER en diskusjon på en arbeidsplass, da må ”man” jo selv vurdere om “man” KLARER å stå i en jobb. Hvis ”man” ikke tolererer, ikke KLARER en ”diskusjon”, er man da – KLARER ”MAN” DA Å JOBBE?
Det er et spørsmål.
Jeg kan ikke svare på det spørsmålet, men dette ber jeg deg om å tenke over!
Jeg; Det jeg ble møtt med i siste møte, det var rett og slett REPRESALIER over min klage, det var gjengjeldelse, det gjaldt grov sjikane på grunnlag av mine skriverier i Aftenposten – det var akkurat det det gikk på!
NB: Men Jeanine…
Jeg: Så ikke unnskyld deg med det at ”vi skal ta opp om du tåler diskusjoner på arbeidsplasser” når dette her rett og slett var grov gjengjeldelse!
NB; Jeanine, dette er DIN versjon! Du må hele tiden ha det i mente – en situasjon oppleves forskjellig for alle parter som sitter der.
Jeg; Men Stenberg knyttet jo rett og slett denne sjikanen til det jeg skrev i mine ”blogger” - ”Er det disse “bloggene” du mener hvor du henger ut meg og NB, sier han – og OPT”?
Så knyttet han jo sjikanen i det dere sa til meg, til akkurat det.
NB: Ja. Vet du hva Jeanine, akkurat ord for ord hva som ble sagt, det synes jeg er veldig vanskelig å kommentere, for det var mellom deg og Trond!
Jeg; Dere hadde ikke gått i gjennom hva dere skulle si til meg på møtet før jeg kom?
NB; Nei vet du hva Jeanine, vet du hva!!
Du - jeg svarer IKKE på hva vi har gjennomgått i forkant av et møte!
Jeg; På hvilken måte er det dere kan ”forsvare” måten dere valgte å møte meg på i forrige møte (12.06)?
NB; Jeg forsvarer det ut fra hva som er angående Arbeid med Bistand, hva tiltaket innebærer.
Jeg; Hva er det tiltaket innebærer?
NB; Jamen Jeanine, dette har jeg forklart deg mange ganger, og du har selv sittet her og sagt at du vet alt om tiltaket!
Jeg; ?? Hva er det jeg vet om tiltaket – hva har jeg sagt?!
NB; Nei hva Du har sagt, du sier så mye at det klarer jeg ikke å referere til.
Men JEG har forklart deg hva Arbeid med Bistand er, det er å snakke om – først skal man snakke om søke jobber, hva slags jobb, på hvilket nivå skal man søke, er CV bra?
Så går det på HVA SLAGS PROBLEMER SOM KAN OPPSTÅ I EN ARBEIDSSITUASJON!
Det er KJEMPEVIKTIG å få lukt unna eventuelle problemer.
Det er alle mellommenneskelige forhold som kan oppstå i arbeid.
Poenget er det at det er ikke bare at man skal FÅ seg en jobb – man skal også klare å BEHOLDE den”!
Det er KJEMPEVIKTIG!
(Stadig repetisjon av dette for OPT Å, så viktige ”tema”).
Jeg; Men hvorfor i all verden sitter dere her og oppfører dere på en så bedriten måte overfor klienter som kommer hit?
NB; Nei men Jeanine, det er jeg helt uenig i at det er sånn, det er DIN opplevelse av det!
Jeg; Skal ikke den bli tatt på alvor?
NB; Selvfølgelig Jeanine, men tenk på også, at DET KAN JO VÆRE DET AT DU OPPLEVER TING STERKERE ENN DET EGENTLIG ER I VIRKELIGHETEN!
Jeg; Hva får deg til å si det?
NB; Det får meg til å si det MÅTEN DU OPPFØRER DEG PÅ, JEANINE! ALT jeg prøver å si til deg, hvor du alltid møter meg med KRITIKK!
Jeg; Jeg møter deg alltid med kritikk?! Kan du gi meg et eksempel på det?
NB; Nei, vet du Jeanine, dette – jeg synes dette her er så håpløst, jeg. Fordi du er så vanskelig…
Jeg; Du må jo kunne svare for deg – det er ikke rart at jeg sitter her og er rimelig opprørt i dag på grunn av forrige møte og den oppførselen som dere utviste overfor meg der. Du må jo ha visst at jeg kom til å reagere sterkt på deres oppførsel (12.06)!
NB; Jeanine. Jeg anser det ikke HENSIKTSMESSIG at VI SKAL SITTE SÅNN OG PRATE!
Jeg; Du må jo kunne svare for deg?
NB; Jeg prøver jo å snakke, men du AVBRYTER meg HELE TIDEN!
(Jeg har kun avbrutt personen en gang, og det var i dag når jeg trodde at hun var ferdig med det hun holdt på å si).
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger Ø.Ø og NB har avbrutt meg tidligere i møter uten at jeg har kommentert dette med et ord for ikke å bli oppfattet som ”enda mer vanskelig“)
Jeg; Du sier at jeg hele tiden kommer med kritikk?
NB; Ja, jeg opplever deg som om du kommer med veldig mye kritikk!
Jeg; Kan du gi meg et konkret eksempel?
NB; Ja! Ved at du ALLTID spør meg om ting før jeg får fullført - ja kom med et eksempel, kom med et eksempel, hvorfor det, hvorfor det! LA MEG FÅ FULLFØRE og snakke, ja, jeg skal fortelle deg – du an.. et hvert – en hver – altså kritikk definerer jeg som både noe positivt og negativt.
KONSTRUKTIV KRITIKK er noe du skal kunne – jeg skal kunne gi DEG, og som DU skal ta med deg, og som DU skal kunne bruke. Det kan gi deg noen IDEER om HVORDAN DU SKAL VÆRE PÅ EN ARBEIDSPLASS!
Jeg; – Og det tror du ikke at jeg vet selv?
(Jeg minner om at NB i forrige møte anbefalte meg å legge ved link til denne tråden til fremtidige arbeidsgivere, for som hun sa, å vise til at ”SÅ GOD ER JEG”)!
NB; Jeg ser deg bare sånn som du er i de møtene her, for jeg har ikke sett deg hos en arbeidsgiver. Jeg har sett deg her, og DU ER i en ANGREPSSITUASJON HELE TIDEN! Det er akkurat som at du tror at jeg vil deg noe vondt.
Jeg oppgitt: Ojjjj
NB: Ja! Jeg ønsker jo bare at du skal ut i jobb, jobben MIN, er å få deg ut i jobb. Det er ikke noe annet, og du må klare å ta i mot NOE ”KORRIGERING”!
(Herunder vil jeg sterkt understreke at da Nav-ledelsen beordret meg tilbake til NB og hennes sjef etter møtet av 29.04.2008 i lys av ubehandlet varsling fra meg om maktmisbruket jeg erfarte fra disse, la de – som klart kommer frem i innlegget linket til under her, særdeles stor vekt på et angivelig “konfliktbilde” som de nennsomt oppkonstruerer meg til å passe inn i, helt i tråd med rapporten som Raab og Fjeld en tid forut for dette hadde lagt opp til at skulle være “toneangivende” vedrørende meg som person – hvilken kan leses her):
Jeg leser så opp for henne noen punkter fra Arbeids- og Velferdsdirektoratet - ”Kompetanse i NAV- kontoret” – Mål for kompetanseutvikling og ledere: Nav kontoret skal ha medarbeidere og ledere som til en hver tid innehar den kompetanse, kunnskap, ferdigheter og – HOLDNINGER ikke minst som er nødvendig for å utføre arbeidsoppgaver og møte utfordringer på en effektiv og hensiktsmessig måte.
Navkontoret skal ha gode samarbeidsprossesser som inkluderer aktiv brukermedvirkning. Effektive samarbeidsarenaer med interne og eksterne aktører skal videreutvikles.
Jeg spør; På hvilken måte kan dere således forsvare den måten som dere kommer her og møter meg på?
De angrepene som jeg møtte fra dere i siste møte (12.06)?
NB; For det første, så behøver jeg ikke å kommentere dette i hovedsak, fordi dette er Nav.
Jeg er ikke Nav – ansatt. Jeg jobber på oppdrag av Nav.
Jeg; NAV har jo som målsetting at deres eksterne aktører skal levere kvalitetssikrede tjenester. Så på hvilken måte er det du mener at dere nå har levert kvalitetssikrede tjenester til meg?
NB; Når man er ansatt i OPT, så legger man vekt på at man er PERSONLIG EGNET! Når det gjelder hvordan vi anvender tiltaket, så har vi klare retningslinjer for hvordan det gjøres. Hva du ønsker å vite ut over det, det vet jeg ikke!
Jeg; Jeg bare mener – hvordan skal jeg nå i fremtiden kunne ha tillit til at dere møter meg på en ryddig og saklig måte og ikke benytter dere av trakassering.
NB; Vi mener fremdeles at vi har ikke trakassert deg!
Jeg: Så dere stevner frem på samme måten som dere behandlet meg sist? Er det det du sier fordi dere ikke har noen selvinnsikt?
Jeg forteller at det ble begått grove overtramp mot meg i siste møte!
NB; Det er din ”versjon” at det har foregått overgrep!
VI anser ikke det som overgrep!
Vi anser det å ha ”samtaler” med deltaker som en del av AB!
Jeg; Dette her blir bare så utrolig dumt! Er det noe mer vi skal snakke om i denne timen?
NB gjentar bare at jeg ikke har fulgt opp å sende jobblogg og søknader.
Jeg: Nei, det var fordi jeg ble så ødelagt og det har du fått en legeerklæring på fra siste møte, (NB: JA) og der står det at min hypertensjon er forverret, (NB: Ja) og det står at et lignende møte vil påføre lignende …
NB: Ja – Og det var derfor Jeanine, at jeg ringte til deg og ba deg gå til legen for å fremskaffe en sykemelding hvis du ikke kan være aktiv i AB.
Jeg: Ja men nå har jeg ikke sykemelding, nå valgte jeg å komme hit og spørre deg…
NB: Ja. Og når du ikke har sykemelding, da er det det samme som å være syk, og da må jeg FORVENTE at det vi har gjort avtale om, følges opp.
Hvis ikke det følges opp, så kan ikke jeg gjøre noe med det, og da har egentlig vi ikke noe også snakke om her i dag i forhold til søknad og CV. Da kan vi snakke om andre ting – hvis du ønsker det.
Jeg: Da får jeg jo bare prøve å levere inn søknader og jobblogg til neste gang jeg skal komme hit.
NB: Nå går jeg i sommerferie og jeg er ikke tilbake før i august, så DU kan ikke noe for at JEG skal på ferie, jeg kan ikke følge deg opp mens jeg er på ferie.
Det jeg ville gjøre hvis jeg var deg, så kan jeg bare anmode deg om å sende søknader, og sende personlige brev sånn som vi avtalte at du skulle gjøre, for det er jo deg det handler om. Det er DU som skal ha en jobb. Så du må være aktiv selv om jeg har ferie.
Jeg: Ja.
NB: Og så – må du også huske å følge opp det du har sendt ut.
Så vil du også oppleve det at det er jo sommerferie i Norge. Og det kan være sånn at de som eventuelt jobber med ansettelser i en bedrift ikke kan gi deg noe svar, det er jo sånn hvileperiode hele juli, så akkurat den måneden må man bare ha litt tålmodighet og tenke at man må bare vente. Kommer an på bedriften, hvor mange som er ansatt der…
Men det første jeg ville gjøre, det var jo å følge opp de søknadene som du allerede har sendt de.
Jeg gjentar at jeg ble for syk av siste møtet til at jeg klarte å gjøre det.
NB: Ja. Men NÅ – TIL det møtet så skulle du ha gjort det! TIL det møtet så skulle du ha sendt jobblogg. Og det var ikke gjort.
Jeg: Nei, det var rot med de jobbloggene jeg fikk. Jeg satt jo selv og så på at du sendte meg en jobblogg her, men den nådde ikke frem til meg.
NB: Nei. Og du har ikke en sykemelding, fordi du ikke har en sykemelding, så er du på en måte medisinsk friskmeldt. Altså – du er frisk. Det du hadde med deg, det var jo noe som sa noe om at du ikke kunne møte til det avtalte møtet, det er jo greit. MEN – det er jo ikke noe som sier noe om din arbeidsevne dagene ETTERPÅ”!
Det må man ha en sykemelding for som sier noe om fra dato, til dato. Og så lenge jeg ikke har noen sykemelding, MÅ JEG ANTA AT DU ER FRISK! Og da må jeg også kunne forvente at du følger opp avtaler.
Så da foreslår jeg bare at nå avslutter vi denne samtalen, for vi har jo ikke noe CV – nei noen søknader og personlige brev –
- og så tar vi alt når jeg kommer tilbake fra ferie!
Jeg: Ja, greit.
Møtet avsluttes.
I etterkant fikk jeg høre ad omveier at NB sluttet i OPT ca. 3 – 4 måneder etter at jeg sendte inn varsling om represaliene jeg erfarte fra NB og hennes sjef, til ledelsen i Nav…
Denne iskalde refereringen i tilbakemelding som standard svar på at de har klart å forårsake en forverring i min helsetilstand som både legen og jeg tilkjennegir, er for meg absurd, og fullstendig hinsides alt det man måtte kunne forvente seg av en profesjonell tilrettelegger i den gode samtalen, der de påkjenningene brukeren sier at han reelt har opplevd burde ha blitt tatt til følge, beklaget på det dypeste og kommunisert med denne på en saklig, inkluderende og åpen måte.
Selvfølgelig med fravær av ytterligere manipulering, og fravær av total fornektelse overfor uakseptable opplevde handlinger.
Dette dreier seg selvfølgelig om det faktum, at aktørene måtte ha sittet inne med en ektefølt plettfri samvittighet vedrørende sine opprinnelige intensjoner, et oppriktig ønske om å beklage at disse ble “misoppfattet” og rette opp eventuelle ”misforståelser” som resulterte i det at brukeren ble såpass syk.
Videre bryter Kalland og Stenberg med omtrent alt regelverk som står nedfelt i Attføringsbedriftenes bransjestandard (gjengitt utdrag fra lenger ned i denne posten):
Den grove manipuleringen med å få meg til å tenke over om jeg i det hele tatt ville klare å stå i et arbeid – og med sitt egentlige utspring i viten om mine funksjonshemminger og den bevisste trakasseringen, gjengjeldelsene og de negative reaksjonene på min varsling som både NB og hennes sjef effektuerte i vårt forrige møte med blant annet bevisst “trigging” av meg som direktøren så generøst innrømmet at var det han holdt på med, er etter min mening såpass grotesk i sin form, at denne alene burde være grunn nok til å kunne frata aktørene ansvaret for å ha noe med brukere å gjøre i det hele tatt i fremtiden – permanent!
Under linkes til bloggposten som blant annet viser to av de første møtene hos OPT etter at Navs eksekusjonspeletong tvang meg til og gå tilbake til begge disse aktørene jeg hadde innklaget.
Her sier NB til meg vedrørende et skjema jeg må fylle ut:
”HELSE, VET JEG OM, SÅ DER BEHØVER DU IKKE Å SKRIVE NOE!”
Der vises de to andre tilretteleggingstimene med OPT som ut fra tapede referat beviser – i tillegg til allerede publiserte referat inkl. dette, at ingen av de “begrunnelser” nedtegnet i rapporten som bidro til at Navs innklagede aktører tok fra meg min Yrkesrettede attføring på dagen, var reelle!
Nav- Hittil upubliserte møtereferater tilknyttet klagesaken:
Samme dag som NB utsetter meg for denne utrolige manipuleringen og jeg våger og være kritisk og konfrontere henne med gjengjeldelsene og represaliene som de begge utsatte meg for i siste møtet av 12.06.2008, skriver hun og direktøren meg ut av tiltaket i OPT etter jeg har gått ut av døren, i en gjennomgående falsk rapport uten min viten.
Ledelsen i Nav ble øyeblikkelig varslet om lovbruddet da jeg først ca. 2-3 uker etterpå ble gjort kjent med at Attføringen var tatt fra meg av tre av de tidligere innklagede aktørene i Nav som bifalte løgnene i rapporten.
De reagerte overhodet ikke...
Mine økonomiske ytelser blir stanset tre dager før vedtaket i det hele tatt er meg bekjent og i hende.
Les:
Falsk forklaring (ordrett gjengitt) og grovt misbruk av stillingsposisjon, bidrar til og stanse Yrkesrettet Attføring:
Haakon Hertzberg, Tor Saglies rådgiver løy for meg da han lovet at jeg ville motta hjelp som gjorde at min helsetilstand ikke skulle forverre seg.
Dette er hva som i stedet tar plass:
Monday, June, 30 2008
Varsel om stans av attføringsytelser / Avslag på yrkesrettet attføring
I henhold til forvaltningslovens § 16 varsles du om at NAV Oslo Sør Arbeid vurderer å stanse dine attføringsytelser fra og med 14.07.08.
Årsaken til at vi vurderer å stanse ytelsene:
Viser til basismøte ved Nordstrand trygd 29.04.08 hvor NAV arbeid forklarte at du ikke fylte aktivitetskravet, og dermed ikke vilkårene for fortsatt attføring, hvis du ikke var villig til å møte opp i tiltak som NAV arbeid vurderte som nødvendig og hensiktsmessig.
Det tilbudet som NAV arbeid gav deg var AB ved OPT.
Du gav beskjed om at du ikke kom til møtet ved OPT 19.06.08 og fakset NAV arbeid en legeattest.
I følge legeattesten kunne du ikke møte til samtale av medisinske årsaker. Videre står det at et ”nytt møte vil medføre en liknende fysisk og psykisk påkjenning. ”
Du ble på basismøte 29.04.08 informert om at AB ved OPT var det tiltaket som NAV arbeid kan tilby deg på attføring.
(Møtereferatet):
Hvis du ikke ønsker eller føler deg i stand til å delta i det tiltaket som NAV arbeid kan tilby deg, må NAV arbeid vurdere om fortsatt yrkesrettet attføring er hensiktsmessig.
Vennligst ta kontakt innen 14.07.08 med tilbakemelding om du ønsker å fortsette med AB med ved OPT.
Vær oppmerksom på at attføringspengene dine blir stanset fra og med 14.07.08 uten nærmere varsel hvis du ikke ønsker å gjenoppta AB ved OPT. Videre vil det vurderes hvorvidt er hensiktsmessig å fortsette med yrkesrettet attføring jmf. ftrl§ 11-6 som kan videre føre til avslag på fortsatt yrkesrettet attføring”.
Med hilsen
Eirin Bjerke
NAV Nordstrand arbeid
Her følger viktige opplysninger om hvordan brukere av Nav egentlig er forventet å bli møtt hvis ikke lovløse og vilkårlige tilstander hadde rådet. Kontrasten mellom overgrepene i min sak og det som her fremkommer, er direkte grotesk.
”Strategi for oppfølging av brukere i NAV, utformet av Arbeids- og velferdsdirektoratet og Sosial- og helsedirektoratet”
Strategi for oppfølging av brukere i NAV 15.03.2007 – Utdrag:
Bruker skal kunne forvente:
-
At avtalte aktiviteter gjennomføres i tråd med brukerens utviklingsløp, gjennomføringsevne, planer og mål. Brukerne skal følges opp individuelt i henhold til plan og etter behov.
-
God kvalitet på de tjenester og tiltak som tilbys i regi av NAV.
10.1 Krav til gjennomføring
-
Aktiviteter og virkemidler skal iverksettes i henhold til gjeldende plan.
-
NAV kontoret skal ivareta den nødvendige samhandling med samarbeidspartnere gjennom gode rutiner og kommunikasjonskanaler.
-
Det skal sikres en tydelig ansvarsdeling mellom bruker, veileder og tiltaksarrangør/ekstern tilbyder når gjennomføring innebærer eksterne virkemidler.
11 Evaluering
Gjennomførte aktiviteter vurderes for å avdekke om målet er nådd og om aktivitetene har blitt gjennomført i følge plan
11.1 Mål for evaluering
Bruker skal kunne forvente:
Å få delta i evalueringen av egen prosess, og evalueringen kan ha fokus på:
-
Hvor i prosessen er man i forhold til målet?
-
Hva i aktiviteten har ført til endring?
-
Har man fått til de riktige tiltakene?
-
Har tiltakene vært av god kvalitet for meg?
-
Andre mål/delmål som er nådd?
-
Hva gjenstår eventuelt for å nå målet?
-
Hvordan har samarbeidet mellom NAV og bruker fungert?
11.2 Krav til evaluering
-
Veileder skal ta initiativ til at evaluering gjennomføres i samarbeid med bruker, evt fullmektig
-
Rapporten som medførte øyeblikkelig stans av mine økonomiske ytelser ble altså som sagt (og kan ikke gjentas for mange ganger) skrevet SAMME DAG som jeg har hatt møtet med NB der hun pålegger meg å følge opp en del ting i de kommende ukene, hvorpå hun avslutter med –
“Og så tar vi alt når jeg kommer tilbake fra ferie!”
Jeg går intetanende fra møtet, fullstendig rystet og sjokkert over responsen jeg har blitt møtt med og den grove manipuleringen jeg har blitt utsatt for.
Kun 17 dager senere – 19.07.2008 mottar jeg brevet fra Nav der de kunngjør at Attføringen er tatt fra meg på bakgrunn av Rapporten fra OPT.
Mine umiddelbare reaksjoner på dette, kan leses her:
Toppledelsen i NAV tar fra meg livsoppholdsgrunnlaget
-
Direktørene i Nav reagerte fremdeles ikke på denne informasjonen med min tydelige bønn om hjelp og bistand.
-
Klagenemnda i Kristiansand kommenterte heller ikke dette store overtrampet med et pennestrøk!
-
Denne organiserte kriminelle handlingen kolleger imellom, medførte at jeg ble sendt rett over på sosialkontoret til innklagedes kolleger der, som fortsatte sjikanen og myndighetsmisbruket.
-
Uansett hvor mye jeg har klaget på dette ad riktige klageadganger, sørger Kameraderiet for at lovbruddene holdes skjult.
Her er loven alle parter har brutt med, og som både de involverte og “Den uavhengige klageinstansen” for Nav Arbeid – Nav Klage- og Anke ga blanke skinnende …. blaffen i:
Forvaltningsloven – Saksbehandlingsrundskriv
Revidert av Arbeids- og velferdsdirektørens sekretariat.
Endret 01.01.2009, i forbindelse med ikrafttredelse av ny offentlighetslov.
Sist endret 28.10.2010 av Arbeids- og velferdsdirektørens stab, Juridisk seksjon jf overskriften:
§ 20 gjennomsyn og utlån av saksdokumenter
Kapittel IV. Om saksforberedelse ved enkeltvedtak
§ 16 (forhåndsvarsling)
Generelt
§ 16 første ledd fastslår at en part som ikke allerede ved søknad eller på annen måte har uttalt seg i saken, skal varsles før vedtak treffes og gis anledning til å uttale seg innen en fastsatt frist.
Andre ledd gir regler om varselets innhold og form.
I tredje ledd er det gjort enkelte unntak fra varslingsplikten.
Hensynet bak bestemmelsen er å gi parten (eller partene i bidragssaker) anledning til å ivareta sine interesser i saken.
Personer som får vite hva som er i ferd med å skje, har en mulighet til å komme med nye opplysninger eller innsigelser.
De kan likeledes innrette seg i henhold til varselets innhold dersom de ikke har innsigelser.
Arbeids- og velferdsetaten får dessuten mulighet til å vurdere eventuelle nye opplysninger/ innsigelser før vedtaket treffes.
Dette sikrer en riktigere avgjørelse og kan hindre eventuelle klage/anke- og/eller gjenopptakelsessaker.
§ 16 Første ledd – nærmere om når forhåndsvarsel skal gis
Varsel skal gis i så god tid før vedtak treffes at parten får “høve til å uttale seg”.
Loven inneholder ikke noen nærmere angivelse av på hvilket trinn av saksbehandlingen forhåndsvarsel skal gis, og hvor lang fristen for uttalelse bør være etter første ledd.
I forarbeidene fremheves det at hensynet til parten tilsier at varsel skal gis på et meget tidlig stadium.
I varselet skal parten gis en frist til å uttale seg. Hvor lang frist som skal settes, beror på hvor viktig og vanskelig saken er.
Parten vil i enkelte tilfelle kanskje ha behov for å rådføre seg med andre enn Arbeids- og velferdsetaten, for eksempel med en advokat (…)
I hvilke typer saker skal det gis forhåndsvarsel
Som utgangspunkt gjelder plikten til å gi forhåndsvarsel i alle saker.
Forhåndsvarsel kan imidlertid unnlates, bl.a. når parten allerede på annen måte har fått kjennskap til at vedtak skal treffes og har hatt rimelig anledning og tid til å uttale seg, eller når varsel av andre grunner må anses åpenbart unødvendig.
Hvis det skal treffes vedtak i forbindelse med et fremsatt krav, vil det ikke foreligge plikt til forhåndsvarsling overfor den som har satt frem kravet (…)
Ellers er det hovedsakelig aktuelt med varslingsplikt når en løpende ytelse skal stanses eller reguleres.
Det skal vanligvis sendes forhåndsvarsel ved regulering/opphør av løpende ytelser som pensjoner, forsørgingstillegg og overgangsstønad.
Også når det gjelder sykepenger og rehabiliteringspenger vil det i en del tilfelle være nødvendig å sende forhåndsvarsel.
I mange saker blir det samtidig med vedtaket gitt orientering om at endringer i de faktiske forhold kan medføre endringer eller opphør av ytelsen, eller stønadsmottakeren blir uttrykkelig pålagt selv å gi beskjed om endringer av betydning for ytelsen, jf. Folketrygdloven § 21-6 andre ledd (…)
Varslingsplikt vil som hovedregel foreligge i saker der vedtak om endring treffes på skjønnsmessig grunnlag (…)
For å ytterligere å belyse akkurat hvor grovt myndighetsmisbruket sett i kontekst opp mot lovverket er, viser jeg til det følgende der jeg har satt mine kommentarer i parentes:
Attføringsbedriftene – En bro til arbeidslivet
Arbeid med Bistand
Attføringsbedriftenes bransjestandard
1.Oppstart.
Før henvisning til tiltaket skal arbeidssøkeren og eventuelt foresatte innkalles til en forhåndssamtale hos tiltaksarrangør.
Dette bør gjennomføres som en trekantsamtale mel lom søker, tilrettelegger og saksbehandler fra NAV, jfr.
(Det ble aldri gjennomført, dvs. “tilrettelegger” møtte ikke med meg og min advokat hos Ingrid Raab)
Utfyllende regler. Samtalen bør munne ut i en serviceavtale hvor tjenestene tiltaket tilbyr er nøye beskrevet og på en slik måte at arbeidssøkeren/foresatte forstår innholdet.
Avtalen må også klargjøre hva de forskjel lige partene er ansvarlige for gjennom tiltaket.
• Tiltaket er individuelt tilpasset arbeidssøkeren i den form at vedkommende også skal ha mulighet til å kunne velge tilrettelegger, omfang og form på bistanden (…)
(Jeg ble aldri informert om at jeg hadde et slikt valg, i utgangspunktet, og heller ikke etter alle mine klager på “tilrettelegger NB i OPT og bønn om å få bytte over i annet og kvalitetssikret tiltak.
Min advokat Nils Christian Nordhus som jeg hadde engasjert i saken på det tidspunkt (sommeren 2007), opplyste meg heller ikke om dette, enda det hadde vært en smal sak for ham å sette seg inn i tiltakets hovedregler og føringer.
T.o.m. notatet fra forbundssekretæren i NTL – Anita Busch der det sto at det kunne synes som jeg ble utsatt for overgrepene på grunn av min varsling og at Nav hadde ansvaret for å skaffe meg annen tilrettelegger, ble oversett!
Dette ble oversendt fylkesdirektør Toril Lien Utvik 31.12.2007.
Men Busch hadde jo allikevel ikke gjort jobben skikkelig.
Hun (og advokaten) av alle, burde jo i kraft av sitt yrke og kjennskap til det meste av lovverk, instrukser og regler ha undersøkt – som minstekrav – overnevnte regelverk i Attføringsbedriftenes Bransjestandard (på det tidspunkt fullstendig ukjent for meg som var midt oppe i kaoset):
• “Tiltaket er individuelt tilpasset arbeidssøkeren i den form at vedkommende også skal ha mulighet til å kunne velge tilrettelegger, omfang og form på bistanden”!
Forts): Sluttrapport skal som hovedregel oversendes NAV lokal i forbindelse med avslutning av tiltaket.
Denne skal inneholde begrunnelse for avslutning og en vurdering av funksjonsnivå; arbeidsmessig og sosialt.
Sluttrapporter skal som hovedregel signeres av del takeren som også må ha mulighet til å komme med eventuelle tilleggskommentarer.
2.Kartlegging og Karriereveiledningsmetodikk
• Arbeid med Bistand tilbyr en prosessrettet kartlegging og karriereveiledning etter systema tiske prinsipper for å minske muligheten for feilvalg og feilplasseringer.
Relevant informas jon om arbeidssøkeren innhentes og bearbeides slik at det kan arbeides systematisk med karriereveiledningens standardtemaer:
Interesser, Biografiske data, Personlige egenskaper og Verdier.
Arbeid med Bistand benytter verktøy og tenkning basert på anerkjente teorier innen for disse temaene.
• Tilrettelegger har egnet kompetanse til å foreta slik kartlegging og karriereveiledning på en kvalitativt god måte
Arbeid med Bistand har relevant målgruppekunnskap.
Med målgruppekunnskap menes at tilretteleggeren har tilfredsstillende kunnskap om ulike målgrupper/diagnoser for å finne gode løsninger i arbeidslivet.
Arbeidssøkeren må gis tilpassede råd vedr. karrierevalg, en faglig riktig veilednings-, oppfølgings- og tilretteleggingsprosess på arbeidssøkerens premisser.
Aktuelle målgrupper er for eksempel:
• (…) Muskel og skjelettlidelser og løsninger i arbeid (…)
• Somatiske områder og løsninger i arbeid (ryggplager, hjerte/kar) (…)
4. Arbeidsanalyse/Introduksjon på Arbeidsplass
Arbeidsanalyse:
• Før oppstart i arbeid gjennomfører tilretteleggeren en arbeidsbeskrivelse som er en detaljert gjennomgang av arbeidsoppgaver, rutiner, krav etc. som må oppfylles for at arbeidsgiver skal være tilfreds.
• Før oppstart i arbeid gjennomfører tilretteleggeren også en undersøkelse ut fra følgende arbeidsmiljøfaktorer:
Arbeidsplassens organisering, psykososiale-, fysiske og kunnskapsmes sige faktorer samt andre faktorer som anses viktige ut fra arbeidssøkerens forutsetninger.
Arbeidsanalysen skal også vurdere om det er nødvendig at arbeidsplassen må tilpasses og tilrettelegges, eventuelt ved hjelp av tekniske hjelpemidler.
• På dette grunnlag bestemmes hvilken bistand arbeidssøkeren trenger for å bli introdusert til arbeidsoppgavene og/eller sosiale forhold på arbeidsplassen (…)
• I samarbeid med arbeidsgiver utarbeides en introduksjons- og oppfølgingsplan som er en beskrivelse av arbeidstakers arbeidsoppgaver, plan for progresjon i arbeidet samt omfang av også tilretteleggers råd og veiledning til arbeidsgiver (…)
I tillegg til opplæring i arbeidsoppgavene er det viktig å sørge for inkludering i arbeidsfellesskap og kultur.
• Tilpass systematisk instruksjon etter behov
Tilpass sosial ferdighetstrening etter behov
(Overnevnte var OPTs absolutte promærfokus i deres trakassering av meg, samt fokuset på personlige egenskaper, kreativt tatt ut av bransjestandardens kontekst og tilpasset egne luner og innfall som mer enn godt nok må ha blitt forstått av både saksbehandler og ledelser i Nav når de mottok møtereferatene, da de har plikt til å inneha kunnskap om kravene i bransjestandarden siden OPT er deres samarbeidspartner.
Allikevel avsto de fra å aksjonere!)
6. Avslutning av bistanden
• Når oppfølgingen skal avsluttes bør man alltid ha en grundig avslutningssamtale med ar beidsgiver- og taker for å sikre at alle nødvendige forhold knyttet til arbeidsforholdet er ivaretatt.
Her er det viktig også å diskutere premisser mv. for videre karriereutvikling.
• Når oppfølgingen fra AB opphører er hovedregelen at den fases over i naturlig bistand eller med oppfølging fra andre naturlige instanser.
• Overgang til naturlig bistand skal skje planmessig og systematisk (Det ble som kjent ikke gjort, da jeg i stedet ble sendt rett over på sosialkontoret) – Se hovedside:
Arbeidstakeren mottar kopi av sluttrapporten som Attføringsbedriften oversender NAV Ar beid.
(Den ene innklagede aktøren i OPT orienterte meg om i mail at “jeg ville motta rapporten først når hun var tilbake fra ferie“!)
• Arbeidsanalysen skal også vurdere om det er nødvendig at arbeidsplassen må tilpasses og tilrettelegges, eventuelt ved hjelp av tekniske hjelpemidler.
• På dette grunnlag bestemmes hvilken bistand arbeidssøkeren trenger for å bli introdusert til arbeidsoppgavene og/eller sosiale forhold på arbeidsplassen.
• Ulike psykiske lidelser og løsninger i arbeid (Hovedfokuset de innklagede aktørene i OPT fremholdt i sin trakassering av meg, selv om jeg ikke er psykisk syk - og hadde jeg allikevel vært det, desto enda mer grotesk. Om mulig!)
De innklagede aktørene i OPT benytter seg selektivt av sin viten om overnevnte bransjestandard men som jeg aldri ble gjort kjent med, og fraviker med sin opptreden monumentalt fra reglene.
I stedet konsentrerer de seg fullt og helt om å implementere dårlige egenskaper hos meg på bakgrunn av min varsling, blant annet i triggingen av meg som direktøren i OPT innrømmet at han med vilje valgte å benytte seg av, og den gjennomgående paranoide og konfliktskapende personen de med alle midler satt der og forsøkte å konstruere meg til å være.
Les posten som inneholder mer av regelverket for Arbeid med Bistand, som de innklagede aktørene bryter med hinsides all fatteevne:
Massakrering av regelverket, bevisste overgrep
http://bit.ly/qBXUGT
Nav Arbeid avviste alle mine klager, de inviterte aldri til samarbeid som de er pliktet til der man skal arbeide seg frem til gode løsninger, og ga meg aldri konkret tilbakemelding på varslingen – noe som i seg selv er brudd på Forvaltningsloven og har tatt plass ca. 12- 18 ganger i denne saken.
Herunder og implisitt, hører fraværet av begrunnelser som naturlig nok følger tausheten og derav ignoransen av både mine gjentatte pålegg til både saksbehandler og ledelse i Nav om bytte av tilrettelegger og overflytting til annet og kvalitetssikret tiltak.
Dette innbefatter dokumentet fra NTL der jeg var medlem som jeg sendte direktørene i Nav, der forbundssekretær Anita Busch fastslo det følgende (utdrag):
(…) Jeanine er nå kommet i en situasjon hvor hun opplever at det er umulig å samarbeide med OPTs kontakt ”NB”.
Hun har bedt om å få bytte kontaktperson men dette er avvist da OPT kun har en person der med slik kompetanse. Det er NAV som vurderer hvilke tiltak som er ”nødvendig og hensiktsmessig” men det er en uttalt målsetting for NAV at bruker skal medvirke, dvs bli hørt, når NAV vurderer hva som er nødvendig og hensiktsmessig.
Det er allikevel slik at Jeanine ikke har mulighet til å klage på hvilke tiltak hun tilbys.
Dersom hun takker nei eller uteblir fra tiltak straffes hun økonomisk ved at stønader og attføringspenger fratas henne.
Vurdering;
Dersom OPT får betalt pr. deltaker som kommer ut i arbeid, vil dette kunne være opplysende for den situasjonen som nå er oppstått.
Det er også underlig at OPT kun har en person som ivaretar ”Arbeid med bistand” slik at det er umulig å bytte kontaktperson dersom det oppstår konflikter eller andre forhold som gjør samhandlingen vanskelig.
Det er i NAVs ansvar at tjenester som kjøpes har nødvendig kvalitet for å oppfylle formålet med tjenesten.
Jeanine har varslet om at hun er utsatt for det hun opplever som utilbørlig oppførsel fra sin kontaktperson ved OPT, og sin saksbehandler ved NAV arbeid.
Disse varslene oppleves ikke å bli tatt alvorlig av OPT som avviser forholdene, og NAV Arbeid som som ikke ønsker/kan gå inn å endre tiltaket som det varsles om.
At Jeanine blir sendt tilbake til OPT og den som står bak det som oppleves som utilbørlig oppførsel, kan anses som en negativ reaksjon på varslingen.
Viser her til arbeidsmiljølovens § 2-5 (…)
Fra posten: LO, Arbeidstilsynet og NTL – Unnlatelser av hjelp mot overgrep fra Nav. Mail i saken.
Strategi for oppfølging av brukere i NAV forts:
Det skal evalueres om målet i oppsatt plan er nådd og om samhandlingsprosessen mellom bruker og NAV har vært tilfredsstillende.
-
Ved avslutning av et tiltak/virkemiddel skal bruker følges opp umiddelbart.
-
Rapport/tilbakemelding fra eventuell tiltaksarrangør skal innhentes.
-
Følgende skal vurderes:
-
Er målene i oppsatt plan nådd?
-
Har det vært samsvar mellom plan, tiltak/aktivitet og resultat?
-
Er brukers forventninger til samarbeid og gjennomføringsløp ivaretatt?
-
Har samarbeidet underveis vært av god kvalitet og vært rettet mot måloppnåelse?
-
Evalueringer skal systematiseres og brukes til å heve kvaliteten på tjenestene i NAV kontoret.
-
I tilknytning til overnevnte, bør denne posten leses:
Nav stanser attføring på bakgrunn av falsk forklaring, og legeerklæring som attesterer at deres maktmisbruk har medført forverring av helsetilstand. Flere mail i saken:
Kompetanse i NAV-kontoret
Overordnede prinsipper og føringer
Datert 20.12.2007
revidert etter drøfting med Arbeids- og velferdsforvaltningens hovedorganisasjoner (…)
”Kompetanse i NAV-kontoret” er et rammeverk med overordnede prinsipper og føringer som dekker både den statlige og kommunale delen av NAV-kontor. Dokumentet er utarbeidet som et samarbeid mellom Sosial- og helsedirektoratet (SHdir), KS (Kommunenes Sentralforbund), og Arbeids- og velferdsdirektoratet (AID) og er drøftet med medbestemmelsesapparatet (…)
Dokumentet har status som et styringsdokument/rammeverk og er forpliktende for samarbeidet mellom Arbeids- og velferdsdirektoratet, Shdir og KS (…)
”Dokumentet avgrenser seg til å gjelde kompetanse på NAV-kontor FREM TIL 2010 og gir overordnede prinsipper og føringer for utvikling av kompetanse i forvaltningen (…)
UTDRAG:
Den kompetansen og de ressursene som står til disposisjon for den enkelte bruker, skal ikke være avhengig av organiseringen av det enkelte kontoret.
I tilfeller hvor et NAV-kontor selv ikke har tilstrekkelig med kompetanse til å kunne ivareta en brukers behov, må NAV-kontoret sørge for å hente inn kompetanse, og koordinere tjenesten til brukeren (…)
(Hvilket ikke ble etterkommet i min sak, da ledelsen i Nav på død og liv skulle sende meg tilbake til innklagede aktører i OPT på bakgrunn av min varsling)!
Og videre…
Ferdigheter.
- Veileder i NAV må sikre brukermedvirkning, og bruke metoder som gjør samarbeidet med bruker best mulig og som fremmer myndiggjøring av bruker (…)
Holdninger
Møtet mellom veileder i NAV og bruker skal bygge på respekt og empati.
NAV skal sikre brukerens rett til innflytelse og medvirkning, herunder forståelse av maktforholdet i relasjonen med bruker.
Møtet mellom veileder i NAV og bruker skal bygge på en etisk og forsvarlig standard (…)
(Jeg viser herunder til møtet jeg ble innkalt til med Raab & Fjeld i Nav 20.12.2007, der de med alle midler forsøker å konstruere meg til å være en “konfliktskaper” etter at jeg innklaget deres gode kollega i OPT Astrid Helle Kalland for trakassering, hvilket også var Kalland og hennes sjef (som ignorerte min varsling) store fokus vedrørende meg etter at Navledelsen hadde tilbakeført meg til disse):
Direktør Saglie, LO, NTL Enkelte utdrag fra noen av mailene jeg har sendt disse m.fl. med oppfordringer til stans av maktmisbruket fra Nav. Del.1.
5. Aktørers ansvar for kompetanseutvikling i NAV- kontorene
5.1 Sentralt nivå.
Arbeids- og velferdsdirektoratet (…) skal sikre kompetanseutvikling i NAV Trygd og Nav Arbeid som ikke skal etableres som NAV- kontor før på lengre sikt (…)
KS (Kommunenes Sentralforbund) er arbeidsgiver og interesseorganisasjon for kommunal sektor. KS er ikke et myndighetsorgan, men har inngått en rammeavtale med AID (Arbeids- og inkluderingsdepartementet).
Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV) og SHdir (Sosial- og helsedepartementet) har i samarbeid med KS ansvaret for at det tilbys relevante opplæringstiltak for NAV- kontorene (…)
5.4 Lokalt nivå.
KOMMUNEN
(…) Har eget ansvar å sørge for at de kommunalt ansatte i NAV-kontoret har tilstrekkelig kompetanse til å kunne utføre sitt arbeid på en faglig forsvarlig måte.
Dette er regulert i Lov om sosiale tjenester § 2-3 (…)
Kommuneadvokat Bodil Kristine Høstmælingen anførte i sitt tilsvar etter at rettssaken hadde startet i Tingretten at Kommunen ikke hadde oppfattet hva evt. trakassering hadde bestått i!
Det samme gjorde Regjeringsadvokaten (Se hovedside):
Funksjonsvurdering i attføringsbedrift
Fakta
Attføringsbedriftene har de siste to årene samarbeidet med Rikstrygdeverket om å utvikle et tilbud om funksjonsvurdering til ansatte i IA-virksomheter. Standarden som ble testet ut i Akershus, Oppland og Buskerud, ble landsdekkende 1. mai 2005.
Forutsetninger i attføringsbedriften
-
Plikter å stille en fast kontaktperson for hver arbeidstaker/-giver.
-
Tilgang på kompetanse innen pedagogikk, yrkesveiledning, ergonomi, aktuelle tester, helse- og sosialproblematikk samt gode kommunikasjonsferdigheter.
-
Plikter å stille varierte og hensiktsmessige arbeidsoppgaver til rådighet for arbeidstakeren.
-
Ansvarlig for at eksterne bedrifter som eventuelt benyttes i funksjonsvurderingen holder god faglig og miljømessig standard.
-
Arbeidstaker skal være kjent med og godkjenne sluttrapportens innhold.
-
Arbeidstaker og arbeidsgiver skal få anledning til å evaluere den gjennomførte funksjonsvurderingen.
-
Rapporten fra funksjonsvurderingen bygger på et kvalitetssikret dokumentasjonssystem.
AVSKJED AV OFFENTLIG TJENESTEMANN
Ot.prp. nr. 8 (2007-2008)
Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (skjerpende og formildende omstendigheter, folkemord, rikets selvstendighet, terrorhandlinger, ro, orden og sikkerhet, og offentlig myndighet)
9.17.2 Gjeldende rett
Straffeloven 1902 har en rekke straffebestemmelser som retter seg mot ulike former for misbruk av offentlig myndighet.
(…) Straffeloven 1902 § 120 rammer offentlige tjenestemenn som gir et offentlig dokument et uriktig innhold, for eksempel ved å anføre en usannhet i en protokoll. Skyldkravet er forsett. Straffen er tap av tjenesten eller fengsel inntil tre år. Dersom tjenestemannen har handlet i den hensikt å skaffe seg eller andre uberettiget vinning, er straffen fengsel inntil seks år.
Det følger av straffeloven 1902 § 123 at en offentlig tjenestemann kan straffes dersom han misbruker sin stilling til å krenke noens rett ved å foreta eller unnlate å utføre en tjenestehandling.
Skyldkravet er forsett. Overtredelse straffes med bot eller tap av tjenesten eller med fengsel inntil ett år. Dersom tjenestemannen har handlet i den hensikt å skaffe seg eller andre uberettiget vinning, eller han forsettlig har voldt betydelig skade eller rettskrenkelse, er straffen fengsel inntil fem år.
Etter straffeloven 1902 § 124 straffes en offentlig tjenestemann som rettsstridig benytter sin offentlige stilling til å få eller som forsøker å få noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe. Skyldkravet er forsett. Straffen er bot eller tap av tjenesten.
Straffeloven 1902 § 125 rammer ulike former for medvirkning. Bestemmelsen er rettet mot offentlige tjenestemenn som forleder eller tilskynder en underordnet eller en tjenestemann under hans oppsyn til å forbryte seg i tjenesten eller som bistår vedkommende eller vitende lar ham forbryte seg.
Videre rammer § 125 en offentlig tjenestemann som misbruker sin offentlige stilling til å tilskynde en annen offentlig tjenestemann til å forbryte seg i tjenesten eller som bistår vedkommende. Skyldkravet er forsett. Medvirkeren straffes etter samme straffebud som hovedgjerningspersonen. Bestemmelsen kommer til anvendelse selv om hovedgjerningspersonen ikke kan straffes.
Straffeloven 1902 § 324 rammer en offentlig tjenestemann som forsettlig unnlater å utføre sin tjenesteplikt, eller som på annen måte forsettlig overtrer tjenesteplikten.
Unnlatelsen er bare straffbar dersom tjenestemannen hadde en rimelig mulighet til å oppfylle plikten.
Videre straffes den som tross advarsel viser uaktsom forsømmelighet eller skjødesløshet ved utførelsen av sine tjenesteplikter. Advarselen må være gitt av en kompetent person, eventuelt kompetent påtalemyndighet. Tjenesteplikten er de gjøremålene som den ansatte er pålagt i medhold av lov eller instruks.
Straffen er bot eller tap av tjenesten. Etter annet ledd gjelder straffebudet alle som omfattes av lov om statens tjenestemenn, dvs. enhver statsansatt.
Paragraf 324 er lite brukt i praksis. Det reageres normalt tjenstlig mot denne typen handlinger, se for eksempel tjenestemannsloven §§ 14 og 15 (…)
Les også postene:
Direktørene i NAV var de siste som ønsket å hjelpe, da det var de som sto bak maktmisbruket
Når den menneskelige lovgivning avviker fra fornuften blir den ond. Den mister sin karakter av lov og blir snarere en form for vold
Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 5. Lov- og regelverk
http://bit.ly/xkWBVd
Sosialkontorets projisering - Tapet telefonsamtale med sosialleder Vildgun Steinhaugen hvor bekreftes underslag av klager og unnlatt bistand, samt lov-regel- og etikkbrudd som ledelse og ansatte ved Nav Nordstrand sosial har koordinert overfor meg i samarbeid med innklagede aktører fra Nav Arbeid de siste 3 1/2 år
http://bit.ly/AuljKL
På Nav med balltre – Del 2
http://bit.ly/x0cn7n
Rapport: Nav-saksbehandlere – Nav Nordstrand sosial:
Strategi for oppfølging av brukere i NAV, og Kompetanse i NAV- kontoret – Overordnede prinsipper og føringer
http://bit.ly/pjTyqQ
Nav – Henvisning til riktig myndighet og andre bestemmelser:
http://bit.ly/hzKFYB
Er etikken fraværende i offentlig forvaltning? Hvem kan bistå når tjenesteutøveren misbruker sin myndighet?
Individuell plan – Ansvar – Utarbeidelsen av planen skal skje gjennom et samarbeid mellom ulike tjenesteytere og etater:
Sosialtjenesten – Om å holde orden i eget hus. Hvordan blir brukeren møtt?
Sosialarbeideres holdninger: ”Vi vet hvordan du har det og det er greit for oss”
Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 7 – Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere (Forvaltningenes hjemmelagde regler)!
http://bit.ly/vZ5qgK
Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 5. Lov- og regelverk
http://bit.ly/xkWBVd
Listen over alle bloggposter:
Lik dette:
Bli den første til å like denne artikkelen.
Publisert i maktmisbruk, manipulering, Nav, Nyheter&Debatt, offentlige kontor, Politikk, Politikk, Samfunn, sosialkriminalitet, ukultur, vilkårlighet |
5 Kommentarer »
februar 4, 2010
Les også postene:
Nav – Hittil upubliserte tapede møtereferater tilknyttet klagesaken.
Tapet møtereferat av 02.07.2008 der innklaget aktør bruker mine funksjonshemminger mot meg:
Nav – Falsk forklaring (ordrett gjengitt) og grovt misbruk av stillingsposisjon, bidrar til og stanse Yrkesrettet Attføring:
How to cope with a female bully boss
“Holding Information back, is one of the Primary ways that women bully each other at work, not telling them, not giving them critical pieces of Information. So if you`re not recieving Information from someone, that is an aggressive Act!”
De første møtene ble gjennomført i en svært anspent og kunstig atmosfære naturlig nok, og jeg forventet at den egentlige agendaen bak det at jeg av direktør Saglie i Nav var tvunget inn i en såpass ufattelig maktovergrepssituasjon der jeg var nødt til å gå tilbake til, og forholde meg til to av de personene jeg hadde varslet ham og flere om at bedrev trakassering – og som alle hadde valgt og ignorere, før eller senere ville komme til syne.
I de to følgende postene, kan leses om bakgrunnen for tvangen:
Tapet møtereferat av 29.04.2008, med Nav Nordstrand Trygd:
Om meg -Bakgrunn og historie:
Referatet som følger, ble første gang offentliggjort på Aftenposten Debatt 15.06.2008, i artikkelserien jeg skrev: “Toppledelsen i NAV tier i hjel overgrepssak” i sin opprinnelige form.
I denne posten, er ytterligere informasjon lagt til, da jeg ikke orket å gå gjennom tapene en gang til, før mange år etterpå:
I første møtet, ble jeg møtt på en svært uventet og merkelig måte. Ø.Ø understreket blant annet sterkt – etter at han av en eller annen grunn hadde holdt ca. 15 minutters langt foredrag om seg selv og alle de suksessene han selv hadde avstedkommet i sitt liv, at ALLE som ble utplassert i Arbeidsmarkedstiltak som dette SELVFØLGELIG hadde KRAV PÅ en INDIVIDUELL behandling!
“En som jeg, skulle selvfølgelig ikke settes til å for eksempel arbeide i en kantine”!
Jeg fikk vite at jeg kunne velge akkurat det yrket og stedet jeg hadde ønske om og forutsetninger for å kunne arbeide, og at de samlet ville bistå meg som best de kunne for å oppnå dette.
Ø.Ø sa at han rent ut var til stede for å tilby meg sin omfattende kompetanse, og for å bidra med sin erfaring og sine kunnskaper for å kunne assistere meg på best mulig måte mot min vei mot et arbeide. Det var ingen grenser for utvist velvillighet og samlet ”støtte”!
Det ser altså ut til at jeg, av alle brukere, rent ut skal motta ”spesialbehandling”, heretter. Ø.Ø roser meg i tillegg opp i skyene, og forteller meg blant annet at jeg skriver og formulerer meg som han selv ”bare kan drømme om”!
Jeg forstår at dette kun er spill for galleriet.
Det som tar plass nå er naturstridig, og det vil kun være et tidsspørsmål før den tilsynelatende lovede ”skreddersydde kompetansen” – vanvittig nok bestående av innklagede aktører som må være alt annet enn uhildede parter i scenarioet, avslører sin egentlige agenda.
Jeg vet at hvert ord jeg sier, en hver ytring jeg kommer med, vil studeres nøye for å utløse et påskudd til å rapportere samstemte negative personkarakteristikker av meg.
Det er ingen tilfeldighet at NAV har vært urokkelige i sin beslutning om å ikke la meg få lov til å bytte tilrettelegger. Derfor svarer jeg for det meste til alt som blir ”forklart” meg; ”Javel, neivel, åja, nei og ja”.
De to første møtereferaqtene vises nede i følgende post:
Nav- Hittil upubliserte møtereferater tilknyttet klagesaken:
Etter kun to møter med denne tilnærmingen, så det ut til at Ø.Ø og NB hadde fått nok.
Nå skulle jeg ”røykes ut” og jeg starter med å vise til to mail som gikk mellom Kalland og meg av 06.06.2008 som blir relevant og merke seg knyttet opp mot hennes og sjefens falske forklaring om meg som bidro til og ta fra meg min yrkesrettede attføring samt husholdspenger på dagen, skrevet rett etter møtet NB hadde med meg 02.07.2008 (link 1) uten min viten, der hun avslutter med å si til meg at vi skal gå igjennom en del ting som hun har anbefalt meg å gjøre etter at hun kommer tilbake fra sommerferie (noe som selvsagt ikke bare var grovt villedende, men ren løgn).
I den falske rapporten skriver NB blant annet at jeg angivelig skal ha unnlatt og sende henne jobblogg (rapporten kan leses utdrag fra et stykke nede i postene jeg har linket til, nr. 2 og 3. Mitt tilsvar til rapporten står og lese litt nede i post 4:
1.
2.
3.
4.
06.06.2008 Mail fra Kalland: (…) Ser frem til jobbloggen din i dag!
06.06.2008 (Denne korrespondansen foregår over min MSN-mail)
Mitt tilsvar: (…) Forstår ingenting fordi du har sendt meg annen mail som jeg mottar, men begge ganger du har sendt meg jobblogg så har jeg ikke mottatt disse.
Her tar jeg med utdrag fra link 3 over, bloggposten: NAV – Hittil upubliserte tapede møtereferater tilknyttet klagesaken – andre møte hos OPT etter at ledelsen i Nav hadde tvunget meg å gå tilbake dit eller miste attføringen. Dette tok plass 04-06-2008:
(…) Jeg forteller NB at jeg ikke har mottatt jobbloggskjemaet over min e-mail.
NB; Men sist gang når du satt her, så sendte jeg deg det!
Jeg; Nei, den eneste mailen jeg hadde mottatt når jeg kom hjem den dagen, var mailen fra deg som du også sendte, at møtet var i dag 04.06.2008.
NB påstår fremdeles at hun sendte meg TO mail den dagen.
Jeg; Ja, men da får jeg bare gå hjem og sjekke en gang til, for da ligger den sikkert der
NB; Ja, men jeg kan sende deg den EN GANG TIL NÅ, jeg, – (og later som om hun gjør det).
Når jeg kommer hjem den dagen, ser jeg INGEN av jobbloggene noen av de to dagene hun angivelig skal ha sendt disse til min mail. De er IKKE der (…)
11.06.2008 Kl. 10:09:32 AM:
NB sender meg e-post på min vanlige email adresse i MSN slik hun alltid har gjort, og kommenterer noen søknader jeg hadde sendt inn tidligere.
Etter disse kommentarene, skriver hun det følgende:
“Ellers savner jeg svar på spørsmålene jeg stilte deg i ”to mailer 9/6” samt kopi av endringene du bør gjøre.
Ellers har det ingen hensikt at jeg kommer med endringsforslag”.
Jeg understreker at NB i dette sitt overnevnte tilsvar har skrevet min riktige mailadresse i MSN for hånd, og ikke trykket på noen “svarknapp” – (Les NBs “redegjøring” rundt hennes tema “svarknapp” senere i møtereferatet gjengitt i denne posten).
Jeg trodde derfor at det var en feilkobling i hjernen min da jeg nøye og flere ganger gikk igjennom disse TO mailene jeg fant, mottatt fra Kalland i MSN, ord for ord i de få setningene som sto der om og om igjen, uten å finne andre relevante spørsmål enn at NB spør om jeg har sendt inn søknaden (den siste) enda og ber meg vente med det, da hun skal lese den i løpet av dagen. Der svarer jeg ”OK”.
Jeg gir NB tilsvar kl. 10:43 samme dag: “(…) Du sier du ikke har mottatt svar fra meg i dag på dine stilte spørsmål i to mailer fra 9/6, men det har du. Du spør om utlysningstekst som jeg sendte, og denne sender du faktisk tilbake til meg i din andre mail med spørsmål etterpå, og bekrefter således at du har mottatt den.
Det eneste spørsmålet du gir meg for å besvare er (…) vent med å sende den. (Denne jobbsøknaden).
Jeg svarer deg: “OK”. Hvis det allikevel er noe jeg fremdeles har oversett, ber jeg deg opplyse utførlig om dette i dag.
NB responderer deretter samme dag Kl. 12:49:16 PM helt uanfektet at hun har spurt meg om flere ting, blant annet hvordan det går med referanse, og skriver så:
“Les mailene en gang til så du ser hva jeg ønsker belyst”.
(Jeg minner om at all denne kommunikasjonen foregår på e- posten som jeg til vanlig bruker i MSN)
Jeg mottar slett ikke svar fra Kalland denne gangen.
Sent på kvelden finner jeg ved en ren tilfeldighet en TREDJE mail av 9/6 sendt fra NB til meg i – nettopp Outlook (en e-mail som jeg tidligere i møte med hene har forklart at jeg sjelden bruker på grunn av at programmet av en eller annen grunn får datasystemet i ubalanse hvis jeg bruker det til annet enn å sende vedlegg i søknader) – med flere spørsmål og forslag til endringer fra NB.
NB oppgav heller aldri noen steder til meg at hun hadde sendt meg TRE email 9/6.
Hun fremhever derimot skriftlig at hun har sendt meg TO mailer! (Les utdrag fra e-post over).
NB avslutter mailen som hun plutselig har valgt å sende til min mail i Outlook med:
”Ser at du har 2 mailadresser. Hvilken adresse vil du at jeg skal sende mail til i fremtiden? Jeg ønsker å forholde meg til en adresse SÅ JEG VET AT DET JEG SENDER BLIR LEST”!…
Her vises all tekst i de TO mailene Kalland vitterlig sendte meg mandag 09.06.2008 (Det skjer noe galt med teksten når jeg kopierer fra MSN):
Monday, June 09, 2008 1:33:10 PM
Det er riktig at du ikke kan skrive logg i teksten, men bra at du fikk opp vedlegget.
Vi har avtale 12/6 kl. 12.
Det er bra at du sendte søknadsteksten. Jeg bruker ikke tid på å lete opp annonsene, den jobben skal du gjøre selv.
Med vennlig hilsen
Oslo Produksjon og Tjenester AS
Astrid I. Helle Kalland
Avdelingssjef Attføring
Monday, June 09, 2008 1:48:31:PM
Et lite spørsmål. Har du sendt søknaden? Jeg skal lese søknaden i løpet av dagen så vent med å sende den.
Med vennlig hilsen
Oslo Produksjon og Tjenester AS
Astrid I. Helle Kalland
Avdelingssjef Attføring
På møtet neste gang 12.06, forteller NB at hun har printet ut masse arbeidsgivere til meg.
Ø.Ø fremhever mange potensielle arbeidsgivere som de har funnet, og sier at de således ”har gjort en liten hjemmelekse for meg, begge to”… hva han nå enn mente med det, men jeg takket så mye.
NB ramser opp tre stillinger jeg har søkt som jeg har sendt henne.
(Det følgende utsagnet fra NB under her blir spesielt viktig å merke seg, i forhold til hva hun videre påstår i dette møtet):
NB spør meg om jeg har gjort “noe med de endringene hun hadde foreslått for meg“. (Her sikter hun til de foreslåtte endringene hun valgte og sende meg til gal mailadresse).
Jeg: Nei det var der jeg ble så forundret, fordi du skriver jo til meg at du sendte meg to mail den 09.06.
NB: Ja.
Jeg: Og de to mailene de har jeg jo fått – til den riktige mailadressen min som jeg alltid bruker, så det som forundret meg var at du tok alle de fleste og viktigste spørsmålene og satte i en helt annen mail som du vet at jeg ikke bruker.
NB: Nei du skjønner – det var også et av de spørsmålene: “Hvilken mailadresse“… Jeg har fått mail fra deg fra to forskjellige mailadresser og det oppdaget jeg ved en tilfeldighet.
Og derfor så ville jeg spørre deg – hvilken mailadresse er det jeg skal bruke.
Jeg: Det som forundrer meg, er at du hele ni ganger har svart meg på min riktige mail,…
NB: Jo med det er fordi at jeg svarer ofte på når du sender meg en uansett hvem det er så trykker jeg alltid på svarknappen stort sett.
Og så ved en tilfeldighet så oppdager jeg at OJ – du har jo to mailadresser.
Jeg: Du sendte meg jo også i tillegg til de ni mailene så sendte du meg de to mailene som du påsto at du hadde sendt til meg og som jeg fikk på riktig mailadresse.
Og som sagt – i de siste viktige spørsmålene, der spør du også hvilke av disse mailene skal jeg sende til i en mailadresse jeg aldri bruker, og det står for meg som veldig merkelig.
Hvorfor kunne du ikke spurt etter mailadressen som jeg til vanlig bruker og som du hadde svart på også den dagen to ganger?
NB: Ja men jeg sier det: Jeg oppdaget ved en tilfeldighet atte du har sendt meg mailer på to forskjellige adresser. Fra to forskjellige adresser.
Jeg: Ja hvis du forstår hva jeg sier til deg nå, så gir det ingen mening for meg – at du plutselig skal stille spørsmål i en e-mail som jeg omtrent aldri har brukt og som du aldri omtrent har sendt meg – jeg vet ikke om du har sendt meg svar der før? I det hele tatt?
NB: Men jeg har jo fått den mailadressen fordi du har sendt meg noe på den, og så sier jeg – Jeg oppdaget ved en tilfeldighet atte du hadde to mailadresser.
Og jeg la ikke merke til da, om jeg sendte til den ene eller den andre. Jeg svarte deg på en mail du hadde sendt til meg. Og da vil jeg ha klarhet fordi du sender meg fra to, så ville jeg - og jeg tenkte på det fordi du sa du hadde ikke fått den derre jobbloggen, vettu – så tenkte jeg kanskje jeg har sendt den til den ene mailadressen som du ikke bruker så ofte.
Jeg: Det har du heller ikke.
NB: Siden du ikke hadde mottatt det så tenkte jeg jeg kunne prøve å finne ut av hva er årsaken til at du ikke har fått de, ikke sant? Så det var kun et spørsmål for å oppklare sånn at det ikke blir sånn atte jeg sender til både den ene og den andre, og så leser du bare den ene og så blir det bare tull for det atte…
Jeg: Jeg hører hva du sier, men du forstår hvorfor jeg synes at det er veldig merkelig også – kanskje…
NB: Nei jeg synes ikke det er rart at jeg spør - jeg syns ikke det er rart. Jeg svarer ofte på mailer, da trykker jeg på svarknappen
Jeg: Men du hadde jo svart hele tiden på den andre riktige mailen, sier jo jeg.
NB: Jamen jeg vet ikke når..
Jeg: Åtte ganger også den samme dagen – til riktig mail, og så stiller du meg dette spørsmålet her i den mailen jeg omtrent aldri bruker sånn som vi aldri kommuniserer med hverandre, så derfor så syns jeg at det var merkelig.
NB: Næmmen du… Jeg syns ikke det er noe merkelig, jeg!
(Jeg innskyter: NB sendte meg to mail på min MSN-mail, forut for den TREDJE mailen som hun ikke tilkjennega noen steder at hun også hadde sendt meg på den datoen – og det til en annen e-post adresse som jeg svært sjelden bruker.
Selv etter at jeg skriftlig den dagen ba NB om å gi meg utførlige opplysninger rundt hva jeg hadde oversett siden jeg ikke klarte å finne de angivelige spørsmålene og endringene hun gjentatte ganger skrev og ba meg om å gjøre – svarte hun meg ikke.
Hun ga meg aldri opplysninger om at jeg måtte sjekke den andre mailen min fordi hun plutselig hadde valgt å sende instrukser over både mailen vi til da hele tolv ganger hadde benyttet, og over til mailen jeg nær sagt aldri benyttet eller sjekket.
Vi hadde jo til alt overmål kommunisert flere ganger over min vanlige mail samme dag.
Selv etter gjentatte mail fra meg der jeg skrev at jeg ikke fant det NB etterspurte fordi jeg selvsagt ønsket å gjøre det hun påla meg i sine mail, tilkjennega hun dette for meg.
Derfor lot jeg ikke dette ligge, selv etter NBs standhaftighet i sine monotone innøvde repetisjoner av “Jeg oppdaget ved en tilfeldighet” – i møtet denne dagen.
(I alle jobbsøknadene NB har mottatt fra meg, står altså KUN oppført min MSN- mailadresse, det samme i den kontaktinfo jeg skriftlig har oppgitt til både NAV og OPT. Jeg har aldri oppgitt skriftlig Outlook- adressen noen verdens steder).
Da spør Ø.Ø meg: ”Hva er bakgrunnen for din reaksjon på dette, det skulle jeg gjerne likt å vite”!
Jeg: Skulle du det? Ja det skulle ikke forundre meg… Jeg synes at det var en merkelig og selvmotsigende handling som virket veldig merkelig rett og slett – ubehagelig.
Ø.Ø svarer; ”Ubehagelig?” – ”At du har to mailadresser”?…
Jeg: Nei, men at Kalland valgte og gjøre det på den måten hun gjorde, for da ville jo disse ubehagelige spørsmålene komme litt opp – “hvorfor valgte du å gjøre akkurat det”.
Ø.Ø: Det fatter jeg ikke.
Jeg: Nei. Men da dropper vi det rett og slett.
NB: Så tenkte jeg de derre spørsmålene.
Nå tok jeg ikke opp det med – jeg svarte deg ikke på den derre mailen i går, fordi jeg tenkte det er så dumt og svare – det er mye lettere å ta det muntlig.
Men de spørsmålene da..
Jeg: For du sendte meg jo faktisk to mail som du skriver på den riktige mailadressen (MSN), så derfor skjønte jo ikke jeg noen ting. Og når jeg mottok disse to mailene fra deg, se her – første mail og annen mail, det var de to mailer du sa du hadde skrevet – (Jeg gir NB mailene her, som jeg hadde printet ut) – OG til riktig e-postadresse. Så reflekterte jo ikke jeg at det kunne ligge en tredje mail – for det hadde du ikke tilkjennegitt.
NB: Men den jeg sendte deg med de spørsmålene, den har jeg sendt til…
Jeg: Til feil adresse!
NB: Der har du sendt til meg fra den derre online-adressen. Og så hadde du en kopi til den (MSN)-adressen og så bare trykte jeg på svarknappen. Men nå er vi ferdig med det der!
Jeg: Nei det er en ting til jeg har lyst til å si.
Da sendte jeg deg svar klokken 10:43 (i MSN), og der tilkjennegir jo jeg at jeg har ikke sett andre spørsmål enn det ene du stilte hvor jeg svarte deg OK, og spør “hvis det er noe jeg fremdeles har oversett, så ber jeg deg opplyse utførlig om dette i dag”.
Og dermed så skriver jo ikke du at “kanskje jeg har – jeg har jo sendt en e-mail til en annen mailadresse, kunne jo du skrevet da.
“Er det den du ikke har fått”?
Jeg mottok jo ikke noen tilbakemelding på det, så derfor synes jeg at det er spesielt rart.
NB: Nei men Jeanine.
Det er.. altså.. jeg – når jeg trykker på svarknappen så legger ikke jeg merke til mailadressen …
Jeg: Nei du svarer ikke – nå skjønner ikke du spørsmålet mitt tror jeg. Jeg skriver at “hvis det er noe jeg fremdeles har oversett, ber jeg deg opplyse utførlig om dette i dag”.
Og her tilkjennegjør jo jeg at det eneste spørsmålet jeg har mottatt fra deg er “Vent med å sende denne jobbsøknaden” og jeg svarer deg “OK”.
Så derfor så synes jeg kanskje at du burde ha tatt tak i det at oj, jeg har også sendt det til en annen e-mailadresse – kan det være at den ligger der! Da hadde jo jeg forstått dette, men det gjorde du ikke. Du svarte meg ikke på det i det hele tatt.
NB: Nei vi snakker forbi hverandre!
Vi gjør det altså!
Jeg tror jeg skjønner hva du mener, men vi snakker forbi hverandre.
Jeg svarer på det jeg mener du spør meg om, så tror jeg du legger mere i det enn jeg gjør!
Jeg: Nei, det blir helt feil.
NB: Men kan vi ikke heller ta de derre spørsmålene Jeanine! For det er jo en filleting syns jeg, at jeg spør deg hvilken mailadresse! Hvis (MSN)-adressen er den du bruker mest, så sender jeg deg nå alt til den.
Skal vi si det sånn?
Jeg: Ja.
(Jeg vil påpeke i forbindelse med dette, at det var flere ”lignende” hendelser – på den måten at de kan være vanskelig å konkretisere i kort forklaring men som opplevdes som merkelige og ubehagelige, som tok plass flere ganger og over tid, forut for den gangen jeg valgte å varsle Direktøren om trakassering fra hans ansatte (NB) over hele 9-11. sider.
Majoriteten av denne opptredenen som jeg på det sterkeste opplevde som manipulering og trakassering, ønsket jeg ikke å publisere (bortsett fra en hendelse beskrevet tidligere i denne tråden med hele to vitner til stede) – på grunn av at jeg ikke hadde ønske om å utlevere alt av NBs opptreden offentlig og i detalj for en eventuell fremtidig identifisering, men kun håpet på å få i stand et bytte av tilrettelegger).
Nå stiller saken seg helt annerledes.
Vi går over til referansespørsmål og en av mine søknader på et arbeid som blant annet dreier seg om webpublisering, hvor NB riktig nok påpeker at jeg tar med at jeg har publisert kronikker på nettet.
I tilknytning til dette, foreslår hun at jeg jo kan legge ved en link til dette i jobbsøknaden, fordi da underbygger jeg det jeg sier.
REFERAT FORTSETTER:
Ø.Ø innskyter akkurat da:
”Unnskyld meg, men er dette kronikker du har fått penger for å skrive fra et eller annet medium eller”?
Jeg svarer benektende og sier at jeg ikke vet om jeg skal kalle det innlegg eller kronikker, hva er forskjellen? Ø.Ø svarer at ”når man skriver sånn, så er det jo stort sett noe som man blir spurt om å skrive”. Han fortsetter med å si at de få gangene han selv har skrevet, så har han fått penger for det.
NB spør meg tilforlatelig om ikke kronikker ofte er noe som er i avisene på lørdager spesielt?
Hun forklarer meg videre at hvis jeg har noen gode kronikker eller innlegg eller hva man kaller det som er blitt publisert, da ville hun kanskje lagt ved en link til disse til arbeidsgivere på grunn av at jeg ikke hadde så stor arbeidserfaring.
”SÅ DETTE ER NOE DU KAN VISE TIL; ”SÅ GOD ER JEG”!
”En som har hatt lang arbeidserfaring, hadde IKKE behøvd å gjøre det”!
Fra Toppledelsen i NAV tier i hjel overgrepssak
Dette er enda et stort overtramp og misbruk av myndighet fra “tilrettelegger”, da hun her bare sitter og jatter med meg over sin viten om denne debatten, uten og enda avsløre at de sitter inne med kjennskap til den. Det kommer frem senere. Hun er såpass uprofesjonell at hun til alt overmål foreslår for meg som hun er ment å bistå, at det rent ut vil være lurt av meg å lenke denne til min CV når jeg skal søke jobb!
|
NB fortsetter med å si at i denne jobbsøknaden (en av de tre jeg hadde sendt henne), ”ville hun ha tatt med et eksempel over hva det er jeg gjør på nettet”, men at alt dette er kun forslag og anbefalinger, og at jeg må gjøre som jeg vil.
Vi snakker videre om flere ting vedrørende vedlegg og mine vanskeligheter med å få sendt flere av disse samtidig. Jeg spør om hun kan vise meg hvordan dette gjøres, nå når jeg er her.
Her svarer NB at det kan hun ikke, fordi det ikke gikk an på grunn av (et eller annet jeg ikke forstod).
Ø.Ø foreslår at jeg heller kan gå bort på NAV- kontoret, “så kan sikkert en av de som jobber der, hjelpe meg”!
Jeg påpeker at de andre to søknadene jeg hadde sendt denne uken hadde sett greie ut etter det jeg forstod? NB svarer bekreftende, men legger til at det skal holde hardt at jeg vil komme med i betraktning til den ene stillingen i Frelsesarmeen da hun mente at jeg ikke hadde nok kompetanse for denne.
Jeg svarer at jeg er uenig, siden arbeidsgiver hadde skrevet følgende; ”Oppfyller du ikke alt men synes du passer, så søk likevel”.
Vi diskuterer forventet antall søknader jeg skal sende i uken, og de kommer opp med mellom 10 og 15 stk.
Ø.Ø innskyter at han var så heldig å ha et stort nettverk da han i sin tid holdt på med dette, hvor hans antall søknader var oppe i 6- 10 HVER DAG, noe som ble kronet med suksess. Han fortsatte deretter å si, at man nok ikke kunne sammenligne mellom han og meg, “siden han hadde større nettverk enn meg!”
Så fulgte et foredrag til meg om å ”stå på”, og at jeg måtte vite at han og NB hadde støttet meg ved å gi meg databaseopplysninger osv.osv. Ø.Ø forklarte at jeg måtte kunne klare å sette meg tøffe målsettinger ”etter å ha tenkt meg litt om”, og at jeg da ville gjøre meg selv en stor tjeneste. Jeg bare svarte ja til alt han sa, og lot ham holde på.
NB spør deretter om jeg kanskje t.o.m kan klare å ØKE antall jobbsøknader i uka? Kunne jeg sette et tall selv? Jeg svarer at dette vil avhenge av hvor mange jobber som er relevante og som til en hver tid er der.
Hun fremhever da av en eller annen grunn alt Ø.Ø har sagt, og spør meg igjen om jeg kan klare å sende enda flere enn 10 – 15 søknader i uken. Jeg svarer bekreftende, ”hvis det finnes så mange relevante stillinger”.
Ø.Ø sier at han har lest mine søknader og at jeg nærmer meg noe som han synes at er bra, men at jeg må tilpasse mine søknader til hver enkelt som skal motta disse. Jeg svarer at jeg forstår det og at jeg trodde at jeg hadde gjort det, men han svarer bare at jeg driver og henviser til min studietid og at jeg kommer inn på dette med ”estetikk” og sånt”.
Ø.Ø mente at dette var unødvendig å opplyse om hver gang, og anbefalte meg sterkt om å omformulere denne frasen som han sa at han mente at ”jeg sikkert hadde funnet i et manuskript på nettet”! Her underminerer og latterliggjør han mine reelle og sterkeste sider som jeg berettiget har opplyst om i mine søknader.
Dette er også selvmotsigende, for i forrige møte forklarte Ø.Ø meg at jeg var for forsiktig med det å fremheve meg selv i søknadene, jeg skulle derimot trå til, og fortelle om hva jeg virkelig sto for. Nå sa han at jeg også skulle omformulere andre ting som jeg jo ”hadde formulert helt greitt hittil”, men ”det var for min egen utviklings skyld, det at jeg på den måten ville kunne tilegne meg ”skrivetrening” i det å omformulere presentasjonen av meg selv for ulike arbeidsgivere”.
Hvorfor sier han det når han tidligere har fortalt meg at jeg skriver ”slik han bare kan drømme om?
NB supplerte ham med å vise til det jeg konkret har skrevet i søknadene om at jeg har en utpreget estetisk og visuell sans med et blikk for detaljer, forklarte meg en gang til at jeg ikke trengte å ta med dette i alle søknadene, og henviste spesielt til den ene.
Dette var jeg uenig i, og påpekte at en del av stillingsinnholdet i alle søknadene jeg hadde sendt inn, var å publisere på web. Derfor anså jeg det for relevant å ha med disse opplysningene også her, på grunn av at arbeidsgiver ville ha nytte av denne ferdigheten i tilknytning til at den som skulle ansettes også skulle være webansvarlig, og burde inneha kunnskap om hvordan man på best mulig måte formidler et visuelt tiltalende produkt som selger og som firmaet følgelig er tjent med.
NB fremhevet enda en gang viktigheten av å tilpasse søknadene til hver enkelt arbeidsgiver, og jeg svarte at jeg syntes at mitt utsagn var viktig å opplyse en hver bedrift om, som søker etter ansatte som skal drive med webpublisering.
Det sa NB seg enig i, men uttalte enda en gang at jeg skulle omformulere for hver søknad jeg sendte inn, for å gi meg selv en ”egentjening” i det å formulere meg.
Hun viste deretter enda en gang til akkurat det som Ø.Ø nettopp hadde forklart meg, at jeg skulle fortelle om meg selv på mange ulike måter etter hvem som var mottakeren slik at jeg ikke brukte den samme setningen om igjen, selv om setningen var god.
Jeg sa at det ville bli vanskelig å omformulere store deler av søknaden hver gang, når det var snakk om at jeg skulle forsøke å sende ut langt over 15 søknader i uken.
NB fortsetter med å si at jeg hele tiden måtte tenke på hvem mottakeren av søknaden er.
Jeg svarte at dette visste jeg godt, og mente at jeg hadde tilpasset dette i disse søknadene som jeg så på som gjennomtenkte og spurte om hun kunne gi et konkret eksempel på et sted der dette ikke var gjort.
Nei, det kunne hun ikke.
NB fortsatte deretter gjentatte ganger, med å terpe på at omformulering var viktig.
Jeg fortalte at jeg hadde begrenset jobberfaring (på grunn av mange års sykdom og operasjoner tidligere), og derfor ikke hadde den helt store kreative scenen å boltre meg på, hva flere svært ulike historier til forskjellige arbeidsgivere angikk. (Elementære ting som at jeg ikke behøver å fremheve min dans- og dramaerfaring hvis jeg søker jobb i en fiskebutikk, forstår jo til og med jeg).NB kom da med et utsagn som jeg fant helt absurd;
”Jeanine, du skal da ikke behøve å FORSVARE DEG nå”!
Jeg svarer at jeg overhodet ikke hadde ”forsvart” meg, jeg hadde kommet med en konkret opplysning.
NB svarer at ja, men dette var bare et forslag fra henne og det var et forslag fra Ø.Ø, og at jeg jo måtte gjøre det jeg selv ville, men “hadde hun vært meg” så ”hadde jeg hørt på ham, ”for han har erfaring”!
Ø.Ø sier at han håper at jeg kan komme meg inn i en jobb som jeg kan beholde og forklarer en god del rundt motgang, maktstrukturer og hierarkier i jobbsammenheng hvor man alltid må rette seg etter det lederne sier, hvorpå NB støtter ham i dette og forklarer meg i omstendelige vendinger at selv er hun ikke alltid enig med Ø.Ø, men hun må mange ganger rette seg etter ham likevel fordi han er hennes sjef, osv. osv.
De bearbeider meg grundig, og gjør et stort nummer ut av denne sørgelige og uverdige forestillingen før den egentlige agendaen bak denne tilnærmingsmåten avslører seg;
Ø.Ø spør meg rett ut; ”Hvordan håndterer DU motgang egentlig”?
Jeg vet hva som vil komme, men svarer bare at jeg har klart meg utrolig bra til tross for mye motgang, dødsfall og tragedier opplevd gjennom et langt liv.
Ø.Ø utviser ingen empati eller forsøker å kommunisere litt rundt dette jeg forteller. Han overser dette fullstendig, og responderer; ”Men nå som vi sitter her, så er du ganske så på tå hev overfor små og ubetydelige kommentarer”!
Jeg sier ja vel, og at jeg opplever at jeg bare har uttrykket mine meninger på en saklig måte.
Ø.Ø; Men det kan komme til en situasjon der du ikke blir hørt, og der du egentlig vil tape, fordi det finnes mange forskjellige maktkonsentrasjoner på forskjellige jobber.
Og for å si det rett ut, – så virker det på meg som om du reagerer veldig!
Jeg; På hva da?
Ø.Ø; På blant annet disse småtingene vi har snakket om.
Jeg: Kan du gi meg et konkret eksempel, for nå forstår jeg ikke hva du mener?
Ø.Ø; Ja, men dette er jo noe med punkt 1: Du bruker mye den samme teksten”. ”Punkt 2, er…
Jeg; Nå forstod jeg ikke hva du mente i punkt 1, knyttet til det du sa.
Ø.Ø; ”Jo fordi du skreddersyr den ikke til den du søker hos, mener JEG, og DU mener noe annet”.
Jeg; ”Hvorfor mener du således at jeg reagerer ”for sterkt” på ting”?
Ø.Ø; ”Jo, for i et samspill hos en arbeidsgiver, så er samspillet å lytte, og komme med nye forslag.
Det er en viktig egenskap.
Jeg; Jeg tok jo ikke og avbrøt deg.
Ø.Ø; Det virker som du har et REAKSJONSMØNSTER som du må ha litt vakt på!
Jeg; ReaksjonsMØNSTER ????????????????????????????? ???????????????????????
Ø.Ø; Ja, du kan komme i bedrifter hvor dette er VANSKELIG, altså.
At du kommer inn i maktstrukturer hvor du tenker at søren heller, dette har jeg ikke lyst til å gjøre, men så må du gjøre det likevel”!
I den samtalen vi har hatt, så ba jeg deg tilpasse teksten til den du søker hos.
Jeg; Ja, og det lyttet jeg jo til.
Ø.Ø; Ja, men vi fant jo ut at du jo ikke gjorde det likevel, dette med ”estetikk” du pratet om og sånt!
Så mitt råd til deg; Det kommer ganske mange sånne situasjoner i en arbeidssituasjon, og da må man LYTTE, og ikke være AGGRESSIV, for det oppfattet jeg jo at du var overfor NB vedrørende disse to mailene som du ikke skjønte spørsmålsstillingen rundt og så videre.
Så jeg tror at du skal svelge en del inn i deg selv, jeg og tenke at: Å, var det sånn!
Fordi dette var jo småtteri, det var jo peanuts det at du hadde to mailadresser!
Jeg; Det var ikke det som var problemstillingen her.
Ø.Ø; NÅ BEGYNNER DU MED DENNE DISKUSJONEN IGJEN, men DU er nødt for å svelge littegrann av diskusjon, og ikke ta ALT, for da blir det vanskelig for deg i en konkret arbeidssituasjon.
Jeg; (ler) og sier – Ja da tror jeg at jeg skal holde munn, jeg, for dette kan bli skikkelig stygt.
Ø.Ø; Ja, men da ER du jo ”sånn”, da!
Jeg; Jeg er jo ”sånn” HVA?
Dette spørsmålet velger Ø.Ø å respondere på slik;
Ø.Ø; Jeg vil jo spørre deg om disse ”kronikkene” som du snakker om – Er det disse bloggene hvor du henger ut meg, OPT og NB?
Jeg; Jeg har skrevet om dere der, hvorfor spør du om det? Har dere lest det?
Ø.Ø; Ja, vi har lest ALT om deg, og dette underbygger jo det jeg sier – at ”hvis du får motbør i disse bloggene, så ønsker ikke du å snakke mer med vedkommende, for vi har jo sett at du har fått motbør!
Jeg; Jeg har fått noen usaklige kommentarer som grenser til rasende personangrep
ØØ; Som DU kaller usaklige
Jeg; Ja
(og her dreier Stenberg samtalen inn på sin egen bedrift);
Ø.Ø: Hvor saklig har DU vært i omtalen av OPT for eksempel? – Av NB?
Jeg; Jeg har kun beskrevet fakta!
Ø.Ø; Nei, det har du ikke gjort!
Jeg; Hva er det jeg skriver som er usant?
Ø.Ø; Du kaller NB for en overgriper!
Jeg; Det har jeg svart på når folk for eksempel spør om det er seksuelt motivert, noe det absolutt ikke er.
”Overgrep” er en sekkebetegnelse på trakassering, mobbing, hersketeknikker, maktovergrep, alt man kan oppleve, men kanskje ”overgriper” allikevel er et helt feil ord å bruke, det skal jeg ta.
Men en som trakasserer og manipulerer, ja det vil jeg si, men jeg har ikke nevnt navn.
”Men nå er det vel full ytringsfrihet her i landet, og hvis Aftenposten hadde ment at jeg hadde skrevet ting her som ikke passet seg, så hadde vel de tatt og slettet dette”.
Begge svarer meg at de har opplevd det jeg skriver som en stor belastning og at de følte seg uthengt, men sa at de likevel ville la meg ”få lov til å ”holde på” selv om – som de understreket – de hadde mulighet til å gå til ledelsen i avisen og få stanset min informasjon på grunn av de påkjenninger de selv mente seg utsatt for!
(Og artikkelserien ble jo udiskutabelt stanset få uker etter - 14.07.2008 - permanent!):
Her må jeg innskyte at etter mine tydelige utsagn om hva Kalland utsetter meg for i møtene med henne, så bør det legges merke til at Kalland og hennes sjef overhodet ikke blir bekymret eller overrasket.
De forsøker ikke på noen som helst måte og gå inn i noen dialog rundt det jeg opplyser om, og kartlegge hva det er som gjør at jeg har denne negative opplevelsen.
Det er mer enn spesielt, og underbygger sterkt at de selv er svært bevisste på hva det er de bedriver.
Her debatteres overhodet ikke rundt hvordan jeg opplever tiltaket- at jeg har funnet det såpass belastende at jeg valgte å gå ut og opplyse om det når ledelsen i Nav ikke reagerte på min varsling.
I stedet dreies fokuset umiddelbart over på dem selv og den belastning de har opplevd ved at jeg har gått ut offentlig og beskrevet forholdene.
På Aftenposten debatt kunne jeg til alt overmål på langt nær ikke ta med alt som var skjedd, da jeg ble kraftig sensurert, fikk flere advarsler av debattledelsen som til slutt sperret tråden for godt rett etter at jeg hadde utlevert både et møtereferat til med Kalland og meg, samt en tapet telefonsamtale med min saksbehandler på Nav – Eirin Bjerke, som tilkjennega for meg at hun behandlet min klagesak på dem direkte ut fra min “blogg” hun kalte debatten jeg hadde startet i avisen - “Toppledelsen i Nav tier i hjel overgrepssak”:
Forbindelser mellom Kalland, Bjerke, Raab, Fjeld og ellers alle aktører i Nav og OPT.
Deres samkjørte intrigemakeri som gikk ut på å konstruere meg til å være en særdeles” vanskelig bruker” som de skulle ha til å passe inn i et spesielt konfliktmønster – hvilket mer enn godt nok underbygges i dette innlegget, kan leses rett etter de to møtereferatene i denne posten:
Nav- Hittil upubliserte møtereferater tilknyttet klagesaken:
Forbindelsene strekker seg inn til saksbehandlere, ledelse og konsulent ved Nordstrand Sosialsenter dit jeg ble overført med øyeblikkelig virkning, etter OPTs falske rapport.
Det er ikke i seg selv underlig at Nav Arbeid og sosialdelen samarbeider, men når man på opptak hører at de som står ansvarlig for å hjelpe meg på sosialen i 2008 (siste kontor som ble lagt under Nav i desember 2010) responderer på min varsling om ulovlig saksbehandling hos navngitte aktører på Nav Arbeid og jeg ber om hjelp for dette, er deres første urovekkende reaksjon:
Så det er “Ingrid og Eirin” som har vært dine saksbehandlere…
Deretter blir all hjelp unnlatt, og flere uker av mitt livsopphold “forsvinner” etter at aktørene har fått vite at jeg har vært akuttinnlagt ved Ullevål tre ganger.
Jeg får delt opp livsoppholdet i ukerater som gjør at jeg ligger 470 kroner under minste sosialhjelps norm hver måned, veiledningsplikten blir brutt, avtaler blir brutt, møtereferat blir underslått og makulert og klager på ledelsen ved sosialkontoret arkivert hos Bydelsdirektør Per Johannessen (sosiallederens sjef) uten behandling!:
Når utbredt ukultur og kameraderi utgjør selve limet og de overordnede føringene i Forvaltningen.
Del 5
Del 6
Det var ØØ – direktør Trond Stenberg jeg først sendte inn en omfattende klage på hans ansatte – Kalland og ba om bytte av tilrettelegger, hvorpå han gir meg tilsvar per brev 23.11.2007:
(…) Når det gjelder noe av klagens innhold oppfatter jeg at du i flere sammenhenger berører forhold som tangerer Astrid Helle Kallands personlighet på en negativ måte.
De forholdene vil jeg avvise.
Ellers kan jeg ikke se at Astrid Helle Kalland har opptrådt på en annen måte enn den man til daglig opplever i arbeidslivet.
Jeg beklager at du har opplevd tiltaket slik du beskriver, men kan dessverre ikke imøtekomme ditt krav”.
Allikevel utøver de sjikane som går mot det helt utenkelige, og oppkonstruerer en rekke graverende dårlige trekk ved min personlighet i dette møtet.
Hva jeg synes om det, kommer frem i blant annet denne debatten som jeg startet i Aftenposten på side 2:
Slik kveler NAV kritikken de gjøres kjent med:
Kopi av overnevnte brev samt ytterligere varsling om forholdene til ledelsen i Nav, ble møtt med innkalling til møte med distriktsarbeissjef June M. Fjeld og min daværende saksbehandler i Nav – Ingrid Raab i slutten av desember 2007 som står og lese (Både deres og min versjon) i denne posten som også viser omfattende varsling til meg i mail til både direktørene Torild Lien Utvik og Tor Saglie i Nav, samt til en god rekke andre makttopper):
Mailutveksling mellom bl.a saksbehandler og meg med kopi til Navledelsen:
Nav stanser attføring på bakgrunn av falsk forklaring, og legeerklæring som attesterer at deres maktmisbruk har medført forverring av helsetilstand. Flere mail i saken:
(Møtereferatet fortsetter):
Jeg; Møtene har jo gått greitt for seg frem til nå hvor dere velger å tilkjennegi hva det er dere faktisk vil frem til.
Dere forsøker å konstruere meg til å være en person som skal ”passe inn i et spesielt konfliktmønster”!
Jeg har jo forstått at det til slutt ville komme til dette her, og jeg er satt i en forferdelig ubehagelig situasjon.
Jeg har ikke lyst til å være her i det hele tatt, men jeg MÅ, for å ikke miste livsopphold og tak over hodet.
Ø.Ø; Det har jeg FULL respekt for Jeanine, og derfor hadde det vært fint om DU hadde hatt litt respekt for at vi prøver å hjelpe deg selv om vi vet så mye om deg!
Og når du kommer i en arbeidssituasjon, så er det VERRE ting enn det vi har sittet og snakket om her i 5 minutter som vil skje på den jobben du kommer.
Det må du bare REGNE MED!
HVORDAN OPPLEVER DU DA DET, DET ER MITT SPØRSMÅL!
Arbeidsgiver eier jo uttrykket uansett, og DU blir bare en ansatt.
De vanskeligheter DU KOMMER OPP I i arbeidssituasjonen, der MÅ du prøve å tenke litt, altså!
Jeg; Men jeg vet da ikke hva du TAR meg for???
Selvfølgelig skal jeg da oppføre meg korrekt i en arbeidssituasjon og ta i mot instrukser og svare greit til mennesker som behandler meg på en vanlig høflig måte med respekt.
Ø.Ø; Men når du begynte denne samtalen med NB, – DU skjønte ingenting av hva HUN sa!
DU FØLTE da at HUN prøvde å ANGRIPE DEG, og det var ikke sånn!
HUN prøvde bare å avklare ting!
Jeg; Jeg har aldri sagt at jeg har følt at NB har forsøkt å angripe meg her i dag!
Ø.Ø; JO”! ”Du har i hvert fall hatt et KROPPSSPRÅK som forteller det”!
Jeg; Et ”kroppsspråk” har jeg hatt - (Jeg satt hele tiden rolig rett opp og ned med armene ned langs sidene).
Hva slags kroppsspråk er det dere mener at dere har, der dere begge sitter med armene foldet på brystet?
Ø.Ø; Jeg sitter alltid sånn, jeg!
Jeg; Javel, så hva er det som er ”verre” med mitt kroppsspråk enn at dere sitter sånn?
Ø.Ø; DER har vi diskusjonen!!!
Jeg; Jammen dette er jo noe DERE fremprovoserer for å få meg til å fremstå i et mest mulig dårlig lys nå!
Ø.Ø; Ja, jeg TRIGGER deg nå, jeg – MED VILJE!
Jeg; Hvorfor?
Ø.Ø; Jo, altså, fordi VI vil hjelpe deg, hvis DU vil ha hjelp av oss. Av hele vårt hjerte.
Men du har visse sider ved deg som du må tenke litt igjennom!
Jeg; Hva er det?
Ø.Ø; Det er det som har skjedd her de siste 7 minuttene!
Jeg; De siste 7. minuttene, OK.
Kan du ramse opp dette punktvis så jeg skjønner hva det er jeg skal forholde meg til?
Ø.Ø; Du skal være litt mindre ”på tå hev”, du skal ikke tro at folk vil ANGRIPE deg for en hver pris!
Jeg; Det tror jeg heller ikke, jeg vet ikke hvor du tar det fra.
Ø.Ø; Jeg FØLER at du har litt den holdningen!
Jeg: Ja vel, – på grunn av?…
Ø.Ø; På grunn av hvordan denne samtalen begynte i dag.
Jeg; Jaaa… hvordan begynte den?
Ø.Ø; Den begynte med at du ikke skjønte hva NB gjorde med over å spørre at du hadde to mailadresser!”
Jeg innskyter – Uansett måtte jeg selvsagt ta tak i det!
Denne dagen spør NB meg om jeg hadde gjort de oppgaver hun hadde pålagt meg til møtet, og hadde jeg ikke det, så visste jeg at Nav kunne finne grunner for å avslutte tiltaket. Men problemet var jo nettopp at jeg jo aldri motok mailene med instrukser fra NB i min vanlige operative e-post og oppdaget dem derfor ikke før det var for sent!!!
Jeg svarer ØØ at det var ikke det som var problemstillingen, men når NB hele to ganger den dagen får opplysninger fra meg om at jeg ikke har mottatt spørsmålene fra henne og som hun krever svar fra meg på, så ville det synes naturlig for meg om hun på det tidspunkt hadde tenkt over at hun faktisk hadde sendt meg email på TO mailadresser, så det mener jeg at hun kunne ha sendt svar tilbake og opplyst meg om.
Dette synes jeg at hadde vært en rederlig redegjøring.
Ø.Ø spør NB om HUN synes det, men NB svarer bare at hun datt litt ut og om jeg kunne forklare dette for henne en gang til – hvilket jeg gjorde, og sa at hun burde ha husket at hun hadde sendt email til TO adresser siden jeg tilkjennega at jeg ikke hadde funnet de mailene hun etterlyste, og tenkt at ”dette vet jo tydeligvis ikke Jeanine”
Det var rett og slett bare det jeg ville si, ikke noe mer.
NB; Men det tok også meg LITT TID å se at du hadde 2 email adresser, og da tenkte jeg sånn i går da jeg så det, at DA GIDDER JEG IKKE - fordi du skulle til samtale her i dag!
Da ville jeg heller forklare deg det – muntlig, hvordan dette her var.
Men jeg KUNNE ha skrevet tilbake til deg at ”dette her tar vi i morgen”, og DET tar jeg selvkritikk på.
Med dette, avsløres – om leseren ikke har oppfattet det før, at hele “opplegget” med e-post problemet var konstruert med forsett.
Jeg minner i denne forbindelse om at møtet denne dagen startet med at NB faktisk spurte meg om jeg hadde gjort de endringer hun hadde bedt meg om i e-postene hun sendte meg 09.06.
Videre, kan holdes for sannsynlig at de forventet at gjerningene med påfølgende spørsmål til meg naturlig nok ville avstedkomme stor forvirring og i sin tur gi innpass til deres trakassering og gjengjeldelser – noe de også fremsatte i rikt monn overfor meg på møtet.
Det er også mulig å kunne slutte at forvirringen som NB skapte med mailen hun sendte til feil mailadresse – min reaksjon på dette – ville tjene dem som støtte for deres mange falske påstander og ting som de tok ut av sin sammenheng i sluttrapporten som Kalland og hennes sjef skrev om meg uten min viten drøye to uker etterpå, hvorav en av disse var at jeg ikke hadde sendt jobblogg og at jeg angivelig ikke skulle ha fulgt opp det de påla meg generelt.
Og i møtet som fulgte 02.07.2008, manipulerer NB meg sterkt til å tenke over om jeg ikke heller burde søke uføretrygd, selv om hun i rapporten anfører:
“Det antas at Jeanine i utgangspunktet har et sterkt ønske om å jobbe”
Fra posten – Tapet møtereferat av 02.07.2008 der innklaget aktør bruker mine funksjonshemminger mot meg
(Møtereferatet fortsetter): Deretter kaster NB seg ut i en ”barnehageforklaring” rundt hvordan forhold hun yrkesmessig hadde til sin sjef Ø.Ø.
Hun kommer med flere metaforer, og ”forklarer” igjen for meg at de to ikke alltid var enige med hverandre, men at hun faktisk måtte innrette seg etter det Ø.Ø sa, osv. osv….. og at det kun var en liten del av det hele, det å lære seg å skrive CV i OPT, og at “en mye større del av det, var å prate om ”sånne ting”!
Jeg; Da skulle vel jeg ha fått en annen tilrettelegger hvor vi ikke hadde disse store bakenforliggende konfliktene, fordi dette er en situasjon som er helt grotesk, og den burde ikke vært lov.
Her sitter jeg, og alle føler seg utilpass.
Jeg skal jo egentlig se lyst på livet, få skrevet en masse søknader og ha en åpen og flott kommunikasjon med de som skal hjelpe meg med dette her, og så får jeg sånn prat fra dere som…
NB avbryter; Jeanine, Jeanine, la meg få fullføre, fordi jeg var ikke ferdig. (De har kontinuerlig ropt navnet mitt i møtet og overdøvet meg, mens de hadde klare føringer på at de selv måtte få snakke ferdig).
NB; Da er det sånn, at vi skal snakke om hva slags hindringer som kan komme i veien.
Hva er det som kan oppstå?
Hvordan kan ”disse problemene” løses?
Det var litt av det Trond var inne på nå.
Jeg; I forhold til hva da?
NB; Du skal jo ikke bare FÅ en jobb nå, du skal jo beholde den jobben og ikke sant?
Det er en viktig del av det.
Og for å beholde en jobb man først har fått, så er det ting som man må VITE om, før man kommer i ”sånne FELLER!!
Det var det som Ø.Ø tok opp nå!
Og det kommer også fram i det kartleggingsskjemaet som jeg har bedt deg om å ta med hjem.
Det skulle du ha med deg i dag.
Jeg: Det har jeg.
NB: Ja. Der skal du skrive hva slags hindringer som kan komme i veien.
UTEN AT VI HAR LEST hva du har skrevet, så TOLKER Ø.Ø det sånn – som arbeidsgiver, at du har muligheter til å kanskje komme opp i ”sånne problemer”!
Hva skal da gjøres, for å løse det?
Jeg; Dette her synes jeg at er helt, helt absurd! Den problemstillingen eller de føringene som blir lagt her nå, opplever jeg som skikkelig ubehagelige, og faktisk rent ut BEDRITNE!
Ø.Ø: Men det skjønner jeg.
Det er kanskje sånn.
Men verden er jo da sånn, at noen ganger så er noen ting som ikke er så veldig hyggelige som dukker opp, og da må du kunne klare å håndtere det!
Det du har gjort…
Jeg; Hvorfor sitter dere her og konstruerer en ubehagelig situasjon… (jeg blir avbrutt igjen)
Ø.Ø; Men hør nå her Jeanine!
Det du har skrevet om OPT, om Trond Stenberg og Astrid Kalland, det er ikke direkte behagelig det heller, men DET er skrevet til ”et par hundre tusen mennesker”.
Her sånn snakker vi tre stykker innenfor et rom, og dette kommer jo ikke ut noe sted!
Og jeg ble litt provosert, for jeg FØLTE at du har litt sånn aggressiv holdning når du får motbør, for jeg ville gi deg litt motbør, og så tok jeg fram dette her.
Jeg hadde vel kanskje ikke tenkt å nevne det en gang, for for oss, så kan vi leve med det som står der.
Det er ikke DET som er problemet, vårt problem …
Jeg: Men sa ikke Kalland at dere ville stanse informasjonen
ØØ: Hvis – hvis vi vil det!
Jeg prøver å fortelle deg dette at sånne situasjoner oppstår i et hvert arbeidsforhold!
Jeg; Ikke så ekstreme situasjoner som dette her.
Ø.Ø; Nei.
Jeg; Og jeg skulle aldri ha vært ”satt tilbake” hit og til dere.Jeg har jo klaget på NB.
Ø.Ø; Hør her Jeanine, nå har jo du et reaksjonsMØNSTER, som gjør at du liksom ikke vil komme deg videre! …
(Merkelig. Det er jo hva en av debattantene i artikkelserien jeg startet i Aftenposten også ”opplyste” meg om at jeg angivelig ikke vil under nicket “Madelinn“, og da jeg politianmeldte flere av aktørene spurte jeg dem om det var mulig å spore identitetene til både denne og en annen person i debatten for å finne ut om de anonyme personene kunne være noen av de jeg hadde innklaget):
(Forts) Jeg: Jeg ønsker da å komme meg videre, hva ER det du sitter og legger opp til, jeg synes at dette her er helt SINNSVAKT!
(Ø.Ø avbryter igjen): Ja, nå hører jeg akkurat hva du sier, og SÅNN må du IKKE reagere i et arbeidsliv, asså!
Jeg: Jeg reagerer ikke sånn i et arbeidsliv i en NORMAL- situasjon, men nå er jeg i en EKSTREM- situasjon som jeg ikke kan fatte og begripe at er mulig, du har jo lest om den på nettet, du er veldig godt kjent med den…
ØØ: Jaa!
Jeg: Og jeg har vært i arbeid før (før jeg ble syk) – og innehar utmerkede attester fra hver eneste arbeidsgiver. Jeg har aldri vært i klammeri med noen på mine arbeidsplasser!
Ø.Ø; Men se på hva du gjør på NETTET!
Der vil du jo ikke diskutere med ”vedkommende”, og ”det sier noe om deg!
Jeg; Hvorfor skal jeg følge opp og begynne å forsvare meg mot innlegg som ikke er saken vedkommende?
De skriver seg jo langt ut på siden!
(Jeg vil minne om at jeg forsøkte å svare så godt jeg kunne på kritikk i begynnelsen, men opplevde at jeg ikke nådde frem med mine forklaringer da disse personene tilkjennega gang på gang at de ville tro på det DE hadde lyst til, og gjentok tema som var saken uvedkommende uansett hva jeg prøvde å forklare).
Derfor valgte jeg å ikke forfølge dette videre, fordi jeg mente at det tok fokus bort fra den gjeldende informasjonen i tråden.
Ø.Ø; Men kjære Jeanine - nå må jeg gå i et nytt møte. Men tror du at DE opplever at de skriver seg ut på siden?
(Jeg viser til det jeg skrev i innlegget mitt på Aftenposten debatt av 12.06, hvorpå jeg fortalte Ø.Ø om ”Diclotican” og hans sterke opplevelser med etaten, i tilknytning til at en av debattantene som har kommet med noe som jeg mener at var usakligheter i tråden, viste seg å faktisk være en tidligere ansatt i A-etat).
Denne personen har i en annen tråd hetset Diclotican som tilkjennega i sine innlegg at han nær tok sitt eget liv etter negative møter med etaten!
Dette har jo direktøren lest hva jeg mener om, men allikevel velger han å generalisere inn negative egenskaper hos meg i tilknytning til blant annet dette, og påstår at jeg er en person som ”bakker ut ved minste motgang og lar være å svare debattanter” – og tilkjennegir på denne måten indirekte, at slik hets fortjener oppfølgende respons.
Ø.Ø kommenterer faktisk ikke det jeg forteller ham her med et ord, men fremsetter tvert i mot deretter følgende ufattelige utsagn.
Ufattelig i seg selv, men enda mer utrolig fordi dette faller rett etter at jeg har fortalt om en person som nesten holdt på å ta livet sitt etter møtet med A- etat;
JEG SYNS I GRUNN – JA JEG VIL NESTEN BEKLAGE AT DU PROVOSERTE MEG SÅ MYE AT JEG MÅTTE TA IGJEN MED DEG, men mitt budskap til deg var ikke det – mitt budskap til deg var at du må prøve å MESTRE littegranne bedre din REAKSJON dersom du får litt motbør, det er mitt budskap til deg!
Jeg; Jeg kan ikke tro at du sitter her og sier det du sier, for denne ”vurderingen” din, den er veldig uprofesjonell!
Ø.Ø; Nei, det er egentlig for å hjelpe deg…
Jeg; Nei takk, jeg klarer meg flott, jeg tar ikke og går inn i konflikter på arbeidplasser.
ØØ: I en informasjonsjobb – kommunikasjonsjobb så sitter man veldig utsatt til.
Jeg: Jaa??
Jeg: Skal dere i fremtiden fortsette med å sitte her og trigge og fremprovosere…
Ø.Ø avbryter; Nei, nei, nei. Det er det jo NAV som bestemmer da, for så vidt … uansett hva DU finner på og sånn…
VI er like positive vi, som vi var i FORRIGE møte – “HVIS DET ER SÅNN AT DU KOMMER TILBAKE HIT”!
Hvorfor hadde Stenberg plutselig grunn til å tro at jeg evt. IKKE skulle komme tilbake dit?
Visste han selv at de hadde overtrådt alle rimelige grenser overfor meg i dette møtet?
Jeg er jo innrømmet yrkesrettet attføring frem til år 2010 hvis jeg ikke får arbeid i mellomtiden, og inntil da, er jeg pålagt å møte på Arbeid med bistand!
Ø.Ø; Du begynte med en så ”rar” måte med NB i dag, og DET fikk meg til å si det jeg har sagt til deg i dag. Det var ikke for å gjøre deg noe vondt, snarere for å gi deg et RÅD.
Jeg sier at jeg nesten må gå hjem og samle sammen det som her hadde tatt plass, skrive det ned, og presentere hva jeg syntes om dette jeg har opplevd i neste møte.
Ø.Ø svarer at det er flott! Det er nettopp slik ”kommunikasjon i en kommunikasjonsjobb ofte er – Og da kommer man jo videre Jeanine”!
Ø.Ø fortsetter deretter med å forklare meg litt om ”kamelene” sine, og ”kamelene” mine, og må deretter gå i møte.
NB: Skal vi avtale en ny time?
Jeg: Ja.
NB: Om en uke! Torsdag kl. 10:00?
Jeg bekrefter.
Hva som da skjedde:
24.06.2008 – Telefonsamtale før møtet i OPT 02.07.2008 skal ta plass, i posten:
Tapet møtereferat av 02.07.2008 der innklaget aktør bruker mine funksjonshemminger mot meg
(Forts): NB kopierer noen skjema – kartlegging blant annet som jeg skal ha med meg, og vi diskuterer papirer jeg skal skrive under på.
NB: Nå så jeg bare på den siden – Attføringsstønader – ble det ikke fylt ut skjema for reisepenger?
Jeg: Ikke annet enn første gangen jeg var hos deg tror jeg…
NB: Nei men får du det enda? Det skal ikke ha stoppet?
Jeg: Jeg får det ikke nå i sommer i juni – juli, skal jeg ha det? – Ja selvfølgelig skal jeg det for jeg er jo her, men jeg trodde de var stoppet.
NB: Kan du ikke se på det vedtaksbrevet som bare gjelder reisepenger. Så ser du på hvor lenge det vedtaket varer.
Og hvis det har gått ut på dato, det tror jeg ikke det har – men dette vet jo ikke jeg, for jeg sitter jo ikke inne på Nav sine – jeg har ikke Nav sine opplysninger, da må du si fra, for da kan saksbehandleren utvide det, for du har jo krav på det så lenge du er i Arbeid med Bistand!
Jeg: Så jeg har krav på det i juni juli også. Sommermånedene…
NB: Det kan jo være at det er en måned i sommer, altså for eksempel juli…
Jeg: Altså juni juli har jeg aldri tidligere fått det, men da har jeg jo ikke vært i Arbeid med Bistand – men nå er jeg jo det..
NB: Nei, men da har du gått på skole!
Men nå kan det være at du har krav på både juni og juli, eller om de trekker fra en måned fordi de antar at – det vet jeg ikke.
Så godt kjenner jeg ikke til regelverket i Nav.
Møtet avsluttes.
Direktøren har altså kommet frem til den konklusjon at jeg føler meg angrepet av alt og alle. Han sier at han også har opplevd meg som aggressiv.
Han har i tillegg klart å ”kartlegge” et adferds MØNSTER hos meg i løpet av 7!!! minutter.
Direktøren og hans ansatte ”forklarer” at de derfor ønsker å hjelpe meg som best de kan, ved å være overbærende, og tilby meg sin ”profesjonell assistanse” for å hjelpe meg med i det å mestre min ”paranoide aggresjon” og mitt forvirrede sinn.
Skal disse personene til alt overmål ha tillatelse til å ringe til potensielle arbeidsgivere med denne sinnssvake konstruerte fremstillingen av meg?
Hva kommer det av at to andre sjefer på OPT høsten 2007 som hadde et fiktivt jobbintervju med meg, utelukkende gav meg svært gode tilbakemeldinger på hvordan de opplevde meg og min personlighet?
Den eldste av sjefene fortalte meg til og med etterpå at hvis dette hadde vært et ”virkelig” jobbintervju, så hadde han ansatt meg på dagen!
Man må huske på at dette intervjuet tok plass FØR varslingen. Den gangen, observert av to erfarne sjefer (med mange ansettelsesprosesser bak seg) – i halvannen time. Jeg ble i tillegg testet på et uttall forskjellige måter under intervjuet – og jeg besto, hvilket de opplyste meg om i etterkant.
Ø.Ø og NB fikk opplysning fra meg i forrige møte om at jeg var sterkt redusert på grunn av annen svært langvarig og stor belastning.
De er fra før av kjent med at jeg bruker medisiner for blant annet høyt blodtrykk.
De forstår at denne saken også har vært kolossalt vanskelig for meg å måtte forholde meg til.
Allikevel velger Direktøren bevisst å ”TRIGGE” meg som han tilkjennegir, men etterpå legger han all skyld for dette over på meg ved å beskylde meg for å ha provosert ham så mye at han var NØDT TIL å ta igjen med meg.
NB anbefalte meg rent ut i dette møtet å vedlegge linker til det jeg har publisert på nettet til potensielle arbeidsgivere (med henblikk på artikkelserien jeg hadde startet på Aftenposten debatt):
Jeg skal ikke spekulere i hva slags intensjoner som kan ligge bak denne anbefalingen, men jeg tror faktisk rent ut at ideen er god for å sette det hele på spissen!
For en arbeidsgiver som evt. bifaller og omfavner de monumentale maktovergrepene som har tatt plass overfor meg i denne saken, vil ikke være en arbeidsgiver jeg har ønske om å arbeide for.
Lik dette:
Bli den første til å like denne artikkelen.
Publisert i maktmisbruk, manipulering, Nyheter&Debatt, offentlige kontor, Politikk, Politikk, Samfunn, sosialkriminalitet, ukultur, vilkårlighet |
5 Kommentarer »
februar 3, 2010
Oppdatert 17.05.2010:
I dag finner jeg referatet angående møtet som Nav innkalte meg til, som tok plass 29.04.2008.
Dette gjelder Nav sin versjon av hendelsene.
Hele fem representanter for Nav bagatelliserer og rent ut underslår det graverende maktmisbruket som egentlig tok plass i møtet, og går beregnende og bevisst inn for å sverte meg da projiseringen beleilig fungerer som dekke over panelets enestående uprofesjonalitet og lovbrudd.
En oppsiktsvekkende feig handling som befinner seg under en hver kritikk.
Gjengivelsen kom allikevel ikke som et sjokk, da jeg overhodet ikke hadde forventet at det som i realiteten tok plass ville bli belyst og gjengitt korrekt på en rederlig måte.
Men – hvordan skulle det i det hele tatt kunne ha foregått?
Ingenting ved denne vendettaen ville være mulig å gjengi korrekt fra representantenes side.
For da ville noen stillinger ryke?
Nei tvert i mot.
Ordrene de så velvillig og ynkrygget effektuerte, kom fra høyeste hold.
Den patetiske “gjengivelsen” ble nedtegnet for å beskytte seg selv mot alle eventualiteter som kunne komme til å følge i kjølevannet - søksmål og stevning for “Forbrytelser i Den Offentlige Tjeneste” (Om offentlige tjenestemenn i Straffeloven) og i samme post er det meste av gangen i saken vist:
Forbrytelser i den Offentlige Tjeneste (Forbrytelser uten straff)
Legg spesielt merke til avslutningen på “referatet” her, hvor den omfattende manipuleringen som ble tatt i bruk overfor meg i møtet med alle forsøkene på å dreie min orientering mot “tilbudene” de kalte overgrepet som jeg fikk presentert fra dem, om enten å gå tilbake til aktøren jeg hadde innklaget, eller og sykeliggjøre meg, har blitt sminket kraftig over og redusert til følgende: (Utdrag)
“Bruker er informert om at hvis hun sier nei til tiltak som NAV arbeid mener er nødvendig og hensiktsmessig, og hun ikke har fysiske/psykiske årsaker som utløser rettigheter ved NAV trygd, kan hun risikere å stå uten ytelser fra både NAV arbeid og NAV trygd.
Bruker uttalte at dette vurderte hun som sanksjoner for varsling om overgrep, og at hun skulle gå til rettssak. Basismøte avsluttes“.
Ja. Så “enkelt” kan altså grovt misbruk av myndighet samt klare lovbrudd sminkes over med få pennestrøk.
Og jeg er en “bruker“må vite – ikke en gang etternavnet mitt har de brydd seg med å skrive, for sin tingliggjøring av meg.
Under følger hele referatet fra NAVs side vedrørende møtet de hadde med meg 29.04.2008.
Her underminerer, overkjører og bagatelliseres den svært ubehagelige og reelle ordvekslingen og den grove manipuleringen og truslene som de faktiske forhold bestod i, og blir snedig vinklet til at panelet har vært ryddige og saklige, samtidig som jeg reduseres til en person som “roper om” overgrep “i tide og utide”!
I denne forbindelse, siterer jeg først fra et svar jeg ga en meddebattant på Aftenposten Debatt 05.05.2008
Toppledelsen i NAV tier i hjel overgrepssak:
Jeg har aldri påstått i noen sammenhenger at overgrepene dreier seg om det at jeg har blitt seksuelt trakassert eller at vedkommende har bedrevet psykisk TERROR (noe jeg ser at du heller ikke påstår).
Det er ikke dette som er tilfellet.
Jeg har riktig nok benyttet meg av termen “overgrep”. men selve ordet ser jeg på som en samle / sekkebetegnelse over mobbing, trakassering, utilbørlig oppførsel m.m.
Det var dette jeg opplevde å bli møtt med av tilrettelegger, blant annet fordi muntlige viktige utsagn / avtaler fra hennes side ikke ble fulgt opp, men fordreid og fremsatt til det ugjenkjennelige og i svært negativt fortegn om meg i ettertid av denne personen overfor andre mennesker som var til stede (omtalt og beskrevet i detalj tidligere i denne saken).
Overfor slik direkte utilbørlig oppførsel og agering kan jeg ikke ha den nødvendige tillit til at mine interesser blir ivaretatt og fulgt opp på en måte som jeg kan være trygg på og ha tillit til at skal fungere til mitt beste av denne personen.
Det at jeg i tillegg til varslingen om dette skal bli stigmatisert ved at P.P på møtet 29.04.2008 på vegne av alle involverte i min sak blant annet hevder at “de må være sikre på hvordan jeg vil komme til å FUNGERE sammen med andre ” i en eventuelt omfattende psykologisk utredning” finner jeg fullstendig absurd, krenkende, lovstridig og stigmatiserende sett i forhold til alle sakens realiteter.
Jeg har valgt å benytte meg av så sterke ord som “overgrep / overgriper”.
Man må huske at dette er en samlebetegnelse gitt av meg.
“Makt er retten til å definere språket”.
Det er mange som har vanskelig for å uttrykke akkurat hva det er de ønsker å varsle om/få rettet på.
Jeg har også møtt på uoverkommelige vanskeligheter med å nå frem med det jeg varsler om slik jeg har formulert meg i min sak.
Noe av hensikten med den omfattende belysningen og ordvalget jeg har benyttet meg av her, er å fokusere på den snedige vinklingen maktapparatet benytter seg av for å “rettferdiggjøre” den videre trakasseringen av et individ som forsøker å gjøre seg forstått, ved å blant annet ta sterk avstand fra nettopp “slikt språkbruk” og derav mene seg “rettferdige og saklige” når de ved å innta denne vinklingen forsøker å dreie fokuset på alt annet innhold i saken til å fremstå som fullstendig usaklig og uvedkommende for denne.
Det at de attpåtil våger å trekke dette så langt at de sender et helt panel ut for å fremme “tilbud om å sykeliggjøre meg”, håper jeg at vil få en god del mennesker til å reagere.
I en rettssak håper jeg at rettferdigheten vil seire, da ALLE sakens aspekter må belyses. Du må ha rett – NAV skal ikke ha makt til å drive på slik overfor mennesker som ber om hjelp.
NAV er først og fremst en servicebedrift som skal sikre det at deres brukere blir ivaretatt på best mulig måte.
Nav sin versjon av møtet 29.04.2008:
basismøte 290408
basismøte v Nordstrand trygd. Tilstede: Bruker Eirin Bjerke og Tom Pettersen fraNAV Nordstrand arbeid. NAV Nordstrand Trygd: Anne Beate Nilsen, Bente Skarpsno og rådgivende lege Hans Petter Nordhagen.
“NAV arbeid begynte møtet med å forklare at bruker var innkalt på basismøte for å avklare hvilket behov for bistand som bruker har fra NAV.
Bruker var på tidspunktet basismøtet avholdes tilknyttet tiltak ved OPT, men hadde ikke møtt opp ved tiltassted etter innlevert klage på tilrettelegger ved OPT og NAV lokal.
NAV arbeid hadde fått tilbakemelding fra arbeids- og velferdsdirektoratet om at hverken OPT eller NAV lokal hadde gjort noe galt i denne saken. Dette er hun informert om i eget brev fra NAV lokal.
NAV arbeid forklarte at bruker ikke fylte aktivitetskravet, og dermed ikke vilkårene for fortsatt attføring hvis hun ikke var villig til å møte opp i tiltak som NAV arbeid vurderte som nødvendig og hensiktsmessig.
Det tilbudet som NAV arbeid kunne gi henne var fortsatt oppfølging ved AB ved OPT, og at bruker måtte svare innen 15.05.08 om hun ønsker å benytte seg av dette tilbudet. Hvis hun ikke ønsket videre oppfølging ved OPT ville attføring ikke lenger vurderes som hensiktsmessig og avsluttes 15.05.08.
Hvis det var helsemessige forhold av fysisk eller psykisk art som vanskeliggjorde tiltak på attføring var NAV trygd tilstede for å informere om mulige rettigheter ved NAV trygd. NAV trygd informerte om at for at ytelser skulle utløses fra NAV trygd måtte funksjonsnedsettelsen skyldes sykdom, skade eller lyte. Bruker uttalte at hun ikke hadde behov for utredning i forhold til fysisk/psykisk sykdom og at det var tiltaket ved OPT som var umulig for henne, og at NAV arbeid ikke kunne sende henne tilbake til det hun omtalte som overgriperen.
NAV arbeid presiserte igjen at ifølge tilbakemelding fra arbeids-og velferdsdirektoratet hadde ikke OPT eller lokalkontor gjort noe galt i hennes sak. Informerte også om at søker ville bli fulgt opp av tilrettelegger ved OPT i tillegg til en person til ved tiltaksstedet som ville være tilstede ved alle samtaler.
Bruker kommer inn på momenter med sine klagesaker, men NAV arbeid presiserer at meningen med basismøte er å fokusere på muligheter og planer fremover. Søker mener alternativene ikke er reelle alternativer. NAV trygd forhørte seg om bytte av tilrettelegger/tiltakssted var mulig, men NAV arbeid har vurdert at det ikke er grunnlag for bytte av tiltakssted. Søker ble informert om at hun har klagerett på et eventuelt avslag på attføring.
Bruker fortalte at hun har 11 klager liggende inne på forskjellige personer og saker, og at hun ikke har fått svar på disse enda. Bruker blir informert om gangen i klage på avslag attføring.
Bruker er informert om at hvis hun sier nei til tiltak som NAV arbeid mener er nødvendig og hensiktsmessig, og hun ikke har fysiske/psykiske årsaker som utløser rettigheter ved NAV trygd, kan hun risikere å stå uten ytelser fra både NAV arbeid og NAV trygd.
Bruker uttalte at dette vurderte hun som sanksjoner for varsling om overgrep, og at hun skulle gå til rettssak.
Basismøte avsluttes”.
Her blir den horrible situasjonen snedig dreiet mot at den det til en hver tid måtte angå skal lese at panelet har vært ryddige og imøtekommende og holdt seg på en saklig linje, der de har informert brukeren om de lover og regler etaten er nødt til å etterleve, samt orientert brukeren om hvordan denne bør forholde seg for å klare og beholde sine økonomiske ytelser.
Med dette, reduserer de meg attpåtil til en mindre begavet person som med forsett gjør meg vanskelig, som har fått for meg et fullstendig vrengebilde av panelets informasjon og intensjoner, og derav fremsetter rimelig drøye trusler på bakgrunn av de korrekte opplysninger som panelet “så behjelpelig og etter lovverk og klare retningslinjer har presentert for meg”…
Men jeg er den som altså sitter med lydopptaket…
(Les postene som utdyper overnevnte informasjon. med flere mail mellom Bjerke og meg og fra meg til Nav-direktørene):
Nav stanser attføring på bakgrunn av falsk forklaring, og legeerklæring som attesterer at deres maktmisbruk har medført forverring av helsetilstand. Flere mail i saken
Direktør Saglie, politianmeldelsen og fortsettelse av utdrag fra alle mail han mottok/og ignorerte, om maktmisbruket som pågikk
17.04.2008 informerer jeg fylkesdirektør Torild Lien Utvik om forholdene, og ber henne være snill å videresende denne klagen i mail til direktør Saglie;
(Les mer om forbindelsene aktørene i mellom i posten under):
Falsk forklaring (ordrett gjengitt) og grovt misbruk av stillingsposisjon, bidrar til og stanse Yrkesrettet Attføring:
Mail i saken helt tilbake til år 2007:
Direktørene i NAV var de siste som ønsket å hjelpe, da det var de som sto bak maktmisbruket
Nederst i denne posten, vises e-post jeg sendte direktør Saglie der jeg ba ham ta affære overfor myndighetsmisbruket.
Der vises også tilsvaret fra Saglie - Det første eneste og siste responsen jeg noensinne mottok.
Jeg hadde skrevet til min fastlege og forklart at jeg ikke ga tillatelse til at hun skulle uttale seg i møtet. Legen møtte ikke. Det hadde jeg heller ikke forventet av henne.
Jeg la i midlertid ved til legen hele rapporten om maktmisbruket fra Nav og Opt, samt kronikken ”Ministerens stille overgrep” i forkant:
Grunnen til at jeg nektet at legen skulle møte, sprang ut fra møtet jeg ble innkalt til med Raab og Fjeld 20.12.2007 der jeg opplevde grove represalier fra dem over min varsling om grov trakassering i “tiltaket” jeg var utplassert i hos Navs samarbeidspartner OPT, og som jeg gjengir referat fra i både DERES og MIN versjon her:
Der kommer det med all tydelighet frem at et møte der min fastlege skulle delta, ikke var for å samhandle for å sikre meg best mulig støtte på veien mot arbeidslivet.
Tvert i mot!:
Utvidet informasjon kan leses her litt nede på debattsiden i Aftenposten som jeg linker til under.
Der fremlegger jeg bevis for at det var i forbindelse med varslingen, at Raab (og Fjeld) plutselig ønsket og innkalle min fastlege for å så tvil om “min mentale helse” som min kontaktperson Anita Busch i NTL også hadde informert meg om at ville være tilfelle.
Et maktovergrep av de sjeldne.
Derfor min nekt av lege på møtet!
VIKTIG OG LESE blir da følgende informasjon på side 3:
Toppledelsen i NAV tier i hjel overgrepssak
Aftenposten har stengt Debattcentralen permanent etter 22.07.2011, og tillater heller ikke at innleggene står åpne for lesning.
Heldigvis hadde jeg kopiert akkurat det overnevnte, og dette er satt inn i posten:
Forbrytelser i Den Offentlige Tjeneste – Forbrytelser uten straff
I møtet vi hadde i januar 2008 forklarte Busch meg også at min omfattende men berettigede varsling om overgrep ville kunne komme til å bli sett på som noe i retning ”parodisk”.
NAV kunne – i bunn og grunn gjøre akkurat som de ville overfor meg.
Jeg hadde i realiteten ”ingenting å kreve eller å fare med”.
NAV kunne – sa hun, med retten på sin side som Statsforvaltning, innkalle min lege for å forsøke å sette spørsmål ved min mentale tilstand! (Noe de også forsøkte seg på, som jeg viser i innlegget jeg har linket til over):
“Det er for at de håper på å kunne få konstatert at du er noe i retning psykisk ustabil“!
Slike føringer lå helt opp i dagen, også på møtet med Raab og Fjeld.
(Mer om dette i posten):
LO, Arbeidstilsynet og NTL – Unnlatelser av hjelp mot overgrep fra Nav. Mail i saken.
Ingrid Raab deltok da heller ikke i møtet, etter mine skriftlige krav til Saglie og Utvik om å fjerne både henne og June M.Fjeld fra min sak på grunn av de grove gjengjeldelsene de møtte meg med vedrørende varslingen 20.12.2007.
Ingrid Raab ble allikevel ikke fjernet fra min sak!
08.04.2008 innkaller June M.Fjeld og Ingrid Raab meg til møtet som er referert i denne posten:
“Vi har mottatt tilbakemelding fra Arbeids-velferdsdirektoratet om at de vurderer at NAV Oslo har gitt deg den bistand som er mulig innenfor etatens mandat og muligheter. Videre oppfølging av din attføringssak vil skje hos NAV Oslo Sør Arbeid som før.
Vi er av NAV Oslo sentralt blitt anbefalt videre fremdrift i saken din gjennom et basismøte som vi herved vil innkalle deg til. Deltagere på møtet vil være du, din fastlege, representanter for NAV Nordstrand Trygdekontor og fra NAV Oslo Sør Arbeid.
På møtet vil det bli tatt opp hvordan en best kan gi deg bistand fra NAV i tiden fremover.
Møtet er berammet til, og vil bli avholdt tirsdag 29.04.08 kl. 12.30 i NAV Nordstrand Trygd sine lokaler i Ekebergveien 233.
Vi gjør oppmerksom på at møtet vil bli avholdt uavhengig av din tilstedeværelse (…)
Brevet avsluttes: “Oppfølging av din sak har hos NAV Oslo Sør Arbeid vil bli foretatt av saksbehandler Eirin Bjerke hos Nav Nordstrand Arbeid.
Ingrid Raab er nå fagansvarlig i bydel Østensjø, og siden hun nå er tilknyttet en annen bydel er det Eirin Bjerke som vil fungere som din hovedsaksbehandler.
Ingrid Raab vil imidlertid være med på oppfølgingen av deg i tiden fremover for å sikre kontinuitet i saken din!”
Informasjon om dette usannsynlig vanvittige intrigemakeriet gikk igjen fra meg til direktørene i Nav med bønn om inngripen – uten respons…
Mer om samarbeidet aktørene i mellom, der Raab, Fjeld, NB (Astrid Helle Kalland i OPT og hennes sjef ØØ (Trond Stenberg) i samarbeid oppkonstruerer meg til å være en konfliktskaper, en paranoid og aggressiv person med et særdeles negativt reaksjonsmønster som hele tiden utviste voldsomme reaksjoner og mener at jeg blir angrepet, kan leses i denne posten (litt langt nede) med linker til andre relevante innlegg med mer informasjon:
Nav- Hittil upubliserte møtereferater tilknyttet klagesaken:
Møte NAV Nordstrand Trygd 29.04.2008.
Til stede i møtet var min nye saksbehandler ved Nav Oslo Sør arbeid Eirin Bjerke (BB) og Tom Pettersen (PP) – fast representant for NAV i basismøter, som senere underslo min klage til Trygderetten i nærmere 8 måneder, hvilket kan leses her:
NAV Nordstrand Arbeid underslår min klage til Trygderetten i hele 8 måneder – og lyver til meg om det!
Fra Nav Nordstrand Trygd, møtte
Bente Skarpsno (UU)
Anne Beate Nilsen (SS)
Dr. Nordhagen, Hans Petter.
U.U og S.S var hvilende representanter.
(Referatet ble opprinnelig gjengitt på Aftenposten Debatt 01.05.2008):
I forkant av møtet, sender jeg samtlige møtedeltakere sammendrag av saken, som alle bekrefter at de har mottatt og lest på møtet 29.04.08.
U.U tok meg i mot oppe på Nav Nordstrand Trygds lokaler som faktisk lå øde, og jeg trodde at jeg hadde gått feil. Hun kom ut da jeg banket på døren til bakrommet og forklarte meg at møtet skulle holdes i bomberommet i kjelleren, og der var det veldig kaldt! ”De hadde ikke stor nok plass til 6 mennesker i noen av rommene oppe”.
Det ble forklart for meg at panelet ikke hadde noen beslutningsmyndighet over hva som kunne gjøres i min sak, så de kunne bare komme med anbefalinger. Dette var et ”basismøte”.
B.B ”forklarer” meg at de hadde fått tilbakemelding fra OPT om at de ikke kunne se at de hadde gjort noe galt.
Det de kunne “tilby” meg nå, var at jeg skulle gå tilbake til NB (overgriper) i OPT, men at det samtidig utover i tiltaket ville være en annen person til stede sammen med NB!
Jeg: Så nå skal jeg altså være nødt til å møte overgriper OG en person til, i fortsettelsen?
B.B: Vi har som sagt fått tilbakemelding på at VI ikke har gjort noe galt i denne saken!
Jeg svarer at man ikke skulle tro at noe slikt som dette i det hele tatt skulle kunne gå an å prestere å komme med. ”Dette er nesten helt uvirkelig”!
B.B svarer at hun skjønner det, og at de ser det at jeg er i tiltak som nødvendig og hensiktsmessig!
Her innrømmes i realiteten viten om overgrepet.
B.B og resten av panelet er altså fullstendig klar over det massive myndighetsmisbruket de av ledelsen i Nav er pålagt og utøve, og som de med vitende og vilje er fast bestemt på å effektuere!
Jeg spør hvorfor i all verden jeg ikke hadde fått byttet tilrettelegger.
B.B svarer enda en gang at de hadde fått tilbakemelding om at OPT ikke hadde gjort noe galt, og at jeg skulle få svar angående klagesaken min i eget brev.
Noe jeg ikke hadde.
Da sa B.B at hun kunne skaffe et referat fra det, og gjentok at DE ikke kunne se at DE hadde gjort noen feil.
Jeg: Men det har dere!
Det kan da en hver som leser saken min sikkert oppfatte.
Folk er i stand til å klare å tenke selv og se hvilke feil som er begått!
P.P ber dette om å ligge et øyeblikk, og kommer med en lang tirade om hvilke målsettinger og krav NAV har til brukere, og at jeg har gått en lengre periode nå uten å være i aktivitet.
Jeg svarer at dette er feil, jeg har skriftlig spurt tre andre personer om de kan være mine tilretteleggere uten å en gang motta svar.
Jeg har også jevnlig sendt inn mine jobbsøk til saksbehandler.
(Ved siden av alle pågående oppdateringer om eskaleringene i overgrepene til Navs direktører via et uttall mail, med bønn om å bli overflyttet til kvalitetssikret tiltak – fullstendig uten gehør)!
P.P ignorerer denne opplysningen fullstendig, da imøtegåelse og drøfting rundt det jeg forteller (og som panelet selvfølgelig satt inne med viten om) ville ha forstyrret mye av “slagplanen” til denne Saglies eksekusjonspeletong.
Pettersen svarer glatt at hva basismøtet bryr seg om, er veien videre. Vel bevandret i hersketeknikker, ber han meg om å ”forsøke å la mine frustrasjoner ligge som frustrasjoner og historie, og å se fremover”!
Jeg spør etter hvert om hvorfor jeg da ikke kan ha denne andre personen som tilrettelegger i stedet for overgriper siden de nå allikevel skal være to personer ”på meg”!?
(Er ikke dette å kaste bort skattebetalernes penger? Slik saken har utviklet seg har jeg heller ingen grunn til å tro at det kan være noen edle motiver som ligger bak denne vinklingen, siden NAV nå velger denne vanskelige og dyre veien å gå i stedet for å providere EN annen tilrettelegger).
Ingen har noe svar å gi meg på det tidspunkt.
Legen sier etter hvert at han forstår at jeg er sterkt uenig i beslutningen, men at panelet verken har meningsberettigelse eller beslutningsgrunnlag for å blande seg bort i dette. Det må det være den institusjonen som har kommet med den beslutningen som har.
Legen svarer diffust: “Det må være noen overordnede over dem, og panelet er ikke disse personene”.
Da sier jeg at jeg ønsker navnet på personen som har besluttet dette, og at jeg har en oppfatning om at dette kan være (innklaget) J.M.F.
B.B svarer at det er NAV Arbeid, og ikke en enkeltperson som står bak denne beslutningen.
P.P innskyter at vi må stoppe situasjonen med det som har vært, og spør meg om jeg er villig til å gå inn i tiltaket med de premissene som i dag ligger til grunn!
Jeg svarer at det jo ikke bare er ”å stoppe det som har vært” når jeg blir bedt om å gå tilbake til overgriper som eneste alternativ!
P.P svarer at neida, ”DET FINNES ET ALTERNATIV TO, OG DET ER AT DU SIER DEG VILLIG TIL Å BLI MED PÅ EN UTREDNINGSSITUASJON AV DIN PSYKISKE HELSE”!
Min spontane reaksjon var å begynne å le, for skal man ta dette med humør, så måtte jo en del lik som meg ha begynt å lure på om de var med på skjult kamera! Kjetil & Kjartan show eller lignende. Jeg spør om dette virkelig er mulig, og at jeg bare ikke kan tro dette jeg hører!
P.P sier at han ønsker å forklare seg: ”Det henger sammen med rehabiliteringspenger som du da vil kunne søke om i den prosessen, OG DE AVHENGER AV AT DU ER UNDER BEHANDLING! Enten er det sykdom som gjør at du ikke kan jobbe og da må vi se på det OG BEHANDLE det, eller så er Arbeid med bistand (OPT) veien å gå, SÅ DET ER MER ENN ET ALTERNATIV HER”!
Legen innskyter at han forstår at valgene høres BIZARRE ut for meg! ”Du sier jo at du vil gå inn i et tiltak, men der ligger også konfliktsituasjonen”.
Legen forklarer igjen at de ikke har myndighet til å få gjort noe med dette, og at det eneste de kan gjøre, er å lete etter alternative måter å gi meg ytelser på når jeg setter betingelser som de ikke har noen myndighet til å etterkomme:
”Det som er til hinder for tiltaket, er hvem som skal bistå deg.”
“Dette kan ikke vi gjøre noe med, det må øvre instanser svare på”.
Jeg spør igjen hvem jeg da skal henvende meg til, hvorpå legen svarer at en hver institusjon har sine overordnede.
P.P fortsetter å si at hvis jeg takker nei til dette de mener at er et tilbud som er nødvendig og hensiktsmessig i forhold til min tilbakeføring til arbeid, – stanser litt, og jeg innskyter:
Men det er jo ingen logikk i det dere ”tilbyr”!?
P.P ber om å få fullføre, og sier at hvis jeg takker nei til tilbudene, har jeg en ”opsjon”, som ligger i det at jeg gjerne må kontakte HVEM JEG VIL AV ØVRE MYNDIGHETER!
”Vi har også fått klarert saken inn i Direktoratet som B.B sa, og fått GODTGJORT at DET DU HAR VÆRT IGJENNOM på OPT ikke har…
– de har ikke gjort noen feil slik som det uttrykkes”… (WHOOOPS)!!
Så er det en HELT ANNEN situasjon at DU kan oppleve det annerledes, og at DU ikke får det til å fungere med tilretteleggeren” !
Jeg svarer at jeg har beskrevet nøyaktig hva overgrepene dreier seg om, hvordan jeg har opplevd de.
P.P svarer at han ikke ville gå inn i den type karakteristikker jeg brukte om deres samarbeidspartnere, men at han registrerte at jeg mente det, ”og så får vi igjen ta og stoppe det der”!
”Hvis DU ikke ønsker Å TA I MOT det ene eller det andre av disse TO TILBUDENE som gis deg, MULIGHETENE som gis deg, ENTEN TIL KVALIFISERING ELLER BEHANDLING – så må vi rett og slett avslutte”!
TYDELIGERE ENN MED DETTE UTSAGNET SOM OPPSUMMERER FULL OVERKJØRING SAMT IGNORERING AV ALL MIN VARSLING OG BØNN OM Å FÅ BLI OVERFLYTTET TIL ANNET TILTAK KUNNE VEL VANSKELIG TVANGEN I ALL SIN HESLIGHET HA MATERIALISERT SEG?!
Jeg fremhever:
Kompetanse i NAV-kontoret
Overordnede prinsipper og føringer
Vedlegg: “Kompetansetiltak for å møte utfordringene og nå målene”
Datert 20.12.2007
revidert etter drøfting med Arbeids- og velferdsforvaltningens hovedorganisasjoner:
Holdninger: “Møtet mellom veileder i NAV og bruker skal bygge på respekt og empati
NAV skal sikre brukerens rett til innflytelse og medvirkning, herunder ha forståelse av maktforholdet i relasjonen med bruker
Møtet mellom veileder i NAV og bruker skal bygge på en etisk og faglig forsvarlig standard
Tjenesteleverandør; ta aktivt ansvar for helheten i tjenesteyting til våre brukere, utvikle effektive tjenester og ha brukernes behov i fokus
Hva som derimot tok plass etter møtet:
Massakrering av regelverket, bevisste overgrep.
http://bit.ly/qBXUGT
Jeg spør om P.P kan gjenta hva disse tilbudene bestod i?
P.P gjentar tilbakeføring til OPT som pkt. 1.
Jeg: ”Hos overgriper med faktisk ytterligere en person til stede”?
P.P: Av hensyn til DEG!
Av hensyn til BREDDEN og KVALITETEN i tilbudet, i og med at du åpenbart ikke har den nødvendige tilliten til den personen du velger å kalle for overgriper, SÅ SETTER VI INN EKSTRA RESSURSER!
Jeg: Men dette er jo helt høl i hue, hvorfor kan jeg da ikke få bytte til denne ene (andre “ukjente”) tilretteleggeren???
B.B: Det er fordi vi mener at det tilbudet du har hos OPT er det beste tilbudet du kan få!
Jeg sier at dette er helt vilt det de kommer med, at jeg vil ta overgrepene til retten og at de svar jeg har mottatt ikke holder mål. ”Jeg kan ikke tro noe annet enn at dette er noe du forstår selv”!
B.B: Dette er NAV Arbeids vurdering, og ikke en enkeltperson.
Dette er et veldig godt tilbud, og du vil få god oppfølging!…
Jeg: Hos overgriper i OPT?!
B.B: Du bruker ordet ”overgriper”, saken er den at jeg og NAV Arbeid må ha en avklaring på om du er villig til å gå tilbake til OPT, og det innen 15. mai fordi du nå står i et tiltak du ikke bruker.
I de to siste postene linket til under, vises tapede møtereferater fra hvordan jeg blir møtt med grov trakassering, gjengjeldelser og sjikane fra de innklagede aktørene i OPT da jeg ser meg tvunget til å gå tilbake til dem etter Navledelsens totale ignoranse av min varsling om nettopp noen av de samme overgrepene før jeg igjen sendes tilbake dit under ledelsens absolutte kjennskap til hva det er som foregår:
Så mye for garantiene om kvalitetssikring fra hele fem statsansatte i dette møtet!
Det omfattende myndighetsmisbruket jeg erfarer i OPT som da jeg insettes der igjen øker til utenkelige høyder, blir av Saglie og Utvik tiet ihjel som alltid – selv etter ytterligere varsling fra meg om hva som nå tar plass.
Den terror jeg opplever, vil altså – som garantert fra og ifølge Navledelsens utsendte fotfolk, faktisk være “den beste oppfølging jeg kan få” – ved ledelsens fravær av respons og inngripen!
Overnevnte bekrefter uomtvistelig at her er det snakk om bevisste og nøye samkjørte gjengjeldelser jeg – som bruker av etatens tjenester rammes av – etter at jeg velger å klage på de tjenester jeg mottar.
Etatens agering bærer således tydelig preg av motvilje overfor prestisjetap, samt veloverveide og organiserte straffereaksjoner i form av sanksjoner og gjengjeldelser mot en varsler.
Når aktørene i OPT etterhvert innser at de ikke vil komme stort lenger i sin bearbeidelse av meg som mest sannsynlig dreier seg om at jeg skal bli såpass psyket ned at jeg forlater tiltaket “frivillig” og sier fra meg min Yrkesrettede Attføring, tyr de straks til en “backupløsning” som går på at de skriver en “Rapport” til Nav der de anbefaler at jeg skrives ut av “tiltaket”.
Det gjør de straks etter at jeg velger å “ta igjen” og stille ubehagelige (for dem) men berettigede spørsmål som de naturlig nok ikke har noen fornuftige svar å gi på.
Tre tidligere innklagede aktører ved Nav Nordstrand Arbeid, setter sine underskrifter på papiret som stanser attføringen med øyeblikkelig virkning.
Eirin Bjerke er en av dem:
Falsk forklaring (ordrett gjengitt) og grovt misbruk av stillingsposisjon, bidrar til og stanse Yrkesrettet Attføring:
Tapet møtereferat av 12.06.2008 hos OPT – ekstern samarbeidspartner av Nav, der grove represalier tok plass.
Tapet møtereferat av 02.07.2008 der innklaget aktør bruker mine funksjonshemminger mot meg:
Møtereferatet fortsetter:
Da kommer legen inn og spør om det er PRINSIPIELLE årsaker eller PRAKTISKE årsaker som gjør at de er nødt til å servere meg den samme saksbehandleren jeg til de grader gir uttrykk for at jeg ønsker å slippe!
B.B: Det er jo blant annet det at vi har fått tilbakemelding om at hun ikke har gjort noe galt, og det å fjerne henne fra den tiltaksbedriften, det vil ikke være noen…
Jeg spør HVEM som har tatt avgjørelsen om at OPT ikke har gjort noe galt.
B:B svarer at det er det NAV Arbeid som har gjort, og at de har fått tilbakemelding fra ARBEIDS- OG VELFERDSDIREKTORATET – (der Tor Saglie sitter som direktør og har mottatt flere klager fra meg vedrørende myndighetsmisbruket og trakasseringen), – om at de ikke kan se at det har skjedd noe galt i saken”!
(En god del av mailene kan leses samlet her):
P.P sier at de må ha en dokumentasjon, en utredning på sykdom, for alle ytelser fra NAV krever en slik dokumentasjon.
Jeg svarer at det har de jo fått! Jeg sier at jeg har bevisene med meg her på det, og slår opp permen jeg har med meg.
B.B: Det er noen legeerklæringer her, men det er ikke…
Jeg svarer at nettopp, det var disse Ingrid Raab krevde i møtet 20.12.2007 med min Advokat tilstede! (Les utdraget fra Aftenposten tidlig i dette innlegget):
Forbrytelser i Den Offentlige Tjeneste – Forbrytelser uten straff
B.B: Riktig. For du har jo vært i mot det at legen din skal involveres, men det ser vi jo både i attføring og når det gjelder andre ytelser at vi er helt avhengig av et godt forhold ved det at legen er involvert.
Jeg svarer at samtlige dokumenter I.R sa at hun trengte ble levert henne, og at jeg ikke hørte noe om at dette ikke var godt nok, FØR JEG VARSLER OM OVERGREP!
Eirin Bjerke – like vel bevandret i hersketeknikker som Tom Pettersen, overser meg fullstendig og svarer: Det vi prøver å se på nå, det er muligheter nå fremover… Dette er tilbudet vi kan gi deg.
Legen sier at han forstår at det mildt sagt er en dårlig kjemi mellom de som jeg tilbys av saksbehandlere, og at dette er såpass provoserende at jeg ser dette som betenkelig.
Han sier at alternativet for et slikt aktiviseringstiltak er å unnta meg fra arbeidsrettet aktivisering på grunn av sykdom, og at han forstod det slik at det ikke var det jeg ønsket.
- ”Nei”.
Jeg spør om hvorfor dette skal være så vanskelig, og sier til panelet (som hadde fått tilsendt utdrag fra Aftenposten debatt og klage til Saglie før møtet), at hvis de hadde vært inne og sett hele denne debatten og hvilken respons jeg har mottatt i min sak fra mennesker her, så ville de sett at de fleste svarene gikk ut på at slikt som dette bare ikke gikk an!
Jeg sier at dette er helt vilt, og at situasjonen ikke inngir noen mening for meg.
Legen svarer at det skjønner han!
Jeg takket for det, men legen fortsetter da med å si at han har ingen mening om hva som har skjedd forut for dette, og ingen juridisk kompetanse som ville vært en forutsetning for å kunne mene noe, så det hadde han ikke myndighet til å mene noe om.
Jeg svarer at jeg vil tro at ledelsen i Arbeids- og velferdsdirektoratet heller ikke har kompetanse nok til å håndtere min sak på en etisk forsvarlig og rederlig måte, fordi dette er en stor skandale.
P.P forteller meg da at jeg bruker store ord, og at møtet verken er en plass for skandaler, eller noe annet!
Jeg svarer P.P at jeg må ha lov til å uttrykke det jeg mener. ”Det skal være lov til å bruke sterke ord når man føler seg direkte voldtatt”!
P.P sier at dette var voldsomt! ”Jeg registrerer bare hva du sier, og jeg er uvant at vi som voksne mennesker skal sitte og kommunisere på denne måten”.
Jeg svarer P.P at nå synes jeg at han legger seg på et veldig lavt nivå.
P.P sier at det må jeg gjerne synes, men han syntes ikke at vi skulle kommunisere på den måten hvis målet var å få til en dialog om hva jeg skulle – og ikke skulle gjøre med de tilbudene jeg hadde fått presentert. Han måtte ta til etterretning at dette var måten å kommunisere på. Han ”forklarte” for meg at jeg før eller senere ville komme i den situasjonen at jeg ville måtte stå på egne ben i et arbeid noe som var både deres og mitt mål!
Jeg har da lenge vært himmelfallen over den tragiske, parodiske, tafatte og klønete måten ”kommunikasjonen” hadde holdt frem på i møtet med unntak av noen gode argumenter fra legen, og svarte kort og svært brydd på P.Ps vegne at jeg hadde levd i snart et halvt hundre år, slik at jeg evnet å forstå såpass!
P.P stevnet frem på samme linje, med å ”forklare” meg at vi da måtte kunne samhandle om hvordan få meg best rustet ut i arbeide, hvor målet ikke bare var å skaffe meg jobben – men også å beholde den!
Jeg følte blodtrykket stige enormt, på grunn av at P.P som attpåtil var ”fast representant i basismøter” vitterlig satt der og behandlet meg – et voksent menneske på en så ukyndig måte, ved å prate til meg som om jeg skulle ha vært et barn.
P.P presterte å stevne frem på den samme linjen, ved å fortelle meg at jeg nå hadde kommet dit hen at jeg ble stilt krav til å gjøre ting selv, og skulle ”gå ut og søke tjeneste sammen med tilrettelegger”!
Hva er dette for noe pjatt å servere godt voksne oppegående mennesker?
Selv var jeg på det tidspunkt 46 år gammel og hadde blant annet 3- årig høyskoleutdannelse samt bachelor i Kultur- og samfunnsfag ved UIO!
Grunnen til at jeg var på Nav, var at jeg i svært mange år hadde vært syk og vært gjennom flere kritiske operasjoner, derav søkte jeg på kombinasjon av utdannelse og kurs for å kunne arbeide hjemmefra de dagene jeg var for syk til og komme meg på jobb, og for å vise for arbeidsgivere en sammensatt og funksjonell kompetanse etter og ha vært ute av arbeidslivet i såpass mange år hvor jeg stilte med en bachelor i min alder på lik linje med 21-åringer!
Daværende saksbehandler Hans – Per Hem ved Nav avslo uten kvalitessikret begrunnelse med hans korte tilsvar:
“Avslaget ble tatt etter samtale med Azmat Butt”.
Fylkesdirektør Torild Lien Utvik avviste mine klager på dette, ga meg ny saksbehandler Ingrid Raab, som avviste både min advokat og meg i nytt møte, og sendte meg rett til OPT – et foretak beregnet på bistand til psykisk utviklingshemmede:
Direktørene i NAV var de siste som ønsket å hjelpe, da det var de som sto bak maktmisbruket
Samtlige “torpedoer” i møtet visste dette!
B.B går langt over streken, da hun forklarer at det ville være en person til med i møtene med NB på OPT som hun sier: ”Rett og slett fordi DU ønsker det”!
Jeg svarer at nei, det gjør jeg da slett ikke!
Jeg ønsker IKKE en annen person skal være der tilstede SAMMEN MED overgriper!
Jeg ønsker ikke at overgriper skal være til stede i det hele tatt!
B.B svarer at det er det tilbudet de har å gi!
Jeg sier at det er for dårlig, det er overhodet ikke akseptabelt. ”Jeg kan da ikke bli bedt om å gå tilbake til overgriper, og det sa jeg også fra om til min kontaktperson i NTL, at det ser jeg faktisk på som en sidestilling med prostitusjon – det at jeg er nødt til å gå tilbake til denne i ly av ubehandlet varsling om trakassering hvorav jeg også møter represalier, – for å kunne ha penger til å klare å overleve og ha til forsvarlig livsopphold”!
På dette tidspunktet hadde jeg ikke forventet annet fra P.P enn noe slikt som han da serverte:
Men det er litt uforståelig for meg, denne saftige språkbruken” (Han dro en historie om at en i familien var fra Nord-Norge og at han var vant til en del saftige uttrykk)… og ba meg legge meg på et nivå ”hvor vi forstår hva du sier!
Jeg svarte at de nok allikevel forsto hva det var jeg mente nå, siden jeg hadde fremlagt det i rimelig klartekst! ”Jeg har ikke lyst til å bli møtt her av nye hersketeknikker, jeg må få lov til å si fra hva jeg mener uten at du skal forsøke å dysse dette ned hele tiden”!
P.P: DET STØYER SÅ FÆLT NÅR DU BRUKER SLIKE ORD! Det vi forsøker på, er å hjelpe deg tilbake til arbeid!
Jeg svarer at DET FINNES JO INGEN HJELP! Dere har jo ingen hjelp å gi som er akseptabel!
P.P: JO VI HAR DET! – Det er de tilbudene vi har gitt deg.
Jeg: Det har jeg svart på hva jeg mener om!
B.B innskyter at hun trenger et svar fra meg innen 15. mai.
Legen “forklarer” meg at de ikke har myndighet til å overprøve vedtaket som kommer fra NAV Arbeid, for det ligger ikke i deres mandat.
Legen gjentar to ganger at han godt kan forstå at jeg ønsker meg en annen tilrettelegger ut fra min opplevelse av det hele!
Det eneste andre alternativet de har sier han, for å opprettholde yrkesliv, er en annen variant og den er ikke svelgelig for deg i det hele tatt.
”DET ER EN VEI OM Å SYKELIGGJØRE DEG”!
Jeg svarer at ja, og at det vil da være et utenkelig overgrep!
Legen svarer: “DETTE ER BEKLAGELIGVIS DE ENESTE TO TEORETISKE ALTERNATIVENE VI SITTER MED!”
Et hvert menneske er ansvarlig for å utføre sitt yrke med faglig forsvarlighet, etikk og moral.
Når møtedeltakerne angivelig blir “tvunget” av sine overordnede å overbringe trusler og andre uakseptable former for gjengjeldelser som bidrar til og trakassere og overstyre personer som befinner seg i en svært utsatt situasjon på bakgrunn av at de har bedt “rette myndighet” om hjelp og assistanse på grunn av varsling om opplevd maktmisbruk, skal de anses som å være ansvarlige for egen utenkelige agering.
Vi har alle et valg.
Jeg viser til straffeloven:
Ot.prp. nr. 8 (2007-2008)
Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (skjerpende og formildende omstendigheter, folkemord, rikets selvstendighet, terrorhandlinger, ro, orden og sikkerhet, og offentlig myndighet)
(…) Det følger av straffeloven 1902 § 123 at en offentlig tjenestemann kan straffes dersom han misbruker sin stilling til å krenke noens rett ved å foreta eller unnlate å utføre en tjenestehandling.
Skyldkravet er forsett.
Overtredelse straffes med bot eller tap av tjenesten eller med fengsel inntil ett år.
Dersom tjenestemannen har handlet i den hensikt å skaffe seg eller andre uberettiget vinning, eller han forsettlig har voldt betydelig skade eller rettskrenkelse, er straffen fengsel inntil fem år.
Etter straffeloven 1902 § 124 straffes en offentlig tjenestemann som rettsstridig benytter sin offentlige stilling til å få eller som forsøker å få noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe.
Skyldkravet er forsett.
Straffen er bot eller tap av tjenesten.
Straffeloven 1902 § 125 rammer ulike former for medvirkning.
Bestemmelsen er rettet mot offentlige tjenestemenn som forleder eller tilskynder en underordnet eller en tjenestemann under hans oppsyn til å forbryte seg i tjenesten eller som bistår vedkommende eller vitende lar ham forbryte seg.
Videre rammer § 125 en offentlig tjenestemann som misbruker sin offentlige stilling til å tilskynde en annen offentlig tjenestemann til å forbryte seg i tjenesten eller som bistår vedkommende.
Skyldkravet er forsett.
Medvirkeren straffes etter samme straffebud som hovedgjerningspersonen.
Bestemmelsen kommer til anvendelse selv om hovedgjerningspersonen ikke kan straffes.
Straffeloven 1902 § 324 rammer en offentlig tjenestemann som forsettlig unnlater å utføre sin tjenesteplikt, eller som på annen måte forsettlig overtrer tjenesteplikten.
Unnlatelsen er bare straffbar dersom tjenestemannen hadde en rimelig mulighet til å oppfylle plikten (…)
Etter annet ledd gjelder straffebudet alle som omfattes av lov om statens tjenestemenn, dvs. enhver statsansatt.
Jeg: Har de i det hele tatt begrunnet sitt avslag med at overgripere og OPT ikke har gjort noe galt? ”Er det dette de mener at ligger til grunn?
B.B svarer at jeg har levert inn EN klage som har blitt behandlet!
Jeg: 12 – TOLV klager!
B.B: Ja, og vi har fått tilbakemelding fra Arbeids- og velferdsdirektoratet at det ikke har skjedd noe galt i denne saken. De har ikke gjort noe galt, og dermed så er det ingen grunn til at du skal bytte tiltakssted!
Jeg sier at jeg studerer Jus, og at jeg vet at det er lovfestet at en person som har opplevd trakassering skal bli hørt på og tatt på alvor (De som rett og slett mener at de har opplevd det! Ingen annen ”begrunnelse” behøves)! – Og det blir da opp til motparten å BEVISE at sådant aldri har funnet sted.
Så går jeg i retten med dette her, tror jeg at jeg har en god sak!
Det blir stille i påtakelig lang tid.
P.P sier så at han ønsker å klargjøre basismøtets funksjon, og at de kun er et RÅDGIVENDE organ… At de har lagt frem en tilbudsvariant til meg og at det selvsagt er opp til meg å vurdere om jeg tar i mot…
Jeg svarer at dette setter meg i en UMULIG situasjon, jeg opplever dette som et nytt overgrep, og at jeg med dette blir satt i en situasjon som for meg blir helt UMULIG å takle!
Jeg ville gjerne hatt en tilrettelegger og kommet meg ut i jobb og tjent penger, men dette har jeg måttet legge på is nå fordi at saken er slik som den er! Jeg har blitt trakassert og umyndiggjort i forferdelig lang tid og ikke fått svar på en eneste en av mine klager. Bare her, i dette, har det blitt begått uttallige brudd på forvaltningsloven!
Da sier legen det følgende:
Hvis denne personen som du belyser at provoserer deg så sterkt at du nærmest får en mental sperre, så kunne man jo i og for seg søke støtte innenfor FAGKOMPETANSEN for evt. å kunne ASSISTERE deg i argumentasjonen for hvilken skadevirkning dette ville kunne få for deg ved å bli påtvunget denne personen.
DA ER VI INNOM evt. PSYKOLOGI ELLER PSYKIATRI, FORDI JEG ANTAR AT DET MEST PROVOSERENDE FOR DEG, EFFEKTEN AV Å BLI PÅTVUNGET DENNE PERSONEN, MÅ DA VÆRE FOR DEG – PSYKISKE KOMPLIKASJONER”!
Jeg svarer at jeg har skrevet i klager til NAV at det vil være traumatisk for meg å komme tilbake igjen til OPT og bli behandlet på den måten jeg har blitt.
P.P sier: Vi får slippe det der nå!
Jeg spør hva som vil skje hvis jeg takker nei til begge ”tilbudene” som er gitt.
B.B svarer meg at da vil NAV Arbeid avslutte attføringen min med ØYEBLIKKELIG VIRKNING!
Jeg: Så jeg blir TVUNGET TIL å gå tilbake til overgriper med andre ord?
Legen: Det høres sånn ut! – For det eneste alternativet vi har er det andre alternativet, og det er ikke aktuelt.
Vi snakker om klagesak, og jeg spør om det ikke er litt dumt av meg å klage når jeg tidligere har sendt inn i hvert fall 5-6 av klagene direkte til direktør Tor Saglie – siden han aldri har giddet å svare meg med et pennestrøk – OG faktisk ser ut til å få lov til å fortsette med denne fremferden?
P.P gjør oppmerksom på at klagesaken har en helt annen prosedyre osv.
Legen sier at HVIS JEG FÅR HEFTIG PSYKOLOGISK MEDHOLD med det at å bli konfrontert med din tidligere saksbehandler vil forvolde deg STOR SKADE, vil dette evt. STYRKE saken din! ”Du må DOKUMENTERE skadevirkningen du har blitt påført, og ALLIERE DEG MED EN ELLER ANNEN INNENFOR DET PSYKISKE HJELPEAPPARATET”!
Jeg: MEN JEG ER JO IKKE PSYKISK SYK!
Legen: Men du hevder jo i og for seg at du har opplevd et traume?
Jeg svarer at jeg har opplevd det som svært ubehagelig å erfare trakassering på det groveste, og det at jeg skal være nødt til å komme tilbake og måtte forholde meg til samme personen. Men det at jeg skal måtte inn i noen ”HEAVY PSYKOLOGISK UTREDNING PÅ GRUNN AV DET”, finner jeg helt utrolig”!
P.P sier: Det er to ting du ikke velger her i livet, (og jeg satt da og ventet på at han skulle si ”skatten og døden”) – og den ene av dem er hvilke arbeidskolleger du får. Og det er litt med det jeg sier innledningsvis her, at VI MÅ VITE OM DU ER GODT NOK RUSTET TIL …
Jeg avbryter rasende: Ja men har du da ikke LEST godt nok saken jeg sendte til deg? Har du ikke FORSTÅTT den”? (Ingrid Raab og June M.Fjelds enestående trakassering som reaksjon på min varsling om overgrep når de hevdet at jeg var en konfliktskapende person som kom i konflikter med alt og alle på bakgrunn av at jeg hadde fått avslag på søknad om datakurs og klaget på at jeg ikke fikk disse siden jeg hadde FYSISKE funksjonshemminger, og at jeg derfor ville kunne jobbe hjemmefra og føle meg kompetent selv de dagene jeg var syk.
Jeg hadde altså vært såpass ressurssterk og målrettet på det å også RASKERE få meg en jobb med disse kursene, at jeg møtte med Advokat for å klage på avslaget:
Møteref. forts: Jeg: Det du sier nå er jo fullstendig USAKLIG!
Da skynder P.P seg å si - Nei, nå begynner tiden å gå fra oss , og flere svarer ja!
Legen: Hvis du mener at det du har vært utsatt for er så traumatiserende at du definerer det som et overgrep, så har du selvfølgelig muligheten til å melde dette som en psykisk påført skade.
Jeg: Jeg kan melde det til politiet.
Legen: Du kan gjøre hva du vil, men du kan melde det som SKADE og få det behandlet som det, for det du hevder, er at du har blitt påført en nærmest traumatiserende behandling som kan ….
Jeg: Ja, jeg synes den er fullstendig uakseptabel!
Jeg spør panelet om hva i all verden jeg skal gjøre uten penger lenger i påvente av at jeg får meg jobb.
”Sosialkontoret” blir foreslått!
Jeg spør om sosialkontoret da kan si til meg med loven i hånd at neida, du får ingen hjelp fordi du valgte selv å si nei takk til et tilbud hvor du hadde penger, så vi kan derfor ikke hjelpe deg.
Se det var det ingen som hadde noe forstand på.
U.U sier: Du vet hvor sosialkontoret på Nordstrand er?
- Ja?
Da får du gå dit og be om en time der, fordi jeg vet ikke hvordan de vurderer dette!
Det hersker en total stillhet da alle bare reiser seg og går ut, unntatt P.P (Tom Pettersen) og legen som forblir sittende ved bordet.
Her er to essensielle poster som viser både kameraderiet i etaten og underslag av dokumenter i saken:
Nav- Hittil upubliserte møtereferater tilknyttet klagesaken:
NAV Nordstrand Arbeid underslår min klage til Trygderetten i hele 8 måneder – og lyver til meg om det!
Jeg skrev igjen bønn til direktørene om å stanse dette maktmisbruket:
Til direktør Saglie Oslo 01.05.2008
Jeg legger ved referat fra møtet jeg deltok i 29.04.2008 og synspunktene jeg har på de ”tilbudene” som ble fremsatt av Deres panel. Disse tilbudene forstår jeg slik at De selv har laget og / eller godkjent.
Ber om øyeblikkelig tilbakemelding hvis så ikke er tilfelle.
Det var ingen på møtet som ønsket å fortelle meg hvem forfatteren av disse ”tilbudene” var.
De har allikevel bred kjennskap til hva det er som foregår, og jeg ber Dem om å øyeblikkelig stanse den pågående trakasseringen som utøves mot meg i denne svært belastende og stygge saken.
Nok får være nok!
Jeg håper at De har anstendighet nok til å tilby meg en annen tilrettelegger ved en annen Arbeidsmarkedsbedrift enn der jeg har opplevd trakassering.
Det er det eneste jeg ber Dem om.
Jeg har ellers aldri mottatt et eneste svar noen steder fra på hvordan mine saker har blitt gjennomgått før konklusjon ble forelagt.
Jeg har kun fått betenkningstid med svarfrist av panelet frem til 15. mai på hvilket av ”tilbudene” jeg vil vurdere.
Derfor haster det at De reagerer i saken øyeblikkelig.
Håper på et positivt svar.
Med hilsen
Jeanine
Saglie ga meg sitt første og eneste tilsvar i e-post;
Han anbefalte meg sterkt å godta “tilbudene:
Subject: VS: Jeanine ber om hjelp vedr. møtet med Nav Nordstrand Trygd 29.04.2008
Date: Thu, 15 May 2008 15:07:07 +0200
From: Tor.Saglie@nav.no
To: (emmali1@msn.com)
Jeanine
Jeg viser til din e-post av 1. mai 2008 med vedlegg. I vårt brev til Departementet av 21.02.2008 konkluderer direktoratet med at “NAV Oslo har gitt Jeanine den bistand som er mulig innefor etatens mandat og muligheter”.
Jeg anbefaler derfor at du stiller deg velvillig til de tilbudene som du i etterkant har mottatt fra NAV Oslo.
Mvh
Tor Saglie
Les både e-posten Saglie sikter til og flere mail i saken, ordrett gjengitt i denne posten:
Direktør Saglie, LO, NTL Enkelte utdrag fra noen av mailene jeg har sendt disse m.fl. med oppfordringer til stans av maktmisbruket fra Nav. Del.1.
Jeg sender tilsvar:
Til direktør Saglie Oslo 17.05.2008
Deres anbefaling til meg i går om å godta de to overgrepene som De sendte fem av Deres fotfolk for å presentere for meg på møtet 29.04.2008, står for meg som totalt meningsløs.
At De i det hele tatt våger å herje slik De har bedrevet med en bruker av NAVs tjenester som gjentatte ganger har varslet Dem om og gitt uttrykk for sakens belastende innhold og som derav har bedt om Deres hjelp, er bare fullstendig ubegripelig.
Er Deres agering i min sak gjengs for den opptreden De utøver overfor alle andre som ber Dem om hjelp vedrørende overgrep av ulike slag innenfor NAV- systemet generelt?
De svarer meg blant annet:
”NAV Oslo har gitt (mitt etternavn) den bistand som er mulig innefor etatens mandat og muligheter“.
At De en gang TØR å servere noen som helst slik svada når De sitter i den posisjonen De gjør, er for meg særdeles skremmende.
”NAV Oslo” er ikke et uangripelig mangehodet uhyre som ingen har kontroll over og som alle ikke tør annet enn å rette seg etter.
Der sitter mennesker som hver og en tar beslutninger som de må stå ansvarlige for, med Dem som øverste myndighet.
De har en absolutt myndighet til å skaffe meg en annen tilrettelegger når saken er slik som den er.
De har valgt å ikke benytte Dem av den.
I saken har kun overgripernes forklaringer blitt lagt til grunn.
Dere har slått ring rundt hverandre, og eliminert meg med taushet og overstyring uten en gang å gi meg en eneste linje med forklaring rundt saksgangen og hvordan dere har kommet frem til ”løsningen” og ”anbefalingene” gitt, som utgjør de ytterligere to overgrepene De er svært klar over at ble presentert for meg i møtet 29.04.2008, sett i lys av sakens realiteter.
Jeg refererer til utdrag fra Deres artikkel i Aftenposten som sto i “Sesam” 29.02.2008, basert på kronikken De skrev: (…) ”SKJEVT BILDE AV NAV”:
“Aftenposten har i en serie artikler spurt om NAV møter brukerne på den rette måten. Beretninger om enkeltmenneskers møte med NAV gjør inntrykk (…)
Vi trenger enkelthistoriene for å bli bedre, men vi behøver også helhetsbildet. Derfor spør vi i disse dager 7 000 brukere hva de mener om oss. Tidligere undersøkelser viser at våre medarbeidere skårer høyt på kommunikasjon og medmenneskelighet”!
(Det går ikke an å forstørre skriften enkelte steder, da jeg har kopiert fra mail og er dårlig på data)
Videre refererer jeg enda en gang til utdrag fra Deres kronikk ”NAV trenger hjelp” av 30.04.2008:
(…) Hver dag møter vi et stort antall mennesker som står utenfor arbeidslivet, og som kommer til oss med store forventninger. Hos oss skal de få en hjelp og service som utløser muligheter for arbeid og aktivitet. Dette er tanken bak NAV-reformen (…)
I Gallup-undersøkelsen svarer 45 prosent at saksbehandleren får dem til å se nye muligheter.
Hvor ofte går du fra en samtale med en følelse av å ha sett nye muligheter for deg selv og fremtiden? Jeg synes dette er et oppløftende resultat, som peker på et veldig potensial (…).
Som jeg tidligere har uttalt: ”Direktør Saglie – Jeg forstår ikke hva De sier”!
Så lenge De velger å overkjøre menneskers opplevelser av maktmisbruk og trakassering innenfor NAV- systemet ved å bevisst ignorere varslingen som gjøres kjent for Dem – og til alt overmål tillate og godkjenne at ytterligere overgrep skal få lov til å ta plass, så har De ingenting med å gå ut med de uttalelsene De gjør i Deres kronikker!
Eminente ytringer kan et hvert individ fremsette, spesielt hvis de har førsteklasses rådgivere som pusser glorien først.
De fleste mennesker i et hvert samfunn vil se på de faktiske handlingene som blir utøvet og ikke la seg blende av lettvinte ord som blir ytret og som ikke inngir mening.
Evnen til å utøve gode handlinger med sunt omdømme og menneskelig skjønn gir etter hvert suksess.
Denne vil følge naturlig fordi disse gjerningene leder til respekt og tillit.
Det er dette som skiller suksessfulle ledere fra de som avstedkommer nederlag.
Med hilsen
Jeanine
- Ingen respons…
Saglies egen rådgiver Håkon Hertzberg forsikret meg i (tapede) telefonsamtaler 19.06.2008 at de kom til å følge meg opp og at de ville innhente informasjon om hvordan det gikk med meg i tiltaket fremover, og de ville foreta en dialog med Nav Oslo og Nav Nordstrand arbeid vedrørende tema “om jeg fikk den oppfølgingen jeg trengte fra Nav”.
Han sa han ville be Nav Arbeid om en vurdering på hvilke tiltak man iverksatte, og hva man skulle gjøre for å sikre at jeg ikke ble sykere av å være på tiltak hos dem.
Det viste seg å være løgn.
De innklagede aktørene ved Nav fortsatte å samarbeide under de rådende blankofullmakter de var gitt av ledelsen til å herje på som de bare lystet, og skrev meg deretter ut av tiltaket på bakgrunn av den falske Rapporten fra deres samarbeidspartnere i OPT 16.07.2008:
Tapet møtereferat av 02.07.2008 der innklaget aktør bruker mine funksjonshemminger mot meg
Debatten jeg deretter startet i Aftenposten om lovbruddene
Toppledelsen i NAV tar fra meg livsoppholdsgrunnlaget:
Forvaltningsskjønn
(Store Norske Leksikon) – Forvaltningens frie skjønn, de sider av en avgjørelse i den offentlige forvaltning som ikke er rettslig normert, ved lov eller ulovfestede rettsregler, og som derfor som alminnelig regel ikke kan overprøves av domstolene. Forvaltningsskjønnet angår i første rekke politiske og forvaltningsmessige hensiktsmessighetsvurderinger.
Domstolskontroll og annen rettslig kontroll med forvaltningsskjønnet, for eksempel ved fylkesmennene, vil normalt være begrenset til kontroll med hvordan vedtaket har kommet i stand; i første rekke om saksbehandlingen har vært korrekt og betryggende og om vedtaket bygger på et riktig faktum.
I tillegg utøves det imidlertid også en viss kontroll med de formål og hensyn som ligger til grunn for skjønnsutøvingen, og med at vedtaket ikke fremtrer som åpenbart uforholdsmessig inngripende eller belastende for borgeren.
http://bit.ly/mUylEi
Forvaltningsrett:
(…) De ulovfestede reglene for forvaltningens virksomhet er ikke nedfelt i noen formell lov, men er en følge av langvarig rettspraksis og bygger på læren om myndighetsmisbruk, som ble utformet i slutten av 1930-årene, da domstolene, hovedsakelig Høyesterett, fant det nødvendig å sette visse begrensninger for forvaltningens skjønnsmessige frihet.
Denne læren går ut på å hindre tre hovedkategorier av myndighetsmisbruk:
Utenforliggende hensyn i saksbehandlingen
Usaklig forskjellsbehandling
Vilkårlige eller urimelige avgjørelser (…)
http://bit.ly/dN7L0M
Jeg laget en serie i 6 deler om myndighetsmisbruket som bare fortsatte å eskalere da Nav Arbeid sendte meg over til Nav Nordstrand Sosial:
”Når utbredt ukultur og kameraderi utgjør selve limet og de overordnede føringene i Forvaltningen”.
Denne bygger på klage og Rapport som jeg sendte fungerende Helse- og Sosialombud Kjersti Halvorsen 04.03.2010 med 19 vedlegg, og som gikk med kopi til en rekke andre makttopper:
KLAGE – VARSLING-RAPPORT OM UTSTRAKT MAKTMISBRUK OG KAMERADERI I FORVALTNINGEN BYDEL NORDSTRAND
Del to og tre i denne serien, dreier seg om annen person som tilkjennega overfor sin Fagforening i Bydel Nordstrand at hun kom til å sende inn en klage på sosiallederen ved Nordstrand sosialkontor.
Hun ble deretter i et møte hun ble innkalt til med Attføringsutvalget i Bydelen, møtt med sanksjoner av et format som ville knuse henne psykisk fysisk og økonomisk, og bunnlinjen var at hvis hun ikke droppet klagen på sosiallederen så ville de aldri mer skaffe henne arbeidstreningsplass!
Snedig nok hadde de ikke innkalt sosialsjefen til møtet, men baserte seg i stedet bevisst på å sjikanere, manipulere og synse rundt hva som egentlig hadde tatt plass hva angikk klagen som sto på trappene – konsentrert mot Xs versjon av saken alene.
Overnevnte utelatelse av den andre part i møtet, samt at møteagendaen skulle dreie seg om verbale overfall og grovt misbruk av myndighet i stedet for “Veien videre mot arbeid” som det ble opplyst i møteinnkallelsen X hadde mottatt, er bevis nok for det oppsiktsvekkende kameraderiet som pågår i Bydelen – alle navngitte aktører i mellom.
Etter møtet som jeg var med på og tapet, geleidet jeg personen (X) til nærmeste restaurant der hun holdt på å kollapse.
Hun gikk også ut på toalettet og kastet opp.
X ble såpass dårlig av behandlingen at hun en tid etter måtte trappe opp til dobbel dose blodtrykksmedisiner:
Del 5 og 6 dreier seg om forholdene vedrørende min sak:
Vedrørende panelets “forslag” til meg om å oppsøke sosialkontoret – hva som senere skjedde:
Sosialkontorets projisering - Tapet telefonsamtale med sosialleder Vildgun Steinhaugen hvor bekreftes underslag av klager og unnlatt bistand, samt lov-regel- og etikkbrudd som ledelse og ansatte ved Nav Nordstrand sosial har koordinert overfor meg i samarbeid med innklagede aktører fra Nav Arbeid de siste 3 1/2 år
http://bit.ly/zISE8p
På Nav med balltre – Del 2
http://bit.ly/x0cn7n
Listen over alle bloggposter:
Lik dette:
Bli den første til å like denne artikkelen.
Publisert i maktmisbruk, manipulering, Nyheter&Debatt, offentlige kontor, Politikk, Politikk, Samfunn, sosialkriminalitet, ukultur, vilkårlighet |
7 Kommentarer »
februar 1, 2010
Under, vises bakgrunnen for hele maktmisbruket som ble satt i verk overfor meg etter at jeg varslet om grov trakassering fra “NB” Astrid Ingeborg Helle Kalland til hennes sjef , direktøren for OPT (ekstern samarbeidspartner av Nav) Trond Torolf Stenberg “ØØ” , og til direktørene i Nav – Saglie og Utvik samt en rekke andre personer som ignorerte dette fullstendig.
Ytterligere oppdatering har senere blitt satt inn nederst i denne posten i februar 2012:
I dag, 01.02.2010 er første gang denne opprinnelige klagen blir offentliggjort:
Oslo 13.11.2007
Til administrerende direktør Trond Stenberg (i OPT), med kopi til personalsjef Kjell Vasshaug og arbeidsleder Tor Schulstock.
Vær så snille å gi meg en rask tilbakemelding når denne klagen er mottatt av dere.
Klage på NB vedrørende grov trakassering, manipulering og mobbing i form av blant annet store og omfattende verbale overgrep. Herav ønske og krav om bytte av tilrettelegger omgående. Et ”forsonings/ konfliktløsningsmøte” er utelukket fra min side, grunnet NB karakter, og derav sakens natur.
Hendelsesforløp:
Første møte med NB tidlig i september 2007 foreløp greit. NB har en drill på selve informasjonsdelen hun i arbeidet sitt har som ansvar å yte, og denne er grei.
Det andre møtet gikk også relativt greit. Jeg vil fremheve at i dette møtet, gjorde jeg kjent for NB at jeg var svært lei meg for at jeg ikke hadde fått gjennomslag for datakursene jeg hadde søkt NAV om å få, men NB gjorde det klart for meg at det fantes ”andre veier å gå for å nå dette målet”.
Dette dreide seg for eksempel om å komme inn i en bedrift, som evt. på sikt ville kunne gi meg datakurs hvis dette krevdes, eller at NAV da kunne gå inn og gi støtte. (Hun var også svært tydelig på, og understreket kraftig og gjentatte ganger at NAV hadde gitt meg ekstraordinær økonomisk støtte under svært lang tid brukt på min utdanning).
Jeg undret meg sterkt over NBs ordvalg og nivået hun valgte å legge seg på her, og sa også at jeg opplevde det som svært merkelig at hun (tilsynelatende) overhodet ikke hadde satt seg inn i klientens (min) bakgrunn – og svært lange sykdomshistorie forut for å kunne yte meg hjelp. Hun sa at denne ble generelt ikke utlevert henne, fordi det var to ulike etater / forvaltninger (?) dette dreide seg om.
Jeg forklarte derfor NB at jeg reelt hadde vært alvorlig syk siden 1992, kjempet hardt, og i tillegg vært gjennom store operasjoner under alle disse årene.
Det var ikke ond intensjon eller kalkulerende spekulasjon fra min side som hadde skapt en slik mangeårig situasjon sa jeg, og at det hun la fram om ”de andre veiene å gå” var nøyaktig det svaret både min advokat og jeg var blitt møtt med under møtet med NAV – som vi ikke godtok (men valgte å foreløpig gjøre). Jeg la videre frem for henne alle argumentene vi både hadde fremsatt under møtet og i klagene, med omfattende dokumenterte begrunnelser fra både lege og Universitet som jeg hadde sendt NAV.
Dette, sa jeg, var fordi disse med all tydelighet verifiserte at datakurs var essensielt å inneha i tillegg til bachelorgraden grunnet min totale livssituasjon med min høye alder, sykdom, og grunnet denne – omtrent fraværende arbeidserfaring – for å i det hele tatt og klare å få en fot innenfor på arbeidsmarkedet.
Den bachelorgraden jeg har tatt, kvalifiserer altså absolutt ikke til relevant arbeide uten datakurs i tillegg, noe som også dokumentasjonen fra Universitetet sendt Nav uomtvistelig viste. Jeg fremhevet også den grunnen at jeg da ville kunne være i stand til å arbeide hjemme de dagene jeg var syk og jeg var mer enn motivert for endelig å kunne jobbe, men at dette krevde enda en liten bit med tilrettelegging slik det står i Navs paroler at skal tilpasses den enkelte individuelt. Min plass i jobbkøen ville i tillegg bli betraktelig kortere med denne biten inne. Vanskeligheter, sa jeg, hadde jeg hatt mer enn min del av allerede, og alle har en grense for hva de klarer å gå igjennom.
NB snudde om etter dette. Hun ga uttrykk for at hun forstod min fortvilelse og avsluttet med ordene (ordrett);
”Mm. Men da tror jeg at jeg skal se på om det allikevel kan være mulig å klare å få til et eller annet her, jeg”!
Jeg ble så utrolig lettet og glad og takket så inderlig mye og svarte at det hadde vært storartet!
Øyeblikket etter at jeg kom ut fra denne timen snakket jeg med sønnen min og flere venner over mobil og fortalte dem hva NB hadde sagt, hvor glad jeg var, for jeg trodde ut fra dette på at NB ville klare å ordne det slik at jeg på sikt endelig ville få datakursene allikevel, i alle fall et av de.
I møtet med min advokat og Ingrid Raab tidligere, hadde Raab også forklart oss at ”NB er en veldig hyggelig og effektiv dame som er vel ansett og godt likt av alle”! ”Hun ordner opp”!
NB forklarte meg tidlig at min CV slik den fremsto på Manpower sine sider, med masse reklame på siden og uvesentligheter rundt fra denne bedriften, ikke var bra å sende arbeidsgivere, da dette automatisk ble med CV og forstyrret den. Hun ba meg skrive en ren CV i Word og alltid sende ved denne. Jeg forklarte NB at dette var umulig, fordi webcruiter tillot ikke dette.
Jeg kan forstå at jeg ikke behøver eller skal kopiere akkurat Manpowers CV og sende inn, så der kan jeg ta med word- CV sa jeg, der hvor dette går. Men når jeg går inn på NAVs sider, så finnes det automatiske linker som sender meg rett inn på webcruiters linker til jobber innenfor etater som hver og en av dem har satt sin standardmal på CV- oppsett hvor jeg rett og slett er nødt til å fylle ut disse innenfor rubrikkene, fordi de etterpå bare skal gå med et tastetrykk inn til etaten. Det er altså ikke mulig å kopiere min word- CV over hit.
NB forstod ikke hva jeg mente i min lange forklaring, selv om jeg gjentok denne på en annen måte også. For meg virket det som hun ikke tok notis av det jeg sa, da hun bare gjentok at jeg alltid måtte kopiere min CV fra word.
Jeg forklarte da problemet for henne enda en gang til, at dette overhodet ikke gikk an, og spurte om hun selv aldri hadde gått inn fra Navs sider og sett med egne øyne at det jeg sa var tilfelle?
Nei, det hadde hun ikke.
Jeg undret meg sterkt over at en tilrettelegger overhodet ikke hadde denne basiskunnskapen inne, og tilbød henne å sette meg ned der og da og vise henne hva jeg mente. Det fikk vi ikke tid til, sa NB. Hun presterte så enda en gang å si til meg at jeg alltid måtte kopiere min CV fra word!
Videre i mine møter med NB, ville jeg ikke mase om hvordan det sto til med bearbeidingen hennes for å evt. skaffe meg datakurs. Guleroten var gitt meg.
Jeg opplevde at jeg endelig hadde blitt hørt, og ville ikke foregripe begivenhetenes gang.
Temaet ble aldri mer nevnt, før NB valgte å forvrenge dette grotesk etter intervjuet (det fiktive) jeg hadde med personalsjef Kjell Vasshaug og arbeidsleder Tor Schulstock 01.11.2007 som jeg kommer tilbake til senere i klagen her.
Ved 3 eller 4 møte spurte NB meg da jeg kom, om det var greit for meg at en person til var til stede under timen. Dette var I. M. H. MIE. Forklaringen hennes var at I.M.H vurderte å skifte fra jobben hun hadde til en slik jobb som NB hadde, og håpet derfor på at hun fikk lov til å være til stede for å bli trent opp i og oppleve hvordan en typisk time med tilrettelegging foregikk.
Ja, selvfølgelig kan hun det, svarte jeg.
I denne timen kom det til en svært ubehagelig konfrontasjon mellom NB og meg. Jeg hadde tatt med meg permen hvor alle mine jobbsøknader sto, inkludert søknaden til Vox som senere lå til grunn for intervjuet med sjefene. Med utgangspunkt spesielt i denne, påpekte NB og I.M.H for meg en del ting skrevet av arbeidsgiver som jeg måtte være oppmerksom på, og hvordan jeg best skulle tolke dette.
Etter hvert kom vi inn på noe som fikk meg til å nevne webcruiter. Jeg husker ikke foranledningen, men i min respons, kom det frem at NB ikke forstod hva jeg hadde ment når vi diskuterte gangen i webcruiter. Ikke for å være ekkel men fordi det passet inn, og jeg kunne heller ikke drømme om at NB skulle reagere slik hun gjorde; NB blåste seg opp og tok kraftig til motmæle – Dette hadde hun aldri sagt, jeg hadde misforstått henne fullstendig, hun var selvfølgelig fullt klar over gangen i det jeg la frem og hun la konsekvent frem at det hun hadde ment kun var tilknyttet Manpower!
Jeg trodde derfor først at NB husket dårlig og hadde misforstått meg, og svarte vennlig at nei, Manpower var den første tingen vi hadde diskutert. Nå var jeg over på den andre tingen, knyttet til det at hun ikke hadde forstått det jeg prøvde å forklare henne den gangen; at CV var umulig å laste opp for å legge inn på etatenes side i webcruiter. Disse hadde sine egne standard- maler / oppsett.
NB holdt på å fly i taket. Selvfølgelig hadde hun skjønt hun det, sa hun, og stemmen ble høyere og høyere ettersom jeg forsøkte å komme med noen innspill. Alt kokte ned til at det var jeg som hadde misforstått henne, og stemningen ble såpass ubehagelig at jeg valgte å avslutte min motargumentasjon. I det øyeblikket sto det også klart for meg hvem NB var. Dette var ikke en person som jeg skulle sette som referanse på min CV, hvilket hun tidligere i den timen hadde tilbudt seg. Hun var ikke et menneske jeg kunne ha tillit til, for overfor en løgner har jeg nulltoleranse.
I mine øyne valgte hun dette feige angrepet for å ikke tape ansikt overfor kollega, eller for å få meg til å fremstå som vanskelig og / eller løgnaktig.’
NB kunne videre ha tatt det hun trengte av papirer jeg hadde med og kopiert for å ha disse til intervjuet der og da, som hun hadde sagt hun skulle få i stand snart.
Det gjorde hun ikke.
Hun ringte i stedet og plaget meg dagen før jeg skulle reise så langt (til USA som hun visste) og hadde nok å gjøre, og tok med meg omstendelig over telefon, detaljer rundt når møtet skulle ta plass, hvilket klokkeslett, når jeg skulle komme til henne etterpå, og at jeg måtte sende henne i brev eller over telefaks snarest mulig, en stillingsbeskrivelse – fortrinnsvis den fra Vox, så sjefene kunne forberede seg i god tid.
Hun spurte også om ”Mie” kunne være til stede ved intervjuet, men jeg valgte da en annen, på grunn av den dårlige stemningen NB hadde skapt da vi hadde møte.
NB presset på to ganger til for ”Mie” men jeg sa nei.
Intervjuet varte i halvannen time, både Vasshaug og Schulstock fremsto som svært kompetente, saklige og ryddige personer, og det var en komfortabel atmosfære i rommet under hele intervjuet. Da NB kom inn etterpå og spurte om vi var ferdige, gikk det ikke lang tid før Vasshaug påpekte at han syntes at kjemien forandret seg merkbart i rommet da hun kom inn. ”Var det noen spesiell grunn til dette”?
NB spilte uforstående, og jeg sa følgende; ”Det har vel vært en del gnisninger mellom oss. Dette ønsker jeg ikke å påpeke/eller dra frem her nå, og jeg må jo bare gå ut i fra at NB vil meg vel, og ønsker å få meg ut i arbeide”.
Så lurte jeg på om jeg kunne få lov til å spørre sjefene som hadde intervjuet meg, om det i det hele tatt var mulig at de på en eller annen måte eventuelt kunne hjelpe meg videre vedrørende avslagene på datakurs. NB kastet seg omgående inn i denne spørsmålsstillingen.
Begge sjefene var altså til stede da NB etter hvert forkynte følgende inkompetente, gale og blant annet svært stigmatiserende påstander (utdrag):
”Du kan da ikke forvente at du, etter alt det du hittil har mottatt fra Nav, i tillegg skal få disse kursene”!
”Det er ikke Navs/(eller) min oppgave å sørge for disse kursene slik at du skal kunne “skli rett inn i en kremjobb“!
“Du får ta deg en jobb som du er kvalifisert for nå, og evt. jobbe deg oppover”!
”Disse kursene er ikke relevante for om du skal kunne få deg en jobb eller ikke”!
”Jeg tok selv et datakurs for en stund siden i (indesign eller photoshop, jeg husker ikke klart kursets navn hun oppga) som gikk over to dager, og jeg lærte ingenting på disse to dagene”!
Jeg avbrøt NB flere ganger under hennes famøse påstander, og spurte først om hun overhodet hadde lest mine veldokumenterte klager vedrørende hendelsesforløpet i denne saken som var såpass viktig for meg (og min videre helse) å nå frem med, at jeg t.o.m hadde engasjert advokat. Nei, det hadde hun ikke sa hun, og kom med en lengre ”tilforlatelig” forklaring om retningslinjer innenfor Navs systemer vedrørende dette.
Jeg tar tabletter for høyt blodtrykk, og sjokket over slik voldsom ignoranse, stupiditet og angrep jeg følte dette som fra NB, trakk derfor et teppe rett ned over situasjonen og samtalen beskrevet tidligere i denne klagen vedrørende min andre time hos henne. Underbevisst visste jeg at noe var galt, og derfor følte jeg provokasjonen så ekstra stor. Jeg kom bare ikke på hva det var jeg måtte huske der og da. I stedet fremkalte dette et par tafatte forsøk fra min side om å informere Vasshaug og Schulstock om hvorfor NBs uttalelser uten bakgrunnsinnsikt var umulig for meg å sitte og høre på; det at saken min fra før var veldokumentert og svært sår for meg, og at ordlyden og nivået NB la seg på derfor var fullstendig uakseptabel for meg å ta.
Datakursene sa jeg, har jeg også informert Nav om i mine klager at er essensielle å ha, de dagene jeg er så dårlig at jeg ikke kommer meg ut. Da kunne jeg arbeide hjemmefra. Verken Vasshaug eller Schulstock var jo kjent med denne saken fra før, og de forsøkte da å komme med andre konstruktive løsninger med NB istemmende om at jeg kanskje kunne låne slike datakurs hos venner og lignende.
Jeg fikk et såpass stort sjokk vedrørende NBs horrible påstander siden emnet var så personlig og sårt for meg, og sa krystallklart i fra minst tre eller flere ganger om at disse uttalelsene provoserte meg kraftig, og ba henne ordrett om å stoppe, (også fordi jeg lette febrilsk etter dette viktige jeg hadde glemt).
Dette ble like mange ganger ignorert av NB. Hun ga ”full gass” og svadet videre med full bravur rundt det samme, men fra ulike angrepsvinkler.
Sjokket satt så mye i meg, jeg følte meg så overkjørt og ubehaget var så overveldende at jeg på det tidspunkt altså ikke erindret samtalen NB og jeg hadde hatt i vår andre time før jeg var på vei hjem. Et slikt monumentalt tillitsbrudd, angrep og misbruk av stillingsposisjon er for meg avskyelig, nedrektig og fullstendig uakseptabelt. Dette er så stygt at jeg nesten vil sette et navn på NBs oppførsel, men velger foreløpig å la være.
Med NBs uttalelser som jeg ikke bare oppfattet som svært provoserende men også kalkulerende, fikk hun, etter å blant annet ha sittet og hørt på sjefenes svært gode tilbakemeldinger til meg, samt min opplysning om at ikke alt sto så bra til med kjemien oss to i mellom – meg til å fremstå i plenum som en storforlangende, utakknemlig, urimelig, krevende, egoistisk og urealistisk klient som hun så som sin oppgave å sette på plass en gang for alle etter at jeg la frem mitt spørsmål.
NB må ha husket godt den lange samtalen rundt dette som vi hadde tidligere, hvor hun fikk min sterke historie i detalj, og hvor mye glede jeg uttrykte da hun sa at hun ut fra dette skulle se på hva hun kunne gjøre. Derfor vil jeg stille dere dette spørsmålet; Hva hadde dere kalt personligheten til et menneske som snur så tvert om og velger å behandle andre på denne måten?
Allerede etter dette vurderte jeg å sende klage på NB og få byttet saksbehandler, men følte at en såpass omfattende klage ville kreve veldig mye krefter av meg. Her skulle jeg jo ha mottatt hjelp, vi skulle jo hatt en ryddig og grei dialog, og slike ufattelige ting burde ikke skje! Dette har slitt enormt på meg. Videre, gjennom blant annet pasientsaker o.a jeg har vært med på gjennom et langt liv, fra utdannelsen jeg har med mer, er jeg godt kjent med alle hersketeknikkene og misbruk av makt som blir utøvet i stor skala veldig mange steder (…)
Utøveren av overgrep og mobbing blir ofte slått ring rundt av sine kolleger og arbeidsgivere, og mobbeofferet må slite både med dette, og oppleve ytterligere overgrep fordi disse nå formerer seg til å bli massive, fordi det kommer flere til og står bak. Jeg valgte derfor å la dette ligge foreløpig, for å se om jeg klarte å leve med dette.
Min familie og jeg reiste på ferie for å hente krefter fra sykdom og operasjoner, og følgende tok plass i den første timen med NB etter ferien (som også ble den siste på en stund):
Timen startet med at NB spurte hvordan jeg hadde hatt det. Jeg fortalte entusiastisk om USA, at det var så fantastisk der at min sønn, hans samboer og jeg vurderte å bosette oss der i løpet av en 10 års periode. NBs respons (fulgt av mine ”Sier du det? Hvorfor det? Hva jobber hun med da”?
- Jeg har en god venninne som har bodd der borte i 10 år. Hun og familien sliter veldig med å bo der. Fordi de tilhører middelklassen. Middelklassen har det overhodet ikke noe lett der borte, de blir behandlet veldig stygt. De blir ikke regnet med i samfunnet, og derfor lever de ikke bra. Hun er psykolog”!
Jeg velger å ta med dette, nettopp fordi dette er en av de svært ubegripelige responsene som man ikke akkurat ”kan ta” andre mennesker på, men som jeg selv oppfatter som helt usannsynlig og absurd i samme gate som flere av NBs responser rundt helt andre ting, hvorav alle ikke er tatt med i denne klagen. NB kunne altså ha gitt meg mange tilbakemeldinger, men hun valgte av en eller annen grunn å legge seg på denne.
Jeg hadde sendt listen over jobber jeg hadde søkt på slik NB hadde bedt meg om, og denne var hun fornøyd med. Hun etterlyste dog utlysningstekstene på jobbene. Jeg sa at jeg trodde at det var umulig å sende disse fra webcruiter som disse sto i, og skriveren min hadde gått tom for blekk da jeg i stedet sto og skulle skrive disse ut.
Så gikk NB rett på sak, og konfronterte meg med uttalelsen til personalsjefen. Hun ville vite hva jeg mente om hans uttalelse om at kjemien i rommet endret seg totalt da hun kom inn, og spurte også om hva jeg hadde ment da jeg opplyste dem om at det hadde vært konfrontasjoner mellom henne og meg. Jeg forklarte at det var ikke det jeg hadde sagt, men det at det hadde vært gnisninger mellom oss. Dette forstod ikke NB, og ba meg forklare.
Jeg svarte at jeg kun ønsket å si at jeg hadde ønske om å bytte saksbehandler, og at skriftlig klage på henne ville bli sendt hennes overordnede. Jeg spurte hvem dette var. NB svarte at jeg i så fall burde rette min klage til Ingrid Raab.
Jeg svarte at jeg ikke forstod hvorfor, og NB svarte at det var fordi det var henne jeg hadde forholdt meg til tidligere.
Jeg holdt på mitt og sa jeg ønsket hennes overordnedes navn.
NB responderte med samme utsagn en gang til.
Jeg svarte da at jeg måtte insistere på navnet. Da fikk jeg Deres navn; Trond Stenberg.
NB ga seg ikke. Hun respekterte ikke mitt ønske om kun å sende klage, og sa at vi måtte da kunne snakke om dette. Jeg følte meg presset, selv om det rette for meg å gjøre generelt ville være å informere den man ville klage på om forholdene først. Min mening var dog at NB var fullstendig klar over hva hun hadde drevet med, og at min eventuelle orientering til henne var ganske unødvendig.
I ettertid ser jeg at jeg absolutt skulle ha holdt på mitt og det jeg følte, men det ble til at jeg allikevel fortalte henne om tre av tingene. Måten NB da møtte meg på, var så ufattelig stygg og ubegripelig, at jeg kjente blodtrykket stige så mye at jeg begynte å kjenne meg dårlig. Jeg fortalte dette til NB, også det at jeg gikk på blodtrykksmedisin. NB tok ikke notis av dette.
Jeg la fram for henne webcruiter/manpower- hendelsen.
Denne dagen gliste hun meg rett opp i ansiktet og sa; ”Jeg har absolutt ingen peiling på hva webcruiter dreier seg om”!!
Intervju- overgrepet, og det at hun hadde valgt å gi lederne forut for intervjuet min gamle CV, i stedet for å levere dem den oppdaterte, riktig sendte og gjeldende CV` en som jeg hadde lagt ned stort arbeide i, som så flott ut, var riktig utformet og klar for utsendelse etter klar tilbakemelding fra NB. Denne sendte jeg henne over mail lenge før vi reiste til USA. Den ”gamle” CV` en derimot som NB hadde gitt sjefene i hende til intervjuet, var full av feil som fikk den til å se svært uryddig ut, og på siste side var det stort avvik på med dobbelt linjeskift.
Dette gjorde sjefene meg oppmerksom på etter alle de flotte tilbakemeldingene de ga meg; ”Det at du skriver at du har utpreget estetisk og visuell sans, vil nok få arbeidsgiverne til å stusse når CV` en din har et oppsett slik som dette”!
Javel, sa jeg og tenkte der og da at jeg får jo ta til meg kritikken siden vi hadde begynt å få så dårlig tid, selv uten at jeg skjønte hva dette kunne bety. Men etter at de i tillegg hadde påpekt mitt doble linjeskift begynte det å demre for meg, og jeg spurte derfor NB om hun hadde levert dem gal CV.
Spørsmålet bare kokte bort etter det jeg minnes, NB tok ikke stilling til dette. Hun blåste det også bort i den siste timen. Jeg ville ikke godta dette. Jeg fortalte henne at hun måtte huske svært godt at hun hadde lært meg inngående opp i å sende CV` en som et vedlegg til e-mail, slik at oppsettet ville se riktig ut for mottaker. Slik jeg tidligere hadde gjort det, med kopi fra mitt word- dokument til MSN som jeg alltid sendte mail fra, hadde NB vist meg at ble feil. Hun hadde vist meg på sin pc, CV`ens utseende slik den kom frem når jeg hadde kopiert til MSN, og jeg så at denne var blitt kraftig forvrengt.
Jeg hadde altså i mellomtiden gjort det jeg skulle, og sendt NB CV over e- mail etter hennes anvisninger. I neste møte spurte jeg om denne hadde kommet frem i riktig format eller form slik den skulle se ut. Jada, NB sa at det var den. Hun viste meg den, alt så riktig ut og NB fremhevet den store forskjellen det var på de to og syntes at jeg var flink som hadde fått til å gjøre dette riktig. Tross dette, valgte altså NB å gi den forvrengte CV`en til sjefene.
Dette husket NB ingenting av sa hun, og ”lette gjenom” sine mail på pc: ”Når skulle du ha sendt meg den”? Det husker jeg ikke, sa jeg. Men det er uvesentlig, for dette blir for meg helt usannsynlig å tro på at du sier at du ikke husker, så mye som vi jobbet med akkurat dette. NB lette videre, men påstod at hun ikke kunne se den.
Hun sluttet så å lete, og snudde seg mot meg med sitt bredeste smil og øyebrynene høyt hevet, slo bredt ut med armene, og ytret følgende; ”Jammen dette er jo bare rene bagateller du serverer her, hvorfor i all verden reagerer du så kraftig på dette? Du har da ikke oppfattet dette som problemer”!?
Under alle de tre forklaringene jeg deretter ga, svarte NB konsekvent dette, og videre;
”Dette her er jo bagateller som du bare rett og slett må se å legge bak deg”!
”Jeg forstår ikke at du kan oppfatte dette som problemer”!
”Jeg hører at du sier det er et problem, men kom igjen – (latter) – dette her er jo bare bagateller Jeanine”!
”Tenk når du kommer deg ut i arbeidslivet, alle de menneskene du er nødt til å forholde deg til, skal du holde på med dem slik du gjør med meg her da også”!?
- ”Som jeg sier, det her er jo bare bagateller”!
”Hvorfor velger du å henge deg opp i bagateller Jeanine”?
”Dette her er da ingenting å ta seg nær av”?
Hele tiden veivet hun med armene i store gester, lo innimellom og smilte hele tiden fra øre til øre. Jeg var helt alvorlig og satt og fulgte med på NBs voldsomme agering.
To ganger ba jeg henne om å stoppe, hvorav den ene inneholdt informasjon om blodtrykket mitt. Jeg sa også at det ikke var for henne å bestemme hva jeg skulle ta meg nær av eller ikke. Hun rablet bare på, og var absolutt ikke til å stoppe.
Mitt påfølgende utsagn var da: ”Din ignoranse overfor mine forsøk på å få til en dialog over noe som plager meg mye, måten du velger å respondere på og slik du fremstiller det jeg sier, blir for meg helt grotesk. Har du fortsatt tenkt å dra dette veldig mye lenger nå”?
NB svarte at; ”Nei, jeg bare sier dette jeg, for å kunne hjelpe deg”!
Jeg svarer; ”Hva i all verden er det du mener med det”?
NB svarte ikke, tok seg sammen og begynte å spørre igjen om hvorfor jeg ikke hadde sendt henne utlysningstekstene. Jeg sa at det hadde jeg svart på, og minte henne også på at det siste vi hadde avtalt før jeg reiste på ferie var å ta en time med tøffere spørsmål jeg kunne risikere å få på intervju. Jeg sa at det var dette vi diskuterte i gangen da vi gikk fra intervjuet.
Dette var jo en ganske lang forklaring, men NB responderte bare: ”Hva sa du”? Jeg gjentok opplysningen. Nei, det har vi ikke avtalt, svarer hun meg, og – ”jeg tror ikke at vi kommer stort lenger her i dag”!
Jeg forklarte;
”Jeg er helt himmelfallen over måten du velger å møte meg på når jeg tar opp de tingene jeg gjør med deg. Du sitter vitterlig og ler av meg, og kaller det jeg sier for bagateller”!
”Jeg ler ikke av deg”!
”Du sitter og smiler og ler inne i mellom, fekter med armene, og maler på gjentatte ganger at det jeg i største alvor forsøker å forklare deg, er bagateller.
”Det var ikke måten det ble sagt på”!
”Dette har jo nettopp skjedd! Hvordan kan du da i det hele tatt VÅGE å nekte for dette rett opp i ansiktet på meg? Jeg skal innrømme at jeg hadde et snev av tvil om dine intensjoner, kanskje du bare hadde en svært uheldig måte å uttrykke deg på og ikke evnet å forstå alvoret i det du sa eller hvordan du oppførte deg, men når du allerede nå velger å fortelle meg at det du NETTOPP har gjort ALDRI har tatt plass, VET jeg med største sikkerhet hvem du er! Kan jeg derfor forstå deg slik at du altså kommer til å nekte overfor din overordnede at du gjentatte ganger lo av meg og gang på gang kalte alt det jeg sa for bagateller nå når klagen går til denne”?
”Altså det – dette er jo bare – men – det er ikke – jeg vil ikke.. nei dette”…
”Du har nettopp sittet og ledd av meg, og hvor mange ganger du har sagt ordet ”bagateller” tror jeg ikke en gang at jeg klarer å telle. Jeg ba deg stoppe flere ganger, men du respekterte ikke dette en gang! Er det slik å forstå at du vil komme til å nekte for alt dette når jeg nå opplyser om dette til din sjef”?
Jeg får ikke et svar denne gangen, og går ut mens jeg sier; ”Jeg er sjokkert”.
Til jeg får ny tilrettelegger, vil jeg hver uke sende liste over alle jobber jeg har søkt på til Ingrid Raab for å vise mitt engasjement. Hvis det er andre jeg heller skal forholde meg til, ber jeg om å få vite dette snarest. Hadde det vært mulig ville jeg aller helst hatt Vasshaug eller Schulstock som tilretteleggere, hvis det kunne være forenlig ut over deres stillinger å gi meg denne hjelpen.
Jeg ber om å motta umiddelbart en liste over (anonymisert) etternavn på alle de andre klientene som Hansen har vært med og observert under timene med NB gjennom dette året, og datoene disse har tatt plass. Eller om NB av en eller annen grunn valgte å peke ut kun meg, for denne ene erklærte ”opplæringstimen”. Dette ønsker jeg at De må være så snill å utrede.
Jeg har ingen tillit til NB, og føler derfor at jeg må ha verifisert i ettertid om grunnen som ble gitt meg for Hansens tilstedeværelse var reell (eller ikke).
Jeg ber om at denne klagen blir tatt alvorlig. Det jeg har gjennomgått her, må ingen flere bli nødt til å erfare.
Jeg har opplevd og opplever fortsatt NBs overgrep som svært store, både de direkte og de indirekte. Det har gått sterkt inn på meg, det å oppleve at en person jeg kommer til i tillit for å motta ryddig og konstruktiv hjelp, og som sitter i en stilling (avdelingssjef) som det NB gjør, innehar en slik personlighet.
Skulle klagen mot formodning ikke bli tatt alvorlig, kommer denne saken til å bli tatt omfattende videre. Dette til ren orientering.
Jeg håper på en meget rask tilbakemelding på både det jeg her har spurt om, og videre over hvilke tiltak som kommer til å bli iverksatt i denne klagesaken.
Vennlig hilsen
Jeanine
Direktøren for OPT ignorerte innholdet i klagen fullstendig, og jeg mottok kun et kort tilsvar der han skrev at han avviste alle forhold som tangerte hans ansattes personlighet, og at han ikke kunne se at NB hadde opptrådt på annen måte enn ”det man til vanlig kunne forvente seg i arbeidslivet”!
Jeg skrev flere mail og etterlyste kopi av møtereferatet samt vurderingen som de to aktørene hadde skrevet på meg under det halvannen time lange fiktive intervjuet slik at jeg kunne ha noe å forholde meg til vedrørende fremtidige intervjuer og lære noe om hvordan jeg ble oppfattet, sterke og svake sider. Jeg ble bare ignorert. Etter flere purringer fra meg, skrev Wasshaug endelig et kort tilsvar:
”Viser til e-post fra deg den 13.10.08 sendt meg via Tor Schulstock. Den eneste kommentaren jeg har til dette er at vi var med på et fiktivt intervju for at du skulle trene deg i en intervjusituasjon. Det er ikke skrevet noe referat fra ”intervjuet” og vi har derfor ikke noe å tilføye i denne saken. Ha en god dag”!
Jeg mente allikevel at det var nedfelt i lov eller/og forskrifter at all offentlig forvaltning hadde plikt til og nedtegne en hver samhandling som tok plass mellom ansatte og brukere, og dette tok jeg med i min klage til ledelsen i Nav over ignoransen jeg var blitt møtt med av direktøren for OPT vedrørende min klage på hans ansatte.
Klagen ble verken behandlet eller tatt notis av, jeg fortsatte bare og få innkallinger til flere møter hos OPT…
2012 - Et lite tilbakeblikk:
Etter at Navledelsen ignorerte min varsling om at jeg ikke ble hørt i mine klager til NBs overordnede, forsøkte de seg med nedpsyking av meg som ble utført av to ansatte ved Nav Helsfyr – Ingrid Raab og distriktsarbeidssjef June M. Fjeld like før jul 2007 (både deres og min versjon av hendelsene er dokumentert her):
Direktør Saglie, LO, NTL Enkelte utdrag fra noen av mailene jeg har sendt disse m.fl. med oppfordringer til stans av maktmisbruket fra Nav. Del.1.
Når jeg igjen varslet ledelsen i Nav om ytterligere grov trakassering – denne gang fra de to overnevnte aktørene, valgte de kun og trappe opp forsterkningene.
De ignorerte atter mine henvendelser, og lot nå begge de to innklagede aktørene – Raab og Fjeld stå for innkallelsen av meg til nytt møte 29.04.2008, hvor det var satt inn hele fem personer som skulle bearbeide, manipulere og tvinge meg til å adlyde ledelsens beslutninger:
Innholdet i min varsling var aldri en gang et tema, enda jeg også hadde sendt denne til flere saksbehandlere i NDU: NAV Drift og utvikling, Fag Drift og utvikling, Seksjon for Arbeid og aktivitet.
(Les mer bakgrunn av selve starten på hele saken her, herunder litt om NDU):
Direktørene i NAV var de siste som ønsket å hjelpe, da det var de som sto bak maktmisbruket
Her vises bl.a noen av mailene som gikk fra meg til NDU:
(Forts): Det ene “valget” panelet forsøkte å maskere sine verbale overgrep som, var at jeg måtte underkaste meg en omfattende psykologisk utredning.
Det andre “valget” jeg fikk, var å gå tilbake til “den person jeg valgte å kalle for overgriper” samt at en person til deretter ville være tilstede i fortsettelsen.
De hadde angivelig ingen peiling på hvem denne personen ville være.
Det viste seg altså etterhvert å være NBs sjef – direktøren for OPT Trond Torolf Stenberg, som hadde ignorert min varsling om trakassering fra hans ansatte.
Aktørene forsikret meg om at tiltaket nå var kvalitetssikret, og at jeg ville få god oppfølging!
Les et godt sammendrag i denne posten:
Forbrytelser i Den Offentlige Tjeneste – Forbrytelser uten straff
Jeg følte meg sterkt presset til å gå tilbake til den innklagede personen i OPT – Astrid Ingeborg Helle Kalland i OPT, for hvis jeg ikke godtok et av “tilbudene”, gjorde panelet det klart for meg at konsekvensene ville bli at jeg mistet min Yrkesrettede attføring samt husholdspenger på dagen!
Men det gjorde jeg jo uansett – hvilket jeg ikke var klar over da, siden jeg fulgte etatens ordre og gikk tilbake til overgrepstiltaket.
(Les postene):
Falsk forklaring (ordrett gjengitt) og grovt misbruk av stillingsposisjon, bidrar til og stanse Yrkesrettet Attføring:
Nav stanser attføring på bakgrunn av falsk forklaring, og legeerklæring som attesterer at deres maktmisbruk har medført forverring av helsetilstand. Flere mail i saken:
Jeg stålsatte meg og trodde jeg visste hva som ventet meg da jeg igjen møtte i OPT, men represaliene ble mye verre enn jeg hadde regnet med.
Jeg hadde tross alt ikke forventet at direktøren i foretaket i samarbeid med sin innklagede ansatte ville velge å gå såpass langt som det de gjorde.
De to første møtereferatene vises her (alle møter og telefonsamtaler er tapet):
Nav- Hittil upubliserte møtereferater tilknyttet klagesaken:
Tredje møte:
Tapet møtereferat av 12.06.2008 hos OPT – ekstern samarbeidspartner av Nav, der grove represalier tok plass
Fjerde møtet, der aktørene like etter at jeg har gått ut av døren – og uten min viten, går sammen om å skrive meg ut av tiltaket på bakgrunn av falsk forklaring selv om NB gir meg oppgaver som hun så slu forteller meg at vi skal gå igjennom sammen “når hun har kommet tilbake fra ferie”:
Tapet møtereferat av 02.07.2008 der innklaget aktør bruker mine funksjonshemminger mot meg
I posten over, er også referert fra tapede telefonsamtaler med daværende Navdirektør Tor Saglies personlige rådgiver – Haakon Hertzberg, som gir meg falsk forsikring om at oppfølgingen av meg ville bli tatt på alvor, og at de ville se på hva de kunne gjøre for at jeg ikke skulle bli sykere av å være i tiltaket. Dette etter at jeg kontinuerlig hadde mailet ledelsen referat fra de tapede møtene i tiltaket jeg så meg tvunget å gå tilbake til, der jeg viste at jeg ble møtt med ytterligere sjikane – og nå attpåtil grove represalier.
Tre av de mange aktørene jeg hadde innklaget i Nav gikk deretter sammen om å bifalle rapporten og sette sine underskrifter på papiret som tok fra meg hele Attføringen og sendte meg rett over på sosialen.
Hva som deretter skjedde:
Sosialkontorets projisering – Tapet telefonsamtale med sosialleder Vildgun Steinhaugen hvor bekreftes underslag av klager og unnlatt bistand, samt lov-regel- og etikkbrudd som ledelse og ansatte ved Nav Nordstrand sosial har koordinert overfor meg i samarbeid med innklagede aktører fra Nav Arbeid de siste 3 1/2 år
http://bit.ly/AuljKL
Rapport: Nav-saksbehandlere – Nav Nordstrand sosial:
KLAGE – VARSLING-RAPPORT OM UTSTRAKT MAKTMISBRUK OG KAMERADERI I FORVALTNINGEN BYDEL NORDSTRAND
Når utbredt ukultur og kameraderi utgjør selve limet og de overordnede føringene i Forvaltningen.
Del 5
Del 6
NAV Nordstrand Sosial: Informasjon om grovt maktmisbruk – fortsettelse av serien i 6 deler.
På Nav med balltre – Del 2
http://bit.ly/x0cn7n
Nordstrand Sosialsenter – Marit Gunnes, Trude Amundsen Sørheim, Anette Jørve og Vildgun Steinhaugen. Slik behandler de brukere som leverer klager på tjenestene:
Listen over alle bloggposter:
Lik dette:
Bli den første til å like denne artikkelen.
Publisert i Politikk |
Legg igjen en kommentar »
